Er det å ta ansvar å gå av når alternativet er å bli sparket.

Audun Lysbakken ligger med brukket rygg etter flere avsløringer om pengejuks og en noe selektive praktisering av habilitetsreglene. Han hadde selvsagt ikke andre muligheter til å redde stumpene enn ved å trekke seg. Om dette er å ta ansvar er en tvilsom retorikk. 

Sannheten er vel den at han hadde valget mellom å trekke seg og bli sparket. Han kunne aldri bli sittende som statsråd etter slike avsløringer og en slik tvilsom departemental håndtering.

Spørsmålet SV bør stille seg er om partiet er tjent med å ha en leder som til de grader har sviktet både i moral og skjønn og mistet tillit i store deler av befolkningen.

Selvsagt skal det være mulig for et menneske som har begått feil å reise seg og gjenopprette tillit. Det har skjedd tidligere.

Slik tillit bør imidlertid erverves gjennom gradvis overbevisning. Å tilby Lysbakken en lederstilling nå, kan lett oppfattes som om partiet ikke tar avsløringene nevneverdig alvorlig. Det bør partiet unngå.

Retorikken om at liknende saker har skjedd tidligere og i andre konstellasjoner er en tvilsom øvelse. Man hopper ikke ut av et vindu i fjerde etasje om noen har gjort det tidligere.

SV dupper for tiden på sperregrensa. De bør ikke nå drukne seg selv. De bør velge en ny leder og la Lysbakken få et pusterom før han forhåpentligvis kan komme tilbake med fornyet tillit.

Ytringsfrihet er ikke ensbetydende med retten til å uttrykke seg som man vil. Her bør mediene sette en standard.

De fleste mener at ytringsfrihet er ett av de største demokratiske verdimål et samfunn har, en verdi det er viktig å ivareta og slå hegn om. De har rett.

Likevel må det være tillatt å stille spørsmål ved formen på det man ytrer seg om. Ikke minst er spørsmålet aktualisert gjennom medienes kommentarfelt og den etter hvert utbredte offentlige bloggerentusiasmen.

Eksempelvis har kommentarfeltene tilDagbladet og ABC-nyhetene tidvis vært så infisert av nedrige uttrykk og karakteristikker at seriøse debattanter har betakket seg for å delta. Da har kommentarfeltene på mange måter utspilt sin rolle som seriøse debattfora.

Man kan selvsagt hevde at debattdeltagelse er et valg den enkelt må ta, men ikke desto mindre blir det et demokratisk underskudd når ordbruken og karakteristikkene skal være altoverveiende. De gode polariserende debattene forsvinner.

Det synes som om det kan være betimelig å skille mellom ytringsfrihet og uttrykksform. Enhver må kunne mene og formidle det man ønsker, men det bør åpenbart settes en grense for hva som kan aksepteres av uttrykksformer i mediene.

Eksempelvis må det være greit å hevde at ”NN oppleves som en arrogant, maktsyk politiker”, men det er å gå langt over streken å hevde at ”hun burde holde den feite ræva si langt unna politikken”,

Enn videre må det være helt legitimt å antyde at ”bøkene til NN oppleves som noe uinteressant vås”, mens det ikke bør aksepteres utsagn som at ”den lobotomerte ugla bør finne seg en annen hobby”.

Mye tyder på at de ansvarlige for kommentarfeltene gjør mediene en bjørnetjeneste ved å ikke ha klare etiske retningslinjer for hva som bør antas som akseptable uttrykksformer. Det er forskjell på å være åpen og romslig og kritikkløs og uansvarlig.

Det er åpenbart at debatter i medienes kommentarfelt har en helt annen konsistens enn debatter i papirutgaver eller for den saks skyld i åpne debattfora. Ikke minst skyldes dette at man ofte kan delta anonymisert. Derfor er det også viktig at mediene har en strategi for hva som kan akseptere på trykk. Polariserende og ekstreme ytringer må man kunne akseptere (ytringsfrihet), mens det derimot bør settes klare begrensninger på for eksempel nedrige personangrep og uanstendige karakteristikker (uttrykksformer).

Det er mange som blander sammen ytringsfrihet og uttrykksform. Det blir galt. Her bør mediene sette en klar standard og dermed ta et pedagogisk ansvar. På den annen side bør mediene være svært tilbakeholdende med å underkjenne ekstreme holdninger. I så fall underkjenner man også mulighetene til debatt. Det gir også et demokratisk underskudd.

”Nye Meninger” har så langt et av de klart beste og mest ryddige kommentarfeltene. Det er det viktig å videreutvikle.

Billedreportasjene i Vg etter angrepene på regjeringsbygningen og på Utøya er åpenbart uproblematisk for avisa.

