Hvorfor gjør ikke massemedia jobben sin?

Det har ikke manglet på muligheter for å ergre seg over hvor svakt og tafatt norske journalister behandler våre politikere og toppembetsmenn. Spesielt får de med mest makt de minst vanskelige spørsmålene fra avisene. Lokalt er det lett å se at lokalavisen er avhengig av kommuneledelsen. Det er nærliggende å tolke den mangel på kritisk journalistikk som et knefall for de som har makten og derfor kan styre informasjonsflyten til avisen. Den andre tolkingsmuligheten er at journalisten har for lite kjennskap om det som er tema. Selv håper jeg på den første forklaringen.

Dessverre har denne servilitet for maktpersoner også satt sine spor hos riksaviser, TV og NTB. Det er ikke vanskelig å peke på hvor journalister ikke følger opp med kritiske spørsmål. Landbruksministeren kan si at vi har bare 50% dekning av mat i vårt land samtidlig som han vet at vi er nettoeksportører av mat målt i kalorier (hva ellers bør man måle mat med?). Samferdselsministeren kan si at staten kommer til å bruke x antall millioner på en ny vei og samtidlig underslå at det meste er bompenger som blir innkrevet. Undervisningsministeren kan si at vi har verdens beste skole og ingen journalist forlanger dokumentasjon. Forsvarsministeren kan si at vi har god og høy beredskap og blir ikke spurt om hvor lang tid som går med til å mobilisere forsvaret (i 1940 burde det ikke ha tatt mer enn en natt hvis vi skulle ha hatt et troverdig forsvar – hvor lang tid har vi i dag?)

 La meg ta et konkret eksempel. Den 11.9.12 trykket VG både i papir og nettutgave og andre aviser en artikkel på nyhetsplass om statsministeren som var på besøk hos samferdselsministeren i Nord-Trøndelag. Denne artikkel ble også formidlet av NTB. Temaet var veipolitikk. Statsministeren sa blant annet ”Statsminister JensStoltenberg(Ap) innrømmer at norsk veibygging har vært for stykkevis, treg og dyr. Staten kan lære av private veiprosjekter, mener han.

og

- Det som har vært feil med norske veiprosjekter er at det har vært en klattvis utbygging. Det har vært dyrt og har gått for sakte,”

Slike utsagn må en jo si er bemerkelsesverdige. Her er det naturlig med oppfølgingsspørsmål, gjerne med konkrete eksempel. Dessverre mangler de mer gravende spørsmål og statsministeren får fortsette praten nærmest som en enetale.

Det er merkelig at journalisten ikke spør om hvordan politikken nå blir lagt om og når en slik omlegging kan tenkes å få konsekvenser. Journalisten burde ha brukt konkrete eksempel slik som statens egen riksvei 22. Jeg velger dette som eksempel men kan ikke tenke meg at det finnes oppegående journalister som ikke selv kan finne andre eksempel.

Ny bru over Glomma (Rv. 22) i Fet kommune er en tvingende nødvendighet. Der har det vært en kø hver arbeidsdag i de siste 30 år. Minst. Brua har 2 smale felt og mangler nødvendig kapasitet. Trafikkmengden er større enn på E6 ved Minnesund. Her må det bygges ny firefelts bru raskt. I følge Statens Vegvesen kan den tidligst stå ferdig i 2026 med en reell byggetid på litt over 3 år. Dertil kommer et år med faktisk planlegging. Resten av tiden går med til politikerbestemt byråkratisk sommel og rot.

Mangelen ved brua er godt kjent av det politiske miljøet og offentligheten.

a.      Akershusbenken på Stortinget har sagt at de må arbeide for å få inn denne bru i Nasjonal Transportplan.

b.     Samtlige partier (unntatt SV) sa før valget i 2009 at de skulle arbeide for en ny bru.

c.      I januar 2011 sa daværende samferdselsminister i avisene at det var viktig å få til en løsning med en ny bru.

d.     NAF Nedre Romerike har arbeidet hardt for å holde denne sak varm i offentligheten.

e.      Ordfører i Fet kommune er Arbeiderpartist i likhet med statsministeren. Samme parti styrer også i Aurskog Høland og Sørum kommune. I likhet med Fet kommune lider innbyggerne i disse kommuner direkte grunnet køene. Man må kunne gå ut fra at det finnes informasjonskanaler i partiet.

f.      En del av strekningen fra Lillestrøm til Fetsund blir i 2013 utbedret til 4 felt. Hvorfor ikke hele strekningen inklusive ny bru?

g.      Oslo bystyre har vedtatt at kjøretøy med dieselmotor kan bli stengt ute av Oslo på kalde vinterdager. En naturlig omkjøringsvei blir da rv. 22 over Glomma og sørover for trafikken nord fra byen. Og omvendt. Men veien og brua har ikke kapasitet til enda mer trafikk. Hvor skal de gjøre av seg?

