To ikke-valgte teknokrater leder regjeringer i Hellas og Italia, EU sentraliserer den økonomiske politikken, flere mener uansvarlige politikere ikke lenger kan lede landene, men må overlate makta til fagfolk. Er mindre demokrati veien ut av krisen?

To ikke-valgte teknokrater leder regjeringer i Hellas og Italia, EU sentraliserer den økonomiske politikken, flere mener uansvarlige politikere ikke lenger kan lede landene, men må overlate makta til fagfolk. Er mindre demokrati veien ut av krisen? Må folket skånes fra populistiske politikere? Er sentralisering eller mer makt lokalt løsningen, eller følger vi allerede den rette sti i dag?

De økonomiske og sosiale konsekvensene av finanskrisa er etter hvert velkjente. I Norge er vi godt skånet fra de verste konsekvensene, men en trenger ikke dra langt før en ser de menneskelige konsekvensene av den økonmiske kollapsen i hvitøyet. Eurosonen satte nettopp en lite hyggelig rekord da den offisielle arbeidsledighetsraten for området ble målt til 10,8 % - høyere enn noen gang. I Spania går 23,6 % av de aktivt arbeidssøkende uten jobb - over halvparten av de unge.

Nå, nærmere fire år etter Lehmann Brothers gikk konkurs og verden skjønte at noe virkelig hadde gått galt, er fremdeles horisonten dekket av mørke skyer. Eurosonens økonomi er i resesjon, budsjetter kuttes over hele fjøla og protestene vil ingen ende ta.

Budsjettkuttene det demonstreres mot i Europa er i mange tilfeller ikke av frivillig karakter. Nå vil politkere ofte hevde at det er helt nødvendig å stramme beltet når det gjøres, men i nå kommer ordrene fra høyere hold. EU sentralt har satt opp regler for medlemslandenes økonomiske politikk og de som ikke føyer seg må betale bøter i milliardklassen.

Ungarn er per i dag det eneste landet som har blitt rammet av slike bøter og tilsvar fra statsminister Viktor Orban lot ikke vente på seg: “Vi skal ikke bli en koloni. Ungarere vil ikke leve etter kommando fra fremmede makter, de vil ikke gi opp sin frihet.”

EU-organer skal ovevåke medlemslandenes budsjetter og komme med “anbefalinger” til forbedringer. Følges ikke disse kan straff bli konsekvensen. Systemet er ennå nytt, men allerede har land blitt rådet til å spesifiserte endringer i skattepolitikken, avskaffe inflasjonsjustering av lønninger, kutt i pensjoner og desentralisering av lønnsforhandlinger.

I fjor måtte den beryktede Silvio Berlusconi ta hatten og gå etter at hans kollega i Athen, Georgios Papandreou, hadde gjort det samme. Sistnevnte ble tvunget ut etter at han fremmet forslag om en folkeavstemning om euroen skulle beholdes som valuta i Hellas.

 Økonomiprofessor ved NHH, Rögnvaldur Hannesson, skrev i adventstida i fjor en kronikk for E24 at det var finansmarkedene som hadde felt de to regjeringene. Finansmarkedene som overhus, som Hannesson hadde kalt teksten, ble omstridt da han mente at “det er ikke noe å beklage, heller tvert imot (...) Finansmarkedene måtte til for å avsette udugelige regjeringer.”  

Videre beskrives faren for sosiale opptøyer og autoritære regimer i kjølvannet av uroen. “Av den slags kommer det sjelden noe godt, men det finnes unntak. Militærregjeringen i Chile etter kuppet i 1973 er ett av dem”, skriver Hannesson, forteller om vekstratene til landet og følger opp med eksempler fra Benito Mussolinis tid hvor man klarte å redusere statsgjelden i Italia.

Kronikken fikk som nevnt reaksjoner og ble derfor fulgt opp. I Demokrati eller diktatur? skrives det at vi i dag ikke har “en styreform hvor den alminnelige borger er direkte involvert”, men at “demokratiets styrke ligger i at vi har konkurrerende makteliter som kan skiftes ut når vi ikke lenger har tiltro til dem”.  

Han tar så for seg en rekke “vellykkede” og mindre vellykkede diktaturer før det hele avsluttes med å fastslå at “hadde Allende kommet seg igjennom det kaos hans regime førte til for så å bli kastet ved neste valg, fremstår Pinochets kupp som en sørgelig overreaksjon.”  

Hannessons meninger kan fremstå som ekstreme for mange, men faktum er at politikken vi er vitne til i EU i dag møter lite motstand blant de folkevalgte. Det sies at land som Hellas, Portugal, Irland og Spania i dag har et svært begrenset selvstyre grunnet, men demokratiedbatten i EU er likevel lavmælt. At finansmarkedene, som mange mener har bevist sin egen udugelighet de siste årene, skal ha blankofullmakt til å velte demokratisk valgte europeiske regjeringer er nok ikke lite populært.

Mange kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo fordi Kina har gjort så mye for å forbedre levevilkårene for innbyggerne sine de siste tiårene og vil på samme (muligens med forbehold) måte forsvare styresmaktene i land som Vietnam, Singapore og Tyrkia. Noe annet blir når en demokratisk valgt regjering blir erstattet med et militærdiktatur, slik tilfellet var i Chile, men også denne framgangsmåten har sine talsmenn.

Økonomisk politikk er muligens den store grenen hvor avstanden fra velgerne til de som styrer er størst. Spørsmålet blir så om det er slik fordi det må, fordi det burde eller om vi rett og slett burde bringe avgjørelsene nærmere folket. Eller kanskje lengre ifra nå som det er økonomiske krisetider.

På bakgrunn av dette arrangerer Radikalt økonominettverk sammen med Det norske stundentersamfund i Oslo debatt: “Redde økonomien eller demokratiet”. Nevnte Rögnvaldur Hannesson kommer og med i panelet får han Halvor Mehlum, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo med ekspertise innen internasjonal økonomi og økonomier i krise; og Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis ved høgskolen i Telemark, medlem av regjeringens finanskriseutvalg og forfatter av bl.a. “Markedets makt over sinnene”.

Innlegget er skrevet av Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt økonminettverk

www.okonominettverket.no 

Norge ble ført inn i en krig bak befolkningens og Stortingets rygg. Krigen var i strid med internasjonal lov og FN-resolusjonen som skulle legitimere den, og de siviles behov var underordnet det ulovlige målet å styrte en uønsket diktator.

Det er ett år siden Norge gikk inn i krigen i Libya. Avgjørelsen om at krigsdeltakelsen var ventet da Frankrike, Storbritannia og USA hadde startet angrep mot Libya 19. mars. Fire dager senere tok NATO over kommadoen og Norges krigføring var et faktum.

Som en del av den arabiske våren reiste motstandere av den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi seg til kamp. Som i andre arabiske diktaturer ble demontrasjoner møtt med vold, men i motsetning til i Egypt, Bahrain, Tunisia og Yemen svarte demonstrantene med vold, ikke fortsatte fredelige markeringer. Det hele eskalerte i en borgerkrig og estimatene varierer mellom 1.000 og 6.000 drepte.

Opprørslederne i Det nasjonale overgangsrådet hadde i månedsvis advart mot massakre av sivile fra de libyske statsstyrkene. Gaddafi virket utvilsomt truende da han brølte ut i sine taler, men truslene rettet seg mot de som hadde gjort væpnet opprør: de skulle drives ut som de rottene, korsfarerne og ikke-troende de var.

21. februar viste al-Jazeera skurrete bilder av påståtte flyangrep mot demonstranter. Etter dette ble internasjonal debatt dominert av kravet om en flyforbudssone. Fem dager senere ble den første av FNs sikkerhetsråds resolusjoner mot Libya vedtatt. Blant de viktigste elementene i den var total våpenblokade, frysing av regimets midler, samt fordømmelse av menneskerettighetsbrudd.

