Om hvorfor mange av oss finner det vanskelig å «bare legge saken bak oss» - og et forsøk på å komme seg videre i diskusjonen om vikarbyrådirektivet, forhåpentligvis på en sakligere og mer redelig måte.

LO-leder Roar Flåthen har strengt tatt sagt det som trengs å sies om det som nå er blitt til «LO-bråket» (Dagbladet) og «Trettebersgtuen-affæren» (Minerva): «Det er uakseptabelt uansett hvem som har sagt det, hvor mange som har sagt det og om noen andre enn Trettebergstuen selv har hørt det eller ikke».

Kan vi ikke da bare legge saken bak oss, og gå videre med å diskutere det som egentlig er tema, nemlig vikarbyrådirektivet? Jeg skulle ønske det var så enkelt. Men det er det ikke. For oss som tilhører de fagforeningene som demonstrerte utenfor Stortinget er den påstanden som har blitt fremmet svært alvorlig. Derfor har mange de siste dagene vært opptatt med å kontakte tillitsvalgte og folk fra andre foreninger, for å finne ut hvem som har ropt. Alle har sagt at de finner slik oppførsel uakseptabel. Problemet er at ingen, med unntak av Trettebergstuen selv, har sett eller hørt noe til slik oppførsel.

Var det feil å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd? Selv forsøkte jeg å finne ut av det etter å ha blitt gjort oppmerksom på Marie Simonsens kommentar, som åpnet slik: «Hore! Hore! Hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon på Løvebakken i forbindelse med streiken mot EUs vikarbyrådirektiv tidligere i januar.» Grunnen til det var ikke at jeg mistenkte Trettebergstuen for å fare med løgn om at en gjeng hadde ropt til henne (hun har aldri påstått at alle gjorde det), men fordi jeg ønska å ta et oppgjør med de som hadde gjort det. Det var vi flere som gjorde.

I dag er dette blitt vridd dithen at mange i fagbevegelsen og på venstresida ikke anerkjenner at seksuell trakassering er et problem, eller at de driver med bortforklaringer. I Dagsavisen skriver Kaja Storvik at journalist Torgny Hasås i LO-Aktuelt har «brukt store krefter på å forsøke å fastslå at ingen har ropt «hore» etter Trettebergstuen, og gått langt i anklage henne for løgn,» «i stedet for å ta avstand fra trakassering». Det stemmer ikke. Hasås har både tatt avstand fra trakassering, og forsøkt å finne ut av hva som skjedde utenfor Stortinget. Likevel beskyldes både Hasås og leder i LO i Oslo, Roy Pedersen, for å «mistenkeliggjøre en kvinne som opplever at hun er blitt utsatt for trakassering».

Dette er hva NTB skrev om saken etter at Simonsen fremsatte sine påstander i Dagbladet:

«Leder av LO i Oslo, Roy Pedersen, tar kraftig avstand fra slike tilrop. - Selv hørte jeg ikke noe slikt, og jeg har heller ikke hørt noen andre snakke om det. Hadde jeg hørt det, ville jeg sagt ifra tvert. Det hele er sterkt å beklage, sier Pedersen til NTB.»

I Dagbladet er det AUF-leder Eskil Pedersen som uttaler seg. Han går i rette med Rødts Bjørnar Moxnes og Klassekampen-journalist Mimir Kristiansson. «Menn på venstresiden kan ikke velge når de vil være mot kjønnsdiskriminering, sier han. Ifølge Dagbladet er han «sjokkert over hvor en del sterke stemmer fra venstresiden har havnet i debatten». -Jeg forventer at unge menn på venstresiden ikke bare er for likestilling når det passer deres politiske agenda. Det er overraskende og det har gjort meg forbanna.»

Marie Simonsens grove overdrivelser i Dagbladet gjorde mange av oss som deltok i den politiske streiken opprørt. Det opplevdes som skittkasting, og det inntrykket styrkes av utspill som Storviks og Pedersens. Argumentasjonen er uredelig, og oppleves av mange som et forsøk på å tie ihjel spørsmål det er fullt ut legitimt å stille – uten at det skal henges ut som bagatellisering av sjikane og trakassering.

På Minervas nettsider har spaltisten Karen Thue skrevet at Torgny Hasås bør be om unnskyldning. I kommentarfeltet har Anna (etternavn ikke oppgitt) oppsummert saksforholdet ganske greit:

«Når denne saken har fått den mottagelsen den har fått, er det fordi ingen av de tilstedeværende har hørt nevnte tilrop. Når Simonsen tilogmed skriver at andre slagord druknet i det taktfaste ropet “hore”, skjønner jeg godt at de tilstedeværende føler behov for å renvaske seg. Thue, det er du som representerer en type journalistikk som gjør at folk føler frykt for å uttale seg i offentligheten.»

Det siste er et viktig poeng. De siste dagene har jeg snakket med mange som er redde for å uttale seg, av frykt for å bli stemplet. Jeg har selv gått mange runder med meg selv om jeg skulle skrive dette innlegget eller ikke.

Etter dagens utspill i Dagbladet og Dagsavisen har jeg konkludert med at jeg ikke kan la være. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved denne saken uten å bli stempla som en som unnskylder sånn uakseptabel og svinsk oppførsel. Dette gjelder desto mer ettersom noen nå hevder at dette er et utbredt kulturproblem i fagbevegelsen, som det må tas tak i. Jeg veit at fagbevegelsen sliter med både gubbevelde og inngrodde holdninger, men så til de grader sexistisk og svinsk oppførsel som å rope «hore!» til damer tror jeg faktisk ikke at er særlig utbredt. Det ødelegger en viktig debatt – som Linn Pilskog la godt an til for et par dager siden – dersom fokuset vris fra de ofte subtile og vanskelige herskemekanismene kvinner må stri med bl.a. i fagbevegelsen, til å handle om en såpass aparte sak som de påståtte hore-ropene.

Ja, jeg skriver «påståtte». Ikke fordi jeg tror Trettebergstuen har funnet det på eller juger. Heller ikke fordi jeg ikke tar slik oppførsel svært, svært alvorlig. (Mine første reaksjoner på dette (på Twitter) var da også å uttrykke skam på fagbevegelsens vegne, og gjøre det klart for Trettebergstuen at jeg hadde reagert på det der og da dersom jeg hadde fått det med meg. På Twitter i går kalte også en idiot Trettebergstuen for «en pr-kåt bitch». Det viser at trakassering av kvinner i offentligheten er et reellt problem som vi må ta på alvor, og som det er vårt alles ansvar å ta et oppgjør med når vi møter det. Selv sendte jeg han en melding og kalte ham for en skam).

Det forhindrer imidlertid ikke at man har en oppgave i å få på det rene hva som har skjedd i denne spesifikke saken, snarere tvertimot. Og her er det svært mye som tyder på at Trettebergstuen kan ha hørt feil. Hva annet skal man tro, når vi ikke klarer å oppspore én eneste annen person som har hørt det, og når de påståtte kildene til dette viser seg overhodet ikke å ha vært tilstede på demonstrasjonen, eller avviser at de har hørt det?

Jan Arild Snoen hos Minerva oppsummerer saken godt:

«Å mene at Trettebergstuen har hørt feil, innebærer ikke å mene at hun lyver, altså sier noe som hun vet er galt, bare at hun tar feil. Og i en slik opphetet situasjon er det lett å ta feil. Det er allerede dokumentert i at hun tok feil i at hun på samme demonstrasjon så flust med plakater mot EØS.»

Fordi alt dette så lett blir misforstått, med eller uten vilje, understreker jeg nok en gang: At så mange av oss har forsøkt å finne ut av hvem som ropte, er nettopp et tegn på hvor alvorlig vi tar dette. Poenget er at dersom det kun finnes én kilde til saken, som selv er direkte part i saken, så må det være lov for fagbevegelsen å stille spørsmål. Jeg forventer en viss forståelse fra de som sier de tar trakassering på alvor, at de skjønner at vi ikke vil ha en så alvorlig beskyldning hengende over oss dersom den er feilaktig. Som en kvinnelig med-tillitsvalgt fra Fellesforbundet sa på Facebook: «Er mot at noen kalles hore. Har aldri kalt noen hore. Har slåss hele livet mot skjellsordet. Hørte ikke hore 18.1. Hva skal jeg beklage?»

Til slutt: Sinnet og frustrasjonen mange i fagbevegelsen føler rundt denne saken, kan ikke forstås uavhengig av Trettebergstuens debattstil i saken om vikarbyrådirektivet. Mange LO-topper reagerte på at hun mistenkeliggjorde motstanden mot direktivet som forkledd EØS-motstand, og selv skrev jeg et innlegg her på Nye Meninger der jeg sa jeg syntes hun argumenterte uredelig.

Det var som et svar på denne kronikken Trettebergstuen skrev på Twitter at hun mente hun «så flust av nei til eøs-plakater» ved stortinget. Det har altså vist seg å ikke stemme. (På Twitter hevdet Trettebergstuen i går ovenfor Per Østvold at hun «stilte et spørsmål». Men meldingen inneholder ingen spørsmålstegn.)

Da jeg sendte henne en lenke til utspillet fra LO-toppene på Twitter, lød svaret som følger:

«hva med kameratene dine som kaller Ap fagforeningsknusere? dønn seriøst gitt. Selvsagt er ut av eøs agendaen til ENKELTE her.»