Som avislesende borger må man konkludere med at også rikspressen TV og radio blir brukt som mikrofonstativ av våre sentrale politikere. Noen unntak finnes heldigvis. Her nevnes dekningen av Gjørvkommisjonens rapport om den 22. juli 2011. Men helhetsinntrykket er et annet. Helhetsinntrykket er at politikere og toppembetsmenn kan si svært mye rart uten at de får spørsmålet: Hva betyr det som blir sagt i virkeligheten? Kan vi vanlige borgere forvente en bedring og mer kritisk holdning fra den 4. statsmakt eller må vi fortsette å slå fast at norske massemedia er kritikkløse mikrofonstativ?

Johan Saers

Bjørkelangen

Også vi kan øke eterspørselen slik at arbeidsledigheten i Europa går ned.

I avisen mandag 14.5 tar vår statsminister Stoltenberg til orda for hva EU-landa kan gjøre for å bekjempe den økonomiske krisen i Europa. Han forteller hvordan man må gjennomføre innstramminger i budsjetter og hvordan Tyskland bør øke sin etterspørsel. ”Hvis et land som Tyskland kan bidra til å øke etterspørselen i Europa, vill det være bra for nabolandene” sier Stoltenberg. Og det er selvsagt sant. Kjøper Tyskland mer av sine naboer får naboene mer å gjøre noe som også gir flere arbeidsplasser og lavere ledighet.

Det som dog forbauser en leser er at Stoltenberg ikke tenker litt lengre. På at Norge kan gjøre det samme og på den måten hjelpe sine naboer i Europa. Norge kan for eksempel vedta å bygge ut veinettet radikalt med hjelp av utenlandske bedrifter. Vi kan bygge ferdig motorvei mellom Oslo og Trondheim på den måten. Eller hvorfor ikke, utbedre Rv 22 fra Skedsmo til Sarpsborg til motorvei. Da forsvinner en god del av trafikken gjennom Oslo til velsignelse for miljøet i hovedstaden. Samtidlig får grenseområdet øst for Glomma et løft inn i fremtiden. Hvis vi foretar en slik investering på den betingelsen at utbygger tar med seg egne materialer, egne lønnsavtaler og egne ansatte påvirkes ikke etterspørselen i Norge og utbyggingen er ikke inflasjonsdrivende.

Johan Saers

Bjørkelangen

Som innvandrer i Norge har jeg lenge lurt på hvorfor ikke det norske samfunnet stiller større krav til oss innvandrere.

De eneste krav som pr. dato blir satt er krav til samfunnet og felleskassen. Jeg tenker her spesielt på språkopplæring. Å kunne norsk er en forutsetning for å delta i samfunnet. Mangler gode nok språkkunnskaper er den enkelte isolert både fysisk og intellektuelt. Den som ikke forstår en så enkel sammenheng kan med fordel sette på finsk eller russisk tv eller radio. I de siste dagene har til og med Arbeiderpartiet sagt at de innser denne sammenheng. Støre sier på tv at det er viktig at alle kan norsk, også mor og fa.

En kort beskrivelse.

En del ungdommer som er født i landet kan ikke språket godt nok når de er ferdige med skolen etter 10. klasse. Noen kan det heller ikke etter videregående skole. Ungdommene mangler gjerne et stort nok ordforråd. Med godt nok mener jeg her at de kan fungere språklig som alle andre. Hjemme er familien og der står fjernsynet på en eller annen kanal fra hjemlandet. Alternativt er det en DVD fra den opprinnelige kulturen som foretrekkes. Dette fordi mor ikke kan norsk og far ønsker at barnet ikke skal bli for norsk. Omvendt kan det være far som ikke kan norsk. Det er et spørsmål om å velge kultur. Over tid har man det resultatet vi ser i dag. Voksne som ikke kan norsk men har vært i landet i 20 år eller lengre, og barn som heller ikke har noe norsk ståsted hverken språklig eller kulturelt. For å gjøre det hele komplett importeres deretter en ny ektefelle.

Tiltak som bør gjennomføres.

