Alle vet at foreldre elsker barna sine mest av alt. Noen ganger er den kunnskapen livsfarlig for de små.

Vi har selvsagt alltid visst at mange barn får juling. Noen ganger kommer det tettere på. Man hører lyder fra naboens leilighet og tenker sitt. Ett av barna i barnehagen har veldig mye blåmerker. Man ser foreldre som er så hardhendte med barna sine på offentlige steder at man ikke engang tør forestille seg hva som skjer når ingen ser på. Allikevel har de fleste for det aller meste latt være å melde fra. Man lar tvilen komme foreldrene til gode. Man vet jo ikke sikkert.

Men så skjedde det noe. Vi fikk høre historien om Christoffer. Åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle fra Vestfold ble utsatt for så omfattende mishandling av stefaren sin at han døde av skadene i februar 2005. Historien hans vekket Norge. Denne uken fortstetter rettssaken mot moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Det er fortsatt en pågående rettssak, og foreløpig er det ikke konkludert med hvorvidt moren vil bli dømt. Selv hevder hun at hun ingenting visste. Det er vanskelig å tro. Men det er også rart at ingen andre meldte fra. Christoffer gikk på skolen, han var til utredning for ADHD hos Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Mange voksne traff ham jevnlig. Tegnene på at noe var alvorlig galt, var mange. Dette var en liten gutt som var gul og blå og hadde skrubbsår og kuler hele tida. Han endret oppførsel. Likevel varslet ingen, og ingen grep inn, Christoffer ble slått i hjel. Etterforsk­ningen av saken var elendig. Først ble saken henlagt, Riksadvokaten måtte gripe inn. Offentlig kjent ble den ikke før A-magasinet skrev om det i forbindelse med stefarens ankesak i 2009.

Det er ganske allmenn enighet i Norge om at barn har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Særlig gjelder dette for barn som blir skadet av foreldrene sine. Barneombud Reidar Hjermann sier det slik: «Hvis en kvinne blir funnet død i hjemmet med store skader, gjør politiet alt de kan for å oppklare. Når offeret er et barn, blir saken ofte henlagt, gjerne etter mangelfull etterforskning. Påtalemyndigheten tror fortsatt på myten om at foreldre ikke vil sine barn noe ondt.»

Også bitte små barn utsettes for vold i Norge. Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en Oslo-kvinne som er siktet for å ha holdt ettåringen sin opp ned i en vaskebøtte full av vann til hun døde. Aller mest utsatt er de aller minste barna. De tåler minst, er mest isolert alene med foreldrene sine og har ingen mulighet til å si fra. Slik Dagsavisen skriver på reportasjeplass i dag, dør minst et barn under ett år hvert år som følge av mishandling. Det er grusomme tall. Heldigvis er det langt flere som melder fra om sine mistanker om vold mot barn enn for bare få år siden. Men det er ikke nok.

Etter Christoffer-saken har vi fått ny kunnskap. Politiets etterforskningsrutiner når barn dør er blitt skjerpet. Det er viktig for barns rettssikkerhet. Når barn skades, må man finne ut hva som har skjedd, og rettsvesenet må følge opp. Det er også avgjørende at informasjon om slike saker kommer ut. Det er grusomt å lese om barn som er skadet eller drept av sine egne foreldre, men det er viktig at slike saker kommer fram i lyset. Selv om det er en ekstrabelastning for de involverte, er det å vite at slike ting faktisk kan skje og skjer, noe av det som gjør at vi skal være på vakt. Som gjør at vi sier fra når vi mistenker at noe er galt, selv om det er ubehagelig. Som gjør at hjelpeapparatet har fokus der de skal ha det.

Det er avgjørende at vi som samfunn, og ikke minst barnehager, skoler og barnevern ser at det å være forelder, ikke nødvendigvis er det samme som å gi barna sine de oppvekstvilkårene de trenger. At det å elske, ikke nødvendigvis betyr å gi trygghet. En av årsakene til at en god del barn i Norge opplever grusomheter lenger enn nødvendig, er det såkalte biologiske prinsippet. Det understreker betydningen av de biologiske bånd mellom barn og foreldre, og rager høyt på barnevernets verdiagenda. Daværende barneminister Audun Lysbakken satte ned et ekspertutvalg ledet av psykolog Magne Raundalen. De har konkludert med at man bør fjerne det biologiske prinsipp, som i barnevernsaker innebærer blant annet at barn primært skal vokse opp hos sine foreldre. Det offentliges ansvar kommer dermed i annen rekke. Prinsippet innebærer også at kontakten mellom barn og foreldre skal opprettholdes også om barnet ikke kan bo sammen med foreldrene.

