Debatt

Kinas ufeilbarlige leder

50 år etter Kulturrevolusjonen er det liten sjanse for at Kina igjen skal bli kastet ut i et tilsvarende massehysteri. Likevel er det grunn til å rope varsku.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Formann Mao ville rense kommunistpartiet for «borgerlige» og «revisjonistiske» elementer og styrke sitt eget grep om makten. For å nå sitt mål mobiliserte han millioner av ungdommer – rødegardister – som de neste to årene satte landet på hodet. Kulturrevolusjonen ble offisielt avsluttet etter Maos død i 1976. Fem år senere fastslo kommunistpartiets sentralkomité at den aldri burde ha funnet sted, og at Mao måtte gis hovedansvaret for det som skjedde. Noe av det mest typiske ved den tiårige tragedien var den hysteriske persondyrkelsen av Mao. Formannen ble hyllet som en gud. Som Lin Biao, Maos nestkommanderende, sa: «Hvert ord fra formann Maos munn er mer verd enn 10.000 setninger fra oss andre».

Sjansen for at Kina skal bli kastet ut i et tilsvarende massehysteri, er neppe stor. Likevel er det grunn til å rope varsku når persondyrkelsen igjen griper om seg. Denne gang er det 62 år gamle Xi Jinping som ikke er fornøyd med å være et vanlig menneske. Xi har vært kommunistpartiets generalsekretær i snart fire år. Han er også landets president og formann i Den sentrale militærkommisjonen. I forrige uke ble han for første gang omtalt som «øverstkommanderende» for landets væpnede styrker. Ikke siden Maos dager har Kina hatt en leder med så mye formell makt.

I sin «dom» over Kulturrevolusjonen tok sentralkomiteen bestemt avstand fra enhver form for persondyrkelse. Partiets senere ledere fulgte opp vedtaket med å forby idiotiske hyllester av seg selv. Men Xi Jinping hadde ikke vært lenge på jobb før han begynte å gjøre seg stor. Etter å ha arrestert flere politiske rivaler dukket han opp på prangende plakater over hele landet. På noen av dem vinker han til massene på samme vis som Mao. De siste månedene har offisielle medier hatt det travelt med å hylle «pappa Xi» og hans alltid smilende kone, «mamma Peng». I poesi og prosa fremstilles de som det ideelle par med ubegrenset omsorg for alle landets innbyggere. En video med tittelen «Pappa Xi elsker mamma Peng» går som en farsott over landet. Et statlig kor reiser fra sted til sted og synger: «Vi, folket, elsker deg fra dypet av våre hjerter». Et annet nummer, «Kina har frembrakt en Xi Jinping», minner om en strofe i den gamle Mao-hymnen «Østen er rød», hvor kineserne sang: «Kina har frembrakt en Mao Zedong».

I 1968, da Kulturrevolusjonens styggeste fase var over, ble flere millioner kinesiske ungdommer sendt ut på landsbygda for å «forene seg» med «bøndene og arbeiderne». Så også 15 år gamle Xi Jinping. Nå er den enkle grotten han bodde i blitt en nasjonal helligdom. De stramme vaktene i fjellandsbyen i Shaanxi-provinsen sier de vil forsvare den med sine liv. Kinesere som kan sin historie, vet at Mao bodde i en tilsvarende grotte i Shaanxi under krigen mot japanerne, fra 1937 til 1945.

Samtidig med at Xi stiller sine partikolleger i skyggen, oppfordres partimedlemmene til å studere hans overmåte viktige taler. Hovedbudskapet i talene er at alle, ikke minst mediene, skal adlyde partiet i ett og alt. Kravet har ført til uro i flere avisredaksjoner. Redaktører og journalister som etter partiets mening har gått for langt, er blitt avsatt, andre har trukket seg «frivillig». Mange spør seg hvor langt Xi Jinping tør gå på denne veien. Under Mao levde kineserne i politisk isolat. I dag bombarderes de med inntrykk utenfra. Xis forsøk på å hindre dissens og meningsbrytning kan derfor virke håpløst, for ikke si umulig.

Personkultusen som Mao ga støtet til, var dypest sett et uttrykk for usikkerhet. Dagens kampanje for å gjøre Xi større enn han vitterlig er, har samme årsak. Lederen av verdens største kommunistparti er klar over at partiet spriker i alle retninger og at mange av medlemmene er mest opptatt av å berike seg. Derfor velger han å gjøre seg selv til det høyeste ideal. Kinesere med lav politisk forståelse vil muligens tro ham, men neppe de som har fått med seg at Xis nære familie sitter på noen av Kinas feteste bankkonti. Så tidlig som i 2011 avslørte Bloomberg og New York Times at Xis eldste søster, hennes ektemann og parets datter var gode for flere hundre millioner amerikanske dollar. Avsløringene ble naturligvis sensurert i Kina. Det samme blir Panama Papers, som viser at partisjefens svoger var aktiv i skatteparadiset Virgin Islands inntil 2012. Heldigvis for Xi har ingen klart å påvise at han selv har urent mel i posen. Men mange gjør seg sine tanker, ikke minst oppegående kinesiske intellektuelle. Inntil videre velger de å ligge lavt. De har vært i stormen før og veier sine ord med omhu.

Mens Beijing kler seg i grønt og folk strømmer til parkene, skriver kinesiske aviser at partiet arbeider intenst med å «perfeksjonere» Det gylne skjold – den digitale brannmuren som skal beskytte landet mot uønsket informasjon utenfra. Flere tusen eksperter er engasjert i prosjektet. De får ingen lett oppgave, for i fjor besøkte 133 millioner turister Kina – og 120 millioner kinesere dro på tur til utlandet.

Mer fra: Debatt