På tross av at USAs forsvarsminister, Robert Gates, og admiral Mike Mullen 2. mars informerte kongressen om at det ikke fantes noen beviser for at Gaddafis styrker angrep sivile fra lufta og journalisters iherdige, men mislykkede, forsøk på å få ryktene bekreftet var Gaddafis flyangrep mot sivile som sannhet å regne.

Dette og fortsatte kamper var opptakten til at en flyforbudssone ble etablert. Den ble legitimert gjennom FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, vedtatt 17. mars. Denne ble igjen ble rettferdiggjort ved Gaddafis reelle angrep på sivile, samt de fiktive fra lufta.

1973 videreførte og forsterket den totale våpenembargoen mot libysk territorium, fordømte menneskerettighetsbrudd, innførte en flyforbudssone over Libya, krevde en umiddelbar våpenhvile og ga tillatelse til å ta i bruk “alle nødvendige midler” for å beskytte sivile. Selvfølgelig innenfor resolusjonstekstens egne begrensninger, som for øvrig ikke spesifiserte hvem de sivile skulle beskyttes fra.

Frankrike og Storbritannia sto i spissen for resolusjonen som ble mottatt med skepsis av flere. Mens 1970 gikk enstemmig gjennom sikkerhetsrådet stemte Russland, Kina, India, Brasil og Tyskland blankt denne gangen. De to første kunne lagt ned veto.

Når krigshandlingene startet fra NATO, og man skjønte at hensiktene gikk langt utenfor å forhindre Gaddafis flyvåpen å operere, gikk skepsis over til direkte motstand. Kina og Russland sa de slettes ikke hadde tillat en luftkrig mot Gaddafi. De fikk støtte fra blant annet Den afrikanske union og Den arabiske liga, som begge hadde stilt seg positiv til resolusjonstekten. Krigsmotstanden fra den siste av disse er spesielt viktig da Den arabiske ligas ønske om en flyforbudssone ble brukt som legitimering av 1973.

En TV-stasjon, sykehus, broer, telemaster, boligområder og Gaddafis hjem ble bombet under NATO-koalisjonens tokter. Russland og Den afrikanske union gjorde flere forsøk på forhandlinger og Gaddafi var villig, men det ble kontant avslått av NATO og opprørerne. Dette er klare brudd på resolusjonen som gjentar til det kjedsommelige at det er av “hensyn til sivile” den er skrevet. Disse handlingene kan vanskelig tenkes å ha komme sivilet til gode, heller tvert imot.

Norges inntreden i krigen kom på en heller original måte. 19. mars opplyste statsministerens kontor i en pressemelding at “Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av resolusjon 1973”. NATO hadde blitt meddelt om dette og Norge var forpliktet. Saken kom ikke opp i Stortinget før 22. mars, men ingen avstemning ble gjennomført. Derimot takket (!) alle partiene statsministeren, utenom KrF.

“Norge deltar i militære operasjoner for å håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973 om våpenembargo, flyforbudssone og beskyttelse av sivile i Libya”, kunne statsminsteren meddele den folkevalgte forsamling 22. mars. Stortinget hadde med andre ord ikke blitt informert om at landet var i krig før etter det allerede var en realitet. Det norske folk ble ikke engang påspandert en pressekonferanse. Utenriksminister Jonas Gahr Støre påsto i et innlegg i Aftenposten 28. april at “i samsvar med Grunnlovens krav ble en slik beslutning truffet ved Kongelig resolusjon 23. mars” - altså dagen etter sjefen hans hadde informert Stortinget om at Norge allerede var i krig. Så mye for en demokratisk behandling.

En av overgangsrådets representanter, Guma el-Gamaty, kom til Norge i regi av NUPI 22. juni. Jeg spurte ham om Norge kunne vente seg noen fordeler når oljekontrakter skulle deles ut. Før Gamaty fikk åpnet munnen hadde publikum, bestående av journalister og dresskledde mennesker av ymse slag, ledd av det tåpelige spørsmålet. Gamaty sa (akkompanjert av småhumring fra salen) at de som hadde lovet oljekontrakter til Italia og Frankrike som takk for deres innsats ikke var i posisjon til det. Latteren stilnet da Gamaty forklarte at om opprinnelseslandet hadde deltatt på opprørernes side ville bety noe når nye oljeselskaper skulle søke om utvinningskonsensjoner i det nye Libya.

At dette var en realitet burde ikke overraske noen som har satt seg inn i realpolitikk. Gamatys innrømmelse av fakta kom nok derimot som et sjokk på enkelte. Ingen burde heller forundres over at noen land i angrepspakten så sitt snitt til å få sin del av Libyas oljereserver - de største i Afrika.

For det om “hensynet til sivile” blir banket inn i hodene på de som har lest resolusjon 1973 trenger en ikke se lengre enn til hva de viktigste angrepslandene foretok seg før og under resten av den arabiske våren for å se at det var andre hensyn som var langt viktigere. USA sendte milliarder av dollar hvert år til diktator Hosni Mubarak (overføringene fortsetter til det sittende militærregimet) og oppfordret til at begge sider måtte vise tilbakeholdenhet når “sikkerhetsstyrker” drepte demonstranter. Frankrike sendte sine ministre på private turer til Mubaraks og Tunisias eks-diktator Zine Ben Alis ferieparadiser. Silvio Berlusconi gikk ned på kne for å kysse Gaddafis hånd i bytte mot at sistnevnte holdt afrikanske innvandrere unna den italienske sørkysten. USA har støttet Jemens diktator gjennom 33 år - Ali Abdullah Saleh - med våpen og penger. Den amerikanske marinens femte flåte er stasjonert i Bahrain - landet som fengslet leger for å ha behandlet demonstranter skutt av militæret. Når Bahrain ikke lenger kunne undertrykke sitt eget folk godt nok hentet de inn saudiske styrker utstyrt av USA.

Det ble stadig klarere at NATO-koalisjonens mål ikke samsvarte med de uttalte. Etter å ha stoppet de libyske regjeringsstyrkenes angrep på opprørskontrollerte byer hjalp de opprørerne å ta over nye byer. Selv etter Tripoli var tatt og Gaddafi var jaget på flukt fortsatte bombetoktene. Hva dette hadde med beskyttelse av sivile å gjøre har jeg aldri sett noen forklaring på. Det ble klarere og klarere at man hadde opptrådt som opprørernes flyvåpen; et klart brudd på 1973 da regimeskifte eller støtte av en enkelt side i krigen aldri var tema. Som om ikke det var nok smuglet Frankrike inn våpen til opprørerne, og Storbritannia og Qatar (en del av NATO-koalisjonen) hadde militære styrker på bakken i Libya.

Etter at Gaddafi ble fanget, voldtatt med kniv, skutt og drept på stedet var Norges og NATOs oppdrag fullført. De sivile hadde åpenbart blitt reddet og libyerne kunne ta vare på seg selv. Menneskerettighetsorganisasjoner rapporterte om grove brudd på menneskerettighetene på begge sider under krigen. Opprørerne drev tortur, henrettelser og fengsling uten rettergang; en praksis som har fortsatt til i dag. Kamphandlinger fortsetter og meldinger om tresifret antall drepte i nylige kamper har forekommet.

Estimater på antall drepte i krigen etter NATO kom på banen varierer fra om lag 10.000 til 60.000. Libyske myndigheter under Gaddafi hevdet flere tusen sivile libyere var blitt drept som følge av bombingene. Det amerikanske militæret sier de ikke vet noe om noen sivile dødsfall grunnet bombingene. 7. juni kunne generalmajor Morten Haga Lunde stolt fortelle at ingenting tydet på at norske bomber hadde tatt livet av sivile. Etter press fra journalister innrømmet han at de heller ikke hadde gjort noe for å undersøke saken. Det burde absolutt gjøres da det er plausibelt at nordmenn er nysgjerrige på hvor mange som har blitt drept ved hjelp av deres bidrag over skatteseddelen.