Ekspertutvalget setter ikke spørsmålstegn ved familiens sentrale rolle i omsorgen for barn. Men Raundalen skriver: «De kalde tall viser at det i gjennomsnitt går tre år fra sak blir opprettet i barnevernet til barnevernet griper inn, og stadig oftere med akuttvedtak». Det er ikke en akseptabel situasjon. Målet er å redusere tida barnet lever i et skadelig omsorgsmiljø.

Disse to tingene: Å varsle om mistanker om mishandling, og å handle raskere, vil gjøre livet tryggere for utsatte barn. Det er avgjørende at ministerskiftet i Barne- og likestillingsdepartementet ikke bremser opp dette viktige arbeidet.

Det er ikke hva en enkeltperson har kalt Anette Trettebergstuen som er problemet. Det er hvordan deler av fagbevegelsen har håndtert det.

Om Anette Trettebergstuen faktisk har blitt ropt hore etter eller ikke, er mer eller mindre umulig å bevise. At hun har oppfattet at noen har gjort det, er et uomtvistelig faktum. Det er ikke overraskende hvis én enkeltperson i en demonstrasjon bestående av flere tusen personer – der stemningen er litt hissig – roper «hore» til en de oppfatter representerer motstanderne. Hvis den personen i tillegg er en åpen lesbisk ung kvinne, er sjansen for at noe slikt kan ha skjedd, ganske stor.

Problemet for LO er ikke hva noen har ropt eller ikke ropt. Problemet er hvordan deler av LO, og særlig Fri Fagbevegelses journalist Torgny Hasås har håndtert saken i ettertid. Det er selvsagt heller ikke heldig at Marie Simonsen har gitt en feil framstilling av det som skjedde i Dagbladet. Det har helt åpenbart ikke funnet sted noen taktfast horeroping.

Men det er langt viktigere hvordan fagbevegelsen håndterer en slik sak. En god og fornuftig måte ville være å si: – Dette hørte jeg ikke selv, men det spiller ingen rolle. Vi vet at dette forekommer stadig vekk, og vi som bevegelse og jeg som enkeltperson tar fullstendig avstand fra slik ordbruk.

Nestleder i LO, Gerd Kristiansen, har sagt omtrent akkurat det. Men inntrykket man sitter igjen med etter de siste dagers debatt, er at elementer i LO, og ikke minst journalist Torgny Hasås, velger å gjøre det absolutt motsatte. I stedet for å ta avstand fra trakassering, har han brukt store krefter på å forsøke å fastslå at ingen har ropt «hore» etter Trettebergstuen, og gått langt i anklage henne for løgn.

Å bevise at ingen har ropt skjellsordet under en stor demonstrasjon, er en mer eller mindre umulig oppgave. Det fordrer faktisk at man snakker med absolutt alle som var der, og at de forteller sannheten. At de Hasås har snakket med ikke har hørt noe, beviser ingenting. Leder i LO i Oslo, Roy Pedersen, har gjort noe av det samme som Hasås. Resultatet er at de mistenkeliggjør en kvinne som opplever at hun er blitt utsatt for trakassering.
 
Hasås skriver i sin kommentar: «Hun bruker hore-ropinga til å stigmatisere sine politiske motstandere, og det er vel ikke det spor bedre enn å rope hore».
Det er vanskelig å forstå dette som noe annet enn at det å si at man har blitt kalt hore, er like ille som å kalle noen hore. Den påstanden er helt på jordet, og står i skarp kontrast til det norsk fagbevegelse hver dag står for og jobber for: Likestilling og frihet fra trakassering og overgrep.

Men det betyr ikke at det ikke finnes enkeltpersoner og miljøer i LO som har en lang vei å gå på dette området, og det er blitt tydeligere etter denne saken. I Politisk kvarter i går morges sa Hasås følgende: «Fagbevegelsen består av ordentlige folk, og de er ikke interessert i å få et slikt stempel på seg.»

Alle som kjenner litt til LO, vet at kjønnsdiskriminerende holdninger lever livets glade dager der. Akkurat som de gjør i alle andre organisasjoner, bevegelser og bedrifter av en viss størrelse. Å late som noe annet, er ikke bare dumt, det både framstår som og er løgnaktig.

