Kaia Storvik
Tiggermotstanderne raser. Gjør du?
In the end we will remember not the words of our enemies, but the silence of our friends.
Martin Luther King jr.
Vi må ikke bare tåle å se det groteske skillet mellom vår egen rikdom og andres fattigdom, vi må kjempe for at vi skal se det også i framtida. Som så mye annet som er typisk norsk, er det ikke særlig gøy å være god. Derfor er altfor mange gode stemmer stille i den norske debatten om tigging. Det holder ikke å mene det rette. Man må si det høyt.
Nordmenn slipper å rammes av ekstrem fattigdom. Men de siste årene har vi blitt tvunget til å se den. Det er åpenbart mer enn mange kan tåle. Noen tusen mennesker som ber om å få leve av våre smuler, er blitt en av våre største politiske debatter. Motstanderne raser. De krever tiggerforbud, stengte grenser og deportasjon. Nå.
Resultatet er at norske politikere som burde vite bedre, gir seg populismen i vold. Politiet, hvis viktigste oppgave er å hindre kriminalitet og beskytte de svake, vil plutselig ha mandat til å plage fattigfolk. Noen pakker det inn i en tynn ferniss av omsorg. Blant dem er den politiske ledelsen i Oslo. Men argumentene om at tiggerne i Norge lever uverdige liv her og at forslaget om tiggerforbud ikke handler om å rydde dem vekk fra byens gater, er rett og slett bekvemmelighetsløgner.
Dette handler om én ting: Å skåne oss for synet av dem. Alle som er interessert, vet at de fleste av disse menneskene har det minst like ille i hjemlandet som de har det på tiggerferd i Norge.
Likevel blir alle tiltak som kan løse de praktiske problemene, som tilgang til toaletter, leirplasser med rent vann og nok søppelkasser, forkastet nesten før de er foreslått. Av et bredt politisk flertall. I tiggerdebatten er nesten alt sagt allerede. De gode argumentene for hvorfor vi ikke bare kan ekspedere dem ut av landet er gjentatt igjen og igjen. Vi er med i det frie markedet, og rettighetene der gjelder for alle, ikke bare for de rene og rike. Vi bør ikke forby fattigdom.
Og det er det dette handler om. Nesten halvparten av Europas 10-12 millioner rom bor i hus uten verken innendørs kjøkken, toalett eller bad. 90 prosent lever under fattigdomsgrensen. I Romania og andre land sør og øst i Europa utsettes de for en trakassering og diskriminering de fleste av oss neppe kan forestille oss.
Det er helt åpenbart at romfolkets levevis ikke passer særlig godt inn i et moderne vestlig land. Samfunnet vårt er på ingen måte tilpasset utenforskap. Tiggernes besøk gjør at Norge ikke føles som annerledeslandet der alle skal med. Plutselig minner vi mer om andre land vi på ingen måte liker å sammenligne oss med. Land der forskjellene er enorme, der noen er innenfor, mens andre er så utenfor at man går i ring rundt dem når man treffer dem på gata. Fordi de er skitne og kanskje syke og ikke mennesker som oss. Land i Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten. Det føles ikke godt.
Det er heller ingen grunn til å romantisere en kultur der ungene ikke går på skole og færre en én av tre er i arbeid, og der likestillingen mellom kjønnene mildt sagt har kommet kort. Selv om det er mange grunner til at ting er som de er for denne minoriteten, er det liten tvil om at store endringer i deres måte å leve på ville vært bra. Derfor er det viktig å gi penger til programmer i EU som skal hjelpe denne folkegruppen. Men sjansen for at en liten, forhatt utgruppe vil bli prioritert i et dagens Europa som sliter med massearbeidsledighet, sosial nød og påfølgende uro, er ikke stor.
Og uavhengig av hva vi måtte mene om deres livsstil, så finnes romfolket og noen av dem er her nå. Vi har prøvd å møte romfolket med en hård hånd før. De har blitt tvangssterilisert, fratatt barna sine, herjet og hundset med, stengt ute fra landet. Og det er bare i Norge. Det fungerte dårlig. Hvorfor ikke forsøke med anstendighet?
Hege Ulstein har forklart hvorfor her i Dagsavisen: «Logikken (…)er at vi ikke kan gjøre det for lett for romfolk. Da vil det bare komme enda flere. Til det er å si at politikere og politi gjerne må prøve å gjøre livet her i Norge like uutholdelig som i Romania. De kommer uansett ikke til å klare det. Og lenge før de er i nærheten av et slikt mål, vil vi ha tapt vår siste rest av anstendighet.»
Det er så slitsomt å gjøre det rette. Ofte må man gjøre det igjen og igjen uten at det har den helt store effekten. Kanskje tar det ett år. Kanskje ti. Det kan ta 100 år og fortsatt er man ikke i mål med det gode. Dårlige løsninger kan i mange tilfeller gjennomføres raskt og enkelt. Resultatene er ofte endelige.
Men som Marie Simonsen skrev i Dagbladet: I dag er det romfolket, i morgen kan det være en annen gruppe som utfordrer med sin annerledeshet. Det rammer ikke bare de andre, men setter sitt preg på oss alle. På hvordan vi tenker om svakhet, om etnisitet, om folk som faller utenfor. Det smitter over på politikken og til slutt på hele samfunnet.
Tiggerdebatten er krevende. For dersom de gode stemmene vinner fram, så vedvarer problemet for oss selv. Hvis vi velger riktig, kommer det til å være fattige som kommer til oss for å leve av våre smuler i overskuelig framtid.
Men hvis du vil at Norge skal fortsette å være et noenlunde anstendig land, har du ikke noe valg. Du kan ikke bli lei tiggerdebatten. Det er bare å krumme halsen og gjenta argumentene igjen og igjen. Til naboer, venner, besteforeldre og kolleger. Og ikke minst til deg selv. Det må være like viktig for oss at tiggerne får bli som det er for motstanderne å få dem vekk. De gode stemmene må ikke stilne.
Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?
Det er vanskelig å lovregulere surrogati i et stadig mer internasjonalisert samfunn, uten at det får uønskede konsekvenser for noen uskyldige. Det legger et enormt ansvar på den enkelte som velger å benytte seg av ordningen.
