"Jeg har ingen gode, absolutte svar" er overskriften på et intervju med statsråd Grete Faremo i dagens utgave av Dagsavisen.

Dette er kun delvis riktig. Det er åpenbart at justisministeren ikke har noen gode svar, men de er i høyeste grad absolutte: Alle skal ut!

Svaret bygger åpenbart på en usvikelig tillit til utlendingsforvaltningens ufeilbarlighet. De har konkludert med at beskyttelsesbehov ikke er tilstede, dermed er svar avgitt med to streker under.

Undertegnede har gjennom sitt engasjement fått anledning til å gjennomlese en del asylsaker, herunder asylintervju, UDIs vurderinger samt behandlingen i UNE. Dette har ikke gitt god nattesøvn. I et asylintervju skulle man tro at en situasjon med god lytting, interesse for å få fram asylsøkerens historie var målet. Men ved å lese intervjuene får man et inntrykk av at asylsøkere nærmest blir satt under forhørslampa, asylsøkeren kryssforhøres, enhver uklarhet tolkes som selvmotsigelse og brukes for å svekke troverdigheten.

To eksempler:
En asylsøker sa: ”broren min oppsøkte meg”. Senere i intervjuet sa vedkommende: ”brødrene mine oppsøkte meg”, dermed var troverdigheten svekket.

 Her må en huske på at deler av intervju-underlaget er tatt opp få dager etter ankomst, personene er i en svært stresset og vanskelig situasjon i et nytt land, ukjente omgivelser, fremmed språk. En er avhengig av tolk, som i noen tilfeller er blitt en vesentlig feilkilde.

En mindreårig gutt kunne vise til at han ble skutt på med pistol, og kunne vise fram skudd-arr. Dette ble av intervjueren avfeid med: ”Intervjuer har ikke kompetanse til å vurdere dette”. Tross manglende kompetanse hos intervjuer ble gutten ikke sendt til lege for undersøkelse av skudd-arret, søknaden ble avvist. Personen er nå tvangsdeportert til en uviss skjebne.  Temaer som absolutt burde vært gått nærmere inn på blir likevel ikke utdypet. Man kan spørre seg hvorfor.

Her er det på sin plass å nevne at Grete Faremo for ett år siden sa nei til et forslag, bl.a. fra Kristelig Folkeparti, om et forskningsprosjekt som skulle undersøke hvordan det var gått med returnerte asylsøkere. Begrunnelsen var oppsiktsvekkende: ”Dette ville gi falske forhåpninger om ny behandling hos de som ble intervjuet i forbindelse med forskningsprosjektet”. Liten tiltro til forskernes integritet og profesjonalitet, med andre ord.

Det gjøres heller ingen form for etterkontroll ved asylavslag. Man spør seg aldri: Var dette en riktig avgjørelse? Dette kunne gitt verdifull tilbakemelding til beslutningstagerne i forvaltningen. Men dette synes ikke å være ønskelig.

Jeg spør da: Hvordan kan Faremo ha såpass tillit til forvaltningen at barnekonvensjon samt enhver menneskelighet og sunn fornuft kan settes til side?

Hvis man likevel legger utlendingsmyndighetenes vurderinger til grunn:
Av de som har fått avslag finnes det personer som har opplevd voldtekt, massevoldtekt, tortur, fengsling, barn kan ha sett nære slektninger bli drept foran øynene sine. Vi snakker da om saker der asylhistoriene ikke er reist tvil om fra norske myndigheters side. Disse grufulle opplevelsene er oppsiktsvekkende nok ikke asylgrunn. Dersom utlendingsforvaltningen har den oppfatning at ugjerningene ikke vil skje flere ganger vil saken bli avvist.

I andre tilfeller kan utlendingsforvaltningen ha en formening om at dette er "tilfeldige kriminelle handlinger", ikke begått i undertrykkelsesøyemed av landets myndigheter. Dermed kan saken avvises. I Etiopia er flere tilfeller av disse ”tilfeldige kriminelle handlingene” utført av politi eller andre myndighetspersoner, gjerne i stort omfang. Likevel er altså asylsøknaden avvist.

Disse opplevelsene, noen ganger med livsvarige traumer og invaliditet, synes like vel ikke å forhindre å legge alt ansvar for situasjonen på asylsøkerne. Tidligere ble mange av dem ansett som ureturnerbare, men nå er Orwellsk "nytale" innført i departementet, de omtales konsekvent som ”returnektere”. Og i følge justisministeren trenerer foreldrene saken, sågar skyver de barna foran seg. Ministerens retorikk er at foreldrene er kyniske og beregnende, at de bruker sine egne barn i et skittent spill.

Så lettvint kan en norsk statsråd gjøre det for seg selv.

