"En lærer av sine feil!" - Et vitenskapelig, men dog "vingeklippet" ordtak, i denne sammenheng!?

Nå er kommisjonen i gang. Analyser og evaluering av vårt rikes sikkerhet og kompetansen hos Norges terrorberedskap, er nå under lupen etter påtrykk fra regjering, den allmenne befolkning, eksperter og ofre/etterlatte etter tragedien, som skjedde den 22.juli i fjor. Det er allment kjent at det har strømmet på med kritiske utsagn, misnøye og aggresjon mot politiets/lederenes fremgangsmåte og håndtering av 22.juli-katastrofen, som plutselig, i løpet av noen få ettermiddagstimer, hadde satt Norge i en sjokktilstand. Det som ikke kunne skje, det skjedde, på den minst forutseende måte og på verst tenkelig vis.


I USA hadde de mestret en slik situasjon. Med sitt høye beredskap og snarrådige reaksjoner, og sin tunge ammunisjon hadde de vært på ank 24/7. Mannen som vi lot gå uhindret rundt å skyte, i 90 minutter, hadde i USA, og flere andre land, blitt plaffet ned i løpet av få minutter, hver fall færre enn 90. Mange liv hadde nok blitt spart, fordi i USA skjer det væpna kamper med så jevne mellomrom, at sikkerhetsetaten/ -beredskapen og menigmann med håndvåpen i gata, hadde handlet på impuls. Rutinene hadde vært så innarbeidet av politi og sikkerhetstjeneste, at skuddsikre vester og automatvåpen hadde vært på Utøya før ABB hadde kommet seg fra brygga og opp til hovedhuset.

Så hva skjedde egentlig med vår egen, Norges, beskyttende etat, den 22.juli 2011?

Har vi, og da mener jeg de som sitter igjen med sorgen og tapet, har de behov for, igjen og igjen, høre hva som kunne vært gjort annerledes? Alle har vi fått jevnlig og analyserende informasjon via media om at ting kunne vært gjort på en annen måte den skjebnesvangre dagen. Helikopter som ikke var i bruk, politiet som kunne ankommet Utøya raskere, overfylte politibåter som måtte evakueres midtfjords pga for mange uniformkledde redningsmenn om bord. Og ikke minst, at overvekten av tjenestemenn konsentrerte seg om noe helt annet den dagen, nemlig bombeattentatet i regjeringskvartalet. At det befant seg skyting med virkelig drapsvåpen, på en sommerleir for ungdommer, i Buskerud, var nok ganske fjernt å forestille seg. Meldinger om hendelser utenfor hovedstaden ble med forståelse nedprioritert i minuttene og timene som fulgte.

Alle ser i ettertid at politiet/beredskap burde sluppet det de holdt på med i forbindelse med Regjeringskvartalet og fløyet til Utøya med helikopter(e)! Og alle spør vi oss selv og hverandre; Hvordan kunne det skje at tingene gikk som de gjorde? Hadde dette, som sagt, vært i Amerika, hadde det aldri latt det gå så langt! Homeland Secutity hadde vært på pletten med fullt terrorberedskap, klar til å lokalisere, identifisere, og eliminere gjerningsmannen. Det er heller ikke utenkelig at gjerningsmannen hadde blitt pågrepet før han ankom sitt andre terrormål. Hvis dette hadde vært i Amerika, vel og merke.

I lys av det som avdekkes i forhold til politiets handlemåte og vurderinger den 22.7.11, har profilerte og ledende tjenestemenn måttet gå ut av sin stilling, som en sanksjon for dårlig kompetanse. En kommisjon, eller en gruppe eksperter med god teoretisk bakgrunn har i en tid diskutert, evaluert, målt meter og regnet minutter, og ført saken gjennom en dybdeanalyse. Og i etterpåklokskapens navn, trygt plassert i kjente omgivelser, uten tidspress, og med et forum av fagfolk, har de kommet frem til at mye kunne vært gjort annerledes denne dagen. Og en slik gjennomgang er helt nødvendig for fremtiden. Og slikt må man ta tak i. Men med ett forvandles hele bøtteballetten til en barnehage, og beskyldninger hagler mot både etater og enkeltpersoner. Og med en litt mer intellektuell sjargong, enn den man finner i en barnehage, diskuteres det både på puterommet og i eventyrkroken, hvem som ikke skal få være med i gjengen lenger. For hvordan lar det seg gjøre for lederne å fortsette i jobben som sikkerhetspersonell, etter at en slik nedslående konklusjon er lagt på bordet?

Av hensyn til de etterlatte og som bevis på at noen "tar tak", er avskjed på grått papir en passende reaksjon på de minuttene og meterne man i ettertid har kommet frem til var feilberegnet. Vi uttrykker vår mistillit, og begrunner den med at hadde de gjort jobben sin bedre kunne liv vært spart. Tragediens omfang gjør det helt sikkert vanskeligere for de tjenestemenn det gjelder, å rope ut at de føler seg urettferdig behandlet. I stillhet har personer som sto midt oppi tragedien i ukevis, nå gått av eller mistet jobben og deres yrkesidentitet har blitt revet i fillebiter. Dette som straff for "dårlig politiarbeid" i de kritiske timene. De som gikk inn i dette grufulle senariet, som beskyttere og redningsmenn, får atter en gang livet sitt satt på prøve.

Å bli devaluert i sin profesjon, fratatt sin yrkesstatus og nærmest forkastet av fler av sine egne, er jo et traume som, i seg selv, i sin ytterste konsekvens, kan føre et menneske ned i avgrunnen. Hvis dette i tillegg kommer i etterkant av en annen psykisk påkjenning, den maktesløse opplevelsen det sikkert var å ha ansvaret den 22.7.11, ja, da kan en jo tenke seg at det er tøft. Hvert fall hvis personen gjorde det som sto i hans makt, der og da, etter omstendighetene og regne.
Selv synes jeg det er en hjerterå behandling folk fra politi og beredskapstropp har fått i etterkant av 22.juli. Hvor er det blitt av alle medmenneskene i dette ellers så fredfulle landet, de som gikk i rosetog i medfølelse for ofrene?