Hasås er ikke tillitsvalgt i LO, han er en ansatt journalist i et fagblad. Det er flaks, både for han og LO. For en tillitsvalgt som hadde klart å vrenge ut av seg det Hasås har gjort de siste dagene, burde tatt sin hatt og gått.

LO har mye å lære av denne saken. Både når det gjelder tydelighet, og når det gjelder å ta avstand fra uakseptable holdninger og adferd man ikke liker, også hvis det kommer fra ens egne.

Hvis du har et inderlig ønske om at absolutt alle skal tro at du er involvert i en voldsom maktkamp, er det lurt å gå ut på NRK og si «Jeg oppfatter ikke at det pågår en maktkamp.»

Sp-leder Liv Signe Navarsete medgir samtidig i full offentlighet at hennes egen nestleder Ola Borten Moe har et annet ståsted enn henne i mange spørsmål. Det kan ved første øyekast virke nesten for dumt til å være sant. Partier er som regel tjent med at skittentøyvask tas på bakrommet, og personkonflikt er ingen velgermagnet.

Navarsete er på mange måter en svekket Sp-leder. Hun har aldri klart å innta den posisjonen forgjengeren Åslaug Haga hadde, verken i partiet eller i det rødgrønne regjeringssamarbeidet, og hun har begått flere stygge feil. Men hun er rutinert, og gårsdagens utspill var neppe en glipp.

«Så lenge jeg er leder i Senterpartiet, så er jeg leder i Senterpartiet. Jeg er ikke utfordret i åpent lende på noe vis,» sa Navarsete. Nå er det jo nokså åpent, det opprøret Ola Borten Moe har bedrevet mot partilederen sin. For noen år siden var Ola Borten Moe en slags politisk wunderkind, og bare litt irriterende for partiledelsen i Sp med sine soloutspill. Han har hatt en voldsom utvikling. Navarsete har blitt tvunget til å gi ham både nestlederjobb og ministertaburett. Samtidig er det liten tvil om at Moe har framstått som noe rabiat med sin oljesand og kritikken av eget regjeringssamarbeid. Det er ikke bra for en som vil helt til topps. Det vet også Borten Moe selv.

Derfor kan man også se Navarsetes utspill som uttrykk for at hun føler hun står ganske sterkt akkurat nå. Hennes uttalelser kan lett tolkes som et krav til partiet. «Nå må dere slutte rekkene om meg.» Trolig går det bra for Sp-lederen denne gangen. Mye tyder på at Borten Moe er mer enn villig til å vente noen år før han søker på lederjobben i Sp.

Skulle han ikke være det, er han en farlig utfordrer. Men vinner han maktkampen i Sp, har partiet et nytt problem. For det er en del av Navarsetes analyse som er riktig: Hun representerer det moderne Sp bygd opp av Anne Enger. Han har sitt politiske ståsted i det gamle konservative Senterpartiet. Partiet sliter voldsomt på meningsmålingene. Det er lite som tyder på at stø kurs tilbake til røttene er løsningen for den minste regjeringskameraten.

Er det egentlig noe poeng i å diskutere pupp eller ikke pupp?

Vi er flasket opp på ammeentusiasme og Gro Nylander. Bare barmer og mammaer som bokstavelig talt strutter av morskjærlighet, med små kurrende barn ved brystet. Amming er et kinderegg. Mat, kos og trygghet. Morsmelk er bedre enn tran. Det er bokstavelig talt helse i hver dråpe. Amming er enkelt, renslig og praktisk, og maten er alltid tilgjengelig og klar.

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken har i sin nye bok tatt opp debatten om hvorvidt det kanskje, muligens går an å velge litt annerledes enn fullamming alltid. Svarene han får er ikke nådige. Lysbakken har stukket nesa si et sted der mange mener voksne herreneser bør holde seg langt unna.

Men det kan ikke være slik at amme-debatten utelukkende skal forbeholdes mødre og evangeliserende helsesøstre. Amming eksisterer ikke i et vakum. Amming legger store føringer for barnepass, familieorganisering og arbeidsliv i Norge. Det er på høy tid at norsk ammedebatt handler mer om realisme, praksis og ulike mennesker, og mindre om romantikk og ekstremisme.

