Grete Ullestad
Viser innlegg | Se kommentarer (2)Jeg vil nedenfor vise tilbake til tiden da vi fikk fullt kjennskap til hva som under siste verdenskrig var skjedd med vårt kristne Europas jøder.
Allerede i 1948, da man hadde fått nærmere kjennskap til jødenes skjebne i Nazi-Tyskland, ble antisemittismen gjenstand for en debatt i Studentersamfunnet i Oslo. Det fremkom da utrolig nok kritikk av at man her hadde drøftet antisemittismens årsaker fremfor spørsmålet om ”hvordan vi best skal bli kvitt rasefordommene”. Blant deltakerne i debatten var Andreas Edwien, og han skrev deretter et innlegg i Verdens Gang hvor han stilte følgende spørsmål, og ga sitt svar på det:
”Hvordan skal vi komme en sykdom til livs dersom vi ikke fullt ut kjenner dens årsaker? Hva nytter det å skjære byllene bort hvis infeksjonen sitter i blodet? Vi må nettopp når det gjelder antisemittismen gå psykoanalysens vei: Søke det fortrengte kompleks både hos den enkelte og i historien (den europeiske antisemittisme er mer enn 1500 år gammel!) og trekke det hensynsløst frem i lyset. Fordi det er de kristne kirkers teologi som er den historiske rot til jødehatet, og fordi det er den som den dag i dag legger spirene til det allerede i barnesinnet, derfor er det DEN angrepet i første rekke må rettes mot, slik det aldeles riktig også skjedde på Studentersamfunnets møte.
Som middelalderens fryktelige pogromer ble ledet av kirken, således befordres de antisemittiske antipatier den dag i dag fra skolekatetre og prekestoler ved forkynnelsen av en religiøst og moralsk primitiv mytologi på hvis alter nestekjærligheten ofres. Historikeren Hugo Valentin, som har skrevet Nordens best kjente bok om antisemittismen, sier det slik:
”Ynglingen eller mannen mister vel redan eller i regel sin barnatro, men ei sina antisemittiska antipatier, hvilka han, ukunnig om deras tilblivelseshistoria, anser vara ”medfødda”. – Den religiøsa førdomen er primær, antipatian sekundær, rasførdomen tertiær”.
Det var med denne antipati som råmateriale den nazistiske propagandaen hadde så lett spill”.
(A. Edwien i VG 8. nov. 1948).
Det kom kraftige protester mot Edwiens fremstilling. En kjent skoleinspektør reagerte sterkt mot påstanden om at kristendommens dogmer er den historiske rot til jødehatet, og at dette ble befordret den dag i dag fra skolekatetre og prekestoler: ”Det er ikkje gjort nokon freistnad på å føra prov for denne dryge skuldinga mot kyrkje og skule”.
I en påfølgende artikkel i VG gjorde Edwien nærmere rede for det syn han siden den gang har hevdet – at antisemittismen var og er en naturlig konsekvens av kirkens guddommeliggjørelse av Jesu liv og ord:
”De grunnleggende kirkemøters lære om Jesu identitet med ”Gud”, som ikke lar seg forene med hans egen oppfatning av seg selv, stemplet jødene som ”Guds mordere”, og viser seg å ha vært det historiske signal til dens jødeforfølgelser gjennom en lang rekke århundrer”, påpeker Edwien.
I VG-artikkelen i 1948 skrev Edwien videre: ”At læren om den guddommelige Jesus som ”Guds eneste Sønn”, i barnesinnet må skape en særlig skjerpet antipati mot hans jødiske motstandere, er innlysende. Så lenge overhodet enhver nøktern historisk og religionspsykologisk analyse av konflikten mellom Jesus og hans landsmenn er ”tabu” i forkynnelse og undervisning, så lenge vil antisemittismen ha sitt opphav i europeisk religiøs kultur. Vi vil stadig være disponert for en så forgrovet, forståelsesløs og uverdig innstilling som den som nylig kom til uttrykk i en religiøs betraktning i en Oslo-avis:
”Gud ledet jødenes historie slik at de klart måtte se hans vilje. Men de brød seg ikke om det. Hva var Israels svar på Guds kall? Alltid den samme avvisning: de drepte profetene og stenet dem Gud sendte til dem. Alltid hadde Israel noe å utsette på Guds frelseskall til dem…alltid noe de brukte som grunn for å avvise det hele. De var som egensindige, tverre barn…”.