Dagsavisens intervjuer nevner Utlendingslovens §38 og spør: ”Er det ikke sånn at vi allerede i dag har et regelverk som etter normalt skjønn tilsier at flere av disse barna bør få bli?”. Statsråden svarer: ”- Nå beskriver du meget presist hvor sterkt hensynet til barnet er og skal være ved behandlingen av sakene. Det har også vært en del av saksbehandlingen som har endt med et avslag.” Og fortsetter: ” Dette er saker som har fått en avgjørelse, der hensynet til barnas beste har vært en del av saksbehandlingen. Så er innvandringsregulerende hensyn også grunnleggende i vurderingen.”

Her er det på sin plass å sitere barnekonvensjonen:

3. Til barnets beste
Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn.

4. Statens ansvar
Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.

5. Foreldreansvaret
Staten skal respektere de rettigheter og plikter foreldrene og andre foresatte har for å gi barnet veiledning og støtte slik at barnet skal kunne hevde konvensjonens rettigheter.

Hvordan synes hun at disse tre bestemmelsene er oppfylt? Hun bruker ordlyden ”har vært en del av saksbehandlingen”. Hva i all verden menes med dette tåkepratet? Jeg ber henne legge merke til ordlyden ”først og fremst” i barnekonvensjonens punkt 3. Statsråden vil ventelig anføre at det her må være snakk om avveininger mellom ulike hensyn, at barnets beste må veies opp mot ”innvandringsregulerende hensyn”. I så fall forventer jeg at alvorlighetsgraden ved deportasjon for barnet vektes. Vi snakker her om barn som er født i Norge, går i norsk skole, snakker norsk, som føler seg like innvevde i Norge og norsk kultur som statsråden og jeg. I hvilken grad er dette vektlagt opp mot de ”innvandringsregulerende hensyn”?

Om returavtalen med Etiopia uttaler statsråden: ”- En konsekvent returpolitikk er en viktig del av en god og forutsigbar asylordning. Vi har derfor inngått returavtaler med flere land, også med land som har krevende styresett.”

Her biter jeg meg merke i ordene ”krevende styresett”. Er dette også en del av departementets nytale? Hva er feil med det velkjente ordet ”diktatur”? Er det for farlig å ta i sin munn?

Det ville i alle fall være å håpe at statsråden føler ubehaget ved dette ordspillet. Dette særlig med tanke på norsk arbeiderbevegelses tradisjon for å bekjempe diktaturer og undertrykkelse, enten denne fant sted i Hitler-Tyskland, i Franco-Spania, i apartheidstaten Sør-Afrika eller i Chile. Her sto Arbeiderpartiet på de undertryktes side. I dette tilfelle inngås returavtaler der flyktninger sendes rett i armene på diktatoren.

I NRK P1, Dagsnytt kl. 13:00 26.10.2011 kunne jeg høre statsminister Jens Stoltenberg uttale at han ville effektivisere tvangsretur av personer uten lovlig opphold i Norge. Dette som et tiltak mot siste tids overfallsvoldtekter.

Selv om statsministeren prisverdig har understreket at de fleste asylsøkere er normale og ærlige mennesker vil uttalelsen likevel bli stående igjen som en ny stigmatisering og kriminalisering av en gruppe mennesker, mennesker som lever i stor angst. Vi må ikke glemme at de har vidt forskjellige bakgrunner, nasjonaliteter og religioner, kun med ett til felles: De søker beskyttelse i Norge.

De har fått to avslag, først i UDI, siden i ankeinstansen UNE. Men deres egen oppfatning av situasjonen rokkes ikke av vedtak i norsk forvaltning. De kan resignert innse at de ikke nådde inn med sine forklaringer. Men dette endrer ikke deres egne minner, traumene lever videre. De kan bringe saken inn for en ordinær domstol, men må da ha penger til advokathjelp, som regel langt utenfor økonomisk bæreevne.

Svært mange personer uten lovlig opphold er personer som inntil nylig har vært ansett som ureturnerbare. Jeg oppfatter at denne betegnelsen nå er strøket fra Justisdepartementets og utlendingsforvaltningens ordliste.  I forvaltningens nytale (ref. George Orwell ”1984”) benyttes nå ordet  ”returnektere”.  Denne plutselige endringen av ordbruk, samt statsministerens uttalelse i Dagsnytt gir mistanke om en ny retorikk der disse menneskene skal settes under press.  De skal føle seg utrygge, antakelig for å stimuleres til "frivillig" retur. Dette ble med all tydelighet bekreftet da fire iranere plutselig ble arrestert i september. Det urovekkende ved dette var at flere av dem ble arrestert før de visste at oppholdet plutselig var blitt ulovlig.  UNE hadde fattet sitt endelige avslag, men vedtaket var enda ikke meddelt asylsøkerne.