Vi sier at øvelse gjør mester. I dette ligger en forståelse av at man lærer av sine feil gjennom prøving og feiling. Å lære av sine feil er en vitenskapelig bevist atferd både hos mennesker og dyr og viser at vi har en tendens til å endre atferden når vi feiler. Gjentakelse gir dermed resultater. Ordtaket om at de eldste vet best, er kanskje på vei ut, men dog.. Uansett, er vi alle enig i at erfaring alltid er en fordel hvis man vil forsøke å lykkes i noe.

Likevel, har de som sitter med makten besluttet å fjerne tjenestemenn som har den dyrekjøpte erfaringen fra 22.juli. I stedet innsettes nye folk til å arbeide med sikkerheten. De som var med da det umulige skjedde, viste seg nemlig å ikke gjøre jobben sin optimalt. En annen måte å si det på er, at det personalet som vi kan anta at har lært noe av sine feil, de er blitt fjernet, og erstattet med nye folk som ennå ikke har opplevd å feile en slik prøvelse.
( La frisk pust komme inn, så prøver vi, ikke igjen, men på nytt! Kloke hoder har kommet frem til at nasjonens terrorberedskaps-planlegging nytter best av å starte på skretch! )

Når man nå velger å avskjedige gode politifolk/tjenestemenn, ledere og mellomledere, som har denne uvanlig grusomme, men verdifulle yrkeserfaringen, er det ikke da noe som skurrer!? Ja, politiet kunne gjort mange ting annerledes. Det vet vi. Politiet vet også det. Og de som kanskje vet det aller best, er dem som var med i 2011, og som i ettertid ser hva de kunne ha gjort annerledes......


Jofrid H Gjesme

Blogg - en talerstol eller en privat dagbok?

Et spørsmål jeg stillte meg selv, etter å ha gått igjennom artikkelen om Eivind Berges sak ( E.B. oppfordret til å drepe politifolk på bloggen sin, men ble ikke dømt fordi sakkyndige mente, med ett flertall, at blogging var et privat anliggende ). Det rare var at de sakkyndige, etter å ha tenk seg om fortsatt mente at en blogg er en persons private sone. Mitt motspørsmål blir da. Hvordan kan noen med kjennskap til bloggvirksomhet komme frem til at en blogg og blogging er en helt privat sak? Har de glemt å oppdatere seg? Tror de at blogging er som å skrive dagbok? Dagbok med hemmelig nøkkel til, som ligger gjemt under sengen? Dagboken under sengen er helt klart privat, ja! Men går det an å sammenlikne en blogg med en privat dagbok? Ja, på en måte. Likheten er at man skriver det man tenker og føler og mener, og tror. Men på den annen side er de to tingene også helt forskjellige. Dagboken under sengen er privat, den skal ikke leses av andre! Bloggen derimot, blir offentlig så snart du gjør tastetrykket publisèr!

Å publisere noe betyr jo å gi noe ut til et bredt publikum. Altså offentliggjør vi våre ytringer i det vi velger å publisere dem. Og i det øyeblikket vi publiserer våre blogginnlegg, er de ikke lenger private, men ute i det offentlige rom!

Fordi jeg selv er klar over denne offentligheten, prøver jeg å ta hensyn til mine lesere, og er bevisst hvordan jeg ordlegger meg og fremstår gjennom bloggen. Etter mitt syn er blogging en privatperson sitt valg om å offentliggjøre egne ytringer. Akkurat som på torget i gamle dager eller på Speakers corner i Hyde Park. Man han noe på hjertet som man ønsker å dele med folket. Det samme gjelder med blogging, man pøser egne meninger og forståelser på andre. Og ved å legge det ut i offentlige sosiale medier, ønsker man å dele sine standpunkt med befolkningen. Man ønsker ikke å holde det privat. I denne saken mener jeg at blogg er en offentlig kanal. Blogging er snarveien til et stort publikum, hele verden om man ønsker. Blogging er ytringer man ønsker å fremme og publiserer dem derfor på nett. Man gjør ytringene tilgjengelig for alle som ønsker å lese dem. Når ytringene publiseres er de blitt offentlige! Blogginnlegg som er publisert er derfor IKKE lenger i den private sfæren! Mener nå jeg!

JHG

JHG

Skulle virkelig jeg snakke varmt om skoleuniformen!? Det skurrer liksom litt!

Jeg vet så indelig vel at jeg ikke er politisk korrekt når jeg nå stiller meg i rekken til skoleuniformtilhengerne. Jeg har til og med en vag følelse av å gå i en egenprodusert felle, hvis jeg ønsker meg uniformbarn i den norske skolen. Det går på en måte på tvers av mine verdier. Det strider i mot min individbaserte tankegang om å lære barna verdien i å tørre å være seg selv, utvikle sin egen identitet og skape et eget "image". Vel, et image var å dra det litt langt. Barn er hele tiden er i utvikling og vil jo også skifte image(er) deretter. Men poenget er at barn, som alle andre, skal få muligheten til å være seg selv fullt og helt. Og det er her jeg tenker det kanskje kunne vært mer stimulerende for barns læring og sosialisering om det ble innført "uniformer" i skolen. Huff, det høres veldig radikalt ut å snakke om uniformerte småskolebarn, og jeg kjenner fingrene stritte litt imot når de tvinges over tastaturet.

Joda, jeg vet at tema har vært oppe til debatt mang en gang. Og det er jo ikke blitt innført uniformsplikt i skolen og kanskje er det med god grunn!? Men samtidig må vi jo tenke at er det sikkert også er en grunn til at så mange land fortsatt bruker elevuniformer i grunnskolen!?

