Jonas Gahr Støre
Når vi mest av alt ønsker å bli tatt trygt vare på, skal vi da manne oss opp og tenke som kunde?
Valget til høsten blir et retningsvalg. For første gang har velgerne et regjeringsalternativ med politisk tyngdepunkt til høyre for Høyre. Høyre og Fremskrittspartiet sier at politikken de vil føre om de får flertall vil bli avgjort av valgresultatet. Inntil videre må anta at politiske standpunkter vil ligge et sted mellom de to partiene; at skattekuttene vil ligge et sted mellom Høyres kutt på noen titalls milliarder og Frps kutt på mange tiltalls - at bistanden skal kuttes med noen milliarder i Høyres versjon og enda flere milliarder i Frps alternativ.
Vi vet også noe om retningen for politikken. Siv Jensen sa før forrige Stortingsvalg i 2009 at om Frp vinner regjeringsmakt blir det markedstenking på alle nivåer. Hva betyr det i praktisk politikk? Hva betyr det for eksempel for helse- og omsorgssektoren?
Her har både Høyre og Frp ønske om langt større private innslag. De to partiene enes om såkalt «fritt behandlingsvalg». Det innebærer at alle som får en rett til behandling skal kunne ta med seg denne retten dit de ønsker, til sykehuset eller til en privat klinikk for behandling, og at regningen uansett skal dekkes av det offentlige sykehuset.
Partiene er for øvrig ikke enig i hvordan regningen skal dekkes inn. Frp sier som vanlig at det ikke skal stå på pengene, det vil koste mer og de vil bla opp. Høyre, for sin del, vil ta ekstrakostnaden til de private ut av sykehusrammen. Helseøkonomer som har vurdert dette forslaget tviler på at tiltaket vil få ned antall som venter på behandling og de mener det med høy sannsynlighet vil øke kostnadene.
Dette er viktige spørsmål, om prioritering og innretning av helsesektoren. Jeg har ikke noe i mot at det offentlige kjøper helsetjenester fra private. Vi gjør det for 11 milliarder kroner i året, av et sykehusbudsjett på rundt 115 milliarder. Praksis i dag er at det er et offentlig ansvar å avgjøre hva og hvor mye som kjøpes privat, for å møte pasientenes behov, for å sikre at de som har størst behov får behandling først og for å ivareta sykehusenes egen rolle.
Med Høyre og Frps modell brytes dette ansvaret opp. Erfaringen viser at det er de lettere tilfellene som egner seg for behandling i private klinikker. Siden disse klinikkene har en direkte økonomisk interesse å ivareta, vil de innrette tilbudet sitt etter behandlinger som de kan ta på rad og rekke. Det er rasjonelt i et marked. Men siden pengene skal komme fra sykehusrammen betyr det at disse enklere tilstandene, som sjelden er de mest alvorlige, kommer behandling før andre med mer sammensatte lidelser. Da endrer vi noe grunnleggende.
En slik utvikling, med offentlig finansiert oppstart av en privat sykehussektor, vil bidra til å trekke viktig arbeidskraft ut av sykehusene til private klinikker som kan betale mer. Det er en utvikling som ikke er til det beste for pasientene. Sykehusene er viktige samfunnsinstitusjoner med ansvar for akuttmottak, forskning og opplæring. Vi har felles interesse av å hegne om dem, ikke svekke dem.
Helseøkonomer som har vurdert denne modellen peker på at den vil virke drivende på både etterspørsel og tilbud av slike tjenester ettersom det i praksis vil være fritt frem for private klinikker å etablere seg når det offentlige uansett skal betale. Høyre og Frp påstår dette vil føre til en reduksjon i antall ventende på behandling. Professor Jan Helge Solbakk ved Universitetet i Oslo skriver: «Meg bekjent finnes det ikke undersøkelser fra noe land som dokumenterer hold i slike lovnader. Tvert i mot finnes det bøttevis av dokumentasjon på at en dreining av helsetjenesten i kundeorientert retning vil føre til en ytterligere fordyring av den, og uten at dette vil føre til noen reduksjon av helsekøene.»
I Debatten på NRK 25. april sa Siv Jensen at om vi kommer på sykehus skal vi bli behandlet som kunder. Erna Solberg hadde ingen innvendinger. Men ønsker vi det - å ha identitet som kunde når vi er på sykehus? Når vi kanskje er svake, skadet, syke, engstelige og mest av alt ønsker å bli tatt trygt vare på, skal vi da manne oss opp og tenke som kunde?
Det er mange steder det er rett å være kunde. Men ikke i sykehus. Frp ønsker at vi skal være kunde også som eldre i møte med sykehjem. Men hva slags valg snakker vi om? I den Frp-styrte kommunen Austervoll har kommunen satt bort alle omsorgstjenester til det private, svenskeide foretaket Alleris. Jeg har ikke noe negativt å si om Alleris. Men gir denne eneretten de eldre i kommunen et valg? Og hva skjer hvis selskapet en dag trekker seg ut av en årsak langt fra lokale forhold i en Hordaland-kommune?
Vi skal drive sykehussektoren godt. Vi skal stille tydelige krav til hva sykehusene skal bidra med. Regjeringen har lansert flere tiltak for utvikling av norske sykehus. Men sykehus er ikke et marked, og pasienter er ikke kunder. For det er nettopp dette som er det fine med velferdsstaten - at den ikke er basert på kjøp og salg av varer.
