Jeg skjønner ikke hvor Kalbakk har det fra når han antyder at jeg skulle ha noe imot kvinnelige medarbeidere.

NRKs programdirektør Per Arne Kalbakk arresterte meg (Dagsavisen 18/8) med rette for at jeg (15/8) trodde en erfaren medarbeider var i Norge da jeg kritiserte kanalens bruk av vikarer under terroren. På grunn av lengre reisefravær har jeg ikke fått svart tidligere, men altså: De to andre erfarne journalistene jeg nevnte, og enda flere med erfaring fra alvorlige situasjoner, burde vært kalt inn, selv om enkelte hadde ferie. Dette er elementært i den alvorligste krisesituasjon vårt land har opplevd i fredstid.

Kalbakk hevdet videre at jeg bygger på rykter når jeg skriver at enkelte av vikarene opplevde mentale ettervirkninger av sjokket. Jeg har snakket med et par, og fastholder min påstand. Som den erfarne mediemann Kalbakk er, vil han også vite at vikarer nøler med å si fra når det er noe galt. Da jeg var Fritt Ord-professor ved Universitetet i Oslo, hadde jeg usedvanlig dyktige elever. Mange av dem ble gående som vikarer i lange tider og våget ikke å klage i frykt for ikke å få fast jobb.

Jeg skjønner ikke hvor Kalbakk har det fra når han antyder at jeg skulle ha noe imot kvinnelige medarbeidere. Både i min Dagblad-tid og i NRK arbeidet jeg aktivt for å få flere kvinnelige medarbeidere, og jeg synes det i dag er fint å se at noen av våre aller beste utenrikskorrespondenter er jenter, som NRKs korrespondenter i Brussel og London og Aftenpostens i Berlin og Pakistan.

Kalbakk kunne for øvrig spart seg for sitt verbale ballespark til «menn over femti». Hvis han har den institusjonelle hukommelse jeg tror han har, vil han vite at det var en tid da man i NRK ville førtidspensjonere godt voksne menn og kvinner. Denne politikk var NRK klok nok til å forlate.

Eksemplet Bjørn Hansen illustrerer dette. Han ble først sjikanert av sin overordnede, men så grep høyere sjefer inn og ga ham oppgaver passende for en så usedvanlig dyktig utenriksmedarbeider. Hansen ble ofte brukt om amerikansk politikk helt til han 70 år gammel gikk av med pensjon, til stor glede for seerne. Dette var NRK på sitt beste, selv om Bjørn Hansen var godt over de femti.

Granskningskommisjonen må vende hver eneste stein. Den må stille de ubehagelige spørsmålene. Det samme må også mediene gjøre.

Det vil ta lang tid før betydningen av den enorme tragedie vårt lille land har opplevd i sommer går opp for oss, og enda lengre tid før vi har gransket oss selv uten de bortforklaringer vi har sett etter andre katastrofer i ettertidens Norge.

Jeg er overbevist om at statsminister Jens Stoltenberg og slektningene og vennene til de myrdede ikke vil slå seg til tåls med bortforklaringer. Hvordan kan en velmenende statsråd med ansvar for regjeringskvartalet si at det er «normalt» at det tar seks-sju år fra politiet ber om at Grubbegaten stenges, uten at det skjer noe? Det blir en tragikomisk versjon av Justers «mot norrrmalt!». Ble virkelig alt gjort som gjøres kunne da de første redselsmeldinger kom fra Utøya?

Granskningskommisjonen må vende hver eneste stein. Den må stille ubehagelige spørsmål: Hvordan kunne politiet vente så lenge med å varsle forsvaret som har helikoptre, veltrenede mannskap og i det hele tatt det apparat som kan settes inn en slik krisesituasjon? Er rivaliseringen mellom to statlige etater så dyp? Hva slags sparepolitikk er det når politiets observasjonshelikopter står på bakken? Hvorfor var det ingen overordnet politimyndighet som straks kunne ta ansvaret da de første meldinger fra Utøya kom?