På tross av lovnader om at regimeskifte ikke var målet trakk ikke invasjonsflyene seg ut før Gaddafi var drept. Trass et uttalt mål om å beskytte sivile tok man side i en borgerkrig, forlenget den, nektet å fohandle og bidro slik utvilsomt til mye lidelse. Man støttet en side som har gjort seg skyldig i tortur, forfølgelse av mennesker basert på hudfarge osv. (de mørkhudede sørlibyske soldatene som ble anklaget for å være leiesoldater fra Mali). Man har brutt resolusjonen som var ment å legitimere krigen og sannsynligvis sørget for at FNs sikkerhetsråd vil lammes i lignende konflikter i lang tid framover (som en ser i Syria nå).

I Norge ble folket ført inn i krig uten debatt. Stortinget ble ikke engang konferert, men de folkevalgte aksepterte det smilende. Verden ble fortalt at man sto overfor et folkemord som måtte avverges. Dette fantes det ingen beviser for. I Libya har overgangssrådet for lengst oppnevnt en ny president. Han er amerikansk statsborger og har lovet at landets lover skal basere seg på sharia. Og det er altså noen som vil ha oss til å tro at dette ble gjort av omtanke for demokratiet. 

Tilhengerne av vikarbyrådirektivet har veket unna å snakke sak, men heller tillagt motstanderne meninger og kjempet mot egne stråmenn. Skuffende nok har Dagsavisen og Arne Strand har stått i spissen for dette.

På fredag kunne Dagsavisens redaktør, Arne Strand, fortelle oss at “[u]enigheten om EUs vikarbyrådirektiv har utviklet seg til en heftig EU-kamp” og at Sp og SV nå har “fått sin EU-sak”. Videre melder han at “[r]egjeringen havner i en umulig situasjon hvis SV og Sp skal starte en EU-kamp hver gang det kommer et viktig direktiv fra Brussel”, og at kampen mot vikarbyrådirektivet “kan være begynnelsen på slutten” for den rødgrønne regjeringen.

Motstanderne av det EU-sendte direktivet fikk ny vind i seilene da grasrota i LO snudde ledelsens tja til et bastant nei. Ifølge Strand var det “EU-motstanderne og venstresiden i fagbevegelsen” som sto for det. LO-ledelsen snudde etter at fagforbundene vedtok sin motstand og alle fagforbundslederne, med kun ett unntak, gikk imot. UNIO og YS har også fulgt opp og sammen med LO representerer disse arbeidstakerorganisasjonene over 1,3 millioner fagorganiserte. Det kan se ut til at “venstresiden” og “EU-motstanden” brer om seg.

Også 11. februar skrev Strand om striden rundt vikarbyrådirektivet. Den gang var også fokuset på spekulasjoner om skjulte motiver blant direktivmostanderne og påstanden var at “SVs hardkjør drives fram av et ønske om å komme på bedre talefot med fagbevegelsen”. Ikke på noe tidspunkt slår det den erfarne redaktøren at motstanden mot direktivet muligens har å gjøre med konsekvensene det vil få for norsk arbeidsliv.

Tilsynelatende er det i alle fall slik da fraksjonskamp i fagbevegelsen, EU-/EØS-motstand og smisking med arbeidernes organisasjoner vurderes som så relevant at det blir diskutert side opp og ned, mens de faktiske argumentene mot implementering av vikarbyrådirektivet ikke blir ofret en setning. Noe besynderlig er det når Norges kanskje mest erfarne politiske kommentator ikke makter å forestille seg at det ligger politiske - ikke bare taktiske - grunner bak motstanden.

At et veto mot noe sendt til Norge fra Brussel nærmest skal være en umulighet har vært et mantra for Strand. “Regjeringen kan tillate seg å krangle med EU om postombæring og alkoholreklame i TV. Vanskeligere blir det å ta en kamp med EU om fri bevegelighet på det europeiske arbeidsmarkedet, en hjørnestein i EU-samarbeidet”, skriver han. Dagsavisens sjef husker neppe at han, 28. mai 2011, skrev at vi ikke kunne reservere oss mot postdirektivet siden “[f]ri konkurranse er en del av EUs fundament. Man kan ikke reservere seg mot fundamentet.” Argumentasjonen er satt på repetér.  

“På seg selv kjenner man andre”, sies det og kanskje dømmer Arne Strand sine meningsmotstandere for egne tilbøyeligheter. Det kan tenkes at han er tilhenger av det omstridte direktivet i egenskap av sin iver for det europeiske prosjekt, for noen saklige argumenter for hvorfor implementeringen burde gjennomføres har han til dags dato ikke klart å produsere.

Strand er slettes ikke alene i så henseende. Vi vet alle om Marie Simonsens fantasifoster, at det var “underlig å se en gjeng godt voksne menn rope «hore» til en ung stortingsrepresentant“ samt at disse ropene skulle være “taktfaste” og at de “truet med å overdøve Annette Trettebergstuen”. Simonsen selv var ikke der og ikke har fått noen, bortsett fra Trettebergstuen, til å bekrefte at noen så mye som har uttalt ordet. Likevel har det blitt skrevet side opp og side ned i kommentarspaltene til Dagbladet om dette, mens selve direktivet og dets innhold knapt blir nevnt.

Nevnte Trettebergstuen skrev sammen med Knut Storberget en kommentar på Arbeiderpartiets hjemmesider at “[d]ebatten om direktivet preges også av EØS motstand, og er nesten rensket for det som burde være hovedfokus og som direktivet handler om”. Stortingsmann og partikollega, Steinar Gullvåg, mener “motstanden i fagbevegelsen bygger på manglende folkeopplysning”. Medredaktør i Dagsavisen, Kaia Storvik, skrev 3. februar at problemet er “hvordan deler av fagbevegelsen har håndtert (“horesaken”)”. Hun benyttet anledningen til å skyve Simonsens ville beskyldninger under teppet og det eneste eksemplet på fagbevegelsens dårlige håndtering hun brakte til torgs var en kommentar av en journalist som ikke er ansatt i fagbevegelsen.

I dag slår Dagsavisen til igjen og publiserer på sine debattsider under “redaksjonens utvalgte” et innlegg av jusprofessor Fredrik Sejersted. Han argumenterer for at det er soleklart at man vil kunne videreføre dagens begrensninger på bruk av innleid arbeidskraft. “Feiltakelsen er såpass åpenbar at det er vanskelig å forklare den annet enn som resultat av en bevisst kampanje, som i realiteten er rettet mer mot EØS-avtalen enn mot direktivet som sådant”, skriver juristen. Med tanke på at vendepunktet i saken kom da Fellesforbundet i høst krevde veto, og at kravet om veto kom fra lederen, Arve Bakke, er feiltakelsen i Sejersteds ressonement så åpenbar at det er vanskelig å forklare den i det hele og det store. Hvilke sjelelige begrunnelser og skjulte motiver Sejersted måtte ha overlater jeg til fagfolk å synse om.  

Nå har flere lokallag av Arbeiderpartiet gått inn for veto mot vikarbyrådirektivet, deriblant Bergen, Stavanger og Trondheim. På fanemarkeringen mot vikarbyrådirektivet utenfor Stortinget i går ba samtlige talere Stoltenberg å snu. Samtlige talere var medlemmer av Arbeiderpartiet. Om også disse blir regnet for EØS-motstandere og det som verre er vites ikke, men hvis debatten reises av grasrota i Ap kan man i det minste håpe på at det legger grunnlaget for en debatt hvor saken står i sentrum og stråmannsargumentasjonen blir lagt på hylla.

EU-/EØS-skeptikere, opportunister, uvitende, smiskere og fraksjonister kan være nyttige merkelapper å klistre på politiske motstandere når man mangler argumenter. Men når de som opponerer kommer fra Arbeiderpartiet blir det mindre passende for deres egne stortingspolitikere og Dagsavisens redaktører å bruke den slags taktikk.

Den rødgrønne regjeringen tvinger kriserammede land til å følge en økonomisk politikk den selv ikke tror på, og forhindrer de fra å bruke virkemidlene som har fungert for Norge.