Hva vet statsministeren om hvilke grunner disse menneskene har hatt for å holde seg i Norge? Vet han for eksempel hvorvidt personer fra det sterkt krigsrammede, langt fra gjenoppbyggede Gaza har et hjem å returnere til? Kan det garanteres at det er trygt å returnere til Gaza? Hva slags kontakt har norske myndigheter hatt med myndigheter i Gaza som garanterer sikker retur? Hvorfor er det ufarlig for palestinere å returnere til Gaza, men sterkt frarådet som reisemål for norske statsborgere? Hvorfor var det farlig også for palestinere å reise til Gaza i 2009, men ufarlig nå i 2011?

Kan statsministeren garantere at norske utlendingsmyndigheter har den fulle oversikt over situasjonen i Iran? Landinfos opplysninger om situasjonen i Iran var inntil april i år ikke oppdatert vedrørende Irans behandling av returnerte asylsøkere. Og så sent som 7. juli ble det lagt ut oppdatert landinfo om kristne konvertitter. De aller fleste, om ikke alle, iranere i gruppen benevnt ”personer uten lovlig opphold” har fått sine saker avgjort før disse nye opplysningene ble en del av beslutningsunderlaget. I løpet av siste måned har Iran for første gang innrømmet at personer er henrettet som følge av homofili. Advokater som forsøker å bistå opposisjonelle blir arrestert.

Kan Statsministeren garantere sikkerheten til etiopiere hvis de blir tvangsreturnert til Etiopia, slik justisdepartementet ønsker? Regjeringens uttalte bekymring over situasjonen i Etiopia under statsminister Meles Zenawi gjør spørsmålet høyaktuelt. Det er tørkekatastrofe i landet, og det rapporteres at Zenawi benytter bistandspenger og katastrofehjelp i sin undertrykkelse: Landsbyer som støtter Zenawi får hjelp, landsbyer som domineres av opposisjonelle nektes bistand og får høye dødstall. Enkel sannsynlighetsregning tilsier at opposisjonelle personer i Norge vil ha opposisjonelle landsbyer som returmål. Er det dette regimet regjeringen vil forhandle med vedrørende retur av flyktninger?

Til slutt:

Kan statsministeren garantere at asylbehandlingene som gjøres i UNE og UDI har en slik kvalitet at norske borgere kan ha tillit til beslutningene? Ulike regjeringsmedlemmer og statssekretærer uttrykker stadig stor tillit, men jeg undres: Hva har de politiske myndigheter gjort for å ha denne tilliten? Når gikk de inn og sjekket? Har de for eksempel noen gang tatt tak i konkrete avslag og spurt: Hvordan gikk det med disse personene etter retur?

Et forslag fremmet av Krf om midler til forskning på dette temaet ble blankt avvist av regjeringen. Deres begrunnelse var oppsiktsvekkende: Dette kunne gi falske forhåpninger om endring av vedtak blant intervjuede personer. (Dette vitner ikke om stor tillit til forskernes kvalifikasjoner og integritet.)

I industri og tjenesteytende bedrifter er slike etteranalyser en forutsetning for å overleve. For Landinfo, UDI og UNE ville slik tilbakerapportering representert en mulighet til trygghet ved egne beslutninger, samt kvalitetsforbedringer. Og vi snakker tross alt om menneskers sårbare liv!

Før flere tvangsreturer gjennomføres og absolutt før varslet effektivisering iverksettes, bør statsministeren svare på disse spørsmålene, gjerne her i Nye Meninger.

Trives du på jobben? Har du en lønn du kan leve av, fem ukers ferie og regulert arbeidstid? Slipper du å være redd for å bli sparket fordi sjefen ikke liker deg? Tenk da litt over hvor viktig fagforeninger er for din daglige trivsel og trygghet.

Fagforeninger sørger for jevnbyrdighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, de sikrer dine og mine rettigheter, de sikrer et fredelig og harmonisk arbeidsliv.  Men noe synes å være iferd med å skje. Fagforeninger er stadig oftere under press, tillitsvalgte blir trakassert og mobbet av ledelsen i et økende omfang. I Norge har vi sluppet dette lenge, men dette  ser nå ut til å være på vei inn her og.

Hva ville du si hvis din tillitsvalgte fikk avskjed på flekken fordi ledelsen ikke likte henne/ham, kanskje vedkommende gjorde en litt for god jobb for medlemmene? Enten du er lastebilsjåfør, sykepleier, lærer, flyver, politi eller sivilingeniør ville du antakelig synes dette var svært skremmende. Uansett hvor i verdikjeden du jobber, om du jobber på "gølvet" , på kontor eller på veien, så trenger du trygghet.

