Landet har tatt viktige skritt mot demokrati og fred. 
Nå må omverdenen svare positivt. Derfor bør sanksjonene suspenderes.

Myanmar er ikke lenger et land med et styre som Norge ønsker å straffe med sanksjoner. Landet er i dag inne i en historisk overgangsperiode der myndigheter, opposisjon og sivilsamfunn fortjener all den støtte de kan få for å utvikle landet i en demokratisk og fredelig retning.

I januar 2011 møtte jeg et sted i Bangkok en nøkkelperson med nettverk på innsiden av det politiske systemet i Myanmar. Han mente det kunne gå mot omfattende reformer i Myanmar. Han spurte om Norge var rede til å støtte veien mot demokrati og ikke minst bileggelse av de mange etniske konfliktene i landet. Mitt svar var et betinget ja. Vi ville være rede til å stille opp om utviklingen virkelig gikk i demokratisk retning, om politiske fanger ble løslatt, om Aung San Suu Kyi ble tillatt å drive politikk, om reformer ble gjennomført. Det var lov å håpe, men var det særlig realistisk?

Tidligere denne uka møtte jeg den samme mannen sammen med en ministerdelegasjon fra Myanmar på Norges-besøk. Hadde noen sagt i januar 2011 at vi ville komme hit i april 2012, hadde få trodd på spådommen. Men realiteten er at Myanmar nærmest har foretatt en helomvending i løpet av det siste året. Suppleringsvalget 1. april, hvor Aung San Suu Kyi og hennes parti vant en overveldende seier, var en av flere bekreftelser på dette. Landets myndigheter, med president Thein Sein i spissen, fortjener anerkjennelse for å ha avholdt et valg som bredt oppfattes som fritt og rettferdig, og som gikk rolig og fredelig for seg.

Norge har ment at det internasjonale samfunnet må svare på disse endringene. Vi har foretatt hyppige besøk til landet og fulgt utviklingen tett. I fjor fjernet vi oppfordringen om ikke å reise til Myanmar. Deretter, som svar på løslatelsen av det store antallet politiske fanger i januar i år, fjernet vi den særnorske oppfordringen om ikke å handle med eller investere i Myanmar. Og etter valget 1. april mener vi at tiden er kommet for å fjerne de resterende straffetiltakene, med unntak av salg av våpen til Myanmar. EU er på vei mot samme konklusjon.

Da jeg snakket med Aung San Suu Kyi på telefon i helgen ga hun støtte til denne beslutningen. Samtidig ba hun omverdenen følge nøye med. Det vil vi gjøre. For utviklingen kan møte mange typer tilbakeslag. Våre tiltak er ment som en anerkjennelse av reformkreftene. Men vi har også et budskap til de som motsetter seg reformer om at også vår klokke kan skrus tilbake. Tiltak som er avviklet kan gjeninnføres.

Jeg tror ikke endringene i Myanmar i hovedsak skyldes presset utenfra. I motsetning til i den arabiske verden kommer initiativene innenfra og er igangsatt av regimet selv. Samtidig har opposisjonens arbeid, endringer i landene rundt Myanmar og internasjonalt press opplagt vært med på å motivere de reformene myndighetene nå gjennomfører. Vi skal huske at de militære fortsatt har kontroll. Men noe kraftfullt er satt i gang. De nye politiske prosessene er mer demokratiske. Det er mer frihet og åpenhet. Det er ytringsfrihet. Lovene endres. Men fortsatt må vi se endringer og reformer gjennomført i praksis. Summen av kursen og tiltakene peker rett vei. Men det hele er fortsatt sårbart. Derfor bør vi være rede til å engasjere oss.

Oppgavene står i kø, ja de er nesten uoverstigelige etter tiår med militærdiktatur, vanstyre og delvis isolasjon. Det er avgjørende at økonomien kommer i gang og at veksten kommer hele befolkningen til gode. Vår handel er ytterst begrenset. Men den kan vokse, og det vil vi legge til rette for.

Så må Myanmar komme til fred med seg selv. Landet slites med et dusin væpnede konflikter med etniske grupper inne i landet. Nå forhandles våpenhviler. Det er nødvendig. Men en våpenhvile markerer ikke slutten, snarere starten på utfordringene. Folk må se at fred lønner seg, at det blir utvikling, helse, skole, arbeid, minerydding og mulighet til å returnere for de som har flyktet.

Ministeren som besøkte Norge er mannen som har fått ansvaret for å forhandle fred med de etniske gruppene, jernbaneminister Aung Min. Vi delte med ham et omfattende erfaringsgrunnlag fra pågående og tidligere freds- og forsoningsprosesser. Myanmar må så velge sin egen vei. Ministeren ber oss bistå med å koordinere hjelpetiltak til våpenhvileområdene. Vi er positive, under forutsetning av at det etableres en politisk prosess i nær kontakt med de involverte partene og giverne. Erfaringen viser betydningen av at landets myndigheter sitter i førersetet og at hjelp og støtte kommer alle til gode.