Det er mange spørsmål som må stilles og besvares uten hensyn til personers og etaters anseelse. Å stille slike ubehagelige spørsmål er ikke til forkleinelse for de politifolk og andre hjelpemannskaper som virkelig gjorde en innsats.

Men også mediene bør granske seg selv, både de norske og utenlandske. Mange var for raskt ute med å gi muslimer ansvaret. Jeg vet om flere tilfeller enn det som har vært rapportert om muslimer som ble angrepet fysisk eller i det minste hetset.

Min anerkjennelse til NRKs Knut Magnus Berge som var en av de ytterst få som holdt hodet kalt og minnet oss om Oklahoma-massakren som det viste seg ble begått av en høyreradikal terrorist, ikke av muslimer. De fleste av de eksperter som NRK og andre medier tilkalte, viftet med det røde muslimflagget. Det holder ikke å si etterpå at det var rimelig å tenke slik. For øvrig er det en tendens i mediene til å bruke akademiske eksperter også på områder de ikke nødvendigvis har noen ekspertise på.

Det var hederlig av den fungerende NRK-sjef, Per Arne Kalbakk, å ta selvkritikk på den forvirring og mulige skade som institusjonens helikopter kan ha forvoldt over Utøya i de tragiske minuttene. Men NRKs nyhetsavdeling burde også ta selvkritikk på at de sendte ut i felten utbenete og uforberedte vikarer, mens det på kontorene satt meget dyktige reportere som Anders Magnus, Joar Hoel Larsen og Tom Kristiansen som hadde erfaring med å dekke massemord og tragedier. Vikarene ble kastet ut til ulvene; noen av dem skal ha fått betydelige mentale problemer etterpå.

Jeg kjenner også til tilfeller der aktverdige personer som hadde stilt seg kritisk til aktivistiske islamister, men ikke til muslimer generelt, er blitt utsatt for hets og endog mordtrusler. Grumset er der fremdeles selv om røde roser og kjærlighet har vært den norske fellesnevner.

Jeg deler fullt ut oppfatningene til den svenske forfatteren Ola Larsmo, som jeg var med på å gi Bjørnsonprisen til da jeg satt i Bjørnsonakademiets styre. Han skriver at «det er en kamp om ord, hver dag må vi tenke på hvordan vi anvender dem». Larsmo setter fingeren på «hatespeach» – det hatefulle språket, som allerede filosofen Ludwig Wittgenstein tok opp i sine «Filosofiske undersøkelser». Han skrev om «språkspill», hvordan et lite antall begreper anvendes slik at man med ordenes hjelp kan hisse seg opp til å begå massemord. Det er en bitter erfaring vi har gjort fra Auschwitz til Srebrenica.

Man kan ikke helt sensurere vekk dette, men hver enkelt borger må ta ansvar for hva han eller hun skriver og sier. Vi skal ikke lenger tie når det fortelles rasistiske vitser om jøder, muslimer, sigøynere, tatere og samer, og den rå latter ruller i samfunnets bakgårder. Så kan såkalte eksperter si at man må ikke ramse opp så mye lidelse. Det er jo nettopp minoritetenes lidelse på grunn av «hatespeach» som er poenget.

Jeg er ytringsfrihetsfundamentalist og mener det meste må kunne tillates selv om det er sårende og ubehagelig.

Det er nesten umulig for PST og de politiske partier å avsløre en terrorist som opererer helt på egenhånd og knapt etterlater seg noen spor i de sosiale medier før udåden. Derfor synes jeg det blir galt å gi Frp skylden for det forferdelige som skjedde 22. juli.

En annen sak er det at Siv Jensen uttaler seg mindre smart enn Carl I. Hagen. Man kan mene hva man vil om den tidligere Frp-formann. Han spilte på folks reaksjoner mot innvandrere som utnyttet den norske velferdsstaten, og han var skarp i fordømmelsen av vår asylpolitikk. 
Men Hagen holdt klar avstand til høyreekstremistiske kretser i Europa. Han syntes ikke det var noen god idé å invitere østerrikeren Jörg Haider til Norge, han motsatte seg at Frp skulle bli medlem av den europeiske, høyreekstremistiske bevegelse og han sørget for å få kastet ut dem som lekte med slike tanker.

