I går, 19. mars, var det 10 år siden koalisjonen av de villige gikk til krig mot Irak, uten FN mandat. På Dagsnytt 18 sier Kjell Magne Bondevik at han ikke ville gå til krig fordi krigen ikke hadde FN mandat. Men krigen mot Jugoslavia i 1999 var også uten FN mandat.

Sverre Tom Radøy er blant favorittene mine blant programlederne i Dagsnytt 18, men når Bondevik hevder han har så stor respekt for FN, burde han ha stilt Bondevik spørsmål om hvordan vi gikk til krig mot Jugoslavia i 1999 uten FN mandat. Hør samtalen mellom Radøy og Bondevik etter 17:48 i debatten. Her sier Bondevik blant annet:

Selv var jeg overbevist ganske tidlig om at vi ikke skulle støtte denne krigen av to grunner. Den manglet moralsk legitimitet fordi ut fra min etikk skal bruk av militære midler være absolutt aller, aller siste utveg etter at du har utprøvd alle fredelige. De hadde de ikke gjort fordi våpeninspektørene ba om mer tid uten at de fikk det. Den andre grunnen var at denne krigen ikke hadde mandat fra FN, og du kan ikke gå til krig på et helt annet sted i verden når du ikke selv er angrepet uten et mandat fra FN etter mitt syn.

Da vi gikk til krig mot Jugoslavia i 1999, hadde ikke Bondevik noe problem med at krigen var uten FN mandat, og Bondevik møter sine egne uttalelser i døra fordi ikke alle fredelige løsninger var prøvd før vi gikk til krig mot Jugoslavia. Vår vår tidligere statsminister som hevder at krig er absolutt siste mulighet startet Norges første krig uten FN mandat siden Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige i den mislykkede Tyttebærkrigen i 1788!

Utenriksminister Espen Barth Eide har samme mening i dag som han hadde i 1999. Han sier blant annet følgende i et intervju med meg, og den erfarne forskeren på internasjonale relasjoner kommer til en stikk motsatt konklusjon enn Bondevik:

Jeg var kritisk av to grunner: Denne aksjonen var ikke hjemlet i FN og sånn sett ikke hadde noen internasjonal legitimitet som senere operasjoner har hatt slik som Afghanistan og Libya. Den andre grunnen til at jeg var skeptisk var at jeg var kritisk til hvor reelle Rambouillet forhandlingene hadde vært, om man hadde vært tilstrekkelig engasjert i å finne en genuin politisk løsning uten bruk av militær makt.

Her er det nødvendig å forklare hva Rambouillet forhandlingene dreide seg om. Her krevde NATO at de skulle ha full tilgang på hele Jugoslavias territorium med sine soldater, fri adgang til havner, veger og flyplasser, uten kriminelt straffeansvar eller kompensasjon. I tillegg til dette ble overveldende majoriteten av albanere i Kosovo lovet en folkeavstemning i løpet av tre år om de ville være en del av Jugoslavia. Vi gav Jugoslavia valget mellom okkupasjon eller bombing, og jeg kjenner ikke noen annen suveren stat som ville ha akseptert betingelsene som ble presentert for Jugoslavia i 1999.

Vi tok det fulle ansvaret for sikkerheten i Kosovo, og som jeg skrev i mitt forrige innlegg Vi etterforsket ikke mord på serbere, ser vi at vi i det internasjonale samfunnet ikke hadde kontroll på sikkerheten i det hele tatt. Vi var og er ansvarlige for lovløse tilstander i Kosovo.

Jeg har tidligere publisert en engelsk oversettelse av min samtale med Bondevik, hvor jeg fikk meget dårlige svar på grunnene til at vi gikk til krig mot Jugoslavia. Derfor prøver jeg nå å få tilgang til regjeringsdokumenter fra 1998 til 2003 for å få bedre svar. Sentralstyret i KrF anbefaler at jeg skal få tilgang, men Bondevik nekter. VG har også skrevet om dette i artikkelen Bondevik nekter å frigi bombe-papirer. Se også en foreløpig innholdsfortegnelse og forord på min bok som kommer i løpet av høsten på Luther forlag.

Kjell Magne Bondevik, jeg møter deg hvor som helst, når som helst til en åpen debatt der du kan forklare det norske folk hvorfor du startet Norges første krig på over 200 år. 

Nye Meninger (NM) kunne vært et godt debattforum for utveksling av meninger, hvis det ikke hadde vært for alle journalistene, opinionslederne og politikerne som er plagsomt glade i sine egne meninger på bekostning av å delta i debatter og å lære fra andre.