I en artikkel i Dagbladet tolv år senere (19. aug. 1960) angrep Edwien en tilsvarende uttalelse om jødene av en kjent, såkalt ”liberal” teologi-professor, som i Norsk Teologisk Tidsskrift (1959) skrev følgende om de ”vantro jøder”:
”De står som representanter for den verden som står Gud i mot… verdens motstand mot Gud får et konsentrert uttrykk blant jødene, de er nedenfra, av verden, de har djevelen til far… Bak ”jødene” og ”verden” har djevelen stått”.
Professoren lot ”Skriftens” autoritative røst si dette for seg, men ga det tilslutning med sine kommentarer og ved totalt å unnlate å komme med en kritisk imøtegåelse av denne primitive dualisme. Prosjektilet var spesielt Johannes-evangeliets mytologisk infantile jødehat.
Dette kan være en passende påminnelse for de studenter i teologi- og religionsfaget som fremhever at ”kristendommen har adoptert jødenes ”negative selvbilde”…” (jf. det sit. innl. i VG, del 2). Dette trenger etter min mening en mye skarpere kommentar, og jeg siterer Edwien fra boken Dogmet om Jesus (1965, 5. oppl. 1995):
”Vi kristne europeere var i forhold til jødedommen ”polyteistiske hedninger”. Religiøst og etisk sto vi på et langt lavere nivå enn jødene og forstod knapt et mukk av den israelittisk-jødiske domsprofeti, som ET RELIGIØST HØYTSTÅENDE FOLKS SELVRANSAKELSE OG SELVKRITIKKK. Derfor trodde vi i vårt arme, forvirrede selvbedrag å tjene ”Gud" med å BRUKE BÅDE JESUS OG ISRAELS PROFETER SOM FRYKTELIGE PROSJEKTILER MOT DERES EGET FOLK. For en uhyggelig misbruk! Med århundrers sjikane, forfølgelser, massemord og folkemord som konsekvens!” (s.116):
Med en mild språkbruk omtales ofte kirkens jødeforfølgelser. Jeg presiserer derfor at kirkens voldsutøvelse går atskillig lenger enn til å ”mistenkeliggjøre” og ”forakte” jødene. Det handler ikke om ”fordommer”. Den som presenterer seg som historiker, med interesse for kristendommens antisemittisme, har som oppgave å klargjøre så grundig som mulig hvem Jesus var, på grunnlag av den objektivt tilgjengelige kunnskap. Det er blitt sagt: ”Alle folk er i utgangspunktet like for Gud, og blir kun frelste dersom de konverterer til kristendommen. Det gjelder også jøder”. Dette kan virke selvmotsigende, med mindre man mener at selv om – som det sies – ”alle folk er like” i UTGANGSPUNKTET, så gjør kristendommen dem totalt ulike i ENDEPUNKTET!
-------------------------
En del deltakere på nettdebatter kaller seg ”kristne” uten at de nærmere forklarer begrepet. En meningsfull debatt mellom sterkt ulike standpunkt til ”den kristne tro” gjør det helt nødvendig at de definerer hva de legger i begrepet ”kristen”. Mangelen på en definisjon gjør debatten svært uklar. Det dreier seg om deres forhold til en bestemt historisk person, og begrepet ”kristen tro” omfatter et distinkt syn på dette forhold – OG på mennesket, på dets skjebne både i dette liv og etter dets opphør. Dette er jo helt fundamentalt for en kristen tro og et kristent livssyn.