Svangerskap kan være livsfarlig, til og med i Norge. For en fattig indisk kvinne som bærer fram et vestlig barn, er risikoen betydelig større. I går brakte Aftenposten nyheten om at en indisk kvinne mistet livet i forbindelse med at hun var gravid med tvillinger som skulle til et norsk par. Den ene tvillingen overlevde, og lever nå med sine norske foreldre. Kvinnen som døde var selv gift, og hadde flere egne barn. De er nå morløse.
Denne saken er en vekker. For det er ikke første gang noe slikt skjer i surrogati-industrien, og det kommer ikke til å være den siste. Svangerskap er ikke vanlig arbeid. Og selv om tallene selvsagt er lavere for surrogatmødre som får oppfølging i svangerskapet, er dødsraten for mødre i India 200 pr. 100.000 levende fødte. I Norge er det samme tallet 7.
I debatten om surrogati er det en del ufrivillig barnløse som setter som en slags forutsetning at de som får egne barn, og som er en stor majoritet i Norge, nærmest ikke har rett til å uttale seg. For vi forstår ikke hvor forferdelig det er å ikke kunne få barn. Men litt brutalt kan man si at de som ønsker å bli foreldre og ikke lykkes, lett kan miste gangsynet. Behovet for egne barn blir så sterkt at alle andre hensyn bare skal vike. Kanskje forstår ikke majoriteten hvordan barnløshet føles. Men vi kan lettere se de potensielt enorme problemene norske, pengesterke par skaper for kvinner og barn i India.
I tillegg til den fysiske risikoen kvinnene gjennomgår, er det flere store utfordringer. Konseptet eiendomsrett til egen kropp er mer eller mindre ukjent for fattige indiske kvinner. Derfor er det vanskelig å vite i hvilken grad de faktisk selv tar valget om å bære fram noen andres genetiske barn. Uansett gjør de det i desperasjon for å komme ut av fattigdom. Det er ikke et ønske om å hjelpe barnløse i Vesten som driver dem. Hva det å bære fram og deretter gi opp et barn gir av psykiske skader vet vi lite om.
Folk disse kvinnene omgås, deres venner, familier og naboer, forstår ofte ikke hva surrogati er. Kvinnene risikerer store sosiale stigma, og må leve med anklager om utroskap, og at de selger barna sine.
Det argumenteres sterkt fra norske surrogati-tilhengere om at kvinnene det gjelder får utrolig mye penger for innsatsen. De hevder at man sikrer gode, trygge liv for surrogatmødrene og barna deres resten av livet. Det er dessverre ikke sikkert at dette er helt riktig. Dette er fattige kvinner, med fattige familier som lever i fattige omgivelser. Sjansen for at summen de får for å bære fram og føde blir brukt opp i løpet av noen år, og ikke leder til en varig økt velstand, er nokså stor.
Klinikkene sitter dessuten igjen med mesteparten av pengene. Og det er ikke som om man betaler enorme gigantsummer, surrogati er i grunnen nokså billig. Det er trolig én av grunnene til at det blir mer og mer utbredt.
I verste fall er det altså slik at norske pars jakt på egne barn fører til at indiske mødre omkommer, og indiske barn blir morløse. Jeg forstår at å sette ord på det på denne måten legger stein til byrden for paret som var involvert i denne enkeltepisoden. Og at det også kan gjøre det vanskelig for andre surrogatbarn og deres foreldre. Men det er slik det er, og det må være en del av debatten.
Anne Holt tok i Dagsavisen for en tid tilbake til orde for at vi bør åpne for surrogati i Norge. Det er en interessant tanke. Det er selvsagt ikke sikkert at norske kvinner vil stille opp. Men gjør de det, vil surrogatien finne sted i likeverdige, trygge forhold. Det er veldig langt fra virkeligheten i fattige land i dag.
Norske politikere våger ikke å vedta lover som hindrer norske par i å benytte seg av surrogati i utlandet, fordi enkeltsakene blir så vanskelige å håndtere i etterkant. De ender opp med en slags kvasilegalisering, som gjør at de kan lukke øynene og ikke ta ansvar for det som skjer. Det siste eksempelet på denne tankegangen er lovendringen som helseminister Jonas Gahr Støre la fram fredag før påske. Regjeringen ønsker å endre bioteknologiloven slik at «privatpersoner som søker eller benytter tilbud som ikke er tillatt etter loven» ikke kan straffes. Med andre ord: Det skal fortsatt være forbudt. Men et lovbrudd skal ikke få konsekvenser.
Dermed ligger ansvaret i bunn og grunn hos den enkelte. Denne siste saken viser at det kan gå så langt som til å være ansvaret for et indisk morsliv. Det er prisen for barnelykken i en del norske hjem. Spørsmålet ufrivillig barnløse må stille seg selv, er: Er det verdt det? Det er i hvert fall liten tvil om hvem det er som betaler prisen for disse barna. Det er ikke foreldrene i Norge som må ut med et par hundre tusen.
Hvis du vil ha saftig, spennende, hardkokt krim med kvinner i førersetet, er det USA som gjelder. Her er fem damer du kan ta med på påskeferie.
Det er ingenting galt med frustrerte småbarnsmødre og journalister som hovedpersoner i kriminalromaner. Men innimellom kan man jo bli lei av spektakulære mord i eget nabolag, ettersom man faktisk vet at det i grunnen ikke skjer så mange.
Og det Anne Holt, Camilla Läckberg og Liza Marklund har gjort, har de selvsagt gjort først «over there». Og kanskje hakket bedre også. Her er fem damer du absolutt kan be med deg på påskeferie.
Californias mareritt: Sue Grafton har skrevet over 20 bøker om Kinsey Millhone, også kjent som alfabetmysteriene. Hun har allerede kommet til «V for Vendetta.»
Millhone opererer i et av Californias mange kystsamfunn. Har hun først tatt en sak, slipper hun aldri taket, selv ikke når hun får sparken, noe som skjer ganske ofte. Diplomati, takt og tone står nemlig ikke så høyt i hennes bok, hun er ekstremt røff i kantene. Det er også den ene kjolen hun har (svart, strykefri, passer til alt).