Det handler om mer enn å behandle. Det handler også om å forebygge. Og om å se mennesker.
Denne uka behandlet Stortinget meldingen om rusmiddelpolitikk. Hovedbildet er godt. Vi er enige om mye, bruk av rusmidler er lavere enn i mange andre land og mye av politikken virker.
Men vi må erkjenne; rus er et svært alvorlig folkehelseproblem, det står i fare for å øke, vi må trappe opp forebyggingen, sikre gode behandlingstilbud og utvikle flere - av god kvalitet.
Meldingen våger for første gang å omtale i hele sin bredde den største rusutfordringen i vårt samfunn, den som forårsakes av alkohol. Ofte handler debatten om misbruk av narkotiske stoffer. Det er alvorlig nok, men fortrenger alkohol som ledende årsak til sykdom og sosiale lidelser. Alkoholens skader vannes ut i omtale av livsnytende hverdager og fester.
I stortingsdebatten var det slående å lytte til Frps representanter. De er på alle områder kritiske til manglende behandlingstilbud og det skorter ikke på forslag om mer reparasjon. Men partiet er fraværende i diskusjonen om forebygging. På alkoholens område vil de åpne for fri omsetting av alkohol utenfor Vinmonopolet og kraftig liberalisering av skjenketidene. Det går ikke i hop. Det aller beste vi kan gjøre for å begrense alkoholens skadevirkninger er å styrke forebyggingen - og mobilisere til en ansvarlig holdningsdebatt.
Da må vi erkjenne omfanget. Denne meldingen retter for første gang oppmerksomheten mot de pårørende, de som indirekte er skadelidende av uansvarlig alkoholforbruk. Det har gjort inntrykk på meg å møte organisasjoner av pårørende, særlig barn og ungdom.
I rusmeldingen lanserer vi et nytt begrep: Passiv drikking. Vi skjønner hva som menes. Mellom 50 og 150.000 barn lever med foresatte der de voksnes alkoholforbruk påvirker samværet, tusenvis av dem tar direkte skade av det. Vi skal nå gjennomføre en levekårsundersøkelse for å finne ut hvordan barna opplever dette. Det vil gi bedre kunnskap om hvilken type hjelp og støtte disse barna trenger. Vi vil også opprette flere lavterskeltiltak for familier der barna blir fulgt opp fra fødsel til skolealder.
Så handler ruspolitikken selvsagt også om å se, møte og hjelpe rusmiddelmisbrukerne. Å forhindre overdoser og gi helsehjelp til mennesker i en sårbar situasjon er en viktig del av rusomsorgen. Også her må vi senke terskelen for at de med et skadelig alkoholforbruk kan våge steget ut av gråsonen og inn i åpent lende for hjelp og behandling.
Mye av debatten her handler om å tilby god hjelp til narkomane. Visjonen er å kunne hjelpe på veien mot rusfrihet. Mange har mot og krefter til å prøve, og de lykkes. Det er grunn til å feire hver av dem. Men ikke alle lykkes. Også de må vi se, ikke stue vekk.
Derfor skal kommuneansatte og frivillige fortsette jobben med å dele ut brukerutstyr og stelle sår, lindre smerter og vise verdighet. Derfor skal vi fortsette med å ta grep som redder liv - enten det er å tillate røyking av heroin i sprøyterom eller prøve ut nesesprayen som kan redde liv hvis noen har tatt en overdose. Erfaringen viser at arbeidet som offentlige og frivillige gjør ute i gatene ikke bare lindrer smerte og redder liv. Det gir også verdifull menneskelig kontakt. Og kan korte veien til å gå for rusfrihet.
Så skal vi selvsagt tilby behandling. Også her er vi enige om mye, selv om opposisjonen ofte får det til å lyde som om det knapt skjer noe. Men realiteten er at aldri er det blitt behandlet flere. Tall for 2011 viste at 25.000 personer fikk rusbehandling. Døgnkapasiteten er større enn noen gang! Antallet som gis poliklinisk behandling er økt fra 150.000 i 2008 til over 300.000 i 2011. Det tilbys langtidsplasser, kortidsplasser eller poliklinisk behandling, behovet varierer fra pasient til pasient, og derfor er mangfold i tilbudet så viktig. Ventetida til slik behandling har gått ned - og den skal ytterligere ned.
Noen ganger hører jeg påstanden om at vi i liten grad bruker private og ideelle organisasjoner i rusomsorgen. Det stemmer heller ikke. Nye tall viser at helseregionene har økt innkjøpene fra slike aktører med hele 68 prosent de siste sju årene. I denne perioden er det kjøpt inn tjenester for 7,5 milliarder kroner, antall plasser er gått fra under 800 i 2005 til rundt 950 i 2012. Jeg tror dette vil øke ytterligere.
I sterkere grad må vi stille krav til kvalitet. Det kan føre til at en behandlingsinstitusjon ikke får videreført avtalene sine med det offentlige. Slik må det være. En faglig omstilling er ikke det samme som nedbygging.