NM er Dagsavisens viktigste profilering av meninger på internett, men de bidragsyterne som avisen profilerer ser ut til å være mer opptatte av monologen enn dialogen. Skrytelista til NM med bilde av noen av sine profilerte skribenter er et godt eksempel på dette. Kjendisfaktoren her er høy, men bare unntaksvis ser vi at disse skribentene tar seg bryet verdt å skrive kommentarer, ikke bare eksponere sine egne meninger i innlegg. Av de 25 personene vi ser på skrytelista, er det 17 av dem som ikke har skrevet en eneste kommentar.

Når det gjelder Magne Flemmen, spesialist på klasseanalyse og ulikhetssosiologi, har han ikke skrevet noe, hverken innlegg eller kommentar, til tross for at han er eksponert som profilert skribent på NM. Godt gjort å skryte av en skribent som ikke har skrevet noe for dere, Dagsavisen. Til tross for at han er en meget profilert samfunnsdebattant, ser vi også at Thomas Hylland Eriksen kun har bidratt med fem innlegg og en kommentar på NM, men det er sikkert bra for Dagsavisen å kunne skryte av alle sine gode skribenter....

Dagsavisens mest profilerte skribent er uten tvil Arne Strand som har klippekort på Dagsnytt 18 og andre programmer på NRK. Dermed ville det være rimelig å anta at han er en skribent som folk flest setter pris på med sine 111 innlegg på NM siden 24. august 2010. Imidlertid ser det ikke ut som om brukerne av NM setter like stor pris på Strand som han selv og resten av redaksjonen i Dagsavisen.

Til tross for at Strand har 46 følgere, har 52 av innleggene hans har null anbefalinger, 38 innlegg har fått en anbefaling, 12 innlegg har fått to, fire innlegg har fått tre, to innlegg har fått fire, ett innlegg har fått fem anbefalinger, og rekorden for Strand er åtte anbefalinger i to innlegg.

Strands kommentarhistorie er også en trist sorti. Hans fire første kommentarer var humoristiske slengkommentarer i forbindelse med sin egen aprilspøk Jeg er Anonym, og femte og siste kommentar kom andre desember i fjor hvor han prøvde å tegne et bilde av full harmoni og enighet i Dagsavisens redaksjon. Mange reagerte på denne kommentaren, og det ble stilt berettigede spørsmål om den respekterte mediemannen fortalte sannheten, som jeg gjorde rede for i innlegget Lyver Arne Strand?

Jeg skriver mest på Vårt Lands Verdidebatt (VD) som har et bedre og mer prinsipielt forhold til ytringsfrihet i forhold til NM, og en annen fordel med VD er at aktive brukere blir profilert mer enn kjendisskribenter. Veldig få av innleggene på NM ser ut til å ha evnen til å engasjere, og vi så også etter Dagsavisens famøse sletting av et innlegg av Ole Jørgen Anfindsen at flere fikk nok av NM og Dagsavisens holdning til ytringsfrihet.

En meget dyktig skribent som forlot NM var Mohamed Abdishazan, en uavhengig sosialdemokrat. Han ville ikke være på et diskusjonsforum hvor man ikke tolerer ytringer. I dag er Abdishazan et aktivt og respektert medlem av VD. Et tap for Dagsavisen og Vårt Land kan benytte seg av hans innsiktsfulle bidrag.

Med sitt slagord Nyheter med mening, skulle man tro dette var en seriøs avis med fokus på det sentrale i form av nyheter, kulturinnhold, meninger og debatt med leserne. Imidlertid ser avisen ut til å ha et godt stykke å gå før de har en god dialog med sine lesere. Kjendiseriet og profileringen av egne meninger ser ut til å være viktigere enn å ha en å være i samtale med NMs bærebjelker som faktisk bidrar med innhold.

La meg nevne noen av bærebjelkene med forskjellige meninger som kanskje kunne vært profilert i stedet for kjendisene. Felles for disse er at de er mer interessert i å bidra i andres innlegg enn å profilere seg selv, antall innlegg og kommentarer i parentes, sortert etter antall kommentarer: Heidi Stakset (31, 1453), Marius Møllersen (10, 1326), Bjørn Ditlef Nistad (8, 684) Joakim Møllersen (11, 645)  Bjørn Blokhus (2, 639).

Følgefunksjonen kunne også fungert, men i forhold til VD, brukes denne funksjonen mye mindre her på NM. Landets mektigste mann, Jens Stoltenberg, fikk meget god profilering etter at NM publiserte hans nyttårstale, men Norges statsminister har kun en mann som følger ham på NM, nemlig undertegnede....

I Norge har vi mer ytringsfrihet enn i mange andre land, men vi kan aldri, aldri ta denne friheten som en selvfølge. Uten ytringsfriheten kan vi glemme alle andre friheter vi tar for gitt, og derfor må vi aktivt kjempe mot de som undergraver en fri og åpen debatt.