Bøkene er oversatt til norsk. Den første i serien er «A står for alibi». Graftons bøker skiller seg fra hverandre i form og stil, og preges av at forfatteren har utviklet seg underveis fra starten for 30 år siden.
Hardkokt i Chicago: Sara Paretsky er min personlige favoritt. Hennes 15 bøker om privatetterforskeren V.I. Warshawski preges av spennende plot, ofte med innsmett fra Chicagos politiske arena.
Victoria Iphigenia - alias V.I. - er født og oppvokst på sørsiden av Chicago, en polsk-italiensk-amerikansk politidatter. Hun er tøff i kjeften, men pen i tøyet. V.I. løser saker i Manolo Blahnik-sko.
Serien hadde 30-årsjubileum i fjor, hennes første bok «Indemnity Only» er nyutgitt i den forbindelse. De tidlige bøkene ble sett på som både politiske og blodfeministiske. V.I. har sex, drikker tett, og slår hardt hvis hun må. I dag er hun mindre sjokkerende, men dette er velskrevet, med spennende overraskende plot. Paretsky er, ikke uten grunn, svært kritikerrost og har vært på bestselgerlistene i USA i tre tiår. Tre av bøkene hennes er oversatt og utgitt av Aschehoug krim, alt er tilgjengelig på engelsk.
Sexy slapstick: Janet Evanovich skriver om dusørjegeren Stephanie Plum i Jersey. I Jersey er håret høyt, og kriminaliteten likeså. Mafiaen er aldri langt unna, og det er heller ikke Plums uimotståelige sidekick, eks-prostituerte Lula.
Den første boka i serien, «One for the Money», ble filmatisert i fjor med Katherine Heigl i hovedrollen. Bøkene om Plum er mer humoristiske enn hardbarka, og man kan innvende at de ligner hverandre i overkant mye. Dette er langt fra realisme, men det er så sjarmerende og tidvis så morsomt at det er vel verdt å la seg rive med allikevel. Bare la være å lese for mange på rappen.
Bøkene er ikke oversatt til norsk, men mange er tilgjengelige på svensk.
Hvis du vil til San Francisco: Marcia Muller har skrevet et tjuetall bøker om privatdetektiven Sharon McCone siden begynnelsen av 70-tallet. Den første i serien er «Edwin of the Iron Shoes». Ifølge Sue Grafton er Marcia Muller alle nåtidige, hardkokte, kvinnelige privatdetektivers stammor. Hennes heltinne er vakker, lett å like, hun har spennende plot og en realistisk stil. Bøkene er ikke oversatt til norsk.
Virginias ulvinne: Patricia Cornwell har skrevet en lang rekke bøker om patologen Kay Scarpetta. Disse bøkene er mer thrilleraktige, og volden er voldsom og gjerningsmennene onde og groteske. Dette er dama som inspirerte til CSI-seriene. Cornwell har et helt annet politisk grunnsyn enn de andre anbefalte forfatterne. Kontrollfreaken Scarpetta og hennes allierte er overmennesker, og de onde er ubotelig onde. Men det er uten tvil spennende.
Den første boka om Scarpetta er «Postmortem», og tilgjengelig på norsk.
Det eneste som er lett å forstå når det gjelder framtidas pensjoner, er reklamene for private pensjonsordninger.
Å forstå hva man skal få i pensjon i folketrygden er blitt betraktelig mer komplisert de siste årene. Å forstå hva som ligger i pensjonsordningene for ansatte i privat sektor, og hva det faktisk vil bety for den enkeltes økonomi som pensjonist, er tilnærmet umulig. Samtidig privatiseres ansvaret for pensjonene mer og mer.
Avgjørelsene om våre pensjoner tas på løpende bånd, og det gjøres store endringer i høyt tempo. Kampen om framtidas pensjonsordninger som står nå, er et av de politiske slagene som kommer til å få størst betydning for livet til flest nordmenn i framtida. Det er svært alvorlig at de aller fleste ikke skjønner bæret.
Denne uka kom det nok en viktig utredning med en rekke forslag som vil forme privatøkonomien vår i framtida. Den har fått navnet «Banklovkommisjonens utredning nr. 27 - NOU 2013:3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III.» Det er jo nok til å skremme bort enhver som ikke er sjeføkonom. Den handler om hvordan tjenestepensjonsordningene i privat sektor skal tilpasses en ny folketrygd. Hovedinnholdet kan oppsummeres slik: De som er ansatt i privat sektor må i framtida ta større ansvar og risiko for den delen av pensjonen som kommer på toppen av folketrygden.
Et lite pensjonshistorisk tilbakeblikk: Den store pensjonsreformen ble påbegynt for over ti år siden. Stoltenberg I-regjeringen satte da ned en kommisjon under ledelse av daværende fylkesmann Sigbjørn Johnsen, som skulle foreslå reformer i pensjonssystemet. Bakgrunnen var at utgiftene til folketrygden økte mer enn innbetalingene, og stadig færre yrkesaktive måtte finansiere pensjonene til stadig flere eldre. Et annet hovedmål var at vi skulle få «Et enklere og mer oversiktlig pensjonssystem».
Pensjonsreformen er blitt innført gradvis og utredes fortsatt. For folketrygden innebærer reformen blant annet at tidligpensjon ikke lenger er forbeholdt arbeidstakere med avtalefestet pensjon (AFP). Nå er alle med tilstrekkelig høy opptjening omfattet av ordningen, også selvstendig næringsdrivende. Det er mulig å ta ut alderspensjon helt eller gradert, mens man fortsetter i arbeid. Men dersom man pensjonerer seg tidlig, vil det gi lavere årlig pensjon enn hvis man står lenger i arbeid.
Siden pensjonskommisjonen ble nedsatt har utredningene kommet på rekke og rad. Samtidig tyder undersøkelser på at kunnskapsnivået om pensjon i den norske befolkningen blir stadig dårligere. Fjorårets arbeidslivsbarometer kom med deprimerende tall. 82 prosent svarte at de i liten eller ingen grad «kjenner til ulike pensjonsordninger som vil berøre din pensjon».
