Norge er i dag i en situasjon hvor barn mishandles, traumatiseres og skades som en følge av en streng linje i asylpolitikken.

Norge er i dag i en situasjon hvor barn mishandles, traumatiseres og skades som en følge av en streng linje i asylpolitikken. Dette skjer med vitende og vilje. Det foreligger nemlig forskning på og erfaring med asylbarns psykiske vansker. Professor Berit Berg med flere skrev allerede i 2005 en rapport som viste at 6 av 10 barn på asylmottak har psykiske vansker.

Psykiater Aina Basilier Vaage beskriver omfattende og alvorlige psykiske vansker fra sitt kliniske arbeid, barn med autistiske trekk, med depresjoner, angst og atferdsvansker. Og hun beskriver barn som ikke lenger ønsker å leve.

Norske myndigheter vet selvfølgelig dette, men de prioriterer innvandringsregulerende hensyn. Arbeiderpartiets ledelse, og dermed regjeringen, velger med åpne øyne å ofre barnas helse på innvandringspolitikkens alter.

Norske myndigheter har i nyere tid tatt oppgjør med tidligere tiders overgrep mot barn. Blant annet har det blitt tatt et omfattende oppgjør med mangel på god omsorg, og direkte overgrep mot mange barn som vokste opp på gammeldagse barnehjem. Store erstatninger har blitt utbetalt til de det rammet.

Det forskes også på samiske barn som for noen tiår tilbake ble plassert på internater langt fra foreldrene sine, og hvor mange ble skadet.

Norske myndigheter trekker i dag ikke linjen til asylbarna og deres oppvekst i utrygghet på asylmottakene. Tvert imot, de klipper over forbindelsen til disse barna og fraskriver seg ansvar. I norsk utlendingspolitikk skiller myndighetene også barn og foreldre, oftest far, fra hverandre. Og i UDI-vedtak vises det til at de kan beholde kontakten på Skype. Dette er meningsløst. Kontakt og omsorg forutsetter fysisk nærhet.

Statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet fører i dag en politikk som skader asylbarn systematisk. Jeg kaller det barnemishandling, og jeg spår at det i framtida vil bli stående som et stort feilgrep og en skamplett i vår historie.

Språket som brukes om og overfor asylsøkere har en 
urovekkende undertekst av infantilisering og de snakkes til i et 
antikvert språk som står i en autoritær tradisjon.

Grete Faremo ser bydende på oss og sier at asylpolitikken er «streng, men rettferdig». Det får en del av oss til å krympe oss et øyeblikk, som i skam - hvem er vi som vil sette oss opp mot det rettferdige? Vi har tydeligvis gjort noe galt, eller misforstått. Så slår det meg; hvem er det man snakker til med slike ord? Kan man si det til kvinner; «Vi skal behandle kvinnene strengt, men rettferdig»? Nei, det lyder jo helt antikvert - et mannssjåvinistisk kvinnesyn. Patriarkatet taler! Kan man si det om arbeidere; «Vi skal behandle arbeiderne strengt, men rettferdig»? Det lyder jo ikke bra - som om de privilegerte klasser taler, det lyder rett ut sagt som klasseforakt. Derfor er det vel heller ingen som sier slikt, om ikke Rimi-Hagen skulle plumpe ut med noe lignende, som Arbeiderpartiet da begjærlig kan gripe, kanskje en gavepakke i en valgkamp?

Men dette språket passerer i forhold til asylsøkere og flyktninger, hvordan henger det sammen? Jo, det er selvfølgelig i forhold til asylbarna, det er de som skal behandles «strengt, men rettferdig», de skal jo oppdras. Men for det første: Når regjeringen virkelig disse barna? Nås ikke de først og fremst gjennom regjeringens handlinger, om de får bli, om de får et hjem, får gå på videregående skole? Niårige Neda ved Dale asylmottak sa det jo: «Jeg liker egentlig Norge, men Norge liker ikke meg». Og for det andre: Talen retter seg jo ikke til barna, men til deres foreldre, og andre voksne asylsøkere. Det er de som mistenkeliggjøres - etiopierne som ikke vil returnere til det fryktede regimet, kurdere som frykter retur til Teheran etter, i likhet med norsk UD, å ha sett en sterk økning i groteske offentlige henrettelser, palestinere som ikke vil lukkes inne i fengselet og krigssonen Gaza. At det finnes økonomiske flyktninger blant asylsøkerne rettferdiggjør visst at man taler slik til alle.