I Norge anbefales fullamming fram til 6 måneder. Barn bør altså ikke få noen annen mat enn morsmelk i 6 måneder. Anbefalingen er basert på rådene til Verdens helseorganisasjon, råd som er gitt basert på forholdene i hele verden. Mange steder er tilgangen på gode alternativer til morsmelk dårlig. Rent vann, kunnskap om hygiene og fullverdig morsmelkerstatning er ikke noe alle har tilgang til eller råd til. Noen steder er alternativet til amming sykdom og død. Slik er det ikke her. Alle er enige om at morsmelk er best. Men det aller viktigste er selvsagt at barna får trygg, sunn mat, slik at de kan vokse seg store og friske. Morsmelkerstatning gjør også den jobben. Det er ikke slik at man i ettertid kan se om et barn som er oppvokst i Norge har fått pupp eller flaske.

Ammerådene her til lands er ekstremt entydige. Men enigheten er faktisk ikke like stor blant forskere og helsepersonell. Det pågår en debatt om hvorvidt man skal endre rådet om fullamming fra 6 til 4 måneder. Fra 4 måneders alder er tarmene hos de fleste babyer klare for andre typer mat. En del forskning tyder på at det er lettere å lære barn å spise og like ulike typer mat hvis de begynner da, noe som legger grunnlaget for et mer sammensatt og bedre kosthold seinere.

Uansett snakker vi om maks 6 måneder, ofte en del mindre, der morsmelk er barnas eneste næringskilde. De færreste sverger til bare pupp lenger enn det. Og når barna begynner å spise annen mat, bør amming være et mindre tungtveiende argument i diskusjonen om hvilke ordninger vi skal ha, både på samfunns- og familienivå.  

Foreldrepermisjon er nødvendig, men det er også utrolig hyggelig. I ett år får en voksen i familien en pause fra et hektisk arbeidsliv. Som regel får mor veldig mye mer enn far. Det skyldes i stor grad amming. «Jeg ammer, derfor må jeg være hjemme» er et argument det er vanskelig å vinne over. Ingen er mer uangripelig enn en mor med et barn ved brystet.

Det er ikke riktig at det er umulig å kombinere amming å jobbe. Det er slitsommere å nattamme og jobbe enn å natt-amme og være hjemme, men for mange går det helt fint. Det finnes også utmerkede pumper til salgs som gjør det mulig for andre enn mor å gi de edle dråpene til barnet. I Norge har man dessuten krav på ammefri en time om dagen, mange steder med lønn. Men det er holdninger, ikke ordninger som gjør at ikke flere norske kvinner går raskere tilbake i jobb.

Ammepresset i Norge er så sterkt at til og med Frp, som vanligvis er svært opptatt av familienes valgfrihet, fullstendig legger det til side. Frps Signe Horne går i strupen på Lysbakken og beskylder ham for å være «en desperat person som ikke vet hva han snakker om», fordi hun mener han setter likestilling foran amming. Men det Lysbakken snakker om er faktisk valgfrihet for kvinner som har fått barn.

Den ensrettede ammedebatten er også et problem for alle de mødre som så gjerne vil, men som ikke får til ammingen. Det finnes mange kvinner i Norge som går rundt med sinte og sultne litt for små babyer, med såre, tomme bryst og føler seg som verdens verste mødre. De fortjener bedre. Morsmelk er ikke det eneste spedbarn trenger. Trivsel og foreldre med overskudd og krefter er også viktig for babyer. På 70-tallet trengte vi en ammevekkelse i Norge. Den er mer enn gjennomført. Det er bra med pupp. Men hvis det ikke går, er det greit med flaske også. I noen tilfeller er det til og med det beste. Det må det være lov å si. For både menn og kvinner.

Publisert i Dagsavisen 26. oktober.

Det er fortsatt ganske vanlig å være mot likestilling. Men er de født sånn eller er de blitt sånn?

Før styrte likestillingsmotstanderne så godt som hele verden. Kvinner, fattige, svarte, jøder og urinnvånere hadde svært få rettigheter. Men de siste hundre årene har ting sakte, men sikkert gått i riktig retning. Selvfølgelig skjer det ikke uten motstand.