Det er i slike situasjoner som dette vi skal være glad for at vi har store, sterke fagforeninger. De følger pensjonsdebatten med argusøyne, og er ikke fornøyde med forslagene som ble lagt fram denne uka. De ønsker en utredning om en ordning som bygger på dagens ytelsesbaserte prinsipper, og som vil være langt mer forutsigbar for de ansatte.
Finansminister Sigbjørn Johnsen er i tenkeboksen når det gjelder forslaget, men forsikrings- og livselskapene som forvalter pensjonsordningene til de ansatte i privat sektor, har allerede konkludert. De største har allerede signalisert at de ikke ser for seg noe framtidig marked basert på ytelsesordningene. De ser altså for seg at de skal tjene milliarder av kroner på å forvalte våre pensjonskroner, mens du og jeg skal ta all risikoen.
Valg som ikke er informerte valg, er ikke reelle valg. Europa er nå inne i sin finanskrise nummer to på kort tid. Finanskrise nummer én skyldtes i vesentlig grad aksjemarkedet og spekulasjon i ikke-eksisterende verdier. Det det legges opp til nå, er at framtidas pensjoner i stor grad skal baseres på at vi tar valg om å plassere penger i systemer de fleste har liten forutsetning for å forstå. Og historien har vist at store deler av dette systemet ikke akkurat er idiotsikkert.
Norsk pensjon blir mer og mer komplisert. Det er kanskje nødvendig med endringer, men regjeringen er nødt til å sørge for at folk får bedre opplæring og informasjon, og systemene må bli enklere enn det legges opp til i dag. Den store pensjonsreformen er hjertebarnet til Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen. De må sørge for at folk flest skjønner hva de driver med.
Noen har flaks her i livet. For alle oss andre er det plutselig blitt veldig viktig å lære om pensjon.
kaia.storvik@dagsavisen.no
«Samtidig privatiseres ansvaret for pensjonene mer og mer.»
Erna Solberg beskyldes for å sope inn stemmer ved å la sin egen være taus. Men de rødgrønnes problem er de rødgrønne selv. Hvis politikk er å ville, hva i alle dager vil Jens Stoltenberg?
Erna Stoltenberg
Erna Solberg beskyldes for å sope inn stemmer ved å la sin egen være taus. Men de rødgrønnes problem er de rødgrønne selv. Hvis politikk er å ville, hva i alle dager vil Jens Stoltenberg?
« ... dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.»
Bjørnstjerne Bjørnsson
Er årsaken til Høyres suksess på målingene at Solberg er så god, og har flyttet seg mot venstre og flere velgere? Eller skyldes det at Stoltenberg er dårlig og har flyttet seg mot høyre?
Da det rødgrønne prosjektet ble lansert, var det liten tvil om at det av alle involverte ble sett på som en radikalisering av Arbeiderpartiets politiske prosjekt for Norge. Det var en kursending for landet. Det har aldri vært politisk ekstremt, men sammenlignet med Stoltenberg I-regjeringen var det en klar vri mot venstre. Og det var ikke minst et radikalt prosjekt fordi man kunne gjennomføre større politiske endringer. En stabil flertallsregjering har muligheten til å styre, prioritere og velge tydeligere enn en regjering som hele tida må finne støtte og manøvrere i Stortinget.
Hvor står de rødgrønne sju år senere? Jens Stoltenberg er en kompromissets mann, og det rødgrønne samarbeidet var fra begynnelsen et briljant kompromiss. Men statsministeren er også en sterk politiker. Og Jens Stoltenberg er beryktet for å behandle uenigheter på følgende måte: Det er ikke det at han og de andre er uenige, det er det at de andre ennå ikke har forstått hva det faktisk handler om. Han argumenterer og argumenterer og gir seg aldri. Både Åslaug Haga og Kristin Halvorsen har klaget over det i årenes løp, sistnevnte lo av det det hun kalte «sjefens miniseminarer», når hennes oppfatning var at de var grunnleggende uenige.
Jens Stoltenberg har neppe flyttet seg til høyre de siste sju årene. Men han har ikke har beveget seg særlig langt til venstre heller, og han har alltid vært en moderat sosialdemokrat. Han har inngått kompromisser til venstre, og det er noe helt annet. Mens de første kompromissene måtte inngås med to sterke, erfarne partiledere som sto fjellstøtt i egne leire, har han i de siste årene forhandlet med lederne for to minipartier. Navarsete, en svekket Halvorsen - som satt på oppsigelse altfor lenge - og Audun Lysbakken klarer ikke å flytte en stadig mer dreven regjeringssjef som i tillegg leder Norges største politiske parti.
Resultatet er at venstrevriene som preget den første rødgrønne regjeringen har forsvunnet. De samfunnsendrende grepene som ble gjort, der utbygging av billige barnehageplasser til alle var det tydeligste, har det ikke kommet flere av. I stedet klattes det på litt her og litt der. Ikke dermed sagt at det ikke stadig utvikler Norge til et litt bedre samfunn. Men det spruter ikke akkurat av det. Høstens statsbudsjett er det tristeste eksemplet på det. Aldri har man brukt mer penger på velferd i Norge, samtidig som alle sitter igjen med en følelse av at ingenting blir bedre.
Når Høyre-lederen i tillegg gjør som så mange av sine kolleger på den europeiske høyresiden, og plutselig er blitt en elsker av velferdsstaten, lefler med fagbevegelsen og dropper skattelette for de rikeste, er de åpenbare politiske forskjellene mellom henne og Stoltenberg blitt små. Det virker som om mange av velgerne ikke synes den forskjellen er stort større enn de fire bokstavene som skiller den enes etternavn fra den andre: Den er nett. Den er liten. Den er ikke viktig.
Mens høyresidens folk framstår som sultne, sultne, sultne, debatterer så mye de kan, legger fram saker og angriper regjeringen, dens politikk og politikere av hjertens lyst, er bildet forstemmende annerledes hos posisjonen. Altfor mange i Ap, SV og Sp framstår så maktmette og dessuten tidvis så maktarrogante at selv de som har hjertet så godt plantet på rødgrønn side at et annet valg ikke er mulig, mister troen og motet. Folk som stemmer rødgrønt snakker ikke om det. Dersom det ikke endrer seg, taper de valget.
