Regjeringen foreslår å flytte medier og kommunikasjon fra yrkesfag til studieforberedende.

Elev Malin Ringsell Berg skriver engasjert om utdanningsprogram for medier og kommunikasjon i Dagsavisen 22. mars. Jeg er glad for at du har hatt tre flotte år ved Glemmen videregående skole i Fredrikstad. Det er imidlertid ikke riktig at medier og kommunikasjon skal legges ned, slik du hevder. I stortingsmeldingen «På rett vei», som jeg la fram 15. mars, foreslår regjeringen å flytte medier og kommunikasjon fra yrkesfag til studieforberedende.

Bakgrunnen for dette er at 97 prosent av elevene velger et tredje år i skole som gir generell studiekompetanse framfor å gå ut som lærling i bedrift. Til inneværende skoleår hadde medier og kommunikasjon mer enn 5.000 søkere, men det var bare 191 elever som søkte læreplass. I 2012 ble det formidlet 101 lærekontrakter innenfor utdanningsprogrammets lærefag. Medier og kommunikasjon er i dag bygget opp med tanke på at elevene skal gå ut som lærling i bedrift. 70-80 prosent av skoletiden går med til medie- og kommunikasjonsfag de to første årene. Når likevel nesten alle elever ønsker å gå videre til høyere utdanning, mener jeg at de vil bli bedre forberedt om medier og kommunikasjon bygges opp på samme måte som idrettsfag og musikk, dans og drama.

En slik struktur, som ble anbefalt i evalueringen av Kunnskapsløftet, gjør at 20-50 prosent av timene i framtiden vil gå til medie- og kommunikasjonsfag. Det blir mindre tid til utplassering i bedrift og mer fellesfag, men det ligger ingen hindringer for at de positive sidene ved medier og kommunikasjon som du beskriver ikke fortsatt skal være mulig. Jeg vil også understreke at vi viderefører lærefagene som fotograf og mediegrafiker som yrkesfag, men innenfor et annet program. Vi åpner også for etablering av flere lærefag innen medier og kommunikasjon.

Det faglige nivået i norsk skole er på vei opp og elevene trives bedre. Elevene lærer mer enn før, både i lesing, matematikk og naturfag.

Forskjellene mellom elevene er også redusert. Kristin Clemet vil i Dagsavisen 13. desember gjerne ha eierskapet til framgangen.

De gode resultatene går fram av de nye internasjonale undersøkelsene TIMSS (matematikk og naturfag) og PIRLS (lesing). Som den som la fram Kunnskapsløftet for Stortinget tilbake i 2004 skal Clemet ha sin del av æren for denne reformen. Men mange skolereformer har levd et ensomt liv i stortingsdokumenter, uten å nå fram til elevene. I klasserommene har praksis vært som før.

Kjernen i Kunnskapsløftet ble vedtatt med bred politisk enighet i Stortinget. Men det er de siste sju årene at jobben med å få de gode intensjonene til å bli til virkelige endringer i skolens praksis, er gjort. Alle som arbeider i skolen eller har nærkontakt med skolen vet at det er gjort en stor innsats de siste årene for å konsentrere seg om elevenes læring, tidlig innsats, lesing, skriving og regning. De som skal ha æren for at vi har klart å løfte det faglige nivået i skolen så markant de siste årene er lærerne og skolelederne som gjør jobben hver dag. Og ikke minst elevene selv, som er de som har gjort læringsarbeidet.

I de siste sju årene med rødgrønn regjering og SV-statsråder i Kunnskapsdepartementet har vi konsentrert oss om å støtte Skole-Norge gjennom etter- og videreutdanning av lærere, prosjektene «vurdering for læring» og «bedre læringsmiljø», rektorskole, veiledningskorps til kommunene, veiledning av nyutdannede lærere og ny lærerutdanning. Nå omorganiserer vi arbeidet med spesialundervisning for å støtte bedre opp om skolenes arbeid. Kommunene har fått 1 mrd kr i ekstra støtte for å styrke «tidlig innsats» på 1.-4. trinn, og nå gir vi et statlig tilskudd til 600 flere lærere i ungdomsskolen. To viktige forutsetninger har vært på plass:

For det første har vi spilt på lag med lærerne og elevene. Det er de som kjenner skolehverdagen best. Et eksempel er de nasjonale prøvene, som ble innført av den høyredominerte regjeringen, til store protester og boikottaksjoner fra Skole-Norge. Vi valgte å legge om de nasjonale prøvene i samråd med elever og lærere, slik at de nå begynner å bli gode redskaper for lærerne i undervisningen framfor et verktøy for å rangere skoler. Endring i skolen krever at alle nivåer jobber sammen mot felles mål.