Selv har jeg hele tiden vært enig i at uniformer i skolen er avlegs! Det blir som å gå tilbake i tid! Til den gang skolen var et samlebåndsystem hvor pugging av salmer var hovedgeskjeften. Jeg ser for meg prakteksemplarene stå rakrygget ved hver sin skolepult og nikke høflig til frøken. Alle iført samme uniform. Huff, et gammeldags og nesten litt naz.. militant bilde, fikk jeg nå på netthinnen. Og som mer eller mindere "pasifist" kjenner jeg hvordan de motstridende kreftene river og sliter i meg, når jeg nå skal snakke varmt om skoleuniformen. Jeg velger derfor å kalle det skoleklær.

Jeg er selv mamma til en gutt som går på barneskolen. Og spesielt etter 2. - 3. trinn ser vi at skolen mer og mer krever barnas fulle oppmerksomhet hvis de skal klare å følge det faglige nivået. Lærerne sier det er et gedigent hopp fagmessig, fra 3. til 4. trinn og fra 4. til 5. trinn. Og fra 5. til 6. og 7. trinn og videre inn i ungdomskolen vet vi at det stilles både visse faglige og sosiale krav til barna våre. Det er mye pensum og mye sosialisering våre søte små prinser og prinsesser har gjennomgått, og skal igjennom! I tillegg til det faglige pensumet kommer den emosjonelle og personlige utviklingen, den som etter hvert gir hver og en av dem en opplevelse av ha en egen identitet. En identitet som er blitt utviklet gjennom de erfaringer og hendelser barna opplever i livet. Gjennom signalene de sender ut og inntrykkene de tar inn. Jaggu er det mye de små skal igjennom, men det meste tyder på at de klarer det. Hvert fall de aller fleste. Som mor er jeg ganske trygg på at skolen vet hva de kan og bør kreve av barna våre. Jeg vil hvert fall tro at skolen er en god plass for ungen min!

Med godt mot sender jeg barnet mitt til skolen, i bukser han har vokst ut av og armer som strekker seg langt lenger enn de som er festet til jakka. Jeg vinker fra stuevinduet, og får et smil og et mikrovink tilbake. Inni meg blir jeg litt rørt, jeg tenker på hvor søt han er i de alt for korte buksene, han ser nesten ut som et lite gatebarn. Huff, jeg ser jo nå at gutten trenger nye klær!

Dagen går, neste dag går, dagene og ja, tiden går. Rutinene rundt frokostbordet er relativt stabile, "gulroten i handa på vei ut døren rutinen" kommer og går, mens gutten langs veien med skolesekk og alt for korte bukser, han går og går, uten å en gang sette spørsmålstegn ved hvorfor han ikke får nye bukser. Nå er nesten alle litt for korte. Men for ham er det helt naturlig å alltid strekke seg litt lenger enn plaggene han har på seg, og han virker ikke til å bry seg om det heller. Det er virkelig ingen "sossegutt" jeg har, det skal sies, men nå er han jo også bare et barn.

Et barn med høyvannsbukser. Og slik har det blitt fordi mammaen ikke husker å handle nye klær i samme tempo som anatomien vokser. Jeg har en tendens til alltid å ligge litt etter. Dessuten hater jeg å shoppe! Gleden jeg opplever med shoppingrunder i byen ligger nok godt under gjennomsnittet av den kvinnelige befolkningen. Forfengelighet derimot!? Vel, nok om det! Jeg misliker å shoppe! Men jeg elsker sønnen min!

Som mor kan ikke noen klesplagg i verden utgjøre noen forskjell på hva jeg føler eller hvordan jeg opplever min lille hjerteknuser. Hvor glad jeg er i barnet mitt kan ikke måles i verken klær eller ting! Selvfølgelig kan det ikke det! Min kjærlighet strekker seg langt lenger enn det!

Men så plutselig, BANG! Som lyn fra knallblå himmel, samtidig som et knyttneveslag slo meg i mellomgulvet kjente jeg det en dag jeg kom kjørende. Jeg ser fire fem småbarn gå på fortauet langs veien, og i gjengen var det en gutt som pekte seg ut. Ja, han så litt annerledes ut. Han minnet meg om et bilde av en etterkrigstid der rasjonering var stikkordet for dagen. Synet av buksen han hadde gått med i fjor og i vinter, og som nå var blitt shorts med oppbrett, gikk som en pil inn gjennom pupillen, pressa seg videre gjennom synsnerven og datt som murstein ned i lillehjernen. Herregud, hva er det jeg driver med? Og at guttungens aktive villmarksliv i friminuttet hadde gjort det delvis bortgjemte hullet i genseren nå svært så synlig, gjorde ikke saken bedre! Gutten så jo vanskjøttet ut!

Jeg kjente at jeg klamret meg fast i rattet og det gikk kaldt nedover ryggen min. Litt lenger bak i rekken av skolebarn langs veien, dukket det opp fler slike. Som ham. Heldigvis! Gudskjelov! Og takk og pris for det! Det reddet meg, følte jeg. Og håpet om å se fler, og helst verre, var min første tanke da jeg begynte å puste igjen. Dernest tenkte jeg at klær kan ikke måle min kjærlighet, nei, greit nok, men det kan måle mitt hensyn! Eller min unnlatelsessynd. Og det kan måle min empati. Og det kan måle min kjærlighet. Huff, dette ble tøffere å svelge enn forventet..

Jeg innrømmer at det er ikke fordi jeg ikke har råd eller ikke har tid til å oppdatere barnet mitt på klesfronten, det er ikke det som er problemet og som gjør at han så alt for ofte har gått med klær han har vokst ut av. Det rett og slett fordi jeg ikke husker det i farta, å kjøpe klær. Eller så ser jeg det ikke som så nødvendig der og da, han vokser jo så fort allikevel! "Denne buksa holder da litt til, så kjøper vi heller 2 str større om litt.. Pytt, pytt!" Han klager jo heller ikke, så.

