Dette innlegget handler selvsagt om innføringen av datalagringsdirektivet. Premisset for overskriften min er som følger: Dersom tvungen lagring av trafikkdata er overvåking, slik datalagringsmotstanderne mener, så vil jeg overvåkes.

Jeg kunne argumentert slik det allerede i stor stil har blitt argumentert tidligere, også av meg: Lagring av trafikkdata foregår allerede i dag, direktivet innebærer i praksis bare en formalisering av dagens regime, det blir faktisk strengere regulert enn i dag, det blir et generelt krav om skjellig grunn til mistanke om at det har skjedd et straffbart forhold med en strafferamme på fire år. Og så videre.

Nå ønsker jeg isteden bare å si: Jeg synes det er riktig at tele- og internettleverandørene skal ha plikt til å lagre trafikkdata om min tele- og internettkommunikasjon. Hvis dette er overvåking, vil jeg altså overvåkes.

Og hvorfor vil jeg overvåkes? Fordi jeg anser det som et meget lite inngrep i mitt personvern at One Call vet hvem jeg ringte i går. Jeg synes heller ikke det er så ille at One Call vet hvor lenge samtalen varte, ei heller at de vet hvor jeg befant meg da samtalen fant sted.

Jeg har heller ikke noe spesielt imot at Canal Digital vet hvilken IP-adresse jeg ble tildelt mandag i forrige uke kl. 13. At de vet hva slags trådløs router jeg benyttet meg av, synes jeg også er greit.

Hvordan kan jeg synes dette er greit? Hvorfor skriker jeg ikke ut i harmdirrende indignasjon over dette fryktelige overgrepet som personvernet mitt blir utsatt for? Hvordan kan jeg akseptere at «makta» skal ha tilgang til mine trafikkdata, at de kan kartlegge mine bevegelser og finne ut hvem jeg har kommunisert med? Jeg er da ingen kriminell, hvorfor skal jeg mistenkeliggjøres uten at jeg har gjort noe galt?

Jeg synes dette er greit fordi jeg innser at dersom politiet skal ha anledning til å etterforske alvorlige kriminelle handlinger, som berører oss alle ved at vi er medlemmer av et samfunn, må jeg gi avkall på litt av mitt dyrebare personvern. Jeg må akseptere at en liten del av min private sfære berøres.

Det går vel tydelig frem at jeg overhodet ikke mener at tvungen lagring av trafikkdata er å regne som overvåking. Dersom man kun lever i prinsippenes herlige og enkle verden, kan man sikkert få lagring av trafikkdata til å fremstå som grusom overvåking og overgrep mot personvernet. I prinsippenes verden ble mor Åse til en stein. Men dersom man har litt sunt bondevett, noe de fleste nordmenn heldigvis har uavhengig om man er bonde eller ei, skjønner man fort at man ikke blir utsatt for noe overgrep selv om tele- og internettleverandøren må lagre «regningen» et års tid.

Jeg er overrasket over hvor lite datalagringsmotstanderne bryr seg om selve grunnen til at politiet har behov for trafikkdata: nemlig at det blir begått alvorlig kriminalitet i samfunnet vårt. Folk blir drept, kvinner blir voldtatt. Noen bidrar til seksuelle overgrep mot barn ved å se på barneporno, andre begår væpnede ran. Fellesnevneren for slik alvorlig kriminalitet er at liv blir ødelagt. Dette er grunnen til at politiet har tilgang til trafikkdata, og at de ønsker fortsatt tilgang i fremtiden. Politiet ønsker ikke å fråtse i hvermannsens trafikkdata for moro skyld.

Bruken av trafikkdata er meget viktig i politiets arbeid med å etterforske alvorlig kriminalitet. Ifølge Kripos ble det i 2008 innhentet trafikkdata i 50 prosent av alle straffesaker som omhandlet alvorlig kriminalitet. I 80 prosent av disse sakene hadde disse trafikkdataene stor betydning for etterforskningen. Dette henter jeg fra høringssvaret til Kripos.

Hadde ikke politiet hatt tilgang til trafikkdata, ville altså en god del gjerningsmenn gått fri. Og da mener jeg ikke butikktyver og trafikksyndere. Da snakker jeg om voldtektsmenn, drapsmenn, ransmenn og barnepornogriser.

Hvem vinner egentlig dersom datalagringsmotstanderne får viljen sin, og politiet mister sin tilgang til trafikkdata? Ikke vanlige nordmenn med rent mel i posen. De vil jo ikke merke noen forskjell. Ikke ofrene for alvorlig kriminalitet. De vil få svekket sine muligheter til å se gjerningspersonene straffet. Det er kun de kriminelle som vinner på en slik situasjon. De kriminelle med sitt dyrebare personvern, som datalagringsmotstanderne er så opptatt av å gå i demonstrasjonstog for.