Norske myndigheter har iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse mennesker, som er så strenge at det med nødvendighet stadig vil oppstå uverdige situasjoner, utrygghet, sykdom, smerter og i verste fall kroniske skader eller dødsfall.

 

av Karl Eldar Evang psykologspesialist og talsmann for Foreningen av tolvte januar

Norske myndigheter har iverksatt forskrifter for helsehjelp til papirløse mennesker, som er så strenge at det med nødvendighet stadig vil oppstå uverdige situasjoner, utrygghet, sykdom, smerter og i verste fall kroniske skader eller dødsfall. Grunnprinsippet er at man som papirløs bare har rettigheter til øyeblikkelig hjelp. Man har ikke fastlege. Psykiatrisk syke får kun hjelp om de er akutt suicidale, eller til fare for andre.

Nrk hadde for en tid tilbake et innslag om Abdul på 8 år med en alvorlig medfødt tilstand i urinblæren, han skulle ut fra medisinske kriterier blitt operert på Rikshospitalet før han fylte 7 år. Fordi foreldrene fikk avslag på asylsøknaden har det nå gått to år uten operasjon. Abdul lever med stadig større smerter, og skadene hans kan ifølge artikkelen påNrk.nobli mer omfattende. Legene viser til at han ikke kan opereres fordi han kan komme til å bli sendt ut hvert øyeblikk. Dette på tross av at alle barn etter forskriftene skal ha rett til helsehjelp i Norge. Den harde linjen fra regjeringen fører ofte til at helsepersonell blir usikre og tilbakeholdne med helsehjelp også der det er rettigheter.

En papirløs pasient har alvorlige psykiske traumer etter at militsen i landet hun flyktet fra drepte flere familiemedlemmer. Hun faller ofte ut i timene, og må spørre meg om hva vi snakker om. Hun reagerer på lyder i huset, blir stiv i blikket og begynner å skjelve ukontrollert i kroppen . Hun sier det høres ut som skudd i nærheten. Hun er heldig, som får tilbud av frivillige, hun har vært i Norge i syv år uten å motta noen helsehjelp overhodet fra det offentlige. Dette er mer regel enn unntak.

I går ble jeg kontaktet omkring en papirløs flyktning som trenger rullestol, men som ikke får det gjennom det offentlige, i dag ble jeg kontaktet av en flyktning som har fått akutt hjelp på grunn av store tannsmerter, men som nå trues med inkasso på grunn av regningen. Han makter ikke å betale, da han jo ikke har noen inntekt. 

Justisdepartementet har overtatt helt for Helse og omsorgsdepartementet når det gjelder papirløses helse, og vi har utelukkende fått innvandringsregulering , ikke adekvat helsehjelp for denne spesielt sårbare gruppen mennesker. Fagmyndighetene, Helsedirektoratet og Helsetilsynet har uttalt seg meget kritisk om forskriftene i høringsuttalelser, og Helsedirektøren har tilrådd at både forebyggende og kurativ i primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste skal være tilgjengelige for asylsøkere med avslag.

Forskriftene til regjeringen er bygget opp rundt den innvandringspolitiske forutsetningen at alle som får avslag på asylsøknadene sine skal reise ut etter kort tid, d.v.s. tre uker. Samtidig vet alle at dette ikke alltid skjer. Mange reiser etter avslag, men noen blir, noen er ureturnerbare, noen er satt ut av sykdom, noen har komplikasjoner i sakene sine, noen vil ikke dra. Noen blir her i måneder, noen over år, og noen i årevis. Voksne og barn.

Disse som er her over tid blir, som resten av befolkningen også syke, eller de er kanskje syke allerede av krig, tortur og flukt. Men tilbudet, eller mangelen på tilbud, er lagt opp som om alle returnerer innenfor tre uker.

Legeforeningen er blant de skarpeste kritikerne av dagens situasjon når det gjelder helsehjelp til papirløse. Legene vet av erfaring hvordan dette faktisk slår ut i praksis.

 Legeforeningen vedtok i mars:

"Rett til helsetjenester må springe ut fra individets medisinske behov, våre internasjonale forpliktelser og ikke innvandringsregulerende hensyn."

Professor Henriette Sinding Aasen ved Universitetet i Bergen sier det slik: "Etter vår oppfatning er endringen av pasient- og brukerrettighetsloven problematisk i lys av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som vi har forpliktet oss til. Vi snakker om rett til helsehjelp for en sårbar gruppe."

