Sent i november forlot jeg Drammen for å se nærmere på utviklingen av teknologisk innovasjon i Afrika. Mitt hovedmål var Accra i Ghana, hvor norske Jørn Lyseggen for noen år siden åpnet en ny skole: MEST Afrika. Skolen er en teknologiinkubator som utdanner og hjelper elever til å designe og administrere teknologibedrifter i tråd med virkeligheten på det afrikanske markedet. Suksessen i Accra fikk MEST Africa til å åpne to nye skoler i Nigeria og Sør-Afrika. Det er grunn til å regne med at Meltwater-gründeren nok ikke vil stoppe der.
For å sammenligne dynamikken i den ghanesiske økonomien med den fransktalende naboen, stoppet jeg i Abidjan noen dager før toppmøtet mellom EU og Afrika. Dette tillot meg å oppdage Abidjans teknologiøkosystem, og bedre forstå strategier ulike europeiske aktører har for å dra nytte av utviklingen av den digitale økonomien i Vest-Afrika. Og det var slik jeg møtte Ange Balma, gründer av Li-FI Led, en ivoriansk ikt-bedrift med en fremtidsteknologi i full kommersiell vekst. Li-FI Leds historie illustrerer utviklingen av nye relasjoner mellom Europa og Afrika, men viser også vekten av den kompliserte relasjonen mellom de to kontinentene. På slutten av 1800-tallet startet de store europeiske kraftsentraene Frankrike og England en unik konkurranse i historisk sammenheng: Etter å ha vært fornøyd med å handle på kysten, spesielt bytting av verdiløse gjenstander mot slaver, innledet europeerne et vanvittig rush for å utforske og erobre innlandet.
Eventyrere som Henry Stanley hadde oppdaget at det afrikanske kontinentet var fullt av råvarer som Europa trengte for å gjennomføre sin industrielle revolusjon. Dermed delte de europeiske landene disse ukjente territoriene, ved å tegne vilkårlig grenser og putte afrikanere inn i sitt eget bilde og med det de innfødtes språk, religioner, skikker og deres vaner. At jeg nå minner deg på denne gamle historien, er fordi det har konsekvenser for nåtiden. For eksempel er Elfenbenskysten (Côte d’Ivoire) og Ghana naboland med svært like økonomier, men de er atskilt av en språkbarriere som ikke fremmer handel. Bedrifter i de to landene som har evnen til å utvikle seg internasjonalt, velger i stedet naboer som snakker samme europeiske språk. Med henblikk på tilgangen til det europeiske markedet, ser Abidjan først til Paris, mens Accra først vender seg til London.
Men på grunn av Brexit og språkbarrieren er England usynlig i Abidjan, og har ikke gjort noen forsøk på å bygge relasjoner med lokale ikt-bedrifter. Derfor fokuserte jeg de første to dagene på Frankrike og Tyskland. I motsetning til England, er Frankrike allestedsnærværende her. CFA-francen tjener som nasjonal valuta, og dens store selskaper og banker kontrollerer den ivorianske økonomien. Dette trer tydelig fram allerede fra det første arrangementet jeg deltar på, søndag 26. november i Bingerville. AfriLab er arrangert av det nasjonale elektrisitetsselskapet, et datterselskap av den franske gruppen Bouygues. Representanter for organisasjonene FrenchTech og BusinessFrance er svært godt representert. Ambisiøse afrikanske studenter viser droneprosjekter, men virker motvillige til å bli entreprenører.
I en annen bygning i nærheten, ukjent for de fleste, har Tyskland lyktes i å samle flere unge afrikanske og europeiske ledere for å identifisere hindringer og finne løsninger for å bedre mobilitet og innovasjon mellom de to kontinentene. I et svært interaktivt format diskuterer hybridteamene de beste alternativene, alt skjer på engelsk. Neste dag blir en afrikansk jente valgt av hele gruppen til å presentere anbefalingene under det offisielle toppmøtet.
Denne tyske strategien viser seg å være ekstremt effektiv, idet den vektlegger mellommenneskelige forbindelser mellom de fremtidige aktørene i de euroafrikanske relasjonene, gir dem ansvar og uvanlig institusjonell synlighet. Men også et annet faktum virker inn: Den afrikanske diasporaen er overalt. På flyet fra Oslo har jeg møtt Erick Yong etter stoppet i Lisboa. Han er tysk, av kamerunsk opprinnelse, og snakker derfor minst tre språk. Hans firma GreenTec investerer i potensielle afrikanske startups ved å gi dem både penger og råd til å erobre markeder utenfor sine nasjonale grenser. Erick forteller meg at fremveksten av middelklasse i byer som Abidjan og Accra, med økende behov og voksende økonomier, er en unik mulighet i kontinentets historie. I tillegg vender afrikanske fagfolk utdannet i Europa og USA i større grad tilbake til hjemkontinentet. De mestrer ny teknologi, og er ivrige etter å skape bedrifter for å få nye løsninger på Afrikas gamle problemer.
Min venn Philippe-Olivier Combey, leder av et kommunikasjonsbyrå i Abidjan, deltar i samtalen. Han er som meg utdannet i Frankrike, men vendte hjem for flere år siden. Han forteller oss om en ung startup fra Elfenbenskysten som lager solenergi om til elektrisk belysning via LED-pærer som overfører data. Teknologien gjør det mulig å ta med elektrisk belysning, internett og telefoni til landsbyer som ikke har noen av disse moderne bekvemmelighetene. Noen dager senere er det altså jeg møter sjefen for denne bedriften, Ange Balma, også han utdannet i Frankrike. Han forteller at Philippe-Olivier har introdusert ham for Erick Yong, som han så har laget en avtale med i Paris for å diskutere finansieringsmuligheter for videre utviklingen av Li-FI Led.
Det er all grunn til å forvente at grønn teknologi «made in Africa» snart dukker opp i Skandinavia også.