Det er den tida på året igjen da Arbeiderpartiets til enhver tid sittende leder sier til NRKs «Politisk kvarter» at jobb til alle er jobb nummer én. Det er like vakkert hvert år. Det er håpløst og vi gir oss ikke, kunne den til enhver tid sittende leder ha lagt til. For det er en utopi stadig mer utopisk.
Jobb er viktig. Jeg husker mitt første møte med den jobben jeg har nå. Dama ved pulten ved siden av meg var veteran på huset og i faget. Noe av det første jeg kan huske at hun sa til meg var nettopp dette med at det var bedre enn å jobbe. En journalist-vits som journalistene hadde rappa fra typografene. Typisk journalister å ta noen andres åndsverk og gjøre det til sitt. Hun hadde rett, det er bedre enn å jobbe.
I går morges da jeg kom grytidlig på jobb for å klemme ut disse setningene du leser akkurat nå, satt samme dame der. Nå et par pulter bortenfor. En annen kollega som hadde knust tariffen og kommet frivillig altfor tidlig på jobb, kunne opplyse om at hun hadde vært ansatt i 30 år. I dag! Hans to medbrakte, fylte croissanter fra 7-Eleven ble umiddelbart broderlig delt på fire. Det satt en kar til borte i en krok. 30 år. Og du har tilbrakt halvparten av dem sammen med meg, kunne jeg informere om. – Du? Du er jo fortsatt han nyansatte!
Sånn går dagene. Å skrive er faktisk en jobb, men den er uvanlig privilegert. Å ha jobb er privilegert. Og det er grunn til å stoppe opp ved et 30- årsjubileum markert med to billige bakverk fra kiosken, og tenke på hvilken gave det er å ha jobb, en tilhørighet. Det gir struktur og mening til livet. Du har kollegaer, du trengs, du etterlyses hvis du ikke er der. Du er et lite tannhjul i noe større. Hva hadde du vært uten jobben? Jo da, vi er alle mammaer eller pappaer, sønner eller døtre, venner eller naboer. Vi har alle mange identiteter, men jeg grøsser ved tanken på ikke å kunne si at «jeg jobber i Dagsavisen». Det er en tanke man dessverre må kjenne på når man jobber i et lite, utsatt mediehus. Det er en tanke man dessverre må kjenne på uansett hvor man jobber i 2017.
Det er fire millioner nordmenn mellom 15 og 74 år i den såkalte arbeidsstyrken. Bare halvparten er i full jobb. 650.000 jobber deltid. 360.000 er uføre eller førtidspensjonert. 320.000 er i utdanning. 130.000 er arbeidsledige. I tillegg kommer alderspensjonistene. Veldig mange nordmenn, altså, deler ikke virkeligheten vi som er i full jobb, tar for gitt.
På Folkets Hus under Arbeiderpartiets landsmøte snakker man denne helgen om hele folket i arbeid. Arbeidslinja, kalles det. For mange er linja et ulevelig krysspress. For mens venstresida strekker seg mot idealene og lyset, bjeffer høyresida om at folk skal komme seg opp om morran ellers tar vi trygda fra deg. Som om det bare er å ta seg en jobb. Som om de svake blir sterkere av mindre støtte. For effektiviseringsreformer i offentlig sektor og skjerping av alle tenkelige formelle krav i arbeidslivet løfter terskelen høyere og høyere, gjør døra smalere og smalere. Høyskoleutdannede skjenker kaffe og butikkjobber er uoppnåelige for mange. Og fra framtida kommer det meldinger om at robotene snart kan gjøre alt i arbeidslivet. Likevel skal alle altså i jobb, og alle må opp om morran ellers er de slusker og unnasluntrere og/eller verdiløse flyktninger. Men er det ikke også et problem med at den til enhver tid sittende leder i Arbeiderpartiet knytter alt av lyst, alt av verdi i samfunnet til jobb når så ekstremt mange ikke har det? Og sannsynligvis enda flere ikke vil ha det i framtida?
Når Arbeiderpartiet samles denne helgen til politisk verksted skulle jeg gjerne hørt noen tanker og ideer om hvordan vi kan gi mening og verdi til alle livene utenfor jobbmarkedet? Det må gjøres innafor å være utafor. Det må tenkes nytt (les: borgerlønn). De utafor må være jobb nummer én.