Så kan man si at Høyres politiske prosjekt også framstår som stadig mer utydelig, og man kan like gjerne kritisere dem for å oppgi alle prinsipper og først og fremst være ute etter makt. Men de har i hvert fall skikkelig lyst på det. Ernas mesterstykke er at hun forsøker, og svært langt på vei lykkes i, å være som Jens Stoltenberg. Han på sin side sliter med å vise fram forskjellene mellom seg selv og en Høyre-leder som er godt plassert i sentrum. I stedet bruker han en retorikk som hovedsakelig handler om ansvarlighet og norsk økonomi.
Statsministeren er, som alle andre politikere, fullstendig klar over at man ikke vinner valg på det man har gjort. Men hvis man som Olof Palme mener at «politik er at vilja», kan man ikke bare ville ha makt. Det holder heller ikke å ville at Erna Solberg ikke skal bli statsminister. Man må ville noe viktig, og formidle det til velgerne. Hvis ikke stemmer de på noen andre. Stoltenberg kommer ikke til å få særlig mye drahjelp av SV og Sp til høsten, de sliter enda lenger ned i samme limbad som han selv. Det ser mørkt ut. Nokså mørkeblått, faktisk. Det er noe helt annet enn rødgrønt. Men hvem skal vise oss det?
kaia.storvik@dagsavisen.no
«Det holder ikke å ville at Erna Solberg ikke skal bli statsminister.»
Anders Behring Breiviks handlinger er utilgivelige. Han fortjener ingen talerstol.
Men det betyr ikke at vi som samfunn skal la være å følge med på hva han gjør i fengselet og hvordan han blir straffet. Det er nødvendig og viktig for både ofre, etterlatte og alle andre at Breivik får sin straff. Det er også viktig å vite hva slags soningsforhold han lever under, og ikke minst årsakene til at de er som de er.
Vi skriver i dag om Breiviks syn på soningsforholdene, ikke fordi vi synes synd på Breivik, eller fordi han har krav på annerledes eller bedre forhold enn han har. Men hans hverdag i fengslet er også en del av vårt nasjonale oppgjør med Breivik og hans handlinger. Vårt rettssamfunn har møtt, og skal fortsette å møte, Breivik med rettferdighet og nødvendige krav til sikkerhet, basert på rasjonelle argumenter. Saken vi trykker i dag viser fengselsforholdene sett fra Breiviks side. Men like viktig er det at det kommer fram hvorfor forholdene til Breivik er lagt opp som de er. Dette en debatt som hører hjemme i offentligheten, slik vi ser det.
En annen grunn til at det er viktig å skrive om Breiviks liv i fengselet, er at han fortsatt er en farlig mann. Selv om han nå sitter forsvarlig innelåst, har han en ekstrem fanskare ute i verden. En av årsakene til de strenge sikkerhetsforanstaltningene i Ilas sikkerhetsavdeling, er frykt for at Breivik forsøker å gjøre mennesker som er i kontakt med saken hans til mål for hans tilhengere utenfor fengselet. Det er en god grunn til å ha svært strenge tiltak.
Hver gang Dagsavisen eller andre norske medier skriver om Anders Behring Breivik, reagerer mange med sinne. De mener Breivik bør ties i hjel. Det kan vi ikke gjøre. Som samfunn må vi forholde oss til at en slik mann lever i et fengsel bare noen kilometer utenfor hovedstaden vår. Vi skal følge ham med argusøyne, og aldri glemme det han har gjort. Bare slik kan vi bidra til å sørge for at noe liknende aldri skjer igjen, og at Norges verste terrorist får den straffen han fortjener.
Denne uka har den grusomme terroraksjonen 22. juli også påført Jens Stoltenberg og det norske sosialdemokratiet stygge politiske sår.
Anders Behring Breivik ønsket å påføre det norske sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og verdiene de står for, størst mulig skade. Målt i menneskelige tap og smerte lyktes han ualminnelig godt 22. juli fjor.
Men politisk var effekten motsatt. Norge samlet seg om statsminister Jens Stoltenberg, fellesskapet og åpenheten. Stoltenberg gikk fra å være statsminister til å bli landsfader. Med et ansikt meislet av sorg holdt han taler som trøstet og samlet en sønderknust nasjon.
Denne uka kom 22. juli-rapporten. Kritikken mot norske styresmakter er knusende. Spørsmålene kommisjonen stilte, var: Hva skjedde 22/7 og hvorfor skjedde det? Og kanskje enda viktigere: Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje? Svarene har rystet oss. Rapporten slår fast at angrepet på regjeringskvartalet kunne vært forhindret dersom man hadde gjennomført allerede vedtatte tiltak. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere den 22. juli. Med bedre metoder og fokus kunne Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kommet på sporet av gjerningsmannen før angrepet.
Det endelige ansvaret for at samfunnet ikke var bedre forberedt hviler uten tvil på statsministerens skuldre. I sju år har han hatt stortingsflertallet i ryggen, og norsk økonomi gjør at vår
regjering alltid kan gjennomføre det som er viktig og nødvendig. Det har de ikke gjort.
Norges mest leste avis, VG, har ropt på statsministerens avgang. Og hvis du spør folk i Norge, så er de sjokkerte, de er rasende over at ting ikke har vært gjort bedre. Denne uka har alle norske medier som har råd, spurt et representativt utvalg nordmenn om de har tillit til statsministeren. Det svarer de fleste ja på. Til tross for den åpenbart riktige kritikken slår folk flest ring om statsministeren. I motsetning til VGs lederavdeling ser nok veldig mange denne saken fra noe mer enn et rent politisk perspektiv. Det har stor politisk betydning.
Det betyr på ingen som helst måte at rapporten burde vært annerledes, snarere tyder alt hittil på at det er gjort et veldig godt arbeid. Jeg har sjelden lest noe som framstår som mer grundig og tydelig. Og selvsagt er det helt riktig og helt nødvendig å oppsummere så tydelig som mulig hva som ble gjort feil, slik at Norge kan gjennomføre de nødvendige endringene, og noe lignende ikke får lov til å skje igjen.