Så vet vi dette: Rusavvenning handler om langt mer enn antall behandlingsplasser. Den aller største utfordringen møter de som er behandlet når de forlater sykehuset eller institusjonen og vender tilbake til nærmiljøet sitt. Der venter ofte utrygt miljø, mangel på bolig og ingen jobb. Dette er «det sårbare mellomrommet». Samhandlingsreformen handler om å fjerne slike mellomrom. I samhandlingsreformen ligger potensialet til den opptrappingen vi ønsker for å hjelpe de rusavhengige. Helsedirektoratet lyser nå ut 50 millioner kroner til samhandlingsmodeller mellom kommune og sykehus. Målet er bedre tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer.
Mye av nøkkelen ligger her, i samarbeidet mellom kommunene og sykehusene. Brukeren skal ikke merke unødig til at han eller hun går fra et tilbud i statlig sektor til et tilbud i kommunal sektor. Her er det stort rom for forbedring.
Les også: - Støre jukser med rus
Hva gjør vi når vi får overbevisende kunnskap om det som gjør oss syke og reduserer livskvaliteten? Lar kunnskapen ligge? Nei! Det er både uansvarlig og usolidarisk å være likegyldig.
La meg begynne med en brutal selvfølgelighet; en dag skal vi alle ende livet, og helsepolitikkens mål er ikke å fornekte det. Tvert imot mener jeg vi trenger et mer naturlig forhold til døden, som er den mest naturlige konsekvensen av at vi lever.
Politikken skal bidra til at årene vi lever er gode, mest mulig fri for sykdom og med gode muligheter for livskvalitet. Der vil hver og en av oss måtte ta ansvar. Men vi lever i samfunn. Vi har et felles ansvar.
En stor studie om den globale sykdomsbyrden tegner et tydelig bilde av hva som ligger foran oss. Vi utvikler kroniske lidelser og dør av sykdommer som skyldes for liten aktivitet, for mye sukker, salt og fett, røyking og alkohol. Stikkord er kreft, kols, diabetes, muskel- og skjelettsykdommer og psykiske lidelser som øker i omfang.
Vi lever kanskje i gjennomsnitt like lenge. Men flere av årene vi lever blir preget av uførhet og redusert livskvalitet. Et tydelig kjennetegn i dette bildet er økende sosiale forskjeller i helse, som i Oslo der levealder mellom bydeler kan variere med opptil 10 år.
Hvordan tar vi ansvar i møte med denne kunnskapen? Hvilken rolle har politikken i forhold til helse der våre egne livsstilsvalg er så viktige?
Det er en selvfølge at din egen helse er ditt ansvar. Mange på høyresiden i norsk politikk sier at saken slutter der. Men er det å ta samfunnsansvar? Jeg mener nei. I et samfunn har også alle ansvar for alles helse.
Som politikere har vi ansvar for å samle kunnskap, reise debatter og treffe politiske valg på vegne av fellesskapet, til gode for alle. Solidaritet handler om at vi gjør kunnskap tilgjengelig for alle, at alle har muligheten til å leve gode liv.
Ikke minst har vi som samfunn ansvar for å ta vare på våre barn og unge når vi har kunnskap om hva som er bra eller mindre sunt for dem. Det er en del av vår kultur at vi beskytter ungene våre mot trusler og risiko. Mange av de såkalte livsstilssykdommene begynner i barne- og ungdomstid. Å være likegyldig i forhold til vaner som fører til overvekt, rusmisbruk eller altfor mye stillesitting er å fraskrive oss samfunnsansvar.
Dette handler ikke om at myndighetene skal blande seg inn i hvor mye grønnsaker folk spiser til middag eller om de går nok på tur. Det handler om noe langt mer alvorlig. Det handler om å hindre at kløften mellom dem som har minst og dem som har mest vokser seg stor i Norge. Det handler om å gi barna i landet vårt like muligheter i oppveksten.
Vi har regler, reguleringer, forbud og grenser. Det er demokratiets rett og ansvar å vedta slike. Men folkehelsepolitikk i vår tid handler om å tenke bredere. Vi må få ut kunnskapen. Vi må mobilisere til eget ansvar og samfunnsansvar. Familie og foreldre har et hovedansvar. Men vi må også engasjere samfunnsansvaret der livet leves - i barnehager, skole, utdanning, arbeid, fritid, idrett, kultur.
Barnehagen gir barna både oppmerksomhet og utfordringer, fysisk aktivitet og sunne matvaner. Skolen gir rammen for det samme. Barnehage og skole er kanskje aller viktigst i arbeidet med å forebygge helseforskjeller. Jeg tror full barnehagedekning er et av de viktigste grepene denne regjeringen har tatt for å utjevne sosiale forskjeller innen helse.
Vi kan utnytte skolens muligheter bedre. Skolehelsetjenesten er mer enn et lavterskeltilbud. Helsesøstrene forebygger helseproblemer og helseforskjeller når de fanger opp barn og unge som sliter. Skal vi satse mer på forebygging må vi satse mer på skolehelsetjenesten, mer på god ernæring og fysisk aktivitet, slik legger vi også grunnlag for god læring.
