ANNONSE

30-10-2013

Kina for alle pengene?

Norge bør utvide handel og annet samarbeid med andre land i Asia enn Kina. Det vil gjøre Norge mindre sårbart for økonomisk og politisk utpressing framover.

Turister og andre som sjekket inn på ærverdige Beijing Hotel i «gamle dager», ble møtt av et kjent Mao-slagord i lobbyen: «Vi har venner over hele verden.» I virkeligheten hadde ikke Kina mange venner den gang. Nå er slagordet fjernet, og landet er fremdeles nokså venneløst.

Det er synd, for Kinas befolkning utgjør mer enn en femtedel av menneskeheten. I stedet møtes kinesiske utsendinger med mistro på alle kontinenter. Ikke minst i Asia, hvor jeg nå er. Hyppige meningsmålinger i flere asiatiske land avslører en dyp skepsis til Beijings globale profil. «Kina sliter med å tilpasse seg sin nye rolle», sier en ekspert, som etterlyser mer «finesse og toleranse» i landets utenriksdiplomati.

Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre vil muligens si seg enig. Da dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris for tre år siden, fikk han Kinas særegne diplomati rett i fanget. Både før og etter utdelingen ble han utsatt for et voldsomt kinesisk press. Beskyldningene haglet. Nobelkomiteen hadde handlet på diktat fra regjeringen, og regjeringen hadde handlet på diktat fra Pentagon og Det hvite hus. Grove ord ble brukt. En unnskyldning hadde kanskje vært på sin plass. I stedet fortsetter Beijing å be om innrømmelser fra norsk hold.

Så lenge Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide bestyrte UD, sto Norge støtt i vindkastene. For dette skal de ha ros. Vår nye utenriksminister Børge Brende sier han vil anstrenge seg for å bedre forholdet til Kina. Det er bra, og næringslivet applauderer. Men måten han gjør det på, er ikke uviktig. Utpressing skal ikke lønne seg.

Det er riktig, slik mange hevder, at Norge har mye å tjene på et godt forhold til Kina. Men tidvis blir landets betydning for norsk næringsliv overdrevet. Våre viktigste handelspartnere er, og vil i overskuelig framtid være, i Europa. I fjor gikk mindre enn to prosent av norsk eksport til det store landet i øst. Importen var betydelig høyere, men ikke så høy at den har avgjørende betydning for norsk økonomi. For øvrig er flere asiatiske land i stand til å produsere mange av de samme varene til en lavere pris.

Gerhard Heiberg har ved flere anledninger varslet dommedag om Norge ikke «gjør noe» for å komme Kina i møte. Men dommedag har ikke inntruffet. Selv om enkelte bransjer, som laksenæringen, har lidd, er Norges økonomiske samkvem med Kina større enn noensinne. Og skulle dommedag inntreffe, bør resten av verden være stor nok for lille Norge.

I årene som kommer, vil Kina vokse seg sterkere. Det samme vil folkerike land som India, Indonesia, Vietnam, Burma og Bangladesh. Alle har et stort økonomisk potensial. I stedet for å være ensidig opptatt av mulighetene på det kinesiske markedet, bør Norge se nytten av å utvide handel og annet samarbeid med andre land i Asia. Det har aldri vært lurt å legge alle eggene i én og samme kurv. Ved å spre dem på flere får vi større handlingsrom, og Norge blir mindre sårbart for økonomisk og politisk utpressing. Dette er den viktigste lærdommen vi kan trekke av oppstyret rundt prisutdelingen.

Ikke bare i næringslivet, men også i akademiske kretser bør Kinas atferd overfor Norge anspore til ettertanke. I flere år har norske universiteter og høyskoler engasjert seg i et kappløp for å gjøre seg til venns med sine kinesiske motparter. Tør vi minne om at det finnes læreanstalter også i andre asiatiske land? For tette bindinger til Kina kan lett føre galt av sted. Hvor mange norske forskere med et eller annet prosjekt i «Midtens rike» tør si noe kontroversielt om landet de lever av? Imponerer de oss med sin fritalenhet?

Til stadighet leser vi at modige kinesiske akademikere står fram og ytrer seg på tvers av makten. Så sent som i forrige uke ble professor Xue Yeliang avsatt ved Beijing-universitetets «School of Economics». Xue har tatt til orde for grunnleggende politiske reformer, noe som er forbudt. Flere tusen kinesiske intellektuelle har mistet jobben av samme grunn. Mange sitter i fengsel. Når skal våre Kina-forskere, sinologene for eksempel, ytre seg til deres forsvar? Si noe som folk forstår? Så langt har de, med et fåtall unntak, utmerket seg med sin taushet eller selvsensur.

I årene som kommer vil Kina sette oss på store prøver. Det er helt sikkert mulig å gjøre seg fet på det voksende kinesiske markedet. Men i iveren etter å tjene penger er det lett å kaste viktige prinsipper over bord. Derfor gjør vi klokt i å ta pulsen på oss selv, finne ut hvor vi står og, ikke minst, hvor vi går.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!