Min erfaring som frivillig psykolog ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre år er at det er et stort og udekket behov for helsetjenester. Ikke minst er behovet stort når det gjelder psykiske vansker, som PTSD , angst og depresjon. Vi som engasjerer oss når det gjelder rettigheter for asylsøkere, får med jevne mellomrom desperate telefoner fra helsepersonell om medisinsk uforsvarlige situasjoner som har oppstått rundt asylsøkere med avslag.

Jeg mener at myndighetene i et ansvarlig valg om hvilke helsetilbud de papirløse skal ha, må gi prioritet til humanitære prinsipper og til medisinsk-faglige overveielser. Fagmyndighetene, dvs Helsetilsynet og Helsedirektoratet, videre fagfolkenes organisasjoner, Legeforeningen og Psykologforeningen må få innflytelse. Sykdom skal behandles, og traumatiserte skal hjelpes uavhengig av status. 

Ivaretagelsen av folkehelsen må veie tungt . Når vi har en hel gruppe av mer eller mindre rettighetsløse mennesker i samfunnet, som ikke tør å gå til lege, eller som ikke tør å ta sine barn til sykehus, da kan det få alvorlige følger for den enkelte papirløse, men det kan også påvirke folkehelsen. Eksempelvis kan smittsomme sykdommer bli vanskeligere å fange opp og holde kontroll på. I Norge har vi ingen registrering av selvmord på asylmottakene. Også når det gjelder dette alvorlige problemet er tilgangen til grunnleggende helsetjenester og spesialisthelsetjenester for asylsøkere med avslag helt nødvendig. Det kan være for seint når krisen har blitt total.

Jeg ber om at helseminister Jonas Gahr-Støre og hans stab lytter til de erfaringer som er gjort ved Helsesenter for papirløse migranter gjennom tre års drift, videre lytter til Helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen, og deretter tar ansvaret for å bygge opp en adekvat og tilgjengelig helsehjelp også til de papirløse pasientene.

 

 

Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna.

Fra en artikkel på NRK.no (16.03), om politisk dragkamp om asylbarna på fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal, sakser jeg følgende: «Regjeringen la i fjor frem en melding om barn på flukt og har bedt om få en gjennomgang av praksis. Faremo sier denne gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold.»

Strategien til Arbeiderpartiets ledelse synes klar: Opprøret til støtte for asylbarna i befolkningen, og ikke minst innad i Arbeiderpartiet, skal for enhver pris kveles. Det skal skje på to måter. Først massivt press fra ledelsen på årsmøtene. Martin Kolberg sa på fylkesårsmøtet i Troms: «Det er ikke humant, men skal vi holde kontrollen på innvandringspolitikken, så må vi gjøre dette. Det er ikke humant i forhold til barna. Det er et dilemma.» Deretter; forsikre om at det er liten grunn til bekymring for asylbarna, fordi det jo kommer en evaluering av UNEs praksis.

Vi kan altså rolig vente på evalueringen. Arbeiderpartimedlemmer eller andre trenger ikke å kreve forskriftsendringer for å ivareta barna. Og så, uten å gå nærmere inn i tallmaterialet eller innholdet i de faktiske asylbarnsakene, si at: «gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold!»

Det er umulig å kontrollere denne påstanden for alle oss som ikke har innsyn i sakene, men kanskje en perfekt strategi for å manipulere bort den kvasse kritikken og de klare vedtakene om endringer i forskrift fra partifeller? Tidligere har jo Faremos statssekretær vært ute med de samme antydningene om endringer, på et svært så tynt tallmateriale.

Hvem er det forresten som gjør gjennomgangen som Faremo henviser til? Er det UNE selv eller uavhengige? Er det seriøst å komme en evaluering i forkjøpet, slik Faremo her forsøker?

Jeg tror på min side at ledelsen i Arbeiderpartiet grovt har feilberegnet folks holdninger og deres bestemthet og årvåkenhet når det gjelder asylbarna. Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna. Barn er de mest verdifulle og de mest sårbare blant oss, og de er framtida.

Det er en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardere enn hardt.