Nå har kommunene ansvar for å legge til rette for god folkehelse. Det er ikke bare helsesjefens ansvar. Det skal også plan- og bygningssjefen, næringssjefen og ordføreren gjøre. De som virkelig lykkes tenker bredt. God forebygging blir enda bedre ved å engasjere all frivilligheten i samfunnet, innen idrett og kultur. Når næringsmiddelindustrien sier de vil produsere sunnere mat og beskytte ungdom mot reklame for usunne produkter, ja da skal vi ta dem vel imot. De dropper likegyldigheten. De tar ansvar. Og det er bra!
I vår legger regjeringen frem en stortingsmelding om folkehelse. Den bygger på en stolt tradisjon. Det var bedret folkehelse som økte levealderen med tre tiår i forrige århundre. Blant arbeiderbevegelsens første krav var helse langt fremme. Det bør fortsette i en ny tid. Vi reparerer oss ikke ut av livsstilssykdomm-ene. Vi må forebygge dem. Vi kan ikke være likegyldige. Vi må ta samfunnsansvar.
Det finnes knapt noe viktigere enn psykisk helse.
Du blir sjeldnere syk hvis du har det godt psykisk. Og du blir fortere frisk hvis du skulle bli syk. Derfor er psykisk helse en viktig del av satsingen på folkehelse.
I Dagsavisen 9. januar hevder kommunepsykolog Heidi Tessand at jeg er mer opptatt av trapper og grønnsaker enn psykisk helse i satsingen på folkehelse. Det stemmer ikke. Psykisk helse en svært viktig del av folkehelsemeldingen som vi nå arbeider for fullt med i departementet mitt. Arbeidet favner de fleste departementene, fordi den viktigste innsatsen for folkehelse skjer utenfor helsetjenesten.
Et godt liv i lokalsamfunnet er viktig for å forebygge både fysisk og psykisk sykdom. Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, fra kreft til depresjon. Å bli sett, hørt og tatt vare på gir motstandskraft. Folkehelse handler om å sørge for at barn og unge får en god start i livet. Det er det viktigste av alt. For en god barndom varer livet ut.
Derfor handler folkehelse også om å skape et rettferdig arbeidsmarked og gode arbeidsforhold for alle, og om samfunnets evne til rettferdig fordeling. Det handler om å utvikle trygge lokalsamfunn med gode møteplasser hvor alle kan føle tilhørighet, og hvor vi trekker hverandre med i aktiviteter og frivillige organisasjoner. Det handler om å inkludere minoriteter og mennesker fra andre kulturer i fellesskapet.
Menneskene er hele. Vi har både en fysisk og en psykisk helse. De som sliter psykisk må få bedre hjelp av bedre kvalitet. Vi vet at psykiske problemer er en voksende årsak til frafall både fra arbeid og utdanning. Det er en av grunnene til at vi må styrke de tidlige tilbudene der vi lever livene våre: Fastlegen, psykologen, helsestasjonen og skolehelsetjenesten.
Takk til Heidi Tessand for kloke tanker. Da jeg møtte Psykologforeningen 3. januar var halve møtet viet til å lytte til Heidi Tessands egne erfaringer i Ski kommune. Det var interessant lærdom, og jeg satt igjen med inntrykk av at dette er eksempel til etterfølgelse. En psykolog som ikke sitter bak et skrivebord, men som er aktiv i nærmiljøet, som ser mennesket i sin samfunnskontekst og som forstår at når noen sliter på skolen så kan det skyldes forhold langt utenfor skolegården, en som engasjerer seg bredt og tverrfaglig for å legge til rette for det vi kan kalle utsatt ungdom. Og med tilsynelatende gode resultater.
Så jeg tror vi er enige om det grunnleggende: At det viktigste arbeidet for folkehelse foregår i lokalsamfunnene der vi lever livene våre. Det er der vi legger grunnlaget for helse - og uhelse. Derfor må vi tenke bredt når vi skal satse på folkehelse.
For Frp er utgangspunktet at vi har en dårlig eldreomsorg i Norge. Det er feil. OECD kåret i 2011 Norge som et av verdens beste omsorgsland.
Vi blir flere eldre i Norge. Det er velferdssamfunnets bonus; flere eldre som lever lengre, med det mangfold som hører med. Noen vil greie seg uten noen form for hjelp, noen vil ha behov for tilrettelegging til å bo i eget hjem, noen vil trenge omsorg. Politikken skal favne alle.
I Dagsavisen (9.1) skriver Siv Jensen noe selvsagt - at handling er viktigere enn ord. Jeg tviler ikke på at hun og Frp ønsker en god politikk for eldre. Men jeg mener hun har et for snevert fokus, at hun ikke ser mangfoldet blant dagens og morgendagens eldre og at hun tar feil på tre viktige områder.
For det første: Som vanlig for Frp er utgangspunktet at vi har en dårlig eldreomsorg i Norge. Det er feil. OECD kåret i 2011 Norge som et av verdens beste omsorgsland. Aldri har noen regjering satset så mye på kommuneøkonomi, kompetanse, antall ansatte og heldøgns omsorgsplasser for eldre. Aldri har lovverket vært bedre og mer presist.
Betyr det at vi er i mål? Nei. Fortsatt er det eldre som ikke får den hjelpen de har krav på. Fortsatt er det eksempler på at verdighetsgarantien ikke innfris. Og ja, fortsatt er det eldre som ikke får sykehjemsplass raskt nok. Men skal vi ta disse eksemplene på alvor, kan vi ikke starte med å krisemaksimere en tjeneste full av gode eksempler, dyktige fagfolk, fornøyde brukere og pårørende.
