Under høstens valgkamp ble journalisters bruk av sosiale medier et tema. Blant andre TV 2s nyhetsanker Elin Sørsdal ytret bekymring over journalistkollegers manglende nøytralitet: «Har aldri sett så mange kolleger uttrykke egne politiske meninger som i går. Er prinsippet om å forsøke å være nøytral dødt?», tvitret hun om morgenen på valgdagen. Lederen for Norsk Journalistlag, Thomas Spence, uttalte senere til Aftenposten at «Journalister må være særlig varsomme med hva de skriver i sosiale medier. Noen forstår åpenbart ikke dette og dummer seg ut.»
I Vær Varsom-plakatens første punkt slås det fast at «en fri og uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», og man forventer derfor at journalister og redaktører skal være frie for bindinger til de aktørene de skal overvåke. Pressens lojalitet skal først og fremst ligge hos publikum, og derfor har journalister tradisjonelt sett ikke fått lov til å delta i politiske aktiviteter og er forventet å holde politiske sympatier for seg selv. Det har vært et viktig prinsipp at journalister skal være politisk nøytrale.
Dette prinsippet er imidlertid i dag under press når journalister benytter sosiale medier som Facebook og Twitter til å dele personlig informasjon, delta i diskusjoner og flagge meninger knyttet til politiserte spørsmål. Sosiale medier gjør det rett og slett mulig for hvem som helst å opptre som politiske meningsytrere, noe som kan bidra til at skillet mellom politiske reportere og politiske kommentatorer blir uklart. Spørsmålet er om mange journalister i dag bruker sosiale medier til å fronte seg selv som politiske «forståsegpåere». I så fall kan tradisjonelle journalistiske normer knyttet til nøytralitet og balanse stå i fare.
Det finnes sikkert eksempler på journalister som utfordrer grensene mellom sin rolle som «nøytrale» formidlere og samfunnsinteresserte individer med politiske meninger, men mine studier viser at de journalistene i Norge som har de tetteste båndene til politikerne på Stortinget, har et svært bevisst forhold til den måten de bruker sosiale medier på. Basert på en spørreundersøkelse om holdninger og bruk av sosiale medier utført blant medlemmene i Stortingets presselosje og andre journalister som hyppig dekker politiske nyheter, har jeg identifisert fem brukertyper blant norske politiske journalister:
Den første gruppen har jeg kalt «skeptikerne». Disse er skeptiske til å dele og bruker sosiale medier lite. Mange av journalistene i gruppen mener også at sosiale medier egner seg best til underholdning, og bruker slike plattformer lite i forbindelse med jobb.
Jeg har kalt den andre gruppen for «nettverksbyggerne» siden disse synes det er vesentlig å følge «viktige personer» og er ivrige på å bruke sosiale medier til å bygge nettverk. De benytter også sosiale medier til å markedsføre seg selv, men til tross for at de stort sett er ivrige og entusiastiske brukere, så flagger de aldri politiske meninger i sosiale medier.
Den tredje gruppen har fått navnet «de ambivalente». Disse bruker Twitter lite, og da primært til å observere, og verken til å markedsføre seg selv eller å diskutere politikk. Imidlertid er de svært aktive brukere av Facebook - definitivt mest av alle typene - der de deler mye, men da innenfor et begrenset nettverk som de også har kontakt med offline.
Den fjerde typen, som jeg har kalt «meningsytrerne», skiller seg klart fra de tre typene vi allerede har sett ved at de primært bruker sosiale medier til å diskutere politikk. De har store nettverk både på Twitter og Facebook og er i tillegg svært offentlige i sin bruk av sosiale medier. Nesten samtlige har helt åpne Facebook-profiler.
Den femte typen journalister er pålogget Twitter konstant eller flere ganger daglig og de har svært store nettverk (nesten 8.000 Twitter-følgere i gjennomsnitt), og jeg har kalt denne gruppen for «superbrukerne». Disse scorer høyt på samtlige variabler: De bruker sosiale medier til både nettverksbygging og selvpromotering, og de deler mye - også politiske meninger.
Jeg finner at journalistenes redaksjonelle stilling best forklarer den måten de bruker sosiale medier på. De tre første gruppene, som ikke deler politiske meninger i sosiale medier, er dominert av journalister som jobber som politiske reportere, mens de to sistnevnte stort sett består av journalister som jobber som kommentatorer, og altså allerede i form av sin stilling ytrer politiske meninger offentlig. Studien viser med andre ord at de som jobber som politiske reportere er svært opptatt av å holde sin politiske nøytralitet i hevd. Bare 6 av i alt 86 politiske reportere i undersøkelsen oppga at de ytret politiske meninger på Facebook eller Twitter.
Forskningsresultatene mine tyder altså på at viljen til uavhengighet fremdeles står sterkt innenfor norsk politisk journalistikk. Imidlertid er studien utført blant toppsjiktet av politiske journalister i Norge. Spørsmålet er om journalister som bare dekker politikk fra tid til annen er like ryddige i sin bruk av sosiale medier.