I firmaet DHL på Ulven fikk tillitsvalgte Monica Nkechi Okpe sparken på dagen. Hun var lokal tillitsvalgt for Transportarbeiderforbundet og hadde lenge vært en sterk og aktiv fagforeningsleder. Hun sørget for gode arbeidsforhold for sine medlemmer og trygghet mot sosial dumping bl.a. gjennom en vellykket streik. Innleide folk på kortsiktige avtaler og elendig lønn ble tilbudt faste ansettelser. Alt skjedde innenfor avtalte spilleregler for uoverensstemmelser i arbeidslivet. Hun gjorde ingen feil som tillitsvalgt.

Monica Okpe gjorde seg "skyldig" i tre bagatellmessige uregelmessigheter over en toårs periode. To ganger leste hun feil på turnusplanen og kom for seint på jobb. Og en gang kom hun noen minutter for seint på jobb på grunn av forsinkelse i trafikken. Dette brukte ledelsen som påskudd for å gi henne øyeblikkelig avskjed.

På DHL er ansatte engstelige for å delta i fagforeningsaktiviteter, ledelsen sørger for denne engstelsen. Den minste uregelmessighet fører til advarsel, tredje advarsel kan medføre avskjed. For Monica Okpe ble dette brukt for å kvitte seg med en sterk fagforeningsleder. Dette er intet annet enn trakassering av en tillitsvalgt. Hvis avskjedigelsen ikke blir omgjort, vil dette spre seg til andre arbeidsplasser.

IKKE TENK: "Alt er så trygt hos meg."
Vet du helt sikkert hvem som er dine sjefer om tre fire år?

Jobber du i offentlig sektor?
IKKE TENK: "Jeg jobber i det offentlige. Dette skjer ikke meg!"
Feil! Tillitsvalgte Are Saastad ved Aker sykehus har kjempet mot nedleggelse av sykehuset. Han ble til slutt så brysom for helseforetaket at de tvangsomplasserte ham til et annet sykehus. Slik ble han fullstendig og effektivt vingeklippet som hovedtillitsvalgt.

Om du er politisk rød, blå, fiolett eller grønn, så spiller det ingen rolle. Du befinner deg på arbeidstakersiden, uansett om du går i kjeledress eller blådress. Dette angår DEG!

Jeg oppfordrer deg til å

1. gå inn på Facebooksiden Støtt Urettmessig oppsagte Monica Okpe, ”lik” siden, skriv oppmuntrende hilsener til henne og andre som er aktive der.

2. finne fram kodebrikken din (for nettbanken), åpne nettbanken, overføre kr. 100,- til hennes støttekonto 0540 28 03837. Merk giroen Monica Okpe. Gjør det gjerne med en gang, før du skrur av pc-en.

3. Hvis du har Twitter-konto, skriv twitter-meldinger om henne.

Og jeg oppfordrer min egen fagforening NITO til ikke å stille seg på sidelinjen i denne konflikten.  NITO er ikke en del av LO-familien, det burde ikke være noen hindring.  Trakassering av tillitsvalgte kan ramme oss også.  Hvem skal støtte oss da, hvis ikke vi støtter Monica nå?

Så kan du fortsette med den jobben du forhåpentlig er glad i og trives med. Og i kveld kan du sove godt og glede deg til en ny, god og trygg dag på jobben!

Det er øredøvende stille. Virker som om det er en slags resignasjon over folk og presse. Som om vi spør oss selv: "Ja visst, UNE har gjort et uforståelig vedtak for tusende gang, hva er nytt med det? Det er jo slik de er.

Det forelå faktisk et dokument som viste dødsdommen mot Rahim Rostami.  Dokumentet var oversatt fra persisk av politiets utlendingsenhet, så det er ikke helt usannsynlig at dokumentet var ekte, skulle man tro.  I klartekst sto:

«Etter direkte tilståelse fra den tiltaltes side, dømmer retten den tiltalte til Rajm [steining til døden], jf den islamske straffeloven...»

Men UNE har vært ute en vinterdag før. De konkluderer elegant:

«UNE kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur står i en reell fare for å å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling eller straff.»

Det er kanske dette som gjør folk resignerte: "UNE kan ikke se at...".   En resignasjon over at en forvaltningsenhet synes å mangle på en av fem sanser.  Nei, da så. Kan de ikke, så kan de ikke.  Da er det vel heller ingen grunn til å bråke om dette, skrive en aldri så liten notis om saken.  De kan jo ikke noe for det!  Bladde gjennom Dagsavisen i dag flere ganger. Hmm, er det mulig?  Ikke ett notat om saken.  Nei nei.  Sånn er det vel blitt da, med gamle velfødde, nyrike Norge.