Uten at forholdet til og synet på Jesus blir helt klart og utvetydig begrunnet, vil det etter mitt syn – og fremfor alt etter Andreas Edwiens kritikk av Jesus-teologien, som har vært utgangspunktet for mange av mine innlegg om antisemittismen – være umulig å vite hvordan de forholder seg til antisemittismen og dens voldelige innhold i kirkens eskatologiske bekjennelse og i dens historie.
Det som i første innlegg er gjengitt av Jesu uttalelser mot sine landsmenn må nødvendigvis av enhver kristen, som holder ham for å være en ufeilbarlig autoritet (jf. ordet ”kongeverdighet”), betraktes som en uhyre alvorlig, voldelig trussel mot selve menneskeverdet til de jøder som ikke aksepterer denne autoritet.
Hvordan skal da en som kaller seg ”kristen” og oppriktig mener å være det, kunne fraskrive seg et like alvorlig ansvar for den holdning til de vantro jøder som i kirkens historie, og fremdeles i dag, ligger i Jesu anklager slik han ifølge deres ”hellige skrift” selv har formulert dem?
De må nødvendigvis tro at denne guddommelige anklager hadde og har rett til å frakjenne disse sine vantro motstandere deres menneskeverd, enten dette vurderes som å dømme dem til en evigvarenede fysisk og psykisk tortur eller ”bare” til en sjelelig tilintetgjørelse. Å fortolke seg vekk fra dette vil være umulig uten å ta avskjed med Jesu autoritet, og dermed fra begrepet ”kristen” som selvbetegnelse.
Begrepet ”kristen”, avledet av Kristus (= Messias = den salvede), er ut fra en historisk-språklig korrekt betydning en politisk hersker-tittel som stammer fra oldtidens autoritære, despotiske monarkier. Religionens sentrale rolle i oldtidens politikk har gitt begrepet sitt religiøse innhold.
Messias i GT var i Israel opprinnelig ypperstepresten som ble salvet. Senere også kongen. Prest eller konge var Guds salvede. I ”senjødedommen” får begrepet Messias – under påvirkning av skikken hos fremmede stormakter – en utvidet betydning. Begrepet heves nå atskillig over sin tidsbetonte og nasjonale begrensning, og det er denne betydning av Messias vi finner i NT. Denne utvidete betydning av tittelen gjenspeiler altså veksten av politiske stormakters imperier og deres guddommeliggjorte herskere.
Hvis en kristen – som kirken – hevder at Jesus både er ”sann Gud og sant menneske”, må dette forutsette at ”sant menneske” er et vanlig menneske som kan ta feil og antas å ha tatt feil. Derimot kan ”sann Gud” bare være et vesen som er ufeilbarlig. Da fastslår man at Jesus ikke er identisk med Gud. Og hva er da hensikten med å oppfatte og dyrke Jesus som guddommelig?
Dette er ikke et spørsmål om ”tro”, men simpelthen om hva som er en historisk og saklig korrekt språkbruk. Dette er fundamentale problemer som vi aldri ser avklart og spørsmål vi aldri ser besvart fra de ansvarlige kirkelige teologers side.
”DE EUROPEISKE KRISTNE KIRKER gjorde Jesus til antisemittismens far fremfor noen annen. Han var aldri blitt det om han ikke ved deres dogmatiske forgudelse var blitt revet løs fra den jødekristne tradisjon, og – i klar strid med hans apostlers oppfatning – erklært som legemlig oppstanden, og til sist proklamert som ”Guds eneste sønn” og ”Gud”. Dermed ble jødene gjort til ”Guds mordere”. Dette er hovedkilden til den ondartede antisemittismen i Europa”.
(Utdraget og teksten videre er fra Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus, - nærmere om boken nedenfor).
Den kristne sakramentslære, med nattverden i sentrum, hadde selv forlengst lagt grunnlaget for oppfatningen av kristenheten som et RASEFELLESSKAP. Den kristne kirkes i egne øyne ”frelste” masser åt seg til en slags fysisk union med det jomfrufødte og oppstandne Overmenneske og sikret seg borgerskap i det kommende ”Guds rike”.
