Juni Solbrække
Forskjellene mellom norske partier er ikke groteske. Alle partier vil ha en bedre verden uten fattigdom, en bedre skole og gode helsetilbud, til og med FrP vil det. Men hvis forskjellene ikke er så store, hvorfor maser venstresida om fire nye år da?
Se for deg to båter som drar fra en havn samtidig med bare en liten forskjell i kursen. Det er ikke så lett å legge merke til for alle, men den ene heller litt mot venstre og den andre mot høyre. Etter fem minutter kan personene i båten fortsatt se personene i den andre båten tydelig, etter en time kan de fortsatt vinke farvel, men etter to timer kan de ikke engang skimte hverandre i horisonten.
Vi i arbeiderpartiet mener at det ikke holder å tenke på kun de neste årene som kommer. Vi må tenke langsiktig og tenke på de fremtidige konsekvensene av den politikken Norges regjering fører. Derfor vil vi ikke ha en kursendring bort ifra vår sosialdemokratiske politikk.
Å privatisere store deler av grunnskolen og videregående skole vil, for det første, skape et samfunn med større sosiale forskjeller, muligens A- og B-skoler, og fellesskolen vil bli omgjort til en industri for profittjagende investorer. For det andre, å åpne for privatisering er å åpne for konkurranse mellom skolene. Konkurranseutsetting fører noen ganger til at kostnadene presses ned for forbrukeren, men går fort utover lønn, pensjonsordninger eller arbeidsvilkår for de ansatte. En skoleindustri er en dårlig ide. Det vil føre Norge i en ny, blåere retning enn dit vi er på vei i dag; bort ifra et samfunn med små forskjeller mellom folk og like muligheter for alle.
Moralen i historien er, selvom forskjellen på kursene kan virke liten er det allikevel en totalt annerledes retning. Det hjelper ikke å våkne opp om fire år og se seg tilbake etter den rødgrønne skuta. Da er det for sent å snu.
Juni Solbrække, nestleder i AUF i Oslo
En Høyre/Fremskrittsparti-regjering vil føre skolepolitikken i gal retning. De lover oss et frislipp av private skoler, og det må vi ta på alvor.
Flere privatskoler vil ikke gjøre skolen bedre, men føre til større forskjeller og et samfunn med mindre fellesskap. I Sverige sto høyresiden på 90-tallet for en omfattende privatisering av svensk skole. Det gikk så langt at ledende svenske borgerlige politikere angret på frislippet av privatskoler.
For skoleprivatiseringen i Sverige fikk negative konsekvenser - det har, ifølge Aftonbladets skolegransking, blitt større forskjeller, færre lærere, dårligere kunnskapsnivå og en nedbygging av den offentlige skolen. I dag går en av fire svenske elever ut av niende klasse uten godkjente karakterer, og mister dermed retten til å begynne på videregående skole. Dette er dystre resultater som norsk høyreside ikke ser ut til å ha tatt lærdom av.
Privatisering av den offentlige skolen vil gi oss en ny skolehverdag. Med markedstenkning til grunn skapes en skoleindustri. Det er en dårlig idé å slippe til private skolekonsern som kjøper opp skoler og tar ut store utbytter gjennom et nettverk av underselskaper.
Selv om det i dag ikke er lov til å ta ut utbytte i Norge, tjener private skolekonsern allerede store penger gjennom et nettverk av underselskaper. Og vi har ingen garanti for at ikke Høyre og Fremskrittsparti vil innføre utbytte når flere privatskoleaktører kommer til. Enkel markedslogikk tilsier at ingen privat aktør gidder å drive skole hvis de ikke kan tjene penger på det. Pengene fra staten bør heller gå til økt satsing på lærere og elever.
Selv har jeg gått to år på privatskole i forbindelse med utenlandsopphold. Der så jeg de store forskjellene dette skapte. Privatskolen besto av barn av overklassen og representerte i liten grad mangfoldet i befolkningen.