Hvem disse «kameratene mine» var fikk jeg aldri vite, ei heller fant jeg noen som hadde kalt Arbeiderpartiet for fagforeningsknusere. Jeg regner imidlertid med at det er dette utspillet fra ungdomsrådene og de ungdomstillitsvalgte i 12 LO-forbund hun sikter til.

En slik debattstil er ingen tjent med. Vi er heller ikke tjent med at folk buer ut meningsmotstandere – uansett om ukvemsord og stygge tilrop er en del av lydbildet eller ei. Jeg håper debatten rundt vikarbyrådirektivet heretter foregår i skikkelige former. Det betyr også at man unnlater å komme med beskyldninger om «manglende folkeopplysning» og påstander om at direktivmotstanderne er ute etter å ødelegge forholdet mellom Ap og LO, slik Steinar Gullvåg har påstått i Dagsavisen og Klassekampen. Er det noe som er ødeleggende for det forholdet, er det nettopp den debattstilen Trettebergstuen og Gullvåg har lagt seg på siden striden om direktivet dro seg til. Jeg håper vi heretter kan få et bedre debattklima, og at vi igjen kan diskutere vikarbyrådirektivets konsekvenser for norsk arbeidsliv på en saklig og redelig måte.

I vikarbyrådirektivsaken er det ikke nok å følge fjellvettregel 2, om å melde fra hvor man går. APs stortingsgruppe må huske nr. 5 (lytt til erfarne fjellfolk), 6 (bruk kart og kompass), 7 (gå ikke alene) og 8 (vend i tide. Det er ingen skam å snu).

«Vikarbyrådirektivet er et godt direktiv». — Anette Trettebergstuen, Politisk Kvarter 30.01.12

Samme dag som Anette Trettebergstuen gjentok sitt forsvar for vikarbyrådirektivet i P2s Politisk Kvarter, vedtok LOs sekretariat å anbefale regjeringen å bruke reservasjonsretten. For den som har fulgt litt med i debatten, har det åpenbart seg et gap mellom den virkelighetsforståelsen som preger de ulike delene av arbeiderbevegelsen. Hva kommer dette av? Og hva består egentlig uenighetene i?

Da vikarbyrådirektivet ble sendt ut på høring for halvannet år siden hadde vi allerede hatt en diskusjon gående i Oslo Bygningsarbeiderforening en stund. Denne diskusjonen pågikk i store deler av byggfagmiljøet i Fellesforbundet., og jeg fulgte den tett. Jeg kan forsikre om at det ikke var mange som inntok forhastede konklusjoner om at et veto var nødvendig. Ei heller var det mange som anså at dette var en velkommen anledning til å få Norge ut av EØS. Diskusjonen bunnet tvertimot i en ektefølt desperasjon over utviklingen i de delene av arbeidsmarkedet vi står nærmest.

Derfor har det vakt ikke så rent lite irritasjon at Arbeiderpartiets talsperson i direktiv-saken, Anette Trettebergstuen, ved gjentatte anledninger har kommet med beskyldninger om skjulte motiver, om kunnskapsløshet og om at motstanderne av direktivet har kommet altfor seint på banen og argumenterer «på overtid». Som politiker burde hun vite at det er vanskelig å skape politisk mobilisering rundt en sak lenge før den er til politisk behandling. Og dersom hun ikke hadde vært så ensidig begeistret for vikarbyrådirektivet, burde hun også ha innsett at mange har funnet det vanskelig å vurdere hvorvidt direktivet er godt eller dårlig – eller kanskje litt begge deler – og derfor brukt tid på å gjøre seg opp en mening. Hun burde også ha innsett at argumentet om at «vi ikke kommer til å gi etter for press» lett oppfattes som «vi kommer ikke til å høre på motargumenter».

Selv tilhørte jeg en stund de som ønsket direktivet velkommen av en enkel grunn: At det satte et av vår tids alvorligste problemer i arbeidslivet på dagsorden. Jeg mente også at det fantes gode ting i direktivet, dersom man implementerte det riktig. Ikke minst gjelder dette det mye omtalte likebehandlingsprinsippet, som man med rette kan kritisere arbeiderbevegelsen for ikke å ha kommet på av seg selv tidligere. (Selv om heller ikke dette automatisk løser alle problemer, slik man kan få inntrykk av når man hører direktiv-tilhengerne; ja, kanskje kan det til og med skape noen nye. Det har jeg skrevet mer om her.)

Likevel: Selv om direktivet bød på en anledning til å sette utleie av arbeidskraft på dagsorden, og kanskje til og med til å re-regulere den ukulturen som har fått nærmest fritt spillerom i enkelte bransjer, hadde jeg en avventende holdning til hvorvidt fordelene oppveiet ulempene da det ble sendt på høring. Grunnen er at direktivet også inneholder en uttalt målsetning om å«anerkjenne vikarbyråene som arbeidsgivere» og å «utvikle fleksible former for arbeid».For å oppfylle denne målsetningen skal man fjerne restriksjoner mot utleie av arbeidskraft, både i lovgivning og i tariffavtaler,som ikke kan begrunnes i «allmenne hensyn». Nærmere bestemt: hensynet å beskytte ansatte i bemanningsforetak, til helse og sikkerhet på jobben, hensynet til at arbeidsmarkedet skal være velfungerende, og hensynet til å hindre misbruk.

Her var det av avgjørende betydning hva slags standpunkt NHO landet på. Ikke særlig overraskende inntok de det standpunkt at arbeidsmiljøloven må revideres dersom direktivet skal være implementert på riktig måte. Og minst like urovekkende: De holdt helt kjeft om hva de mente konsekvensen ville være for tariffavtalenes innleiebestemmelser.

Dette betyr med all sannsynlighet at NHO vil ta de bestemmelsene de vil til livs til EFTA-domstolen. Hva vil skje der? Anette Trettebergstuen virker svært så sikker i sin sak: Våre lover og avtaler vil stå seg («det sier ekspertene»). I Politisk Kvarter 30. januar gikk hun dessuten langt i retning av å love at Arbeiderpartiet ikke kommer til å svekke Arbeidsmiljøloven, uansett. Betyr det at Trettebergstuen mener regjeringen skal «gå tvers gjennom lov til seier» dersom NHO får medhold i EFTA-domstolen?

Sannsynligvis ikke. Det betyr vel bare at hun er så sikker på at det er «et godt direktiv» at hun ikke finner rom for tvil – slik LO, Unio og med all sannsynlighet også YS gjør. (På Arbeiderpartiets hjemmesider nevnes ikke engang direktivets uttalte målsetning om å anerkjenne bemanningsforetakene som arbeidsgivere - det eneste man kan lese om, er likebehandlingsprinsippet).

Hva er så grunnen til at fagbevegelsen tviler, når Trettebergstuen er så sikker?  Rettsutviklingen i EU de siste årene, der vi både har fått Laval-, Rüffert-, Viking Line- og Luxemburg-dommer, har vært nevnt av kommntatorene; EFTA-domstolens nylige uttalelse om den norske allmenngjøringsordningen likeså. Men i tillegg kommer altså en reell bekymring for at direktivet vil bety at vi må ta farvel med noen av de få skrankene vi har mot utleie av arbeidskraft her til lands.

Her begynner det å bli komplisert, og jeg håper leseren kan følge meg i det videre resonnementet (i alle fall de av dere som eventuelt måtte sitte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe). I debatten er det blitt argumentert for at EFTA-domstolen allerede idag har det siste ordet, fordi bestemmelsene våre uansett skal veies opp mot EØS-avtalen og EU-traktaten. Det er riktig nok. Men det betyr ikke at direktivet ikke kan ha noe å si for utfallet av en eventuell sak.

På Oslofjordkonferansen, som ble avholdt for en drøy uke siden, skisserte min kollega Kjell Skjærvø opp noen av de forskjellene som finnes mellom det som følger av EØS, og det som følger av direktivet. Utover det opplagte forhold at NHO ikke tidligere har sagt at de vil trekke Arbeidsmiljølovens§ 14-12 for EFTA-domstolen, nevnte han blant annet disse ikke helt uvesentlige forskjellene:

• Så langt har innleie fra bemanningsforetak vært en slags fri-sone i EU/EØS, der medlemsstatene har vært innvilget større handlingsrom enn ellers. Det vil det bli slutt på.
• Tjenestereglene i EØS-avtalen gjelder hva vi kan kreve etterlevd av en utenlandsk tjenesteyter. Vikarbyrådirektivet gjelder også rent innenlandske forhold.
• Om vi innfører direktivet, får vi tjenestereglene med på kjøpet: Det betyr at innleiereglene ikke bare skal vurderes ut fra om de kan begrunnes i allmenne hensyn som nevnt i direktivet. De må også være forholdsmessige. Det vil si at de må være nødvendige for formålet, ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet osv.

Skjærvø skisserte følgende mulige utfall av en rettsprosess i EFTA-domstolen (og her siterer jeg in extenso): Ettersom det i Norge ikke er noen større adgang til å ansette midlertidig i et bemanningsforetak enn i et annet foretak, har ansatte i bemanningsforetak det samme stillingsvernet som andre arbeidstakere. Og ettersom Norge dessuten har gjort likebehandlingsprinsippet gjeldende for bemanningsforetaksansatte som har lønn mellom oppdrag, har Norge en sterkere beskyttelse av bemanningsforetaksansatte enn det som er krevd av direktivet. Ettersom topartsrelasjonen har stor utbredelse i norsk arbeidsliv, og den norske regjeringen ikke tilstrekkelig har sannsynliggjort at den vil svekkes vesentlig uten AML § 14-12, er det ingen grunn til at Norge trenger å ha så sterke begrensinger på innleie fra bemanningsforetak som det Norge har i § 14-12.