Men det er mer som skurrer. «Strengt, men rettferdig» lyder bestemt ikke som Jesper Juuls moderne barneoppdragelse, det lyder mest som gammel, svart pedagogikk, som biskopen i Ingmar Bergmans film «Fanny og Alexander», som skal tvinge underkastelse inn i Alexander og som sier «Du forstår vel at jeg har straffet deg av kjærlighet?». Dette er selvfølgelig voldsomt urettferdig mot Grete Faremo og Jens Stoltenberg, biskopen er jo et rent uhyre, og det er ikke den norske regjering. Men asylsøkerne som nektes opphold, for deretter å nektes arbeid og norskkurs, torturskadde psykisk syke papirløse som går for lut og kaldt vann og nektes helsehjelp, asylbarna som får asylmottaket som «hjem» over år, for så å hentes av politiet og i full skrekk tvangssendes ut om natten, de opplever det nok som straff. Jeg vet de gjør det, for jeg har møtt dem som psykolog på klinikken. De strever nok med å se rettferdigheten.

Jeg hevder altså at språket, som brukes om og overfor asylsøkere, har en urovekkende undertekst av infantilisering. Asylsøkere tiltales tilsynelatende som barn som må tøyles, ikke voksne som gjør rasjonelle livsvalg - ofte ut fra nød eller nødvendighet, og de snakkes videre til i et ellers antikvert språk som står i en autoritær tradisjon. Dette språket legitimerer deretter de strenge og harde tiltakene. Men om Faremo og Stoltenberg har sitt på det tørre, det er rettferdig, det er i orden, da faller mye av mitt resonnement, det virker jo rent overspent.

Så, får alle asylsøkere en rettssikker individuell behandling av sin sak - selv om knapt noen møter nemndslederen i UNE som avgjør saken deres, og selv om de fleste aldri møter advokaten, som forresten bare bruker noen få tildelte timer på klagen, som dermed har minimal sjanse? Hva med det som skjer med de hardt prøvede palestinerne, som FN sier trenger beskyttelse, de har sittet snart i ett år i flyktningleir midt i Oslo? Jeg har snakket med torturerte blant dem.

Hva med at avtroppende UDI-direktør Ida Børresen for få dager siden sa at terskelen for å få opphold på humanitært grunnlag i Norge er blitt svært høy, og at hun og UDI litt tidligere sa at vi er for strenge i forhold til barna? Hva med de hundrevis av etiopierne som, etter sjokket med returavtalen med diktatoren, gjemmer seg i frykt gjennom påskedagene, fordi de frykter at politiet kommer i stillheten, og hva med barna som også venter på politiet og som allerede er nesten knust, er det rettferdig eller er det bare fryktelig?

Returavtalen mellom Etiopia og Norge brukes i det etiopiske diktaturets propaganda. I et nyhetsbrev sendt ut av det etiopiske utenriksdepartementet skrytes det uhemmet av avtalen, samtidig som deltakere i den demokratiske debatten i Norge angripes.

Returavtalen mellom Etiopia og Norge brukes allerede i det etiopiske diktaturets propaganda. I et nyhetsbrev sendt ut av det etiopiske utenriksdepartementet 3. februar skrytes det uhemmet av avtalen, samtidig som diktaturet angriper deltakere i den demokratiske debatten  om avtalen i Norge:

 ” Since the agreement was signed there have been a number of rumours about the agreement and misinformation disseminated particularly in the Diaspora and among those in Norway in regard to what was agreed between the two parties. Certain pronouncements and press statements given to the Norwegian media by various agencies, including those who derive their livelihood from “defending the rights of asylum seekers” have contributed to the confusion.”

Her er det altså de etiopiske asylsøkerne og trolig organisasjoner som NOAS og Amnesty International som driver med desinformasjon i Norge ifølge det etiopiske regimet. Diasporaen som omtales inkluderer asylsøkere med avslag, som Norge nå skal tvangsreturnere om de ikke reiser “frivillig”. Viktig å huske på at slike organisasjoner som angripes i nyhetsbrevet, som bl.a. overvåker brudd på menneskerettighetene , er kastet ut av Etiopia.