En annen sak er også det generelle debattklimaet, der det spilles på fremmedfrykt og frykt for annerledes oppfatninger enn dem man selv står for. På Anders Langes tid ga dette seg helt absurde utslag, som da han stemplet meg som «bantuvenn» og «kommunist» og skrev at han ikke behøvde å følge Mette Jansons sexprogrammer på TV når han kunne se mitt skjeggede tryne i Dagsrevyen. Da var Hunde-avisen utsolgt. Men ingen oppfattet Anders Langes utsagn som truende – og jeg avviste selvfølgelig den gang Dagbladets forsøk på å få meg til å gå til rettssak mot ham.
Langes såkalte «hundegutter» var selvsagt ikke terrorister. I dag er de etablerte kulturarbeidere som deler ut lytterpriser og «gullpenner» som kulturradikale medarbeidere i Dagbladet og NRK ikke har noen motforestillinger mot å ta imot.

Sjikane må man tåle dersom man vil delta i den offentlige debatt. Jeg er ytringsfrihetsfundamentalist og mener det meste må kunne tillates selv om det er sårende og ubehagelig. Dersom vi ikke skal kunne kritisere islamister eller en asylpolitikk som er urealistisk, blir dette det stikk motsatte av det mer åpne og demokratiske samfunn som statsminister Jens Stoltenberg tok til orde for etter 22. juli.

De som under dekke av «antisionisme» fremmer antisemittisme, diskriminerer kvinner eller nekter å ta avstand fra dødsstraff for homofile skal kritiseres skarpt. Likeledes må vi ta klart avstand fra dem som under påskudd av å bli krenket vil innskrenke vårt samfunns kunstneriske friheter. Vi skal ikke la velmenende «tanter» bestemme dagsorden. Her ligger det en utfordring til en altfor tolerant venstreside. 

Men det går en grense. Vi skal ikke godta utsagn som oppfordrer til diskriminering og overgrep, og vi skal ikke akseptere tvilsomme raseteorier som framstiller mennesker av annen hudfarge og kultur som mindre intelligente. Vi bør ikke generalisere om muslimer eller andre grupper.
Her har særlig de som befinner seg i Frp og enda lenger til høyre  et spesielt ansvar. Det har også de som redigerer de sosiale medier som flommer over av rasistisk grums som er et ekko fra samfunnets bakgårder.

Selv om ingen kunne forutsi at Norge ville bli rammet av en slik fanatisk massemorder som vi opplevde den blodige fredag, har medier og offentlighet i mange år undervurdert trusselen fra det ekstreme høyre og fra nynazistene.

Det er forståelig at vi har vært opptatt av den islamittiske trussel, men det er en kjensgjerning at de fleste terrorhandlinger og trusler ikke har kommet fra muslimsk hold, men fra separatister og høyreekstreme. I brede kretser har det vært vanskelig å finne forståelse for det faktum at det store flertall av verdens muslimer er fredelige, snille mennesker som tar avstand fra terror og at slett ikke alle muslimske land forfølger annerledes tenkende, jøder, kristne og homofile.

Det høyreekstreme grumset har versert på internett i lange tider, og før dette ble nynazistisk propagandamateriale importert til Tyskland, der slikt er forbudt, fra blant annet USA og Sverige. Men vi behøvde ikke gå til utlandet for å finne dette.

Jeg har i mange år hatt den tvilsomme ære å bli omtalt på nettsider som «jødefitte», «kryptojøde» osv., og da jeg for flere år siden skrev boken «Den brune fare», ble den delvis tiet i hjel eller bagatellisert.