I Norge er det nemlig sånn at bemanningsforetak har den samme adgangen til å ansette midlertidig som andre, hverken mer eller mindre. Det spiller ingen rolle at arbeidet i et bemanningsforetak er oppdragsbasert: Om bemanningsforetaket har et vedvarende behov for arbeidskraften det benytter seg av, skal det ansettes fast. Sånn er det i Norge, men sånn er det ikke i EU.

Hvordan er det så i EU? Jo, EU har et direktiv om midlertidige ansettelser. Direktivet er fra 1999, og det gjennomfører en rammeavtale mellom europeisk LO og europeisk arbeidsgiverside. Den rammeavtalen gjelder imidlertid ikke for ansatte i bemanningsforetak. Hvorfor ikke det?

Når det gjelder bemanningsforetak, så har partene til hensikt å komme tilbake for å se på behovet for tilsvarende regler for dem. Det er det som står. Det betyr vel at de ikke ble enige.

I stedet var det EU-kommisjonen som tok regien, ved å påbegynne arbeidet med vikarbyrådirektivet i 2002. (Når Trettebergstuen hevder at direktivet var en seier for europeisk fagbevegelse, så er det med andre ord en sannhet med store modifikasjoner: Om noe, var det en seier for EU-kommisjonen. Og det er som kjent ikke helt det samme). Vikarbyrådirektivet regulerer adgangen til midlertidig ansettelse i bemanningsforetak. Det gjør det ved ikke å regulere den. Vikarbyrådirektivet stiller ingen krav til ansettelsesformen i et bemanningsforetak. Tvert om er direktivet gitt for en situasjon der det vanlige er at ansatte i bemanningsforetak er ansatt uten lønn mellom oppdrag. Og unntaksbestemmelsen i direktivet er gitt for en situasjon der de har lønn mellom oppdrag.

Dette er viktig. Det er, som Skjærvø sa på konferansen, her vi ser det sanne ansiktet til direktivet. Han fortsatte med å ta tak i argumentet om at direktivet fastslår at faste ansettelser skal være hovedregelen. Det er ikke bare feil, sa han: Det er så feil som det kan få blitt. I EU er fast ansettelse den vanlige formen for ansettelse. Midlertidig ansettelse skal begrenses. Men det gjelder ikke for bemanningsforetak.

I Norge er derimot fast ansettelse hovedregelen. Og det gjelder også for bemanningsforetak.

Når EFTA-domstolen så får den «norske» saken på bordet, vil den ikke bare se på hva slags regler vi har om innleie. Den vil også se på hva slags beskyttelsesnivå vi har for ansatte i bemanningsforetak. Den vil legge vekt på at vi i Norge har et sterkere beskyttelsesnivå enn det som kreves i direktivet.

I og med at domstolen skal avgjøre saken på grunnlag av både direktivet og tjenestereglene i EØS-avtalen, kan vi ende opp med at § 14-12 blir dømt i strid med direktivet som en uforholdsmessig restriksjon i adgangen til å leie inn fra bemanningsforetak: Den er ikke nødvendig for å hindre misbruk, og den går lenger enn det som er nødvendig for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.

Vi har da kanskje havnet i en situasjon der vi må velge: Enten beholder vi § 14-12, men må oppgi å gjøre reglene våre for midlertidig ansettelse i § 14-9 gjeldende for ansatte i bemanningsforetak. Eller så opprettholder vi § 14-9 for ansatte i bemanningsforetak, men vi må oppgi § 14-12.

Professor i arbeidsrett Stein Evju, som jeg betrakter som en autoritet på området, har i anledning vikarbyrådirektivet sagt at vi ikke «kan være urokkelig sikre» på utfallet av en eventuell rettssak. Det er jeg enig med ham i. Spørsmålet er dels hvor stor usikkerheten er: Er den lik null, slik Trettebergstuen hevder, eller er den altfor stor, slik en snart samlet fagbevegelse hevder? Og dels er spørsmålet hvor viktig man synes dette spørsmålet er: Er man villig til å ta den risikoen det er å innlemme direktivet i norsk rett?

Det eneste vi kan være ganske sikre på, er at NHO kommer til ågå til sak for å få kjent § 14-12 ulovlig. Det betyr at direktivet vil følge de politikerne som eventuelt vedtar det som en mare de neste par årene, langt inn i en valgkamp der Arbeiderpartiet har sagt man ønsker rene linjer og klar tale i arbeidspolitiske spørsmål.

Direktivet kan gjøre en sånn strategi svært vanskelig. Allerede nå har det gått en slags inflasjon i argumentet om at «den største trusselen mot arbeidsmiljøloven er en Høyre-Frp-regjering», all den tid Trettebergstuen har brukt mye av taletiden som burde handlet om direktivet til å gjenta dette til det kjedsommelige. Sånt blir oppfatta som utenomprat – selv om hun selvsagt har helt rett (jeg bruker bl.a. en del tid på å sannsynliggjøre det samme i denne bloggen).

I dette spørsmålet er det imidlertid ikke sånn at det ene utelukker det andre. At Høyre og Frp vil deler av Arbeidsmiljøloven til livs, betyr ikke at vikarbyrådirektivet er uproblematisk.

Mitt håp er at Arbeiderpartiets stortingsgruppe nå tar en ny runde om saken, og ser på de faktiske argumentene fagbevegelsen har lagt på bordet: Var de klar over disse innsigelsene da de noe forhasta traff sin beslutning i desember i fjor? Om ikke, vil de sette seg inn i dem nå?

Jeg håper det - ikke bare for de ansatte i bemanningsforetakene sin del, men for Arbeiderpartiet og den politiske situasjonen etter 2013 sin del.

Fra flere hold er det blitt fremsatt påstander om at fagbevegelsen ikke argumenterer redelig i sin motstand mot vikarbyrådirektivet. Dette er et svar på noen av dem, fremsatt av Unge Venstres Sveinung Rotevatn og Aps Annette Trettebergstuen.

18. januar ble det streiket og demonstrert i mer enn 30 norske byer mot EUs vikarbyrådirektiv. Dette fikk Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn til å lade kanonen mot «LO-pampene,» og i et innlegg i Minerva skrev han dagen etter at streiken var en kamp «mot at vikarar skal ha like løns- og arbeidsvilkår som fast tilsette,» at den skyldtes at «fagforeiningane er redde for å miste si eiga makt», og at «fagforeiningane er diverre meir opptekne av dei som allereie har to føter godt innanfor arbeidsmarknaden enn dei som står utanfor og treng ein fot innanfor. Det er ikkje spesielt solidarisk, for å seie det mildt».

Jeg var selv tilstede i demonstrasjonen i Oslo, sammen med et par-tre tusen fagforeningskamerater. Svært mange av de som deltok hadde møtt opp i arbeidsklærne sine, som kom fra «seriøse» bemanningsselskap som Adecco, Jobzone og Workshop. Mange i demonstrasjonen snakket polsk, og flere av de streikende hadde med seg polske flagg og Solidarność-faner.*

Dette er nettopp «dei som treng ein fot innanfor», men som aldri har fått det, fordi de faste jobbene har blitt borte, og erstattet med utleieselskaper som deres egne. Grunnen til at de streiket var åpenbar: Dette var deres streik, løsarbeidernes og de midlertidig ansatte. Vikarbyrådirektivet angår først og fremst dem, ettersom det er ansettelsesforhold som deres direktivet har til hensikt å normalisere og legalisere.

Likevel var det ikke bare ansatte fra bemanningsselskap som deltok i streiken. I fagbevegelsen opererer vi nemlig ikke med et «dem» og «oss» når det gjelder fast ansatte og vikarer, nordmenn og utlendinger: Vi kjemper våre kamper sammen, også når det ikke er oss selv som er direkte berørt. Vi gjør det utfra idealer om solidaritet og samhold, men også fordi vi vet at ansettelsesforhold som dette har spredd seg og erstattet faste ansettelser over store deler av Europa. Gjennom å kjempe for de svake gruppene som idag sliter med å få faste jobber, håper vi å unngå å selv bli en del av dette «utenforskapet» i fremtiden.

Sånn sett kan du si at vikarbyrådirektivet også handler om fagforeningsmakt. Ikke «pampenes», slik Rotevatn forsøker å redusere fagforeningsmakt til, men de ansattes egne muligheter og rettigheter til å tre ut av vilkårligheten og ufriheten, og selv få kontroll over hvordan livene deres skal organiseres. Ikke bare på jobben, men også utenfor. For vet du ikke om du har jobb neste uke, er det vanskelig med familieliv. Boliglån får du ikke, og dukker det først opp jobb, gjelder det å jobbe så mye man blir bedt om, og ikke stille de gale spørsmålene. Da kan man, som et av våre polske medlemmer, for eksempel bli sendt hjem på dagen med beskjed fra oppdragsgiver om at «man har et problem med autoriteter.» Er det dette det presumptivt frihetselskende og antiautoritære Venstre mener med individuell frihet?

Så er den naturlige innvendingen: Inneholder ikke vikarbyrådirektivet også et likebehandlingsprinsipp, som vil få en slutt på slike forhold? Man skulle tro det, all den tid Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne Annette Trettebergstuen har gått offensivt ut og påstått at direktivet ikke bare er uproblematisk, men godt. Å havne på side med de borgerlige partienes argumentasjon er noe hun har klart nettopp ved hjelp av dette tilforlatelige prinsippet om at innleide og fast ansatte skal behandles likt.