Ok, jeg glemmer å kjøpe klær når jeg bør, det har jeg jo allerede innrømmet. Men siden han selv ikke klager eller reagerer på noen måte, har jeg ikke tenkt så mye over det. Men noe annet viktig jeg glemmer, det er jo å være objektiv. Jeg er ikke objektiv når jeg forholder meg til hva sønnen min har på seg og likeledes til hvordan han blir observert av andre barn og voksne, nettopp fordi jeg ser alle de andre gode tingene hos ham. Og følelsene mine for dette barnet gjør at jeg ser bare godhet og guttesjarm. Jeg er så opptatt med å se han fra mitt eget ståsted at jeg glemmer å se ham slik andre vil se og møte ham.

Det er ikke å stikke under stol at klær har stor betydning i samfunnet vårt. Nesten uansett alder og kjønn. Om vi vil erkjenne det eller ikke, så legger vi alle merke til de(n) uflidde ungen(e). Og vi danner oss bilder av dette barnets "verden". Bilder som i utrettelig mange tilfeller er helt gale. Ja, bortsett fra de altfor korte buksene da.. Og de litt for lange armene.

Bildene vi danner oss gir vi også uttrykk for, bevisst eller ubevisst gjennom forventningene vi har til den enkelte. Og således virker det inn på hvordan vi forholder oss til dem. Og fordi vi mennesker er kjappe med å dømme hverandre, danner vi oss gjerne en mening bare ved å hive et blikk på det ytre. Selv i barnealder dømmer de hverandre på bakgrunn av klær og klesstil. Og jeg kan tenke meg at for mange familier er det å kunne følge opp kleskodene til 5.-6.-7. klassedattera, en økonomisk utfordring.

Når vi snakker om å la barna skape sin egen identitet, gi dem rom til å tørre å være seg selv, og ikke minst lære å samhandle med andre mennesker på en positivt utviklende måte, snakker vi jo i første omgang om et godt og trygt læringsmiljø! Antimobbing kampanjer har gått fra å være en utopisk visjon, en god tanke og en glimrende idè. For det er det. Til å bli et lite budsjett for en "MOTdag" eller liknende en gang i året i Grunnskolen, knapt det vel?

Det er dessverre alt for mange barn som ikke har det så greit hjemme. I de tusen vakre hjem er det dessverre noen ganger mindre vakre syn som møter en innenfor de fire husveggene. Og med utgangspunkt i de elever som ikke har ting helt på styr i heimen, er det også veldig mange av dem som vil preges av dette også i klesveien ( preges på andre og langt mer alvorligere måter også, men siden det er klær jeg snakker om må jeg holde meg til tema.) Det kan være mange ulike grunner til at ikke alle kan følge den gjengse klesnormen.

Tilbake til det med å la barna skape sin egen identitet, gi dem rom til å tørre å være seg selv og ikke minst lære å samhandle med andre mennesker på en positivt utviklende måte. Å la barna leve og utvikle seg, uten at mors hjemmestrkka skjørt eller jentebuksa, arvet etter storesøster eller shortsen som var bukse i fjor, kommer i veien. Med denne tanken i hodet vil jeg nå børste støvet av den gamle skoleuniformen. Og selvfølgelig oppdatere den!

Bruk av skoleklær ville tvunget både barn og voksne til å se forbi eventuelle rare, hullete eller sære, uoppdaterte klær. Det å ta seg tid til å se personen bak det ytre, vil lære barna å bli bedre kjent med den enkelte medelev på et dypere plan. Barna "får en mulighet" til å bli bedre kjent med hverandre før de evt. dømmer eller fordømmer hverandre. Dette kan jo helt sikkert i mange tilfeller være med på å forebygge at barn blir utsatt for mobbing eller sosial utestengning!? Er det kanskje verdt en debatt?

En ting jeg har begynt å legge merke til er at jo eldre disse "feilkledde" prinsene og prinsessene er ( og med "feilkledd" mener jeg de som ligger utenfor den up-to-date gjengse kleskodeksen ), desto oftere ser jeg dem gå langs veien alene. Og det er absolutt ikke søtt! Det er bare trist!

JHG

Er det reinspikka manipulasjon eller bare lite gjennomtenkt?

Hvor mye makt ligger det i en trykket artikkel? Jo, det ligger mye makt, i den forstand at forfatteren selv kan velge hvordan han /hun vil formulere seg. I dette ligger det også at forfatteren velger måter å kommunisere på, ut fra hvilke resultater han/hun kunne tenke seg å oppnå. f.eks. hva du ønsker eller forventer av reaksjoner hos leserne.

I Dagbladet.no i dag leser jeg med store typer: "Kvinne sporløst forsvunnet etter at hun ringte politiet og sa hun var banket opp..." Underoverskriften får også med "..kvinnen som opprinnelig skal være fra Tanzania.."

Videre vies store mellomrom både over og under setningen " I følge Agderposten var det kvinnens ektemann som meldte henne savnet."

Alle tenker vi vårt! Hos noen bobler raseriet allerede.. Andre.. ?? Jeg ble sittende igjen med: Tanzaniansk opprinnelse ( og tenkte på kvinnesyn etc ), så banket opp, ( mannen var den første jeg tenkte på.. ) dratt fra hjemmet, fortyrret ( blir det hvis man blir banka opp og redd.. ) og så tenkte jeg at det var litt Derrick i det med ektemannen. Først dengt kona så ringe for å savne henne. Så svitsja jeg avis.

I Agderposten derimot, som er lokalavisa på kvinnens hjemsted, kommer ingen av disse tingene frem. Jo, forresten inn i historien kommer det frem at ".. hun hadde også ringt politiet og fortalt hun var blitt banket opp...".

Det Agderposten skriver er at også naboer hadde ringt politiet, fordi kvinnen gikk rundt og var helt forstyrret. Hun hadde gått rundt i nabolaget, helt ute av stand til å vite hvor hun var og ja, tid og sted. Da kvinnen gikk av fra naboen og de ikke klarte å finne henne meldte mannen henne savnet.