Som samfunn er vi mest tjent med en skole der forskjellige barn med ulik bakgrunn møtes, og den offentlige fellesskolen sikrer at alle får de samme gode mulighetene. Derfor bør vi verne om den, og si nei til Høyre og FrPs privatskoleeksperimenter og innføring av skoleindustri.
En åpenbar konsekvens av medlemsveksten i AUF i Oslo, er større og mer aktive lokallag.
Innlegget er skrevet sammen med Milla Sandborg Mathisen, Vestre Aker AUF.
Et av disse er Vestre Aker AUF. Vestre Aker AUF er et sterkt lokallag som møtes ofte. Faktisk var vi, tro det eller ei, det lokallaget med flest møter i 2011. Vi har aksjoner, medieutspill og politiske debatter. Ikke siden Jens Stoltenbergs tid har et lokallag fra vestkanten vært bedre representert i AUF i Oslo. Vi kjemper for saker som er viktige for oss, og vårt arbeid har gitt resultater. I høst fikk vi blant annet vedtatt en uttalelse om at AUF i Oslo krever en ny sikkerhetsvurdering av ambassadeprosjektet i Husebyskogen, og nå jobber vi på for at Aktivitetsskolene i vår bydel skal inneholde det samme flotte tilbudet som i resten av byen vår. Forhåpningene om at vi skal vokse videre og få enda større innflytelse i vår bydel er store, og ikke minst, realistiske.
Det at Vestre Aker er styrt av borgerlige partier sier desto mer om nødvendigheten av å sette inn ressursene her. Oslo Arbeiderparti ser ut til å legge vestkanten litt på hylla og mobiliserer mye heller i Groruddalen. Et eksempel på dette er valgkampen i 2011; Det ble ikke gjennomført et eneste husbesøk på vestkanten gjennom hele perioden. Det er rett og slett for dårlig. Oslo Ap bør ha som mål å appellere til alle deler av byen, ikke bare Groruddalen. For alle skal med. Solidaritet og ansvar for våre medmennesker er ikke visjoner som hører østkanten til, dette er visjoner som alle, uavhengig av bosted, i bunn og grunn er enige i.
Mange assosierer vestkanten med store villaer og fete biler. Det er sant at mange i vår bydel er svært ressurssterke, men det er også sant at Vestre Aker er den bydelen i Oslo med størst interne forskjeller mellom fattig og rik. Dette må ikke glemmes. Dette gjør at vi opplever på nært hold de enorme fordelene ved offentlige tjenester. En fellesskole der barn med ulik bakgrunn møtes og lærer av hverandre er essensielt for å unngå at disse forskjellene får utvikle seg ytterligere.
I Vestre Aker vokser stadig nye generasjoner opp og blir stemmeberettigede i et område der det å stemme borgerlig er like selvfølgelig som å starte på Fagerborg eller Oslo Handelsgymnasium. Vi i Oslo AUF og Arbeiderparti har et ansvar for å gi de unge og lovende et alternativ. Vi må vise at vår politikk også gagner dem. For ja, de fleste i vest stemmer blått, men dersom Oslo Ap ser mulighetene her, slik vi i Vestre Aker AUF gjør, tror vi at vi vil se en mye rødere vestkantbydel i framtida.
Mangfold er nødvendig i en organisasjon dersom den skal være representativ for folket. Dersom flere deltar i ordskiftet blir også flere stemmer hørt. Derfor er det viktig at vi ikke tenker at vi skal fylle de forskjellige styrene med én same, én pakistaner og én etnisk norsk, hvis alle disse er fra Groruddalen. Vi må representere hele Oslo. Hvis vi klarer å representere hele byen vil dette sende signaler til velgerne om at Arbeiderpartiet ser alle - uansett bakgrunn og bosted. Dette blir viktigere og viktigere fram mot valget i 2015.