Men hva betyr det egentlig? For å bruke min egen bransje som eksempel, der rundt halvparten av de ansatte på de store byggeplassene nå er innleide løsarbeidere, så vil likebehandlingsprinsippet sannsynligvis arte seg omtrent slik:

Piotr jobber for Arbeidskraft AS. Han har ikke rett til lønn mellom oppdrag, og vet derfor aldri hvor mye han vil tjene neste måned. Mandag ettermiddag får han en sms om at han har to dagers sjauejobb på en byggeplass tilhørende Mellomstor Entreprenør, oppmøte neste dag kl. 06:30. I Mellomstor Entreprenør lønnes folk etter fire forskjellige timelønnsatser, den laveste er satt lik den lovbestemte minstelønna (som han allerede har rett på fordi tariffavtalen er allmenngjort). Torsdag er han arbeidsløs (uten rett til dagpenger, for formelt sett er han i jobb). Fredag får han en dags jobb hos Stor Entreprenør. Der er de ansatte organisert, de har en tariffavtale, og de har tillitsvalgte som passer på at de innleide får det de har krav på. Så det får Piotr, i alle fall dersom han selv har en tillitsvalgt i Arbeidskraft AS som også følger med.

Problemet til Piotrs tillitsvalgte er at det i løpet av én måned med 200 ansatte, som alle går til og fra ulike oppdragsgivere, raskt blir umulig å følge med på om «likebehandlingen» er reell. Men problemet stopper ikke der. Raskt oppstår det nemlig en situasjon der noen av arbeiderne favoriseres, og konsekvent leies ut til entreprenører der timelønna og organiseringsgraden er høy. Andre må finne seg i å bli «likebehandla» med ansatte i firmaer der lønna er langt lavere. Sånn ender man opp i en situasjon der de ansatte i Arbeidskraft AS ulikebehandles med hverandre, hvilket i neste omgang gjør fagforeningsvirksomheten enda vanskeligere enn den allerede er.

Dette tenkte eksempelet tar for seg firmaer som utgjør de seriøse delene av bemannings- og entreprenør-bransjen. For det store flertallet som jobber i bemanningsselskap er organiseringen og fagforeningsmakten som gjør et slikt tenkt eksempel mulig, bare en illusjon. Det er fordi det ligger i sakens «natur» - riktigere er det vel å si struktur – at trepartsrelasjoner svekker ansvarsforhold og muligheter for alt fra HMS-arbeid, fagopplæring og fagforeningsvirksomhet, til den individuelle ansattes mulighet og evne til å ta opp problemer på jobben.

EUs vikarbyrådirektiv er et kompromiss, der anerkjennelsen, normaliseringen og legaliseringen av slike fagforeningsfiendtlige strukturer er blitt sukret med et likebehandlingsprinsipp som høres godt og rettferdig ut. Sannheten er imidlertid ikke søt, den er bitter. Det som gjør mange av oss i fagbevegelsen så fortvilet, er ikke at Unge Venstres leder får det for seg at vi er usolidariske når vi påpeker dette, og anklager oss for skjulte hensikter. Nei, det fortvilte er at Arbeiderpartiets talskvinne for arbeidslivsrelaterte spørsmål gjør det samme. Ikke bare insisterer hun på at pillen er søt, men hun påstår attpåtil at vi skyver de innleide arbeidstakerne foran oss i et spill som egentlig handler om at vi vil EØS-avtalen til livs.

Til tross for at dette har ført til svært krass og svært rettmessig kritikk fra en rekke folk i fagbevegelsen, håper jeg ikke det har gått stolthet i lovnaden om «ikke å bøye av for press». Saken er altfor alvorlig til det. Arbeiderpartiet, lytt til deres eget og fagbevegelsens grunnfjell - lytt til de ansatte i bemanningsselskapene: Snu, og bruk reservasjonsretten mot EUs vikarbyrådirektiv.

.

* For Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn, som er skeptisk til at fagforeninger gjør for mye ut av seg, og da særlig når de våger å bry seg med politiske spørsmål, må den polske uavhengige fagbevegelsens rolle i å velte statssosialismen i øst-Europa by på noen filosofiske og politiske utfordringer.

I morgen streikes og demonstreres det i mer enn 30 norske byer mot at EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres i norsk rett. Her kan du lese litt om hvorfor.

For halvannet års tid siden skrev jeg en kronikk i Klassekampen som het «på tide med et oppgjør». Den tok blant annet for seg EUs vikarbyrådirektiv, og den utviklingen direktivet er en del av. Nå er oppgjøret her. I morgen streiker fagorganiserte land og strand rundt med et krav om at regjeringen bruker reservasjonsretten mot direktivet. Nestleder Lars Johnsen i Transportarbeiderforbundet gir en fin beskrivelse av streikegrunnlaget i sitt innlegg hos Fri Fagbevegelse, «Aldri mer med lua i handa»:

««Ingen skal lenger måtte stå med lua i handa». Slik oppsummerte Einar Gerhardsen sitt politiske virke. Utstrakt bruk av vikarer og innleid arbeidskraft undergraver både fagbevegelsens styrke og arbeidernes verdighet, derfor er kampen mot vikarbyrådirektivet og økt bruk av innleid arbeidskraft viktig for fagbevegelsen.»

«Vi skal beholde lua på hue,» konkluderer Johnsen.

For den som først nylig har fått med seg hvor viktig denne kampen er for fagbevegelsen, kan det være grunn til å trekke frem igjen den virkelighetsbeskrivelsen som sto på trykk i Klassekampen for halvannet år siden – særlig ettersom avisa ikke legger ut særlig mye av innholdet på nett. Til glede for nye lesere og sinte streikende klipper og limer jeg den derfor inn her:

 Inntil nylig var jeg av den oppfatning at fagbevegelsen sakte men sikkert undergraves av bemanningsselskapene. Jeg tenkte på dem som husbukker eller stokkmaur, som i det stille ødelegger fundamentet for fagbevegelsen: Arbeidsfellesskapet, kompetansen, klubbdemokratiet, og ikke minst den grunnleggende tryggheten som gjør det mulig å ta tak i problemer som oppstår på jobben. Grunnene til det var mange. Jeg har sett hvor vanskelig det er å få folk til å organisere seg når de til enhver tid kan straffes av bedriften, ikke i form av oppsigelser og åpenlys trakassering, men simpelthen med henvisning til ”mangel på nye oppdrag”. Jeg har sett hvordan mange av de som likevel melder seg inn har sett det som en ulykkeforsikring dersom det virkelig skulle gå dem ille, men at de ellers vil ”sitte stille,” og ofte foretrekker å være hemmelige medlemmer. Og jeg har sett en endeløs rekke av saker der uretten og ulovlighetene som blir begått aldri får konsekvenser, fordi apparatet som skal ta seg av sakene – våre egne organisasjoner, domstolene, påtalemyndighetene – er tilpasset en tid da arbeidsforhold var noe varig, arbeidsstokken var rotnorsk, og arbeidsmiljøloven reflekterte alminnelig praksis ute på arbeidsplassene.

Nå er jeg av en annen oppfatning. Jeg ser ikke lenger bemanningsselskapene som saktegående skadedyr. Utviklingen glipper ikke langsomt ut av hendene våre. Det går raskt. Veldig raskt. Og bemanningsselskapene fremstår nå mer og mer som en trojansk hest: En fiendtlig, om enn fordekt, kamphandling.

Kampen det står om, er om vi skal vende tilbake til løsarbeidersamfunnet. Det sto forsåvidt klart for oss allerede for ti år siden, da bygningsarbeiderne sammen med en rekke andre foreninger gikk til politisk streik mot at utleie av arbeidskraft skulle legaliseres og normaliseres. Konsekvensene fagbevegelsen dengang advarte mot materialiserte seg ikke øyeblikkelig – det tok tid. Ting gjør gjerne det. Nå, to år inn i krisa, kan vi imidlertid konstatere at vi har kommet dit vi ikke ønsket å komme.

Kjernen av problemet er følgende: Det store flertallet av de som er ansatt i bemanningsbransjen er ansatt på kontrakter om fast ansettelse uten garantilønn. Det betyr at du som ansatt ikke har krav på lønn mellom arbeidsoppdrag. For arbeidsgiveren betyr det at han ikke har trenger å si opp ansatte, ettersom de uansett ikke har noen betalingsplikt mellom oppdragene. Det er dessuten mye å spare i sykepenge-utgifter, ettersom rettigheten bortfaller dersom du ikke har vært i sammenhengende arbeid i fire uker. Den fleksibiliteten og rabatten dette gir, er det viktigste konkurransefortrinnet bemanningsselskapene har, og er en sentral årsak til deres voldsomme vekst de siste årene.

Selvsagt er ikke dette noen særnorsk utvikling. I Sverige, hvor flere selskaper det siste året har sparket samtlige ansatte for så å ta dem inn igjen som “vikarer” dagen etter, er bemanningsselskapene det største stridstemaet i årets tariffoppgjør. Og i begynnelsen av juni kunne Financial Times melde at et stort flertall av de nye jobbene som nå skapes i Europa, er i bemanningsselskapene.