Agderposten understreker at politiet mistenker ikke noe kriminelt.

At det her er en kjent psykisk lidelse i bildet kan det jo virke som. Ettersom både politi og lokalavisen går god for at det ikke er mistanke om noe kriminelt! Dette er en redningsaksjon understreker Agderpolitiet.

Det var ikke slik jeg "leste" saken i Dagbladet... Men, men..

JHG

Gutta boys begynner å dra på åra ja, he he he.. Jeg ler ennå!

Jeg har tatt meg selv i å humre og le i tide og utide de siste dagene. Det var tirsdag denne uka at jeg streifet innom `På kornet` i Dagbladet, denne gangen av Andreas Wiese. Den første linjen gjorde at jeg umiddelbart måtte trekke på smilebåndet, "Rocken er ikke død. Det bare lukter litt pussig..". Jeg måtte jo fortsette å lese, og kom til vår alles Beach Boys som nå har gitt ut CD hvor de synger om Radio. "Thats Why God Made the Radio!" er både tittel på låt og album. * Hehehe..

Ja, litt av poenget var selvfølgelig at våre sommerlåt-ikoner begynner å dra på årene. Plateselskapet gir ut musikken i CDformat, mens gutta boys ennå synger om radio!

Bildet som festa seg i hodet mitt forårsaket et latterutbrudd, som jeg som sagt småhumrer av ennå! Jeg tror jeg glemte å lese resten av teksten til Wiese, bortsett fra påfølgende setning om at " De gir ut cd og synger om radio. Ja det var vel ikke noe som rimet på Spotify?".

Etter at latteren hadde lagt seg, kjente jeg en trang til å forsvare Beach Boys, på et vis. Tja, de hadde kanskje laget en sang om gamle dager kontra i dag, at Beach Boys dro paralleller mellom gårsdagens radio og dagens.. ja, Spotify!? Kanskje var det en filosoferende tekst om teknologiens utvikling!? Selv om de aldri har vært kjente for noe særlig dybde rent tekstmessig så gjorde jeg hvert fall et tankemessig forsøk på å dra Beach Boys 12 år inn i det 21. århundre. Tanken bak denne iveren etter mulige årsaker til at de ennå synger om radioens mirakler, var nok å "parere" forfatteren litt. Med en slags gyldig forklaring.

Jeg fant låta på Youtube, men den ligger sikkert på Spotify også. Litt nedenfor Cocomo. Anyway, jeg lyttet, var åpen og fordomsfri og lot godviljen styre meg. Altså lot jeg tvilen virkelig komme gutta tilgode!

Låta vekket gode gamle minner, det var helt klart Beach Boys jeg hørte på. Og med teksten "Tuning in the latest star From the dashboard of my car.. Its paradise when I, lift up my antenna, receiving your signal like a Prayer, like a Prayer..!", endte jeg opp med et Sorry Mate!! No arguing here! Dette kunne ikke unnskyldes! Og det var denne hyllesten av radioen gjennom hele sangen, som avslørte deres modenhet og ja, utdatering!

Men Beach Boys viser at de fortsatt står oppreist og kjører på med det de kan best. Nemlig å synge om de enkle og hverdagslige ting! Selv om det nå skulle vise seg å tilhøre en litt annen tid...

P.S. I bet I`ll hear It in the summer on the Radio!! Ja, eller Spotify! ;)

JHG

Av Jofrid H Gjesme

Jeg har alltid hatt en åpen holdning til omverdenen, jeg føler at jeg er det vi kaller kulturrelativist, dvs at jeg ser eller forstår de ulike kulturene og menneskegruppene ut i fra den konteksten de lever i. Men jeg må innrømme at jeg gjør det nok i et litt for etnosentrisk perspektiv!

Jeg kunne sikkert også brukt begrepet egosentrisk, for selv i vårt lille land her oppe i nord, har ikke "Hvermansen" en felles mening eller teori, spesielt ikke når vi kommer til emnet; mennesker. Naboers handlinger og ikke minst deres straffesaker, blir brennhete temaer når slikt blir offentliggjort. Alle danner vi oss egne bilder og forestillinger om ting og tang, og danner våre egne oppfatninger av situasjoner. F.eks. nå i forhold til ABB og hans ubegripelige handlinger. Etter mine verdier og livsanskuelser, er ABB fullstendig "ute å kjøre", til de grader utilregnelig, og ja, psykisk syk. Jeg har til og med egne teorier om ca når og hvordan han ble så besynderlig annerledes enn oss andre, og startet dette "korstogarbeidet" sitt. Det jeg legger til grunn for mine teorier, er min egen forestilling om hva som er riktig og galt, og hva jeg selv ser på som sykelig og ikke sykelig.

(Men når det er sagt vil jeg si at uansett ideologi og uansett motiver, er drap i generell betydning, drap. Syk eller ikke syk gjerningsmann, drap er drap og ikke politikk (etter min egen forståelse)!

Mye av debatten har nemlig nettopp gått på hans ideologi og politiske motiver. Jeg møter folk som mener at jeg, og fler enn meg, ikke ser helheten. På et innlegg hvor jeg spør hvordan tiltalte (ABB) både kan påberope seg nødrett og samtidig gå for full tilregnelighet, var de fleste kommentarene relativt entydig. - Jo ABB kan påberope seg nødrett fordi han var i krig, og fordi han følte at dette var nødvendig for å redde Norge og Europa fra multikulturalismen og islamiseringen! Og siden han satte handlingene i det "politisk motiverte" perspektivet, handlet han, med full rett, etter nødrettsparagrafen. Dette er logisk, Jofrid! Klarer du ikke se det?

