Kjell Magne Bondevik
Et økende antall barn blir nå skrevet inn i grunnskolen, men samtidig faller flere millioner ut av skolesystemet allerede etter to-tre år.
Ifølge FNs tusenårsmål nr. 2 skal alle barn sikres fullført grunnutdanning innen år 2015. Det har vært betydelig framgang i dette arbeidet: Fra 1999 til nå er antall barn i skolealder uten grunnutdanning redusert fra cirka 100 millioner til under 70 millioner. Men det er altså fortsatt en lang vei å gå. Derfor er det positivt at det er tatt flere initiativ med sikte på å få flere i utdanning.
I fjor sommer ba statsminister Jens Stoltenberg meg om å gå inn i et internasjonalt høynivåpanel for utdanning med formål å være en pådriver overfor dagens politikere for tiltak som kan bringe oss nærmere tusenårsmålet. Panelet ledes av tidligere statsminister Gordon Brown, og har flere tidligere statsministre og andre internasjonale ledere som medlemmer. Det er også andre initiativ på internasjonalt nivå: «Global Partnership for Education», bestående av representanter for 52 land, kanaliserer penger til utdanning fra flere regjeringer. «Global Campaign for Education» er et nettverk av frivillige organisasjoner som fungerer som en viktig pådriver.
I tillegg har FNs generalsekretær tatt initiativ til «Education First», hvor den samme Gordon Brown er utpekt som generalsekretærens spesialrepresentant. I denne sammenheng er det også opprettet et globalt fond for utdanning, hvor det allerede er kommet inn betydelige beløp fra store internasjonale selskaper. UNESCO, FNs organisasjon for utdanning og kultur, leder og koordinerer det globale arbeidet med å nå millenniumsmålene innen utdanning.
Så langt ligger vi langt bak timeplanen. Et økende antall barn blir nå skrevet inn i grunnskolen, men samtidig faller flere millioner ut av skolesystemet allerede etter to-tre år. Grunnen er overfylte klasser, for få og dårlig utdannede lærere, mangel på læremidler og fattigdom.
Status i dag er at utdanningsmålene ikke vil bli nådd innen fristen. Mange av de store giverlandene har sviktet sine løfter om at det ikke skulle stå på penger. Men det er også positive trekk. 30 millioner flere barn i de fattige landene har fått grunnutdanning. Mange titalls millioner voksne er brakt ut av analfabetisme. Det er en stigende erkjennelse av at utdanning for alle er selve nøkkelen til økonomisk og sosial utvikling.
Vi vet i dag mye om hva som hindrer barn fra å få utdanning: Mer enn 40 prosent av dem som ikke får grunnutdanning lever i land og områder med væpnet konflikt. Derfor er det svært viktig å iverksette tiltak som gjør at også barn i slike situasjoner kan få utdanning. Funksjonshemmede barn er overrepresentert i gruppen som ikke får grunnutdanning. Vi må legge spesiell vekt på tiltak som er tilpasset funksjonshemmedes behov. Fortsatt er det færre jenter enn gutter som får grunnutdanning. Kampen for likestilling også på dette området må derfor fortsette.
Jeg har i høynivåpanelets drøftinger framholdt disse tre gruppene; barn i konfliktområder, funksjonshemmede barn og jenter som grupper vi må prioritere. Jeg vet ut fra kontakt med Utenriksdepartementet, at dette er i tråd med offisielle norske prioriteringer. Selv om grunnutdanning i prinsippet skal være gratis, er det mange foreldre som ikke har råd til utgifter som likevel ofte følger med; for eksempel utgifter til skoleuniformer og lærebøker. Fattigdomsbekjempelse er derfor samtidig kamp for utdanning. Barn som er utsatt for tvangsarbeid hindres også i å få utdanning. Kamp mot tvangsarbeid er derfor også kamp for utdanning til alle.
Ved siden av mer penger, er det også andre virkemidler som er avgjørende for at vi skal lykkes: Det er behov for 1,9 millioner nye lærere og 4 millioner nye klasserom for å gi grunnutdanning for alle barn. Helse og utdanning er de to grunnleggende faktorer for all utvikling. Uten helse er det ikke mulig å bidra, uten utdanning er det begrenset hva vi kan bidra med. Derfor står disse to grunnbehovene sentralt i FNs tusenårsmål. Utdanning for alle er et hovedmål for utviklingspolitikken i de kommende år.
FN har lenge vurdert rohingyaene som en av de mest forfulgte minoritetene i verden.
Tusenvis av mennesker er fordrevet fra hjemmene sine vest i Burma. Human Rights Watch viser bilder av hele bydeler som er utslettet. Fra juni i år er mer enn 100.000 fordrevet og minst 180 mennesker drept.
Myndighetene i Burma vil ikke gi de 800.000 muslimske rohingyaene i landet statsborgerskap. De blir regnet som flyktninger fra Bangladesh selv om de har bodd i Burma i flere hundre år. Og - Bangladesh sier også nei takk. De har mer enn nok med sin egen overbefolkning og har helt siden 1992 nektet rohingyaene flyktningstatus. Rohingyaene selv sier de er utsatt for etnisk rensing.
Situasjonen er uansett uholdbar. Myndighetene blir beskyldt for å hindre at nødvendig bistand kommer fram. Det handler om en humanitær katastrofe vi ikke kan sitte stille og se på. Internasjonale observatører må på plass.
