Julas budskap?

Jeg er ikke så god på det det der med jomfrufødsel. Om noen forteller meg at det for 2015 år siden blei født en unge i Betlehem som et resultat av en guddommelig befruktning gjennom øret har jeg vondt for å ta det seriøst. Men sånn er det jo med de fleste religiøse fortellinger. Det skal mye tro til for å være overbevist om at Buddha overlevde på et riskorn om dagen eller at Moses mottok de ti bud ferdignedskrevet av Gud på steintavler og. Jeg håper og tror at jeg ikke skiller meg så mye fra resten av menneskeheten på dette punktet, sjøl om jeg som ateist er i et tilsynelatende knusende mindretall blant verdens sju milliarder.

Styrken i religiøse overleveringer ligger i den metaforiske krafta de har med seg, moralen i fortellingen om du vil. I Buddhas tilfelle nøysomhet og kontemplasjon for å oppnå sjelelig renhet, for Moses noe sånt som et absolutt påbud om å gjøre det Gud sier, hvis ikke går det deg ille. Men strengt tatt kommer ikke jomfrufødselen så godt ut på det metaforiske planet heller. Utover å underbygge at Jesusbarnet er Guds sønn, har det mer enn noe annet legitimert en patriarkalsk forakt for kvinners seksualitet. Maria kan bare være rein om hun er urørt, i seksuell forstand. Jesu mor har ikke kjent lyst, det reine og guddommelige kan bare bli til om det er uberørt av den slags. Den kristne fornektelsen og forfølgelsen av kvinners seksualitet og for den saks skyld kvinners plass i samfunnet har gang på gang blitt rettferdiggjort av jomfrufødselen.

Når hele den kristne verden og en god del andre samler seg rundt gaver, mat og noe som kalles julas budskap, håper jeg at det er en helt annen del av juleevangeliet som er krafta i høytida. Fortellingen om Jesu fødsel. I motsetning til den hellige treenighet og spirituell befruktning, er historien om Josef og Marias komme til Betlehem mulig å følge og applaudere uten teologisk seminar eller djup gudstro. De to er drevet ut på veien av en okkupasjonsmakts behov for kontroll med befolkningen. De er på et sted de er ukjente, og herberget er fullt. Den romerske keiseren bryr seg ikke om hvordan jødene skal komme seg fram til den pålagte manntallsinnskrivingen, og innbyggerne i Betlehem har nok med sitt. Den gravide Maria og den hjelpeløse Josef ender i en stall blant husdyra, uten mat eller tilsyn, og ut av dette fødes Guds sønn.

I dette blir selve grunnlaget for den kristne fortellingen til. Det underliggende budskapet er ikke at det er slik det skal være. Det er ikke et buddhistisk asketisk ideal de representerer, og heller ikke noen straffende Gud. Verken keiser, okkupanter eller Betlehems lite sjenerøse innbyggere blir straffa for sine gjerninger. Men like fullt er budskapet vi oppfatter at Josef og Maria ikke burde blitt tvunget ut på veien. Og viktigere enn det, dørene burde ikke vært stengte, sjøl om herberget var fullt. I en bedre verden skulle Jesusbarnet vært født innafor veggene til en av Nasarets familiers hus, med hjelp fra en av Betlehems jordmødre og mat fra forrådet til menneskene, ikke dyra.

Kristendommens historie de siste to tusen åra er langt fra et pent syn. Konger og paver, prester, munker og sjølutnevnte predikanter har brukt bibelens ord til å legitimere massedrap, krig, hekseforfølgelse og undertrykking. Fortsatt brukes religionen aktivt til kvinneundertrykkelse, forfølgelse av homofile eller legitimering av krig, i Europa, Amerika og på det afrikanske kontinentet. Like fullt er det ikke hele fortellingen. I kristendommen slik den er utlagt i juleevangeliet og i mange andre av fortellingene om Jesu liv og virke, ligger det en sterk påminning om å gjøre godt. Til å dele det man har, åpne dørene for de husløse, bryte ned tabuer og se alle mennesker som likeverdige. Fra fransiskanermunker via misjonærer til Knut Arild Hareide går det også ei linje. Som ikke bare handler om å påføre andre sin religion, men om å dele, hjelpe, utvikle og se andre mennesker. Misjonen, som jeg har lært meg å hate og gjøre narr av, inneholdt også dette. På samme måte som Hareide og KrFs innbitte kamp for bistandsbudsjettene er rotfesta i denne delen av julas budskap. Sjøl skulle jeg ønske at den gode viljen også strakk seg til å anerkjenne og støtte de undertrykte når de går sammen i fagforeninger og folkebevegelser for å slåss for sine retter, og ikke bare når de er hjelpeløse og uskyldsrene. Når sant skal sies finnes det mange kristne som også deltar i den slags arbeid, om enn ikke så mange i KrF.

Jeg tror ikke denne fortellingen om nestekjærlighet er skapt av verken en kristen Gud eller noen religionsstifter, ikke verken Jesus, Buddha eller Muhammad. Jeg tror tvert om at religionenes utbredelse og suksess skyldes at de har klart å inkorporere denne allmennmenneskelige fortellingen i sin egen mytologi. I disse dager gjenfortalt som historien om Josef og Maria. Sjelden har den vært mer aktuell, i møte med flere millioner flyktninger fra bibelens bakland ved våre europeiske porter.

Metaforen er så enkel at alle barn forstår den. Flyktningene er Josef og Maria, Europa er Betlehem og vi et av herbergene. Trenger man svar fra bibelen for å finne ut hva man skal gjøre når fattige mennesker med en annen religion banker på døra di, så er julas budskap glassklart. Døra skal være åpen sjøl når det er fullt. God jul.