“Norge har Europas mest radikale regjering”, får man høre fra tid til annen. Muligens er det riktig, men samtidig har de rødgrønne en alvorlig skamplett: Den økonomiske politikken de promoterer utenfor landets grenser hører hjemme langt ute til høyre. Samtidig påstår de samme at Norges glatte ferd gjennom krisa skyldes at vi har fulgt keynesiansk krisepolitikk.

Den første dagen i det nye året publiserte NRK et videoklipp av en pedagogisk Jens Stoltenberg som med tusj og papir forklarte at land som Hellas har kommet inn i en ond sirkel: Nedgangstider med økt arbeidsledighet har svekket skatteinntektene til staten som, grunnet allerede høye lån og utgifter knyttet til disse, ikke kan stimulere økonomien for å få landet på rett kjøl igjen, da de er så på felgen at ingen tør gi de nye lån, og de har ikke høye nok skatteinntekter til å betale avdrag og renter.
- Det er ikke noe nytt at bedrifter går konkurs, men det nye er at stater går konkurs, og Hellas har i virkeligheten gått konkurs, fortalte landets øverste leder.
Analysen hans er det lite å si på (rent bortsett fra at stater ikke går konkurs da ingen kan frata de “konkursrammede” deres verdier slik tilfellet er med bedrifter, og at det finnes en rekke berømte eksempler på land som har misligholdt lån - “gått konkurs” - som Argentina (2002), Russland (1998) og Tyskland i mellomkrigstiden).

Keynes

I disse harde tider har den for lengst avdøde engelske økonomen, John Maynard Keynes, igjen blitt en populær mann. At sosialdemokratiet trykker ham til sitt bryst burde være den naturligste ting i verden. Derfor var det lite overraskende at Stoltenberg uttrykte entusiasme da Klassekampen intervjuet ham i forbindelse med den norske utgivelsen av The General Theory, Keynes’ magnus opus.
 - Eg har hatt stor glede av å lese Keynes, og vil kalle meg sjølv keynesianar [...] Det er eit problem at mange trur det berre handlar om å stimulere i krisetider. Keynes seier òg at ein må bremse økonomien i gode tider. Altfor mange EU-land, som Hellas, har no stelt seg slik at dei ikkje kan nytte keynesianske tiltak. Ingen vil låne dei penger, uttalte han i oktober.

Nå nevner faktisk ikke Keynes budsjettbalanse eller hvorvidt regjeringer må spare i gode tider i The General Theory, og det er verdt å nevne at den britiske statsgjelda var på nivå med hva den greske er i dag når klassikeren kom ut i 1936. Storbritannia hadde naturligvis sin egen valuta og selvstendig pengepolitikk i motsetning til Hellas i dag, og hadde derfor bedre muligheter til å drive keynesiansk politikk. Hellas hadde sannsynligvis gjort lurt i å melde seg ut av eurosamarbeidet nettopp av den grunn, men det er en annen sak. 

Løsningen!

Keynesianeren Stoltenberg mener da å ha legitimert at keynesiansk politikk for Hellas er en umulighet og at landet er inne i en ond sirkel hvor ytterligere kutt i budsjettene vil føre til mer ulykke. Svaret på dette er underlig nok å låne penger til Hellas og la Det internasjonale pengefondet (IMF) sette betingelser til lånet. Vel vitende kravene deres er nettopp kutt i lønninger og statens utgifter som vil føre til ytterligere reduksjon i etterspørselen.

Før nyttår gikk den rødgrønne regjeringen ut og tilbød 55 milliarder kroner til IMF, på toppen av 55 milliarder fra før av; og i forbindelse med krisa har man tidligere gitt lån til både Island og Latvia. Begge gjennom IMF. På nyåret har Stoltenberg igjen lovt milliarder, men denne gangen under forutsetning av at EU følger opp sin nye finanspakt. Kort fortalt sentraliserer denne pakten budsjettpolitikken for de enkelte EU-landene, strammer inn budsjettpolitikken og vil redusere deres muligheter for å pumpe penger inn i en sulteforet økonomi. Keyensiansk politikk umuliggjøres med andre ord.

Politikken IMF og EU nå påtvinger de tyngst rammede europeiske landene - med god hjelp fra de rødgrønne - er politikk som har mislyktes før og naturligvis vil mislykkes denne gangen òg. Pengefondets egne forskere har til og med kommet fram til samme konklusjon internrapporter. Argentinas nevnte mislighold kom i kjølvannet av en økonomisk kollaps av episke proporsjoner, hvor IMFs politikkanbefalinger ble fulgt til punkt og prikke i et drøyt tiår før ulykken var et faktum. Også da Russland ikke kunne betale gjelden sin fire år før og var i økonomisk krise, var det etter omfattende IMF-reformer.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har da også forsikret om at det slettes ikke er snakk om noen gavepakke, men at Norge skal få renter på lånet og at det hele vil tjene oss da vi hjelper våre egne eksportmarkeder. Hvordan vi hjelper ved å tvinge land inn i en negativ økonomisk spiral spesifiseres ikke.

Keynes' ord

Til keynesianistene i regjeringen høver det seg å minne om at ideologen deres også var en praktisk anlagt mann. Han brukte større deler av karrieren i det politiske liv enn i det akademiske. I etterkant av første verdenskrig skrev en desillusjonert Keynes The Economic Consequences of the Peace. Han mente krigserstatningen som ble ilagt Tyskland var urettferdig overfor det tyske folk, ville gjøre landets tilbakekomst vanskeligere og at det ville slå tilbake på seieherrene.

“Hvis vi med overlegg sikter på å gjøre Sentral-Europa fattig vil jeg tørre å spå at hevnen ikke vil halte. Ingenting kan da utsette veldig lenge den endelige krigen [...] som vil få grusomhetene av den siste tyske krigen til å blekne.”

Dessverre var det ingen som hørte på Keynes den gangen og dessverre fikk han rett. “Politikken som består i å redusere Tyskland til trelldom, ydmyke og degradere livene til millioner av mennesker, og frata hele nasjonen dens lykke burde være avskyelig og frastøtende.” Bytt ut Tyskland med Hellas, skru klokka 92 år fram i tid og gråt.

Ap ikke alene

Om du tror regjeringens gigant er den eneste som presser andre land til en feilet økonomisk politikk må du tro om igjen. Utviklingsdepartementet ved minister Erik Solheim har ifølge Norads statistikk økt Norges bidrag til IMFs søsterorganisasjon, Verdensbanken, siden 2006 til 2010 fra 1,8 mrd til 2,8 mrd. Tallene er ikke spesifiserte i statsbudsjettet og Norad har ikke tilgjengelig statistikk for fjoråret, men Kirkens Nødhjelp melder om en yterligere økning på 4,5 %. Organisasjonen, som ikke er kjent for sin radikalisme, uttrykker skuffelse og savner en begrunnelse fra det SV-styrte departementet.

Videre kjemper utenriksdepartementet for uinnskrenket frihandel gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Proteksjonisme og aktiv næringspolitikk, som har vært en svært viktig del av oppskriften på industrialisering i nesten alle rike land (inkludert Norge), skal bekjempes. I tillegg går vi i front for igjen å gi WTO en relevant og viktig posisjon i internasjonal politikk - en organisasjon som i hovedsak har blitt brukt til å fremme handel på rike lands og multinasjonale selskapers vilkår.

Andrew Kroglund fra Utviklingsfondet mener at den politikken Norge fremmer “umuliggjør at utviklingslandene kan stille krav om at for eksempel oljeselskap skal gi kontrakter til nasjonale selskaper, for dermed å bygge kunnskap i industrien slik vi gjorde i Norge.”

Virkelig keynesianisme

Stoltenbergs oppfatning av keynesianismen henger tett sammen med hva han sa i Folketeateret under valgkampen 2009: “Nå er praktisk talt alle for motkonjunkturpolitikk. Alle regjeringer i hele verden skjønner at staten ikke kan være passiv. Staten må være aktiv og holde igjen i gode tider, og bruke penger i dårlige tider.”