Under kirkens uopphørlige eskatologiske og teologiske kamp mot jødene hadde disse tidligere i alle fall fått anledning til å overskride grensen og redde sitt liv ved bl.a. å utslette sin jødiske identitet og anta kristen dåp og ”tro”. Med dette religionshatet skjedde det nå en forverring. Etter nesten to tusen års kirkelig jødehets ut fra kirkens eskatologiske dualisme om skillet mellom de to sjeleraser, kom til sist forvandlingen av religionshatet til rasehat som en uunngåelig og naturlig konsekvens. Fra slutten av det 19. århundre ble kirkens lære om den onde og den gode sjelerase transformert til en rent antropologisk raseideologi.
Nyere teologiske retninger hadde forsøkt å hente Jesus ned fra de himmelske høyder, men uten å makte å sette ham på den plass i historien hvor han hører hjemme: i sin egen tid. Og dette fikk uhyggelige følger (.…) Fordi dogmet om Jesu overmenneskelighet ble stående, ble det eskatologiske oppgjør med jødene som kirken alltid hadde varslet, flyttet fra en uklar fremtid til en håndgripelig nåtid – i stedet for å plasseres på det religionshistoriske museum for tilbakelagt fanatisme og intoleranse.
Etter å ha dyrket Jesus som ”Gud” og stemplet jødene som ”Guds fiender” i mer enn halvannet tusen år, viste det seg at Europas kristne kirker hadde klart å BRYTE NED DE SISTE RESTER AV RESPEKT FOR JØDENES MENNESKEVERD OG BANE VEIEN FOR VERDENS- OG RELIGIONSHISTORIENS VERSTE FORBRYTELSE. Mens røken steg opp fra krematorieovnene, satt nylig omkring i Europa millioner av enfoldige kristne – ennå barbarer i sine sinn, sløvet og fortumlet av kirkens uopphørlige dogmatiske propaganda –og samtykket i hva de så som ”Guds dom” over jødene. HVEM ER VI EGENTLIG, SOM ROSER OSS AV VÅR ÅND OG VÅR KULTUR?”
(Andreas Edwien i DOGMET OM JESUS. Om Jesu feilaktige forestillinger om Gud og verden, mennesket og historien som grunnlag for hans uholdbare dualisme, for hans mytologiske selvovervurdering, og for illusjonen om hans oppstandelse. Pax Forlag 1965, 5.oppl. 1995. Se også Edwiens hjemmesider, særlig tema ”antisemittismen”).
Det er nær 50 år siden denne norske idéhistoriker og kirkekritiker påviste det intime årsaksforholdet mellom den kristen-teologiske og den rasistiske antisemittismen. Den norske offentlighet har hittil (bortsett fra noen sinte motangrep og tildels forfalskninger av ordbruk og innhold) stort sett forholdt seg pinlig taus til boken, hvis synspunkter Edwien tidligere har begrunnet i sitt evolusjonshistoriske verk Idékampen i det bibelske gudsbilde(Tanum 1958), og som deretter blir bekreftet av senere års utenlandsk forskning på utviklingen fra den førnazistiske antisemittismen, og hvordan den munnet ut i Holocaust.
Her bør særlig nevnes den jødisk-amerikanske historiker Daniel Jonah Goldhagen, som jeg siterer i det følgende:
”Det er ikke riktig at den kristne Bibel bare inneholder noen få antisemittiske bemerkninger…… Den presenterer sin kristne tro med et ubøyelig, ubarmhjertig og drepende angrep på jøder og jødedom. Selve strukturen i evangeliene er i sitt vesen antisemittisk” (…).