Eller kan vi ha vært vitne til følgende:

I aviser kan en nå lese at Iran har bestemt seg for at alle som blir returnert til landet etter å ha søkt asyl er fiender av den islamske republikken. Kan det hende at norske myndigheter forsto at nå måtte de handle raskt? Hvis de hadde latt Rahim bli, hadde dette sendt et "uheldig" signal til Iranere som trenger asyl. Ved å sende ham tilbake vil mange i Iran forstå at å søke asyl i Norge kan medføre tilbakesendelse og fengsling. Ser vi rett og slett at Norske og Iranske myndigheter spiller på samme lag?

Det forelå dokumentasjon på dødsdommen mot Rahim. UNE tvilte på ektheten (sa de). Dokumentet var altså oversatt fra persisk av Politiets Utlendingsenhet. Tydeligvis ikke nok for UNE til helt å tro på dokumentets riktighet? Underlig!

En uro har satt seg i meg: Har vi vært vitne til en iskald og kynisk, men effektiv framgangsmåte?

Følg nedenstående lenke, les innlegget. Det er skrevet i 2007 av en nemndleder i UNE. Innlegget var nok ment som et forsvar av en beslutning, men understreker kanskje heller hvor hårreisende beslutningen var.

Fusk med søskenparets sak.

Det dreier seg altså om søskenparet Fozia og Abbas Butt.  Nemndlederen kan sin jus og sitt språk.  Det sentrale, skriver han, er at søskenparets mor i 1995 ga uriktige opplysninger til myndighetene slik at familien, herunder søskenparet, fikk innvilget en bosettingstillatelse de ikke skulle hatt. Moren opplyste at barna befant seg i Norge, mens de i virkeligheten hadde oppholdt seg i Pakistan siden 1992. Dette førte til at bosettingstillatelsen ble tilbakekalt av Justisdepartementet i 1999, og dermed hadde søskenparet ikke lenger lovlig opphold i Norge.

Dette er altså, i følge nemdlederen, det sentrale. På dette tidspunkt er barna 9 og 10 år gamle og har vært tre og et halvt år i Pakistan, tatt med fram og tilbake av moren.  I 1999 blir de, som følge av morens unnlatelse, erklært ulovlige og er da 13-14 år. De har da levd tilsammen mer enn ti år i Norge.  I 2001 (levd 12 år i Norge) blir de pågrepet og forsøkt sendt ut.  De slipper såvidt fordi moren er gått i skjul.

I 2005 blir moren funnet.  Hun er alvorlig syk og under legebehandling, men blir likevel utvist mot legens klare råd. Barna er nå 19 - 20 år.  Moren dør to år senere i Pakistan.  De er like uskyldige i morens unnlatelse nå som tidligere, men logisk nok vektlegges dette også like lite som tidligere. Pakistan er et så godt som fremmed land, men de skal UT!

Det er mulig at en nemdleder i UNE kun skal tenke jus, rett og slett skal se bort i fra at dette åpenbart er urimelig og umenneskelig behandling av to mennesker.  Det er også mulig at dette er en profesjonalitet som preger hele arbeidsmiljøet i UNE.  Vi har jo senere sett at UNE uttrykker tilfredshet når de får medhold i domstolene, selv når saken rommer dype tragedier.  Et eksempel her er saken der høyesterett ga UNE medhold i å utvise den alvorlig sinnslidende Kamuran Kaplan, men samtidig ikke ønsket å kommentere den akutt alvorlige situasjonen hans familie var bragt i.  (TV2-nyhetene 5.desember 2010)

Parolen er åpenbart: UNEs jobb er jus, andre får ta seg av føleriet.

Det er også mulig at dette også er grunnen til at nemndlederen finner det nødvendig å opplyse almenheten om kriminelle forhold som Abbas Butt er innblandet i, ved å vise til en straffesak fra 2005.  En kan kanskje ikke forvente at UNE, med instruks om streng håndhevelse av utlendingsloven, skal gidde å undersøke om lovbrudd kan være et resultat av mangeårig liv med landsforvisning hengende over seg. At det å miste sitt fedreland som 15-åring kan være mentalt belastende?

Og det er nok helt i strid med den høyeste jus å tenke at her straffer man en norsk ungdom med den oppsiktsvekkende straffemåten utvisning for kriminelle forhold.

Så UDI og UNE får kanskje fortsette med det de kan her i verden?  Men for norske politikere buirde dette være noe å se nærmere på. Hittil har justisministre, statsministre og andre gjentatt i annenhver setning hvilken enorm tillit de har til UDI og UNE.  Javel, så sier vi det!  Men da er det kanskje regelverket som UDI og UNE styrer etter som bør sees nærmere på.