Ei heller er det slik at dette er et problem som begrenser seg til østeuropeiske arbeidsinnvandrere. I kjølvannet av de mange oppsigelsene vi har sett de siste to årene har flere av mine rotnorske, faglærte kompiser funnet ut at bemanningsselskapene er de eneste som ansetter folk. Søker du på bygningsjobber på finn.no, finner du ikke annet enn usikre ansettelser.

For de av oss som ikke rammes direkte av dette, men som likevel ser det på nært hold, er det mest skremmende ikke den elendigheten dette medfører for hver enkelt arbeider, men omfanget. Og den endeløse strømmen av problemer fremstår oftere og oftere som uløselige. For selv om viktige prinsipielle spørsmål berøres, er det de færreste som orker den belastningen det er å stå opp mot egen arbeidsgiver. Dette desto mer ettersom man lever på arbeidsgiverens nåde, som etter eget forgodtfinnende kan slutte å gi deg oppdrag.

Det siste forholdet peker på et annet sentralt problem hva angår bemanningsselskapene: Rettsvernet man har som arbeidstaker er i realiteten satt ut av spill, og man befinner seg i et juridisk grenseland der det ofte er vanskelig å si om det er blitt begått direkte ulovligheter. Dette bidrar igjen til at det er vanskelig å anbefale et medlem å sette i gang en prosess som ofte kan ta flere år, og hvor utfallet er uvisst. Jeg har selv sett ressurssterke venner og fagforeningskamerater brenne fullstendig ut i løpet av en sånn prosess, og det har vært i saker der jussen har vært klarere, hvor venner og familie har befunnet seg i nærheten, og hvor de involverte har behersket både språk og samfunnskunnskap godt. Svært sjelden er noen av disse betingelsene tilstede der det kunne vært aktuelt for oss å føre en sak sammen med medlemmene våre.

Men finnes det ikke unntak? Inntil nylig var Adecco et hederlig unntak fra denne utviklingen. De ansatte der organiserte seg, valgte tillitsvalgte og krevde tariffavtale. Med den fulgte også faste ansettelser med ventelønn mellom oppdrag. Men slik er det ikke lenger. Nå erstatter de, én etter én, avtaler om fast ansettelse med rene prosjektansettelser. Bemanningsbransjens seriøse flaggskip kan vanskelig gjøre annet, ettersom markedet de selv har vært så varme fortalere for, er fullt av selskaper som fallbyr arbeidskraften til mer konkurransedyktige priser.

Det er i en slik situasjon EUs vikarbyrådirektiv skal implementeres. NHO har mottatt nyheten med begeistring: Endelig skal utleie av arbeidskraft bli anerkjent som om det var en bransje på linje med annen næringsvirksomhet, og kanskje står også arbeidsmiljølovens regler om innleie for fall. Dersom NHO har rett i dette, er det selvsagt alvorlig. Mindre alvorlig blir det ikke av at det kanskje blir EFTA-domstolen som får siste ord i saken: Med den rettspraksisen som har utviklet seg ved EUs domstoler de siste årene kan det bety kroken på døra for viktige forsvarsskanser i kampen for faste ansettelser.

Hva vil det si at terroristen “har vunnet”? Siv Jensen ser nå ut til å hevde at terroristen kun har tapt dersom partiet hennes får fortsette nøyaktig som før. Og hun får støtte fra partikollega Kent Andersen.

Siv Jensen ble for to dager siden intervjuet på dansk tv. Grunnen var at hun har møtt skarp kritikk fra Dansk Folkeparti etter at hun signaliserte at debattonen i Norge vil endre seg som følge av terrorangrepet 22. juli, og tok selvkritikk for uttalelser partiet hennes har kommet med.

“Man gir en massemorder alt for meget når man begynner å endre tonen,” sa Dansk Folkepartis leder Pia Kjærsgård. Det var åpenbart et argument Siv Jensen fant riktig. I intervjuet sier hun i alle fall at vi har "tapt" dersom vi legger lokk på debatten. Den noe uklare formuleringen blir utfordret av programlederen. Hva med tonen, vil han vite, har det vært noe galt med den? Nei. Ingen tegn til selvkritikk. Hva så med den beryktede kronikken i Aftenposten, som Kent Andersen fra Oslo Frp skrev sammen med stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde – er det noen grunn til selvkritikk her?, spør programlederen.

Siv Jensens svar: “Vi har som parti ingenting å skamme oss over.”

Programlederen fortsetter å utfordre henne på tonen i debatten, ettersom svarene hennes er så unnvikende. Til slutt svarer Jensen:

“Det har ikke vært noen spesiell tone som vi har problemer med. Snarere tvert imot så har vi hatt en åpen debatt.”

Sier Siv Jensen. Før hun maler opp et skremselsbilde av Sverige, der man i motsetning til Danmark og Norge undertrykker det frie ordskiftet.

Deretter kommer Dansk Folkepartis Søren Espersen på lufta. Han sier utspillet er svært gledelig. Det er forståelig. For om ikke Siv Jensen hadde gjort denne kuvendingen, ville de stått ganske alene med sin kontante avvisning av at debattklimaet de selv har bidratt så aktivt til å forsøple, kan ha gitt terroristen en følelse av å ha mange med seg.

Selv synes jeg det verste med alt dette er argumentet om at “terroristen har vunnet” dersom man ikke får fortsette akkurat som før. Hva da vunnet?

Det er ikke til å komme utenom at terroren har forandret Norge. Det har den. Men det betyr ikke at terroristen har vunnet. Det har det norske samfunnet ettertrykkelig bevist de siste par ukene.

Ei heller har terroristen vunnet dersom vi går mer varsomt frem i våre beskrivelser av det vi oppfatter som samfunnsproblemer. For eksempel med tanke på å ikke stigmatisere hele grupper, eller ved å la være å bruke ord og begreper som styrker den paranoiaen, konspirasjonstenkningen og det hatet som dessverre har altfor gode vekstvilkår i landet vårt.

Nei, terroristen har bare seiret dersom han forandrer Norge i den retningen han beskriver som ønskelig i makkverket sitt. Det er det vi må forhindre. Det innebærer selvsagt også å verne om ytringsfriheten. Men det er ikke det Frp nå holder på med.

Sterke ord? Vel, ta en titt på en av de få andre partirepresentantene som uttaler seg om dagen. Kent Andersen har en blogg der førsteutkastet til Aftenposten-kronikken ligger (under den megetsigende tittelen “Arbeiderpartiet - en kulturquisling?”). I kommentarfeltet blir Andersen utfordret på om han fortsatt står ved sine ord, og det gjør han.

“…så langt er det ingenting som tyder på at jeg skammer meg over et eneste ord. For det er bare ord. Ord," skriver han.

Andersen skriver også at han “har advart lenge mot å demonisere og kneble moderate demokratiske krefter som Fremskrittspartiet, for det kan legge lokk på debatten, og brøyte ver for langt farligere og mer ekstreme krefter. Nå ser vi at jeg har fått rett. Dessverre.”

Og så: “Flerkutlur virker ikke. Det var dårlig politikk før ABB gikk berserk, og det er like dårlig politikk nå i ettertid. Denne morderiske fanatikeren forandrer ikke på det. Han er en kriminell, og fortjener ikke politisk status. Det vil være å legitimere vold som politisk virkemiddel og det kan jeg aldri godta.” Litt senere gjentar han i et nytt innlegg: “Drapsmannen bør heller ikke opphøyes til en politisk aktør - det vil bare virke som en legitimering av metodene hans. Han er for meg en simpel, morderisk kriminell. Det er alt.”

Kjære Kent Andersen: Hvordan våger du? Det du sier er at de som ble angrepet ikke har rett til å se handlingene hans som politisk motiverte, fordi han da blir legitimert?!? Hvorfor tror du terroristen tok seg bryet med å komme seg helt ut på Utøya, etter å ha plassert en bombe som avledningsmanøver i Oslo? Fordi han bare hadde en pervers glede av å drepe?

Nei, dessverre lå det nok også en idé bak det. Eller rettere sagt en smørje av ideer (du kan f.eks. lese om dem her). Hat mot "Arbeiderpartistaten", konspirasjonstenkning (snikislamisering, Arbeiderpartiets Rikskringkasting - lyder det kjent?) og tanker om forræderi (kulturquislinger - lyder det kjent?) var sentrale elementer i denne smørja.

Dette betyr ikke at du eller partiet ditt har noen skyld i terroren. Det ansvaret er selvsagt terroristen alene om. Men det at du og din partileder nå ser ut til å frasi dere all den viljen til selvrefleksjon som ble varslet forrige uke, det skremmer meg. Det skremmer meg fordi jeg vet det er mange der ute som tenker i de samme banene som terroristen, og som nå må møtes med argumenter. Og det siste de trenger er å bli oppildnet i sin tro på at "dere" er "forfulgt", bare fordi dere blir møtt av argumentets motstand, eller ikke får all den oppmerksomheten dere mener å være berettiget til. Husk at det er en forskjell på å være marginal og å være marginalisert: Det at dere er et fåtall av det norske folk betyr ikke at resten av oss er ute etter dere.

Derfor ber jeg deg, Kent Andersen, om å tenke deg om før du skriver ting som dette - ting du har skrevet etter terrorangrepet, i borgfredens tid:

“Det er Arbeiderpartiets hodeløse innvandringspolitikk som skaper fientlighet og motstand. Og hva hadde de ventet? Hva var APs plan? At alle skulle være enig med dem, og opposisjon mot historiens største samfunnseksperiment skulle ikke-eksistere?? Hallooooo:-) Det er så naivt og virkelighetsfjernt at man knapt kan tro det. Det er i sannhet Disneyland. Amatrører.”