Politisk redaktør Hanne Skartveit i VG har åpenbart ingen sans for selvkritikk. Hun vil nærmest ha seg frabedt noen diskusjon om avisas redaksjonelle profilering av angrepene mot regjeringsbygningen og på Utøya. På tross av at mange etterlatte og andre finner de utallige billedreportasjene unødvendige, uetiske og støtende, niholder Skartveit på nødvendigheten av avisas framstilling av saken.

Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Det er det viktig å slå ring rundt. Likevel bør pressen og mediene ha et kritisk syn på konsekvensene av hva som blir formidlet og ikke minst på hvilke måter det blir formidlet. Tidvis kan det synes som om det saklige og informative må vike plassen for det sensasjonspregede og salgbare.

Norsk Presseforbund har vedtatt etiske normer for pressen, blant annet nedfelt i den såkalte ”Vær varsom-plakaten”. Denne maner til saklighet, rettferdighet og forsiktighet uten å gå på bekostning av ytringsfrihet, trykkefrihet og informasjonsplikt. Pressen skal bedrive kritisk journalistikk, grave frem uverdige samfunnsforhold, mane til debatt og sørge for at ulike syn kommer til uttrykk. Redaktøren har det redaksjonelle ansvaret og Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal vurdere om mediene holder seg innenfor de retningslinjene som er skissert.

Billedreportasjene i VG beveger seg etter manges oppfatning langt utenfor det presseetiske forsvarlige og det informativt nødvendige. Mange oppfatter denne profileringen som både umusikalsk i forhold til ”vær-varsom-plakaten” og umoralsk i forhold til berørte og etterlatte.

Hanne Skartveit og VG er åpenbart av en annen oppfatning. Det kunne vært interessant å høre hvilke vurderinger som er lagt til grunn for denne omfattende billedprofileringen.

Pressen har et klart samfunnsansvar når det gjelder å avdekke kritikkverdige forhold og det gjør de vanligvis på en profesjonell og god måte. Norsk Presseforbund burde imidlertid tatt noen runder med sine medlemmer om formidling og presseetikk. Det er nemlig fullt mulig å gi god og fyldig informasjon uten å bryte elementære retningslinjer for takt og tone. Og det går an å vise normal anstendighet og legge av seg den verste og mest ukledelige journalistiske bråkjekkheten.

Det har alltid undret meg hvor mye man kan score på kynisme og ansvarsfraskrivelse slik sentrale ledere i Frp har hatt for vane.

Carl I. Hagen har pådratt seg mye og berettiget kritikk for sine betraktninger om å begrense eller stanse etterforskningen etter de grusomme angrepene i Oslo og på Utøya.

Det er ikke bare oppsiktsvekkende at han i det hele tatt legger seg bort i politiets arbeid, men at han også overser behovet til de mange pårørende for å vite mest mulig om hva som har skjedd med sine barn og sine kjære er foruroligende tankegods fra en politiker som har sett seg selv som ordfører i Oslo.

Carl I. Hagen vet mer enn oss andre når han kan påstå at saken er ferdig etterforsket. Det er mange detaljer som skal på plass og det foregår et internasjonalt samarbeid for å analysere og vurdere gjerningsmannens bevegelser og eventuelle samarbeid og nettverk. Dette arbeidet er nødvendig og av stor betydning for vår framtidige sikkerhet. Det skjønner ikke Carl I. Hagen.

Når han så møter omfattende kritikk for sine utsagn gjør han det han alltid har gjort, han trekker på seg offerrolledrakten og forklarer at alle er ute etter ham og misforstår ham med vilje eller forvrenger det han egentlig har sagt og ment.

Det må da være nedtur for en politiker og gang på gang uttrykke seg så uklart at han ikke får frem det han egentlig mener. Eller har han undervurdert sitt publikum.

I dag står Siv Jensen fram og forkynner at hun inderlig håper at den sympatien Ap har fått må ta slutt.

At hun i det hele tatt tør å fortelle folk hva de skal føle og hvor de skal legge sympatien sin er så rystende og kynisk at det mangler sidestykke. Spesielt etter de traumatiske opplevlsene landet nå har hatt.

Det blir interessant å se hvordan velgerne møter slik kynisme og slik ansvarsfraskrivelse som Frp har brakt til torgs i det siste.

Fri flyt av alkohol og avkriminalisering av narkotikabruk er en samfunnsmessig ansvarsfraskrivelse.

Frihet til å velge og frihet til å bestemme over eget liv er nedfelt i enkelte partiers ideologiske tankegods. En befriende tanke i og for seg, men selvsagt ikke uten fallgruver. Når idealismen overskygger skadevirkningene, både de individuelle og de samfunnsmessige, blir det en kostbar og farlig erfaring.

Avkriminalisering av narkotikabruk og fri flyt av alkohol er åpenbare eksempler på feilslått liberalisme. Både helsemessig og økonomisk gir slik frihet omfattende individuelle, familiære og samfunnsmessige belastninger, åpenbart større enn man liker å innrømme.