Den siste tiden har det kommet flere nyhetsinnslag om asylbarna. Først de landsomfattende marsjene, som dominerte media hele helga rundt den tolvte januar. Deretter rapporten fra Press, Redd Barnas ungdomsorganisasjon, som viser at siden 2008 har 237 barn forsvunnet fra asylmottak, og advarer mot at mange er lette ofre for kriminelle voksne. Det siste er at Barneombud Anne Lindbo går ut og krever at asylbarna får tilgang til vanlig barnehage, og ikke avspises med ad hoc pregede barnebaser på mottakene. Hun spør sågar om det er forskjell på asylbarn og andre barn i Norge. Tidligere i år ble det avslørt at suicid ved asylmottak ikke registreres i Norge, og dermed heller ikke forskes på. Alt dette er del av en villet hardhetspolitikk overfor barn i en asylsituasjon i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre, som slåss om historien om etableringen av velferdsstaten i Norge, er samtidig enige om å behandle disse barna og deres foreldre hardt og skånselsløst i en hardhetspolitikk uten menneskelig ansikt. Det som rammer asylbarna, har sitt utgangspunkt i en enighet om å sette hardt mot mykt, når det gjelder asylsøkere. Det rammer barna tungt å bli frarøvet tilgang til vanlig sosialisering og stimulering i en normal barnehagesetting, ekstra tungt når de da må tilbringe hverdagen sammen med foreldre som er traumatiserte og kanskje syke, men som blir nektet helsehjelp, som sterkt ønsker å bidra i samfunnet og forsørge familien, men som er nektet å arbeide. Barna opplever at foreldrene ydmykes og passiviseres. Noen opplever å leve uavklart i 5, 7, 10 år, de har ingen grunn til å forestille seg en framtid. Norske myndigheter er i utgangspunktet gode i forhold til barn, vi har et ganske finmasket nett som skal fange opp barn som lider i tide, som Barnehage, PPT, AKS, skolehelsetjeneste, fastlege, videregående tilbud, spesialisthelsetjeneste, fritidsaktiviteter,sosialhjelp. Myndighetene river med vitende og vilje bort det meste av dette nettet når det gjelder barna på asylmottak. Det skader barna, noen for resten av livet. Det er fordi det er hardhetspolitikken som råder grunnen, og det humanitære perspektivet ikke har like stor prioritet som tidligere. For ikke lenge siden var det en nyhetssak om at det var flere enn tidligere blant asylsøkere som ikke returnerte etter avslag på søknaden om asyl. Det blir ikke satt i sammenheng med Norges ekstremt sterke fokus på retur til hvilke stater det måtte dreie seg om. Trond Helleland fra Høyre rykket ut og erklærte at da skulle man gjøre det mer guffent på mottakene, han viet tilsynelatende ikke en tanke på asylbarnas allerede gufne situasjon. Statssekretær Pål Lønseth sa at forskningen har vist at dette ikke motiverer for retur. Men hardhetspolitikken dominerer allerede i asylfeltet i Norge, den er blitt et politisk mantra for ledelsen i de tre store partiene, og det er det som gjør at vi ikke skåner barn. Før humanitære hensyn får hovedrollen på nytt, vil vi oppleve en stadig strøm av nyhetssaker om menneskelig lidelse, ikke minst hos barna.

Margreth Olin har laget en fabelaktig dokumentarfilm om asylbarn som ryster alle som ser den, utenom statssekretær Lønseth.

Margreth Olin har laget en fabelaktig dukumentarfilm som ryster alle som ser den, utenom statssekretær Lønseth. De fleste som ser filmen, ser at barna som vi møter lider psykisk under uavklartheten og trusselen om tvangsutsending på 18 årsdagen. Flere utvikler alvorlige psykiske symptomer. Vi har i Norge over tid hatt en omfattende debatt om asylbarnas situasjon, blant annet har det blitt dokumentert psykiske vansker som angst, depresjon og selvmordstanker hos en del av barna. Lise Christoffersen, innvandringspolitisk talsmann i arbeiderpartiet, sier da også til NRK: " -Det signaliseres veldig tydelig at praksis ( hos UNE) i dag ikke ligger akkurat der hvor Storting og regjering hadde tenkt." Hun er meget kritisk til Utlendingsnemdas praksis.  Lønseth skriver derimot på Ytring: " Vi tar vare på asylbarna" videre":  I kjølvannet av Margreth Olins film «De andre» kan man få inntrykk av at forholdene for enslige mindreårige i Norge er uutholdelige, og at FN er rystet over behandlingen de får her. At vår behandling av disse ungdommene er den direkte årsak til deres psykiske problemer, og at det er verre å være i Norge enn i hjemlandet de rømte fra. Jeg tar avstand fra det virkelighetsbildet." Jeg blir direkte forundret over at Lønseth på et så sensitivt tema som barns psykiske helse faller for fristelsen til å bruke en så forenklende retorikk som han gjør: Psykiske vansker kommer av sammensatte årsaker, men grovt traumatiserte barn opplever en alvorlig retraumatisering ved å leve med utkastelsessverdet hengende over hodet, med mangelfull omsorg og helseoppfølging, og manglende sosialisering f.eks ved å nektes å gå på videregående eller for de små, i barnehage.  Hvem har sagt at det er verre å være i Norge enn i hjemlandet de rømte fra? Ubehagelig, men her kan man nesten få følelsen av at Lønseth spiller på strenger som "det uhørte i å kritisere Norges humanitære innsats". Det samlede inntrykket blir dessverre at Lønseth raskt går inn i polemikk a la angrep er det beste forsvar,og samtidig konsekvent bagatelliserer de alvorlige sidene ved mange av asylbarnas situasjon. Det fremstår i denne sammenheng ikke som en ansvarlig posisjon. 