Etter 22. juli har vi sett at mange aktive nabokjerringer har tatt ibruk kraftige virkemidler for å prøve å bekjempe og begrense ytringsfriheten, og noen av dem går så langt som fysisk vold for å stilne sine meningsmotstandere. Dette fikk en mann i Bergen oppleve forrige helg. Han ønsker en ærlig debatt om fordelene og ulempene med det multikulturelle samfunnet, og via Facebook fikk han kontakt med ei jente som ville diskutere innvandringspolitikk, men han ble angrepet av maskerte menn.

Min venn er på ingen måte ekstrem i innvandringsdebatten, og han tar for eksempel avstand fra ekstreme synspunkter som for eksempel deportering av muslimer fra Norge. Bergens-mannen tror de ansvarlige er venstreekstremister i for eksempel Tjen Folket, Rødt eller SOS rasisme, siden de tidligere ikke har vært ukjente med å bruke vold mot sine meningsmotstandere.

Mannen er redd for å stå frem fordi han er redd for at dette vil påvirke hans situasjon som jobbsøker, og krefter som kjemper mot ytringsfrihet fører til at folk er redde for å stå for sine meninger under fullt navn. Jeg støtter Dagsavisen i at meninger som ytres på NM skal være under fullt navn, men likefullt er det gode argumenter for å anonymisere denne mannen som også Bergens Tidende gjorde. Redaksjonen kan få oppgitt mannens identitet hvis de føler det er behov for dette eller om de vil lage sin egen sak.

Men det er ikke nødvendig å gå til de på den ekstreme venstresiden som er villige til å bruke vold for å hindre ytringsfrihet. Redaktørene i Vårt Land har vært mye mer prinsippfaste enn Dagsavisen i sitt forsvar av ytringsfriheten, men også blant deltakerne på NM vi har dessverre sett mange eksempler på at debattanter prøver å innsnevre ytringer de ikke mener er akseptable. 

Der Vårt Land har vist at de ikke lar seg manipulere av de som vil begrense ytringsfriheten, ser vi andre forhold i Dagsavisen, som forøvrig har samme eiere som Vårt Land via Mentor Medier. Her så en åpen konflikt mellom tidligere debattleder Øystein Helmikstøl og redaktørene som jeg skrev om i innlegget Lyver Arne Strand? Ledelsen i Dagsavisen la til grunn en meget vag rasismedefinisjon hvor de slettet innlegget Rasisme og moralfilosofi av Ole Jørgen Anfindsen, til tross for at Helmikstøl mente dette ikke kunne karakteriseres som rasisme (kommentar #179, nederst på side 9). 

I sitt avskjedsinnlegg «DAGSAVISEN SUGER RÆV». Leve Dagsavisen! så vi også at Helmikstøl  fikk støtte fra Anders Heger som skriver at han ble litt stolt av avisa han er skribent for på grunn av at Helmikstøl sto opp for ytringsfriheten. Imidlertid jobber ikke lenger Helmikstøl i Dagsavisen, og jeg føler meg ikke sikker på at avisen er prinsippfast nok i forsvaret av ytringsfriheten. 

Jeg er redd for at de lar seg manipulere av sterke krefter som for eksempel Jens Brun-Pedersen. Pressesjefen for en av våre største livssynsorganisasjoner har dessverre vist at han har et prinsippløst forhold til en fri og åpen debatt, og det er viktig at flest mulig er oppmerksomme på hans metoder og kampanjer for å begrense ytringsfriheten. Brun-Pedersen har også truet med å trekke seg fra det offentlige ordskiftet på Verdidebatt hvis han ikke får det som han vil.

Dagsavisen har ikke svart på mine gjentatte spørsmål om de lot seg manipulere av Brun-Pedersen; Hege Ulstein svarer arrogant med å anklage de som stiller relevante spørsmål om Dagsavisens sensurpraksis for kokkelimonke, og Brun Pedersen svarer på spørsmål om han tok kontakt med Dagsavisen med latterliggjøring.

En måte å undergrave ytringsfriheten på er altså å ignorere vanskelige og relevante spørsmål. Journalistens redaktør Helge Øgrim skrev den meget gode kommentaren Mediene hører ikke kritikken for et par år siden hvor han blant annet skrev: Et gjennomgående trekk i norsk mediekritikk er at redaktører og journalister later som de ikke har hørt kritikken. Det lønner seg. Eller rettere: Det lønte seg.

Etter 22. juli fikk jeg stor respekt for statsminister Jens Stoltenberg for måten han håndterte tragedien på. Talen hans i Oslo Domkirke 24. juli har blitt legendarisk:

Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.

Hva er vårt svar? Skal vi sammen kjempe for et fritt og åpent offentlig ordskifte, eller skal vi la oss manipulere av de som vil legge lokk på vanskelige debatter?