All forskning viser at det er klare sammenhenger mellom rusrelatert atferd, kriminalitet, ulykker og helseskader. Det blir dermed ikke bare et spørsmål om frihet til å bestemme over eget liv, men også spørsmål om hva man skal kunne utsette andre for.

Det er et paradoks når omsorgen for salgs- og skjenkenæringen blir sterkere enn viljen til å begrense skadeomfanget og det er et paradoks å avkriminalisere narkotikabruk som ofte og beviselig fører til en atferd som setter eget og andres liv og trygghet i fare. Det er da nærliggende å spørre: ”Frihet for hvem”.

Myten om at bransjen og brukerne er kapable til å styre denne samfunnsutviklingen og dette samfunnsproblemet er mildest talt hyklersk og historieløst. 

Et samfunn der markedskreftene får råde uten restriksjoner og reguleringer og der den såkalte friheten skal være altoverveiende har vel til overmål vist seg å føre galt av sted. Overdreven tillit til at enhver næringsinteresse og enhver samfunnsborger til enhver tid tar kloke og riktige samfunnsmessige og individuelle valg, er med respekt å melde naivisme på høyt nivå. Skal et samfunn fungere tilfredsstillende, må det åpenbart ligge et fundament av regler og normer til grunn.

Straffebestemmelsene har ulike reaksjoner for lovbrudd; betinget og ubetinget fengsel, bøter, erstatningskrav, soning i institusjon og samfunnstjeneste for å nevne de viktigste. Intensjonen er at straffen ved siden av å være avskrekkende også skal ha en rehabiliterende effekt, at de dømte skal tilbake til samfunnet.

Nå er det vel mye som tyder på at fengselsstraff for bruk av narkotika har liten eller ingen rehabiliterende effekt. Likevel er ikke avkriminalisering veien å gå. Det vil i sin konsekvens føre til at myndighetene står uten muligheter til å gripe inn dersom det ikke er begått en straffbar handling.

Derimot bør kanskje omfanget og fleksibiliteten i strafferettsbestemmelsene drøftes og utvides, for eksempel gjennom økt bruk av ulike former for tvangsmessig oppfølging og behandling. Dette innebærer at man må ha en tiltakskjede som er rustet til slike oppgaver. En slik tiltakskjede vil selvsagt koste, men det er også kostbart å la være. Veldig kostbart.

Det må dessuten være et samfunnsmessig feilgrep å undervurdere den kynismen som ligger i omsetting av alkohol og narkotika. Det er dessverre slik at der det er penger å hente vil ofte også moralen bli satt på prøve. Her må samfunnet sette grensene.

Hagens offentlige kritikk av Frp`s ledelse er et tveegget sverd som han kanskje burde taklet på en bedre måte.

Carl I. Hagen benytter enhver anledning til å fremheve seg selv. Bare det å gå ut med offentlig kritikk av den sittende ledelsen i Frp er ikke bare uklokt og illojalt, men også temmelig bakstrebersk.

Hagen har hatt sin tid som partileder. Nå bør han forsone seg med at det er nye koster som feier og gi disse armslag. Dersom han ønsker å bidra med gode råd, har han all verdens muligheter til å gjøre dette internt. Offentlig kritikk skaper bare splittelse og strid. Dessuten har det aldri vært noen suksess å "pipe offentlig fra hornet på veggen".

Det er godt mulig at flere partimedlemmer og sympatisører foretrekker den stilen Hagen la til grunn for sitt lederskap. Det er også godt mulig at flere synes at Hagen også har et fortrinn som arkitekt for oppbyggingen av Frp og at han derfor bør tilkjennes en friere tone.

Ikke desto mindre vil en slik fokusering på egen fortreffelighet som Hagen er eksponent for, og den kritikken som ligger implisitt i utspillene, vanskeliggjøre, om enn ikke umuliggjøre, den lederoppgaven Siv Jensen har.

Hun er selvsagt avhengig av den autoritet en slik oppgave innebærer og hun er avhengig av støtte fra sentrale ledd i partiet.

Når partiets nestor ikke bruker sin autoritet og sine ressurser på å styrke ledelsen og organisasjonen, vil dette på sikt skape uholdbare forhold.

Hagen vil sikkert poengtere at han stiller sine ressurser til disposisjon nettopp for partiet og organisasjonen. Likevel er det ledelsens ansvar å vurdere hvordan partiet skal drives. Ønsker de Hagens medvirkning må de be om det. Dette er ikke Hagens avgjørelse.

Nestleder i Frp Per Sandberg avviser ikke at det kan være flere i partiet som er tilhengere av dødsstraff og at disse i såfall representerer seg selv og ikke Frp i dette spørsmålet.