For det andre avlyste vi høyresidas privatiseringseksperiment og har brukt kreftene på å heve kvaliteten i den offentlige skolen. Da vi tok over lå det søknader i departementet om å opprette privatskoler med 22 000 nye elevplasser. Hadde disse blitt godkjent ville vi sett store endringer i den norske skolestrukturen og nedleggelser av offentlige skoler. I stedet har vi kunnet holde fast ved det viktigste målet: å løfte alle elever i skolen for å gi dem gode muligheter videre i livet.

Norsk skole er på rett vei. Vi har høye ambisjoner om å satse på skolen videre. Fortsatt er det behov for å øke rekrutteringen av dyktige lærere og å videreutvikle en skole som gir alle elever en variert og tilpassa opplæring, så elevene kan lære enda mer. Nå må vi holde fast ved det vi gjør som vi vet virker. Å starte et nytt privatiseringseksperiment er ikke veien å gå.

«Norsk skole 
er på rett vei.»

Det er interessant at Høyre foreslår å kutte i de nye lærerstillingene, samtidig som de hevder de vil ha en mer tilpasset opplæring for elevene.

Under den rødgrønne regjeringen har det faglige nivået i skolen gått betydelig opp, søkningen til lærerutdanningen har økt med over 50 prosent, og mange flere lærere tar etterutdanning. Det gjenstår fortsatt utfordringer i norsk skole, men dette er viktige tegn på at vi er på rett vei.

Høyres Afshan Rafiq forsøker likevel i sitt innlegg i Dagsavisen 23. november å skape et inntrykk av at Høyre står alene om å satse på lærerne og det faglige nivået i skolen. Sannheten er at den rødgrønne regjeringen systematisk har satset på lærerne og på kvalitet i den offentlige skolen, noe vi nå begynner å se resultatene av. Dersom Høyre igjen får overta, vet vi fra forrige gang de regjerte at vi kan forvente en betydelig økning av antall privatskoler og et økt testregime i skolen. Det vil undergrave den videreutviklingen av opplæringen i fellesskolen vi nå er i gang med, for å løfte alle elever. Resultatet kan bli større forskjeller mellom elevene og mellom skolene.

Den rødgrønne regjeringen har styrket kvaliteten i skolen ved å forsterke lærerutdanningen, hevet kravene til hva lærerne skal kunne i de fagene de skal undervise i og vi tar mer av regninga for lærernes etterutdanning enn før. Vi er også i gang med å øke lærertettheten i skolen, slik at alle elever skal bli sett og få opplæring på sitt eget nivå. Det er interessant at Høyre foreslår å kutte i de nye lærerstillingene, samtidig som de hevder de vil ha en mer tilpasset opplæring for elevene.

I tillegg er vi i gang med å fornye ungdomsskolen. Vi vil gjøre undervisningen mer praktisk og variert i alle fag, slik at alle elever får mer utbytte av skoletimene. Ved å innføre valgfag får elevene også større mulighet til å følge sine egne faglige interesser, noe som i seg selv kan føre til økt motivasjon.

Jeg vil også nevne den kraftige satsingen vi har gjort på å øke gjennomføringen i videregående skole. Frafallet har vært stabilt på om lag 30 prosent i flere tiår. Først med den rødgrønne regjeringen ble dette satt på dagsorden, og nå bruker vi om lag 500 millioner over tre år på et systematisk arbeid for å bidra til at flere fullfører.

Rafiq må nok også innse at Høyre ikke kan ha eierskapet til Kunnskapsløftet for seg selv. Selv om reformen ble forberedt av Høyre, ble den justert og iverksatt av SV da de rødgrønne overtok. Blant annet har vi lagt om de nasjonale prøvene, slik at de i dag er mye bedre redskaper for å gi elevene gode tilbakemeldinger og til å videreutvikle undervisningen, framfor å rangere skoler. Hvis vi ser på hva Høyre har gjort i Oslo, kan vi forvente at antall tester i skolen vil øke med Høyre i regjering. Det vil ta mer tid fra undervisningen og skape økt byråkrati for skolene.

