Jens Nauntofte
- Jeg smeltet sammen med massen av begeistrede landsmenn, unge, gamle, folk fra forstedene, rike, fattige. Jeg har aldri før opplevd å føle at hele Egypt plutselig er samlet rundt meg, sier bestselgerforfatteren Alaa Al Aswany om sine dager på Tahrirplassen i februar 2011.
Jens Nauntofte
Journalist og forfatter.
Denne teksten er et utdrag fra hans nye bok, «Tyrannernes fald. En rejse i Det Arabiske Forår».
«I alle diktaturer skjer det samme.»
Alaa Al Aswany, egyptisk forfatter
«Jeg har aldri før opplevd å føle at hele Egypt plutselig er samlet rundt meg.»
Alaa Al Aswany, egyptisk forfatter
Jens Nauntofte
Journalist, forfatter og mangeårig utenrikskorrespondent med Midtøsten som spesialfelt.
Han reiste første gang til Midtøsten i 1961-1962 og har siden vært kommentator og korrespondent for Orientering Redaktionen, TV-Aktuelt og DR‘s Horisont i DR, samt Dagsavisen i Norge.
I februar 2011 sto han på Tahrir-plassen i Kairo. Den arabiske våren var nettopp sprunget ut.
De neste 18 månedene reiste han gjennom Tunis, Libya, Egypt og Syria. Resultatet er boken «Tyrannernes fald. En rejse i Det Arabiske Forår», som utkommer på dansk denne uka.
Første gang jeg møter den egyptiske bestselgerforfatteren Al Aswany er under en av de store demonstrasjonene på Tahrirplassen de første dagene etter at Mubarak-regimet falt i februar 2011.
I løpet av opprørets atten dager var Aswany mer på plassen enn han var hjemme. Han var oppstemt av det uventede opprøret og det berørte ham dypt. Han hadde ventet på det, forutsagt at det ville skje. Likevel kom det overraskende på ham. Denne ettermiddagen slentrer han rundt og småsnakker med folk. En av mine egyptiske venner peker ham ut. Jeg går direkte bort til ham og får en intervjuavtale samme ettermiddag.
«Skal du opp til Dr. Aswany?» To eldre damer er på vei inn i heisen når de oppdager meg. De insisterer på at jeg skal bli med dem. «Det er for langt gå opp. Kom inn,» sier den ene på fransk. Det er som at bli kastet tilbake til mine tidligste besøk i Kairo på 1960-tallet, da det bedre borgerskap snakket fransk like godt som arabisk.
Det er en bedøvende duft av parfyme i den trange heisen med mørkebrune mahognipaneler og gylne messinghåndtak. Det er egentlig bare plass til to av gangen. Vi står tett. «Vi passer godt på Dr. Aswany,» sier den første, den andre nikker og føyer til, «og det er nødvendig, for det hender det dukker opp noen onde fyrer med langt skjegg som vil plage ham og yppe til bråk. De kaster vi bare ut. De skal ikke få plage doktoren. Han skal ha ro, slik at han kan skrive flere flotte bøker.»
Alaa Al Aswany er i dag Egypts mest framtredende forfatter, med millioner av lesere i utlandet og i den øvrige arabiske verden. Gjennombruddsromanen var «Yacoubian-bygningen». Romanen fanger en stemning fra Kairo på 1900-tallet, samlet i en stor gammel bygning, der alle samfunnets forskjellige grupper er representert. Med Yacoubian-bygningen skaper han scenen der en rekke skjebner utfolder seg med konsekvenser for alle deler av samfunnet - et univers fylt med farger, stemninger og medrivende fortellinger.