Hittil synes dette ikke å være av interesse for norske regjeringspolitikere.  Men det er kanskje å håpe på en endring her?  Det er kanskje ikke så brennsikkert som de liker å tro, at det norske folk er såre tilfredse?

I debatten rundt Maria Amelies utsendelse er det virvlet opp mange påstander og beskyldninger.

Det kan ikke være tvil om ulovligheten i Maria Amelies opphold fra 18-års alder.  Men de fleste som støtter Maria Amelie har forsøkt å få fram hennes vanskelige situasjon: Maria hadde vært på flukt side 12 års alder, hatt fire oppbrudd.  Det eneste hun hadde som minnet om vennskap befant seg her i Norge, her var også hennes familie, hennes hjem og hennes vante omgivelser.  Dette trenger de fleste av oss for å være trygge og lykkelige.

Nå hadde hun et krav på seg til å forlate alt dette, reise til en ukjent by Moskva (som hun hadde bodd i, men i skjul), en by forbundet med stor angst pga forfølgelse fra mafia.  Her skulle hun reise alene og begynne en ny tilværelse for femte gang, denne gang helt på bar bakke.

Alt dette er nok i henhold til norsk lov, ingen lovbrudd er begått av myndighetene.  Men det viktige er: Lovbruddet er svært forståelig og menneskelig.  Husk hun var 18 år.  Jeg har selv vært far til en 18-åring, jeg anser ikke dette å være en riktig alder for en slik reise.  Glem heller ikke at dette var en situasjon forårsaket av foreldrene, ikke henne.

Så kan man si: Hvorfor reiste hun ikke senere, når hun var blitt mer voksen?  Svaret er vel at hun har grodd sammen med Norge.  Norge er blitt hennes hjemland i like stor grad som det er mitt hjemland.  Hvor ellers skulle hun høre til? Vi snakker altså ikke om det juridiske, men hvor hun mentalt sett hører hjemme.  Noe kaller dette føleri.  Jeg synes dette handler om evnen til å se et annet menneskes situasjon, vise menneskelighet og en smule raushet.

I straffesaker er det anledning til å vise til formildende hensyn, tydeligvis ikke her.  I saksframstillingen nå i 2011 erkjennes det at hun har opparbeidet særskilt tilknytning til riket.  Denne tilknytningen er likevel satt fullstendig til side fordi opparbeidelsen har skjedd ulovlig. Punktum satt uten den minste drøfting av formildende hensyn.  Saken ble dessuten behandlet av en enkelt saksbehandler, ikke av en nemd.  Avgjørelsen har vært diskutert, konklusjonen kunne gått begge veier.

Vedrørende mastergraden på NTNU: Hun fikk, etter det jeg forstår, studieplass med sitt dekknavn gjennom flere år: Maria Bidzikoeva.  På dette tidspunkt hadde hun vært gjennom en rettsrunde for å få omgjort UNEs vedtak om utsendelse.  Her ble riktig navn benyttet (Madina Salamova).  Hennes dekknavn var således ikke lenger noe dekknavn, politi og myndigheter kjente hennes identitet.  Hvorfor dette navnet ble benyttet vet jeg ikke, men det er vel ikke utenkelig at angsten for russisk mafia fortsatt var styrende, at det gjaldt å ikke eksponere sin identitet for mye.  NTNU var forøvrig klar over at hun ikke hadde oppholdstillatelse.  Hun har derfor ikke sneket i køen til studieplass.

At mediene ved utsendelsen  nå i 2011 kastet seg over denne saken og gjorde den til en ”Romeo og Julie” – historie er ikke hennes feil.  Alt i alt tror jeg den massive medieoppmerksomheten de dagene har skadet henne.  Nå brukes dette mot henne for alt det er verdt.

Et kort sidesprang til en annen sak:  Fozia og Abbas Butt fra Holmlia.  De har vært her siden 3 – 4 års alder med unntak av tre og et halvt år i Pakistan fra 7 – 8 års alder til de var 10 – 11 år.  De har gått i barnehage, grunnskole og videregående skole her.   Moren fortalte aldri myndighetene om deres reise til Pakistan.  På grunn av denne tilbakeholdelse av opplysninger er deres oppholdstillatelse ulovlig.  Moren er nå død, men de skal unngjelde for hennes forbrytelse.  De skal sendes til Pakistan, et fremmed land for dem.

For UNE var dette så viktig at de ikke slo seg til ro med en dom i lagmannsretten som ga søskenparet medhold og opphold.  De anket til høyesterett – og vant!

Myndighetene har også her alle paragrafer på sin side, så diskusjonen om jus er forbi.  Diskusjonen handler om følgende:

Tar regelverket for lite hensyn til personer som er bragt til Norge som barn og blitt voksne her? Tar regelverket i særlig grad for lite hensyn til personer i denne gruppen som ikke har noe annet nettverk enn det norske?