Lenger ned i nyhetsbrevet fra det etiopiske utenriksdepartementet raljeres det over New York Times journalisten Nicholas Kristoff, som har skrevet kritisk om menneskerettighetsbrudd i Etiopia. Han har også skrevet om dommene mot de to svenske journalistene, nylig fengslet med lange dommer etter terrorlovgivningen i Etiopia .

Kristoff skriver i New York Times 28. januar: “Yet since 2005, when an initial crackdown left 200 protesters dead and 30,000 detained, Meles has steadily tightened his grip. A Human Rights Watch report this month noted that the government is forcibly removing tens of thousands of people from their rural homes to artificial villages where they risk starvation. Those who resist endure arrests, beatings or worse.”

Etiopisk UD angriper både Kristoff og Human Rights Watch, (en internasjonalt anerkjent menneskerettighetsorganisasjon.) De skriver bl.a.: ” Kristoff starts off his piece with typical journalistic exaggeration about the apparent sufferings of the two Swedish journalists in prison in Ethiopia and now serving what are certainly very tough sentences after admitting illegally crossing into the Ogaden area of the Somali Regional State.” …og videre om de svenske journalistene: “….they weren’t ‘bravely’ trying to investigate human rights abuses, they were sneaking in illegally (as they admitted) to try and dig up some dirt on a Swedish oil company. This wasn’t a display of courage; it was, at the very least, quite frankly stupid. Defending them certainly suggests double standards are at work.”

Norge har ved å inngå en returavtale med diktaturet Etiopia om tvangsreturer av mennesker, klart å stille seg i en posisjon hvor de ikke bare kan komme til å risikere sikkerheten for mange av de som skal tvangsreturneres, men også hvor de blir aktivt brukt til å legitimere overveielser gjort av det etiopiske regimet. For hvordan kan det være så ille stilt med menneskerettene i Etiopia når Norge, et foregangsland når det gjelder menneskeretter internasjonalt, inngår en avtale om “ verdig og frivillig” retur til Etiopia av asylsøkere? Sidestillingen av nyheten om avtalen med Norge med latterliggjøring av internasjonal kritikk av menneskerettsbrudd og forsvar for fengslingen av svenske journalister som terrorister, gjør dette svært tydelig.

Det ser ut til at norske myndigheter med sitt sterkt ensidige returfokus i asylpolitikken, står i fare for å miste andre helt grunnleggende hensyn av syne. Når det gjelder den store etiopiske gruppen med asylsøkere med avslag i Norge, gir dette en svært alvorlig situasjon. Når denne ytterst tvilsomme avtalen nå er inngått, må norske myndigheter sikre at det ikke gjøres fatale feil, og gi etioperne reelle muligheter og ekstra tid til å prøve sine aktuelle saker på nytt. Mange av etiopere sitter som kjent med svært gamle vedtak, som dermed ikke fanger opp politisk aktivitet mot regimet fra de siste årene.

Åpent brev til utviklingsminister Erik Solheim om retur til Etiopia.

Erik, jeg er alvorlig bekymret for en varslet nært forestående tvangsutsendelse av 400 etiopiske papirløse fra Norge. Som frivillig psykolog på Helsesenter for papirløse migranter kjenner jeg til mange papirløse, også etiopiere. Både NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, og Antirasistisk Senter er alvorlig bekymret for at noen av dem som skal tvangsreturneres kan komme til å bli krenket menneskerettslig. Noe som ikke er tatt inn i vurderingen, er at det siste året har det eksil-etiopiske miljøet i Norge vært meget aktive politisk med krass kritikk av diktator Zenawi. Zenawi har blitt direkte konfrontert med kraftige demonstrasjoner ved sine besøk i Oslo, sist i oktober i fjor. Det er kjent at eksil-etiopiere overvåkes av det etiopiske regimet, det er dokumentert også i Norge. Det har også framkommet trusler mot noen av de mest aktive fra grupperinger som kan ha direkte linje til regimet. Mange av etiopierne har svært lang fartstid i Norge, har levd her i årevis og er godt integrerte. Mange har barn. De snakker norsk, spiser norsk og har norske bestevenner, det er det eneste de kjenner.

Jeg ber om at SV og regjeringen sørger for å stanse en hurtig massedeportasjon, hvor sjansen for fatale feil kan bli svært stor, og sørger for at det blir tid til å belyse denne situasjonen bedre for hvert enkelt menneske og familie og barn! Det er et faktum at avslagene for de fleste av etiopierne er svært gamle, det å få advokat til å sette seg inn i sakene og utarbeide en omgjøringsbegjæring til UNE (Utlendingsnemnda) koster mye, særlig når du ikke kan jobbe, dessuten har situasjonen vært at det i to tiår ikke har eksistert en returavtale med Etiopia, slik at mange av den grunn ikke har oppdaterte saker.