Disse med avslag vil ikke UDI eller Justisdepartementet kalle asylsøkere mer. De er "returnektere". De mister altså ikke bare retten til å oppholde segi Norge, de blir også språklig ranet.

NTB sendte nylig ut en melding: ”Fire av fem som bor på asylmottak er ikke asylsøkere. ”

VG , NRK  og andre aviser gjentar dette. Jeg blir forvirret. Hva betyr det, at fire av fem ikke er reelt er på flukt,  at de har sneket seg inn? Dreier det seg om det Lønseth kaller grunnløse asylsøkere? Er det gjort forskning som avdekker et oppsiktsvekkende nytt bilde?

 Nårjeg leser selve saken, så viser det seg et helt annet bilde, det er  ganske enkelt at mange av de som bor på asylmottak har fått opphold, men de er ikke blitt bosatt i kommunene. Altså flere tusen flyktninger, men uten bolig, derfor er de fortsatt boende på asylmottaket. Videre at en tredjedel av de som bor der er asylsøkere som har fått avslag, men som er fra land som det er vanskelig eller umulig å returnere til, som Etiopia, Somalia, Iran.

 Disse med avslag vil ikke UDI eller Justisdepartementet  kalle asylsøkere mer. De er "returnektere". De mister altså ikke bare retten til  å oppholde segi Norge, de blir også språklig ranet.

 

 Jeg skrev i fjor en kronikk i Dagbladet  om ”ordene som forsvant”, og påpekte der hvordan utlendingsforvaltningen, politikerne  og regjeringen helt siden Erna Solbergs regjerte  i kommunaldepartementet har forsøkt å tvinge bestemte ord som beskriver flyktningers virkelighet ut av språkbruken. ”Ureturnerbare”skal slik ikke brukes mer,  for ”alle kan returnere"!   Papirløsebegrepet” angripes flittig,og omtales med intensjon feilaktig! Statssekretær  Lønseth, som må antas å kjenne terminologien i asylfeltet, sier i et dobbeltintervju med u.t. til Morgenbladet:  “Det  (  begrepet returnektere, som Lønseth tar æren for) er et svar på begrepet papirløse, som betyr at man ikke har papirer. Men hvilke papirer snakker man om? Identitetspapirer? Vedtakspapirer?  Ting sauses sammen, og dette blir både unyansert og lite forklarende." 

 Men det er jo statssekretær Lønseth som sauser sammen. Han forsøker tilsynelatende å tappe begrepet om de papirløse for mening, ved å skape så mye forvirring som mulig. Lønseth, og alle oss andre som befatter seg med asylfeltet, vet at papirløs betyr at et menneske ikke har papirer som gir lovlig opphold iNorge, ikke har oppholdstillatelse. Andre papirer inngår ikke i begrepet. 

Lønseths nylige verbale og oppdragende angrep på at media skriver om enkeltsaker,innebærer selvfølgelig også et forsøk på å begrense hvilket språk som brukes om flyktningers virkelighet.

 

 På 1990-tallet gjorde Stuntpoetene med blant andre Karin Moe og Thorvald Steen en mye oppmerksommet  og vellykket aksjon rettet mot daværende kulturminister Lars Roar Langslet, de beslagla en og en bokstav i navnet hans,og stilte krav om at han leste samtidspoesi fra Stortingets talerstol. Kulturministeren endte etterhvert ifølge poetene med å hete "Ars Roar Angst". Slik viste de språkets store kraft, samtidig somde lekte med å symbolsk kastrere makten.