En ung mann åpner Aswanys dør, tar min jakke og viser meg inn til «Doktoren». Vi er i hans tannlegeklinikk. Tannlegestoler er i grønt lær. Aswany reiser seg fra et marmorbord som fungerer som hans arbeidsbord. Han røyker en sigarett og kaster seg straks ut i en samtale. «Du skulle ha blitt med meg nede på Tahrir. Jeg sto en stund i utkanten av plassen og røkte en sigarett, da en eldre dame, sikkert over 70 år, kom bort til meg og sa med streng stemme: «Du bør plukke opp den sigarettpakken som jeg så du kastet på bakken. Vårt land skal nå være rent. Ellers vil vi ikke lykkes med revolusjonen.» Det slo meg at noe virkelig er nytt. En kvinne fra den generasjonen, eller fra en hvilken som helst generasjon, egentlig, ville tidligere aldri funnet på å si noe sånt. Holde Kairo rent? Vakkert og absurd på samme tid. Kairo er en av verdens mest forsøplede byer, og det vil den forbli, revolusjon eller ikke.»
Det er 19. februar 2011, åtte dager etter at Hosni Mubarak trådte tilbake. Alt flyter, bare én ting står fast: Revolusjonen er gjennomført, sier Aswany, og betoner at den er irreversibel. Den kan ikke annulleres.
«Jeg frydet meg da jeg så millioner av mennesker som gikk ut på gatene og viste verden at det nå var tid for handling. Alle gjorde noe, på hver sin måte. Jeg holdt en tale på Tahrirplassen. Jeg snakket med alle som trengte inspirasjon. Som kjent forfatter er det nettopp når det skjer en slik samfunnsrevolusjon, hvis man er enig i den, at det er viktig at ta del, vise andre at det nytter å handle, å stå sammen.»
«Hvorfor kom revolusjonen akkurat nå?»
«I et intervju jeg ga New York Times i 2007 insisterte jeg på at vi nærmet oss den store forandringen. Likevel kom 25. januar 2011 overraskende på meg. Jeg husker jeg kvelden før tenkte: Nå, enda en gang, er det 300 demonstranter mot 3.000 bevæpnede betjenter. Som vanlig sto jeg opp tidlig neste morgen, tok en kopp kaffe og gikk straks i gang med å skrive. Ved lunsjtider, da jeg var ferdig, skrudde jeg på TV-en og oppdaget at det var millioner av mennesker samlet i gatene, og at folk ustanselig strømmet til. Det var begynnelsen på en revolusjon, igangsatt av unge bloggere, men den tilhørte hele Egypt. Regjeringen forsøkte først å slå den tilbake med sine umodne ideer. Den skjønte ikke hva som var i gang før det var for seint. Jeg gikk ned til Tahrir og greide ikke å rive meg løs. Jeg smeltet sammen med massen av begeistrede landsmenn, unge, gamle, folk fra forstedene, rike, fattige. Jeg har aldri før opplevd å føle at hele Egypt plutselig er samlet rundt meg.»
«En revolusjon er en spesiell gren på menneskenes historie», fortsetter Aswany. «En revolusjon er som når du blir forelsket, det er noe som skjer plutselig og uventet. Sånn var det. Som under Pariserkommunen oppsto det alle mulige kreative initiativer - det var komiteer for alt, noen hentet mat, lagde te, bygde toaletter, pasifiserte bøllene. Det var en stor familiesammenkomst. Samtidig var vi i gang med å skrive et nytt kapittel av Egypts historie.»
«I alle diktaturer skjer det samme. Les Gabriel Garcia Márquez. Man kan se fem forskjellige trinn i revolusjonen mot Mubarak. Først kommer regimets fullstendige benektelse. Opprøret blir avvist. Trinn nummer to kommer når regimets folk innser at det virkelig er et opprør på gang. Da sa Mubarak: «Mitt folk elsker meg og setter pris på meg. Ignorer demonstrantene. De styres av mine fiender utenfra.» På det tredje trinnet ble regjeringen skiftet ut og nye ministre ble pekt ut. Fjerde trinn er der hvor presidenten føler seg presset opp i et hjørne, og slår tilbake med voldsomme angrep. Da er han i ferd med å miste kontakten med virkeligheten, og han føler seg alene og forrådt. Femte trinn: Good bye.»