Det er ikke gitt at de som holdes nede er ivrige forkjempere for egne rettigheter. Da en del kvinner i Storbritannia endelig fikk stemmerett i 1918, var det med støtte fra landets konservative, som egentlig var mot kvinnelig stemmerett. Hvorfor? Mens mange menn kom frustrerte og radikaliserte tilbake fra slagmarken i en krig som ikke akkurat hadde vist fram det britiske klassesamfunnet fra sin beste side, stolte man på at kvinnene ville slutte opp om det bestående, inkludert motviljen mot å gi seg selv rettigheter. Historien er full av lignende eksempler.

Derfor er det ikke overraskende at mange norske kvinner er mot lenger pappaperm. Det oppleves som truende i forhold til morsrollen generelt, i tillegg til at man mister litt av det tilkjempede godet fødselspermisjon, som i praksis har vært forbeholdt mødre.

Det er ikke slik at alle forsøk på å innføre mer likestilling virker. Det er viktig å følge med på forskning om viktige politiske reformer, som innføringen av pappakvote. Men å trekke bastante konklusjoner basert på en gruppe fedre som tok ut fire ukers pappaperm for nesten 20 år siden, slik Aftenposten gjør i A-magasinet på fredag, framstår som overvinklet og litt dumt.

De illustrerer poenget med et rosemalt bilde av en svært karriereorientert far som ikke har tatt ut hele fødselspermisjonen, som slår et slag for kvalitetstid og som «prøver» å hente sønnen i barnehagen en gang i uka, hva nå det betyr. Adm.dir. Stenholm blir også talspersonen for argumentet om at 12 uker er for mye å være borte fra jobben for viktige menn. Men det finnes ganske mange kvinner som har spesielt tidkrevende jobber eller sentrale lederstillinger i Norge som føder barn, og beviser at det er fullt mulig å ta en litt lenger foreldrepermisjon også i slike jobber. De fleste kan erstattes i en periode, særlig hvis det er planlagt på forhånd. Å innse det er selvfølgelig ikke like lett.
 
Jeg ser med stor interesse fram mot flere forskningsresultater på ulike effekter av utvidet pappaperm. Men at den ikke fremmer likestilling er feil. I dag vil de aller fleste mene at det er viktig og nødvendig at far bruker mye tid med barna og har tid med barna alene. De fleste fedre tar fri fra jobb for å være sammen med sine små. Sånn var det ikke for 20 år siden. Motstanderne av pappaperm står selvsagt fritt til å mene og velge hva de vil. Om disse likestillingsmotstanderne er født sånn eller blitt sånn vil kanskje en framtid der de fleste tar ut mer pappaperm vise. Samma det, egentlig. Så lenge de ikke får bestemme over oss andre, eller flesteparten av barna. Det er de som er framtida.

Sagene, Sagene, her kommer vi, rasistene har ikke noe å si. Hurra!

Det er ikke akkurat det mest velformulerte 17. mai-rimet nasjonen har frambrakt, men for meg bringer det fortsatt fram sterke følelser. I mitt aller første barnetog som sjuåring gikk jeg hånd i klam hånd med en klassekamerat som hadde foreldre fra Pakistan. Over finstasen, på skrått over brystet, hadde vi bånd i rødt, hvitt og blått der det sto «17. mai for alle». Omtrent 100 av de 300 elevene på Sagene på begynnelsen av 80-tallet hadde innvandrerbakgrunn. Den gangen gjorde det at skolen stakk seg ut.

Det var så provoserende at vi år etter år mottok trusler fra ytre høyre. De krevde at bare de hvite elevene skulle gå i barnetog, ellers skulle de bombe toget og drepe barn. Jeg begynte på Sagene i 1983, det året skolen hadde mottatt sine første trusler. Først bestemte skolemyndighetene at alle 17. mai-arrangementer skulle avlyses. Men etter en stor politisk debatt, og anbefaling fra politiet, bestemte skolen og en gjeng nokså engstelige foreldre heldigvis at nasjonaldagen skulle feires allikevel.

Alle barn som går i tog gjennom byen på Norges bursdag blir møtt med entusiasme av tilskuerne. Men å gå med Sagene skole den gangen var helt spesielt. Da vi kom, var det voldsom applaus, folk jublet og gråt. Det er vanskelig å finne en symbolikk som skaper sterkere følelser enn barn i 17. mai-tog som blir truet på livet av nazister. Truslene vi ble utsatt for, preget hele vår skolegang og skapte et samhold og en stolthet over det å være mange ulike sammen. Vi var litt redde, men også veldig sikre på at vi hadde rett. Det gjør at 17. mai for meg alltid er knyttet til nettopp det at vi ikke lot oss kue til å la noen andre bestemme hva som var norsk nok og at nasjonaldagen er til for å feire alle barn som lever i Norge.