Den rødgrønne regjeringen har fortsatt mye ugjort. Jeg er ivrig etter å fortsette arbeidet med å skaffe flere faglig dyktige lærere til skolen og å sikre at alle elever lærer mer og gjennomfører et trettenårig skoleløp, blant annet ved å gjøre opplæringen mer praktisk og variert. Dersom høyresida overtar regjeringsmakta om et års tid, kan vi forvente at disse ambisjonene erstattes av et nytt privatiseringseksperiment og et omfattende testregime i norsk skole.

Fra neste høst økes lærertettheten med 600 nye lærere i ungdomsskolen.

Dette gir større muligheter for tett oppfølging av hver elev, og er et viktig gjennomslag for kravet fra lærere, foreldre og elever om flere lærere i skolen.

Dette handler om kvalitet: Flere kompetente lærere gir mulighet til å følge opp hver elev og gi en variert og tilpassa opplæring av høy faglig kvalitet. Disse stillingene vil gjøre det mulig for skolene å jobbe mer variert og praktisk, og kunne dele inn elevene i mindre grupper etter behov.

Dette er en god start på å innfri regjeringens løfte om å øke lærertettheten i skolen. Vi begynner med et fireårig statlig tilskudd til ungdomsskoler med lav lærertetthet og under gjennomsnittlige faglige resultater. Forslaget vi kommer med nå har en litt annen innretning enn det som ble sendt på høring i fjor. Vi fikk relevante innvendinger mot vårt opprinnelige forslag i høringsrunden. Vi har derfor valgt å trappe opp lærertettheten på en måte som sikrer at vi ikke oppretter nye lærerstillinger fortere enn at vi kan fylle dem med kvalifiserte lærere, og at vi samtidig begynner der det trengs mest.

Jeg ser på dette som første skritt på vei mot innføringen av en fast minstenorm for lærertetthet i skolen. Vi gjør allerede nå en endring i opplæringsloven som gjør det mulig senere å forskriftsfeste et forholdstall mellom antall lærere og antall elever. Erfaringene vi høster fra skolene som nå får ekstra lærere blir grunnlag for vurdering av videre opptrapping og innføring av en nasjonal minstenorm senere.

I debatten om elevers fravær fra undervisningen i videregående skole tar noen til orde for å sette et tak på fravær på for eksempel 20 prosent.

Er elevene borte mer enn det skal de ikke få standpunktkarakter. Når jeg har vært skeptisk til dette, er det ikke fordi jeg synes høyt fravær er akseptabelt. Det er motsatt.

Norske elever skal møte på skolen i hver skoletime hvis de ikke er syke eller har annen gyldig grunn til fravær. Det er viktig for deres egen læring, men også fordi de deltar i et fellesskap med andre elever og læreren sin. Når vi ikke har noen nasjonal grense på 20 prosent fravær for å få standpunktkarakter, er det fordi det lett kan tolkes som at det er greit å være borte en dag i uka uten grunn, og at man likevel har rett til standpunktkarakter. Det mener jeg er uakseptabelt.

Jeg har strammet inn på fraværs­reglene og gjort det tydelig at elevene har plikt til å møte opp for at læreren skal kunne sette standpunktkarakter. Det gjorde jeg etter at mange lærere fortalte om elever som utnyttet sine rettigheter og spekulerte i å ta ut maksimalt lovlig fravær.

For meg er elevenes rett til utdanning viktig. Men elevene må vite at de ikke bare har rett til utdanning, men også plikt til å møte til undervisningen. Skolene og foreldrene må være med på å formidle dette til elevene.

Jeg vil gjerne ha en diskusjon om fravær og elevenes rettigheter og plikter, og det kan godt hende vi kan åpne for forsøk med ulike ordninger på noen skoler. Men jeg har fått flere viktige motforestillinger mot et nasjonalt fraværstak, som gjør at jeg foreløpig ikke er overbevist om at det er noen god løsning.

Norske barnehager er et eksempel som følges fra utlandet.

I disse dager starter tusenvis av forventningsfulle barn i landets barnehager. Aldri tidligere har så mange barn gått i barnehage, og aldri tidligere har så mange unger og foreldre fra ulike kulturer møttes i barnehagen.

Om lag 283.000 barn går nå i barnehage. Barn som leker, utforsker, opplever og får seg venner. Ungene møter mange engasjerte og dedikerte voksne som tar imot dem hver dag i barnehagen. I dag er det nærmere 89.000 ansatte i barnehagene. Disse gjør en utrolig viktig jobb. Hver eneste dag. Først og fremst sammen med barna, men også i møtet med barnas foreldre.