 Det språklige ranet av flyktninger, papirløse og asylsøkere er ikke et symbolsk poetisk stunt, det er ikke på noen måte en lek, det er et vedvarende og svært konkret og samordnet angrep fra  makten mot de svakeste.Dette ranet bidrar til svært alvorlige resultater for dem det rammer. 

Når en asylsøker får avslag på en asylsøknad, halveres i samme øyeblikk den økonomiske støtten vedkommende lever av, og han eller hun faller under fattigdomsgrensen som vi har i Norge.Det har ført til sult blant flyktninger, som Norsk Folkehjelp i fjor slo alarm om. 

Retten til å arbeide eller gå på norskkurs faller bort etter avslag.

Barn, hvis foreldre har avslag, har ikke rett til barnehage og skades  dermed potensielt i sin sosiale og emosjonelle utvikling.

 Ungdom blir nektet videregående skole.

 Psykisk syke asylsøkere med avslag, også torturofre,  har etter forskriftene ikke rett til helsehjelp.

Selvmord blant de som bor på asylmottak blir ikke registrert av norske myndigheter. 

 

Det dreier seg etter mitt syn her om en usynlig, men sterkt førende underliggende logikk, når noen blir fraranet sitt navn og sitt språk, og dermed i en forstand blir til”ingen”, blir de heller ikke  å regne med som mennesker. Dermed begår myndighetene heller ikke overgrep når de fratar grunnleggende rettigheter eller nødvendig omsorg. 

Syke nektes dermed helsehjelp, barn på asylmottak nektes støtte fra samfunnet, og  menneskerkan leve i nød, uten at det skaper den reaksjon eller  konflikt hverken hos myndighetene eller  hos befolkningen forøvrig, som det  ville gjøre om det for eksempel gjaldt Ola eller Kari, eller naboen.

Den italienske filosofen Giorgio Agamben har innført begrepet Unntakstilstand,  han beskriver  utviklingen en permanent unntakstilstand der borgerne fratas stadig flere av sine demokratiske rettigheter, parallellt med at statsmakten øker sine fullmakter. I forhold til flyktninger, som også opptar Agamben, vil den varige unntakstilstanden, ( samling i leirer, harde tiltak) legitimert ved faren for masseinnvandring, også reflekteres i det offisielle språket.

 

Når ordene som betegner  flukt og  nød, som asylsøker og flyktning tas vekk, kan de både bevisst og ubevisst erstattes av andre tilgjengelige forestillinger. Forestillinger som flyter rundt. Det kan være om kriminelle, eller  om de grunnløse eller om ankerbarn, som er ord som ofte benyttes.

 Norske myndigheter vet  svært godt hvor lett forestillinger om kriminalitet kan generaliseres og klebe til begrepet asylsøkere, allikevel omtaler de hyppig papirløse (som ikke har gjort annet galt enn å ikke returnere) og de som  har gjort forskjellig kriminalitet, i samme åndedrag. For eksempel da utvidet lovhjemlet fengsling av asylsøkere med avslag ble lansert i fjor.

Norske myndigheter vet godt hvordan svært mange  asylsøkere som har fått avslag kommer fra krigsherjede områder og diktaturer, og at de kan ha hatt svært gode grunner til å flykte.Kravene til å få opphold på grunn av behov for beskyttelse er nemlig ekstremt strenge,og bare halvparten så mange som tidligere får opphold på humanitært grunnlag. 

Allikevel velger myndighetene ved statssekretæren å snakke om ”grunnløse”asylsøknader og grunnløse asylsøkere  flittig og unyansert. Etter avslag er flyktninger,  ifølge myndighetene ikke lenger asylsøkere eller papirløse, de er redusert til "returnektere" i den offisielle språkbruken.

 Hva de opplever seg selv som, og hvilke ord de selv bruker, har ikke stor interesse. Myndighetene skjærer steinhardt ned på  grunnleggende rettigheter og legitimerer hardheten ved et språklig ran av flyktningene. 

Dermed undergraver myndighetene og Arbeiderpartiet de samme menneskerettighetene de sier seg å basere sin politikk på.

Av Karl Eldar Evang pressetalsmann for Foreningen av tolvte januar.

Lønseth forsikrer om forsvarligheten. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet nikker bak muren. De andre” er tittelen på Margreth Olins film- er det i realiteten vi som er i ferd med å bli fremmede fra oss selv?