Tida til 15. mars er i denne sammenheng altfor lite. Generelle betraktninger om at alle har fått en forsvarlig behandling blir nettopp for generelle. Lengre tid er dermed viktig for at faren for menneskerettslige krenkelser skal minske. I forhold til barna oppleves det som et overgrep at de skal trues med utsendelse, og det blir meningsløst når vi vet at en stortingsmelding om barn på flukt er på trappene.

Papirløse får bare lov til å gå i hundene. Det er uverdig. Når vi hører Lønseth på Dagsrevyen, skjønner vi det: de papirløse har heller ikke samme selvfølgelige rett til ytringsfrihet, heller ikke i form av kunstneriske ytringer, som andre mennesker.

I disse dager foregår det noe annerledes og svært interessant på Nationaltheateret i Oslo. 6 papirløse flyktninger, eller asylsøkere med avslag, samarbeider med skuespillere ved teateret om å formidle sine fortellinger til teaterpublikummet i Oslo. Det er forfatteren Marco Demian Vitanza og skuespilleren Marius Havik som er initiativtakere, og teatersjef Hanne Tømta som modig tør å åpne for dette teaterstuntet i det erværdige teaterbygget. Antakelig skrives det teaterhistorie ved at en så skjult del av virkeligheten, og en så betent politisk sak, løftes direkte inn på teateret i denne rå formen. 

I går var første forestilling, en iransk papirløs og skuespilleren Kjersti Botnen viste fram livet som papirløs i korte isnende riss. Det var enkelt,nakent og sjokkerende! Idet jeg som publikummer så det gestaltet visste jeg samtidig at når hovedpersonen til slutt ble ført ut, så var det ikke teater, men virkelighet. Han kan deporteres til det iranske regimet i morgen, eller i natt.

Samme sak med den unge palestinske kvinnen i neste akt- på flukt hele livet, hun kastet ark etter ark på gulvet, mens historien hennes ble  hvisket og ropt ut av skuespilleren Marius Havik. Til slutt lå hele livet hennes som papirark på gulvet, og ingen plukker dem opp igjen.

Forestillingen i går  hadde også et  ganske underlig  og skjærende umusikalsk forspill. Statssekretær Pål Lønseth i justisdepartementet og Trond Helleland fra Høyre uttalte seg på Dagsrevyen om forestillingen. Trond Helleland uttalte at dette var PR for ulovlige innvandrere. En spesiell måte å omtale en teaterforestilling på, en forestilling Helleland ikke hadde sett. For ham var tydeligvis det hele gitt når det dreide seg om papirløse flyktninger. Pål Lønseth som representant for regjeringen, gjengitt på NRK.no. uttalte følgende:

 " Det ville være dumt av politiet å stanse en forestilling. Men den vurderingen er det politiet selv som må gjøre, sier Lønseth."

Jeg ønsker at folk skal stoppe opp et øyeblikk og reflektere rundt Lønseths utsagn her. 

Statssekretæren fra Arbeiderpartiet i  det norske Justis og beredskapsdepartement omtaler en teaterforestilling på norges hovedscene nærmest som en politisak, det ville riktignok være "dumt" av politiet å stoppe forestillingen. 

Kunne man tenke seg at en statssekretær uttalte seg om en annen teaterforestilling, en hvilken som helst annen teaterforestilling på samme måte? Knapt nok, myndighetene står jo for kunstnernes frihet til å ytre seg, og holder  stolt ytringsfriheten høyt i hevd. Det ville også straks vekket stor offentlig bestyrtelse og hissig debatt.

Men ikke når det gjelder de papirløse!

Det er en hard logikk i dette, det er mye som ellers tas som selvsagte rettigheter som sikrer vår alles verdighet og trygghet, som  rett og slett ikke gjelder for papirløse migranter. De er definert utenfor. De er "de andre".

De har ikke rett til vanlig helsehjelp, nylig ble en etiopisk kvinne avkrevd 17 000 kroner etter fødsel. En annen fikk en innkasso på 80 000. Slikt ødelegger trygghet for sårbare gravide og nyfødte spedbarn. Helsedepartementet har heldigvis blitt tvunget på delvis retrett når det gjelder betaling for fødsel, etter at akkurat denne saken ble belyst, men retten til vanlig helsehjelp er fortsatt meningsløst strengt avgrenset i Norge. Psykisk syke papirløse får ikke hjelp.