Norske barnehager er et eksempel som følges fra utlandet. I tillegg til at vi har lovfesta retten til barnehageplass, har vi en egen tradisjon for innholdet i barnehagene. Den handler ikke om ensidig vektlegging av kunnskapsmål og forberedelse på skolestart, som preger barnehager i noen land. I Norge vektlegges barndommens egenverdi, og vi ser lek og omsorg, læring og danning i sammenheng. Det vil vi ta vare på og videreutvikle. Det viktigste for å skape gode barnehager er å ha nok ansatte med god kunnskap om barn, barndom og barnehage. Regjeringens rekrutteringskampanje Verdens Fineste Stilling bidro til at mange flere ungdommer nå ønsker å utdanne seg til førskolelærer. Dette er veldig gledelig, og lover godt for hverdagen til framtidas barnehagebarn.

Foreldre bør bruke mulighetene de har til å påvirke barnehagenes innhold og utforming. Det er de som kjenner barna best, og et nært og godt samarbeid mellom barnehager og foreldre er avgjørende for å gjøre tilbudet best mulig for barna. Jeg er glad for at vi har et aktivt Foreldreutvalg for barnehagen (FUB). Foreldreutvalget skal sikre at foreldrestemmen blir hørt i barnehagepolitiske saker. Regjeringen skal nå stake ut kursen for framtidas barnehager i en stortingsmelding som kommer til våren. Den skal handle om hvordan vi styrker kvaliteten i barnehagen, og sørger for at den blir et trygt, utviklende og spennende sted å være for alle barn. Alle som ønsker å gi innspill til meldingen kan gjøre det på vår blogg: http://blogg.regjeringen.no/framtidensbarnehage

Ved skolestart i høst har nesten 98 prosent av førsteklassingene gått i barnehage. De kan allerede mye om å delta i et fellesskap med barn og voksne. Det er en god start på skolegangen og veien mot å bli en aktiv deltaker i et demokratisk samfunn.

Alle barn skal ha like muligheter i den norske skolen. Det kan bare gjøres ved å skape en fellesskole som holder høy faglig kvalitet.

Sosiale forskjeller i skolen henger tett sammen med forhold som ligger utenfor skolen. Vårt mål er likevel at skolen skal løfte alle, og i størst mulig grad bidra til sosial utjevning. Dette er en hovedsak for den rødgrønne regjeringen, og vi er godt i gang med tiltak som skal sørge for at foreldrenes inntekt eller utdanning ikke skal avgjøre elevenes resultater.

De siste årene har vi sett flere tegn på at skolen ikke passer for alle. Det er for mange elever som ikke får med seg de grunnleggende ferdighetene de trenger i løpet av grunnskolen. Elever sier til meg at skolen har blitt for ensformig og teoretisk. Tre av ti elever i videregående skole slutter før de har fått vitnemål eller et fagbrev. Vi har derfor satt oss som mål å skape en skole som skal være praktisk og variert nok til at den passer for alle typer elever. Alle skal elever skal få et opplæringstilbud som passer for dem og få de mulighetene en solid utdanning gir.

En forskningsrapport fra NOVA som kom 14. juni bekreftet at det fortsatt er sosiale forskjeller i skolen, målt i hvilke karakterer elevene får. Forskerne peker på at det har vært en svak negativ utvikling de siste årene. Om dette skyldtes forhold i skolen eller endringer i samfunnet for øvrig, kan ikke rapporten svare på.

Uansett er dette noe vi vil gå grundig inn i arbeidet med en ny stortingsmelding om kvalitet i grunnopplæringen som kommer neste vår. Men vi er godt i gang med tiltakene som skal gi alle elever mer læring, og løfte de som trenger det mest.

For det første har vi valgt å sette inn innsatsen på å løfte kvaliteten i fellesskolen. Vi stoppet privatiseringen av skolen som høyresida var i gang med da vi tok over Kunnskapsdepartementet i 2005. Privatisering øker forskjellene i skolen. I stedet for å subsidiere private skoler som vi vet det er de mest ressurssterke som oftest benytter seg av og kan betale for, ville vi bruke pengene på fellesskolen som er åpen for alle.

Forskning tyder på at alle elever lærer mer med opplæring i blandede grupper med ulike elever. Dessuten bidrar en sterk fellesskole med en likeverdig opplæring til å bevare og styrke vårt demokratiske og inkluderende samfunn.