Så langt har statsministeren nektet å diskutere noe som helst.  Noen synes dette er rasende imponerende og kaller det "å stå opp for regelverket".  Jeg kaller det politisk feighet.

Jeg hørte deg nettopp på radioen, du snakket om en moderne asylpolitikk som tok opp i seg dagens utfordringer.

Dagens aller mest aktuelle utfordring er vel at en gruppe etiopiere som har vært her i mange år, arbeidet og betalt skatt nå er fratatt mulighet for å tjene penger.  De er her med såkalt ulovlig opphold.

Jeg tillater meg å sitere fra Maria Amelies blogg pr. 8/2-2011:

Det føles ikke riktig å være opptatt av å kartlegge og synse om akkurat hvor sterk frykten for tortur og død som de kan bli utsatt for er. Jeg spør heller meg selv hvorfor må de dra. Hvorfor er ikke deres liv viktige?

Mange av dem har bodd her i over 10 år, betalt skatt til Norge, jobbet i kommuner og helsetjeneste, fått barn og skaffet seg leilighet og et hjem. De har bidratt til samfunnet lovlig og med glede, de har blitt integrert. Nå er de fratatt alt, sin verdighet inkludert arbeidstillatelse og lov til å bidra i samfunnet de er blitt en del av.

Hvorfor tar ikke systemet ansvar for sine egne feil?

De har altså ikke selv ansvar for den situasjonen de er i, noen har vært her i 17 år, det er barn med i gruppa

For noen uker siden var det en annen som heller ikke hadde ansvar for sin situasjon siden 12 års alder, hennes navn er Madina Salamova, bedre kjent som Maria Amelie.  I et NRK-program avfeide du hennes nå vanskelige situasjon omtrent slik:  Russland er nok et rimelig trygt land å reise til.

Et umiddelbart spørsmål er da: Sendes folk med avslag på asylsøknad noen ganger til utrygge land?

Det viktigste spørsmålet er likevel det samme som det hun selv stiller om etioperne:  Hvorfor er ikke deres liv viktig? I dette tilfellet: Hvorfor var ikke Maria Amelies liv viktig?

 Var det uvesentlig å ribbe henne for all trygghet, rive henne opp fra alt som er kjent: hjem, familie, nettverk, omgivelser, alt du og jeg trenger for å leve et normalt lykkelig liv? For ethvert menneske vil dette være en mental katastrofe, er du oppmerksom på det?

Hennes lovbrudd som 18-åring er forståelig for alle som har hatt barn på 18 år.  En 18-åring er ikke voksen, har fortsatt behov for omsorg, kan ikke ta farvel med alt som er kjent og kjært for å begynne på bar bakke et ukjent sted uten nettverk.  I dette tilfellet var stedet også forbundet med sterk angst påført henne av foreldre gjennom 13 år.  Det var med andre ord sterkt formildende omstendigheter rundt hennes lovbrudd som 18-åring.  Disse momenter er avfeid av myndighetene, og dere som politikere har lettvint ”stått opp for regelverket” ved å nekte å debattere disse momentene.  Riktignok har vi hørt en gjentagende setning: Vi kan ikke gjøre forskjell! Det kaller ikke jeg å debattere.

Fra Holmlia i Oslo kommer et søskenpar ved navn Abbas og Fozia Butt.  Deres ulovlighet skyldes manglende opplysninger overfor myndighetene fra deres mor for mer enn ti år siden, den gang de var barn.  Moren er nå død og kan ikke gjøre mer rede for dette, men de har utvisningsvedtak mot seg.  De skal sendes til et fremmed land for dem: Pakistan.  Myndighetene syntes faktisk dette var så viktig at de forfulgte saken helt til Høyesterett for å få rett.  Nå kan bare Strasbourg-domstolen redde dem.

Leste også i avisen om en gutt på 14 som hadde vært her i 7 år.  Han ble plutselig sendt hjem til Irak.

Det kan være bra å løfte blikket, kjære utenriksminister, for å legge opp en strategi for framtida, gjerne også kapre velgere fra konkurrerende partier.

Noen ganger er det likevel klokt å senke blikket, slik at man kan få øye på noen mennesker, oppdage noen urimelige, forhåpentlig utilsiktede virkninger av bestemmelsene man har vært med på å lage.

Bare hvis man er i stand til å ha øyenkontakt med disse menneskene kan man heve blikket og tenke store tanker.

Arrestert, fraktet, løslatt, meldeplikt, fengsel, ulovlig, utsendt. Ordene svirrer i rommet, vi ser et skremt ungt ansikt nådeløst fanget inn av kameraet. Så inn i en uniformert bil. Av sted!