Som kjent ville 7 av 9 Frp-representanter i Tromsø ikke støtte "City of life" som er et verdensomspennende nettverk av byer mot dødsstraff. Støtten ble imidlertid vedtatt mot disse 7 stemmene.

Per Sandberg skjønte at denne stemmegivningen  kunne være skummelt for partiet og var raskt ute med å fastslå at dette ikke var partiets offisielle syn på dødsstraff. Frp har begrenset seg til å mene at dødsstraff kan være riktig å benytte i krig.

Per Sandberg hevder at det likevel kan være flere i Frp som er for dødsstraff, men at dette i såfall er begrunnet i personlig overbevisning.

Det er selvsagt ikke første gang at politikere reserverer seg mot programposter i eget parti med henvisning til personlig overbevisning. Det vanlige er da at man stemmer blankt, eller overlater plassen til en vararepresentant. I så måte er det betimelig at Sandberg rykker ut og rydder opp.

Spørsmålet er hvor utbredt denne holdningen til dødsstraff er i Frp. Hvis 7 av 9 representanter i Tromsø har problemer med å støtte et opprop mot dødsstraff, er det mange grunner til å reise spørsmålet.

Nå får en i beste mening tro at det var andre bevegelsesgrunner til at 7 av 9 Frp-representanter gikk imot denne støtteerklæringen. I motsatt fall er det mere enn oppsiktsvekkende.

Med tanke på et eventuelt regjeringssamarbeid mellom Høyre og Frp, bør vel dette også være et tankekors for Erna Solberg. Hun bør i det minste avkreves en holdning til spørsmålet. Det bør mediene fremprovosere.

Dagfinn Høybråten har ikke hatt noen god hånd på lederfunksjonen i Krf. Nå synes det som om han har fått nådestøtet.

Jeg har i en rekke avisinnlegg de siste årene tilkjennegitt skepsis til Dagfinn Høybråtens lederstil i Krf. Like mange ganger har jeg blitt irettesatt av medlemmer i partiet. Nå synes det imidlertid som om kritikken og analysene har vært velbegrunnet. De samme argumentene som jeg har benyttet, er nå kommet sterkt til uttrykk blant medlemmene og må nærmest betraktes som et definitivt nådestøt.

 I en artikkel i Aftenposten blir det referert til usedvanlig sterk kritikk av Høybråtens dominerende lederstil. Han er selvopptatt, arrogant, kjefter åpenlyst på medlemmer han er uenig med, opplever meningsmotstandere som illojale, er ekstremt kontrollerende, sender krasse meldinger til interne meningsmotstandere osv. Mange hevder at de rett og slett er redd sin egen leder.

Dagfinn Høybråten har aldri vært åpen for kritikk og han har avvist alle forsøk på å drøfte veivalg, strategi og kursendringer. Det har vært hans tanker og ideer som har dominert. Derfor er flere sentrale medlemmer i tenkeboksen og vurderer om de i det hele tatt orker mer.

Høybråten har åpenbart snevret inn mye av partiets åpenhet og raushet og virket fastlåst og moraliserende i livssynsdebattene. Han har på den måten appellert til partiets såkalte ”mørkemenn” og skjøvet de mer verdiliberale velgerne til side.

Høybråten har med sine skylapper ført partiet inn i en slags moralsk verdikonservativ irrgang.  Tendensen er at stadig flere oppfatter Krf mer som et moralsk trossamfunn enn et politisk parti. Helheten i politikken har i vesentlig grad veket plassen for de mer særegne verdispørsmålene. Denne ensidigheten har nok hatt en medvirkende negativ effekt på partiet.

Dagfinn Høybråten ble valgt for å redde Krf-skuta fra totalforlis. Det har han på ingen måte klart. I stedet har han styrt skuta nærmere et havari enn noen sinne. Partiet har lenge duppet i sperregrensa. Dersom mannskapet ikke finner en ny skipper, blir forliset raskt en realitet.

Det merkverdige er imidlertid at Høybråten har fått ture fram som han vil så lenge. Med unntak av noen få spredte vage forsøk har det ikke vært noen hørbar kritikk fra medlemmene.

De har opptrådt som en kollegial trofast saueflokk som lojalt har fulgt hyrden i tykt og tynt. Det er mulig at dette er god atferd på misjonsmarkene. I politikken går det imidlertid ikke.

Min konklusjon er som tidligere. Skal Krf manøvrere skuta i trygt farvann vekk fra sperregrensa, bør de nok finne tilbake til den åpenheten og rausheten som ligger latent i deler av partiet, delta aktivt i de store politiske sakene og nedtone trangen til å moralisere og overfokusere på særegne og kontroversielle verdispørsmål uten å kaste egen identitet over bord.

 Dessuten må de finne en ny skipper som har forutsetninger og evner til å bruke sitt mannskap på en god og konstruktiv måte.