Dette er det mest personlige jeg har skrevet. Det er gjort på svært kort tid, og jeg beklager dersom noe er uoverveid eller usaklig. Kanskje er det også noe her dere blir sinte av. Men det er skrevet med en utstrakt hånd. Jeg håper dere tar den imot.

Hei,

Først av alt: Takk for at dere deler sorgen med oss. Takk også for kloke ord fra Siv Jensen i dagens DN, FpU-leder Vanebo i Klassekampen her forleden, og Askøy-ordfører Knut Hanselmann i BT.

Jeg har jobba sammen med mange av dere. Gode arbeidskamerater har ikke bare stemt på dere nå og da, noen av dem har også vært medlemmer i partiet. Jeg vet at ingen av dem føler noe i nærheten av sympati for den grusomme udåden som ble begått 22.07.11, og jeg vet at de fleste av dem heller ikke deler noen av terroristens politiske synspunkter. Selv om jeg personlig er dypt uenig i nesten alt Fremskrittspartiet står for, anerkjenner jeg at dere har spilt en rolle i norsk politikk som på sitt beste både har vært forfriskende og gitt stemme til noen av de som ikke har følt seg hjemme i noen av de andre partiene. Jeg håper dere kan fortsette å spille en slik rolle også etter 22. juli 2011.

Om jeg skal si noe negativt om dere allerede nå, så er det at jeg ofte synes dere er dårlige til å lytte. Jeg håper dere lytter nå. Dette er skrevet i en følelsesmessig virvelvind, og gjøres fordi jeg sitter med en akutt følelse av at vi må finne noen nye måter å snakke med hverandre på her i Norge.

Den siste uka har vært vanskelig. Det har vært mange negative følelser i sving, sinne, redsel og sorg. Da jeg i går kveld hørte Nrk Dagsnytt lese navnene på alle de vi har mistet, ble jeg overveldet av en bunnløs form for sorg jeg aldri har følt før. Så meningsløst. Så vondt. Så grusomt. Jeg klarer ikke fri meg fra bildene jeg har skapt i mitt indre av den timen på Utøya da AUFerne ble jaget som om de var dyr. Jeg er trøtt og sliten av å smile falskt til den to år gamle sønnen min og late som ingenting mens skjelver av fortvilelse over å se at drapsmannen hylles flere steder på nettet. Jeg er lei av å lese for sønnen min om sjørøvere som går i land på ei øy, og straks tenke på Utøya. Av å se barne-tv og finne paralleller til massakren overalt. Av å bli overmanna av følelser, og stadig måtte vende meg vekk for å gråte, siden barna mine er for små til at jeg kan forklare dem hvorfor jeg gråter.

Og jeg blir redd. Jeg blir redd når jeg ser på mine nærmeste, redd for at det skal skje dem noe. Jeg blir dobbelt redd, for jeg blir også redd for at barna mine skal merke at jeg er redd. Jeg har lest at små barn er ekstra varsomme for følelser som dette, ettersom de har så begrensa muligheter for å kommunisere. Jeg blir kvalm av tanken på at drapsmannen skal ha klart å gjøre min to år gamle sønn redd for sin egen pappa.

Kanskje har dere det også sånn? Kanskje er det en fellesmenneskelig reaksjon på så grusom terror som vi har blitt utsatt for. Men jeg tror det er en viktig forskjell på oss, og det er litt derfor jeg skriver dette i kveld. Jeg er takknemlig for at vi har delt sorgen den siste uken, men jeg tror faktisk ikke dere kan dele frykten med oss. Grunnen er enkel, og ble nevnt av VG på lederplass dagen etter terrorangrepet: Det er den radikale høyresiden som har stått for all terror på norsk jord. Vi har en grunn til å være redde; det har ikke dere. I alle fall ikke på samme måte.

Noen av dere vil nå sikkert innvende at det også finnes folk på venstresiden som er villige til å bruke vold, og det er riktig at det finnes voldsromantiske miljøer med et språk preget av metaforer om å ”knuse” politiske motstandere (jeg tenker på Tjen Folket og ungdomsgruppa deres RKU). Men det er en viktig forskjell: De har ikke, og vil sannsynligvis aldri, begå terrorhandlinger. Og de forfølger ikke enkeltpersoner og overfaller dem, slik krefter på høyresida har gjort.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg selv hadde en del opplevelser på midten av 90-tallet, da jeg var ung tenåring, med grov voldsbruk fra høyreradikale. Særlig én episode har gått i reprise for mitt indre den siste uka: Ei natt der noen venner og jeg ble jaga av en ukjent gruppe voksne menn, som mest av alt minnet om et borgervern. Før vi rakk å komme oss i dekning og fikk tilkalt politiet, rakk vi å finne ut at de både var høyreradikale (de ropte leve Myrdal og heilet) og at de var svært godt organisert: De hadde to biler og sambandsutstyr (dette var før mobiltelefonen ble allemannseie). Vi hadde et bestemt inntrykk av at de ønsket å ta livet av en av oss; en skiftenøkkel siktet inn mot min egen tinning ga i alle fall et inntrykk av at så var tilfelle. Jeg rakk å dukke, og vi kom oss i skjul. Hva som siden skjedde med dem, vet jeg ikke. Politiet fulgte det ikke opp. Selv var vi, på et vis som i dag fremstår som uforklarlig for meg, så vant til slikt at vi ikke gjorde noe annet enn å ta forholdsregler når vi var ute og gikk om kvelden. Til foreldrene våre fortalte vi aldri noe (det har jeg aldri gjort, slår det meg nå), av frykt for å bli nektet å delta i antirasistisk arbeid.

Var vi så vant til det, i en alder av 15-16 år? Ja, det var vi. Og det var ikke bare juling det var snakk om. Venner av meg har blitt overfalt med øks og skutt; Blitzhuset ble forsøkt bombet flere ganger, to av dem mens det var fullt av folk. Det var bare små tilfeldigheter som gjorde at det ikke fikk dødelig utfall. På ny forestiller jeg meg at innsigelsen kommer: Men var ikke blitzerne selv voldelige? Jo, det hendte vi slåss med nynazistene som angrep oss, hvis det er det dere sikter til. Og noen gikk selv til angrep ved noen anledninger. Men aldri med våpen, aldri med bomber, og alltid fordi de ville forhindre at nynazistene tok kontroll over gata i Oslo, og bruke den til å terrorisere mørkudede, homser og meningsmotstandere, slik de har lykkes med i så mange andre land.

***

Men hvorfor forteller jeg dette til dere, Fremskrittspartiet? Det er fordi jeg vil forklare dere at mange av oss har en grunn til å være redde, og det har ikke dere. Ikke på samme måte. Jeg har sett gode venner slite psykisk i årevis, noen har fått rusproblemer som følge av det de har opplevd. Høyreterror har vært en realitet i Norge i mange år, selv om ingenting av det har vært i nærheten av den grusomheten vi nå har vært vitner til.

Derfor klarer jeg ikke å få de stakkars ungdommene fra Utøya ut av hodet. Og jeg blir forferdelig sint og redd og lei meg når kommentatorer som Åshild Mathisen i VG sammenligner venstre- og høyreekstreme, og skriver at vi ikke kan ”lese en massemorders umenneskelige handlinger inn i vår politiske debatt,” fordi det ville være det samme som ”å tilgrise den norske, demokratiske debatten”.

Terroren rammet ikke blindt, selv om også tilfeldig forbipasserende ble rammet av bomben i Regjeringskvartalet. Det var et politisk attentat, uansett hvor syk gjerningsmannen må vise seg å være eller ikke være. Vi kan ikke, som Jøran Kallmyr sa til Aftenposten 28. juli, oppheve oss selv til rettsmedisinere og konkludere at vi ikke må "la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk," som Kallmyr sa, fordi "han er en gal mann, ingen filosof".

Samholdet den siste uken har gjort det lettere å finne troen på at vi skal komme sterkere ut av dette som samfunn, men når jeg hører Kallmyr og Mathisen er det som om noe blir ødelagt inni meg – igjen. Hvordan er det da for de som har opplevd drapsmannen, eller de som har mistet et barn, et søsken eller en venn? Skal vi ikke forsøke å trekke noen lærdommer ut av det som har skjedd?

Jeg forestiller meg at motforestillingen straks melder seg hos deg: Forsøker jeg ikke bare slå politisk mynt på det som har skjedd, eller å sensurere meningsmotstandere? Vær så snill å tro meg når jeg sier nei. Jeg snakker om å lære av det forferdelige som har rammet oss, å få mening ut av det meningsløse. For eksempel slik Cornelius Jakhelln så forbilledlig gjør det i Morgenbladet.

