I et debattinnlegg publisert i Aftenpostens nettutgave 23. april skriver arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (AP) og stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (AP) om uføretrygd og antallet uføretrygdede. De går skarpt i rette med grumsete fordommer, lettvinte løsninger og forenklede årsaksforhold. I kortform og litt folkelig oppfatter jeg budskapet deres slik. – Stopp hetsen av uføretrygdede. La oss heller komme videre for å hindre at folk blir unødvendig uførepensjonert. Det er ikke faktagrunnlag for å hevde at vi har en eksplosjonsartet økning i antallet uføretrygdede; i alle fall hvis vi går bak tallene.

Jeg er på bakgrunn av attføringsbedriftenes erfaringer i all hovedsak enig med Bjurstrøm og Trettebergstuen. De kommer helt sikkert til å beskyldes for å bagatellisere at vi har altfor mange som lever på passive ytelser og at langt flere kan mobiliseres til jobb. Min reaksjon er snarere motsatt. Statsråden og stortingsrepresentanten opptrer både faktabasert og ansvarlig i dette innlegget. Å ha en uføretrygd å leve av er et adelsmerke med det norske samfunnet. Dette står ikke i motsetning til økt kraft og trykk for å bygge broer til arbeidslivet for de som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Her er det forbedringsmuligheter for oss alle inkludert regjeringen, Nav, arbeidslivet og attføringsbedriftene. Bare på den måten kan vi hindre at vi i fremtiden får et samfunn med altfor mange unødvendig uføretrygdede. Det er her vi må ha diskusjonene fremover, og ikke hvordan man skal gjøre det verst mulig for folk som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Her har Statsråd Bjurstrøm og stortingsrepresentant Trettebergstuen satt en viktig standard.

Dette er ingen ny debatt selv om den nå foregår på faceboken og i mindre grad rundt kjøkkenbordene eller i nabolaget. Ordbruken er dessuten annerledes enn for 40 og 50 år siden hvor man snakket nedsettende om de som var «arbeidsskye». Nå har vi et tilsynelatende snillere språk. Likevel var det mange som også den gang mente at noen snyltet på samfunnet, og at det var altfor lett å få uføretrygd. Andre mente at et godt sikkerhetsnett måtte ha så store masker at det unntaksvis også kunne bli brukt av folk som ikke trengte det. I dag brukes mer nøytrale begreper når man indirekte sier at mange ikke vil jobbe, men heller ha trygd. Nå sier man «at det må alltid lønne seg arbeide» eller at «Uføretrygd smitter».

Vår store lyriker Olav H Hauge som for øvrig var plaget med psykisk sykdom og manglende arbeidsevne i deler av livet, greide som oss andre ikke alltid å skille mellom det nye og gamle. Men han hadde et dikterisk språk å spille på når han skriver:

I dag såg eg to månar, ein ny og ein gamal. Eg har stor tru på nymånen. Men det er vel den gamle.   

Mange kommer til attføringsbedriften fast bestemt på å komme seg i jobb. Andre ser derimot på dette møtet som en slitsom og unødvendig ekstrarunde før man kan få uføretrygd. Det er ikke alltid sikkert at førstnevnte kategori kommer i jobb samtidig som overraskende mange kan komme i jobb selv om det var uføretrygden som kanskje lokket mest. Det er dette perspektivet man mister hvis man er mer opptatt av om den fremtidige trygden er fortjent eller ikke. Jeg tror på attføring og arbeidsrettede tiltak aller helst så tidlig som mulig. Jeg tror vi oppnår aller mest med god attføring som er arbeidstrening i kombinasjon med målrettet oppfølging. Kall det gjerne coaching.  Det handler uansett om å snu hodene både hos arbeidsgivere som har bruk for arbeidskraft og folk på attføring. Om det er nymånen eller den gamle? Vet ikke. Men jeg tror det virker!

Eddi Eidsvåg er en dyktig foredragsholder. Han må gjerne beskytte pøbelprosjektet sitt. Men hvis han ikke vil at andre skal inspireres av ham, må han slutte å holde foredrag!