Med seg på laget har han naturligvis Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, som i Dagsavisen 15. november skriver at for mange land har “styrt etter ideen om at man kan leve med nordeuropeisk velferd og amerikansk skattenivå”. Micaelsen utsagn stemmer bare delvis. EUs samlede gjeld har steget fra omtrent 60 % av BNP i 2007, til drøyt 80 % i 2010. I denne perioden tok man ikke opp lån for å finansiere velferd, men derimot for å redde mislykkede kapitalister i bank- og finansnæringen.

Det skulle ikke være nødvendig å påpeke det, men det virker som man er pent nødt: Å kjøpe ut banker har aldri vært keynesianisme. Keynes argumenterte for at myndighetene i nedgangstider skulle bruke penger, for det om de var blakke, ved å stimulere etterspørsel eller investeringer (helst det første). Dette kan gjøres ved at en f.eks. bestemmer at landets skoler skal rustes opp. Arbeidsledige bygningsarbeidere og ingeniører, samt diverse leverandørindustrier, settes i sving. Deres utbetalte lønninger og aktivitet skaper etterspørsel etter varer og tjenester, og en skaper slik en positiv spiral i motsetning til den negative Hellas er inne i.

I tillegg til et lynkurs i keynesianisme og økonomisk historie trenger Jens Stoltenberg og hans stab en ny økonomisk politikk for utlandet. Den vi har i dag er preget av hykleri da vi ikke unner vanskeligstilte land de samme virkemidlene vi selv bruker og har brukt med stor suksess. I stedet tvinger vi på dem tiltak tilhørende ytterste høyrefløy, som vi vet ikke fungerer og har ført et tosifret antall land inn i økonomisk ruin og sosiale opptøyer. IMF spilte seg selv ut på sidelinjen med Argentinas kollaps. En politikk som prioriterte lav inflasjon, lave lønninger, utenlandske investorer og budsjettdisiplin over sysselsetting, vekst og velferd ble mektig upopulær og ingen ville lenger ha lånene Pengefondet tilbød. Nå hjelper Norge EU med å trekke denne mislykkede politikken opp av historiens søppelhaug og tre den ned som en tvangstrøye på de som sliter mest. Det skjer altså under en rødgrønn regjering som sier at vår egen suksess baserer seg på det stikk motsatte.

Medieshowet mot Iran minner skummelt mye om opptrappingen til invasjonen av Irak. Med skremselspropaganda basert på oppspinn og fabrikasjoner søkes det å legitimere et framtidig angrep. Medias rolle i å avsløre de falske motivene og løgnene er like lite imponerende nå som tilfellet var med Irak.
 
Siden den iranske revolusjon i 1979 har regimet i Teheran stått lavt i kurs hos makthavere og media i Vesten. Kanskje ikke så rart da amerikanske og britiske oljeselskap ble hevet ut av landet da ayatollah Khomeini tok makta fra den USA-støttede sjah Muhammed Reza Pahlavi. Landets oljeindustri ble også nasjonalisert i 1953, men da konspirerte CIA med sjahen og fjernet den demokratisk valgte presidenten, Mosaddeq, ved militærkupp.
 
I 1980 startet Saddam Husseins Irak en åtte år lang krig mot Iran. Den gangen var han en respektert mann i Vesten. Presidentene Bush Sr. og Ronald Reagan oppfordret til handel med Irak og solgte dem våpen - til bruk mot egen befolkning og Iran. Hussein var til og med æresborger av Detroit og hadde USAs støtte i krigen som tok livet av oppmot 1,5 millioner mennesker - de fleste iranere.
 
Mens forholdet til Iran har vært stabilt dårlig falt den irakiske diktatoren i unåde. Man startet sanksjoner som man regner med tok livet av minst 500.000 irakiske barn. Embargoen gjaldt blant annet medisiner og utenriksminister under Bill Clinton, Madeleine Albright, svarte kritikken med å si “vi synes det er verdt det”.

En flyforbudssone med tilhørende bombing over omtrent ⅔ av Irak ble en realitet etter Gulfkrigen. Etter 11. september startet løgnene om at Al Qaida var i ledtog med Saddam og at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og var en trussel mot USA. De fleste var klar over at det bare var oppspinn - nå vet alle det. Tragedien er at nesten ni år etter invasjonen startet har sannsynligvis over én million mennesker dødd som følge av krigen (Justforeignpolicy.org mener 1,5 mill.), og freden er ennå en fjern drøm.
 
Krigshissingen vi ser mot Iran i dag minner skummelt mye om den som førte til blodbadet i Irak. En handelsembargo har vært i effekt mot landet lenge og ropene om angrep blir stadig hyppigere. Med unntak av Ron Paul handler utenriksdebattene i den amerikanske presidentkandidatvalgkampen nærmest om hvem som er lettest på avtrekkeren mot den persiske kjempen.
 
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) slapp en rapport i november hvor de antyder at Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Problemet er at rapporten nesten utelukkende baserer seg på gammelt materiale, det meste allerede utgitt. Til Klassekampen sier tidligere direktør i IAEA, Robert Kelly, at Mohammed ElBaradei, byråets forrige sjef, hadde den samme informasjonen tilgjengelig i 2009, men valgte å ikke publisere da han ikke visste hvor den kom fra eller hvem som hadde skrevet den, i tillegg til at den hadde navn visket ut. Til Al Jazeera uttalte Kelly at den nye informasjonen kunne være et falsum.

Så kan man lure på hvorfor IAEA plutselig kommer fram til andre konklusjoner basert på nesten likt bevismateriale. Svaret kan være så enkelt som navnet på direktøren: Yukiya Amano. Klassekampen siterer wikilekkede dokumenter fra den amerikanske ambassaden i Wien som sier “han er solid plassert på USAs banehalvdel i alle strategiske avgjørelser, fra utnevnelser av toppstillinger til håndteringen av Irans påståtte atomvåpenprogram”, og konkluderer at Amanos “vilje til å snakke åpent med amerikanske samtalepartnere (…) lover godt for vårt framtidige forhold”.
 
Journalistlegende og Pulitzerpris-vinner, Seymour Hersh, har fulgt saken i over et tiår og sier i et intervju med DemocracyNow! at rapporten fra november ikke inneholder noe nytt og at det ikke finnes noen beviser for at Iran har et atomvåpenprogram. Det er den samme konklusjonen ElBaradei og hans stab kom fram til sent i 2009.
 
Medias rolle i krigshissingen er viktig. Hvis opinionen er eller blir mot en krig kan det fort gå fra et tålelig blodbad på et annet kontinent til en innenrikspolitisk knipe for en amerikansk president. Per i dag ønsker kun 16 % av amerikanerne et snarlig angrep mot Iran ifølge CNN. Hjelp fra Europa vil naturligvis være velkommen og motstand derfra kan by på problemer.

Nylig begynte Iran urananriking i et underjordisk anlegg. IAEAs observatører er på plass og har installert kameraer i anlegget. Nettavisens svarer med artikkelen “- Dette vil skje hvis Iran får atomvåpen”. Til vanlig hagler det med ikke-bekreftede “etterretningskilder” som hevder at Iran vil få atomvåpen om et, to, tre, fire eller fem år. Disse blir ispedd med usanne artikler om at landets president, Mahmoud Ahmadinejad, har benektet jødeutryddelsen, kommet med antisemittiske uttalelser eller ønsker å “slette Israel av kartet”.
 
Sjelden blir det påpekt at de to landene som er ivrigst i sin kritikk av Iran - USA og Israel - nekter kontroll av egne anlegg. USA er det eneste landet som har brukt atomvåpen og har ved flere anledninger brukt utarmet uran som har skapt store helseproblemer for sivile. Israel nekter å si om de har atomvåpen, men det regnes som en kjensgjerning.
 