Men jeg har opplevd verre enn det. Da jeg og hele min familie på slutten av 1983 måtte ha Secret Service-beskyttelse døgnet rundt på grunn av kroatiske fascisttrusler, ble dette i «Ny Tid» (tidligere «Orientering») og «Friheten» framstilt som et PR-framstøt fra POT og Dagbladet, og en tidligere VG-journalist som var gått over til NRK, var mest opptatt av at en Dagblad-redaktør som ofte hadde stilt seg kritisk til POTs metoder, nå måtte krype til korset og få beskyttelse av de hemmelige tjenester.

Da jeg flere år senere skulle til Berlin for å overta korrespondentjobben der, var jeg på ny i faresonen, denne gang fra nynazistiske miljøer som drev med brevbomber og andre eksplosiver. På ny var det POT som advarte meg og min arbeidsgiver. Nå hadde jeg lært og ville absolutt ikke ha noen offentlighet om dette, men det meste av min post måtte kontrolleres før jeg kunne åpne den. Jeg visste at mange av mine kolleger fortsatt ikke tok høyreekstremistiske og nynazistiske trusler alvorlig, ja, til og med overså slike ytringer i våre miljøer.

Det jeg har opplevd og observert er bare bagateller i forhold til den uhyrlige tragedie som har rammet vårt folk. Men fortsatt registrerer jeg en mang­lende forståelse for at trusselen mot vårt demokrati og mot oss som borgere primært kommer fra høyreekstremistisk hold, ikke fra muslimer. Og mye av det grums som spres om Arbeiderpartiets ledelse og AUF, som ikke må forveksles med legitim kritikk, verserer fortsatt i visse kretser i vårt land.

Likeledes har jeg registrert at Arbeiderpartiets ledelse og særlig utenriksminister Støre i ekstreme kristelige kretser, som er inspirert av Christian Right i USA, diaboliseres. Man kan være uenig med Støres vurdering av Hamas, men det er skremmende når han og andre politikere framstilles slik statsminister Rabin i sin tid ble omtalt i visse kretser. Noen misforståtte Israel-venner takket Gud for at en morder hadde fjernet Rabin som de så som en hindring for oppfyllelsen av profetiene, nemlig at israelerne hadde et gudegitt krav på de okkuperte områder, det som omtales som Judea og Samaria. Diabolisering av Israel, som ikke er uvanlig i enkelte radikale kretser, skal ikke møtes av diabolisering av kritikere av israelsk politikk.

Internett er blitt en stinkende kloakk for slikt, men det gir mer enn nok stoff til ettertanke å høre på de ytringer som kommer verbalt i såkalte folkelige kretser.

Vil det som skjedde den blodige fredag føre til en selvransakelse, ja, til en katarsis i vårt land? Man må håpe på det.

I Tyskland foregår det for tida en viktig debatt som også den norske venstresiden burde ta inn over seg: Hvor går grensen mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme?

Det var lederen av Die Linkes parlamentsgruppe, Gergor Gysi, som advarte sine partifeller mot å demonisere Israel, samtidig som han understreket at det er absolutt legitimt å kritisere den israelske stat for hva den gjør med palestinerne på vestbredden og i Gaza. I likhet med noen andre partikamerater tok Gysi avstand fra boikottkampanjen «Kjøp ikke israelske varer» som for mange gir en uhyggelig påminnelse om nazistenes «Kjøp ikke hos jøder». Gysi og hans meningsfeller er heller ikke så begeistret for noen ny «Gaza-flotilje», vel vitende om at det vil føre til en blodig konfrontasjon med israelerne.

Gysi avviser at Linke er mer antisemittisk enn andre tyske partier, men han vet at de sliter med en tradisjon fra DDR-tida da regimet førte en ekstrem «antisionistisk» kampanje som i realiteten ble antisemittisk. Mange av dem som skulle videreføre tradisjonen fra det tyske kommunistparti KPD, som sammen med sosialdemokratene var de første nazistene satte i konsentrasjonsleir, sviktet.

Gysis appell ble møtt av hånlatter og fyrop fra mange av partifellene. Det var interessant nok vesttyske partimedlemmer som forbeholdt seg retten til å si hva som helst om Israel og om jødene.

