President Donald Trump sendte visepresident Mike Pence og forsvarsminister Jim Mattis til sikkerhetskonferansen i München i helgen. De var samstemte: Det skal ikke rå tvil om at USA støtter NATO, men hvis europeerne ikke øker sine forsvarsbudsjetter kan det amerikanske bidraget til alliansen bli redusert.
Hvordan reduksjonen eventuelt vil skje er uklart, og det er ingen tilfeldighet. Trump mener det er høl i hue å blottlegge taktikken før oppgjøret begynner. Man oppnår mest ved å være uberegnelig. Videre vil han forholde seg selektivt til sine allierte. Det kan bli ufint, for én mot én blir den amerikanske overmakten beklemmende. Budskapet er oppfattet: Den tyske forsvarsministeren advarte USA mot å splitte EU- landene, men hun blir neppe bønnhørt.
Bilateralismen er et gjennomgående trekk ved Trumps utenrikspolitikk. Den er rotfestet i administrasjonens sammensetning, som består av rike forretningsfolk og militære offiserer. Begge er vant til å gjøre avtaler og håndtere forholdet til andre én for én. Ingen av dem har erfaring fra multilaterale arenaer. Trump har allerede vendt ryggen til multilaterale handelsavtaler, og det er bare begynnelsen.
Russland var bakteppet på konferansen i München. Historisk sett har kriser i forholdet mellom øst og vest gått over i ny normalitet ganske raskt, men ikke denne gangen, og for mange vestlige ledere er det tydeligvis om å gjøre at kaldfronten vedvarer. John McCain har varslet Trump om at «hvis du våger å forbedre forholdet til Russland ...» – ja, så kan han vente seg knallhard motstand. Det er rimelig å spørre hva man søker å oppnå, eller i det minste hva konfrontasjonen faktisk fører til.
Et par ting er åpenbare. Ved å holde fiendebildet oppe kan man øke forsvarsbudsjettene, og man har allerede etablert et framskutt amerikansk og alliert militært nærvær langs Russlands grenser. Fra Norge – som nettopp har tatt imot en amerikansk kampstyrke – til Svartehavet, hvor NATO nå varsler økt aktivitet. Dermed minimerer man den russiske handlefriheten vestover mens sanksjonene svekker den russiske økonomien og USA kan spare penger.
Om klokskapen i dette kan man mene mangt, for eksempel at det var rimelig og riktig å gi de nye NATO-medlemmene litt kjøtt og blod på sikkerhetsgarantiene etter det som har skjedd i Ukraina. Man kan også mene at et svekket Russland vil være mer tilbøyelig til provoserende utspill for å glatte over problemene hjemme og bekrefte sin stormaktsstatus, og at et sterkere Russland med større selvtillit vil være lettere å forholde seg til.
Men det stopper ikke der. USA er en global makt som tenker geopolitisk, og i et slikt perspektiv gir det som nå skjer i Europa mening, for det frigjør amerikanske ressurser og oppmerksomhet til det som er viktigst: Håndteringen av nummer to i det internasjonale makthierarkiet – Kina – som truer med å overgå den amerikanske hegemonen. Europa er til sammenligning en bisak som helst bør parkeres stabilt og til minst mulig kostnad. Så kan man etter hvert ta opp igjen samarbeidet med Russland på en del felter både fordi det er verdifullt i seg selv, ikke minst i bekjempelsen av ISIL, og for ikke å klistre Russland så nært opp til Kina. Vi må venne oss til at USA tenker geopolitisk og at Europa tilpasses et verdensbilde som dreier seg rundt aksen USA-Kina.
Trump sier at USA skal skinne og inspirere, men ikke prakke sine verdier på andre land. Han er mindre opptatt av moralsk basert utenrikspolitikk enn sine forgjengere. EU, som bygger sin utenrikspolitikk på internasjonale normer, regler og standarder, blir mer alene på den arenaen. Trump vender også ryggen til en internasjonal økonomi basert på vinn-vinn. Han er merkantilist, og hans motto er «Amerika først». Han etterlater dermed et mulighetsrom for kineserne, som kjenner sin besøkelsestid. Kina vil ikke avfinne seg med Bretton Woods-institusjonene, men forme internasjonal økonomi i sitt eget bilde, gjerne i samarbeid med EU. Kina og EU kan også ta lederskapet i klimaspørsmålet. USA var aldri noen ledestjerne der, og Trump har meldt seg ut. I München minte Tyskland om at sikkerhetspolitikk er mer enn militære satsinger, og at europeerne yter mer enn USA på andre områder.
Små land må spre sin avhengighet på flere andre, som best de kan, for å få handlingsrom. Norge har verken vært heldig eller flink i så måte. Vi er blitt mer avhengig av USA enn kanskje noen gang før, særlig ettersom vi står utenfor EU. Russerne klager over at vi bidrar til kaldfronten mot dem samtidig som vi vil samarbeide om fiskeri, miljøvern og atom- og strålevern i nord, og mener en slik motsetningsfylt politikk er uholdbar. Selv ser jeg ingenting uvanlig eller merkelig ved det. Russerne påpeker (les klager) over at det ikke har vært noe bilateralt utenriksministermøte siden 2014. Selv synes jeg Brende burde tatt initiativ til et slikt møte som en symbolsk markering av våre interesser i en snarlig normalisering. Han burde tatt med seg embetsfolk som ikke ser på internasjonal politikk som forbrytelse og straff, for det fører sjelden noe godt med seg. Men nå møter han snart kollega Sergei Lavrov i Arkhangelsk, og da kan han bruke sine diplomatiske evner til å fjerne gruff i naboforholdet.