Likevel tar norske redaksjoner det for god fisk når disse to landene visstnok føler seg truet av Iran. Et kjapt historisk overblikk viser at Israel har startet en håndfull kriger, okkupert områder tilhørende fire av sine naboland over lengre tidsrom, invadert de utallige ganger, og stadig truer med militæraksjoner. Amerikanske kriger, okkupasjoner, invasjoner, militærkupp osv. er tresifret i antall og trengs ikke utbroderes ytterligere. Siden etableringen av Pahlavidynastiet i 1925 har ikke Iran angrepet noen. Storbritannia og Sovjet har invadert i Iran, landet har blitt utsatt statskupp av CIA og ble angrepet av Irak med støtte fra USA. Fra offisielt amerikansk hold heter det at alle muligheter holdes åpne overfor Iran, og israelske ledere maser om at tiden for et angrep er nå.
 
Hvem som burde frykte hvem her synes veldig klart, men det virker ikke være like tydelig for de fleste som jobber med saken i media.

Hellas trikset med tall for å lure långiverne og fikk lån de aldri burde fått.

Igjen skaper Hellas' gjeldsproblemer overskrifter. Deres manglende evne til å betjene gjelda si har utløst lånepakker fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) på over 1.600 mrd. kroner. Men Hellas holder knapt hodet over vannet og nylig har EU innsett det uungåelige: gjeldsslette må til.

Planen som ligger på bordet vil kutte statsgjelden fra 160 til 120 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, og som de tidligere lånepakkene tvinger den landet til en rekke kutt, privatiseringer og regelrett salg av landet.

Som forventet har de enorme budsjettkuttene ført til at den greske økonomien har krympet, arbeidsledigheten har skutt i været, lønningene har sunket og sosiale tjenester lider.

Det var forventet fordi det er i tråd både med grunnleggende økonomisk teori og tidligere erfaringer. At økonomien vil lide når staten kutter stort og sier opp ansatte, er lett å forstå. At kuttene kommer når økonomien allerede er i fritt fall, trykker Hellas ned i avgrunnen i stedet for å dra dem opp.

Lånebetingelsene fra EU og IMF til Hellas ligner den såkalte strukturtilpasningen Pengefondet har presset på en rekke u-land. Dette er en pakke med liberalisering av kapitalmarkedene og privatisering, hvor lav inflasjon, stabil eller fast valutakurs og budsjettbalanse har øverste prioritet.

IMFs oppskrift har ikke virket for de fattige landene og den fungerer heller ikke i Europa i dag. Erkeeksempelet på land som har feilet under IMFs regi er Argentina. Landet kollapset i 2001 og ble kastet ut i økonomisk ruin. De kom seg ut av uføret ved å misligholde og reforhandle gjelden, oppheve fastlåsingen av valutakursen til dollar, devaluere pesoen og slik bli konkurransedyktig, ha et underordnet fokus på inflasjon, øke statlig kontroll av økonomien og samtidig har de forbedret de sosiale ytelsene. Stikk motsatt av Pengefondets anbefalinger.

Argentina er blant landene med høyest økonomisk vekst de siste ni årene. Latvias eksempel er en tristere historie. Landet ble rammet hardere enn de fleste av finanskrisen, og i motsetning til Argentina førte den latviske kollapsen til en omfavnelse av EUs/IMFs politikk og Latvia fikk et milliardlån av den nevnte duoen. De fortsetter å holde laten fastlåst til euroen, bruker lite penger over statsbudsjettet når økonomien er i problemer, holder inflasjonen lav og har kuttet lønninger til offentlige ansatte.

Historien til Latvia etter at de fikk kriselånet har dessverre vært stikk motsatt av Argentinas. En allerede trøblete økonomi har fortsatt nedturen og arbeidsledigheten er mer enn doblet. Samtidig har latviere måttet tåle lønnskutt, og befolkningen i landet har dalt kraftig som følge av økonomisk motivert utvandring. Riktignok har økonomien begynt å vokse i år, men arbeidsledigheten er over 16 prosent og folks levekår er langt verre enn før krisa.

Nå er det samme i ferd med å skje i Hellas: en nedadgående trend forsterkes ytterligere av en kuttpolitikk presset fram av EU når den greske økonomien skriker etter stimuli i form av penger spyttet inn for å få i gang produksjonen. Stadig flere mener Hellas burde gjøre som Argentina i stedet for som Latvia. Da må landet ut av euroen for de facto å kunne devaluere. Brussel truer i så tilfelle med utkastelse av EU.

Kriselånet er alt annet enn hjelp til den greske økonomien og det greske folk. IMF har bestandig fremmet kreditorenes og deres næringslivs interesser, og tyske og franske lederne tenker på at egne banker skal få tilbake pengene de har lånt til Hellas.

Grunnen til gjeldssletten er at man har skjønt at Hellas ikke er i stand til å betale. Mange mener landet heller ikke vil klare det med de nye betingelsene. Bankene og kreditorlandene tar altså et tap, men det vi ser nå er et forsøk på å minimere tapet -ikke på å hjelpe grekerne.

Politikken med å sette banker over mennesker er en videreføring av store deler av den vestlige verdens reaksjon på finanskrisa som slo inn i 2008. Etter tredve år med liberalisering av finansnæringen løp den løpsk. Det manifesterte seg med Lehman Brothers' konkurs og en halt verdensøkonomi i årene etter. Svaret fra Vestens makthavere har vært å hive penger etter en næring hvis udugelighet har bidratt til nedgangstider i land etter land.

Under forrige ukes G-20 toppmøte foreslo Argentinas president, Cristina Fernández, at pengene brukt på å redde finanssystemet blir spyttet inn i realøkonomien. "Skal vi finansiere meglere som kun lager derivater eller skal vi finansiere de som produserer mat, varer og tjenester?" spurte hun retorisk. "Jeg foreslår å returnere til en skikkelig kapitalisme. For det vi har nå er en finansiell anarkokapitalisme."

Fernández minte tilhørerne på at økonomiske kriser tidligere har brakt med seg store
omveltninger og totalitære styrer, og at om man ikke kan sikre folk arbeid kan de miste troen på demokratiet. "Det er bedre å konfrontere små, men mektige interesser, enn senere å bli konfrontert med samfunnets vrede."

På den andre siden av Atlanterhavet flyr politiets gummikuler, tåregasskanistere og
sjokkgranater mot Occupy Wall Street-demonstranter som representerer nettopp samfunnets vrede.

I EU, USA og IMF hevder lederne å fremme det frie markeds økonomi samtidig som de forærer milliarder til en næring som har skakkjørt seg selv og store økonomier. Hvis de faktisk er seriøse om handelsliberalismen burde de slutte med denne belønningen av udugelighet. Det skaper omvendte, perverterte og skadelige insentiver.

Hellas fikk lån de ikke burde blitt gitt basert på triksing med tall for å lure långiverne. Svindelen ble assistert av Goldman Sachs. Det er ikke beroligende at den nyoppnevnte sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, er tidligere visedirektør for den amerikanske storbanken - med ansvar for statsgjeld.

Det er på høy tid at finansnæringens posisjon blir utfordret som den mektige lille
interessegruppen de er. Dette kan gjøres ganske enkelt: ved å hjelpe de som virkelig trenger det i stedet for å hjelpe søkkrike personer som ikke har gjort jobben sin.

Om vi ikke er et land av fredsduer, slik mange liker å tro, har vi i alle fall bygget det som kanskje er verdens beste samfunn.

Oppfatningen av Norge i utlandet ligger nært hvordan brorparten av nordmenn ser på eget land: Et lite rike hvor det meste er på stell. Man har det stort sett greit, de fleste har muligheter til å gjøre hva det skulle være og det er lite interne motsetninger. Dette reflekteres i alle mulige statistikker som måler kriminalitet, fattigdom, økonomisk fordeling, sosial mobilitet, levealder og så videre. Det gode inntrykket understrekes årlig når Norge får æren av å toppe FNs indeks for menneskelig utvikling, som vi har gjort åtte av de ti siste årene.