Attføringsbedriften Rana Produkter er i gang med et forprosjekt sammen med andre gode krefter i Rana for å få ungdom tilbake til arbeidslivet. Det får Eddi Eidsvåg til å tenne på alle pluggene, og nå vil han sende en advokat på ranaværingene for å beskytte sitt eget forretningskonsept (pøbelprosjektet). Eddi Eidsvåg er en dyktig foredragsholder. Han må gjerne beskytte prosjektet sitt, men jeg har likevel to råd til ham. Hvis han ikke vil at andre skal inspireres av ham, må han slutte å holde foredrag! Pøbelprosjektet har fått mye til, men det er også andre som kan jobbe med ungdom og andre som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Kanskje kan Eidsvåg lære av andre som også har kompetanse?

Rana Produkter har nemlig drevet med attføring for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet i årtier. Bedriften formidler om lag 50 % tilbake jobb, og har høy kompetanse. Det har også samarbeidspartneren Frikult i Rana som Rana Produkter skal samarbeide i det aktuelle prosjektet. At disse sammen med Nav og gatediakonen i Rana i tillegg til egen kompetanse også lar seg inspirere av Eddi Eidsvåg, synes jeg vitner om modenhet og åpenhet. Ja, det er faktisk slik verden drives fremover.

I regi av attføringsbedriftene drives for eksempel karriereveiledning etter fastsatt sertifisering og moderne prinsipper, men det hadde ikke falt oss inn å nekte andre å drive med karriereveiledning. I attføringsbransjen har vi utviklet verktøy på en rekke områder som for eksempel å kombinere lese og skriveopplæring med arbeidstrening, kosthold og livsstil, personlig økonomi. Listen kunne gjøres lenger, men vi i attføringsbransjen er ikke så teite at vi tror at vi er de eneste som ”kan”. Dessuten er det rett og slett i samfunnets interesse at flere driver med god attføring for å få folk tilbake til arbeidslivet. Her er Eddi Eidsvåg en av mange flinke aktører. En av attføringsbedriftene våre – Durapart A/S i Arendal – drev for eksempel fram et prøveprosjekt hvor man koplet helse og arbeid på en ny måte. Dette ”stjal” en samlet arbeids-, og sosialkomite. Stortinget gjorde dette altså til et nytt arbeidsmarkedstiltak for hele landet både for sykemeldte og personer utenfor arbeidslivet. Dette tiltaket heter Arbeidsrettet Rehabilitering, og langt flere aktører enn attføringsbedriftene driver nå med dette. Skulle vi holdt krampaktiv på at dette var vårt? Nei; vi sier heller takk til Stortinget som gjorde dette landsomfattende!

Det er mulig at vi i Attføringsbedriftene er litt naive når vi ikke beskytter attføringsideene våre. Kanskje har det sammenheng med at attføringsbedriftene er samfunnsbedrifter som ikke har profitt som formål?  Uansett må det likevel være slik at ulike aktører må lære av hverandre for å få gode resultater både for ungdom og samfunnet.

Et perspektiv drukner i den ofte unyanserte uføredebatten: Hva kan vi gjøre for å hindre unødvendig uføretrygdede i fremtiden?

Uføremeldingen legges fram i morgen.  Den vil heldigvis slå ring om uføretrygden. Karin Andersen (SV) og Raymond Johansen (AP) har sagt det før, og jeg er helt enig: En uføretrygd som man kan leve av, er et adelsmerke med det norske samfunnet. Jeg er derfor også enig med seniorforsker Knut Røed fra Frischsenteret som uttaler til Klassekampen 25.mai at det beste er ….å kombinere en høy kompensasjonsgrad ( les en uføretrygd å leve av) med aktiviserende ordninger for eksempel gradert sykemelding.

Jeg tror at regjeringen i morgen også vil legge fram forslag som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er bra, men et perspektiv drukner i den ofte unyanserte uføredebatten: Hva kan vi gjøre for å hindre unødvendig uføretrygdede i fremtiden?