Det paradoksale er at nettopp de som går lengst i sin kritikk av Israel, er tause når islamister i Iran, Irak og Pakistan dreper homofile og steiner kvinner som er blitt voldtatt, angivelig fordi det er kvinnenes skyld. Vi kjenner argumentet igjen fra den norske debatt: Kvinner er skyldig i voldtekt fordi de er tiltrekkende og kler seg utfordrende. I islamittiske land blir selv tildekkede kvinner voldtatt og henrettet etterpå.

De samme kretser som kritiserer Gysi, framstiller Hamas og Hizbollah som «antikolonialistiske frigjøringsbevegelser», selv om disse sterkt motsetter seg frigjøring av kvinner og slår ned på annerledes tenkende. Vi har sett de samme tendenser på norsk venstreside. Likeledes hengir noen av de mest ekstreme Israel-kritikere seg til konspirasjonsteorier som kan minne om det tsaristiske makkverket «Sions vises protokoller» som trykkes opp i stadig nye opplag i enkelte arabiske land og i Russland og Ukraina.

Det er nødvendig å gjenta: Kritikk av Israels politikk overfor palestinerne er absolutt legitim. Den ser vi også i Israel og blant jøder i USA og Europa. Men det urovekkende er når man diaboliserer Israel og gjør jøder over hele verden ansvarlige for den israelske politikk. Dette har Gysi og hans venner forstått og tar belastningen med å si fra. Jeg vil anbefale SV og andre deler av norsk venstreside å sette seg litt inn i denne viktige tyske debatt.

Jeg ser for meg et krenkelsestyranni der det til slutt går på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet løs.

Da jeg nylig var i Bergen og talte romafolkets (sigøynernes) sak for vitebegjærlige og positive kommunepolitikere, oppdaget jeg noe som la en demper på den gode stemning etter møtet i Rådhuset. En student kunne fortelle meg at i lokalene til Christian Michelsens Institutt var et bilde av en kjent svensk kunstner blitt fjernet fordi en islamittisk kvinne hadde sagt at hun følte seg krenket over nakenheten. En ansvarlig i universitetsadministrasjonen sørget for at kunstverket ble gjemt bort, slik at ingen skulle ta anstøt.

Jeg har hørt om flere tilsvarende saker. I et skolebibliotek reagerte en islamittisk student på at bøker med erotiske budskap var utstilt i reolene. Han følte seg krenket. Ved en annen skole nektet noen jenter å delta i undervisning der det var gutter med, og mange steder ville jenter ikke være med i gymnastikken. De ville bli krenket. Jeg kunne nevne mange flere eksempler. Jeg ser for meg et krenkelsestyranni der det til slutt går på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet løs. Det overraskende er at så mange velmenende nordmenn faller for dette, som ikke er representativt for muslimer flest.

Man må skille mellom muslimer og islamister. Islam er ingen trussel mot Europa. Muslimer er, slik jeg opplevde det i Sarajevo i sin tid, like europeiske som oss andre. Jeg har dessuten bodd og arbeidet i mange muslimske land. Muslimer er fredsæle, vennlige og kultiverte mennesker som ikke har noe som helst med sharia å gjøre. De opplever islamister som en like stor trussel som vi med rette gjør i Europa.

Jeg møtte kvinner som hadde fått høyere utdannelse. De kunne ikke tenke seg å gå med burka. Hijab har jeg derimot ingen problemer med. Det var vanlig i min barndoms pietistiske miljø at en kvinnes lange hår skulle skjules av et hodetørkle, liksom bena skulle tildekkes for at vi ikke skulle komme på urene tanker. Det ler vi av i dag.

