ANNONSE
6 TIMER: Fagforbundet diskuterer ønsket om å innføre seks timers arbeidsdag. Med sine 360.000 medlemmer i ryggen vil forbundsleder Mette Nord ha tyngde i et krav om redusert arbeidstid. FOTO: SIRI ØVERLAND ERIKSEN

6 TIMER: Fagforbundet diskuterer ønsket om å innføre seks timers arbeidsdag. Med sine 360.000 medlemmer i ryggen vil forbundsleder Mette Nord ha tyngde i et krav om redusert arbeidstid. FOTO: SIRI ØVERLAND ERIKSEN

Vis bildetekst

Jobbe litt mindre og leve litt mer

Sekstimersdagen kan bli en viktig del av det moderne arbeidslivet.

Åtte timer arbeid, åtte timer hvile, åtte timer frihet. Bak dette mottoet samlet arbeiderne seg da de kjempet for åttetimersdagen. Målet ble ikke nådd raskt og enkelt, for å si det forsiktig.

Fra 1889 var åttetimersdagen et internasjonalt krav fra fagbevegelsen. Først i 1918, 29 år senere, ble det som lenge hadde vært en utopi en realitet. Etter 1. mai det året sluttet folk rett og slett å jobbe mer enn åtte timer. Men det var tålmodig organisasjonsjobbing gjennom tre tiår som først og fremst førte til at Stortinget allerede i august 1918 vedtok en midlertidig arbeidstidslov. Året etter ble åttetimersdagen lovfestet for godt.

Det er mye fint å si om 1918. Det var året da den grusomme verdenskrigen endelig tok slutt. Kvinner over 30 år fikk stemmerett i Storbritannia. Gunnar Sønsteby ble født. Samt Ella Fitzgerald, Nelson Mandela og Hans Børli. Et på mange måter fint år, om vi ser bort fra spanskesyken og et par andre ting.

Men det er altså snart hundre år siden. Det er ingen grunn til at arbeidstiden skal stå stille i hundre år til.

Da åttetimersdagen ble innført, var motargumentene at redusert arbeidstid ville skade økonomien. Det ville svekke norsk konkurransekraft. Og ikke minst ble det snakket om frihet. Ikke arbeidernes rett til frihet og fritid – men den enkeltes frihet til å arbeide så lenge han eller hun måtte ønske, uten å bli plaget av offentlige inngrep. Det hundre år gamle begrepet «arbeidsfrihet» er til forveksling lik vår tids snakk om «fleksibelt arbeidsliv».

Når Fagforbundet holder sitt landsmøte i Oslo denne uka, er sekstimersdagen på nytt en sentral sak. Tidligere i år fikk Fagforbundet dyttet hele LO i retning av et slikt krav, etter at LO-kongressen stemte for å planlegge en reform for kortere arbeidstid. Det var en halv seier etter et kompromiss med blant annet Fellesforbundet. På landsmøtet kommer Fagforbundet sannsynligvis til å gå ett skritt lenger. Med sine 360.000 medlemmer i ryggen vil forbundsleder Mette Nord ha tyngde i et krav om redusert arbeidstid med en sekstimersdag som det endelige målet. Fagforbundets holdning er et viktig første steg. Etter hvert kan hele LO og til sist Arbeiderpartiet komme etter.

Det er ett stort problem. Som i 1918 ansees redusert arbeidstid som urealistisk. Selv om kravet om sekstimersdag har dukket opp med ujevne mellomrom helt siden 1970-tallet, anses det fortsatt som litt aparte. En naiv utopi, en svermerisk drøm. Noe for de spesielt interesserte et godt stykke ute på venstre flanke. Som kjent kan endring aldri komme før mange nok tror på endringen. På det punktet sliter ideen om redusert arbeidstid fortsatt.

Men tida jobber for sekstimersdagen. Arbeidslivet er på vei inn i en revolusjon vi bare aner konturene av. De neste årene og tiårene kommer vi til å oppleve at automatiseringen skyter voldsom fart. Roboter, og antakelig også kunstig intelligens, kommer til å gjøre sitt inntog. Mange av oppgavene som i dag må gjøres av manuell arbeidskraft, kommer ikke til å bli utført av mennesker i framtida.

Det er på sett og vis bra. Monotone rutiner, tunge løft og slitsomme dager kan med fordel overlates til maskiner og roboter. Men denne arbeidsrevolusjonen skaper samtidig et potensielt problem som vi er nødt til å finne nye og gode svar på: Når det blir mindre arbeid, skal konsekvensen da bli færre arbeidere og flere ledige – eller skal vi dele på det arbeidet som er igjen?

Sekstimersdagen er et adekvat svar på denne utfordringen. Det å ha en jobb er ikke bare en kilde til inntekt. Det er også en viktig sosial arena i de fleste voksne menneskers liv. Det skaper fellesskap, mestring og deltakelse. Det hindrer utenforskap og motsetninger, det fører til integrering og samhold. Blant annet derfor er det viktig at flest mulig er i jobb. Når Fagforbundets leder Mette Nord snakker om å dele på arbeidet, handler det om sekstimersdagen som et solidaritetsprosjekt i en ny tid. SV-leder Audun Lysbakken har pekt på at næringslivsledere kan ta seg ovale weekender. Vanlige folk kan ikke det. Innføring av sekstimersdagen handler derfor også om å utjevne forskjeller. I tillegg har forsøk vist at både vikarbruken og sykefraværet går ned når arbeidstiden også gjør det. Dermed er det ikke gitt at den samlede produktiviteten går dramatisk mye ned med kortere dager.

Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla var en ivrig forkjemper for å innføre sekstimersdagen trinnvis. «Vi er altså det landet i Europa som har det høyeste materielle forbruket. Tenk hva det vil bety å få tid, for barnefamilier, men også for andre. Tid til politisk arbeid, til frivillighet, til dugnad, ta seg av sine eldre på en god måte. Nei, det er så mange argumenter. Det er et kinderegg», har hun sagt. Også Miljøpartiet de grønne har argumentert for at sekstimersdagen er klok miljø- og klimapolitikk.

Mer tid, mindre forskjeller, renere miljø og bedre helse. Det høres jo ikke så galt ut. Og husk: Tid er penger.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!