Sitter og ser inn i TV-skjermen, ordene svirrer men danner ingen mening.  Jeg forstår ikke det jeg ser, jeg forstår ikke det jeg hører. Statsminister Jens Stoltenbergs meget sørgmodige ansikt flerrer også over skjermen, men også her blir ordene til grøt.  …ikke grunnlag for å blande seg brudd på utlendingspolitiske omsyn med konsekvent håndtering vedtak…   Hva føler du nå? spør en journalist.

Det er mye man kan lure på foran TV: Hvor mange omdreininger har et bilhjul fra Oslo til Gardermoen?  Hva blir Gardermoen baklengs? …neomredraG …10 bokstaver.  Noen mennesker er visst sinte for noe, der inni TV-apparatet.

Forvirring fordi det som skjer er så utrolig.  Hva skjedde nå?  Så jeg det jeg så, skjedde dette virkelig.  Mandag 24. januar blir til tirsdag 25. januar.  Så jeg det jeg så?  Tirsdag, onsdag, torsdag, ingen svarer, så jeg lurer stadig på om jeg så det jeg så.

Nå vet jeg hva jeg så.  Jeg så en norsk ung dame bli pågrepet og sendt hodestups ut av landet.  Ingen var visst i stand til å se at dette var en person som har levd i skjul eller på flukt i 13 år, alt som følge av en serie beslutninger tatt av hennes foreldre.  Ingen så eller gadd å bry seg med at hun i alle disse årene har vært i en situasjon med få valgmuligheter.  Ingen så eller gadd å bry seg med at vi her hadde et menneske som har kjempet seg opp mot alle odds.

Fra et usselt liv, dominert av foreldrenes tvangssituasjon med nødløgner og bortforklaringer, dro Maria Amelie til NTNU, søkte om opptak under sitt virkelige navn (Madina Salamova), forklarte at hun ikke hadde oppholdstillatelse i Norge, men gjerne ville studere likevel.  NTNU slapp henne inn!  Lovlig oppholdstillatelse skulle visstnok vært forlangt framvist før eksamen. Dette skjedde ikke, enten det skyldes systemsvikt i NTNU eller et menneske i systemet med hjertelag for et tappert menneske (systemsvikt det også, kanskje?).  Maria gjorde selv ingen feil.

I denne perioden begår Maria den store forbrytelse å jobbe svart – som rengjøringshjelp.  I hennes situasjon var hvitt arbeid utelukket.  Det svarte arbeidet har likevel vært behørig poengtert, så svart arbeid må overraskende nok være noe aldeles uhørt i vårt land, etter reaksjonene å dømme en helt ny skummel form for kriminalitet.  Så skummel er hun at det blir umulig å se annet enn en person som bryter utlendingsloven, sniker seg inn på NTNU (seiglivet påstand) og attpåtil jobber svart.

Det blir selvsagt umulig å få øye på det flotte unge mennesket som klarer å reise seg fra sin håpløse tvangssituasjon og skape seg et nytt liv som fritt menneske. Det blir helt umulig å forstå at et 18 år gammelt menneske kan være så vettskremt at det ikke er mulig å følge et pålegg befridd for menneskelighet og innsikt:  Bryt opp fra alle dine venner, ditt hjem, ditt nettverk og reis til det landet som har plaget deg med mareritt og angst i 13 år!

Og hvis vi ikke får øye på mennesket, blir det enkelt, faktisk ganske lettvint å redusere det til en sak. Og saker kan man bruke til så mangt.  Man kan for eksempel spille på det politisk: ”Se her så tøffe vi var.”  Eller denne artige varianten: ”Hvorfor tok dere ikke Mulla Krekar før henne?”

For regjering og myndigheter er dette selvsagt nå en avsluttet sak de kan se tilbake på med rolig tilfredshet.  Den greide vi fint, ja!  Om noen uker er hele saken glemt, nye heltedåder skal utøves.

I Moskva sitter et menneske og lurer på hva som skjedde.  Hun hadde kanskje et latterlig håp om at Norge skulle bli endeholdeplass. Sannsynligvis håpet hun det, ettersom hun lærte seg feilfritt norsk, ble glad i norsk lyrikk, deltok i frivillig arbeid, skrev bok, deltok i samfunnsdebatt.  Nå sitter hun kanskje og lurer på hvor og når hun skal få lov til å slå rot, om hun kanskje begynner å bli for gammel til å få et land å kalle sitt?  Hun ble revet opp fra Nord Ossetia, revet opp fra Moskva, revet opp fra Finland og nå også revet opp fra Norge.

Kanskje kan hun komme til Norge som arbeidstaker, men hun har fått en tydelig beskjed fra høyeste hold: Ikke innbill deg at du er norsk!