Men det oppleves som et stort paradoks for mange, og helt sikkert også for medlemmene i kommisjonen som har skrevet rapporten, at den politiske bevegelsen som var målet for terroraksjonen, også er målet for mye av kritikken. Alexandra Bech Gjørv understreket flere ganger under presentasjonen at skylden for det som skjedde utelukkende er én manns, nemlig Anders Behring Breivik. Men det er ikke han som har blitt stilt til ansvar denne uka.
Det er fortsatt altfor tidlig å si hva som blir de samfunnsmessige og politiske langtidseffektene av 22. juli-kommisjonens konklusjoner. Men det er liten tvil om at rapporten kommer til å legge grunnen for debattene om noen av de mest grunnleggende forholdene i det norske samfunnet i tida som kommer.
Denne uka har regjeringen og Stoltenberg svart dårlig for seg. Det har virket som om de ikke har vært forberedt på verken innholdet eller omfanget av kritikken i rapporten. Det er liten tvil om at de har mye å lære, ikke bare av innholdet, men også av måten rapporten er skrevet og presentert på. Alexandra Bech Gjørv kommuniserer krystallklart. Rapporten er lett å lese. Kontrasten i møte med politikernes stammespråk og politiledelsens byråkratfloskler blir grim. Jeg leser ofte offentlige utredninger og stortingsmeldinger. De er som regel krøkkete og kompliserte. Kanskje bør både politikere og byråkrater som har ansvar for norsk beredskap, lære av kommisjonens rapport på mer enn én måte. Det som skrives og sies på en forståelig måte, er også lettere å utføre.
22. juli-kommisjonens rapport starter ikke med kritikken. Den starter med en hvit side med 77 navn og en svært enkel overskrift: «In memoriam». Til minne. Det er lenge til folk i Norge glemmer alle de vi mistet og terroristens grusomme mål.
Visst har Jens Stoltenberg ansvaret for hvordan samfunnet vårt er rustet til å møte angrep. Men han selv, Ap og alle ungdommene som trodde på fellesskap, inkludering og solidaritet var både mål og ofre den grusomme fredagen for litt over ett år siden. Hvis Ap-regjeringen må gå av, er resultatet til syvende og sist at Anders Behring Breivik oppnår noe av målet sitt. Derfor virker det som om de fleste i Norge i dag er mer opptatt av læring og endring enn avgang.
kaia.storvik@dagsavisen.no
Det er slik at det er likhet for lover og regler, både når vi liker det, og når vi ikke liker det. Det gjelder for oss i annerledeslandet og det gjelder for tiggere fra romfolket.
Misnøye med rumenske tiggere er en ualminnelig dårlig grunn til å si opp Schengen-avtalen eller andre europeiske samarbeidsavtaler. Og uansett om man er for eller mot EU, er det liten tvil om at løsninger for romfolket er nødt til å være felles-europiske.
Senterpartiet er mot Schengen-avtalen. Det er et legitimt standpunkt som det finnes mange argumenter for. Men rumenske tiggere er ikke en av dem. Sps Jenny Klinge velger å sette likhetstegn mellom sommerbesøk fra en gruppe tiggere og massiv import av kriminalitet fra Øst-Europa, og trekker derfra konklusjonen at Norge må ut av Schengen. Det er høyrepopulisme på et sånt nivå at det burde gjøre riktig vondt for alle på venstresiden som ivrer for et rødgrønt samarbeid. Også leder i Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde, mener tiggerne er en grunn til å si opp avtalen.
Men hva innebærer egentlig Schengen-avtalen? Den var en forutsetning for å bevare passfriheten mellom landene i Norden da de andre ble medlemmer i EU, mens vi sa nei. Den sikrer oss pass- og visumfri adgang til en lang rekke land i Europa. Schengen-avtalen innebærer også at asylsøkere som har fått avslag i ett medlemsland, automatisk får det i alle.
Selv om EUs felles flyktningpolitikk er hjemlet i Dublin-konvensjonen, er Schengenavtalen viktig for vår asylpraksis. Dersom Norge melder seg ut, vil alle asylsøkere som har fått avslag på sin søknad i et annet medlemsland, ha krav på å få sin søknad behandlet her til lands. Norge vil ikke automatisk kunne returnere dem til det første landet de søkte i, slik vi gjør i dag. Så dersom man ivrer for en stram flyktning- og innvandringspolitikk, er det neppe en særlig god ide å si opp Schengen-avtalen. I tillegg innebærer avtalen et omfattende politisamarbeid, som et lite land som Norge sannsynligvis har mye å tjene på i kampen mot en stadig mer internasjonal kriminalitet.
Det er svært vanskelig å se for seg en norsk løsning, verken på de problemene samfunnet vårt opplever i møtet med romfolket, eller på de problemene romfolket har. Det finnes faktisk en europeisk strategi og en rekke planer og allerede iverksatte tiltak for å bedre romfolkets kår. Et av dem er et nettverk av byer som skal lære av og hjelpe hverandre å dra nytte av de andres erfaringer. Det er mange land i Europa som har hatt dette tett på livet mye lenger enn oss. Dersom norske politikere hadde vært interessert, kunne vi ha kommet mye lengre og vært langt bedre forberedt på å møte denne utfordringen enn vi er. Men i stedet for å finne realistiske, konstruktive løsninger, ser det ut til at svært mange medlemmer av den norske politikerstanden er mer interessert i å skåre billige politiske poeng.
Er det typisk norsk å hate romfolket? Thorbjørn Jagland skriver i sin kronikk i Dagsavisen i går at hatet og fordommene som nå flommer over i Norge, har en kulturell bakgrunn. Alt tyder på at han har rett i det. Ny forskning viser at dette er den folkegruppen nordmenn er aller mest skeptisk til. Men det er ikke bare typisk norsk, det er også typisk europeisk.
