Kina, fyrverkeriets hjemland, har innledet det nye året med salutter og smell og patosfylte hyllester til landets lederskap. Partisjef Xi Jinping talte til nasjonen i det statlige fjernsynet og lovet folket et enda bedre liv i 2017.
Også norske myndigheter og norsk næringsliv synes å ha store forhåpninger til Kina i året som kommer. Etter at Norge forleden ble tatt til nåde i Beijing, er det duket for nye delegasjonsreiser til stormakten i øst. Går alt etter planen, kan den tosidige frihandelsavtalen som nesten var ferdigforhandlet i 2010, bli en realitet. Det sier seg selv at en slik avtale kan få stor økonomisk betydning, ikke minst for et lite land som Norge.
Dessverre vil de håpefulle nordmenn som nå står reiseklare, komme til et Kina som politisk sett er på vei til å bli enda mer repressivt. Signalene er mange. I fjor høst ble Xi Jinping utropt til kommunistpartiets «kjerneleder». Hendelsen må tolkes som et tegn på at det kollektive lederskapet som partiet lenge har praktisert, er på vikende front. Der én mann tar kommandoen, bør det alltid lyse en rød varsellampe.
Da Xi overtok som partisjef i 2012, håpet mange at han skulle bidra til en politisk liberalisering. Kjennere av kinesisk politikk minnet om at hans mektige far hadde sonet i fengsel under Maos «kulturrevolusjon» på 1960-tallet, og at Xi – den gang i tenårene – var blitt sendt ut på landsbygda for å bli «omskolert». Men Xi Jinping hadde ikke sittet lenge ved makten før han selv kastet sine fiender i fengsel og fulgte opp med å bevilge uante milliarder «til forsvar av den indre sikkerhet».
I dag bruker Kina mer penger på det indre forsvar enn det ytre. Over hele landet står velutrustede mobile styrker i beredskap for å kunne slå ned små og store opprør.
Stikkordet for Xis prosjekt er å effektivisere Kinas politiske system, ikke å endre det. Eller som Oxford-professor Stein Ringen så presist formulerer det i sin nye bok «China: The Perfect Dictatorship»: «De (de kinesiske lederne) har aldri forestilt seg at landet skulle bli åpent og demokratisk. Derfor er det heller ikke det, og det er heller ikke på vei i den retning.» I stedet forsøker regimet å utvikle det han kaller «et kontrollstyre av en helt ny type».
I de siste månedene har vi sett flere eksempler på at så er tilfelle. I Vesten betrakter vi akademiske institusjoner som frie og uavhengige. I Kina skal de overvåkes av partiet og adlyde det i ett og alt. Xi Jinping fastslo i desember at landets universiteter og læreanstalter må utvikles til «bastioner for kommunistpartiet». I samme åndedrag advarte han mot spredning av «vestlige verdier» blant lærere og studenter. Undervisningsminister Yuan Guiren supplerte med å hevde at unge lærere og studenter er blitt «hovedmål» for «fiendens infiltrasjonsforsøk.» Kampanjen har forståelig nok skapt en atmosfære av frykt ved mange læreanstalter.
Kinesiske intellektuelle har alltid vært upålitelige allierte for kommunistpartiet. I 1989 gjorde de opprør, ikke bare i Beijing, men i tallrike byer over hele landet. To tiår senere tok de initiativet til «Charter 08», et opprop med krav om frie valg og menneskerettigheter. Rundt ti tusen rakk å signere dokumentet før Liu Xiaobo og andre ble arrestert. Uroen førte til at partiet besluttet å «styrke sitt ideologiske lederskap» ved universitetene. Video og annet overvåkingsutstyr ble installert i klasserommene, og informanter ble satt til å rapportere «uregelmessige utsagn og aktiviteter».
Da økonomen Ilham Tohti for tre år siden ble dømt til livsvarig fengsel, skjedde det på grunnlag av skjulte videoopptak som angivelig beviste at han var en «separatist». Tohti, som tilhører uighur-minoriteten og kommer fra den vestlige Xinjiang-regionen, hadde i en årrekke kritisert lederne i Beijing for deres hardhendte behandling av uighurene. I dagens Kina er han bare én av vel 1.200 kjente politiske fanger. Dessverre utgjør de bare toppen av et isfjell vi ikke ser. Mange av fangene antas å være intellektuelle.
Nå ivrer norske universiteter igjen for samarbeid med sine kinesiske motparter. Det må de gjerne gjøre, men de bør også være klar over hvilke begrensninger samarbeidet har.
Til høsten er det duket for en ny partikongress i Beijing. Som et forspill til det viktige møtet må vi regne med at Xi vil kneble enda flere av sine kritikere i og utenfor partiet. Etter å ha fullført sine første fem år som partileder, vil han uten tvil bli gjenvalgt for en ny periode. På selve kongressen vil han fylle de ledende partiorganene med enda flere ja-personer. Det betyr at Kina vil fortsette i samme politisk spor i minst fem år til. I verste fall, hvis den politiske tilstanden i Beijing blir riktig ille, kan Xi finne et påskudd til å endre partistatuttene og gå løs på en tredje termin.
Også i utenrikspolitikken har Xi og det partiet han leder, vist seg å være et lite hyggelig bekjentskap. I fjor sommer tilsidesatte han et domstolsvedtak i Haag som avviste Kinas krav om eierskap til 85 prosent av Sør-Kinahavet. «Hvis noen forsøker å lage sak av dette, vil det kinesiske folket motsette seg det,» buldret han i sin nyttårstale. Den kinesiske marinens øverstkommanderende Wu Shengli presiserer at Kinas krav om overhøyhet i Sør-Kinahavet er en av landets «kjerneinteresser». I avtalen om normalisering som utenriksminister Børge Brende forleden signerte med sin kinesiske motpart, forplikter Norge seg til å respektere disse interessene, uten at Sør-Kinahavet ble eksplisitt nevnt.
Det koster å være venn med Kina. Spørsmålet er bare om prisen kan bli uforsvarlig stor.