Igjen; dette er oppløftende, men skjørt. Mye står på spill, først og fremst for folket i Myanmar, men også langt utenfor landets grenser. For det er viktig at når kursen legges om i rett retning, så skal det være mulig å gjennomføre den i praktisk politikk. Om det lykkes vil det ha ringvirkninger langt utover Myanmar.

Jeg tar spørsmål om habilitet på alvor og har i min tid som minister lagt stor vekt på å følge regelverket.

Arne Strand hadde i Dagsavisen lørdag 31. mars en kommentar knyttet til spørsmålet om min habilitet i forbindelse med innvilgelsen av en søknad fra Norges Rederiforbund om støtte til opprettelsen av Senter for nordområdelogisikk i 2008. Strand mener jeg i lys av kritikk bør ta initiativ til å få vurdert habiliteten nå, i ettertid.

Jeg tar spørsmål om habilitet på alvor og har i min tid som minister lagt stor vekt på å følge regelverket. Regelverket sier at det er den enkelte som må vurdere sin egen habilitet. Jeg gjorde det i 2008 og mente at jeg var habil til å innvilge søknaden fra Norges Rederiforbund, vel vitende om at skipsfartsnæringen ved Tschudi Shipping Company, ledet av Felix Tschudi som jeg har kjent siden ungdomstida, også ville bidra til opprettelsen av senteret.

Jeg vurderte meg som habil fordi jeg ikke så noe særskilt i min relasjon til Rederiforbundet som etter regelverket skulle tilsi at jeg ikke kunne treffe en beslutning. Initiativet, som Norges Rederiforbund stilte seg i bresjen for, ville bidra til en langsiktig og bærekraftig kunnskapsutvikling, særlig rettet mot samhandlingen mellom Norge og Russland og de øvrige nordområdene. Dette var i tråd med Regjeringens nordområdestrategi som jeg har koordineringsansvar for. Ut fra nettverksprosjektets formål og innhold, mente jeg at jeg var habil til å innvilge den. For meg handlet dette ikke om mitt forhold til Felix Tschudi, men Utenriksdepartementets samarbeid med den institusjonen som søkte og hvordan prosjektet var beskrevet; som et kunnskapsløft som skulle komme ulike kunnskapsmiljøer i akademia og næringsliv til gode. Utover Tschudi Shipping Company, som også sa seg villig til å bidra med finansiering til opprettelse av senteret, fikk Rederiforbundet også med andre næringslivsaktører og akademiske institusjoner. UDs midler gikk verken til Tschudi eller hans selskap.

Jeg kan forsikre Arne Strand om at jeg har fått med synspunktene fra mediene, opposisjonen og professorene som mener jeg tok feil. Jeg tar deres vurdering på det største alvor. De som uttaler seg konkluderer sjelden i spørsmålet om jeg var habil, men enes om at jeg burde fått saken vurdert. I lys av dette mener Strand at jeg nå burde forelegge saken for Lovavdelingen i Justisdepartementet.

Til dette er det å si at jeg ikke fant grunn til å gå til Lovavdelingen i 2008, og jeg mener det ville være helt uvanlig å be Lovavdelingen om gjøre det nå, fire år etter. I andre saker hvor jeg har vært i tvil om egen habilitet, har jeg sendt saken til Lovavdelingen for å få deres vurdering. Det er slik systemet må fungere. Lovavdelingens uttalelser om habilitet skal være rådgivende når det har meldt seg tvil forut for behandlingen av en sak. De skal ikke brukes som en domstol over statsrådens skjønn i etterkant.

Jeg tar ansvar for beslutningen om å innvilge søknaden fra Norges Rederiforbund. Det er et politisk ansvar. Det er i lys av dette at jeg ser fram til å legge fram saken i hele dens bredde samt begrunnelsen for min vurdering av habilitetsspørsmålet i brevet til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om kort tid.

Demokratiet taler nå i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er bra. Men hva skjer med kvinnenes stemmer?

Det går en fellesnevner gjennom hele den arabiske regionen; et folkelig engasjement nedenfra mot autoritære styresett, mot dårlige levekår og for demokrati og menneskerettigheter. I tillegg har hvert land sin egen dramatiske historie, fra borgerkrigene i Libya og Syria til videreutviklingen av demokratiet i Marokko, den myke overgangen i Tunisia, status quo i Algerie og den urovekkende usikkerheten i Egypt.

Noe annet er felles, og det er inntrykket av at kvinners formelle posisjoner og rettigheter er utsatt. Ingen av kvinnene fra Tahrir-plassen sitter i det nyvalgte egyptiske parlamentet. Lovgivning som sikret kvinner representativitet og rettigheter, gjennomført av autoritære ledere som Mubarak, Gaddafi og Ben Ali, reverseres nå av ledere og partier valgt av folket.