Jeg har sett filmen De andre. De andre vandrer gjennom verden, går gjennom piggtråden, barna som ikke er barn, men flyktninger og pasienter. De blir skutt, de drukner, de dør på veien til Norge. De ligger sammenkrøpet i bager. De slår hodet i murveggen i Norge. Barn som tenker på døden. Gutten som torturerer seg selv for ikke å frykte tortur. Gutten som er far og beskytter for sin stygt skadde lillebror. Jeg lever for å hjelpe min bror. Bare Gud hjelper meg. En gutt spør: Er ikke jeg et menneske? Asylpolitisk collage. Svart mugg oppover veggen i Drammen. Stønad under fattigdomsgrensen etter avslag, utsulting, nekting av helsehjelp til torturerte, nekting av retten til å arbeide, ungdom nektes videregående, ikke rett til barnehage. Barn vokser opp og skades psykisk på asylmottak. Lønseth forsikrer om forsvarligheten. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet nikker bak muren. Tybring Gjedde skriver: ”I det øyeblikket Hassan i filmen utbasuner, med referanse til norske myndigheter; «jeg forstår ikke hvordan de kan behandle et menneske slik», da mister jeg sympatien. Akkurat da blir Hassan irrelevant for meg.” Er ikke jeg et menneske. Vi vil skremme alle med avslag, sier politiet. Vi trapper opp aksjonene framover, ingen med avslag skal kjenne seg trygge. De skremte skal skremmes. Det virker, de kan ikke sove lenger. Etiopia, Somalia, Iran, Irak, Palestina og Afghanistan. Norge kjempers fødeland, Norge i rødt hvitt og blått, Norge mitt Norge. Små barn også under skolealder fengsles i Norge, på Trandum utlendingsinternat. Barn skal ikke sitte i fengsel, asylbarna skal. Politisk vedtatt med bred støtte. Det er nylig utvidet lovhjemmel for fengsling av flyktninger ved mistanke om at de kan unndra seg utsending, avdelingen for familier med barn bygges ut. Er ikke jeg et barn. Det er praktisk at utlendingsfengselet ligger så nært rullebanen at flyktningene om nødvendig kan kjøres rett på flyet, uten omveien via Gardermoen. 70 politifolk mot 8 asylsøkere med avslag nordpå, ingen vet om barn var involvert, ingen vet om barn så de 70 svartkledde ta de 8 bakbundet ut i bilene. Mange på mottaket var ikke klar over at de hadde avslag. Utlendingspolitiet skal selv sørge for at utlendingene innesperret på Trandum får helsehjelp, det har politikerne sikret ved forskrift, med stødig humanisme. Selvmord på mottak registreres ikke i Norge, etter sigende på grunn av personvernshensyn. Har ikke jeg et liv. ”De andre” er tittelen på Margreth Olins film- er det i realiteten vi som er i ferd med å bli fremmede fra oss selv?

Det er denne klare og direkte talen, og i tillegg til klare og direkte grimaser, som mange overvektige møter i hverdagen, som er så nedbrytende.

Kari Jaquesson sier i sitt svarinnlegg (Dagsavisen 15/10) til meg at det er trist at vi trenger en forening som må bruke tid på å arbeide mot diskriminering av sykelig overvektige i samfunnet. Samtidig ser hun ikke ut til å ta inn over seg at det nettopp er slike utsagn i offentligheten og i det private som hun kom med mot Jørgen Foss, som nødvendiggjør arbeidet mot diskriminering. Selv om hun «ble i overkant personlig» i sitt innlegg, som hun formulerer det, setter hun fortsatt «lass av fett»-uttalelsen inn i en sammenheng av «klar og direkte tale». Det er denne klare og direkte talen, og i tillegg til klare og direkte grimaser, som mange overvektige møter i hverdagen, som er så nedbrytende. Om ikke Kari Jaquesson innser forskjellen på offentlig trakassering og direkte tale, så mener jeg faktisk at hun ikke er i posisjon til å diskutere «jobben for bedre livskvalitet» for de som sliter med overvekt.

Det synes som om forakt for overvekt og fedme ikke kjenner noen grenser i vårt samfunn.

Nå er det Kari Jaquesson som viser dette fram ved stygge personangrep på Jørgen Foss, leder i Landsforeningen for fedme. Dette angrepet omtales, og gjengis også når Kari Jaquesson er Navn i nyhetene på baksiden av Dagsavisen. I en diskusjon med Foss om kostråd skriver hun altså på bloggen at: «Grunnen til at du ble så svær, Jørgen, er ikke fordi du ikke forstår kostråd, det er fordi du av grunner bare du kjenner har gjemt bort ditt egentlige jeg i et lass av fett.»