På den internasjonale arena er vi heller ingen sinke. Vi vinner lovord fra øst og vest og vårt rykte som fredsnasjon er lite omdiskutert og neppe overgått av noen. På tross av våre vikingrøtter er det vår evne til å holde de krigerske gener i sjakk som har gjort oss berømte i moderne tid. Vi blir støtt og stadig trukket fram som et eksempel til etterfølgelse og vår rolle som fredsmegler har blitt hyllet i tiår.

Realiteten

Om bildet av Norge som fredsnasjon ikke er i ferd med å rakne burde det i alle fall dét. Da Bondeviks første regjering i 1999 bestemte seg for at Norge skulle slutte seg til NATOs bombing av Jugoslavia var det første gang siden Nazi-Tyskland trakk seg tilbake 1945 at vi hadde vært i krig. Det skulle ikke bli den siste.

Fire år seinere bestemte den samme statsministeren at vi skulle sende soldater til Irak for å bidra til USAs og Storbritannias okkupasjon av Saddam Husseins land; angivelig startet i søken etter masseødeleggelsesvåpen. Disse ble trukket ut når regjeringen skiftet, men enigheten rundt en annen krig var bredere. Etter sigende er det internasjonal terrorisme som bekjempes av norske soldater på tiende året i Afghanistan.

Som om ikke det var nok var vi blant de første landene til å hive oss inn i krigen i Libya. Riktignok har vi en statsminister som insisterer på at Norge ikke deltar i kriger, men han har forståelse for at vi vanlige folk bruker ordet.

Forhandlinger

Om vi kanskje ikke har vært så flinke til å holde oss unna krigsstien de siste årene burde vi i alle fall være stolte av rollen vi har spilt som fredsmegler. Eller?

Vi har hatt en rolle å spille som megler rundt frigjøringen av Øst-Timor og det holdes for tiden forhandlinger i Norge mellom kommunistgeriljaen og regjeringen på Filippinene, men vi har sviktet kapitalt flere ganger.

Før vi gikk til krig mot Jugoslavia var angrepsmaktenes forslag at Slobodan Milosevic skulle skrive under på Rambouillet-avtalen eller bli bombet. Avtaleteksten ville sikret overgivelse av landet han var president i til en fremmed militærallianse. Ingen statsleder i verden ville gått med på noe slikt og det gjorde heller ikke Milosevic. Følgene kjenner vi nå: de NATO-ledede styrkene som skulle beskytte sivile overvar etnisk rensing av Kosovo-serbere som ble jaget vekk, delvis som hevn for Milosevic’ massakre og etniske rensing under NATOs bomberegn. I Libya var ikke forhandlinger en gang vært et samtaleemne før den vestlige intervensjonen.

Nobel

Den mest berømte norske bragden som megler må være Oslo-avtalen. Historikere har dog stemplet traktaten som fordelaktig for den sterke part og begge sider i konflikten har for lengst erklært den for uvirksom. Likevel klarte altså en palestinsk-israelsk trio å motta Nobels fredspris for den tidligere bejublede, men akk så dødfødte enigheten.

Når vi er inne på fredsprisen, kanskje den viktigste pillaren for det norske fredsrykte, så begynner også den å forvitre. Vel viser Martin Luther King Jr., Adolfo Pérez Esquivel, Mohamed el-Baradei med flere at mange flotte folk har fått viktige priser, men dessverre blir disse skjemmet av andre. Når sant skal sies så har komiteen dummet seg ut før, blant annet ved å gi prisen til den israelske statsministeren Menachem Begin for å trekke seg ut av den okkuperte Sinaihalvøya og til Henry Kissinger for, på vegne av USA, å ha hatt intensjonen om å slutte å bombe Vietnam.

Likevel var det få som hadde ventet at en vinner av prisen skulle innta talerstolen og preke at krig er fred. At Obama i tillegg hadde sittet 12 dager som president når han ble nominert, at han var sjef for verdens største militære styrker, kriget verden rundt, torturerte rettsløse fanger på Guantánamo, og at alt dette fortsetter ett og et halvt år etter at fredsprisen ble overrakt gjør det hele latterlig.

Tilbake til oss

For det om Norges rykte og selvbilde som fredsnasjon kan se ut til å basere seg på illusjoner og en svunnen tid har vi faktisk mye å være stolte av i dette landet. Som antydet over har vi det ganske bra i Norge. Vi har naturligvis vårt å stri med, men sett i forhold til sammenlignbare land har vi lite å klage over.

Den nye multikulturalismens inntog har møtt stor motstand, men det kan se ut til at vi har blitt spart for de verste (påståtte) følgene av denne. Raseopptøyene i franske forsteder; bombene i Madrid, London og Stockholm; og deportering av romfolk (EU-borgere) i Italia og Frankrike er ting som virker fjernt for den jevne nordmann. I april avholdt English Defence League en demonstrasjon i lille Blackburn. 2.000 møtte opp og 12 ble arrestert. Senere samme måned skulle den norske avgreiningen markere seg i vår hovedstad. De mønstret to færre demonstranter enn det var arresterte i Blackburn på tross av enorm pressedekning på forhånd.

I Norge har man bygd et samfunn hvor få faller utenfor. Om en jobber i kassa på Prix, som vaskehjelp på sykehuset eller taxisjåfør har man nok midler til å gi en fin oppvekst og gode muligheter til sine barn. I Tyskland tjener postbud ned mot 40 kroner timen.

En arbeidsløshet på 2-3 % gjennom den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet burde si det meste om tryggheten til norske arbeidere. I Spania er en femdel registrert ledige og nær halvparten av de unge i arbeidsstyrken står uten jobb.

Om vi ikke er et land av fredsduer, slik mange liker å tro, har vi i alle fall bygget det som kanskje er verdens beste samfunn. Og det er jo det som er viktigst - for oss selv i alle fall.

Finanskrisens herjinger er kartlagt av et regjeringsutvalg og den generelle konklusjonen er klar: næringen må beskattes hardere. For et par år siden ble tilhengere av Tobinskatt fremdeles ledd av, men nå er kanskje tiden inne.

Når Lehmann Brothers kollaps var et faktum høsten 2008 var det mange som ble sjokkert. Både innenfor og utenfor finansnæringen så folk med mistro på at en bransje som alle piler hadde pekt opp for nå så ut til å være nær randen av sammenbrudd.

Milliardær og atter flere milliarder av dollars ble pumpet inn i råtne banker av Vestens regjeringer for å redde en næring som i hovedsak hadde sin egen skjødesløshet å takke for sin egen misere, mens vanlige folk satt arbeidsløse igjen uten bolig og tilsynelatende uten store framtidsutsikter.

Men bankene går så det suser

Bankenes overskudd og bonusutbetalinger er tilbake på rekordnivå, men det er lite å feire for de arbeidsledige. I tillegg til problemene i USA kan vi også registrere noe som kan se ut til å bli en vedvarende høy ledighet i Europa. En oppsiktsvekkende detalj er at det er landene som har blitt hyllet som de fremste eksemplene på EUs suksess som har kjørt lengst ut i grøfta og merker de tyngste sosiale følgene av krisen.

Irland, Portugal, Spania, Hellas og Estland ble tidligere holdt fram som bevis på hvor bra EU var, også for de mindre rike landene og nye medlemmene av unionen. Nå sliter disse voldsomt med synkende reallønninger og skyhøy arbeidsledighet.

Også de rike strever

Landet til selveste hovedstaden for internasjonal finanskapital, City i London, har også fått slite. Den nye regjeringen fikk kjenne folkets vrede etter at det ble offentliggjort at en halv million offentlige ansatte skulle få sparken og at i den allerede dyre høyere utdanningen skulle brukerbetalingen tredobles. Både USA og Storbritannia har tydd til å trykke penger for å komme seg ut av krisen.

