Mange stiller dette spørsmålet nå: Er Therese Johaug ikke lenger vår største, nye skiheltinne og skidronning? Saken om leppedop av det forbudte stoffet clostebol teppebombet mediene den første uka etter at nyheten sprakk 13. oktober.
Hva kjennetegner helter? Helten skal være den mest omtalte arketypen i fortellinger i våre kulturer. Heltesagn og fortellinger er fulle av myter, og et samfunn uten myter finnes ikke. Ifølge Levi Strauss er myter knyttet til helter, for eksempel i kampen mellom det gode og det onde. Myter er en måte å kaste lys over det selvfølgelige i kulturen på. Myten skjuler ingenting, fordi dens funksjon er å fordreie, ikke å forsvinne. Et eksempel på det kan være Fridtjof Nansen, som ville knytte myten om skiidrettens historie til norsk nasjonal identitet. Tittelen på en av hans bøker var «På ski over Grønland», selv om ferden foregikk mest på kjelke. Mircea Eliade peker på at heltedyrking består av to prosesser; mytologisering og re-inskripsjon; en kontinuerlig gjenfortelling av stjerner, slik at deres prestasjoner verdsettes i samfunn i endring. Slik sett symboliserte Nansen både det norske og skidretten, samtidig som myten om urmannen fra det kalde nord ble gjenskapt.
Vi blir i dag kjent med våre idrettshelter via mediene. Deres prosjekt er å forføre oss til å tro at de produserer autentiske fortellinger om disse. De kan også være symboler på hvor grensene går for den moralske og sosiale orden. Hvordan kan vi forstå Johaugs leppe-dop i en slik setting? Dop er testet i hennes kropp, riktignok i små mengder og mest sannsynlig ikke prestasjonsfremmende for hennes kropp, muskeltype og konkurranser. Hun er foreløpig utestengt for to måneder. Det er alvorlig nok for norsk langrennssport, som er ansett som Norges nasjonalidrett. At Norge har vært og er til de grader på verdenstoppen i de senere år, får nok våre konkurrenter i andre land til å forlange en streng straff. I tillegg er idrett i Norge i praksis et viktigere grunnlag for konstruksjon av det norske enn institusjoner med røtter i europeisk høykultur som for eksempel universiteter. Ifølge sosiolog Arild Danielsen er vi altså et sportsgalt land. Vi har ikke så mye annet å skryte av.
Tror vi på Johaugs forklaring? Tove Ytterbø, leder av Norges Farmaceutiske Forening forklarer ifølge Dagbladet hvorfor hun ikke tviler på skidronningens forklaring. Positive dopingprøver kan skyldes munnsårbehandlingen med kremen Trofodermin. Alle virkestoffer kan tas opp i kroppen. En velger ofte krem eller salve, dersom en trenger lokal virkning.
Hvilke konsekvenser får det at FIS` president, Gian-Franco Kasper, ifølge nrk.no har sagt at styret i Det Internasjonale Skiforbundet vil anke Antidoping Norges avgjørelse, hvis de mener at dommen ikke er streng nok? Liker vi et slikt utsagn? Det avhenger nok av hvor populær vår skidronning er. De fleste av oss som så på VM på ski i Norge i 2011, husker kongeklemmen og omfavnelsen etter hennes første individuelle VM gull på tremila. Møtet mellom en skidronning og landets konge kan ha mytiske overtoner når det stadig gjenskapes. En smilende og vakker dronning vinter på kongetribunen som ønskes velkommen av landets kongelige overhoder kan symbolisere et mytisk samrøre mellom høy og lav, mellom konge og folk. En gråtende skidronning, som også aggressivt insisterte på sin uskyld da dopet ble offentlig, kan også tale til hennes fordel blant folk flest.
Selv mener jeg at den norske langrennskomiteen ideelt sett i denne ene saken kanskje kan representere det onde og Johaug det uskyldige gode i et mytisk landskap. Fortellingen om hvordan komiteen handlet etter at Martin Johnsrud Sundby ble tatt for brudd på dopingreglene i juli, kan nok nærme seg grensen for den moralske og sosiale orden. Ingen endringer skjedde om hvordan håndtere dop. Er ikke dette arrogant? Dop var liksom bare for konkurrentene og da spesielt finner og russere. Dersom komiteen hadde kopiert svenskene med å kvalitetssikre kjøp av preparater i utlandet, hadde Therese ikke blitt tatt for dop. At alle må underskrive et notat om alltid å gjøre det legen anbefaler, står i motsetning til utøverens objektive ansvar for eventuell dop. Det er uholdbart i en toppidrettssammenheng, der de aktive blir lært opp til at ledelsen har rett, fordi de må konsentrere seg om trening, konkurranser, ernæring og hvile.
Fotballhelten Zinedine Zidane fra Frankrike skallet ned italienske Marco Materazzi under finalen i VM i Tyskland i 2006. Zidane måtte ut og Italia vant. Skallingen var en skandale, men ryktet til den franske helten ble ikke ødelagt, bl.a. fordi han var så populær og Materazzi tilsvarende upopulær i Frankrike.
Leppedopen kan forstås som en skandale, men ryktet til Johaug behøver ikke å bli ødelagt. Fortellingen om og seirene til Johaug som skidronning og heltinne kan leve videre, hvis vi ikke godtar langrennskomiteens mangel på handling etter Sundbys brudd på doping og Kaspars utsagn som skandaler, uansett hvor lenge hun stenges ute fra skisportens treninger og konkurranser. Myten om heltinna, Johaug skjuler ingenting om dopet. Mediene forfører oss til å tro at vi vet alt. De bare fordreier fortellingen. Langrennskomiteen kan ideelt sett her beskrives som den «skyldige».