”Den kristne, bibelske anklage mot jødene som Kristus-mordere ble gjennom den nazistiske periode i Tyskland brukt til å identifisere jødene med djevelen, og raskt tatt i bruk av nazistene. Det gjelder nazismens illustrerte skolebok med det hatfylte diktet ”Jødenes far er Djevelen”, og en annen nazistisk barnebok: ”Den giftige soppen”, hvor det ble satt likhetstegn mellom den kristne og den nazistiske antisemittisme” (…).
(Daniel Jonah Goldhagen:A Moral Reckoning, New York 2002. Oversettelse v/A. Edwien).
Også blant de av kirkens menn som ”sto imot og bekjempet naziregimet, kunne selv de mest prominente legge for dagen en dyp antisemittisme og vise at de delte sentrale elementer i det nazistiske bilde av jødene”.
”Før Hitler kom til makten fremstilte den protestantiske kirkes lederskap jødene som kristenhetens og Tysklands bitreste fiender. Det gjelder således nasjonens moralske hyrde, superintendant biskop Otto Dibelius. Kort etter april 1933 erklærte han i et brev at han alltid hadde vært antisemitt”.
Det gjelder også teologen og presten Martin Niemøller, som under de første år av naziregimet i 1930-årene så på jødene som ”et evigvarende onde… Vi snakker om den evige jøde, et begavet folk som – hva det enn mener å gjøre til verdens beste – blir fordervet, og alt hva det høster av forakt og hat skyldes at verden straks og alltid merker bedraget, som hevner seg”.
Mens nazistenes jødeforfølgelser pågikk ”sendte erkebiskop Konrad Grøber i 1941 ut et hyrdebrev fullt av antisemittisme”. Han hevdet at ”jødenes skyld i Jesu død rettferdiggjorde det tyskerne var i ferd med å gjøre: Jødenes selvpålagte forbannelse – ”Hans blod komme over oss og våre barn” – er blitt en fryktelig sannhet inntil i dag” (….)
En ledende protestantisk kirkemann, biskop Martin Sasse, publiserte kort etter Krystallnatten Martin Luthers skrift ”Om jødene og deres løgner”, og erklærte: ”På Luthers fødselsdag den 10 november brenner synagogene i Tyskland… Det tyske folk bør akte på disse ord av sin tids største antisemitt, hans advarsler mot jødene”.
(Daniel Jonah Goldhagen)
Kilder:
Hugo Valentin:Antisemittismen i historisk och kritisk belysning, Stock. 1935. (Valentin er ikke omtalt verken i Store Norske Leksikon eller på norsk Wikipedia. På svensk Wikipedia er han omtalt, og med en lenke til hans omfangsrike forfatterskap)
Daniel Jonah Goldhagen: Hitler’s Willing Executioners, London 1996, 4. oppl. 2001. (Et søk på Goldhagen i våre norske digitale leksika gir kun treff på Wikipedia; en meget tendensiøs artikkel, høyst sannsynlig skrevet av en kirkelig teolog eller apologet)
Daniel Jonah Goldhagen:A Moral Reckoning(New York 2002)
Dan Cohn-Sherbok:Anti-Semitism: A History, Storbritannia 2002 (Et søk på Cohn-Sherbok i våre digitale leksika gir ingen treff. Forfatteren har utgitt 60 bøker.)
------------------------
15.07.2012
G. Ullestad
Artikkelen nedenfor ble under tittelen "Oppstandelsesdogmet - kirkens prekære postulat" skrevet av idéhistoriker og teologikritiker Andreas Edwien, på oppfordring av Dagbladets redaksjon, i forbindelse med påsken 2006.
Som leserne vil se er artikkelen like aktuell i dag, som da Andreas Edwien for 50 år siden sendte sitt "Memorandum til de teologiske fakulteter" (1962; om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse). Kirkens postulat står i dag uforandret og gjentas uforandret av alle norske biskoper og prester, slik det lød under keiser Konstantin og de påfølgende romerske keiseres befaling fra det 4. århundret.