Om vi setter oss selv inn i en situasjon hvor vi trenger hjelp av lege, og nektes dette, skjønner vi hvor nådeløst og skremmende dette må oppleves.

Papirløse i Norge har ikke rett til å arbeide hvitt, ikke rett til førerkort, ikke rett til å utdanne seg. Ikke rett til bankkonto. 

De papirløse tvinges ut sosial nød og ekstrem marginalisering og hjelpeløshet. De får bare lov til å gå i hundene. Det er uverdig. Og når vi hører Lønseth på Dagsrevyen skjønner vi det: de papirløse har heller ikke samme selvfølgelige rett til ytringsfrihet, heller ikke i form av kunstneriske ytringer, som andre mennesker i Norge.  

Heldigvis er det fler og fler som forsvarer de papirløses menneskeverd, og som ønsker å høre om å ta inn denne delen av virkeligheten i Norge. Teatersjef Hanne Tømta ved Nationaltheateret, skuespillerne bak teaterforestillingene på og ikke minst de papirløse selv, som modig står fram med fare for seg selv, bidrar til å gi innblikk i en viktig del av dagens Norge.

Statssekretær Lønseth og den norske regjering bidrar foreløpig med en retorikk og en politikk som benekter deler av virkeligheten, at mange uansett hard returpolitikk blir her over år, og  frakjenner de  mange papirløse som er tvunget ut i en flyktningetilværelse menneskelig verdighet, og tar fra dem helt grunnleggende rettigheter som burde være almenne i Norge. 

Forestillingen i går var sprengfull, mange kom ikke inn og måtte snu. Også 12.desember og 14.desember spilles  nye "Papirløse fortellinger." Få det med deg! Regjeringens fortelling om Papirløse er foreløpig en fortelling kun om ulovlig opphold, jus og politi. Denne fortellingen er det viktig at  utfordres og utfylles av "Papirløse fortellinger" om levende mennesker, med sin historie om flukt fra hjemlandet og redsel for retur, og sin  kamp og harde tilværelse utenfor felleskapet i Norge.

Faktum er at norske myndigheter svikter humanitært i forhold til en gruppe mennesker med større helseplager, både somatiske lidelser og psykiske lidelser, enn allmenn-befolkningen.

Arbeiderpartiets Libe Rieber Mohn har etter debatten om overfallsvoldtektene gått ut og sagt at det er for dårlig oppfanging av alvorlige psykiske vansker og oppfølging av slike vansker hos asylsøkere som kommer til Norge. Dette bekrefter også forskningsrapporter. Hun tar til orde for bedre helsesjekk av alle asylsøkere, og sier i Dagbladet :

 ”- Vi vet at veldig mange har opplevd traumatiske ting i livet, og det må tas på alvor. Selvsagt også av hensyn til dem selv.”

 Som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter i Oslo, ser jeg straks at det er noe som ikke rimer her!

 Regjeringen har nemlig i sommer iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse flyktninger som er så strenge, at nær sagt ikke en eneste papirløs flyktning med psykiske lidelser får rett til helsehjelp.

Forskriftene er satt i verk på tross av sterkt kritiske merknader fra Legeforeningen, Psykologforeningen, Sykepleierforeningen, Helsedirektoratet og Helsetilsynet og en lang rekke andre høringsinstanser. Heller ikke papirløse flyktninger med tortur, krigs eller voldtekts-opplevelser i sin historie, og som lider med alvorlige symptomer på posttraumatisk lidelse, har rett til helsehjelp. Alvorlig deprimerte har ikke rett til hjelp. Kriteriene som utløser rett til helsehjelp for psykisk lidelse er avgrenset til akutt suicidalitet eller akutt farlighet. Dette er for lite og for seint!

Noen kan gå med somatiske sykdom over tid, som forverrer seg fordi de ikke tør å gå til lege.

 I stedet for å hjelpe, har myndighetene lagt seg på den harde linjen, og signaliserer dette tydelig til flyktningene.

 De lar innvandringspolitiske hensyn få forrang for humanitære eller menneskelige hensyn. Innvandringsjus foran helse.