Det representerer et lyspunkt at Presidenten har kommentert situasjonen og at den er tatt opp i Parlamentet. Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi har talt minoritetens sak. Etter å ha blitt kritisert for lenge å ha vært taus om rohingyaenes situasjon, har hun nå fokusert mer på denne konflikten. Hun har krevd at Regjeringen sender flere tropper til området for å få stanset voldshandlingene. Videre har hun bedt Regjeringen om at spørsmålet om rohingyaenes statsborgerskap blir avklart. Men jeg håper også at hun selv gir uttrykk for en klar positiv holdning til dette spørsmålet.
Situasjonen er innenrikspolitisk delikat. Men dette må ikke hindre at spørsmålet kommer høyere opp på den nasjonale og internasjonale agendaen og at det blir en klarere holdning mot overgrepene. Det dreier seg om en humanitær tragedie. Og hvis ikke konflikten blir løst, kan den true stabiliteten i Burma og utviklingen i retning av demokrati.
At verden ikke er svart hvitt kom også tydelig til uttrykk for en tid tilbake da buddhistiske munker igjen demonstrerte. Denne gangen demonstrerte de FOR regjeringens linje om ikke å gi den muslimske minoriteten statsborgerskap.
For at reformprosessen skal fungere, er det avgjørende at også minoritetene blir inkludert som likeverdige borgere. Det er våpenhvile i 10 av 11 væpnede konflikter mellom etniske minoriteter og regjeringshæren, men man har så langt ikke lykkes å finne fram til varige fredsløsninger.
Konflikten mellom etniske burmesere og rohingyaene kan virke destabiliserende og true den videre reformprosessen i retning av demokrati i Burma. Konflikten har også en religiøs dimensjon siden det dreier seg om en buddhistisk majoritet og en muslimsk minoritet. Oslosenteret kommer til å ta opp saken når vi besøker Burma senere i november.
Barna er ikke skyld i sine foreldres valg og har rettigheter i kraft av seg selv.
Oslosenteret støtter «papirløskampanjen» og Nansenpasset 2011. En rekke organisasjoner har stilt seg bak kravet om at Regjeringen nå må ta ansvar og avklare situasjonen for de flere hundre
papirløse barn som lever i Norge. Vi støtter oppropet om at det bør utarbeides en bestemmelse som tydeliggjør at barns beste har forrang foran innvandringspolitiske hensyn, og at barn som har levd i
Norge i lang tid skal gis oppholdstillatelse sammen med medfølgende familie. Vi er enige med kampanjen om at Regjeringen også bør utarbeide en bestemmelse som sikrer at det blir en grense for hvor
mange år mennesker uansett alder kan leve papirløst i Norge uten å få avklart situasjonen sin.
En spesielt sårbar gruppe blant de papirløse er de papirløse barna. Ved å leve år etter år i Norge uten en avklart situasjon, vil de ikke nødvendigvis ha samme oppvekstvilkår som andre barn i Norge.
Det sier seg selv at det må være en påkjenning for foreldrene ikke å kunne leve åpne, frie liv, og at dette kan gå ut over barnas ve og vel. Barna er uansett ikke skyld i sine foreldres valg og har
rettigheter i kraft av seg selv, både i henhold til norsk lovgivning og i henhold til Barnekonvensjonen.
Oslosenteret er derfor enig i Redd Barnas uttalelse om at hvis Fridtjof Nansen hadde levd i dag, ville de 400 papirløse barna som bor i Norge nå vært de barna han ville ha hjulpet. Flere europeiske
land (Sverige, Belgia og Nederland) har innført lignende bestemmelser om de papirløse, og det bør Norge også gjøre. I feiringen av Nansenåret kan vi ikke la være å gjøre noe med dette.
Sterke humanitære hensyn taler for at en må ta tak i situasjonen for personer som har levd papirløst over mange år. Dette handler om barns rettigheter, og om at de skal ha samme oppvekstvilkår som
andre barn i Norge. Det handler om foreldrenes muligheter til å leve i åpenhet, bidra til fellesskapet i form av å jobbe hvitt og betale skatt. Kort sagt: muligheten til å leve verdige liv i Norge.
Konsekvensen av at en økende gruppe mennesker lever i årevis uten grunnleggende rettigheter i Norge er alvorlig.
Dessuten er det mer pragmatiske argumenter som taler for at en bør gjøre noe med situasjonen til de papirløse, nemlig behovet for å få kontroll over arbeidsmarkedet og ønsket om å motvirke en svart
arbeidssektor hvor spesielt papirløse mennesker står i fare for å bli utnyttet. Det er stor grunn til å tro at dette er et økende problem, også i Norge.
Grunnene til at personer ikke kan eller vil returneres til sine hjemland, kan nok være komplekse. Jeg mener likevel at det bør være viktigere og riktigere å ta hensyn til barnas beste enn
innvandringspolitiske hensyn. Vi har derfor en moralsk plikt til å revurdere beslutningen rundt mange av disse sakene, ta mer menneskelige hensyn, slik paragraf 38 i Utlendingsloven gir rom for, samt
ta innover oss det faktum at denne gruppen mennesker heller velger et liv under jorden i Norge i årevis, enn å returnere til sine hjemland. I flere saker er jo også foreldrene ureturnerbare – noe som
medfører en usikker og uavklart situasjon på ubestemt tid.
Oslosenteret støtter derfor denne kampanjen fordi den forsøker å finne en praktisk løsning for flere hundre barn som lever i uavklarte situasjoner. Dette er uverdig og lite humant. Vi må være såpass
rause at vi finner løsninger som ikke forhindrer at vi ivaretar barns beste. Det er derfor flott at kampanjen for de papirløse har satt deres menneskerettighetssituasjon i Norge på agendaen, ikke
minst for barnas skyld!