Skulle jeg ta konsekvensen av det krenkelsessyndrom som vi altså ser stadig flere eksempler på i Norge, burde jeg føle meg krenket over at folk ikke vil ta meg i hånden. Jeg er krenket over at skolebarn ikke vil ha gymnastikk sammen med mine russiskortodokse, buddhistiske og humanetiske barnebarn. Jeg er krenket over at det i noen muslimske land er ulovlig å oppføre en kirke eller vise korsets tegn, mens det over alt i Norge dukker opp nye moskeer. Jeg er krenket på mine jødiske landsmenns vegne over at muslimske elever nekter å være med på skolebesøk i Jødisk Museum. Jeg er alvorlig krenket over at homofile medmennesker henrettes i land som Iran og Irak og at islamske ledere i Norge nekter å ta klart avstand fra dette. Jeg er krenket over at velmenende nordmenn strekker seg lengre overfor islamister enn overfor roma (sigøynere) og tatere som virkelig har vært forfulgt i Norge og fortsatt blir diskriminert.
Det er ingen grenser for hva jeg kan bli krenket over hvis jeg først henfaller til dette syndrom, men da er ikke veien lang til en islamofobi som rammer alle muslimer. Og islamofobi må vi alle kjempe mot.

Det var etter mitt skjønn som man kunne vente at Arne Treholt for andre gang fikk avslag fra Gjenopptagelseskommisjonen på sin begjæring om å få sin sak opp pånytt.

For det første var pengebeviset ikke avgjørende for straffeutmålingen. Dernest var ekspertenes vurderinger av påstått forfalskning meget sprikende.

Det bildet som jeg tror blir stående av Arne Treholt, på tross av venners mytedannelser, er en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som "a spy for peace". I virkeligheten sviktet han sin familie, sitt land og sine venner, ikke minst Jens Evensen, og han mottok penger for sin virksomhet både fra KGB og irakisk etterretning (det siste ble han ikke dømt for).

Jeg har lest ikke bare de frigitte dokumenter som NRK har lagt ut på sine nettsider, men ogå annet materiale. I sine rapporter og i sine samtaler med sine føringsoffiserer begår han ikke bare grov tjenesteforsømmelse, som han innrømmet i 1985, men han opptrer på en måte som kunne kreve en psykologisk analyse. Det samme vil jeg si gjelder enkelte av hans håndlangere i og utenfor mediene.

Arne Treholt har ikke bedt om unndskyldning for det skitne spill han drev mot sine meningsmotstandere, blant annet at han overfor havrettsjournalistene lot det skinne igjennom at jeg arbeidet for KGB. Det vakte en viss internasjonal oppsikt at en KGB-agent for å uskadeliggjøre en kritisk journalist beskyldte ham for å arbeide for KGB.

Ikke desto mindre synes jeg Arne Treholt fikk en alt for streng dom; vi skal jo alltid være verdensmestre, også når det gjelder spioner. Arne Treholt vil ikke gå inn i historien som en av de store etterretningsagenter som Philby og hans venner. Jeg fikk fra velinformert russisk hold det inntrykk at Arne Treholt slett ikke vil få sitt navn innrisset på æresveggen i Ljubljanka i Moskva. Han var ingen ideologisk eller idealistisk spion; han  mottok jo penger!

Forøvrig tror jeg at hvis Arne Treholt hadde beholdt sine to første forsvarere og hadde vært mer ydmyk og realistisk kunne han ha fått en mildere dom.

Etter omveltningene i Midtøsten og Nord-Afrika har norsk og internasjonal presse vært full av påstander om at de nye medier som Internett åpner for – Facebook, Twitter og YouTube – var avgjørende for revolusjonens suksess.

Dette er ikke noe nytt. Jeg husker hvordan det folkelige opprør i Moldova fikk Internett-forkjemperen Evgenij Morozov til å slå fast at det hadde vært en «twitterrevolusjon». Det samme ble hevdet om demonstrasjonene i Iran i 2009.

Selv må jeg innrømme at jeg etter de impulser jeg fikk fra både utenlandske kolleger og fra mine egne studenter da jeg arbeidet som Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon, fikk meg til å trekke for raske slutninger om at papiravisen snart var en saga blott og at bøker i framtida bare ville komme på Internett. Riktig nok kom stadig mer vitenskapelig litteratur på nettet, og både mine studenter og mine egne barn opererte i cyberspace med den største selvfølgelighet. Jeg følte meg ofte som en mediedinosaur.