Blant aktivistene som drev endringene igjennom var det menn så vel som kvinner. Dette var også kvinnenes revolusjon. Men nær sagt alle de som har, eller er på vei inn i formelle maktposisjoner i dag, er menn. På min rundreise i regionen i forrige uke møtte jeg frustrasjon blant noen kvinner, og jeg har lest om uroen fra flere andre. Men jeg møtte også en sterk tro på at demokratiet ville levere bedre løsninger fordi dette var folkets valg, en stolthet også blant kvinner. Som én sa det: «Husk, dette var ikke bare menns første møte med et fritt valg, det var også kvinners.»

Hvordan skal vi forholde oss til dette? Først må vi være tydelige på det grunnleggende; at de universelle menneskerettighetene gjelder alle og er ment som beskyttelse for individet, kvinne som mann, blant annet mot den type overgrep de autoritære regimene bedrev.

Så må vi jobbe målrettet for å knytte kontakter til det nye flertallet. Min erfaring er at de har døra på vidt gap. Ja, mer enn det; de ønsker intenst møte med erfaringer fra moderne styresett, moderne velferdspolitikk og demokrati i praksis. Og de ser blant annet mot Norge. Det muslimske brorskap i Egypt ser på den nordiske samfunnsmodellen som en inspirasjonskilde. De kommer med sikkerhet ikke til å kopiere oss, men vi kan dele noen viktige erfaringer. Dette vil stå sentralt i vårt arbeid mot det nye Egypt i tida framover.

I dag er økonomisk utvikling viktigere enn nesten alt annet i den arabiske verden. Det haster med framskritt før ny misnøye bryter ut. Vi kan vise til og dokumentere den økonomiske betydningen av kvinners yrkesdeltakelse og likestilling i Norge. Vi kan vise hvordan fordeling og velferdspolitikk også bidrar til vekst. Det lønner seg at kvinner har god helse, utdanning, jobber, og at samfunnet legger til rette for dette. Dette er også spørsmål den nye egyptiske venstresiden er opptatt av.

Demokrati sikrer ikke uten videre likestilling. Demokratiske vedtak kan i prinsippet sette likestillingen tilbake. Fra Norges historie vet vi at demokrati aldri var ensbetydende med å bedre kvinners rettigheter. Men vi vet også at demokratiets mange institusjoner var avgjørende for å kjempe dem fram. Jeg velger å tro, under betydelig tvil, at dette vil bli veien også i den arabiske verden.

Jeg er derimot ikke et øyeblikk i tvil om at kampen for likestilling vil bli knallhard innenfor en kulturell ramme der både religion og patriarkalske tradisjoner varsler tunge motkrefter. Samtidig tror jeg demokrati er en forutsetning for framskritt. Reformene som ble gjennomført av autoritære ledere kan ha virket mot sin hensikt nettopp fordi de manglet legitimitet og forankring i det brede flertall. For kvinnesaksforkjemperne i Egypt er oppgaven nå å arbeide mot de sterke kreftene som ønsker å reversere lover knyttet til blant annet kvinners rett til skilsmisse.

Vi må håpe at demokratiet kan styrke en modererende kraft som også fremmer likestilling. I Kairo møtte jeg den kvinnelige professoren Heba Raouf, tydelig forankret i det nye islamistiske flertallet. Hun fortalte om hvordan ekstremister nå blir utfordret i ulike mediekanaler hver eneste dag om blant annet sitt syn på kvinner og likestilling. «Åpenhet får undertrykkingen fram, så kan vi gjøre noe med den», sier hun. Men for Raouf vil kvinners rettigheter ivaretas om den i langt sterkere grad respekterer det hun kaller Egypts kulturelle og religiøse identitet. For oss blir det viktig å forstå dette - samtidig som vi vektlegger våre verdier om åpenhet og pluralitet.

På årets 8. mars bør vi minne hverandre på at reformkreftene vil trenge vår solidaritet. Vi kan ikke påtvinge andre våre løsninger. Men vi kan gjøre dem tilgjengelige. Norske partier, organisasjoner og kvinnenettverk kan kjenne sin besøkelsestid og knytte kontakter, for utveksling av erfaringer og framtidshåp begge veier.

Unge mennesker i Norge står friere enn de fleste når de skal velge utdanning og jobb. Men når de tar sitt valg, fortjener de å vite hvilket samfunn vi ønsker å bygge for framtida slik at lyst kan kobles til virkelighet.

Noe positivt skjer med tida; før traff mange unge sine utdanningsvalg ut fra hva foreldre fortalte dem at de «burde» eller «måtte». For mange førte det til valg som ikke stemte, verken med motivasjon eller evner. I dag er det gjengse rådet til unge som lurer på hva de skal studere at de bør følge sine lyster. Dessuten er det så vanskelig å gjette på hva det norske arbeidsmarkedet vil trenge om 10–20 år.

Men er det egentlig så vanskelig? Er vi blitt for forsiktige med å tenke framover – og signalisere utad – om hva samfunnet vil trenge av kunnskap og kompetanse i de neste tiår? Jeg møter unge mennesker som slår ut med armene når voksne begrenser sine råd til at de bør ta den utdannelsen «de har lyst på». For hvilket kompass er lysten, om den alene skal gi retning?