Man skal være varsom med å stemple meningsmotstandere som hatefulle og ekstreme. I Dagsavisen gjør vi det sjelden, men denne gangen var vi blant de aller første som gikk tydelig ut og advarte mot det vi ser som farlige holdninger som har et stort omfang. Og like viktig som ikke å stemple i utide, er det å si tydelig fra når ordbruk og debatt går over alle støvleskaft. Spesielt når det skjer mot en gruppe som har vært og er utsatt for rasisme i stort omfang, en rasisme det både er en rett og plikt å minne om at har hatt brutale konsekvenser.
De siste dagene har heldigvis en lang rekke personer, som pleier å være svært forsiktige med å stemple andre, vært krystallklare i denne debatten. Blant dem er nåværende statsminister Jens Stoltenberg og en lang rekke biskoper. Det er også verdt å minne om at ord er blitt til handling. Politiet frykter for rumenernes sikkerhet etter oppstusset de siste ukene. At en gruppe mennesker i Norge står i stor fare for å oppleve rasistisk vold den uken vi skal markere at det er ett år siden 22. juli, er ufattelig trist.
Det betyr ikke at ikke romfolket og deres levesett har mange store utfordringer, og verdier og levemåter som ikke er av det gode for verken kvinner, barn eller voksne menn, for den saks skyld. Og det betyr ikke at møtet med det norske samfunnet og enkeltpersoner her er enkelt. Men dette er ikke en situasjon som roper på enkle løsninger. Det er en situasjon som roper på samarbeid, både internasjonalt og med medlemmene av romfolket som kommer hit. For de er i sin fulle rett, så lenge de ikke gjør noe ulovlig.
Når begynte nordmenn å hate fattige? Hvor er solidariteten som skal være en av grunnsteinene i samfunnet vårt når noen virkelig trenger den?
Dagbladet stilte i går spørsmål til folk i Norge om tigging bør forbys. Tre av fire svarte uforbeholdent ja. Som en kollega her tørt bemerket: Det er jo ikke slik at nordmenn egentlig vil forby tigging. De vil forby fattige rumenske romfolk.
Ønsket om et forbud var jevnt fordelt mellom by og land, kvinner og menn, unge og gamle. Det betyr at de som møter tiggerne hver dag på vei til og fra butikken vil forby dem. Men også folk som knapt har sett en rumensk tigger i sitt liv, vil ha dem ut, bort, vekk. På Facebook velter folk ut av seg hat. Naboer til steder der sigøynere setter opp sine midlertidige bosteder stiller til skue et raseri og en ordbruk som kanskje kunne rettferdiggjøres dersom det var rettet mot noen som hadde begått grove overgrep mot dem selv eller deres nærmeste. Men dette handler om folk som har spurt om de har en krone å avse eller forsøkt å overleve på søppelet deres. Og som ikke er så rene som nordmenn flest.
Politiet bruker også en retorikk som er ganske uhørt. Det snakkes om «en tsunami» av kriminalitet fra Øst-Europa, og så nevnes tiggerne i samme slengen. Men det finnes få bevis på at tiggerne og de kriminelle faktisk er de samme menneskene, selv om de kommer fra samme del av Europa. Andre politidistrikter har vært tydelige på at deres erfaring er at tiggerne og de organiserte kriminelle er ulike folk. Som en av tiggerne i Sofienbergleiren sa til Dagsavisen denne uka: «Ville jeg sett slik ut hvis jeg var kriminell? Ville jeg gått rundt i skitne klær, luktet vondt og bodd i en gammel bil?». Det er et betimelig spørsmål.
I en omfattende reportasje om tigging Dagsavisen trykket for noen uker siden, intervjuet vi en rekke aktører som jobber tett med tiggerne. En av dem var Kari Gran i Kirkens Bymisjon, som selv har besøkt landsbyer i Romania der romfolk lever. Hun mener debatten om tiggere i Norge blander sammen «organisert» med «organisert kriminalitet». Dermed får man et bilde av bakmenn og kriminelle nettverk, som på ingen måte er det samme.
NOVA-forsker Ada Ingrid Engebrigtsen, som nettopp har fullført studien «Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter», mener at å begrunne et forbudet mot tigging med organisert kriminalitet ikke stemmer med virkeligheten.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer menneskehandel og organisert kriminalitet også blant romfolk og tiggere, slik den grove menneskehandelsaken i Bergen nylig viser. Men de som kan mest om dette, mener det er unntaket, ikke regelen.
Debatten om tiggerne er ikke bare preget av umenneskelighet, men også av uvitenhet. Den er det ikke bare mannen i gata som står for. Ansvarlige politikere lanserer løsninger som ikke har rot i virkeligheten. Forby tigging og send dem hjem, så skal vi hjelpe dem der de kommer fra, er Høyres nye mantra. Det er helt riktig at Norge gir mye penger til Romania for at de skal gi romfolket bedre kår. Problemet er bare at pengene ikke når fram.
Hvis det var slik at dersom rumenerne dro hjem, så fikk de seg jobb og sunnere, tryggere leveforhold hadde det vært så sin sak å tvinge dem ut av Norge. Men virkeligheten er ganske annerledes. Romfolket lever under ekstremt kummerlige kår også i hjemlandet Romania. Og i Romania går det for tida fra vondt til verre. Landet er inne i en økonomisk resesjon. Demokratiet er i krise, statsministeren har fått president Traian Basescus stilt for riksrett. Romania er i utgangspunktet blant Europas aller fattigste land, med stor sosial nød, høy ledighet og et dårlig utviklet velferdssystem, men en svært velutviklet korrupsjon. Å tro at et land i en slik situasjon kommer til å bruke krefter på å forbedre forholdene for en forhatt minoritet, er ikke særlig sannsynlig.
Den ene, tungtveiende årsaken til å forby tigging, er at de rumenske tiggerne oppfattes som plagsomme av mange nordmenn. Og hvorfor gjør de det? Som Anne Håskoll-Haugen skriver: Det er lettere å irritere seg over tiggere som stikker fram en skitten neve enn å ta inn over seg verdens urettferdighet.