Etter å ha gått gjennom paragrafene i straffeloven, bl.a. om bruk av nødretten i en straffehandling (§47), klarer jeg ikke å se at ABB i det hele tatt kan påberope seg dette. Nøden i dette tilfellet, som han sier selv, er muslimene og en kommende islameringen av Norge /Europa. Ok! Men det da var ikke dette noen nødrettshandling, fordi det var ingen muslimer på Utøya som var der for å kuppe landet vårt!

Om han gjorde dette for å "vekke" oss blir en annen sak, men da handlet han heller ikke etter nødrettsparagrafen! Å påberope seg nødrett betyr faktisk at handlingen anses som så nødvendig, for å redde liv eller eiendom for seg selv eller andre.

Greit, nok om det!

Jeg har alltid sett på meg selv som en åpen og mindre fordomsfull person. Og derfor har jeg også forsøkt å se ABBs motiver for sine handlinger ut fra den konteksten han selv har satt handlingene i. Jeg skal se ABB med mine kulturrelativistiske briller, og i mitt forsøk på å se dette fra et høyreekstremistisk ABBperspektiv, har jeg klart å "finne pinnen som rører i tua", føler jeg.

Kjernen eller essensen i ABBs tankegang og "ideologiske motiver" er et høyerestående arisk rike, der han selv sitter i ministeriet. Og den inneste kjernen i saken er at han og hans genialitet må bli lagt merke til. Argumentene for handlingene hans derimot, er, etter min oppfatning at den sosialistiske tankegangen om en felles fordeling av goder, en liberal innvandringspolitikk og "antimilitante" verdier, bla bla bla, vil ødelegge det norske samfunnet. Den sosialdemokratiske holdningen hos store deler av befolkningen, og de ulike politiske partiene, inkludert vårt eget regjerende parti, tar avgjørelser som skader og undertrykker det kristne, norske Norge. Fra et høyreekstremistisk øye kan jeg se dette. Samfunnsnormene baseres mer og mer på et flerkulturelt samfunn som en følge av globaliseringen, og innvandrergrupperinger "okkuperer" landsteder og bydeler. Og ikke sjelden hører vi via media om vold, voldtekter og gruppesammenstøt utøvd av folk med minoritetsbakgrunn, og da ofte under tittelen innvandrere og asylsøkere. Ofte er det også våpen inne i bildet. Ta f.eks. "krigen" mellom A-gjengen og B-gjengen, somalieren på trikken, og vi har flere eksempler.

For veldig mange mennesker er dette "bybildet" et ganske skremmende senario, og vi hører om eldre som ikke våger å gå utenfor sin egen stuedør, i frykt for hva disse gjengene, enkeltmenneskene eller grupperingene, vil finne på neste gang. Dessuten ser vi daglig utenriks tv-sendinger som viser hvor brutale fremgangsmåter andre kulturer tar i bruk for sine saker. For eksempel selvmordsbombere eller "suicidalterrorister", som drar med seg både skolebarn og bestemødre i sine selvmordsaksjoner. Og med Osama Bin Laden og Saddam Hussein på skjermen og Mulla Krekar gjennom tollen, kom krigen og terrorismen også til Norge. Nordmenn hadde aldri funnet på å oppføre seg slik disse menneskene gjør! Aldri! Norge var på vei mot undergangen!

Jeg sier et rungende ja når det kommer til det faktum at samfunnet har endret seg. Dette kan selv jeg, som borger med en sosialistisk og multikulturell holdning, se at er en sannhet. Og at samfunnet har endret seg i takt med innvandringen er også innlysende. At det har endret seg til det negative eller positive, eller "who cares" er det ingen fasit på. Noen former for kriminalitet har økt, andre igjen har sunket. Mange elsker og er takknemlig for utenlandsk mat og krydderier, mens andre står steilt på poteter og kjøttkaker. Og at det blir en utfordring for potetspiserne når de møter Ali på sitt eget hushjørnet, med kokosmelk og tandoori på menyen, kan jo være ganske forståelig.

Når mennesker fra ulike kulturer møtes og skal leve sammen, vil det oppstå endringer i de ulike nedfelte kulturelle rammene. Tradisjoner viskes ut og det skapes nye. At "påtvungne" forandringer i dype kulturelle tradisjoner kan føre med seg konflikter, er ikke vanskelig å sette seg inn i. Man trenger ikke gå lenger enn til sin egen stue for å forstå at det er en utfordring når andre "tvinger" en til å gi slipp på sine vante rutiner eller tradisjoner. Ja, uenigheten eller krangelen vil i tilfeller ingen ende ta, og ender med skillsmisse, uvennskap osv. Noen ganger med enorme konsekvenser. Da kan en jo forestille seg at når to ulike kulturer skal forenes går ikke dette heller uten konflikter. En forandring kan oppleves som urettferdig eller støtende for noen, mens for andre trenger den ikke bety noe særlig. Alt etter som.. og derfor vil den også oppleves som til den ene eller den andre kulturens fordel. Og noen mennesker, uavhengig av kultur eller rase, har større problemer med å takle disse utfordringene enn andre har, kan være mange grunner til dette. Og vi finner også mennesker som oppsøker ekstreme grupper. Årsakene her kan også være mange. Det kan være av politiske, sosiale, ærefulle, dype kulturelle, medisinske eller psykososiale årsaker til ulike ekstreme holdninger hos folk.

Men tilbake til det høyreekstreme nasjonalistiske hjørnet. Jeg klarer å se at en sosialistisk regjering og innvandring i sin helhet, er en trussel mot deres grunnverdi. Kan nesten gå så langt som å si at også turistnæringen, ja alle former for interkulturell virksomhet, vil kunne påvirke deres fundament negativt og være en trussel mot deres visjon om et lite land med lyslugget mørkeblå ungdom. Mødrene lager norsk middag fra bunnen.. med poteter og brun saus og sånne norske ting.. Og fedrene.. ja de arbeider for det norske riket, på den ene eller den annen måte. Alle som bor i dette landet er som en stor lyslugget familie, som er overens med sin grunnlov og sine samfunnsnormer. Ingen får komme hit, for verken å fortelle oss hva vi skal gjøre, eller gjøre forsøk på å forandre noe av det vi tror på. Dette vakre lille landet er vi stolte av. "Og du som metter liten fugl velsign vår mat O Gud!" skal ikke bli stuet bort og glemt av de neste generasjoner. Det vil vi ikke!!

