Noe av det jeg hadde gledet meg mest til å ta fatt på denne høsten, var å vinne valget og gå løs på oppgaven med å rydde opp i norsk arbeidsliv. Som partileder har jeg de siste tre årene fått møte altfor mange mennesker som har fortalt meg om kritikkverdige forhold det haster å gjøre noe med. Sykepleieren på det kommersielle sykehjemmet som fortalte om systematisk underbemanning, mangelfulle rutiner for å håndtere avvik og innsparinger på bekostning av de ansattes lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår. De innleide bygningsarbeiderne som er «fast ansatte uten lønn mellom oppdrag», som ikke tør å organisere seg og kreve helt elementære rettigheter fordi de vet at de ikke får flere oppdrag. De norske og utenlandske oljearbeiderne som ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven fordi de jobber på såkalte flerbruksfartøy. Og sist, men ikke minst: De altfor mange ungdommene som ikke får læreplass, fordi opplæringsbedriftene er blitt utkonkurrert av useriøse og noen ganger rent kriminelle aktører.
Dette er bare et lite knippe av de mange sakene vi skulle rydde opp i dersom vi hadde vunnet valget. Jeg så særlig frem til å samarbeide med fagbevegelsen om å få opp organisasjonsgraden i de delene av arbeidslivet der den er lav og synker, til tross for at det er der fagforeningene trengs mest. Jeg vet hvor krevende det er for fagbevegelsen å skulle snu denne utviklingen på egen hånd, og hvor avgjørende det er at politikken spiller på lag. Jeg vet også hvor viktig det er at fagbevegelsen lykkes for at vi som samfunn skal lykkes i å bekjempe sosiale forskjeller. Styrken til norske arbeidstakere, og grunnen til at vi har små forskjeller i Norge, har jo ligget i at folk har stått sammen. Derfor ville en av våre viktigste kampsaker vært å styrke den norske modellen og det organiserte arbeidslivet. Vi skulle bidratt til at flere ble fagorganisert, slik at flere står sammen i kampen for god lønn og skikkelige forhold på jobben.
I tiden som kommer vil vi fremme mange av de forslagene som vi ville sendt på høring dersom vi hadde vunnet valget: Doble fagforeningsfradraget i neste stortingsperiode, styrke og fornye arbeidsmiljøloven, sikre norsk som fellesspråk på byggeplassene, styrke yrkesfagene betydelig og utdanne langt flere fagarbeidere enn vi gjør i dag. Gjennomføre en kompetansereform i arbeidslivet, redusere bemanningsselskapenes rolle, og styrke Navs innsats overfor unge som ikke får fotfeste i arbeidslivet.
Fra Stortinget skal vi de neste årene dessuten gjøre alt vi kan for å stanse de angrepene vi vil få på arbeidstakernes rettigheter. Vi vil forsøke å arbeide for flertall for en politikk som motvirker forskjeller fremfor å forsterke dem, og som styrker den norske modellen fremfor å svekke den. Vi vil, gjennom egne forslag og felles initiativer med de politiske partiene som støtter kampen for et trygt arbeidsliv, presse regjeringen til å bekjempe de kriminelle i arbeidslivet mye hardere, og gå etter bakmennene og fortjenesten deres. Og vi vil holde regjeringen ansvarlig for alt det de sa de skulle gjøre mens det fremdeles var valgkamp, som da arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie brukte ord som «slavekontrakter» om arbeidsforholdene i bemanningsbransjen.
Selv om vi tapte valget, skal vi fortsette å kjempe for at disse sakene ikke blir tapt. Dette er en kamp som ikke bare foregår i rikspolitikken, men også på lokalt nivå. I kommunene og fylkeskommunene der vi styrer skal vi skjerpe kampen mot sosial dumping, og sammen med de seriøse arbeidsgiverne få på plass læreplassgarantier i så mange fag vi kan – slik vi blant annet har gjort i Oslo. Vi skal fortsette å forholde oss til arbeidsmiljøloven slik den var før Høyre-Frp-regjeringen åpnet opp for mer midlertidighet, og sørge for faste, hele stillinger fremfor deltid og innleie. Vi skal fortsette arbeidet med små og større tillitsreformer, der de ansatte og deres faglighet får mer tyngde, på bekostning av eksterne konsulentselskaper og unødvendig byråkrati. Vi skal fortsette arbeidet med å skape en skole med mer praktisk læring helt fra første klasse på barneskolen, og satse mye mer på yrkesfagene. Og så skal vi stå på for en eldreomsorg som er trygg både for de som trenger omsorg, og for de som skal gi den, blant annet ved å gi offentlige og ideelle aktører forrang fremfor kommersielle.
Om vi får gjennomslag for i alle fall noe av dette, vil det ikke bare være viktig for å sikre tryggheten i arbeidslivet. Kampen for et trygt og organisert arbeidsliv er nemlig også viktig for å få flere unge inn i arbeid og utdanning. Om vi rydder opp i bransjer som renhold, transport, varehandel, sjøfart, bygg og anlegg, vil det bidra til å åpne mange av de dørene mange unge i dag opplever som stengte. Dette er en av våre viktigste, mest overordnede oppgave de neste fire årene, dersom vi skal klare å sikre en velferdsstat som er bærekraftig, og hvor arbeid til alle er noe mer enn et slagord.