Når Sagene skole går aller først i toget i år, er det uten dødstrusler fra nazister hengende over seg. Men det er mange i Norge som mener at mange av barna som går der ikke er norske nok. De som tenker sånn skal ta en titt på seg selv i speilet og tenke nøye gjennom hva slags krefter som har ment det samme som dem opp gjennom historien og hvem de egentlig er på lag med. Å være norsk handler ikke om å være kristen, hvit, gå med bunad eller spise pølser. Det handler om frihet, og det handler om å være glad i Norge. På sin egen måte.

Det var en svært lettet Siv Jensen som sendte sine delegater tilbake til lokalvalgkamp i går ettermiddag.

Det var knyttet spenning til hvorvidt Frp-lederen og hennes nærmeste ville få mye kritikk på årets viktigste partisamling, og om misnøye med nedgang på meningsmålingene ville føre til uenighet og krangel.

Under landsmøtemiddagen ble det uansett skålt for både den ene og den andre. Kongen, Hagen (en ørliten forvirring om hvem som var hvem), veteraner og en god del andre. Men Siv Jensen valgte også å utbringe de ansattes skål. Det var det eneste gode hun hadde å by landets mange arbeidstakere på denne helga.

For selv om Frps landsmøte ikke vedtok de mest ekstreme forslagene om endringer i arbeidsmiljøloven som lå på bordet før helga, men samlet seg om en uttalelse der noen av de mest omstridte punktene var tatt ut, har Frp uansett gjort det klart at de ønsker seg en kraftig svekking av norske arbeidstakeres rettigheter. Riktignok fjernet landsmøtet en del av de mest kontroversielle forslagene. De vil likevel ikke at overtid alltid skal kunne pålegges når det er behov for det, at det ikke skal være bestemmelser for overtidsarbeid, at det ikke skal være noen bestemmelse om endring av arbeidsplan og at det ikke skal være noen fastsettelse av hvor lang en pause skal være.

Men Frp vedtok en rekke kontroversielle forslag allikevel. De vil doble grensen for tillatt overtid i året fra 200 til 400 timer, og myke opp reglene for søndags- og nattarbeid. I tillegg går de inn for å tillate «nordsjøturnus» i helse- og omsorgssektoren og i servicenæringen. I motsetning til det opprinnelige forslaget var imidlertid dette politikk som Frp-lederen stiller seg bak i sin helhet.

Det er langt fra den eneste grunnen til at Jensen har all mulig grunn til å være fornøyd med helgas partisamling på Gardermoen. Det er ikke bare enkelt å være Frp om dagen. Partiet har gått tilbake på meningsmålingene, det har vært snakket mye om at partilederen ikke har vært på ballen i viktige saker, og ledelsens håndtering av Birkedalsaken har vært alt annet enn ideell. Dersom krefter i partiet hadde ønsket det slik, kunne dette blitt et landsmøte med krass kritikk av ledelsen og høyt konfliktnivå. Det motsatte ble tilfellet. Jensen sa i sin middagstale at hun hadde følt «varmen strømme mot seg» da hun holdt sin landsmøtetale. Og det er liten tvil om at dette var et Frp som stilte seg lojalt bak ledelsen.

Den eneste gangen Birkedal-saken ble nevnt fra talerstolen denne helgen, var da Jensen hadde en gjennomgang av fravær fra sentralstyret. Delegatene snakket om politiske saker i stedet. På pressekonferansen i går sa Frp-sjefen at hun ikke hadde ventet noe annet fordi «partiet har lagt saken bak seg». Hun var neppe like skråsikker på det sist torsdag. Årets landsmøte ble av sentrale partifolk sammenlignet med Frps landsmøte etter Søviknes-saken. Før møtet fryktet Carl I. Hagen voldsom kritikk. I stedet møtte han et landsmøte som samlet seg rundt ledelsen og det politiske prosjektet.

