Debatt

Kan påskemorgen slukke sorgen?

Den stille tiden. Noen dager til ettertanke. Det trengs i disse urolige tider.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid;
den har oss givet lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.»

Salme av N.F.S. Grundtvig, 1843

Påskebudskapet, enten man er religiøs eller ei, føles ikke helt fjernt for oss i Dagsavisen-familien i år. På mange måter er det sånn at vi i vår lille avisfamilie har stått opp fra de døde. Kanskje ikke over noen få dager som i tilfellet med Jesus, men heller over seks-sju år. Jeg skal komme tilbake til det senere. Først har jeg lyst til å fokusere på det som for mange er selve hovedbudskapet i påsken, nemlig en tid for ro og ettertanke, forhåpentlig sammen med familie eller venner.

Mange var på vei på påskeferie sist fredag da tragedien rammet Stockholm. Igjen ble vi ristet ut av vår skandinaviske trygghet. Vi vet om det forferdelige som skjer i Syria, og vi ser ofte bilder fra selvmordsaksjoner i andre land. Det siste året har utryggheten og bildene rykket nærmere oss selv, og påsken fikk en tung start med dødsbilen på Åhléns.

Det er nesten blitt sånn at uansett hvor man vender seg, føles det som at noe står i brann. Generelt oppleves det kanskje vanskeligere å finne ro enn tidligere. Ikke bare har vi de stadige terrorangrepene og brutaliteten som IS står for. Vi har også en konstant digital støy og i bakgrunnen kretser kanskje tankene rundt hva brexit vil bety for Europa og Trump-valget for verdensfreden. Uansett hva man synes om disse valgresultatene, forteller de om at det lenge har ulmet under overflaten.

Motsetningene blir større. Vi lever i en tid der det er viktig å dempe hat. I stedet ser vi at ansvarlige politikere og de ulike gruppene dyrker og forsterker mistro gjennom sosiale medier og handlinger som har til hensikt å kaste bensin på et allerede overtent bål. I slike tider har vi som driver med journalistikk en spesielt viktig rolle. Avisenes oppgave har til alle tider vært å være et leirbål i samfunnet, et sted der folk møtes, søker varme og informasjon. Bensin bør holdes langt unna vårt leirbål, og i Dagsavisen-familien er vi mer opptatt av det som bringer folk sammen enn det som skaper enda større skiller.

Derfor blir vi dypt bekymret over det vi så i NRK-dokumentaren om islamisten Ubaydullah Hussain som nylig ble dømt til ni års fengsel for IS-rekruttering, men frykter også de ytterliggående kreftene som bruker enkeltpersoners ekstremisme til å problematisere all innvandring og alle muslimer som en enhet. Vi mener fortsatt at våre kjerneverdier, de vi har båret med oss som avishus i over 130 år, om et samfunn med små økonomiske forskjeller, like muligheter og en meningsfull tilværelse for alle, er den beste løsningen på de problemene vi strir med.

At vi fortsatt er her og kan skrive om disse problemstillingene, er nesten en egen historie om et liv etter døden. Etter flere års vellykket snuoperasjon, både økonomisk og strategisk, har vi det siste året lyktes med å tilføre både Dagsavisen AS og Rogalands Avis AS ny kapital. I 2016 tok vi store regnskapsmessige tap, blant annet 16 millioner kroner for å komme ut av en gammel leiekontrakt, men det var det verdt. Nå er vi kvitt all gammel risiko og har samtidig tilført selskapene mye mer kapital og større handlingsrom enn vi har hatt på mange år.

Jeg glemmer imidlertid aldri en dag jeg satt inne på styreleder Helge Simonnes’ kontor og alvoret i situasjonen gikk opp for meg. Konsernsjefen i det kristne mediehuset Mentor Medier hadde året før tatt en sjanse på å berge Dagsavisen da alle andre hadde gitt opp. Underskuddet siste år, i 2009, var smått utrolige 24,9 millioner kroner, og i bakgrunnen lurte en leiekontrakt med en ytterligere risiko på rundt 90 millioner kroner. Det så bekmørkt ut. Denne dagen, kanskje et par uker etter at jeg hadde tatt over ansvaret for driften av Dagsavisen, hadde vi mange millioner kroner i minus på konto og vi trengte eierens hjelp for å kunne betale ut lønn til alle ansatte. Snart sju år senere har Dagsavisen-familien noen titalls millioner kroner på konto og kan klare oss selv. Begge de gamle avisene, Dagsavisen og RA, som en gang var nærmest konkurs, er fortsatt i full drift, og i tillegg har vi vekket til live igjen både Fremtiden og Moss Dagblad noen år etter at de egentlig gikk ut av tiden.

Forhåpentlig vil akkurat disse avisene gi deg rom for refleksjon og ettertanke de neste dagene. Kanskje blir noen sittende i solveggen og reflektere over at vi tross alt bor i et land og en del av verden der de aller fleste har flere gode enn dårlige dager, mens andre har mer enn nok med familie og venner, yatzy og bøker. Uansett ønsker jeg dere alle gode påskedager, enten dere betrakter dem som velsignet eller ei.

Mer fra: Debatt