Og de gjør det uanfektet av at fakultetenes dekaner offisielt i pressemeldinger konkret innrømmet sin forpliktelse til å ta henvendelsens problemstilling, argumentasjon og kravet om sannferdighet opp til offentlig debatt i våre medier. Og til tross for at vi i det siste tre år på Vårt Lands debattforum, hvor biskoper og ordinerte prester har registrert seg som deltakere, stadig har minnet om og gjentatt utfordringen fra 1962 OG begrunnet den med de fremdeles like brennaktuelle og alvorlige spørsmål om dogmets og forestillingens historisk-faktiske sannhetsgrunnlag, verdi og konsekvenser.
-------------------------
”Oppstandelsen er sannelig et mysterium”. Dette ble forkynt over to helsider i Dagbladet i påskeuken. Men i bekjennelsen til Jesu oppstandelse taler ikke kirken om noe mysterium. I utvetydige, klare ord gjør den krav på å beskrive og bevitne en konkret, historisk-faktisk hendelse: et unikt brudd på en ellers urokkelig naturlov. Betegnelsen av ”oppstandelsen” som et ”mysterium” er sekundær og ble særlig lansert av oldtidens kjetterske gnostikere. I moderne kristen teologi brukes den til å beskytte dogmet mot nærgående gransking: et ”mysterium” unndrar seg kritikk.
Men kritikk av oppstandelsens teologi er i vår tid en livsnødvendighet, fordi den befinner seg i en svært alvorlig konflikt med en opplyst, humanistisk kulturs etiske og rettslige grunnsetninger. Dogmets hensikt er jo forutsetningen om at den oppstandne skal ”komme igjen for å dømme levende og døde”. Vi må fastslå at deler av Jesu lære og adferd rommer store etiske og sosiale verdier som er blitt en del av vår kultur. Men like fullt må vi konstatere at den er preget av et verdensbilde, en historieoppfatning og et samfunns- og menneskesyn som gjør den helt uegnet som rettsgrunnlag for domsavsigelser. En tenkt rettergang med den nytestamentlige Jesus på dommersetet vil komme i skarp konflikt med rettssamfunnets elementære prinsipper. I dag vil den således bli rammet av sentrale normer i Menneskerettighetserklæringen.
Det etisk særlig odiøse og skjebnessvangre ved den domsprofeti kirkens oppstandelsesdogme forutsetter, er dens generelle, voldelige fornedrelse - tilintetgjørelse - av menneskeverdet til det ”vantro" menneske, hvor Jesu jødiske landsmenn – i vår kirkes bekjennelsesskrift Augustana også ”muhammedanerne” - utpekes spesielt. Jeg sikter bl.a. til ordene om at de som ikke aksepterer messias-pretendentens krav på kongeverdighet, skal utryddes, at ”rikets barn” (jødene) skal ”kastes ut i mørket utenfor”, at ”byer” som ikke har vist interesse for Jesu eller apostlenes budskap, skal ødelegges og deres innbyggere styrtes i ”dødsriket”, at ”jødene” som ”ikke tror” på ham, har ”djevelen til far”, i samsvar med at ”den som ikke tror, er allerede dømt” (Lk. kap. 19, Mt. 8, 10 og 11, Jh. 3 og 8).
Våre kristne kirkers autorisering av dette som ”Guds ord” uttalt av hans ”enbårne, oppstandne sønn” og dommerfullmektig, gir postulatet om Jesu "oppstandelse" et utpreget antisemittisk, og generelt et rasistisk innhold. Det har i mer enn sytten hundre år motivert europeerne til undertrykkelse, forfølgelse og folkemord på jødene - og på "hedninger". Våre kristne kirkers historisk grunnløse OG etisk sterkt kritikkverdige teologi om Jesu guddommelighet har skapt antismittismen, og de vedlikeholder den fremdeles.
Fordi oppstandelsesdogmet ikke gjelder et ”mysterium”, er det heller ikke et spørsmål om ”tro”. Det er en påstand av historisk-faktisk art, som kirkens vitenskapelig forpliktede presteskoler har bevisbyrden for.