Det er umulig å spå nøyaktig hvor mange leger, ingeniører, helsearbeidere, jurister, fagarbeidere, økonomer eller sosiologer Norge vil trenge i 2030. Vi trenger ikke vite det heller. Men vi vet noe om morgendagens brede behov og det kan vi snakke høyere om. Vi vet at vi vil trenge varme hender og kloke hoder til en sektor som skal gi pleie, omsorg og trygghet til mennesker i alle aldre, og i økende antall til de eldste blant oss. Her skapes uvurderlige verdier for oss som enkeltmennesker – og som samfunn.

Men jeg vil fokusere på en annen side av verdiskapingen – den vi med stor sikkerhet vet vil være konsentrert rundt leting, funn, produksjon, videreforedling, markedsføring og salg av naturressurser, fornybare som ikke-fornybare. Vi er ikke ved slutten av historien om Norge som en nasjon med unike naturressurser. La oss snarere se oss ved starten. Om vi godtar det perspektivet blir kontrasten tydeligere til det jeg vil kalle en tiltakende forvaltningskultur i samfunnet; der det er som om vi har funnet det som skulle finnes, oppdaget det som skulle oppdages, eller som Erlend Loe formulerte det for sin generasjon; hva skal vi bygge, alt er jo bygget?

Men mye skal fortsatt bygges. Utviklingen i nordområdene tydeliggjør et nytt kapittel i en lang fortelling om Norge, om hvordan kombinasjonen av ressurser, kapital, arbeid, kunnskap og internasjonal eksponering utgjør selve kjernen i norsk arbeid og verdiskaping, og dermed fundament for både velferd og sikkerhet. Det vil fortsette, om vi evner og om vi vil – og om unge mennesker ser at her ligger noen av framtidas mest spennende jobber.

Noen stikkord: I noen generasjoner framover kan vi gjøre nye oppsiktsvekkende funn av olje og gass på norsk sokkel, vi kan utvikle teknologi for å redusere – og en dag eliminere – utslipp av klimagasser, vi kan lede an i utvikling av fornybar energi, vi kan etablere en helt ny næring – marin bioprospektering – som utnytter organismene på de store havdyp (det skal finnes rundt 10.000 av dem), vi kan bli ledende på både klimakunnskap og klimapolitikk basert på lærdom fra hav og is i nord, vi kan utvikle nye oppdrettsmuligheter, vi kan lede an i fortsatt bærekraftig høsting av rike fiskeressurser, vi kan utvikle en unik mineralnæring, et eksotisk reiseliv, vi kan videreutvikle vår evne til å bearbeide, markedsføre og selge, vi kan styrke språk- og kulturkunnskaper til å mestre de viktigste markedene internasjonalt. For å nevne noe, og det er selvsagt mer.

Kunnskap er navet i denne fortellingen. Vi bør formidle de brede samfunnsbehovene bedre og sikre at lærestedene, helt fra videregående skole, har tilbud og føringer som gjør at norsk ungdom kan forberede seg på morgendagens jobbmarked og Norges behov – innen både realfag, samfunnsfag og omsorgsfag.

Noen snakker om hva vi skal leve av etter oljen. Det er en feilslutning. Vi lever ikke av olje. Vi lever av kunnskap, teknologi og arbeid som skaper verdier, blant annet av olje. Denne epoken begynte da Norge ble en energinasjon med vannkraften tidlig på 1900-tallet. Vi trengte kompetanse og kapital utenfra da Norge ble en olje- og gassnasjon. Ingeniørene, geologene, juristene og statsviterne som var formet av den norske vannkraftepoken ble viktige i olje- og gassepoken, og slik vil nye generasjoner ta Norge videre, ut av en fossil tidsalder og inn i en fornybar. Energinasjon vil vi være lenge, lengre enn langt.

Men vil nordmenn utdanne seg til disse jobbene, vil de søke og ønske dem? Vi bør si og handle basert på at svaret er ja. I dag strømmer fagfolk hit fra andre EØS-land. De mangler arbeid hjemme, mens vi har jobber i Norge. Unge mennesker i Norge står friere enn de fleste når de skal velge utdanning og jobb. Den friheten er verdifull. Men de fortjener og bør kunne forvente tydeligere tale om hovedsporene for norsk verdiskaping de neste 10–30 årene. Slik at lyst kan kobles til virkelighet.

Samfunnet skal rustes til å møte nye utfordringer. Vi må satse på kunnskap for arbeid og velferd for trygghet. Men i bunn avgjør tilliten og samfunnets samhold.

Arbeiderpartiet har startet arbeidet med programmet vi ønsker å styre landet etter i perioden 2013–2017. Politikk for å skape og dele har vært et viktig begrepspar for vår politikk i nyere tid. Alle vet at vi må skape for å ha noe å dele. Stadig flere ser at måten vi deler også avgjør evnen til å skape.