«De atten dagene har gitt meg en ny forståelse. Jeg skriver ofte ordet «folk» i mine bøker. Men plutselig skjønte jeg den virkelige betydning av det ordet. Jeg sto jo der, nettopp midt mellom folk. Det som begeistret meg spesielt var å se besluttsomheten, den felles ånd, som inspirerte alle som var med. Jeg elsket hvert minutt av den revolusjonen,» slutter Alaa Al Aswany.
Bombene mot sikkerhetshovedkvarteret i Damaskus er et direkte angrep på nervesenteret i Bashar al-Assads innerste krets, og en sterk advarsel til Assad.
Den indre krets, også kalt Assad-klanen eller «kjøkkenkabinettet», er hardt rammet av både sikkerhetssjef Asser Shawkats og forsvarsminister Daoud Rajhas død. Det antas også at Bashar al-Assads bror, Maher al-Assad, er hardt såret. Uten de to sterke kortene i sin innerste krets, står Bashar al-Assad tilbake med storesøsteren.
Bushra al-Assad, som var gift med Asser Shawkat, er et sterkt kort i familieklanen. Assad-styret reagerte på bombeattentatet med en voldsom offensiv i Damaskus gater.
- Regimet har reagert helt hysterisk på angrepet, sier Rami al-Sayyed, en aktivist i Damaskus.
Hvordan Bashar al-Assad stiller seg til denne første virkelige krisen i hans 12 år lange regjeringstid, kan man ikke vite. Han har ikke meldt seg etter angrepet, og det antas at han oppholder seg i sitt sommerpalass ved havet i Latakia. Bashar al-Assad er i dag 48 år gammel. Han er øyelege av utdannelse, og dermed en sivil, men han er plassert midt i Midtøstens mest dramatiske krisesenter, med et Syria i borgerkrig, 18.000 drepte, og en krig under utvikling over hele landet.
Bashar har grunn til å frykte at Syria ender opp i en langstrakt borgerkrig som nabolandet Libanon, som opplevde en 15 år lang krig fra 1975 til 1990. En annen parallell er de historiske erfaringer fra Bosniakrigen, hvor serbere og bosniere (muslimer) intenst kjempet mot hverandre i kjølvannet av den jugoslaviske borgerkrigen. Det er en skjebne syrerne med god grunn frykter i dag.
Syria er et samfunn delt opp mellom et stort sunnimuslimsk flertall og en rekke minoriteter, som alawitter, kristne, drusere, kurdere. Det er den alawittiske mindretallsgruppen som med Assad-klanen har hatt makten de siste 42 årene. Det alawittene frykter er at sunnimuslimene kommer til makten hvis Assad-klanen mister balansen. Da vil det være en del regnskaper det skal gjøres opp for. Det gruer alawittene seg til, og derfor støtter de uforbeholdent Assads styre. Det er derfor en tøff krise Bashar al-Assad er blitt kastet ut i med onsdagens angrep mot hans nære rådgivere.
Assad overtok styringen av Syria for 12 år siden etter faren Hafez al-Assad. Den gang var landet stabilt og samlet. Hvem kunne i år 2000 forestille seg et Damaskus som i dag, der det kjempes i gatene om makten i Syria? Det virkelige nederlaget for sivilisten Bashar er at han er blitt gitt en kamp han ikke kan vinne. Han kan overleve en tid som president. Men det finnes ingen vei tilbake til et land i ro. Nå er den onde ånden sluppet ut av flasken, og det finnes ingen fredsmegler som kan bringe ånden tilbake i flasken og sette proppen i.
Assads svoger Assaf Shawkat, som ble drept av onsdagens bomber, er på mange måter en mann som har et tungt medansvar for Syrias kaos. Han var med i gruppen som ved Bashars maktovertakelse frarådet at den unge, uerfarne presidenten beveget seg for langt inn på en reformkurs. Reformer var faktisk en del av Bashars plan, og han tok de første skritt mot en «vår i Damaskus», men det ble verken noen syrisk eller arabisk vår. Shawkat gikk i motsatt retning og hadde flertall i «kjøkkenkabinettet», som man populært kaller klanen - siden de ikke er flere enn at de alle kan sitte samtidig ved Assad-familiens store kjøkkenbord.
