Debatten om teletilbyderes lagring av trafikkdata er ikke en EU-debatt. Det er heller ikke en debatt om overvåkingssamfunnet, slik enkelte påstår. Tvert imot er det politiets evne til å forhindre og oppklare alvorlig kriminalitet som står på spill.

I dag lagrer teletilbyderne informasjon om telefonsamtaler for å kunne fakturere oss for faktisk bruk. I framtida vil teletilbyderne gå over til abonnementstyper med fast pris. Regjeringens forslag innebærer at teletilbyderne vil få plikt til å lagre trafikkdata, til tross for at de selv ikke lenger har behov for det. Jeg har ikke oppfattet at motstanderne av lagring av trafikkdata bestrider disse fakta; det er iallfall ikke omstridt i Europa.

Etter dagens system må politiet først anmode en tredjepart (post- og teletilsynet) om fritak fra taushetsplikt for teletilbyder. I en slik anmodning må politiet (1) anføre hvilket telefonnummer det bes om fritak for, (2) knytte telefonnummeret til en person og (3) sannsynliggjøre at personen mistenkes for et konkret straffbart forhold. Først da vil man få tilgang til historiske trafikkdata fra teletilbyder. Regjeringens forslag innebærer at denne kontrollfunksjonen i framtida skal legges til domstolene (på linje med andre straffeprosessuelle tvangsmidler).

Motstanderne av framtidig lagring av trafikkdata skaper et inntrykk av at dette representerer noe nytt og skremmende. Det er ikke riktig; trafikkdata lagres også i dag uten at noen hittil har besværet seg over det (bortsett fra de kriminelle da).

Det hevdes at kriminaliteten i andre europeiske land ikke er redusert og at oppklaringsprosenten heller ikke har økt etter innføringen av lagringsplikten. Det illustrerer med all tydelighet mangel på kunnskap, fordi også andre europeiske land har hatt tilgang til trafikkdata før implementering av direktivet.

Enkelte hevder også at politiet får tilgang til «dine samtaler og tekstmeldinger». Det er langt fra riktig. Historiske trafikkdata sier ingenting om innholdet i samtalen. De forteller oss hvilket telefonnummer som brukes og hvilken basestasjon samtalen rutes til.

Innimellom anføres også at politiet kan få trafikkdata på en konkret telefon uten at vedkommende er mistenkt for noe, men kun var i nærheten av et åsted. I svært alvorlige straffesaker innhenter politiet enkelte ganger det som kalles basestasjonsutskrifter. Denne informasjonen vil gi et slags øyeblikksbilde over alle telefoner som hadde trafikk til den basestasjon som dekker åstedet. Deretter må politiet arbeide videre for å finne telefonen til den aktuelle gjerningspersonen. Denne type basestasjonsutskrifter er med suksess benyttet i enkelte drapssaker og andre meget alvorlige saker. Hittil har jeg ikke registrert at noen har ønsket å ta denne muligheten fra politiet.

Denne korte gjennomgangen av de vanligste argumentene mot lagringsplikten, viser det som er politiets poeng: Dette er ikke noe nytt. Tvert imot er det spørsmål om å ta fra oss avgjørende viktig informasjon som vi i dag har lovlig tilgang til.

Trafikkdata har vært tilgjengelig siden tidlig på 90-tallet uten at det foreligger et eneste kjent tilfelle av misbruk. Bekymringen for at informasjon kan komme på avveie er uansett et argument for bedre sikringsrutiner, ikke et argument mot datalagring. Det burde derfor være i alles interesse at dette nå lovreguleres og ikke lenger kun baseres på teleselskapenes gjeldende bedriftsøkonomiske behov.

Grenseløs er et samarbeid mellom politidistriktene Telemark, Vestfold, Søndre Buskerud og Asker og Bærum. Det siste året har vi pågrepet nær 300 mobile kriminelle som har stått for et stort antall butikktyverier, lommetyverier og ikke minst boliginnbrudd. Historiske trafikkdata er vårt klart viktigste våpen i kampen mot disse omreisende bandene. Uten disse ville antall pågrepne vært langt lavere. At politiet fortsatt skal ha tilgang til historiske trafikkdata, bør være et vesentlig moment for alle som er opptatt av trygghet og rettssikkerhet.