***

Da Dagsnytt leste opp navnene på de døde i går, forsto jeg med ett at sorgen bare såvidt har begynt. Vi er veldig mange som kommer til å være veldig lei oss veldig lenge. Hittil har vi vært i sjokk; det er nå sorgen kommer. Jeg har vært enig i at man skal avvente valgkampen til vi har begravd våre døde, at tiden nå er en tid for å sørge. Tro meg når jeg sier at jeg skulle ønske så inderlig sterkt at vi kunne gjøre bare det, og så møtes igjen om noen uker. Men sånn fungerer ikke mediesamfunnet. Det har ikke vært til å unngå at den politiske diskusjonen har begynt, i mediene og blant kommentatorene, i inn- og utland. Det har gjort det umulig ikke å blande seg, i alle fall for meg. Ved siden av å melde meg inn i et politisk parti (AP) for første gang i mitt liv har jeg twitret, skrevet innlegg på Nye Meninger og forsøkt å sette meg ned med drapsmannens såkalte manifest. Det har ført til en artikkel i neste ukes Le Monde Diplomatique (kommer først om en uke), der jeg blant annet går gjennom en del ting jeg er svært kritisk til ved Fremskrittspartiets rolle i samfunnsdebatten. Burde jeg ha ventet? Jeg endte opp med å konkludere nei, etter en kort tenkepause. Grunnen er at debatten er i gang enten vi vil det eller ei, og jeg mener kommentarer som Åshild Mathisens og Jøran Kallmyrs må møte motargumenter.

Det var særlig to ting som fikk meg til å synes at det var en enkel snarere enn en vanskelig avgjørelse: Møtet med noen av de overlevende fra Utøya på Folkets Hus, der en venn sa det var bra at de som orket det deltok i debatten, fordi de selv ikke eier kreftene til det. Det andre var Per Sandberg. Etter at Petter Nome og Per Fugelli kritiserte Frp for å ha skapt et utålelig debattklima stilte Sandberg de som kritiserte partiet opp mot ungdommene på Utøya og deres kjærlighet, og undret seg over hvordan noen kunne være "så fulle av hat".

Per Sandberg, om du leser dette: Det er nettopp slik retorikk det nå må være slutt på! Vi skal ikke slutte å diskutere negative sider ved islam eller innvandringspolitikk, men dere må slutte å snakke sånn, og slutte med alltid å innta offerposisjonen. Det er feigt, og det er billig. Men viktigere: Det etterlater et inntrykk av forfølgelse og sensur som drapsmannen ser ut til å ha vært sterkt preget av - langt sterkere enn hva dere kan beskyldes for å ha skapt alene, selvsagt. Men alle monner drar, som det heter, og dere har helt siden Carl I. Hagen kjørte på med sine påstander om ”ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting” aldri latt en anledning unnslippe til å påstå at dere er ofre for politisk korrekthet og knebling. Det er jo ikke sant!

***

Det var også en tredje grunn til at jeg meldte meg på ordskiftet såpass tidlig. Det var den ekle lille tanken bak i hodet som ba meg la være, som ba meg ligge lavt, av hensyn til egen sikkerhet. Den tanken gjør det enda mer maktpåliggende for meg å forsøke å forklare dere hvordan det er. Kanskje er det slik Flemming Rose og mange islamkritikere har følt det når deres ytringer er forsøkt truet til taushet: Man kan bare ikke la være.

Etter årene med naziterror på 90-tallet så jeg mange som trakk seg inn i seg selv og ble der. Det gjør meg enda mer imponert over måten Arbeiderpartiet ser ut til å takle denne katastrofen. Jeg har sett hvordan ungdommene tar vare på hverandre, og hørt fortellingene om hvordan de samarbeidet ute i det kalde vannet, slik at de som trengte hjelpen mest fikk den først. Og de er alle sammen klare på at de skal ta Utøya tilbake. Vi skal huske at det ikke er noen selvfølge at det er utfallet, eller at de fikk oppbakning fra hele Norges befolkning etter angrepet: Det vitner, slik jeg ser det, om noen helt særegne kvaliteter ved samfunnet vårt, som jeg uten å nøle vil gi sosialdemokratiet mesteparten av æren for.

Velferdsstaten har gjort at vi, til tross for meningsforskjeller, sosiale ulikheter og en stor innvandring av folk som kommer med en helt annen bagasje, har klart å reagere på denne krisen som ett samfunn. Det må vi nå bygge videre på. Men vi må også være forberedte på at det finnes mye sinne nå, sinne vi må ha rom for og kanalisere inn i dialog fremfor konfrontasjon. Det gjelder venstresida, og det gjelder høyresida - og kanskje særlig dere. Med dette vil jeg forberede dere på at vi er mange som er sinte på dere, men også minne dere på at vil fortsette å leve i samme samfunn som dere. Utøya-generasjonen, representert ved lederne for alle de politiske ungdomspartiene, skrev i dagens Aftenposten at vi, når den politiske striden tar til igjen, skal huske innsikten tragedien ga oss: at det er mer som holder oss sammen enn som skiller oss.

En 13-åring skrev på et nettmøte på Nrk etter terrorangrepet: ”Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim, jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.”

Vårt felles ansvar er nå å skape et åpent og inkluderende samfunn, der innvandrere, innvandringsmotstandere, antirasister, sosialdemokrater og ultraliberalister kan leve sammen. Jeg håper – og tror – at vi får det til. Også fordi jeg vet at dere frp’ere når alt kommer til alt er som folk flest: Ålreite og likandes mennesker.

Noen innskytelser om massemorderen, Ayn Rand og vårt hjemlige Fremskrittsparti.

Selv om det byr meg imot å videreformidle tanker fra massemorderen, er jeg enig med dem som sier at vi må dissekere og diskutere meningene han holdt seg med ihjel. Og jeg er sterkt uenig med hackerne i Anonymous sitt forsøk på å ødelegge ”manifestet” – som forøvrig er et makkverk – for derigjennom å gjøre det utilgjengelig.

Grunnene til det er mange, men her skal jeg kun nevne én: Jeg har endelig mannet meg opp til å begynne å bla i massemorderens makkverk nå, og mistanken jeg hadde før jeg satte meg ned med det stemmer: Å lese massemorderen er som å lese Ayn Rand.

Hva betyr så det? Den eneste grunnen til at jeg har lest Rands bøker – som også er noen makkverk, både litterært, politisk og filosofisk – er at jeg opp gjennom årene har registrert at ikke en eneste FrP-politiker som blir spurt om sin favorittforfatter svarer noe annet enn Rand. Det gjorde meg etterhvert nysgjerrig, og førte til at jeg led meg gjennom hennes to hovedverk Atlas Shrugged og The Fountainhead. Begge er oppgitt som sentrale verk av massemorderen. Faktisk er Rand den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.

Jeg har dessverre ikke tid til å presentere Rands bøker eller idéverden her, men jeg ønsker likevel å videreformidle dette poenget som jeg tror er vesentlig dersom vi skal forstå massemorderens beveggrunner. Rand konstruerer skikkelser som ”beveger verden” – ved hjelp av seg selv og lite annet enn sin egen ubendige vilje. Rand politiserer stormannsgalskap, og kombinerer dyrkingen av superinidivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Begge deler går som kjent som en rød tråd gjennom massemorderens makkverk.

Selv var jeg rystet etter å ha lest bøkene hennes, fordi de er så dypt anti-demokratiske og elitære – og samtidig selger så godt. For det er ikke noen sær forfatter som selger i små opplag vi snakker om her. Tea Party-bevegelsens intellektuelle univers kan vanskelig forstås uten henne – og ei heller vårt hjemlige Fremskrittsparti.

For ordens skyld: Dette er ikke et forsøk på demonisering, eller guilt by association. At man har Rand som favorittforfatter betyr selvsagt ikke at man ender opp i terrorisme. Men det er likefullt et element jeg tror er helt vesentlig å få med seg i den kommende diskusjonen om hva slags terrorist vi her har med å gjøre, og jeg mener faktisk at Fremskrittspartiets forherligelse av Rand skal og må utfordres politisk.

Har så den økonomiske liberalismen med dette fått sin første terrorist på norsk jord? Ja. I alle fall er det en vesentlig del av forklaringen, som også må med. Jeg kan forstå det dersom massemorderens snakk om tempelriddere og frimurere er mer eksotisk og spennende å skrive hjem om, og jeg kan forstå det dersom man først og fremst fokuserer på muslim-hatet hans (som han selv kaller anti-jihad/anti-marxisme). Men jeg tror altså vi mister et helt vesentlig poeng dersom vi overser Rands innflytelse på massemorderen – og at vi begår en grov unnlatelsessynd dersom vi utelater henne fra vårt hjemlige politiske oppgjør i kjølvannet av katastrofen på Utøya.

Noen uferdige tanker om noen av diskusjonene vi må ta - og hvilke feller vi ikke må gå i.

Vi befinner oss i sorgens første fase. Om vi hadde kunnet, ville vi alle bare holdt rundt hverandre, funnet trøst og støtte i hverandre. Men midt i sorgen trenger også alle spørsmålene seg på, og alle de vonde og harde følelsene. Sinnet. De fånyttes forsøkene på å forstå hvordan noen kan drepe barn og ungdom med kaldt blod.

Omtanken for ofrene og de etterlatte skulle fått stå alene, og drapsmannen og terroristen skulle fått sitte ensom på sin celle, uten å pryde forsidene på flere av de største avisene.

Sånn skulle det vært, men sånn er det ikke.

Sammen med all sorgen er det også en tid for sterke følelser, og vi må la følelsene få utløp. Men likevel ikke helt. Vi må legge bånd på oss selv, tenke oss om før vi snakker. Selv har jeg mistet kontrollen én gang, og jeg angrer. Etter å ha sett Siv Jensen på Dagsrevyen i går ble jeg rasende inni meg – hvordan kunne hun, hun som lanserte begrepet snikislamisering og som har bidratt så sterkt til brutaliseringen av det offentlige ordskiftet? Ett minutt senere la jeg ut en melding på Facebook og Twitter der jeg skrev at

”Siv Jensen sier på Dagsrevyen at dette var "et angrep på oss alle." Nei, det var det ikke. Det var et angrep på arbeiderbevegelsen og venstresida. Det er en viktig forskjell på samhold i krisetider og avpolitisering av politisk terror.”