Det ble den harde linje som vant. Og i den avgjørende situasjonen valgte Bashar å gå 100 prosent med klanen for å unngå å bli dyttet ut i kulden. Så sterk innflytelse hadde den fryktede Asser Shawkat. Derfor skal man ikke regne med at Assad-regimet nå tar på seg fløyelshansker og forsøker å forsone seg med borgerkrigens forskjellige parter. Tvert imot vil regimet brette opp ermene og kjempe for sin overlevelse. Med andre ord vil opposisjonen ikke få lov til å innkassere noen fordeler ved likvideringen av Assad-klanens sterke menn.
Samtidig domineres situasjonen av et stort element av uvisshet. Hvis det lykkes opposisjonen å holde fast på momentumet den har hatt den siste tida, så kan oppgjøret i Syria stå ved et veiskille. Det er et faktum at Den Frie Syriske Hær de siste månedene har fått nye forsyninger av våpen og materiell fra regjeringene i Saudi-Arabia og Qatar, samt fra amerikanske CIA. Samtidig har noen tusener regjeringssoldater, offiserer og piloter desertert. Flere av dem har brakt sine familier i sikkerhet i Tyrkia, mens de selv melder seg - med all sin militære erfarenhet - for å kjempe under Den Frie Syriske Hærs revolusjonsfaner.
Sannsynligheten for et kupp mot Bashar al-Assad er økende. Med dødsstøtet mot Assads innerste krets og det momentum opposisjonsstyrkene nå har sikret seg, er det også en mulighet for at samholdet mellom alawittene bak Assad-styret bryter sammen. Det er et av alternativene Bashar al-Assad nå må drøfte med restene av den innerste kretsen i sitt sommerpalass ved Middelhavet. Fortsatt har styret en sterk militær slagkraft, med enorme lagre av våpen, fly og mannskap.
Bare de færreste kjennere av situasjonen mener at Assad-styret allerede står for fall. Men tidspunktet nærmer seg det berømte vippepunktet, hvor selv en mindre forskyvning i maktbalansen kan utløse «en ny syrisk vår».
Den danske journalisten og kommentatoren Jens Nauntofte (73) har dekket Midtøsten siden 1969 og gitt ut en rekke bøker. Han jobber nå med en bok om konsekvensene av arabervåren.
Konflikten i Syria er fastlåst. Den triste og brutale sannhet er at militærmakt er den eneste måten å kaste president Assad på.
DAMASKUS (Dagsavisen): Over 55 land presser på for at Bashar al-Assad skal trekke seg. Det blåser han i. Realiteten er at Assad blir ved sin presidentpost inntil noen fjerner ham med makt. Den internasjonale opinionen er for tida opprørt over den fjerde store massakren på sivile på kort tid. Men protester har ingen virkning. Man må innta Damaskus med voldsom militærmakt om man skal klare å fjerne Assad fysisk. Men ingen har lyst til noen slik militærintervensjon så lenge det ikke er noen FN-støtte for den.
Jeg har nettopp besøkt Damaskus. Både regjeringens talsmann så vel som kjente opposisjonelle sier Assad ikke er ett skritt nærmere å oppgi makten enn han var i fjor vår, da krisen nettopp hadde begynt.
Å snakke med Assads offisielle talsmann, Jihad Makdissi, var en bisarr opplevelse. Jeg nevnte krigen, og han avbrøt meg med at «her har vi ingen krig». Ja vel, men opprøret da, svarer jeg. Svarer kom kontant: «Vi har ikke noe opprør i Syria». Tredje forsøk: «Men FSA, Den frie syriske hæren, har innledet en væpnet oppstand ...» Makdissi ristet på hodet: «FSA er noen forvirrede enkeltpersoner som prøver å utfordre regjeringshæren, og slikt dør man av!»