For det andre: Hun mener løsningen er å vedta en lov som gir rett til en sykehjemsplass når du trenger det og øremerkede midler fra staten. Det er et ærlig politisk standpunkt, men jeg tror ikke det er løsningen. Lovverket er i dag godt, kravet til tjenesten ligger der, du har rett til nødvendig helsehjelp og om behovet er en sykehjemsplass, har du rett på det.
De to store spørsmålene er hva du har behov for og hvem som skal bestemme hva du får av hjelp. Hva du skal tilbys er avhengig av din egen helsetilstand og hvilke virkemidler en kommune har utviklet. En kommune med en dårlig utbygget hjemmetjeneste vil måtte gi flere brukere plass på sykehjem. Det ville se bra ut i Siv Jensens statistikk. Men det er ikke slik at antall sykehjemsplasser automatisk sier noe om kvaliteten i tilbudet til eldre. Det vi må jobbe for i kommunene er at dyktige fagfolk kan se behov og tilgjengelige tiltak i sammenheng og bedre avgjøre hva som er det beste tiltaket. Staten er i hvert fall ikke den rette til å vurdere det.
For det tredje: Det er ikke å tåkelegge når jeg setter morgendagens politikk for eldre på dagsorden i dag. Vi har all grunn til å mene at fremtidens utfordringer og muligheter vil se helt annerledes ut enn dagens. I dag må hver sjette som går ut fra videregående skole velge jobb i omsorgssektoren om vi skal fylle sektorens behov for arbeidskraft. Skal vi opprettholde den samme måten å jobbe på som i dag, må hver tredje som går ut fra videregående skole jobbe i sektoren i 2050.
Det er verken mulig eller ønskelig. Derfor må vi tenke nytt - og vi må gjøre det nå. Det er nå vi planlegger morgendagens boliger, utdanninger og satsinger på velferdsteknologi. Det er nå kommunene gjør valg i sin planlegging som får betydning om 10-20 år. Det er nå vi kan lage samarbeidsmodeller med ideelle og frivillige, mange av dem friske eldre. Det er nå vi kan tenke nytt med handlefrihet, ikke av tvang.
Vi må spille på lag med de mange dyktige som jobber i sektoren, og med de eldre. Hver dag ser vi eksempler på at det er mulig. Da blir Siv Jensens ensidige fokus på bemanningsnorm og sykehjem en litt repeterende klagesang uten det nødvendige blikk for fremtidens utfordringer og muligheter.
Mellom julegaver og nyttårsforsetter - her er syv ønsker for Helse-Norge.
1. En ny satsing på folkehelsepolitikk. Tiltak for folkehelse går som en rød tråd gjennom norsk samfunnsbygging. Her finner vi noen av de første kravene til den politiske og faglige arbeiderbevegelsen; om arbeidsmiljø, hygiene, rent vann, helsestasjoner, bedre bolig.
Vi kan gjenreise folkehelsepolitikken for det 21. århundre. Vi kan flytte oppmerksomhet fra reparasjon til forebygging. Vi kan ruste oss bedre til å møte de nye, globale helsetrendene som følger av overvekt og stillesitting. Mennesket er helt, vi har både en fysisk og en psykisk helse. Vi kan gi hjelp av bedre kvalitet til dem som sliter med sin psykiske helse, en voksende årsak til frafall fra utdanning og arbeid. Vi må styrke de tidlige tilbudene; fastlegen, psykologen, helsestasjonen, skolehelse - tilbud nær der vi lever dagliglivet, lenge før et helseproblem blir slik at sykehus er svaret.
Vi kan og må redusere sosial ulikhet i helse. Store forskjeller i levekår blir fort til ulikhet i helse. Alle har ansvar for egen helse. Men fellesskapet har også ansvar for alles helse, at gode helsevalg er tilgjengelige for alle.
2. Større oppmerksomhet om muligheten i gode helsevalg. Gode helsevalg faller ofte lettere for ressurssterke med god økonomi og sosial trygghet. Demokratiet skal sikre like muligheter for alle. Vi trenger ordninger og reguleringer som gjør gode valg naturlig for flere, som avgifter på alkohol og tobakk, vinmonopol og røykelov. Og vi kan velge dialog og samarbeid. Et eksempel: Vi kan vedta forskrift mot reklame for usunn mat rettet mot barn. Men vi kan også invitere matvarebransjen til dugnad for å stoppe slik markedsføring og redusere innhold av sukker, salt og usunt fett i produktene.
Skolen er avgjørende. God utdanning bidrar til god helse, og god helse bidrar til bedre læring. Vårt mål bør være at fysisk aktivitet og et måltid blir en del av hver eneste skoledag.
3. Mobilisere mot misbruk av rusmidler. Vi har en god rusomsorg. Men mange får ikke den hjelp de trenger. Vi trenger bedre kunnskap om hva som er god kvalitet i behandlingen. Hjelp må stemme med individuelle behov. Vi må bli bedre til å se de pårørende, særlig barna av dem som sliter med rus. Vi kan satse på bedre samarbeid mellom ideell sektor, kommuner og sykehus.
