Til tross for at jeg er godt kvalifisert og innkalles til mange intervjuer, har jeg sjelden møtt en arbeidsgiver som er villig til å ansette meg. Det er vondt å bli holdt utenfor.

Selv er jeg høyt utdannet og en som ofte innkalles til intervju når jeg søker jobb. Til tross for at jeg er på mange intervjuer, opplever jeg aldri at det er noen som vil ansette meg. Denne håpløsheten har vært en del av mitt liv i mange år, og har etter hvert tatt form av en erkjennelse om at ingen – omtrent – vil ansette meg.

Hvorfor det er slik, finner jeg bare ett svar på; jeg bruker en krykke og har dermed et synlig tegn på svakhet.

Arbeidslivet er interessert i produktivitet og effektivitet. Alt det som minner om svakhet får sjelden plass. Jeg tror det hele er så enkelt at krykken framkaller usikkerhet hos arbeids­­givere og at de i den situasjonen, når noen skal velges for å utføre en jobb, velger den mest lytefrie. Det er mange kvalifiserte søkere der ute. At den som er litt annerledes framkaller usikkerhet hos mange, framkommer også i arbeidsminister Hanne Bjurstrøms uttalelse til Handikapnytt nylig: «Folk har en tendens til å tenke at om det er noe galt med deg fysisk, er det noe galt med hodet også. Det er en fremmedgjørende holdning som går ut fra at når noe er annerledes, er det også skummelt og kommer til å kreve noe mer av deg. Dermed blir det så lett å tenke at ‘dette kommer ikke til å gå’» (Handikapnytt 07/2011). Jeg er ganske så sikker på at Bjurstrøm har helt rett i sine antakelser. Det som ikke er perfekt og strømlinjeformet, velges lett bort.

Det er faktisk så mange som 78.000 funksjonshemmede som kan arbeide og som ønsker å arbeide her i landet. De stenges ute fra vårt arbeidsliv. Videre finner vi at det er cirka 20.000 færre personer med funksjonsnedsettelser i arbeid nå enn for et år siden. Dette er en segregering og en urettferdighet som både har rammet meg selv og som det er vondt å se på. Jeg hadde derfor sett fram til arbeidsministerens melding («Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne») om hvordan man skulle få flere personer med funksjonsnedsettelser i arbeid. Etter at jeg har lest meldingen, skjønner jeg at dette ikke var så mye å se fram til.

Det som framstår som mest positivt, er at man erkjenner at det er mange i vårt samfunn som ekskluderes fra arbeidslivet og at disse både kan og ønsker å bidra. Man snakker ikke lenger om unnasluntrerne. Det dreier seg de facto om personer som ikke ønsker å leve av offentlig forsørgelse, men som ønsker å bidra i samfunnet og tjene sine egne penger. Arbeid er og blir et gode, og det er vondt å bli holdt utenfor. Det mest negative i rapporten er at man nå skal konsentrere innsatsen om de under 30 år. De fleste med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer rammes senere i livet. Selv har jeg MS, som regnes for å være en kronisk sykdom med lav debutalder. Gjennomsnittlig debutalder for MS er 30 år. De fleste kroniske sykdommer, som revmatisme og Parkinson, kommer senere i livet enn i 30-årene. Man har mange år igjen i arbeidslivet etter å ha passert 30 år. Kronikere er lite ønsket i arbeidslivet og vil med noen unntak få lite hjelp av regjeringens nye strategiplan.

Et av svarene i jobbstrategien ligger i tiltak i regi av Nav. Her tror jeg man skal stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade. Forskning har gang på gang vist at tiltak i regi av Nav faktisk øker avstanden til arbeidslivet. Rokkansenteret, som har fått i oppdrag å følge utviklingen av Nav med henblikk på hvorvidt Nav lykkes i å hjelpe mennesker inn i arbeid, forteller at måloppnåelsen på ingen måte er overbevisende, den er marginal. I stedet for å telle, konstituere seg og kontrollere, burde Nav for lengst vært i forhandlinger med arbeidslivet. Det er til syvende og sist arbeidsgiveren som må åpne sine dører.

Samtidig er det ingen andre land som bruker så mange penger på å sørge for en vellykket arbeidsinkludering som Norge. Sammenligner vi oss med andre OECD-land, ligger vi på snittet i forhold til måloppnåelse. På dette området er det ikke typisk norsk å være god. Danmark og Sverige lykkes eksempelvis mye bedre enn oss. Samtidig har offentlig sektor i våre naboland tatt ansvar og bidratt til å ansette personer med funksjonsnedsettelser. Offentlige etater i Norge har til tross for gode intensjoner ikke gjort noe tilsvarende.

Til tross for at jeg er godt kvalifisert og innkalles til mange intervjuer, har jeg sjelden møtt en arbeidsgiver som er villig til å ansette meg. Jeg har 100 prosent arbeidsevne og trenger ingen form for tilrettelegging. Hva er det da som er til hinder? Jeg mener Bjurstrøm selv har svaret når hun sier at det er så lett å tenke at dette kommer ikke til å gå. Samtidig som man erkjenner at holdninger er ei stor utfordring, inneholder den nye jobbstrategien for personer med nedsatt funksjonsevne ingen tiltak i så måte. Holdningsendring er vanskelig. Skal man få til dette må funksjonshemmede få lik tilgang til arbeidsmarkedet som funksjonsfriske. Skjer det ikke noe på dette området, vil segregeringen fortsette. En plass å starte vil være at offentlig sektor tok IA-avtalens delmål II på alvor, og gjorde en innsats for at personer med funksjonsnedsettelser fikk muligheter til å vise at nedsatt funksjonsevne ikke trenger å bety nedsatt arbeidsevne. Når arbeidsministeren etterlyser de gode historiene, ville dette være en måte å vise at også mennesker med funksjonsnedsettelser kan være gode arbeidstakere. De gode historiene kommer ikke før også funksjonshemmede får muligheten til å vise seg fram i arbeidslivet.  

Jeg savner et krafttak for at norsk arbeidsliv skal ha plass til alle. Alle er enige i at denne utestengelsen er feil, men ingen gjør noe. Det blir mye preik og mange rapporter, men ingen bedring. Hvorfor er ikke pasient- og brukerorganisasjonene tydeligere framme i debatten? Og hva med media? I stedet for å presentere case om tragiske menneskeskjebner burde man heller arrangere offentlige debatter hvor ansvarlige aktører kunne stilles til ansvar. Arbeidsministeren tar bare delvis ansvar når hun foreslår å hjelpe bare de som er under 30 år. Skal vi andre tvinges inn i uføretrygd til tross for at vi kan og vil arbeide?