Jeg nevner 3 viktige tiltak som etter mitt syn bør gjennomføres. Det første tiltaket stiller krav til majoritetsgruppen (de norske). Vi må gjøre det lettere å bli norskspråklig. Det må være en offentlig oppgave å lage og distribuere norskopplæring, også til de som av forskjellige grunner ikke kan møte på opplæringssteder. Jeg tenker her på både rene språkkurs og dvd med innspilte gode enkle program for innvandrere. De kan gjerne være laget for barn men bør ha et innehold som gir kunnskap om det norske samfunnet. Kort fortalt må en ta sikte på allmenndannelse. Målet må være at brukerens muligheter å forstå et værvarsel eller en nyhetssending økes. Utlån via innvandrerorganisasjoner, flyktningekonsulenter,  og bibliotek bør stå sentralt. Det må være et tilbud som er gratis til alle som ønsker å lære seg norsk og som er fast bosatte i Norge. Slik det er nå får for eksempel en slovak som begynner å arbeide i Norge ikke tilbud om norskopplæring.

Det andre tiltaket er også rettet mot majoritetsgruppen. Det må bli laget en normert ordliste til bruk i enkel norsk. Slik det er i dag er det et utall godkjente varianter av skriveform og uttale. Det er for eksempel ubegripelig for en innvandrer å forstå at det er rett norsk å skrive enten solen eller sola. Er innvandreren enten dyslektiker eller analfabet blir kaoset i hodet selvsagt uoverkommelig, og det tar alt for lang tid å bli god nok i norsk. Jeg innser at dette kravet er krevende men ikke desto mindre er det viktig at vi starter opp arbeidet med språkforenkling snarest. Slik enkel norsk bør deretter bli tatt i bruk av nyhetssendinger, værvarsel, barneprogram, statlig informasjon, kommunale forskrifter og så videre. En ekstra bonus er at også de av de innfødte som er dårlige på språk grunnet forskjellige handikap (hørsel, begavelse …) får et bedre liv.

Det tredje tiltaket stiller krav til immigranten.

Med immigrant mener jeg alle innvandrere som flytter til Norge for å bosette seg. Grupper som arbeidsinnvandrere,  flyktninger, familiegjenforente og så videre. Virkeligheten har vist at det eneste som hjelper er at det må lønne seg å lære seg norsk for alle. Man kan snakke om at det lønner seg sosialt å lære seg språket men det strider mot ønsket om å beholde den opprinnelige kulturen. Vi står igjen med tiltak som lønner seg i alle kulturer, nemlig økonomiske tiltak. La meg skissere en tenkbar modell. Barnetrygd blir ikke utbetalt til foresatte hvis de ikke kan snakke enkel norsk etter 2 år i landet. Trygden blir satt på konto og utbetales først etter at de foresatte kan snakke enkel og begripelig norsk fra hverdagslivet. Etter fire år stoppes barnetrygden hvis de foresatte ikke kan lese og forklare en enkel side med norsk tekst på lik linje med en middels elev i tredje klasse. Trygden stoppes og utbetales ikke før dokumentasjon på nødvendig språkkunnskap foreligger. Det samme blir gjort etter 8 år i landet men da må man dokumentere tilsvarende skriftlig nivå som en middels elev i 6. klasse. Det viktige er ikke hvilke krav en bestemmer seg for men at man bestemmer seg for enkle realistiske og kommuniserbare krav til språkferdighet.

Konsekvensen av dette tiltak blir som følger. Meningsløse utbetalinger av barnetrygd til utlandet begrenses. Bare det er noe å juble over. For de som bor i Norge blir det fort viktig å lære seg språket. Å la være er kostbart. Hjemme blir nok barne - tv og andre språklig enkle program populære. Både mor, far og barn kommer til å legge merke til hva som blir sagt. Når barna begynner på skolen kan man være trygg på at også de voksne kommer til å studere lesebok og andre skolebøker. Interessen for skolen kommer til å være større i hele familien. Skolen kommer til å føle et større press på resultater av språkopplæringen, noe som bare er godt tenker jeg.

Ulemper.

Det jeg her foreslår stiller krav. Det stiller mellom annet krav til språkviterne. Nå må de bli enige om hva som er enkel norsk. Det er noe helt annet enn dialektdyrking og spesialisering på merkelige ord og staveformer. En slik forenkling vil det norske språket gå styrket ut av. Selvsagt har det jeg har skissert noen andre ulemper. Det kan være vanskeligere å administrere en kunnskapstest enn bare å utbetale penger. Selvsagt er det noe i det, men spesielt vanskelig er det ikke. En hvilken som helst erfaren lærer burde være kompetent å lage slike tester.

De eneste som kan tenkes å være mot en slik reform er de som ikke ønsker integrering. Slik uenighet kan vi godt leve med. Andre kan mene at det å lære norsk er for vanskelig. Det er samme sak som å si at noen grupper folk er dummere enn andre. Det er jeg ikke enig i og det kommer virkeligheten til å motbevise hvis vi bare er villige til å stille krav til alle parter. Det verste vi kan gjøre er å la det skure videre slik som nå. Vi bør ta oss selv i nakken og stille rimelige krav, både til oss selv og andre.