Folk vil kjenne igjen mobbespråket når de hører det. Her går Kari direkte på mannen, og sparker alt hun kan under beltestedet. En skitten metode, godt gjenkjennbart på kropp og sinn for andre utsatte grupper som hever stemmen i samfunnsdebatten. Hun bekrefter på baksiden av Dagsavisen at hun ikke angrer på personangrepet, men står helt inne for det. Hun legitimerer, som offentlig aktiv på feltet kropp, mobbing av overvektige. Og hun forklarer greit sin språkbruk med at det er direkte og frisk tale.

Denne typen språkbruk vil inspirere andre til nye angrep på overvektige. Det blir faktisk ekstra ekkelt når det blandes med kvasiterapi. Forakten i denne typen språkbruk, «lass av fett», fanges ikke minst opp av de som sliter med kropp og mat og identitet, enten de er overvektige eller motsatt; livredde for å bli det. Det fanges dessverre også opp av unge mennesker.

Et av barnehjemmene som Norsk Vietnamesisk Senter besøkte i 2010 var et lite hus på landsbygda et sted i Vietnam. Inne der finnes det ni senger på ca. 30 kvm. Opp til fem barn ligger i hver seng. Kroppene er forvridde hos mange av barna.

Norske myndigheter er effektivt i ferd med å kaste ut Thien Thi Vo, hennes mann og hennes to barn fra Norge. De sitter fengslet på Trandum, selv om de ikke har prøvd å gjemme seg overhodet, de har bodd og arbeidet i full åpenhet. Men slik er PUs harde praksis. Små barn er dermed i fengsel i Norge i dag. Hele Nittedal med ordfører, varaordfører og befolkning engasjerer seg.
Thien har mistet en liten datter i Norge, hun har sin grav i Nittedal. Hun var gift med en norsk-vietnamesisk mann som separerte seg fra henne kort tid før hun hadde vært gift i tre år og automatisk hadde fått opphold, for at mannen flyttet sammen med en annen kvinne fra Vietnam. Hun har jobbet i alle år ( 12 år) , fram til sist fredag og har betalt sin skatt. Hennes tidligere rettshjelper var en advokat med fratatt bevilling som framsto som advokat for henne, han mistet sakspapirene. UNE har vært kjent med dette, men har ikke opplyst om dette eller funnet grunn til å legge vekt på dette. Hennes eldste barn, sønnen på 5 år er nylig kommet i utredning for omfattende adferdsvansker i BUP. Utredningen foreligger ikke før til uken, samtidig legger PU opp til en rask tvangsutsending, kanskje allerede i helgen. Jeg har fått dette brevet fra lederen i Norsk Vietnamesisk Senter, Mi Van Løvstrøm, som i egenskap av sin funksjon har omfattende kjennskap til situasjonen for barn med funksjonsnedsettelser i Vietnam, etter mange reiser med bistand. Hun sa til meg at gutten med størst sannsynlighet ville bli stelt hjemme, og det er vanskelig for familien i forhold til nødvendigheten av arbeide. Om gutten skulle komme på institusjon er den antakelig overbefolket, og han risikerer å bli "lagret bort". Hun ga meg tillatelse til å trykke brevet på Nye Meninger i håp om at det vil nå fram.

Barn med nedsatt funksjonsevne har lite eller ingen rettigheter i Vietnam.