 Det som et samlet helse-Norge har signalisert til regjeringen, er at helsehjelp skal gis ut fra sykdom, for å lindre lidelse og komme til med adekvat behandling på et så tidlig tidspunkt som mulig. Sykdommen avgjør helsehjelpen, ikke hvilken legal status et menneske har.

 Når Libe Rieber-Mohn går ut og sier at helsehjelp til asylsøkere har vært for dårlig, da er den eneste logiske konsekvensen av dette at regjeringen tenker på nytt, og gir alle asylsøkere full rett til vanlig helsehjelp uansett hvor de måtte befinne seg i asylprosessen.

 Alle kan se at det er meningsløst og umenneskelig å avslutte en behandling for psykiske skader etter tortur, straks det kommer et avslag på asylsøknad. Det eneste som mening , medisinsk og menneskelig, er at riktig helsehjelp gis i hele den perioden asylsøkeren befinner seg i landet. Jeg mener at det er en humanitær skandale at mennesker med sykdom, somatisk og psykisk, går uten hjelp i Norge over måneder og år.

 Jeg vil understreke at grunnen til å gi alle mennesker helserettigheter er at det er en menneskerett å få helsehjelp ved sykdom- det er inhumant å se lidelse uten å hjelpe.

Fastlege og helseoppfølging har en forebyggende effekt for allmenn-befolkningen, ved at sykdom blir avhjulpet, og unødvendig lidelse og skader unngått. Videre vil det være ved at enkeltindivider med vansker som kan slå ut i farlighet, kan bli fanget opp og avhjulpet så langt som det er mulig.

 Å gi alle asylsøkere rett til helsehjelp og passe på at de får riktig tilbud, vil også kunne ha en forebyggende effekt, mens psykotesting eller screening alene vil ha svært begrenset effekt. Mitt syn, basert på min fagetikk som psykolog, er at man ikke tester mennesker for psykiske vansker uten at det er som en integrert del av et helsetilbud. Det er uetisk.

 Asylsøkere som har vært torturert, men som har fått avslag, er like syke og lider like mye etter avslaget som før. Bare vekt på screening vil ha preg av å være ad hoc eller signalpolitikk uten kjent effekt.

Ytterligere kollektiv stigmatisering av asylsøkere og papirløse, vil virke ødeleggende og ikke forebyggende. 

Uskyldige ofre for grusomme overfallsvoldtekter brukes nå som begrunnelse for å ramme andre uskyldige ved fengsling uten dom. Flere har tatt til orde for å sperre inne asylsøkere.

Uskyldige ofre for grusomme overfallsvoldtekter brukes nå som begrunnelse for å ramme andre uskyldige ved fengsling uten dom. Flere har tatt til orde for å sperre inne asylsøkere. Det har kommet opplysninger om at flere av overfallsvoldtektene er begått av mennesker med utenlandsk bakgrunn, noen asylsøkere uten lovlig opphold. Det er et uklart bilde og disse opplysningene er på ingen måte fullstendige, og de er ikke analysert eller tilstrekkelig forstått. Oslopolitiet advarer mot å gå i den fellen å bare snakke om asylsøkere. Tove Smaadahl i Krisesentersekreteriatet advarer også mot en forenklende debatt om voldtekt. Patricia Kaatee advarer mot Krigsretorikk i voldtektsdebatten. Det kreves antakelig en lang rekke tiltak rettet både mot nordmenn og asylsøkere i forhold til voldtekter, det kreves både å være handlekraftig og å handle fornuftig.

 Allikevel er det nå flere som blåser i hornet for å starte en regulær revejakt på alle papirløse flyktninger og asylsøkere. Mye blandes sammen i en ugrei betent røre. Alvorlig og avskyelig kriminalitet blandes sammen med selve det å være her ulovlig som flyktning. Kriminelle som først søker om asyl idet de blir arrestert for en forbrytelse, blandes sammen med reelle asylsøkere.

Det å være her ulovlig, være papirløs, vil for mange asylsøkere med avslag kunne ha bakgrunn i en dødsangst for å vende tilbake til et totalitært regime, som Iran hvor det henges mennesker hver dag. Eller frykt for å vende tilbake til Gaza som i realiteten fungerer som et stort fengsel, hvor det er livsfarlig for mange.