At Internett med nye sosiale medier som Twitter og Facebook har revolusjonert vår tilværelse både nasjonalt og internasjonalt er det altså liten tvil om. Individuelle og statlige hackerangrep viser hvor sårbare vi er både som samfunn og enkeltmennesker. Ingen forsvarsstrategi i dag er realistisk uten at man tar høyde for dette.

Men skaper de nye sosiale medier revolusjon? Fører de til store omveltninger som forandrer det politiske verdenskartet?

I sin nye bok, «The Net Delusion», tar Morozov avstand fra det han i sin tid forfektet. Han tror ikke lenger at den nye teknologi alene kan skape revolusjon og demokrati. Nå skriver han at det ble et blaff i Moldova, og enda mer åpnet utviklingen i Iran hans øyne for at det ikke var så enkelt. Under urolighetene i Teheran var det under 60 prosent av twitter-budskapene som kom derfra. De fleste twitrerne befant seg utenfor Iran, og de tvitret på engelsk, ikke farsi.

En nærliggende konklusjon er at selv om de nye sosiale medier er viktige, så er den gammeldagse munn-til-øre-metoden fortsatt viktig. Det var denne form for mobilisering som fikk folk ut i gatene i Teheran, og det er et spørsmål om ikke det samme var tilfelle i Tunisia og Egypt.

Jeg vil ikke avskrive de nye sosiale mediers betydning. De er raskere enn andre medier og skaper en nærhet som fjernsynet med sitt kompliserte tekniske apparat ikke klarer. Men ingen revolusjon oppstår uten at de økonomiske og sosiale forutsetninger er til stede. Tiden må være moden for den.

Dessuten bruker diktatoriske og autoritære regimer avansert teknologi til å avsløre opposisjonelle, ved siden av at de kan sensurere. Overvåkingstjeneste og hackerspesialister har fritt spill. Til syvende og siste tror jeg det er riktig som den tyske journalisten Mathieu von Rohr skriver: «Det blir bare revolusjon når det er mennesker som vil kjempe for sin frihet!»

Vi får stadig flere «broilere» i politiske verv og i toppstillinger i statlig næringsliv.

Jeg skrev ikke, som Helga Pedersen later til å tro (Dagsavisen, 3/2), at det var noe helt nytt at Arbeiderpartiet er representert i regjering, storting og statlige selskaper med høyt utdannede mennesker.

Hennes oppramsing av politikere med akademisk eksamen sier ikke noe mer enn at utdannelse har vært verdsatt i arbeiderbevegelsen. Jeg har selvsagt ikke noe imot høy utdannelse.

Det jeg pekte på var et fenomen som man er opptatt av i mange europeiske land, ikke minst Tyskland, og som vi også burde ta alvorlig i Norge – nemlig at vi får stadig flere «broilere» i politiske verv og i toppstillinger i statlig næringsliv. Det sier seg selv at dersom man er sikret topplønn og fin pensjon og aldri behøver å frykte arbeidsledighet, er det ikke lett å sette seg inn i den vanskelige livssituasjon mange i dette land har.

Det er et faktum at stadig flere DNA-velgere har gått over til Fremskrittspartiet og at Frp-ere utgjør en stadig større andel av LOs medlemsmasse. Det ville neppe ha skjedd dersom alt var så bra som Helga Pedersen gir inntrykk av.

Det som betyr noe, er om Arbeiderpartiet gir velgerne et troverdig inntrykk av at det forstår deres sosiale situasjon, enten de er arbeidsledige, syketrygdede, lavlønnsgrupper, enslige forsørgere, ektepar med stort behov for barnehageplass, studenter som sliter med sin økonomi eller seniorer som ikke får enerom på pleiehjem eller ikke får plass i det hele tatt.

Hvis alt hadde vært så rosenrødt som Helga Pedersen kan gi inntrykk av, burde jo Arbeiderpartiet ha så stor tilslutning at det kunne regjere alene.

Dette er en utfordring sosialdemokrater forstår i mange andre europeiske land. Det burde være mulig å forstå også i Norge.