I motsetning av hva bildet i media har vært så har det ikke manglet på advarsler på at en krise var i emning. Allerede i 1993 skrev den franske økonomen François Chesnais ”La mondialisation du capital” (The globalization of capital) hvor han advarte mot finansialiseringen (financiarisation) av økonomien og pekte spesifikt på boligmarkedet i USA som den mest sannsynlige utløsende årsaken til en global krise. Kenneth Gailbraith er en annen velkjent økonom som har bemerket seg med sin kritikk av bank- og finanssystemet, inkludert sentralbankpolitikk.

Kritikk fra Norge

I Norge har NTNUs økonom Rune Skarstein pekt seg ut som en av de fremste kritikerne av finansnæringen og de gode premissene for dens virke garantert av lovgivning og skatter fra staten. I boken "Økonomi på en annen måte" fra 2008 advarte også han mot en voksende uproduktiv og direkte destruktiv finansnæring.

Attac har stått på barrikadene siden de ble stiftet i 1998 av blant annet den nevnte François Chesnais og har måttet tåle mye hån og tyn fra det økonomiske og politiske etablissement. Nå ser det ut til at deres analyser og løsninger har vunnet mer gehør; ikke på grunn av deres argumentasjon plutselig har blitt så mye mer overbevisende, men fordi realitetene på bakken har endret seg og deres dystre spådommer faktisk har slått til. De har i seienere tid fått følge av et vell av organisasjoner i Robin Hood-kampanjen som kjemper for bl.a. en transaksjonsskatt på alt av verdipapirer.

Debatt

På høyresiden har ikke Attac, Skarstein og andre vunnet over sine skeptikere. På tross av at tidligere sentralbanksjef i USA Alan Greenspan på det nærmeste har beklaget sin rolle i det som skulle bli den største økonomiske krisen siden den store depresjonen på 1920-30-tallet mener at bank- og finansnæringens ikke har fått for frie tøyler.

Enkelte har ment at for mye regulering var årsaken til krisen og at deregulering dermed er det som trengs for å unngå en gjentakelse, mens andre mener status quo er greit. Om ikke tiden er inne for endringer i finansnæringen er det i alle fall på høy tid at saken blir diskutert.

På grunnlag av dette vil Radikalt økonominettverk arrangere seminaret ”Tid for Tobinskatt?” førstkommende lørdag 11.45-15.30 på Litteraturhuset. Attac skal møte Arbeiderpartiet og Finansnæringens fellesorganisasjon til debatt før nevnte Rune Skarstein skal holde foredrag om finanskrisen årsaker. Kjetil Abildsnes fra Kirkens Nødhjelp og Robin Hood-kampanjen vil avslutte dagen. Det åpnes for spørsmål fra salen til alle seansene.

Innlegget er skrevet at Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt økonominettverk, og publisert på nettverkets hjemmeside okonominettverket.no og dets blogg okonominettverket.blogspot.com.

Norge er i krig igjen og bryter FNs sikkerhetsråds resolusjon som var ment å rettferdiggjøre krigen.

Like fort som FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt en resolusjon som garanterte vestlig intervensjon i Libya i tråd med internasjonal lov brøyt de vestlige maktene den og illegitimiserte egne aksjoner.

Resolusjonen

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 (2011) er blitt brukt som den nødvendige tommelen opp som vestlige stater trengte for å legitimere en invasjon av Libya.

Hele resolusjonen er bygget rundt behovet for å beskytte sivile i Libya og er begrunnet i Ghaddafi-regimets umenneskelige behandling av demonstranter og deretter mangelen for hensyn til sivile i den nåværende borgerkrigen vi er vitne til.

Resolusjonen går spesifikt inn for en flyforbudssone som et tiltak som vil være med på å beskytte sivilbefolkningen i landet. I tillegg innfører 1973 sammen med 1970 en våpenembargo mot Libya, beodrer frysing av kontoene til libyske statsledere og innfører reiserestriksjoner mot en rekke av disse samt å klargjøre for etterforskning av dem og eventuelle forbrytelser mot menneskeheten.

I teksten legges det også vekt på Den afrikanske unions og Den arabiske ligas støtte til en flyforbudssone og begge har også stilt seg bak resolusjonen. Det står ingenting om regimeskifte, mord av Ghaddafi eller andre sentrale ledere.

Hva skjer?

På tross av at den formelle prioriteten er minking av sivile lidelsen i den spesifikke situasjonen en står i nå i Libya - demonstrasjoner og borgerkrig og uholdbar håndtering av dette, ikke det generelle livet under Ghaddafis styre - virker det som man går for å få has på mannen som har vært inn og ut av Vestens liste av "våre drittsekker" i 42 år.

Bombemålene har i stor grad vært i hovedstaden Tripoli. Der har Ghaddafis hovedkvarter blitt bombet samt broer, veier og sykehus. Riktignok har også libyske fly, antilufskyts blitt tatt ut i henhold til 1973, men mye av krigingen er absolutt ikke i tråd med resolusjonen.

Dette er nok også en del av grunnen til at både Den afrikanske union og Den arabiske liga, i tillegg til Russland og Kina, som begge stemte blankt i sikkerhetsrådets avstemming, alle har gått imot Vestens krigføring.

Hva bør gjøres?

Når man nå en gang hadde vedtatt en resolusjon som la til rette for utenlandsk intervensjon i Libya, kunne en tro at dette la ypperlig til rette for forhandlinger med Ghaddafi. "Nå retter du deg etter resolusjon 1970 ellers får du smake Vestens bomberegn." Det ville vært en troverdig trussel og kunne tvunget Ghaddafi til å etterfølge resolusjonene og den umiddelbare faren for drap av sivile, som 1973 er ment laget for, ville avtatt.

I stedet har man altså valgt å gå til krig med bombing av en storbyer og det som ble lagt til grunn for å eventuelt gå inn i Libya - å beskytte sivile - blir latterliggjort av handlingene til de som ivret mest for å få gjennom en resolusjon. Verdt å merke seg er det også at flere blant de som har stått i første rekke for å starte krigen mot Libya er de samme som har forsynt landet med de våpnene som har tatt livet av opposisjonelle, sivile, opprørere og nå vil ta livet av soldatene sendt for å gjøre kål på Ghaddafi.

Vestens hykleri i den arabiske opprørsbølgen har vært direkte pinlig å se på. Dette kan eksemplifiseres ved Frankrikes støtte til Tunisia mens demonstrasjonene pågikk, deres våpensalg til Libya, deres ministres gratisferier til Mubaraks og Ben-Alis ferieparadiser, Italias tette samarbeid med Libya, Italias og USAs støtte til Mubarak og USAs (militær-)støtte til diktatorene i Bahrain, Saudi-Arabia og Jemen.

Krig for å redde FN!

Under forberedelsene til sikkerhetsrådets resolusjon 1973 var Norge på sidelinja. Vi har jo heller ingen plass i rådet. Ei heller har vi noen tradisjon for å komme med annet enn prisippielle uttalelser på tidlig tidspunkt i slike konflikter, så annet var kanskje ikke å regne med.

Fra regjeringshold ble militæraksjoner avvist og frarådet, men da resolusjonen ble vedtatt fikk fløyta en annen lyd. Norge var da forpliktet til å gå til krig mot Libya, skal en tro statsministeren (han sa naturligvis ikke krig). Om han mener land som Tyskland og Sverige, som ikke vil være med på krigshandlinene, bryter resolusjonen er uvisst.

I gårsdagens Klassekampen uttrykker Stoltenberg at Norges involvering er en utstrakt hånd til FN og konseptet om FN-godkjent vestlig intervensjon i diktaturer mer enn for å hjelpe noen i Libya. "Da FNs vedtak var klart hadde vi ikke noen annet valg (...) Det er avgjørende for FNs troverdighet at vi nå følger vedtaket opp og sørger for at dette også danner presendens for framtiden (...) FN avhenger av det."

Det hadde vært fint om statsministeren tok seg tid til å lese resolusjonen som nå er bakgrunnen for at Norge slutter seg til nok en krig. Da hadde han kanskje skjønt at ved å slutte oss til de militære aksjonene som nå pågår i Libya bryter vi resolusjonen.

Norge er i krig igjen - det er sorgens dag.