 Statssekretær Lønseth som uttaler seg prinsipielt og fornuftig i den situasjonen som vi ser nå, kan dessverre ha bidratt til denne sammenblandingen av kriminalitet og flukt tidligere, da regjeringen har påstått at alle med avslag kan returnere, de er bare ulovlige og ”returnektere” . Regjeringen har også gitt svært sterke signaler ved og å ta bort sivile rettigheter- rett til vanlige helsetjenester og til å arbeide, også for dem som har levd her i åresvis- ti år og mer, som etioperne. Regjeringen sender også et signal om at disse menneskene ikke engang er verdige til å få helsehjelp ved sykdom. Men honnør til Lønseth fra Justisdepartementet og også til Ida Børresen fra UDI, som nå advarer mot å kriminalisere asylsøkere.

 Flere andre svinger seg derimot opp i salen og blåser i hornet. Det er deler av høyresiden som roper og som formelig vil slippe løs bikkjene. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Arne Johannesen i PF , Høyres Trond Helleland og ordfører Fabian Stang. Alle gir uttrykk for å ville stenge inne papirløse uten lov og dom. Jeg ventet ikke bedre fra Frp, men er oppriktig overrasket over Høyres Trond Helleland og Fabian Stang. På Facebook kan man lese enkelte innlegg av folk som går inn for å stramme inn asylpolitikken i alle ledd, lukkede mottak, ingen nåde, ytterligere kriminalisering av det å være papirløs flyktning. Heldigvis har alt fra Aftenposten til Klassekampen sett tegningen, og ber Fabian og andre om å tenke klokere og tenke en gang til.

 En bekjent som har bodd lenge i Danmark, skrev til meg : ”Den norske voldektsdebatten, minner om ekstrabladets 'indvandrer kampagner' på slutten av nittallet, som skapte medvind for dansk folkeparti, og ble til grunnlaget for den hårde tone i den såkaldte danske 'innvandringspolitikk ovenfor imigranter.”

 I det siste har de lengeværende papirløse i Norge selv kommet mye mer fram med sin situasjon, og det er en øket forståelse for at Norge svikter humanitært ikke minst i forhold til barna, og de lengeværende papirløse. Vi glemmer ikke 16 år gamle Jasmin som har levd hele livet på flukt og størstedelen av livet på asylmottak. 

 Ser vi nå et forsøk på en motoffensiv mot den positive oppmerksomheten som papirløse har begynt å få, et forsøk på å plassere det kollektive ubehaget rundt voldtekt på en svak gruppe, allerede utsatt for stigmatisering og med begrenset mulighet til å ytre seg? Kan hende dreier disse utspillene ikke seg bare om en forståelig panikkreaksjon etter de skremmende overfallsvoldtektene, men er fra visse aktører et forsøk på å stanse en økende bevisstgjøring i forhold til papirløse barns uverdige situasjon, og lengeværende ureturnerbare papirløses rettsløshet i Norge.

Hvordan skal man illustrere det vanskelige livet for de papirløse flyktninger i Norge med noe som vil være gjenkjennbart for mette og trygge nordmenn?

Det er ikke så lett, en reaksjon som ligger nær til er nemlig at «dette kan ikke stemme, ikke i Norge. Det kan ikke være så galt!» Dette stemmer rett og slett ikke med våre forestillinger om landet vårt. En annen tanke kan være: «De har brakt det over seg selv!» Statssekretær Pål Lønseth sier ofte nettopp dette.

Charles Dickens’ romaner «Bleak House» og «Little Dorrit» – Klassesamfunnet, fattiguniverset og underklassen uten utsikter, alt dette er så levende beskrevet i Dickens fantastiske romaner fra tidlig i industrialiseringen av Storbritannia. I Norge kjenner vi Oskar Braatens beskrivelser i romanene «Matilde» og «Ulvehiet» fra tidlig i forrige århundre.

Fattighusenes nød og fornedrelse var realiteten for mange, tilhørende underklassen var du fanget i en håpløs tilværelse, så godt som rettsløs og uten beskyttelse fra politiet eller annen øvrighet, sykdom og tidlig død var regelen, mer enn unntaket. Gjeldsfengselet beskrevet av Dickens, du ble satt i fengsel uten lov til å jobbe og tjene penger før du hadde betalt gjelden din. Du sto som fattig på bunnen og utenfor, de velhavende sto innenfor. Det Klassedelte samfunn.