4. Tenke nytt om mulighetene ved å leve lenger. Begrepet eldreomsorg gir ofte inntrykk av at alle eldre har et omsorgsbehov. Alle med omsorgsbehov - i alle aldre - skal få det. Men mangfold preger de eldre, kanskje mer enn yngre; mangfold i behov, ønsker og drømmer. De fleste vil bo hjemme, være aktive, bidra. Vi kan satse på et innovasjonsløft for omsorg, en sektor der det brukes altfor lite på forskning. Vi kan velge nye boformer og ny teknologi for å kunne bo lenger hjemme. Vi kan oppmuntre til mer nyskapende samarbeid med frivillig sektor.
5. Sikre at de grunnleggende helsetjenestene er tilgjengelige for alle, finansiert som et spleiselag. Vi bruker mer av egne penger på tilbud som handler om helse. Mange private og ideelle aktører gjør viktig arbeid. Men vi bør takke nei til privatisering og kommersialisering av grunnleggende helsetjenester. En slik utvikling vil svekke kapasiteten til å sikre likeverdige tjenester av høy kvalitet til alle. Våre felleseide sykehus bør fortsatt ha ansvar for prioritering, beredskap og bruk av de store ressursene.
Vi har mye å hente på å fornye organiseringen i sykehusene. Kvalitet er på vei til å bli det styrende målet der pasienten kommer i sentrum og pasientsikkerheten bedres. I norsk helsevesen jobber tusener av dyktige folk. De trenger trygghet, mest mulig heltidsjobber og rom for egen utvikling. Vi trenger bedre ledelse, på mange nivåer. Den viktigste lederen er den som forbereder undersøkelse og behandling av pasienten. All annen ledelse, også ministerens og direktørens, må bidra til å gjøre denne lederen god.
Vi kan benytte sykehusene bedre. På de store sykehusene er det døgnåpent akutt-tilbud. Kan vi avtale vanlig drift og skift også etter klokka 17.00, slik at vi kan utnytte bygninger og utstyr flere timer i døgnet?
6. Videre satsing på informasjonsteknologi og nyskaping. Bedre utnyttelse av IKT - «én innbygger - én journal» - vil gi raskere behandling, færre flaksehalser, kortere ventetider og bedre samhandling - fra fastlege til sykehus og sykehjem.
Vi kan innlede tettere samarbeid mellom forskning, helsevesen og nyskapende bedrifter. Bioteknologi er morgendagens vekstnæring. Ideer kommer i skjæringspunktet sykehus, forskning, universiteter, forskningsparker. Vi har et godt utgangspunkt vi kan utnytte bedre.
7. En åpen debatt om etiske valg i Helse-Norge. Hvordan prioriterer vi pengebruk, behandlingstilbud og tilgang til dyre medisiner? Vi trenger debatten om når «nok er nok»; når er det etisk å si at vi ikke gjør mer medisinsk for å forlenge et liv? God helse kan ikke alltid kan bety perfekt helse. Vi kan mestre livet selv om ikke alt er 100 prosent. Vi kan snakke åpnere om retten til en verdig død.
Et avsluttende ønske er at vi ikke glemmer hvor godt utgangspunkt vi har. Sosialmedisineren Per Fugelli sa det slik til Dagsavisen rett før jul: «Vi er på øverste hylle i verden, og likevel, hver gang vi ser en himmelflekk, så hyler vi.» Ord til ettertanke - godt nytt år!
Markedet fungerer til mye, men ikke til å styre sykehusene.
Når jeg skriver dette er jeg på vei hjem fra USA der jeg har deltatt på en konferanse om forskning og innovasjon. I år har helse vært en hovedsak. Vi har besøkt et protonsenter som gjør at strålebehandlingen mot kreft kan bli bedre og mer skånsom, og med færre skadevirkninger for pasienten. Vi har sett på katastrofeberedskap og hvordan det virker å ha bare ett nødnummer, i USA det velkjente 9-1-1. Og vi har sett nytten av at legekontor og sykehus har tilgang til elektroniske pasientjournaler.
Vi har mye å lære av USA, også når det kommer til helse. Men vi bør ikke se til USA for hvordan de organiserer helsevesenet. Har du ikke forsikring, får du kun akutt medisinsk hjelp. Får du kreft, diabetes eller hjerteproblemer får du ikke behandling dersom du ikke har råd til forsikring. I tillegg til at systemet fører til at mange ikke får hjelp, så gir det et ineffektivt og byråkratisk helsevesen. Det er både det dyreste i verden og det dekker ikke alle.
Noe av det viktigste i kan gjøre som samfunn er å ta vare på et godt offentlig helsevesen. Folketrygden er den beste helseforsikringen. Sammen setter vi høye mål for kvalitet i behandlingen. Vi utvikler og tar vare på sterke fagmiljøer i sykehus og omsorg. Vi sikrer en helhet i tilbudene fra fastlegen til annen behandling. Og vi står imot presset for å slippe inn kommersielle aktører som vil splitte fagmiljøer, bruke begrensede ressurser dårligere og føre til en todeling av helsevesenet.
Verken Høyre eller Frp ønsker å innføre et amerikansk system der de som ikke har forsikring faller utenfor. Det er bra. Men det er forbausende likhet mellom deres forslag om ubegrenset offentlig pengebruk til private tilbydere, og svakhetene i det amerikanske systemet. Begge løsninger gir mye byråkrati, høye kostnader og lav ressursutnyttelse.
