Hver gang lederen for «Den islamske staten» IS, Abu Bakr al-Baghdadi, ytrer seg, følger stormaktene nøye med. Så også Kina. Derfor skvatt de kinesiske partitoppene da han i fjor offentliggjorde et kart som innlemmet deler av det vestlige Kina i sitt forjettede rike. Kina sto til og med øverst på listen over de tjue land som ifølge Baghdadi hadde krenket «muslimers rettigheter».
India, Indonesia og Filippinene ble også utpekt som fremtidige slagplasser. «Den hellige krigs sol har stått opp, seieren blinker i horisonten. Er dere besluttsomme, vil dere erobre Roma og hele verden hvis Allah vil!» fortsatte han i juni år.
Av Kinas snart 1,4 milliarder innbyggere er rundt 25 millioner muslimer. Nesten halvparten bor i den vestlige Xinjiang-provinsen. Som de buddhistiske tibetanerne har de i årevis stått i opposisjon til regimet i Beijing, skjønt med én viktig forskjell: der tibetanerne har vendt det andre kinnet til, har radikale muslimske grupper grepet til vold. Mest kjent er Den østturkestanske frigjøringsorganisasjon (ETIM), som krever full frihet for Xinjiang.
Et ukjent antall kinesiske muslimer skal ha besvart IS-lederens kamprop med å reise til Syria og Irak. Nå frykter lederne i Beijing at de skal vende hjem og forårsake enda mer uro i et område av strategisk betydning for Kina. Xinjiang byr ikke bare på store mineralrikdommer, men er også viktig bindeledd på handelsruten mellom øst og vest.
Kina var raskt ute med å fordømme terrorangrepene som rammet Paris 13. november. IS ble stemplet som en kriminell bande som truet den siviliserte verden. Reaksjonen var ikke mindre skarp da organisasjonen seks dager senere kunngjorde at den hadde henrettet en kinesisk statsborger. Kinas utenriksminister oppfordret «hele verden» til å forene seg i kampen mot terrortrusselen. Hva landet selv ville bidra med, sa han ingenting om.
En kinesisk professor i statsvitenskap, Xie Tao, tror at Kina inntil videre vil stå på sidelinjen. Han hevder at landet ikke har noen tradisjon for å engasjere seg militært utenfor egne grenser. Det er en sannhet med modifikasjoner. Siden folkerepublikken ble opprettet i 1949, har kinesere kriget på både koreansk, vietnamesisk og indisk jord. Akkurat nå er de opptatt av å styrke sitt herredømme i Sør-Kinahavet – med militære midler. Kina har derimot ingen tradisjon for å engasjere seg militært i altfor fjerne strøk. Og Syria er langt unna.
Professor Tao nevner også et annet moment: Ved å gå til krig mot IS kan Kina svekke sin egen sikkerhet og provosere fram et Paris-lignende motangrep på kinesisk grunn. Han minner om at Kina siden årtusenskiftet er blitt rammet av flere terrorangrep utløst av opprørske muslimer. De fleste angrepene har rammet uskyldige sivile. Det foreløpig siste fant sted i september, da muslimer væpnet med kniver og dolker stormet en kullgruve i Xinjiang og drepte femti personer. Omtrent like mange ble såret. Gruven ble drevet av et kinesisk selskap, og ofrene skal ha vært hankinesere. Terroristene klarte å flykte fra åstedet, for bare å gjemme seg i fjellhuler i nærheten. Den 13. november, samme dag blodet rant i Paris, ble de «oppsporet og tilintetgjort ved hjelp av flammekastere», meldte kinesiske medier.
Muslimene i Xinjiang er av tyrkisk opprinnelse og har kulturelt sett lite til felles med hankineserne. Ikke alle krever løsrivelse fra Kina. Mange mener likevel at Beijing har gitt dem en dårlig «deal». Deres fremste talsperson, Rebiya Kadeer, hevder at uroen skyldes Kinas feilslåtte «kolonisering» av regionen. 68 år gamle Kadeer kan være glad for at hun bor i eksil i USA. Flere av hennes meningsfeller, som professor Ilham Tohti, sitter bak lås og slå i Kina. Tohti ble i fjor dømt til livsvarig fengsel fordi han i skrift og tale hadde våget å kritisere de kinesiske lederne.
Beijings harde linje har uten tvil forverret det politiske klimaet i Xinjiang – og ført til uro i partirekkene. Som Xu Hairong, lederen for partiets disiplinærkommisjon i regionen, uttalte forleden: «Mange av medlemmene våre klarer ikke å skille mellom rett og galt og vakler i viktige prinsipielle spørsmål.» Han anklaget til og med noen av dem for å «delta i terrorhandlinger».
De kinesiske ledernes terskel for å bruke ordet «terrorisme» er dessverre lav. Like fullt krever de Vestens fulle støtte i sin kamp mot hjemlige opposisjonelle. Det er for mye forlangt. «Nei til terror» er et slagord alle bør kunne enes om. Men ikke nei til fredelig opposisjon og vern om mindretallets rettigheter.
Mens krigen mot IS trappes opp, står kampflyene på bakken i Kina. Inntil videre består landets bidrag av å utveksle militær informasjon med Russland, til en viss grad også med USA og dets allierte. Kanskje er det best slik, så trangt som det er blitt i luftrommet over «Den islamske staten». Det er også et spørsmål om Kina er militært skikket til et så spesielt oppdrag. Selv om landet har en massiv militær styrke, er det ikke gitt at den har, eventuelt mestrer, den teknologi som denne krigen krever.
I første omgang ruster Kina opp sitt nærvær i Xinjiang. Oppgaven der er krevende nok: Regionen er fem ganger større enn Norge.