Kanskje har Høyres framgang fått medlemmene til å slutte mer lojalt opp om partiet enn de ellers ville gjort. For valget nærmer seg med stormskritt, og Frp er blitt et profesjonalisert parti der medlemmene ser lange linjer og tenker framover. Landsmøtet sendte likevel et tydelig politisk signal til sine fremste tillitsvalgte. Frp skal tilbake til røttene. Enda større skattelettelser, harde angrep på faglige rettigheter og en holdning til og politikk mot innvandrere som strider mot all likhets- og god integreringstankegang. Frp-erne har en oppskrift som har virket før og den vil de perfeksjonere mot neste valg.

Man skal ikke glemme at til tross for dårligere målinger har Frp økt i alle valg, både lokalt og til Stortinget, med bare ett unntak siden 1991. Foreløpig ligger de ikke under forrige lokalvalgsresultat på målingene. Og det er ganske riktig som politikere liker å si når målingene er litt triste: Det er valg som faktisk teller.

På Høyres landsmøte drømmer noen om at Høyre kanskje kan droppe Frp etter neste stortingsvalg og styre alene. Det er ikke så rart.

Gode målinger og nye politiske signaler fra Venstre og KrF skaper sterk optimisme i partiet. «Hvis de andre borgerlige partiene holder fast ved at de ikke kan sitte i regjering med hverandre, kan et alternativ være at Høyre regjerer alene», sier Unge Høyre-leder Henrik Asheim til VG.

For 30 år siden var det Kåre Willoch som avsluttet den rene Høyre-regjeringens tid da han tok Venstre og KrF inn i varmen. Willoch er også en av dem i Høyre som gir tydelig uttrykk for at han ikke setter særlig stor pris på Frp. Etter en lang periode der Høyre-ledelsen har pisket inn i både velgere og eget parti at de ønsker å samarbeide med alle de tre andre ikke-sosialistiske partiene, er ikke dette et synspunkt særlig mange Høyre-tillitsvalgte er villige til å lufte offentlig. Men det betyr ikke at liker Siv Jensens parti og det de ser som populisme i den økonomiske politikken, fremmedfrykt og Frp-tillitsvalgte som ikke er spesielt tillitvekkende. Tvert imot.

Men det er en følelse som er langt mer fremtredende blant Høyrefolk flest enn misnøyen med Frp: De er utrolig leie av å ikke ha makt. Å drive politikk i opposisjon er frustrerende. Mye tid går med uten særlige resultater. Det er riktig at Høyre, dersom det blir blått flertall og de blir største parti ved valget, ikke nødvendigvis trenger positiv støtte fra Frp for å danne regjering. Men det varer bare til de skal ha igjennom sitt første statsbudsjett. Og Frp har vært krystallklare – de vil ikke støtte en regjering de ikke sitter i selv.

Frp har hatt et dårlig år. Allerede før den skammelige håndteringen av Birkedal-saken, slet de på flere fronter. Men en viktig grunn til at Frp nå taper terreng, er trolig kreftene de har brukt på å framstå som et mer ansvarlig parti. Det har de utelukkende gjort for å nærme seg Høyre og regjeringsposisjon. Dersom Høyre straffer den innsatsen og prisen Frp har betalt for det med å holde dem vekk fra regjeringstaburettene, mister Frp sitt siste håp om makt. Resultatet vil bli et rasende, uforutsigbart parti, som neppe vil la Erna styre i fred.

Derfor er en mindretallsregjering bestående av Høyre et lite sannsynlig utfall etter 2013, selv om Høyre skulle bli det største partiet.

Tradisjonen tro sendte Høyre-landsmøtet sine ærbødigste hilsener til konge og dronning ved åpningen av partiets landsmøte i går. Det var helt unødvendig. Dronningen til Høyre var allerede på plass.

Det er vanskelig å tro at det bare er to år siden Erna Solberg var umåtelig upopulær, ikke bare blant velgerne, men i eget parti. På våren 2009 lå meningsmålingene ned mot deprimerende 13 prosent. Angrepene fra egne rekker var mange og leie. Siv Jensens Frp vasket gulvet med de skikkelige borgerlige.

I går holdt Sosial-Erna sin landsmøtetale struttende av selvtillit, med høye, stabile, blå målinger i ryggen. At dette er den samme kvinnen som har vært kjent som Jern-Erna, mitraljøsen fra Bergen, er nesten utrolig. I talen var det mennesker, mennesker og mennesker, det var langt mellom milliardene. Og når milliardene ble nevnt, gjorde partilederen det klinkende klart at de uansett ikke løser utfordringer.