I Høyres forslag skal de offentlige lokalsykehusene og universitetssykehusene reguleres gjennom nasjonale sykehusplaner. Regionene skal avvikles og alle sykehus skal styres av en ny sentraladministrasjon. Jeg tror det betyr sentralisering og svekket regional tilhørighet, særlig i vest, midt og nord. I denne løsningen skal de private fritt få utforme sine tilbud og sende regningen til fellesskapet for alle pasienter med et definert behov for nødvendig helsehjelp.
Mens de offentlige sykehusene må prioritere hardt hver eneste dag, foreslår Høyre at private aktører skal kunne sende det offentlige helsevesenet regningen så lenge pasienten har behov for nødvendig helsehjelp, uavhengig av alvoret i diagnosen. Vi snakker med andre ord om en offentlig finansiert oppstart av en lang rekke private tilbud. Men pengene og fagfolkene må jo komme fra et sted. Resultatet vil være at de offentlige sykehusene tappes for ressurser, uten å kunne påvirke tilbudet som ytes.
Jeg mener dette forslaget vil føre til oppstykkede fagmiljøer, sentralisering og byråkratisering. Det vil svekke fellesskapsløsningene. Det betyr dårligere kvalitet, mindre igjen for skattepengene, mer penger til kommersielle tilbydere og unødvendig helsebyråkrati. Og med et utvidet privat marked med bedre betalte fagmiljøer på plass, kommer nye tilbud der det er lommeboka som avgjør.
Erfaringen viser at slike private sykehus gjennomfører enklere og lønnsomme behandlinger, mens det offentlige sitter igjen med omfattende og kompliserte operasjonene. Fagmiljøene ved de store sykehusene svekkes, det gjør også akuttberedskapen og opplæring av nye spesialister. Det krever et voksende byråkrati som skal sertifisere private helseklinikker og betale ut offentlige penger etter stykkpris. Det flytter ansvaret for å prioritere vekk fra demokratiske organer og fagmiljøer, og over til markedet.
Vi trenger sterke universitetssykehus eid av fellesskapet som sikrer et godt og likeverdig helsetilbud i hele landet. Sykehusene behandler flere pasienter enn noen gang. De får nå ned ventetidene, måned for måned. Det viktigste er å fjerne flaskehalser og få til bedre samarbeid mellom sykehusene. Samarbeid med private hører også med. Sykehusene kjøper i dag tjenester fra ideelle, frivillige og private aktører for 11 milliarder kroner årlig. Men det viktige er at valget, prioriteringen, ligger hos det offentlige. Med Høyre og Frp vil vi se et nytt helsemarked hvor pengene følger pasienter og diagnoser som i et forsikringsselskap. De sier de vil sette pasienten i sentrum. Men når pengene følger pasienten, settes pengene i sentrum. Markedet fungerer til mye, men ikke til å styre sykehusene.
Sykehusene er en viktig del av vår felles velferd. Statlig eierskap og god lokal og regional styring skal sikre tilbud til alle som trenger det. Regjeringen vil styrke og ikke splitte opp denne viktige delen av den norske modellen.
Jeg har aldri tegnet privat helseforsikring. Min helseforsikring er folketrygden.
Siv Jensen og Bent Høie raser ifølge Dagsavisen (22.10) mot min kritikk av deres forslag om å offentlig finansiere et stort privat innslag i norsk helsevesen. Dette får vi nok mange anledninger til å diskutere i tiden som kommer. Da er det nyttig å oppklare to forhold.
Siv Jensen mener jeg har privat helseforsikring. Det er feil. Jeg har aldri tegnet privat helseforsikring. Min helseforsikring er folketrygden.
Høie mener jeg er intellektuelt uredelig når jeg på den ene siden sier at deres forslag om offentlig finansiering av nye private helsetilbud vil koste det offentlige dyrt og samtidig mener det vil føre til at flere må betale selv. Men jeg mener det er slik det blir. Trinn én er H/Frps forslag om at det skal være fritt frem for private tilbydere med offentlig finansiering. Tilbudet skal altså styres av etterspørselen og ikke behovet, og det i en situasjon der etterspørselen alltid vil overstige tilbudet. Det vil koste fellesskapet dyrt og det vil forrykke ansvaret for å prioritere.
Trinn to er at det på denne måten etableres en kapasitet som med sikkerhet vil tilby tilleggstjenester pasienten må betale for. I sum fører dette både til dårlig bruk av offentlige ressurser og en todeling av helsevesenet.
Jeg har aldri tegnet privat helseforsikring. Min helseforsikring er folketrygden.
Siv Jensen og Bent Høie raser ifølge Dagsavisen 22.10 mot min kritikk av deres forslag om å offentlig finansiere et stort privat innslag i norsk helsevesen. Dette får vi nok mange anledninger til å diskutere i tiden som kommer. Da er det nyttig å oppklare to forhold.
Siv Jensen mener jeg har privat helseforsikring. Det er feil. Jeg har aldri tegnet privat helseforsikring. Min helseforsikring er folketrygden.