De lengeværende papirløse i dagens Norge er i ferd med å bli en ny underklasse. Babak og Leyla, Ismael og Paul får ikke tillatelse til å jobbe, selv om de har levd her i mange år. Dagens gjeldsfengsel – ikke lov til å jobbe, men må leve. En kriminalisering av nød. De papirløse flyktningene har ikke rettigheter til vanlige helsetjenester. Ikke til sosialhjelp. Noen av etiopierne hadde levd og jobbet her i snart 20 år da de ble fratatt skattekortet!

Avisene har så smått begynt å rulle opp en grell virkelighet. De papirløse flyktningene kan gå på slavekontrakter til 30 kroner timen, uten at noen hjelper dem. Arbeidstidene kan være ekstreme. De kan bli utsatt for kriminalitet eller overgrep uten å kunne varsle. Kanskje får en kvinne press om ytterligere tjenester for å få leie bolig. Mange blir syke, men tør ikke å gå til lege da de tidligere har blitt avvist eller avkrevet penger de ikke har. En betennelse i underlivet kan slik få alvorlige følger. En alvorlig sykdom blir noen ganger ikke diagnostisert i tide. En begynnende psykisk lidelse blir alvorlig uten at noen hjelper. Noen fortvilte tar livet sitt, ingen teller disse selvmordene. Psykiater Aina Vaage forteller til Stavanger Aftenblad om mange barn av papirløse som utvikler alvorlige psykiske vansker. Det er ikke mulig å se noen framtid.

Ligner ikke dagens bortdefinering av disse menneskene på flukt på annen urett som vi har reagert på og tatt oppgjør med i utviklingen av velferdsstaten? Bortdefinering av kvinner, fattige, psykiatriske pasienter, tatere? Er det ikke nettopp slike uverdige forhold som vi har kjempet mot og fortsatt prøver å unngå i Norge? Og er det ikke nettopp når slike forhold blir avdekket at Samfunnet må vise hjertelag, ansvarlighet og pragmatisk holdning og finne fram til humane løsninger? Er det ikke derfor vi har tillit til de politikerne vi velger, at vi har tro på at de skal passe på at slikt ikke skal foregå i Norge?

Kunnskapen om de papirløse flyktningene i Norge har kommet for fullt først i de siste årene. Det foreligger nå for eksempel mye erfaring fra Helsesenter for papirløse migranter i Oslo, og det foreligger en fersk forskningsrapport fra forskningsinstituttet FAFO om papirløses levekår i Norge: «No way in No way out.» Andre forskere er også i gang. De papirløse har selv begynt å fortelle, boken «Illegal: papirløs i Norge» er nettopp kommet! I andre europeiske land, og hos våre nordiske naboer, arbeides det aktivt med løsninger, rett til arbeid og skole, tilgang til vanlige helsetjenester, ivaretakelse av barn, og regulariseringsordninger når årene har blitt mange. Ikke bare politikerne i store byer som Trondheim, Stavanger og Bergen, men også våre sentrale myndigheter bør nå kjenne sin besøkelsestid og gå inn i den nye kunnskapen om humanitære problemer hos denne gruppen, og søke å finne verdige løsninger.

Fire iranske menn på Trandum asylfengsel ved Gardermoen som frykter en varslet deportasjon til det brutale regimet i Iran.

Norske myndigheter har bare i år gått ut flere ganger med skarpe protester mot menneskerettighetsbrudd i Iran, disse protestene har blitt lagt merke til internasjonalt. Jonas Gahr Støre gikk tidligere i år ut og protesterte kraftig mot den bratte økningen av groteske offentlige henrettelser i Iran, for få dager siden gikk Gry Larsen i Utenriksdepartementet ut og protesterte mot hengningen av en mindreårig, en 17 år gammel gutt. Samtidig fortsetter Norge å deportere iranske asylsøkere, i februar ble som kjent 19 år gamle Rahim Rostami sendt til Teheran for straks å bli fengslet i Evin-fengselet. Han har nå svært alvorlige anklager mot seg fra det iranske rettssystemet. Og nå vil Norge tvangsdeportere fire iranere til Teheran, det vekker stor fortvilelse blant iranere i Norge og stor bekymring blant menneskerettighetsaktivister. Det er også i ferd med å vekke internasjonal oppmerksomhet. UNs Human Rights Council og Human Rights Watch viser interesse  for sakene. En deportasjon er foreløpig stoppet, det dreide seg om en som har konvertert til kristendommen, det gjenstår å se hvordan det går med de andre.