For å si det med Solberg: «Penger gir deg ikke omsorg. Penger holder deg ikke i hånden. Penger har ikke kunnskap om hva som er den beste behandlingen.»

Dette er en partileder som har lært leksa si etter at hun nesten ble knekt av kritikken mot et følelseskaldt parti som bare var opptatt av skatteletter til de rike, la bestemor ut på anbud og leverte stoppeklokkeomsorg. Og skal man snakke om omsorg på en troverdig måte, må man framstå som omsorgsfull. Før var Solberg kjent for å snakke så fort og med så mange innskutte bisetninger at selv den mest rutinerte touchmetodejournalist slet med å henge med i svingene. Nå går det i korte setninger, i rolig tempo, mens det smiles omsorgsfullt.

Så er jo faktum det samme for Erna Solberg og Høyre som det er for alle andre politikere. Politikk handler i svært stor grad om å fordele ressurser, som til sjuende og sist er nettopp milliarder. Og de aller fleste politiske løfter - også Høyres - skal betales for. Mange av forslagene i gårsdagens tale trenger minst milliarder like mye som mennesker for å bli realitet. Prislappen og hvor pengene skal komme fra, er spørsmål hun kommer til å bli stilt og måtte svare på. Men det er ikke det budskapet hun er opptatt av å få fram, og i oljerike Norge appellerer det trolig til velgerne. Folk vil ha løsninger, pengefordelingen kan politikerne ordne opp i.

Erna Solberg nevnte i gårsdagens tale ikke skatt med ett ord, noe mange nok ville hevde ikke var mulig i en høyreleders landsmøtetale. Og det til tross for at partiet selvsagt fortsatt går inn for store skatteletter, sist ut denne uken foreslo et utvalg at man skulle få skattefradrag for sølvpuss. Men det er åpenbart ikke noe Solberg mener det er nødvendig å formidle til Gud og hvermann hele tida.

I tillegg til å være nær og omsorgsfull og snakke om omsorg og skole, hadde partilederen også satt av tid til å vise fram litt statsmannstakter på SAS-hotellet i går. Hun snakket om demokratikampen i Nord-Afrika og Midtøsten, siterte Høyres forrige statsminister Jan P. Syses nyttårstale etter murens fall, og takket norske styrker i utlandet. Ingen skulle være i tvil om at dette var den andre statsministerkandidaten i Norge som talte.

Solbergs tale gikk også rett i strupen på Jens Stoltenberg og Ap, selv om hun bare nevnte navnet hans en eneste gang. Når Høyre går til valg på omsorg og skole, er det et klart tegn på at det er Ap de ønsker seg som hovedmotstander i høstens valgkamp. Det er en konfliktlinje som både Ap og Høyre kan tjene på. Og det er ikke dumt av «nye» Solberg å debattere disse sakene på denne måten med sosialøkonomen Jens Stoltenberg. For Ap-sjefen er god til å snakke om økonomi og metode, men langt dårligere til å snakke om mennesker.

Jeg var på et landsmøtearrangement i Høyre for noen år siden, og på fredagskvelden var det en slags fest. Da Erna Solberg kom inn, ble hun stående helt alene. En og annen lokalpolitiker var bortom og sa noen ord, ellers holdt folk seg litt på avstand. Verken politikk eller politikere er nådige mot taperne, og høyrefolk er nådeløse mot sine ledere i dårlige tider. Det var faktisk riktig ubehagelig å se på. På kveldens landsmøtefest kommer Høyres fremste til å stå i kø for å få et øyeblikk og noen ord fra leppene til partiets ubestridte ener.

Høyre hadde Hellbillies som åpningsnummer på landsmøtet, noe som kanskje kunne synes litt rart. Bortsett fra at begge er populære om dagen, framstår ikke partiet og bandet umiddelbart som to sider av samme sak. Brei Ål-dialekt og cowboystil står i skarp kontrast til de fleste av delegatene på Høyrelandsmøtene, hvor det stadig vekk er tett mellom perleøredobbene, vannkjemmet hår og nystrøkne lyseblå skjorter. Men det er jo ikke stilen, det er innholdet. Dette er Høyres sang til dagens Erna:

«Det er alltid litt rart koss det kan gå te, Tenk at du går i lag med me Å om det blæs kaldt, er eg varm og heit For du er den fineste eg veit.»

Utfordreren Børge Brende drar pent tilbake til Davos. Da Ernas tale var over sto høyrebølgen i taket.