Høie mener jeg er intellektuelt uredelig når jeg på den ene siden sier at deres forslag om offentlig finansiering av nye private helsetilbud vil koste det offentlige dyrt og samtidig mener det vil
føre til at flere må betale selv. Men jeg mener det er slik det blir. Trinn én er H/Frps forslag om at det skal være fritt frem for private tilbydere med offentlig finansiering. Tilbudet skal altså
styres av etterspørselen og ikke behovet, og det i en situasjon der etterspørselen alltid vil overstige tilbudet. Det vil koste fellesskapet dyrt og det vil forrykke ansvaret for å prioritere.
Trinn to er at det på denne måten etableres en kapasitet som med sikkerhet vil tilby tilleggstjenester pasienten må betale for. I sum fører dette både til dårlig bruk av offentlige ressurser og en
todeling av helsevesenet.
22. juli-kommisjonen er både veldig presis og veldig generell. Det må trekkes lærdommer av begge deler.
Debatten om 22. juli-kommisjonen har handlet om det presise, om hva som gikk feil, om hvorfor det skjedde og hva som må gjøres for å rette opp. Det er kritisk nødvendig. Regjeringen ba om kommisjonens usminkede vurdering, den er kommet og blir nå fulgt opp. Men vel så viktig er dette; både analyse og konklusjoner har føringer langt utover vurderingen av de enkelte etatenes innsats 22. juli 2011.
Den endelige oppsummeringen taler for seg; kommisjonen skriver at «disse lærdommene i større grad handler om ledelse, samhandling og holdninger - enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg.» Det er en konklusjon som maner til ettertanke om mye, ikke minst om lederrollen generelt, og i det offentlige spesielt.
Ingen offentlig norsk etat er i moderne tid stilt overfor en krise som den politiet sto overfor 22. juli i fjor. Igjen, det er avgjørende å rette opp feil. Men det har vært andre kriser. Utenrikstjenesten har levd gjennom noen av dem. Høsten 2005 var UD preget av erfaringene fra tsunamien, den usannsynlige katastrofen som likevel skjedde, med alle sine konsekvenser. Da bølgen kom ble UD overrumplet. Lærdommene var brutale. Det måtte endring til.
All evaluering viste at det måtte endringer til innen struktur. Men erfaringene har vist at det vel så mye har handlet om kultur. Mye er skjedd. Det stilles nå tydelige og nye krav til ledere, beredskapsrutiner og planer er endret, UD har fått et døgnbemannet operasjonssenter, krisestaber er etablert og i beredskap, vi har langt flere øvelser hjemme og ute. Listen er lang, og mye bra er gjort.
Vi kjenner ikke neste krise, det eneste vi vet er at den aldri er lik den forrige. Det må være en del av kulturen at vi er underveis, at det hele tiden er forbedring å hente, leksjoner å lære, nivåer som kan løftes. Derfor ber jeg nå alle norske ambassadører og ledere i utenrikstjenesten om å lese rapporten.
Kommisjonen skriver at der det sviktet, skyldes det primært følgende fem punkter:
1. Evnen til å erkjenne risiko og ta lærdom av øvelser har vært for liten.
2. Evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært for svak.
3. Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull.
4. Potensialet i informasjons- og kommunikasjonsteknologi har ikke vært godt nok utnyttet.
5. Ledelsens evne og vilje til å klargjøre ansvar, etablere mål og treffe tiltak for å oppnå resultater har vært utilstrekkelig.
Ulike etater kan trekke ulike lærdommer av disse observasjonene, men de er påminnelser til alle. Mitt poeng er at håndtering og oppfølging vil handle om ledelse. Og at ledelse må forankres i kultur.
«Kultur spiser planer og strukturer til lunsj», heter et ordtak, underforstått; du kan ha mange planer og strukturer, om kulturen legger seg på tvers, blir lite gjort. Derfor blir ledelse så avgjørende. Jeg tror vi trenger en åpen og ærlig debatt om ledelse i et moderne, demokratisk samfunn der det er tydelige og legitime krav om inkludering av medarbeidere, forankring av beslutninger, åpenhet i prosessene, og for det offentliges del, et løpende innsyn fra så vel medier som politiske kontrollorganer. Kultur er et kollektivt ansvar. Men også det kollektive må ledes. Gjennomføring er og blir et lederansvar. Lederansvaret er den enes ansvar. Det kan ikke vannes ut i noe kollektivt.
For utenrikstjenesten trekker jeg to slutninger av kommisjonens analyse og tilrådninger: For det første må vi fokusere på å holde vårt hus, vår tjeneste, våre stasjoner og vår beredskap i orden. Vi har ansvar for oss selv og våre medarbeidere, de er mange. Vi kan fort få ansvar for veldig mange flere, i vår del av samfunnsberedskapen, for et farende folk. Vi må være forberedt på det mulige, det sannsynlige som kan være dramatisk nok, men også på det uventede. Våre planer og øvelser kan ikke skreddersys det usannsynlige. Men de må ta nødvendig høyde. Det må øves - og ikke minst læres av øvelsene.
Og for det andre; erkjennelsen om lederansvar og kultur gjelder også måten vi gjør den faglige jobben som utenrikstjeneste på. Vår verden preges av endringer, også de kan bli dramatiske og uventede. Hvordan vi evner å forstå endring og fremme norske interesser i en verden der også det usannsynlige kan skje, ja, også det er en del av samfunnsberedskapen.