Jens Stoltenberg
Ni statsministre fra Storbritannia, Baltikum og Norden møter i disse dager fremstående teoretikere og praktikere innenfor politikk og næringsliv i Stockholm. Dette er et nytt og annerledes toppmøte.
Innlegget er skrevet av Norges statsminister Jens Stoltenberg, Islands statsminister Johanna Sigurdardottir, Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt, Sveriges statsminister Fredrik
Reinfeldt, Estlands statsminister Andrus Ansip, Storbritannias statsminister David Cameron, Latvias statsminister Valdis Dombrovskis, Finlands statsminister Jyrki Katainen og Litauens statsminister
Andrius Kubilius.
De to siste årene har nesten alle internasjonale møter satt den økonomiske nedgangen øverst på sin dagsorden. På disse møtene konsentrerer vi oss gjerne om aktuelle og presserende økonomiske utfordringer, for eksempel en gjeldstynget banksektor eller et stadig større budsjettunderskudd. Det blir sjelden tid til å se rundt neste hjørne og drøfte hvordan samfunnet best kan forberedes på fremtidige utfordringer, eller hvilke langsiktige strategier som må til om vi vil sikre arbeid, velferd og bærekraftig utvikling for våre barn og barnebarn.
Vi håper å kunne endre dette den 8. og 9. februar i Stockholm, innenfor rammen av «Northern Future Forum». Ni statsministre fra Storbritannia, Baltikum og Norden vil møte fremstående teoretikere og praktikere innenfor politikk og næringsliv. Dette er et nytt og annerledes toppmøte, og en oppfølger til vårt første møte i London for ett år siden. Gjennom åpen og intens debatt, og ved å utveksle ideer, lære av hverandres erfaringer og arbeide sammen vil vi diskutere hvordan vi kan gjenopprette konkurranseevnen og trygge de arbeidsplasser og den vekst som er en forutsetning for framtidig velstand. Det er mye som forener oss - ikke bare geografisk nærhet. Vi har alle tro på initiativ, innovasjon og vekst, og vi er opptatt av å fullføre det indre marked, å etablere handel med de hurtigst voksende økonomiene i verden og å fjerne unødvendige handelshindringer. Alt dette er viktig for å kunne gjenopprette konkurranseevnen i Europa.
Vi kan imidlertid ikke fullføre oppdraget dersom store deler av den potensielle arbeidsstyrken nektes mulighet til å bidra fullt ut. På toppmøtet denne uken vil vi derfor fokusere på to viktige spørsmål: Hvordan få flere kvinner til å starte egen næring, og til å gå inn i en lederstilling? Hvordan få eldre til å stå lenger i arbeid? Fordi vi står overfor store demografiske utfordringer, blir disse spørsmålene sentrale om vi vil sikre langsiktig økonomisk vekst og en bedre konkurranseevne.
For en generasjon siden var det ikke alltid like vanlig at kvinner hadde arbeid utenfor hjemmet. Siden den gang har det pågått en stille revolusjon. I EU utgjør kvinnene nå nesten halvparten av arbeidsstyrken og har i økende grad bedre utdanning enn menn. Nesten 60 prosent av dem som fullfører en universitetsutdanning i USA og i Europa, er kvinner.
Men til tross for dette er kvinnenes potensial i arbeidsmarkedet langt fra utnyttet. Bare 31 prosent av europeiske entreprenører er kvinner. Kvinner er også fortsatt underrepresentert i overordnede stillinger. Ifølge Europakommisjonen er i dag bare ett av ti styremedlemmer kvinne i de største børsnoterte selskapene i EUs medlemsstater. Denne skjevheten er mest påtakelig på toppen, der bare 3 prosent av de største selskapene har en kvinne til å lede sitt øverste beslutningsorgan. Utviklingen går langsomt, selv om forskning viser at det er en positiv korrelasjon mellom kvinnelig lederskap og resultater.
På møtet i Stockholm vil vi lytte til hverandres erfaringer og drøfte ulike løsninger for å få flere kvinner til å bli entreprenører og gå inn i lederstillinger. Én ting er klart: Kunne vi lykkes bedre med å utnytte kvinners fulle potensial i arbeidsmarkedet, ville BNP i Europa øke med flere milliarder. Vårt svar er enkelt: Vi har ikke råd til å la være.
Det andre diskusjonstemaet i Stockholm har sammenheng med de store befolkningsmessige endringene i våre samfunn, og hvilke følger de vil få. I 1950 var forventet levealder i verden om lag 46 år. I dag er den økt til nesten 70 år, og til nesten 80 år i EU. Dette er en fantastisk utvikling. Den gir den enkelte et lengre og rikere liv. Men i kombinasjon med lave fødselsrater og uendrede pensjonsordninger legger den også en tung byrde på staten. Det blir færre unge som arbeider og betaler skatt, og de vil måtte understøtte et jevnt økende antall eldre.