Talsmannens svar er ganske representative for hvordan kretsen rundt Assad ser på krigen. Trass i at over 13.000 mennesker er drept, at mange flere er såret og at byer som Homs, Hama og Dera‘a har fått voldsomme ødeleggelser i regjeringshærens beskytning, så insisterer regjeringen på at alt er normalt og rolig. Assad selv holdt nylig en tale i det nyvalgte parlamentet hvor alle klappet, uansett hva han sa. Hans ubrukelige løfter om nye reformer er ord, ord, ord, uten noen forbindelse til Syrias virkelighet. Det er nytale, «newspeak», i George Orwells betydning av ordet. Å besøke Damaskus gir i seg selv assosiasjoner til Orwells beskrivelse av det totalitære univers, med de meningsløse forklaringene regimet avleverer uten å bry seg om at ingen utenfor deres egen krets finner noen logisk sammenheng.
Tålmodigheten Kofi Annan har utvist ved de gjentatte forhandlingene med Assad er imponerende. Assad lover å overholde sekspunktplanen, hvorpå han umiddelbart bryter den på et avgjørende punkt: Istedenfor å trekke styrkene sine tilbake, lar han dem bombe løs.
For å analysere Bashar al-Assads situasjon, er det nødvendig å legge inn det premiss at presidenten definitivt blir ved sin post inntil han fjernes ved et militærkupp. I motsetning til den tunisiske presidenten Ben Ali og Egypts Hosni Mubarak, kan han ikke tvinges bort. I verste fall kan han tenke seg å måtte flytte hovedsetet sitt til et sikkert alawittisk støttepunkt i den nordvestlige delen av landet. Men dette punktet er slett ikke nådd. Både Ben Ali og Mubarak var konfrontert med en million mennesker i gatene som krevde deres avgang. I begge tilfeller ble de tvunget ut gjennom diktat fra sine egne øverste militærsjefer. I Damaskus er det ingen som våger å demonstrere. Det er stille i gatene.
En tenksom syrisk opposisjonspolitiker gjorde seg denne betraktning: Se på de gjentatte massakrene og operasjonsplanene som det syriske militæret og dets drapspatruljer (shabihaene) gjennomfører. De finner alle sted i et belte gjennom sunnibebodde områder fra Damaskus opp til Latakia ved kysten. Trolig er forklaringen at det her skapes en alawittisk korridor som forbinder det alawittiske styret i hovedstaden med dets kjerneland i nordvest.
Altså en sekterisk begrunnelse for de gjentatte massakrene. De er ikke nødvendigvis styrt av et kontor i hovedstaden. Hele militærledelsen er alawittisk. Den handler ikke kun i Assads interesse, men like fullt for å sikre egen stilling. Alawittene er pinlig klar over at i det øyeblikk Assad-familiens alawittiske diktatur måtte bryte sammen, så blir det paybacktime. En sunnimuslimsk hevnbølge vil bryte løs i hele Syria. Det forklarer at alawittene klamrer seg til sine nåværende maktposisjoner.
Man kan spekulere i - som mange gjør - at selv om Bashar al-Assad måtte ønske å la seg fly langt bort, til Iran eller Russland, så vil han ikke få lov til det. Brødrene, søster, fetterne og den øvrige familien hans sitter i den indre beslutningskretsen (det såkalte kjøkkenkabinettet), og de holder sammen med åpen bruk av alle metoder som står til rådighet.
Derfor betonte opposisjonspolitikerne jeg møtte i Libanon og Tyrkia sterkt følgende: Hvis det ikke er internasjonal vilje til en reell invasjon og flysikre korridorer i den nordlige delen av landet, så bør man hurtig gi dem penger og våpen til å gjøre det selv. Som de selv sier: Det er kun én vei, og det er å presse kniven mot strupen til Assad hær og ham selv. Det må skje militært.
Den danske journalisten og kommentatoren Jens Nauntofte (73) har dekket Midtøsten siden 1969 og gitt ut en rekke bøker. Han jobber nå med en bok om konsekvensene av arabervåren og har nettopp vært inne i Syria.