En lærdom er at land med små forskjeller har lykkes bedre i en åpen verdensøkonomi. Prisen for de store forskjellene er høy. Vi ser det som dystre kjennetegn i flere av de kriserammede landene i Europa. Store grupper har falt utenfor arbeidslivet, kunnskaps- og velferdsutviklingen. Veien tilbake er vanskelig.

Det norske utgangspunktet er godt, men vi vet at tøffe tak venter. Vi vil møte hardere konkurranse på den globale markedsplassen, med behov for utvikling og foredling av kunnskap, erfaring og kompetanse. Vi vil møte store utfordringer for å ivareta god velferd til en befolkning med flere eldre og der vi alle stiller krav til kvalitet. Vi står foran store og viktige samfunnsløft innen klimapolitikken og i utviklingen av bedre infrastruktur. Sammen skal vi utvikle et mangfoldig samfunn med god integrering.

I sum ser vi at det vil kreve evne til omstilling der vi både skal fornye oss og ta vare på viktige kvaliteter ved det norske samfunnet. I 2013 møter vi en politisk høyreside som ønsker en annen samfunnsutvikling som fører til større forskjeller og nedbygging av fellesskapsansvar innen velferd. Det skal vi møte offensivt. Klare fronter er bra i demokratiet.

Små forskjeller og rettferdig fordeling handler om politiske verdivalg. I dag ser vi også hvordan disse verdiene er avgjørende og moderne fortrinn for Norge. Trygge mennesker tør mer. Evne til omstilling, innovasjon og kreativitet styrkes av at det er høy tillit i samfunnet. Derfor vil arbeidet med partiprogrammet sette fokus på tilliten og samholdet mellom oss som skal møte fremtiden sammen. Hvordan påvirker våre politiske valg tillit og samhold i samfunnet? Og omvendt – hvordan kan tillit og samhold inspirere de politiske valgene?

Også her er utgangspunktet godt. Forskere peker på at vi i Norge har en høy sosial kapital. Sosial kapital forstås som kombinasjonen av nettverk og tillit. Vi stoler mer på hverandre, og vi har høyere tillit til at samfunnet stiller opp når vi trenger det. Sosial kapital styrkes av små materielle forskjeller. Nordiske land, som har lagt vekt på sosial utjevning og universelle velferdsgoder, lykkes bedre i å bevare sin sosiale kapital enn land der forskjellene er store og det offentlige fellesskapsansvaret er mindre.

Dette blir spesielt viktig i et mer mangfoldig norsk samfunn. Mangfoldet er en mulighet som kan utvikle ny kreativitet. Samtidig mener forskere at innvandring og større mangfold kan svekke tilliten mellom oss. På den annen side viser erfaringer at økende økonomiske ulikheter er en større utfordring for sosial tillit enn etnisk og kulturelt mangfold. Igjen dokumenteres at god fordelingspolitikk og tydelig balanse mellom alles plikter og rettigheter er avgjørende. Dette er komplekse sammenhenger. Men vi tror at dette blir viktig for det norske samfunnets utvikling. Moderne sosialdemokratisk politikk skal investere og prioritere for å ta vare på disse fortrinnene.

Så er det dette: Tillit og samhold i et demokrati henter sin forankring nedenfra, fra sivilsamfunnets mangfold. Det handler blant annet om frivillighetens handlingsrom. Høyresiden argumenterer ofte med at fellesskapsansvaret bør reduseres fordi flere velferdsoppgaver kan løses dels av markedet og dels av frivilligheten. Slik sukret Cameron-regjeringen sine egne nedskjæringer i offentlig velferd. Resultatet er at forskjellene og de sosiale motsetningene øker, mistilliten vokser og samfunnet stagnerer.

Frivilligheten er en stor og uforløst ressurs i velferdssamfunnets videre utvikling. Samhandlingsreformen rydder opp mellom helseforetak og kommunene. Like viktig blir det å tydeliggjøre forholdet mellom velferdsstatens formelle ansvar og sivilsamfunnets store uformelle rolle rundt hver enkelt. Daglig omsorg, livskvalitet og mening kommer ikke med offentlige penger og tjenester alene. Et samfunn med høy tillit mobiliserer viktige ressurser tett på oss, bortenfor markedet og utenfor det offentlige. Her finnes stor idérikdom og kilde til sosialt entreprenørskap.

Vi ser fram til spennende arbeid og inviterer med partimedlemmer og alle med interesse for sosialdemokratisk politikk. Og så gleder vi oss til debatt med de som har andre meninger!

Publisert i Dagsavisen torsdag 15. desember.

Av alle våre muligheter for å bidra til en grønnere europeisk framtid, er gassen den største. Men bare om vi fornyer oss og blir en del av den europeiske fornybarsatsingen.

