Pensjonistpartiets Einar Lonstad raser over regjeringens digitaliseringsplan, og kaller det diskriminering av eldre. Men å henge med i utviklingen er også et spørmål om vilje.

Regjeringen varsler økt bruk av digitale tjenester i det offentlige, og Pensjonistforbundet mener dette er diskriminering av eldre. Arne Hjeltnes pleier å si at ”internett er kome for å bli, men det er frivillig”. Det er mye sant i det, ikke minst at bruk av digitale verktøy i stor grad er et spørsmål om vilje. Å gjøre det til et spørsmål om alder er en fornærmelse mot svært mange voksne i dette landet.

Her er en sann, og langt fra eksotisk historie om mine foreldre. Min mor døde i 2010, min far rundet 80 i 2011. Ingen av dem levde et yrkesaktivt liv med PC og internett. Av nysjerrighet, og et ønske om å følge med i tiden, ble dette anskaffet da de ble pensjonister. De var ikke interessert i det tekniske , men hva teknikken kunne gjøre for dem. Mor var tidlig ute på Skype for å kunne følge oppveksten til barnebarn på den andre siden av kloden, og synge norske barnesanger sammen med dem. Hun forsto tidlig at internett var en mulighet til å følge opp sin egen mors interesse for slektsgranskning til nye høyder med programvare og digitale kirkebøker. Nettbank fikk de tidlig, og sine mange reiser rundt i verden ble (og blir) bestilt på nettet. Mor rakk å slite ut flere PC’er. Den siste ba hun meg om å kjøpe. På handlelappen sto det ”Husk at den må ha webkamera og mulighet for videoredigering”. Hun etterlot seg mange familiefilmer som hun selv filmet og redigerte. Da far rundet 80 i fjor sørget svigerdatter for å få han meldt på Facebook. Der følger han med på mye, ikke minst hva familien langt unna driver med. Og han kjøpte seg en Ipad, som han har stor glede av. Der leser han aviser og epost enten han er hjemme, på hytta eller utenlands på ferie.

Slik er mange pensjonister i 2012. Og det blir flere og flere av dem i årene som kommer.

Jon Haugan, Oslo