Den måten å omtale andre mennesker på som mange bruker om romfolket om dagen, er en retorikk som kan føre ut på farlige veier. Vi har begått grove overgrep mot folk i rettferdighetens og det godes navn i Norge før. Vi har fengslet folk på livstid som ikke har gjort noe annet galt enn å være alkoholikere, vi har tatt barna fra samiske familier fordi de var samiske, og vi har tvangssterilisert tatere i vår nære fortid.
Jeg har også funnet menneskeavføring i parken vår da vi var på tur med ungene, og synes ikke det er noe stas. Men jeg fråder ikke av raseri mot dem som har gjort sitt fornødne der for det. Derimot tenker jeg at det er en skam at vi, verdens rikeste samfunn, ikke kan tilby folk som ikke har noe sted å bo et sted å gå på do.
Det er ingen som velger sin fattigdom. Vi kan velge å kriminalisere den, men vi bør la det være.
Alle vet at foreldre elsker barna sine mest av alt. Noen ganger er den kunnskapen livsfarlig for de små.
Vi har selvsagt alltid visst at mange barn får juling. Noen ganger kommer det tettere på. Man hører lyder fra naboens leilighet og tenker sitt. Ett av barna i barnehagen har veldig mye blåmerker. Man ser foreldre som er så hardhendte med barna sine på offentlige steder at man ikke engang tør forestille seg hva som skjer når ingen ser på. Allikevel har de fleste for det aller meste latt være å melde fra. Man lar tvilen komme foreldrene til gode. Man vet jo ikke sikkert.
Men så skjedde det noe. Vi fikk høre historien om Christoffer. Åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle fra Vestfold ble utsatt for så omfattende mishandling av stefaren sin at han døde av skadene i februar 2005. Historien hans vekket Norge. Denne uken fortstetter rettssaken mot moren som er tiltalt for passiv medvirkning.
Det er fortsatt en pågående rettssak, og foreløpig er det ikke konkludert med hvorvidt moren vil bli dømt. Selv hevder hun at hun ingenting visste. Det er vanskelig å tro. Men det er også rart at ingen andre meldte fra. Christoffer gikk på skolen, han var til utredning for ADHD hos Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. Mange voksne traff ham jevnlig. Tegnene på at noe var alvorlig galt, var mange. Dette var en liten gutt som var gul og blå og hadde skrubbsår og kuler hele tida. Han endret oppførsel. Likevel varslet ingen, og ingen grep inn, Christoffer ble slått i hjel. Etterforskningen av saken var elendig. Først ble saken henlagt, Riksadvokaten måtte gripe inn. Offentlig kjent ble den ikke før A-magasinet skrev om det i forbindelse med stefarens ankesak i 2009.
Det er ganske allmenn enighet i Norge om at barn har dårligere rettssikkerhet enn voksne. Særlig gjelder dette for barn som blir skadet av foreldrene sine. Barneombud Reidar Hjermann sier det slik: «Hvis en kvinne blir funnet død i hjemmet med store skader, gjør politiet alt de kan for å oppklare. Når offeret er et barn, blir saken ofte henlagt, gjerne etter mangelfull etterforskning. Påtalemyndigheten tror fortsatt på myten om at foreldre ikke vil sine barn noe ondt.»
Også bitte små barn utsettes for vold i Norge. Det er ikke lenge siden vi kunne lese om en Oslo-kvinne som er siktet for å ha holdt ettåringen sin opp ned i en vaskebøtte full av vann til hun døde. Aller mest utsatt er de aller minste barna. De tåler minst, er mest isolert alene med foreldrene sine og har ingen mulighet til å si fra. Slik Dagsavisen skriver på reportasjeplass i dag, dør minst et barn under ett år hvert år som følge av mishandling. Det er grusomme tall. Heldigvis er det langt flere som melder fra om sine mistanker om vold mot barn enn for bare få år siden. Men det er ikke nok.
Etter Christoffer-saken har vi fått ny kunnskap. Politiets etterforskningsrutiner når barn dør er blitt skjerpet. Det er viktig for barns rettssikkerhet. Når barn skades, må man finne ut hva som har skjedd, og rettsvesenet må følge opp. Det er også avgjørende at informasjon om slike saker kommer ut. Det er grusomt å lese om barn som er skadet eller drept av sine egne foreldre, men det er viktig at slike saker kommer fram i lyset. Selv om det er en ekstrabelastning for de involverte, er det å vite at slike ting faktisk kan skje og skjer, noe av det som gjør at vi skal være på vakt. Som gjør at vi sier fra når vi mistenker at noe er galt, selv om det er ubehagelig. Som gjør at hjelpeapparatet har fokus der de skal ha det.
Det er avgjørende at vi som samfunn, og ikke minst barnehager, skoler og barnevern ser at det å være forelder, ikke nødvendigvis er det samme som å gi barna sine de oppvekstvilkårene de trenger. At det å elske, ikke nødvendigvis betyr å gi trygghet. En av årsakene til at en god del barn i Norge opplever grusomheter lenger enn nødvendig, er det såkalte biologiske prinsippet. Det understreker betydningen av de biologiske bånd mellom barn og foreldre, og rager høyt på barnevernets verdiagenda. Daværende barneminister Audun Lysbakken satte ned et ekspertutvalg ledet av psykolog Magne Raundalen. De har konkludert med at man bør fjerne det biologiske prinsipp, som i barnevernsaker innebærer blant annet at barn primært skal vokse opp hos sine foreldre. Det offentliges ansvar kommer dermed i annen rekke. Prinsippet innebærer også at kontakten mellom barn og foreldre skal opprettholdes også om barnet ikke kan bo sammen med foreldrene.
Ekspertutvalget setter ikke spørsmålstegn ved familiens sentrale rolle i omsorgen for barn. Men Raundalen skriver: «De kalde tall viser at det i gjennomsnitt går tre år fra sak blir opprettet i barnevernet til barnevernet griper inn, og stadig oftere med akuttvedtak». Det er ikke en akseptabel situasjon. Målet er å redusere tida barnet lever i et skadelig omsorgsmiljø.
Disse to tingene: Å varsle om mistanker om mishandling, og å handle raskere, vil gjøre livet tryggere for utsatte barn. Det er avgjørende at ministerskiftet i Barne- og likestillingsdepartementet ikke bremser opp dette viktige arbeidet.