For to uker siden snakket jeg til Oljeindustriens Landsforening om energi og klimautfordringer og tok for meg det mange definerer som det norske klimaparadokset. Det består i at vi både er en produsent av fossil energi og en pådriver i kampen mot global oppvarming. Mitt poeng er at ja, dette er et paradoks, men det er ikke bare Norges paradoks, det er hele verdens paradoks. Vi trenger en kraftig økning i produksjon og bruk av fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft. Men selv om fornybarveksten er høy, utgjør fornybar energi fortsatt bare rundt 3 prosent av verdens energiforsyning. Omstillinger i energiverdenen tar tid, tunge prosesser må snus og grunnfestede forbruksmønstre må endres. En verden som vil vokse fra 7 til 9 milliarder mennesker fram mot 2050 vil fortsatt trenge fossil energi for å møte sine energibehov.

To satsinger blir da avgjørende i tillegg til fortsatt utvikling av fornybar energi: 1) å utvikle teknologi som reduserer og helst fjerner utslipp av CO2 fra kull, olje og gass, 2) å få til en overgang fra kull til gass, som er den minst forurensende energikilden. Mitt poeng er at Norge må ha sitt fokus på begge disse områdene. Det er her vi kan gjøre en forskjell som virkelig monner. Overfor vår største gasskunde – europeiske land – må vi arbeide for at gass foretrekkes framfor kull, og at gassen kan gå inn som det jeg vil kalle partnerenergi til den voksende bruken av fornybare energikilder.

Anders Bjartnes fra Norsk Klimastiftelse skrev en interessant og kritisk vurdering av min tale i Dagsavisen mandag. Bjartnes mener at jeg legger for stor vekt på fossil energi og overser betydningen av fornybar energi. Han argumenterer godt for fornybarsatsing og han er redelig når han framhever at mer fornybarkraft vil bety mer synlig infrastruktur (les master og ledninger!), men at det er en pris vi må betale.

Jeg er ikke uenig i Bjartnes’ sterke innlegg for den fornybare energien. Norge ligger i verdenstoppen i bruk av fornybar energi gjennom den store vannkraftproduksjonen, langt over noe EU-land. Nå vil vi ytterlige øke andelen fra 58 prosent av den totale energimiksen til 67,5 prosent innen 2020 som vårt bidrag til fornybardugnaden i EØS-området. Som kontrast kan nevnes Storbritannia som skal øke sin fornybarandel fra 1,3 til 15 prosent innen 2020.

EU-landene har satt seg djerve mål utover i dette århundret, blant annet å redusere EUs CO2-utslipp med minst 80 prosent innen 2050. Dette vil kreve formidable omstillinger. På et UD-seminar om europeisk energipolitikk i Stavanger i oktober sa Frederic Hauge at dette ville skje, fordi 27 regjeringssjefer i EU hadde bestemt det. Jeg er glad for at Hauge har tillit til politikken. Men det er langt fram og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres. EUs ledere har satt seg store mål før; det rekker å minne om grenser for budsjettunderskudd og statsgjeld – som samtlige land senere brøt. Resultatet ser vi i dag.

Poenget mitt er dette: For et grønnere Europa er salg av norsk vannkraft positivt. Visjonen om at Norge kan bli et grønt batteri for Europa ved at våre vannkraftmagasiner utgjør 50 prosent av Europas lagringskapasitet av fornybar kraft, er spennende og må følges opp. Bruk av norsk teknologi for å utvikle havvind og annen fornybar energi er også viktig.

Men den virkelige muligheten til å gjøre en forskjell i europeisk sammenheng vil være knyttet til gassen og håndtering av CO2. Derfor er det relevant å snakke gassens sak i Europa. Det er et bidrag til europeisk energiforsyningssikkerhet og klimapolitikk at norsk gass forblir en langsiktig energikilde i Europa. Det er både viktig energipolitikk og utenrikspolitikk.

Men vi kan ikke lene oss tilbake og si at alt er som før. Det var også min advarsel til en industri som lett kan bli blendet av nye store funn på norsk sokkel. Europas land tar nå avgjørende valg for sin energimiks. Tyskland skal gjennom store omstillinger når kjernekraften skal avskaffes. Våre partnere i Europa snakker til oss om at de trenger norsk gass, men de skriver mindre om dette i sine planer. Det er denne utfordringen vi må møte. Vi må fortsatt bidra til teknologiske kvantesprang innen energieffektiv produksjon, håndtering av CO2 og aktive demonstrasjoner av hvordan gassen kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.

Dette er min tilnærming. Anders Bjartnes og Norsk Klimastiftelse har sin. Mon tro om de kan forenes i en felles visjon for en ambisiøs og realistisk energi- og klimapolitikk som overkommer klimaparadokset?

Norge aksepterer ikke at uskyldige sivile rammes i konflikter. Sudan er intet unntak.

Innlegget eer skrevet sammen med miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.

I et innlegg i Dagsavisen 10. oktober hevder Norsk Folkehjelp at Norge ikke er tøffe nok i den konflikten som nå utspiller seg i grenseområdene mellom Sudan og Sør-Sudan. Den påstanden kan ikke stå uimotsagt.