For det andre har den rødgrønne regjeringen satset på læreren. Vi har gjennomgått hele lærerutdanningen og sørget for at lærerne nå er mer spesialisert på de klassetrinnene de skal jobbe på. Vi har også gjennom en massiv kampanje fått opp søkningen til lærerutdanningen med 50 prosent siden 2008. Det betyr at det blir flere og bedre lærere i norske skoler i årene som kommer.

For å sørge for at lærerne som allerede er i skolen også får kontinuerlig faglig påfyll, har vi også tatt mer av regningen for lærernes videreutdanning. Som resultat har antall lærere på videreutdanning økt med 20 prosent siden i fjor. Og vi la nettopp fram et lovforslag som strammer opp kravene til hvilken fagkompetanse lærerne skal ha i faget de underviser i.

For det tredje har vi startet på å gjøre ungdomsskolen mer variert og praktisk. Vi vil skape en skole som ikke bare passer for de akademisk anlagte barna. For å sikre at skolen skal gi alle mer læring, gjør vi nå ungdomsskolen mer variert og praktisk. Alle lærere på ungdomsskolen får tilbud om kompetanseheving innen klasseledelse, lesing, skriving og regning.

I tillegg innfører vi nye valgfag. Hvis elevene får følge sine egne interesser noe mer, øker lærelysten og læringsutbyttet for alle elever. Valgfagene skal være faglig utfordrende, men mer praktiske og tverrfaglige.

For det fjerde har vi tatt tak i frafallet i videregående. For mange elever slutter på videregående før de er ferdige. Vi vet at videregående opplæring er viktig for elevenes muligheter i arbeidsmarkedet og ellers videre i livet. Elevene som slutter er ofte de som har svakt faglig grunnlag etter ungdomsskolen. Gjennom Ny Giv-prosjektet tilbyr vi derfor intensivopplæring for dem som sliter mest mot slutten av ungdomsskolen. Disse elevene får deretter tett oppfølging over i den videregående skolen.

Der er vi også i gang med å styrke opplæringen i yrkesfagene. Mange elever, lærere og lokalpolitikere forteller meg hvordan elever som tidligere ikke har funnet seg til rette i skolen nå har fått ny selvtillit og kraftig faglig forbedring. Etter hvert som Ny Giv- prosjektet nå utvides til å gjelde alle kommuner, vil disse gode resultatene på lokalt nivå forhåpentligvis også monne stort og vise seg i nasjonal statistikk.

Sammenligner man med andre land er sammenhengen mellom foreldrenes bakgrunn og barnas skoleresultater forholdsvis liten i Norge. Men den må bli mindre. Alle skal få muligheten til å nå sitt potensial. Vi kan aldri slå oss til ro med at det er foreldrenes inntekt eller utdanning, og ikke elevenes egne talenter, som avgjør hvor mye elevene lærer. Vi har ikke tenkt å gi opp noen.

Å øke attraktiviteten til læreryrket har ingen enkel løsning og vil ta tid.

I Dagsavisen 11.4. har Klara Furuberg og Eivind Solfjell en kronikk med oppfordring om å «tenke nytt om lærermangelen». De tar opp ulike sider ved arbeidet med rekruttering av lærere, og oppfordrer meg til å gjøre mer for å sikre barnehagene og skolene flere kompetente førskolelærere og lærere. Kronikkforfatterne viser blant annet til viktigheten av å få tilbake «reservestyrken», altså alle de som av ulike grunner har valgt å forlate læreryrket til fordel for annen yrkeskarriere. Jeg kunne ikke vært mer enig, og nettopp derfor arbeider jeg hardt for å få god lærerdekning, både i kvantitet og kvalitet.

Utdanningssystemet er av grunnleggende betydning i samfunnet. Barnehagene og skolene er med på å gi alle barn og unge kunnskap og ferdigheter de trenger videre i livet. Dette bidrar til å gi alle like muligheter og til at vi har et samfunn med høy kompetanse i befolkningen. Forskning viser at læreren er den viktigste faktor for elevenes læring. Derfor er det å ha nok gode lærerne avgjørende for vår samfunnsutvikling.