For en årrekke siden minnet jeg dem om dette i et ”Memorandum til de teologiske fakulteter”, som de i offisielle uttalelser har sagt seg forpliktet til å besvare. Etter gjengivelse av skriftets hovedpunkter, hvor jeg avmystifiserer ”oppstandelsen”, bekreftet Dagbladet dette slik: ”Teologene lover å svare Edwien”. Hvorfor lar svaret tross gjentatte påminnelser, siden 1962, stadig vente på seg? Overfor et dogme med så vidtrekkende og skjebnessvangre konsekvenser har fakultetene et tungt ansvar, dersom deres kandidater i kirkens tjeneste villeder dens medlemmer og menigheter med å fremstille som historisk faktum noe som ikke er sant.
Uten å stanse opp ved en konstruert mystifikasjon, må derfor teologien om at Jesus var (og er) et fysisk og psykisk overmenneske hevet over naturens lovmessighet, finne seg i å bli behandlet og gransket som det den er: et historisk-vitenskapelig forskningsobjekt. De av oss som er dogmets kritikere, har ikke bevisbyrden. Men de som har den, laster den ustanselig på oss. Etter å ha påtatt meg motbevis-byrden, har jeg gått inn i problemet på bredt grunnlag, først i en idéhistorisk, deretter en dogmekritisk analyse OG en etisk begrunnet kritikk av denne teologien, og trukket følgende, eneste mulige, vitenskapelig forsvarlige konklusjon:
Noen ”oppstandelse” i begrepets språklig normale, kirkelig-tradisjonelle og konfesjonelle betydning har ikke funnet sted, og noe ”mysterium” utover religionspsykologiens legitime område foreligger ikke. Menneskesinnet er fullt av "mysterier", men de er ikke så store at de bryter naturens fundamentale lover.
"At kvinnene fant graven tom beviser ingen ting”, heter det i Dagbladets påskeartikkel om ”mysteriet”. Jo, det beviser naturligvis at hovedproblemet ikke har noe mysteriøst ved seg. At graven var tom beviser at hvis dette kan gis en mer sannsynlig og naturlig forklaring enn at Jesus har brutt en fundamental fysiologisk naturlov, så må kirken oppgi sitt dogme om oppstandelsen. Så bristende skjørt er grunnlaget. Her bør vi sende en vennlig tanke til særlig evangelistene Markus og Johannes, som ufrivillig kom til å gi en overbevisende forklaring på hvorfor graven var tom: Den var ment å brukes midlertidig. (Påpekt bl.a. av den jødiske historiker Joseph Klausner i 1907). Som følge av tidsnød p.g.a. sabbaten måtte Josef fra Arimatea og hans venn Nikodemus utsette en begravelse etter jødisk ritual.
Etter sabbaten kom kvinnene til graven om morgenen for å fullføre det forsømte. Hvorfor fant de graven åpen og tom? Fordi Josef og hans venn natten før hadde flyttet avdøde til et hensiktsmessig gravsted, og besørget det kvinnene trodde var forsømt: en forskriftsmessig begravelse. Hvorfor om natten? Av to grunner. For det første ville de unngå det som ofte ble gjort med henrettede forbrytere: at liket ble kastet i Hinnoms dal. Samtidig ville de selvsagt behandle blasfemikeren fra Nazareth på en respektfull måte, men ”i hemmelighet fordi de var redde” for dem blant jødene som var Jesu motstandere (Jh. 19:38 og 42, jf. Mk. 15:47 og 16:1).
Hvem kan bestride denne nærliggende forklarings vitenskapelige holdbarhet? Og dermed dens sannhet - kontra dogmets postulat? Kirkens teologiske lærestoler må nå se seg forpliktet til å innrømme ex cathedra at den overbyr enhver forestilling om brudd på en - hvilken som helst naturlov.
-------------
4. april 2012
G. Ullestad