La det ikke være noen tvil: Norge aksepterer ikke at uskyldige sivile rammes i konflikter. Sudan er intet unntak. Bombing av sivile mål i området Sør-Kordofan opprører oss. Vi har understreket overfor myndighetene i Khartoum at dette må stanses.

Det viktigste nå er å få fram nødhjelp til de som trenger det mest. Sør-Kordofan og Blånilen er delstater i Sudan. Befolkningen har sterke bånd over grensen til Sør-Sudan. FN anslår at flere enn 250.000 mennesker er drevet på flukt i de to delstatene. Denne konflikten må løses gjennom politiske forhandlinger. FN må få slippe inn i konfliktområdene. Dette har vi flere ganger tatt opp med sudanske myndigheter. Samtidig har vi advart myndighetene i Sør-Sudan mot å gripe inn over den nye landegrensen. Vi forventer og forutsetter at begge landene respekterer hverandres suverenitet. Det kan ikke aksepteres hvis Sør-Sudan forsyner folk på nordsiden av grensa med våpen eller annet utstyr. Vi har også oppfordret til umiddelbar stans av volden og at reelle forhandlinger må komme i gang igjen.

I tråd med fredsavtalen fra 2005 skilte Sudan og Sør-Sudan lag 9. juli i år. Dessverre er det fortsatt mange uløste spørsmål. Norge er pådriver på mange fronter for å få til en positiv utvikling, spesielt sammen med USA og Storbritannia. Vi jobber tett med Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki, og Den afrikanske union. Vi støtter Etiopias aktive engasjement for å finne en løsning.

Vårt viktigste mål er å sikre to levedyktige stater. Det er i alles interesse at Sudan og Sør-Sudan lever i fred side om side og deler et godt naboskap. Sikkerhetsproblemene kan imidlertid ikke løses uten å ta hensyn til landenes økonomi. Sudan ga fra seg en tredel av landet, en firedel av befolkningen og 75 prosent av sine oljeressurser i sommer. I Sør-Sudan er salg av olje landets eneste inntektskilde. Ingen vet for hvor lenge den varer. Begge landene står foran enorme økonomiske utfordringer i årene som kommer. Norge har derfor tatt initiativ til en økonomisk konferanse om Sudan. Målet er å bidra til økonomisk vekst etter delingen. USA planlegger en likende konferanse for Sør-Sudan.

Norge stiller tydelige krav til både Sudan og Sør-Sudan. Samtidig ønsker vi å være en konstruktiv støttespiller. Etter år med mistenksomhet vil det ta tid å utvikle et normalt og godt naboskap. Men det er den viktigste investeringen landene kan gjøre.

Kan bruken av sosiale medier forklare opprørene i Midtøsten – eller i alle fall spredningen av dem?

Jeg tror svaret må være nei. Det var ikke Twitter og Facebook som felte Mubarak og Ben Ali. Men de sosiale mediene skaper unike forutsetninger for dramatiske bevegelser. Det er ikke nytt at ny kommunikasjonsteknologi rokker ved det bestående. Gutenbergs trykkekunst bidro til enda større endringer i sin tid, riktig nok i slow motion målt med vår tids stoppeklokke. Som trykkekunsten har dagens nye medier et stort demokratisk potensial. Men som for all teknologi er det vi mennesker som på godt og vondt avgjør hvordan de blir brukt.

Gjennombrudd i kommunikasjonsteknologi skaper ofte historie. Globalt vokser de sosiale mediene i et forrykende tempo. I løpet av 2010 fikk Facebook 250 millioner nye medlemmer, og nådde ved årets slutt 600 millioner brukere. Twitter hadde 175 millioner brukere for et år siden.

Alt dette påvirker våre samfunn, sprer tanker og ideer og løfter fram endringer. Vi som har tenåringsbarn ser hvordan det endrer samvær og forbindelser mellom unge i Norge, konsekvensene av denne sosiale forandringen har vi knapt forstått. Men la oss løfte blikket: I forandringene som har sveipet gjennom Midtøsten og Nord-Afrika ser vi hvordan de nye sosiale mediene ble brukt til å fremme krav om frihet og demokrati, dokumentere regimenes undertrykking, mobilisere folk og vekke oppmerksomhet hjemme og ute.

Hva er konsekvensene, hva er potensialet? Dette var spørsmål vi stilte da Norge samlet et knippe utenriksministre, menneskerettsaktivister og en sentral leder i Twitter i New York i går. Årets Trygve Lie-symposium dreide seg om demokratiutvikling og de sosiale medienes rolle. Hvordan brukes de sosiale mediene for å fremme demokrati, åpenhet og menneskerettigheter? Hvordan brukes de for å kontrollere og manipulere befolkninger? Kan ansvarsløs bruk bidra til å undergrave demokratiet?