Ok! Hva nå? Hva når vi (fortsatt sett fra en høyreekstremists øyne) blir så mange at vi risikere å bli uenige om saker? Når vi ikke lenger har en felles nasjonalistkamp å kjempe for, men begynner å strides om de andre mellommenneskelige tingene i samfunnet? Arbeidsvilkår, lønn, lovforslag, valg av øverstkommanderende, helseforetak, gjøre medisinske eller vitenskapelige forskninger, etc. etc. hva da? Hva gjør vi da? Ingen får jo komme og verken fortelle oss hva vi skal gjøre eller gjøre forsøk på å forandre oss (da regner jeg med at det også inkluderer å motta eller ta til oss kvalifisert hjelp utenfra!? ). Og mot min hær skal dere gå hvis dere prøver å ta dette vakre landet ifra oss! For det er vakkert! Geirangerfjorden, Prekestolen, været i Lofoten, og midnattsola nord for polarsirkelen.. Postkortvakkert! Glem de gylne "gudene og gudinnene", de langstrakte strendene, de brune smilende øynene og det lange rufsete mørke håret. Det er ute av vårt bilde. (Det er en grunn til at utenlandsreiser har økt i pris, det har nemlig en samfunnspreventiv effekt for Norge som nasjon). Det vakre skal ingen få muligheten til å ta fra oss! Ei heller vår ariske kampånd eller vår gudstro! Dette er vår lille elitestat!

Pust, Jofrid! Pust dypt! Hjelp!!! Jeg må ut!!! Jeg er innestengt i et lite lyslugget land, omgitt av hav og skog!! Kan noen høre meg???

Jeg har prøvd å se det fantastiske i denne totale norske staten for nordmenn og ariske nasjonalister. Denne "isoleringen" fra omverdenen, denne tryggheten og vissheten om at verden aldri kan nå oss, likeledes får de aldri skadet oss på noe vis. Det må da ærlig talt være godt å leve i en slik homogen stat? Eller??

Jeg prøver også å se om min villeste tilregnelige fantasi klarer å se at disse ABB-handlingene var nødvendig for å unngå en total islamisering av Norge. Men jeg klare det ikke! Jeg er jo ikke noen høyreekstremist jeg, så selv i et kulturrelativistisk perspektiv blir det helt umulig for meg å se noe annet enn en gal mann som handler i tråd med sitt egenproduserte vrangforestillingsverk. Og tenk på det, at i enkelte land i denne verden finnes det slike statsledere!

I ABBs verden hadde jeg garantert blitt en "skapsosialist"! En blond, nysgjerrig og verdensundrende skapsosialist! Og jeg hadde nok ikke vært alene om det. Mon tro hvor mange av oss som egentlig hadde vært skapsosialister? Hadde vi vært mange nok, kanskje vi kunne klare å gjøre noen forandringer i samfunnet!? Kanskje vi skulle prøve å få til at Norge ble et demokrati igjen?

Slik det var før....!

JHG

Med dette henvender jeg meg mest til... Stortinget? Eller jusstudentente kanskje?

For ikke å ta æren for et interessant spørsmål, vi jeg nevne at jeg leste en kommentar til A Strand sitt innlegg "Tvil, tro...". Og det var som en a-ha opplevelse! De siste linjene jeg leste vekket meg virkelig. Derfor, i frykt for at denne tanken ikke spres videre ( mulig den er der allerede ) så skriver jeg dette! Hvorfor ikke gjøre rettsprosessen omvendt? Eller motsatt? Vurdere /konkludere arrestantens/tiltaltes tilregnelighet i gjerningsøyeblikket først. Deretter vurderes skyldspørsmålet? Tråden blir så mye klarere. Både for de sakkyndige og for folk utenfor..

Et tankekors bare!!

:)

"Om krig og fred og sånn..."

Av Jofrid H Gjesme

En debatt som dette, diskusjonene omkring denne ABBsaken, vil på den ene eller andre måten være hensiksmessig i forhold til fremtidig strafferettslovgivning, fordi debatten trekker inn flere ulike tanker og forståelser rundt problemstillingen. At det foreligger store uenigheter er bare et bevis på at mennesket er et komplekst vesen, hvor dets handlinger ikke alltid er like lett å forklare eller forstå. I dette øyemed har vi muligheten til å sette søkelyset på våre definisjoner av ulike begreper. Feks definisjonen på "politisk aktivisme", "nødrett", "politisk motivasjon", og andre begreper som trekkes inn når grupperinger eller enkeltmennesker ønsker å gjøre opprør i samfunnet. Hvilke rammer skal man sette for disse begrepene? Hvor skal grensene være i fht begrepet politisk aktivist? I hvilke situasjoner er det reelt å kunne bruke nødrett som argument? Hvor i en straffehandling skal nødrettsbegrepet komme på banen, og likeså hvor skal man se bort i fra å kunne bruke nødretten?

Hvis, la oss si hvem som helst, kan bruke politikk som argument for en uetisk handling, la oss si et eller flere voldshandlinger eller drap. Da må vi sette saken i en politisk kontekst og blir nødt til å vurdere ugjerningen som politisk motivert, med mulighet for påberoping om nødrett osv. De fleste gærninger har mange argumenter for sine ugjerninger og ikke sjeldent hører vi en "misnøye" i fht samfunnet. Misnøyen kan i tilfeller kanskje være resultat av lav EQ og dårlig tilpasning, men det er likevel mulig å tillegge misnøyen politisk karakter. Og en person med høy IQ trenger ikke ha problemer med å finne politiske argumenter for sine ugjerninger!