Twitter-meldinga slettet jeg; Facebook-kommentaren modererte jeg slik:

”Jeg ønsker ikke å ekskludere noen fra sorgfellesskapet. Jeg er glad for alle som føler at dette har vært et angrep på dem, og ikke bare på AUF og Arbeiderpartiet. Men jeg mener det er farlig å avpolitisere denne terroren, særlig fordi tendensen til det ble så sterk straks det var klart at det ikke var islamister som sto bak. Anders Behring-Breivik er åpenbart sinnsyk, men det kan man jo si om alle som er i stand til å begå terrorhandlinger. Han har ønsket å ramme den norske arbeiderbevegelsen og venstresida.”

På det tidspunktet fryktet jeg at terrorhandlingens politiske motivasjon skulle forsvinne. Det har i dag vist seg å være en helt ubegrunnet frykt. Nå står vi nesten i fare for å gjøre den motsatte feilen – å overeksponere drapsmannen og terroristen, i tråd med hans egne ønsker.

***

En venn av meg skrev på Facebook-profilen sin i går at vi må slippe ”alle, også de mørkeblå, inn i sorgen og sympatien. Vi lever tross alt i et samfunn.” Jeg er enig – men med et forbehold. Vi må ikke lure oss selv til å tro at drapsmannen og terroristen var alene, eller at alle nå er i sorg. For hvor utrolig og utenkelig det enn kan virke, så er det mennesker der ute – i samfunnet vårt – som nå feirer det som har skjedd. På Facebook har til og med noen forkvaklede sjeler opprettet et sørgeforum og gjort det om til et forum som hyller drapsmannen og terroristen.

På nettavisene har det ikke vært mulig å legge inn kommentarer etter at bomba smalt. Fremskrittspartiet har visstnok fjerna flere timer med nettkommentarer fra sidene sine, fra timene da mange hadde konkludert med at bomba var plassert av jihadister. Det er utvilsomt en riktig avgjørelse. Men samtidig skjuler det meningsfellesskapet og idéverdenen drapsmannen og terroristen var en del av – og det får han til å fremstå som isolert og alene.

Den ubehagelige sannheten er en annen.

Dette må vi gradvis forsøke å ta inn over oss, samtidig som vi skal jobbe oss gjennom sorgen.

Men i arbeidet med å forstå må vi ikke gå i fellene drapsmannen og terroristen har lagt ut for oss:

• Kanskje burde tv-stasjonene, nett-og papiravisene nå slutte å trykke bildene drapsmannen og terroristen har tatt av seg selv. Dagens respekt- og forståelsesfulle Aftenposten-forside sto i grell kontrast til Dagbladet og VG.

• Kanskje burde også folk slutte å legge ut lenker til drapsmannens og terroristens manifest og videoer. Om det inngår i en analyse, greit nok. Men å ukommentert videreformidle galskapen hører ikke noe sted hjemme. Og den kommende rettssaken må ikke få bli en talerstol.

• Mange er også de som burde gå i seg selv og vurdere hvordan de deltar i samfunnsdebatten, og hvordan de fremstiller sine meningsmotstandere. Det gjelder oss alle, inkludert meg selv og mine kamerater i arbeiderbevegelsen og på venstresida. Men først og fremst gjelder det alle de som har fylt nettet med hate-speech og intoleranse de siste årene. Victor Klemperer skriver i Lingua Tertii Imperial - Det Tredje Rikes sprog, som kom på dansk i fjor, at ”ord kan virke som bitte små doser arsenik: De sluges ubemærket, de synes ikke at have nogen virkning, men efter nogen tid viser giftens virkning alligevel”.

• Vi trenger en diskusjon om ytringsfriheten vår, hva vi vil bruke den til og hvordan vi kan verne om den. Og flere må, som Elisabeth Skarsbø Moen skrev på Twitter, ta til motmæle: ”Det ubehagelige ved ABBs manifest er at dette har jeg hørt før, i hverdagssamtaler. Etter dette skal jeg aldri la noen være uimotsagt mer”, skrev hun. Forhåpentligvis vil det nå bli vanskeligere å stille seg likegyldig.

• Vi må også ha en landsomfattende dugnad. Vi skal snu drapsmannens og terroristens ønske om å forandre det politiske landskapet i Norge imot ham. Vi skal forandre det, men til det bedre. Slik drapet på Benjamin Hermansen ble en bumerang som gravla den organiserte nynazismen i Norge, skal dette føre til et åpnere og mer tolerant samfunn.

• På et eller annet tidspunkt trenger vi også en manifestasjon mot fremmedhat og høyreekstremisme. Initiativet må – og vil – komme fra arbeiderbevegelsen. Men tida for noe slikt er ikke nå. Nå skal vi sørge sammen, og gå i fakkeltog for å minnes de som er revet bort fra oss. Vi som bor i Oslo og omegn møtes i morgen mandag kl. 18:00, på Rådhusplassen og i gatene rundt.

Behovet for å dele tankene, følelsene og den vonde, kvalme følelsen med andre er så sterkt.

Jeg har en sønn på to år. Han er for ung til å skjønne noe av det som foregår rundt ham, og har ikke språk nok til at jeg kan forklare han det. Det siste halve døgnet har jeg prøvd å gi verden et skinn av normalitet for hans skyld, mens han har snakket om bæbu og helikoptre. Da vi våknet i morges tordnet, lynte og regnet det over Oslo, nå skinner sola. Alt er uvirkelig. Egentlig har jeg mest lyst til å gråte, gå ut, snakke med folk, trøste andre og meg selv. I stedet sitter jeg bom stille i et slags langsomtgående sjokk i sofaen, mens Emil ser en dvd. Mens jeg kommenterer Pippis gjøren og laden det beste jeg kan, brenner jeg innvendig. Behovet for å dele tankene, følelsene og den vonde, kvalme følelsen med andre er så sterkt, og aldri har jeg vel brukt sosiale medier så flittig som de siste 17-18 timene.

Det var på Twitter jeg først fikk vite hva som hadde skjedd. Emil og samboeren min hadde akkurat gått på butikken da det smalt. Det hørtes ut som om det var rett nedi gata, og jeg ble litt bekymra. Ikke veldig, men litt – ikke nok til at jeg ringte henne, men nok til at jeg gikk på nettet for å se om det sto noe der. Etter kort tid dukket det opp en melding fra Anders Heger om at det hadde vært en eksplosjon i sentrum. Jeg ble letta og bekymra på en og samme tid; en merkelig shizofren følelse som skulle komme tilbake med full styrke et par timer senere, da vi ventet på livstegn fra venner på Utøya.

Etter noen minutter kom de første meldingene opp på nettavisene. Da samboeren min kom hjem igjen, forsøkte vi å orientere oss mens vi vekslet på å ta oss av barna. Vi jobber begge ved Youngstorget, og tankene våre gikk først til kollegaene våre. På Facebook dukket det opp meldinger fra venner og kollegaer som sa de var ok. En av meldingene var fra Ali, som skrev ”Hej alla som undrar. Jag mår ok. Är på infomöte på AUFs sommarläger nu.”

***

Det er rart. Jeg kjenner et behov for å dele opplevelsene, tankene og føelsene som virvler rundt, ikke bare med mine nærmeste, men med samfunnet som omgir meg. Men når jeg kommer til Utøya, sier det stopp. Det er som om et mørke senker seg over tankene. Jeg kjenner igjen følelsen fra Baneheia-drapene: Det blir svart.

Jeg kjenner også igjen andre følelser. Jeg husker da huset jeg tilbrakte ungdomsårene mine i, Blitzhuset, ble bombet av nynazister. En av gangene var det bare noen centimeter med piggtrådbarrikader som gjorde at bomba spratt tilbake på fortauet utenfor i stedet for å lande inne i bakgården. Hadde det siste skjedd, ville sannsynligvis alle vennene mine som var inne i huset blitt drept. Også den gangen var følelsen uvirkelig – vinduene i flere kvartaler rundt huset som lå strødd på fortauet, følelsen av at noen var villige til å drepe en. Men også samholdet, og enigheten etterpå om at dette ikke skulle føre til at vi lukket oss inne eller tenkte på hevn, men tvertimot bare skulle intensivere det politiske arbeidet som forårsaket angrepet.

***

Den gangen var vi så få, og vi sto ganske aleine om all volden som ble rettet mot oss. Nå er vi mange, nesten alle.

Konklusjonen må være den samme denne gangen. Det er forsåvidt irrelevant om gjerningsmannen er høyreekstrem eller bare psykisk sjuk, om han er kristen, buddhist eller muslim. De vi har mistet vil vi uansett ikke få tilbake. Men det at gjerningsmannen antagelig så dette som ”ett oppgjør med de politiske doktriner som muliggjør dette [multikulturalismen] og individene som fronter disse doktrinene”, gir oss et ansvar. Vi må sørge for at de som bruker terror aldri oppnår sine mål gjennom sine feige midler, og jobbe for det de jobbet mot.

Men før vi gjør det, skal vi bare ta vare på hverandre, og gjøre alt vi kan for at de etterlatte skal komme seg gjennom dagene og ukene som følger. Og Emil på to skal få komme seg ut i byen som er hans, tenne et lys – og leke som før.