MiVan Løvstrøm

Thiens gutt på 5 år og heter D..... Han snakker ikke og har ingen sosiale ferdigheter. Han får pr. i dag 17 timer i uka med spesialopplegg fra PPT. Han er ikke ferdig utredet på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) hvor han utredes for mulig hjerneskade. Hvis D.... blir kastet ut av Norge og havner i Vietnam, vil ikke han få de helsetjenester han har krav på ifølge FN’s konvensjon om barns rettigheter. Ved en retur til Vietnam vil ikke D.... får en forsvarlig omsorg.
Dårlig utdanning for barn med nedsatt funksjonsevne.
D.... vil sannsynlig ikke få den nødvendige pedagogiske opplæringen og språktreningen som han ville få i Norge. Det skjer, selv om Vietnam lenge har verdsatt betydningen av utdanning. Imidlertid får en stor andel av barn med nedsatt funksjonsevne ingen utdanning i det hele tatt. Ifølge noen statistikk, har bare femtito prosent av barn med nedsatt funksjonsevne tilgang til utdanning, mens trettitre prosent av barn med nedsatt funksjonsevne er analfabeter(1). Andre studier har vist en mye lavere prosentandel (tjue prosent) av barn med nedsatt funksjonsevne som får en utdanning (2). Av barn med nedsatt funksjonsevne som mottar en utdanning, er utdanningssystemet veldig dårlig. Utdanningssystemet segregerer barn med nedsatt funksjonsevne ved å plassere dem i egne skoler eller klasserom. Selv om noen forsøk har vært gjort for å skape et inkluderende utdanningssystem, men mangler teknisk og økonomisk støtte. Mangel på lærerutdanning og informasjon bidrar også av mangel på inkluderende opplæring. 
Dårlig institusjon for barn med nedsatt funksjonsevne.
En av de største utfordringene for barn med nedsatt funksjonsevne i Vietnam er deres plassering i sosial beskyttelse sentre, barnehjem, bolig skoler eller andre institusjoner. Foreløpig er det ingen pålitelig statistikk som sier noe om antall barn i institusjonene som drives av regjeringen, internasjonale NGOer, religiøse organisasjoner, privat organisasjon, eller lokale organisasjoner. 
Opptak til en institusjon er ofte basert på barnets generelle kvalifikasjoner og ikke på grunnlag av barnets behov. Når et barn er plassert i en institusjon, er det ingen behovsvurdering eller faglig oppfølging. Barnet vil sannsynligvis forbli i institusjon over lang tid (5 til 12 år i gjennomsnitt). Barn med nedsatt funksjonsevne kan forbli i institusjoner hele livet (1). De blir ”lagret” bort. 
Jeg har selv vitnet til hvordan barn med nedsatt funksjonsevne blir behandlet i en institusjon. 
Et av barnehjemmene som Norsk Vietnamesisk Senter besøkte i 2010 var et lite hus på landsbygda et sted i Vietnam. Inne der finnes det ni senger på ca. 30 kvm. Opp til fem barn ligger i hver seng. Kroppene er forvridde hos mange av barna. De har ikke fått den hjelpen de trengte til å rette ut muskler, ledd og beinbygning. Noen av barna er ikke mer enn kjøtt og bein. Alle er kledd i blå pysjamaser, noen har dem bak/frem for å forhindre at de tar dem av. Alle har kort hår, som de skal være uten kjønn og personlighet. Barna som liker å vandre rundt, er bundet fast med tøyremser til sengene så de ikke kan forlate sine liv her. 
Sannsynligheten for at D.... havner i et slikt barnehjem kan være lav eller høy avhengig av familiens muligheter for arbeid, trygdeordninger og helsetjenester, men muligheten ligger der. 

Gitt at resultatet fra BUP tilsier at D.... har hjerneskade og/eller har fått redusert funksjonsevne, vil han med høy sannsynlighet få lite eller ingen hjelp fra staten i Vietnam. Det eksisterer ingen trygdeordninger for familie med nedsatt funksjonsevne barn og helsetjenester til barn med redusert funksjonsevne er meget begrenset. 
Retten til tilgjengelighet er fraværende
En av de mest gjennomgripende problemene som alle mennesker med nedsatt funksjonsevne står overfor i Vietnam er mangel på tilgang til offentlige rom og offentlige tjenester. Personer med nedsatt funksjonsevne blir hindret til å komme inn på skoler, helsestasjoner og på offentlige steder fordi bygningene og transport er ikke bygd eller formet med hensyn til personer med nedsatt funksjonsevne. Tilsvarende er personer med visuelle eller auditive funksjonshemninger ofte nektet adgang til læreplanen, medier og annen informasjon. 
Dårlig helsetjenester for barn med nedsatt funksjonsevne
Mange barn med nedsatt funksjonsevne får ikke tilgang til rette helsetjenester. Det er generell mangel på fasiliteter og rehabiliterende utstyr for barn med nedsatt funksjonsevne. Dette resulterer i at svært få barn som får spesialisthelsetjenesten og omsorg som de trenger (1).
D.... bør bli i Norge fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn og har særlig tilknytning til riket.
Dette kommer av at D.... ikke vil få en forsvarlig omsorg ved retur. Vietnam har ikke helsetjenester, utdanningstilbud eller en trygdeordning som dekker D...s og D....s familie behov. Vi mener at det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at D.....har behov for opphold i Norge. 

Mi Van Løvstrøm
Leder Norsk Vietnamesisk Senter
Ref: 1) The rights of children with disabilities Viet Nam ( UNICEF, 2008)2) Situational Analysis of Institutional and Alternative Care Programmes in Viet Nam, UNICEF and MOLISA 34 ( Ha Noi), 2005