I Egypt og Tunisia var de sosiale mediene viktige verktøy i kampen for regimeskifte. Gjennom Facebook og Twitter bygget protestbølgen seg opp. Forandringene ble drevet frem av dem som modig strømmet ut i gatene og fylte Tahrir-plassen uten andre våpen enn et sterkt håp om at rettferdigheten til slutt ville seire. De krevde frihet og rett til å uttrykke seg, samles og demonstrere på fredelig vis. Ja, kjente krav om grunnleggende menneskerettigheter, men fremmet gjennom nye kanaler – de sosiale mediene. Det er sterke historier om hvordan unge mennesker brukte eksisterende teknologi og med enkle midler utviklet ny for å bygge nettverk.

Tilgjengelighet og spredning er nøkkelord for å forstå de sosiale medienes kraft. Dette er en grunnleggende demokratisk teknologi basert på åpenhet, likhet og tilgjengelighet for alle. Den er så tilgjengelig, enkel og rimelig at den i mange land truer autoritære ledere som tviholder på å kontrollere tanker og meninger. Rundt 60 land utøver i dag en eller annen form for sensur på internett. De overvåker, filtrerer innhold, blokkerer sider. Menneskerettsforkjempere er særlig utsatt. Slik sensur bør frem i lyset og kritiseres på samme måte som annen krenkelse av ytringsfriheten.

Over tid vil forsøket på å kontrollere befolkningen gjennom sosiale medier neppe lykkes. Jeg tror det er en kamp der autoritære regimer er dømt til å tape selv om de bruker stadig flere ressurser på kontroll og blokkering.

Sosiale medier skaper ramme og rom som mennesker fyller med innhold, på godt og vondt. Etter 22. juli er vi blitt mer oppmerksomme på at de sosiale mediene også rommer ekstreme tanker og ideer. Nettmediene skaper virtuelle fellesskap, også for dem som fremmer fremmedfrykt, hat og rasisme. Mediene skaper et rom der enkeltindivider opplever fellesskap som forsterker opplevelsen av at mange er med. På nett er ingen ensomme ulver alene.

I det store perspektivet er det lite nytt under solen, kommunikasjonsteknologier revolusjonerer både menneskers liv, produksjon og samfunn, nå som før. De sosiale medienes demokratiske karakter og utbredelse utfordrer i første rekke autoritære regimer, men også våre liberale, åpne demokratier blir stilt overfor utfordringer. Vårt svar må være noe annet enn kontroll. Også her må det handle om mer åpenhet, mer demokrati.

De sosiale mediene har tatt bort terskelen for at hver enkelt kan ytre seg i det offentlige rom. For ytringsfriheten er det grunnleggende positivt. Men det følger med et ansvar, ikke minst til å stå frem med navn og identitet, også når det handler om sterke ytringer.

Jeg har deltatt i mange av debattene med Frps talspersoner og har til hensikt å fortsette med det, også når vi skal vurdere sammenhengene mellom politisk tankegods og det grufulle vi opplevde.

Dagsavisen (11/8) skriver at jeg ønsker å «skåne Frp etter terroren». Jeg vil tilbakevise påstanden. I uka etter angrepene sa jeg at dette ikke var tidspunktet for de spisse politiske debattene om ansvar. Partiene har også vært enige om en lav profil mens vi sørger og følger de drepte til graven. Videre bør det ikke herske noen tvil om at den ansvarlige for drapene var den som utførte dem.

Men som jeg selv skrev i Dagsavisen i går, må vi vise at vi i «samholdet i sorgen tåler motsetningene og konfliktlinjene i politikken», selv de som knytter seg til spørsmål som grenser opp mot 22. juli. En veldig tydelig motsetning i syn på mangfoldets muligheter og utfordringer går mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg har deltatt i mange av debattene med Frps talspersoner og har til hensikt å fortsette med det, også når vi skal vurdere sammenhengene mellom politisk tankegods og det grufulle vi opplevde. Jeg merker meg at ledende representanter for Frp sier at de kunne ha uttrykt seg annerledes i omtalen av minoriteter og mangfold, men at det politiske budskapet står fjellstøtt. De kan være trygge på at de vil møte meg i debatter om dette i ukene og månedene som kommer.

Jeg ledet Arbeiderpartiets integreringsutvalg som fikk bred tilslutning til sine forslag på Aps landsmøte i april. Vi har et program for integrering på en solid felles norsk verdiplattform. Det handler om verdier som er formet gjennom et samfunn åpent mot impulser og inntrykk utenfra. Kjerneverdiene er demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, likestilling og likeverd. På dette grunnlaget, som gir felles rammer for alle i Norge, må vi åpne for og gi trygghet til et større mangfold. Vi er gode på likhet i Norge. Vi bør bli bedre på mangfold, bedre på å se kvalitetene og mulighetene i et større norsk «vi». Samfunnsdebatten må bidra til å forme hva vi opplever som plikter og rettigheter knyttet til «det norske vi». Etter 22/7 sa mange i Norge at de følte en større tilhørighet til fellesskapet. Det kan bli en ressurs for oss.

Da må også samfunnsdebatten bli mer inkluderende, der de som opplever frykt også kommer til uttrykk. Og ingen av partiene skal «skånes», men snarere utfordres. Jeg ser fram til å delta i den debatten.