Erfaringen viser at eldre kan oppmuntres til å stå lenger i arbeid. Dette er noe mange seniorer gjerne selv vil, ikke minst fordi helsen ofte er god langt etter fylte 70 år. Det er heller et spørsmål om å endre holdninger og normer i andre aldersgrupper i samfunnet. En kan også se nærmere hvordan systemer for utdannings- og karriereløp kan endres, slik at det blir mulig å ha flere karrierer. Arbeidsvilkårene kan tilpasses, og arbeidstiden kan bli mer fleksibel. Vi vil drøfte alle disse forholdene med sikte på å fremme et klima for «aktiv alderdom» og et samfunn for alle generasjoner.
Denne uken vil vi, som en del av «Northern Future Forum», sette et søkelys på disse spørsmålene. Vi vil utveksle erfaringer og konsentrere oss om å bryte ned de barrierer som så altfor ofte hindrer kvinner og eldre arbeidstakere i å realisere sine ambisjoner på arbeidsplassen. Dette er saker som det ofte ikke blir tid til å ta opp på store globale møter. Men et toppmøte som «Northern Future Forum» er et unikt møtested for behandling av slike spørsmål. Og budskapet vårt er klart - svarene er helt avgjørende for den vekst og konkurranseevne som Europa så sårt trenger.
«Kunne vi lykkes bedre med å utnytte kvinners fulle potensial i arbeidsmarkedet, ville BNP i Europa øke med flere milliarder.»
For to måneder siden ble vesle Danica født i Manila. Hun ble verdensborger nummer syv milliarder. Om noen måneder vil det bli født et lite barn som blir nordmann nummer fem millioner. Hvordan vil det gå med de to små? Hvilken fremtid venter dem?
Slik spør foreldre.
Slik har foreldre spurt, til alle tider og i alle land, i det første møte med et nytt liv. I dette magiske øyeblikket fødes en kontrakt for evigheten.
En kjærlighetskontrakt som tåler alt.
Derfor er det så uendelig brutalt når et ungt menneske dør. Ingen mor er ment å miste en sønn. Ingen far skal miste en datter.
22. juli i fjor ble mange rammet. Fedre, mødre, søsken og besteforeldre måtte gå den tunge veien til graven. Det var så hjerteskjærende. Jeg har tenkt på de overlevende og etterlatte hver dag siden.
Hvordan går det med dere? Hvorfor måtte dette skje?
Fem måneder etter trenger vi fortsatt å vite for å forstå. 2012 vil gi nye svar. Først kommer rettssaken mot gjerningsmannen. Deretter skal kommisjonen fortelle sin usminkede og ærlige 22. juli-historie. Det betyr at vi må takle gjensynet med ondskapen. Jeg er trygg på at vi klarer det. For det norske folk skrev historie i fjor sommer. Først ble vi lamslått av bomben og skuddene. Så skjedde det noe. Vi reiste oss, ristet av oss frykten og sto rakrygget opp for demokratiet.
Vi følte det i rosetog og i fakkeltog. I begravelser, kirker, moskeer og foran TV-skjermene. Vi var ett folk. I møte med det verste i livet tok folk fram det beste i seg selv.
Det har styrket meg i troen på det gode i mennesket. På håpet. Og på kraften i et folks vilje.
22. juli ble det også født barn i Norge. En av dem var Thomas. Han er i dag en blid og fornøyd liten gutt på Lillehammer. Thomas må leve med at bursdagen hans forbindes med sorg. Vi skal sørge for at det ikke bare blir slik. Vi skal vise at krisen også løftet fram noe varmt og verdig i landet vårt.
Thomas og Danica skal bli voksne på hver sin side av en felles klode.
Vårt oppdrag er å vise dem hvor mye mer som forener dem enn som skiller dem. At når vi viser vilje til å lære om hverandre, vokser vi som mennesker. Når vi har evne til å respektere ulikhetene, blir vi sterkere. Når vi våger å ha tillit til hverandre, rekker vi lengst.
En dag blir kanskje Thomas og Danica venner på fremtidens Facebook. Thomas lærer om Manila. Og Danica får bilder av noe hun aldri har sett før: hoppbakkene på Lillehammer.
Dette er internett på sitt beste. Internett på sitt verste er når totalitære forførere får snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet.
Dette må vi møte med fasthet. Vi skal drive dem ut med kunnskapens lys. Å ta til motmæle mot ekstremisme er å ta ansvar for fremtiden. Jeg oppfordrer alle til å bli gode digitale nabokjerringer. Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men - vi skal ta igjen. Vi skal svare.
Det er å vise ytringsansvar å si: "Nei, du tar feil". Vi gjør det ved lunsjbordet på jobben. Nå er tiden inne for også å gjøre det på nettet.
Det nye året er snart ett døgn gammelt. Vi skal bruke også 2012 på de store oppgavene: Å bekjempe verdens fattigdom. Arbeide for fred. Og redde klimaet. Det skylder vi fremtiden.