Problemstillingen er, slik jeg ser den, et spørsmål om hva vi skal definere som en politisk aksjon, politisk motiverte handlinger og bruken av bl.a. nødrett etc.!? Og hva vi skal kunne definere som galskap, utilregnelige handlinger, virkelighetsbrister og mangel på innsikt i egen og andres verden..!?

JHG

Dette startet som en kommentar til en kommentar til et innlegg, der jeg forklarer hvorfor jeg velger å se saken i et ikke-politisk perspektiv..

Av Jofrid H Gjesme

Jeg sier ikke at jeg velger å ikke se den politiske siden av saken, men jeg sier at jeg velger å se den ikke-politiske siden av saken!! Håper folk ser forskjellen på disse to utgangspunktene! Og hvorfor jeg gjør det, er rett og slett fordi jeg synes den ikke-politiske siden veier tyngst, og har størst betydning!

Det hadde ikke vært noen straffesak uten drapene i Oslo og på Utøya. Jeg mener at her er det denne ikke-politiske handlingen som bør få oppmerksomheten. Nemlig at ABB kledde seg ut, dro til en "øde" øy og skøyt og drepte de menneskene han så, en etter en. Uskyldige og intetanende gutter og jenter, de fleste var barn og ungdommer som var skoleelever og studenter, sønner, døtre og foreldre.. Han lurte dem til å samle seg så han kunne treffe fler og spare skudd, som om det hele var en egen oppgradering av et videospill!

Jeg synes det er rart, om ikke guffent, at det er hans politiske syn og ideologi som er den store diskusjonen. At det er psykiatri inne i bildet er en selvsagt sak i mine øyne, selv om det har vært og er en umulig oppgave å stadfeste noen konkret diagnose. Men her må man inn i ABBs hode og prøve å forstå, ikke minst for å lære for å være mer forberedt skulle slikt skje igjen. Rapporter og fagfolk og kommisjoner og media har gjort at folk har mista tilliten til psykiatrien, og hakker på de med argumenter som ligger lengst fra ens egen tankegang og rettsoppfatning. Sørheim og Husby har blitt en hakkestokk for folk og sakkyndige, bare fordi de mener å ha sett at ABB er utilregnelig.

Hvis vi hadde sett bort i fra all strafferettslov og paragrafer, men tar det til et menneskelig nivå, ser vi ikke da at denne mannen er full av vrangforestillinger og har hatt en helt uadekvat sosial livsførsel? (les mores samtaler med politiet) Han klarer heller ikke å snakke sammenhengende, men hopper fra det ene til det andre og tilbake til kulturmarksister - og multikulturalisme - strofer som er innøvd og pugga. Vi har jo hørt et bortimot mantra fra han om hans politiske syn. Men etter å ha vært så engasjert i denne ideologien i så mange år, og vært kommandør og ja, til og med en utvalgt, til å skrive ideologiens antiislamistiske kamphistorie. Pga sitt glohete politiske engasjement, da eller!!?? I så fall, er det ikke litt merkelig at han ikke har hatt en mer utfyllende og sammenhengende argumentasjon for sitt syn? Han var helt nødt til å ha et eget skriv han kunne lese opp fra, i innledningen av rettsaken? Han sa til og med selv ved spørsmål ang sitt arbeid, at "..nei det kan jeg dessverre ikke svare på, jeg har ikke papirene mine her, jeg kan ikke huske alt sånt.. " noe i den duren.

Burde ikke han "brenne" så mye for saken at kan klarte å argumentere for sin livsfilosofi og politikk, uten manus? ( ..etter en så iherdig politisk virksomhet, mener jeg?) Hvorfor hører vi dette "mantraet" hele tiden, og ingen klar egenforståelse av ideologien som helhet?! Det er jo det samme som går igjen hos tilhørerne også, at ingen egentlig skjønner helt hvor han kommer fra og hvor han er på vei. Spørsmålet er, skjønner han det selv?Var det kanskje slik at disse artiklene om ridderordener og korstog, som han leste på internett, ganske enkelt ble et "oppheng", på godt norsk.. En mandig, heltemodig tanke.. som utviklet seg..

Han begynte å klippe og lime dette kompendiet, og så ting som klarere jo mer han litteratur han fant som passende i hans bilde. Til galskapen tok overhånd. Men i hans verden var dette verdensbildet han hadde satt sammen, oppløftende for ham selv. Han følte seg jo som skapt for rollen som en ekte korsfarer. I hans øyne sikkert veldig lik Sigurd Jorsalfaret og de gutta. Og jo mer han fordypet seg i korsfarerne og korstogene mot muslimene (tyrkere da) som startet i ca år 1000 e.kr, desto mer forsto han at han, som hånd i hanske, passet inn som hærfører / ridder / kommandant i korstog.

Det var storheten som grep hans oppmerksomhet mest, er min egen tanke om ABB. Og ja, det passet også godt inn i hans en(som)celle "operasjonen" at det fortsatt var muslimene som var fienden. For ideologien om et rent kristent Norge har opptatt han hele veien. Men kan det være at det er først når han setter det i sammenheng med hans eget kall og oppdrag, at dette enorme storhetsbildet av ham som en visjonær hærfører i eget korstog, kommer for fullt inn i hodet hans? Han har nå en enorm "oppgave" foran seg, som han riktignok har påtatt seg selv, og ellers har han ikke særlig mye som opptar ham i livet. I hans øyne, slik han ser sin egen grandiositet, er utfallet " å overgi seg og havne i fengsel for noe stort og bemerket"- senario, helt perfekt! Kan dette være en tanke? Og at tanken hans om at det var noen der ute som ville se på ham som den perfekte martyr, var blitt viktigere enn alt annet..  

Dette er selvfølgelig bare egne spekulasjoner om saken ABB. Spekulasjoner som sikkert forblir ubesvarte..  

JHG