Det var svak og nedadgående søkning til lærerutdanningene i årene fram til og med 2008. SSBs framskrivninger fra 2008, som fortsatt benyttes, viste lærermangel i framtida. Det var en situasjon vi ikke kunne leve med. Partnerskapet GNIST ble derfor etablert i 2009 for å ta tak i mange av de utfordringene vi så. Selve kampanjen for å få flere til å søke lærerutdanning er bare ett av mange tiltak i dette GNIST-arbeidet.

Men sammen med GNIST-partnernes innsats, ga selve rekrutteringskampanjen resultater umiddelbart: Økningen i antallet kvalifiserte søkere til lærerutdanningene har vært på nesten 50 prosent mellom 2008 og 2011! Dette er en langt over snittet for all høyere utdanning.

Utover dette jobber vi med mange elementer som påvirker læreryrkets status. Eksempler på dette er nye lærerutdanninger, et permanent system for videreutdanning av lærere og et nasjonalt rektorprogram. I tillegg arbeider jeg med å få på plass en nasjonal minstestandard for lærertetthet. Dersom vi skal være sikre på at alle elever blir sett og får en opplæring tilpasset sine egne forutsetninger, må vi være sikre på at det er nok lærere i klasserommene. Mindre elevgrupper kan også gjøre det mer attraktivt å søke seg til læreryrket. I Responsundersøkelsen om reservestyrken peker lærerne på at byråkratisering og mangel på tid til å følge opp elevene var medvirkende årsaker til at de valgte seg bort fra læreryrket. Sammen med andre kompetansehevende tiltak vil derfor økt lærertetthet virke rekrutterende gjennom å gi bedre rammevilkår for god yrkesutøvelse.

Å øke attraktiviteten til læreryrket har ingen enkel løsning og vil ta tid. Den økte søkningen til utdanningene, og det at ni av ti lærere blir i yrket fra ett år til det neste, tyder på at vi er på rett vei. Vi må gjøre alt vi kan for å ta vare på framtida vår. Lærerne sitter med nøkkelen.

Det ser ut til at vi når de elevene vi håpet å nå med gratis leksehjelp.

Det er halvannet år siden vi innførte gratis leksehjelp til alle elever på de fire første trinnene i barneskolen. Etter første året var 83 prosent av foreldrene fornøyde med tilbudet, og det ser ut til at vi når de elevene vi håpet å nå.

Den rødgrønne regjeringen innførte gratis leksehjelp for å sikre alle elever hjelp med leksearbeidet, uansett hvilken oppfølging de får hjemmefra. Dessuten ville vi gi elevene mulighet til å bli ferdig med mer av skolearbeidet på dagtid.

Barnetilsynsundersøkelsen fra SSB viser at tre av fem barn benyttet leksehjelpstilbudet allerede første året. Og barn av foreldre med lav utdanning, lav inntekt og barn med minoritetsbakgrunn benytter tilbudet i større grad enn andre. Disse var også mest fornøyde med tilbudet. Mens 83 prosent av alle foreldrene var fornøyde med ordningen, var 92 prosent av foreldre med lavere utdanning fornøyde.

For å forsikre oss om at leksehjelpen blir best mulig, har vi bedt forskere fra NOVA og NIFU evaluere leksehjelpsordningen. Den første delrapporten har studert planleggingsdokumentene som er brukt lokalt, og sett nærmere på innføringen av leksehjelp på fire skoler. Skolene har fått stor handlefrihet i utformingen av leksehjelpen lokalt, og rapporten tyder på at det er store forskjeller på hvordan skolene har lagt opp tilbudet. Noen skoler i undersøkelsen hadde opplevd problemer med å følge opp alle elevene på en god nok måte, blant annet fordi leksehjelpsgruppene var for store. En mer omfattende evaluering av leksehjelpen vil bli lagt fram neste år.

Erfaringene skolene gjør seg med leksehjelpsordningen nå blir viktige å følge med på også framover. Mange skoler har justert måten de har organisert tilbudet på underveis. Framover vil vi fortsette å følge leksehjelpen tett for å se om det trengs justeringer av ordningen og for å se hva som gjør at noen skoler lykkes godt med leksehjelpen, slik at disse kan være til inspirasjon for andre.

Fortsatt vet vi at elevenes bakgrunn har mye å si for hvor godt de lykkes i skolen. Et viktig mål med leksehjelpen er å bidra til sosial utjevning. Selv om leksehjelpen fortsatt kan videreutvikles, ser det ut til at vi er på god vei. Målet må være at alle elever skal ha samme muligheter i skolen, uansett hvilken bakgrunn de kommer fra.