Dette er overveldende oppgaver. Det er lett å tro at det ikke nytter. Men det gjør det. Gjennom hardt arbeid, og ved å legge stein på stein, går verden fremover. Mange hundre millioner mennesker er på få år befridd fra fattigdommens lenker. v Færre dør i krig. Flere lever i frihet. Og aldri før har flere folk valgt sine ledere gjennom frie og demokratiske valg.
Vi så det igjen under den arabiske våren. Folkeviljen kledde av regimenes løgner og tvang fram endringer.
Likevel. Det som gjør meg personlig mest rørt, er at færre barn dør og flere mødre overlever.
Fødselsdagen, den dagen hun gir nytt liv, er fortsatt den farligste dagen i mange kvinners liv. Flere jordmødre, nye fødselsklinikker og bedre hygiene gjør at mødrene overlever. Sist år reddet vi 600.000 flere barn. Mange av dem bare med et sprøytestikk.
Tenk det! 600.000 dyrebare liv. Og Norge er en pådriver. Det kan vi alle være stolte av.
For klimaet var fjoråret en skuffelse. Det ble gjort fremskritt, men heller ikke møtet i Durban ga et gjennombrudd. Men vi kan ikke gi opp. Norge skal fortsatt være en pådriver for forpliktende avtaler. Fordi det ikke finnes noe alternativ. Verden må gå sammen. Ellers svikter vi Danica i Manila og Thomas på Lillehammer.
FNs klimapanel advarer mot hyppigere og mer voldsomme uvær i fremtiden. Uværet preget også romjulen i Norge. Først og fremst for dere som er rammet av orkanens ødeleggelser. Men hele Norge er med. Vi beundrer vestlendingenes evne til å takle så ekstreme situasjoner. Og jeg berømmer alle dere som har stått på for å hjelpe, redde og reparere. Dessverre gikk et liv tapt i arbeidet. Når jeg reiser til Vestlandet om få dager, vil jeg drøfte beredskap med de som har stått i stormen. Vi må ruste oss mot virkningene av klimaendringene. Men først og fremst må vi hindre dem.
En annen utfordring er den europeiske gjeldskrisen. Den handler tilsynelatende om penger. Men egentlig handler den om mennesker. Igjen ser vi hærer av arbeidsledige i Europa. Mange unge er rett og slett i ferd med å miste troen på fremtiden. Det kan Europa ikke tillate. For oss i Norge handler det om å sikre arbeidsplassene våre og trygge boligrenten. Vi vet ikke hvor hardt vi blir rammet.
Men jeg lover at vi skal handle når det trengs.
Slik vi har gjort før.
Det blir ingen fremtid uten fred. Mange nordmenn deltar i fredsskapende arbeid rundt om i verden. v Som hjelpearbeidere. Mineryddere. Eller som piratjegere utenfor kysten av Somalia. Ofte er det snakk om farlige oppdrag. I fjor forsvarte norske flygere det libyske folk mot Gaddafi-regimets brutalitet. Våre mannskaper var blant de dyktigste i en bred koalisjon, og har siden høstet fortjent ros fra våre allierte.
I Afghanistan har norske soldater bidratt siden 2001. 2012 blir året da vi starter nedtrappingen. Jeg er fylt av stolthet over hva våre soldater har utrettet i Afghanistan.
Vi retter en varm takk til alle som er ute i fredsskapende oppdrag. Samtidig minnes vi våre falne. Vi har igjen mistet noen av våre beste. Oberstløytnant Siri Skare døde i et angrep mot FN-kontoret i Mazar-i-Sharif. Jurist Ingrid Midtgaard ble drept i et bombeangrep mot FN i Nigeria. Vi mottok budskapene om deres bortgang med dyp sorg. De vil være med oss for alltid.
I år vil jeg sende en ekstra varm hilsen til hans majestet kong Harald og hennes majestet dronning Sonja. Kanskje aldri i fredstid har kongefamilien stått nærmere sitt folk enn etter 22. juli. Med nærvær og varme ga de trøst. Kongen, dronningen og kronprinsparet. Med kloke ord lindret de smerte.
I år fyller både kongen og dronningen 75 år. Fem millioner nordmenn vil takke, gratulere og ønske det beste for hans majestet kongen og hennes majestet dronningen i jubileumsåret.
Kjære alle sammen,
14. desember var jeg med og feiret Roald Amundsen og hans menn på Sydpolen. Det var et stort øyeblikk. Folk fra hele verden hyllet polarheltene og det norske flagget. Lyden av "Ja vi elsker" ble en del av den store hvite stillheten. Norge var så nær, enda vi var så langt borte.
Der, lengst borte, så jeg et Norge vi alle kan være stolte av. Et land med pionerer som har satt historiske spor. Et folk som evnet å møte ondt med godt da vi i sommer ble utsatt for to brutale angrep. Og hverdagshelter som gjør et lite land stort. La det være i den ånden vi former fremtiden.
Godt nytt år!