Etter min mening er det helt urealistisk å tro at vi kan redusere antallet uføretrygdede i årene fremover. Men en så høy sysselsetting som vi har i Norge og med en aldrende befolkning sier det nesten seg selv. Likevel er det mulig å stanse veksten i antallet uføretrygdede, men det krever kraftfulle investeringer som samfunnet først vil få avkastning på etter noen år i form av redusert vekst i antallet uføretrygdede. Vi trenger mer satsning på aktiviserende tiltak som for eksempel gradert sykemelding og det nye tiltaket Arbeidsrettet Rehabilitering som nå sliter med pusteproblemer som følge av manglende bevilgninger.  Vi trenger kort og godt en mer offensiv attføringspolitikk for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet. Dette må bety langt flere tiltaksplasser, reduserte ventetider og enda mer satsning på jobbmatchende attføringstilbud.    

Statsråd Hanne Bjurstrøm fortjener honnør for å ha prioritert de som har mest nytte av arbeidsmarkedstiltak i revidert nasjonalbudsjett.

Revidert nasjonalbudsjett legger opp til en styrking av arbeidsmarkedstiltak for personer med nedsatt arbeidsevne med 2600 nye tiltaksplasser. Samtidig reduseres tiltaksplasser for ordinært ledige med 2100 plasser for annet halvår.

Selv om dette i sum betyr kun en økning på 500 plasser totalt sett, er signalet statsråden gir gjennom denne vridningen av tiltaksplasser svært viktig. Revidert nasjonalbudsjett er sjelden et instrument for de store politiske grep og satsinger, men snarere en bekreftelse om hvorvidt regjeringen greier å justere seg i forhold til aktuelle behov.

Da er det logikk i å styrke arbeidsmarkedstiltakene overfor personer som står lengre fra arbeidsmarkedet og som i liten grad på egen hånd greier å nyttiggjøre seg et bedret arbeidsmarked for å komme i jobb. Forskningen er også entydig at det er denne gruppen som har mest nytte av arbeidsmarkedstiltak. Ordinært ledige greier i stor grad å komme seg i arbeid på egenhånd, spesielt når forholdene på arbeidsmarkedet er gode.

Sett i lys av dette gir revidert et viktig signal, men dette må forsterkes ytterligere i framleggelsen av statsbudsjettet for 2012. Over 155.000 personer med nedsatt arbeidsevne står i kø og venter på tilbud. Gjennom kraftig styrking av tilbudet til nettopp de som trenger det mest, vil vi få færre unødvendig uføretrygdede i framtiden.

I en av årstalene om ”Rikets økonomiske tilstand” for noen år siden snakket daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem seg varm om at attføring er et venteværelse for uføretrygd. Jeg dristet meg da til å skrive korrigerende innlegg i flere aviser om at dette ikke stemte. Nesten halvparten får jobb etter attføring. Jeg fikk verken svar fra sentralbanksjefen eller noen av hans kvinner eller menn.

Gjedrem har rundet 60 år for en stund siden. Han er nå i følge pressen eneste søker til stillingen som Norges mektigste embetsmann. Han skal bli toppsjef (Finansråd) i Finansdepartementet; en stilling som han for øvrig kom fra da han ble utnevnt som Sentralbanksjef. Dette må være godt nytt for seniorsaken. Vi som er litt opp i årene synes da fremdeles å ha muligheter på arbeidsmarkedet selv om vi må regne med å møte større mangfold og konkurranse. På den andre siden vitner vel denne stolleken om at det sosialøkonomiske miljøet er mindre enn vi ante.

Hvis nå Gjedrem flytter tilbake til sitt gamle arbeidsmiljø og blir øverste sjef for bunkersen i Akersgata, har jeg en bønn til en annen som også fikk en toppjobb i moden alder: Finansminister Sigbjørn Johnsen.  Ta en koselig samtale med Gjedrem. Når du er ferdig med handlingsregelen og andre større saker i første omgang, kan du spørre ham om følgende: Kan vi redusere veksten i antallet unødvendig uføretrygdede i fremtiden ved å gripe inn tidligere med arbeidsrettede tiltak?

Uten å fornærme kan Johnsen videre stille følgende ledende spørsmål til finansråden: Er det mulig at vi heller kan se på attføring som en investering? Kanskje er det da fremtidige års regnskapstall, andre finansministre og andre poster på statsbudsjettet (færre på uføretrygd) som får glede av avkastningen, men det får vel vi leve med Svein? Jeg har nemlig hørt at det ikke finnes lettvinte løsninger – attføring er et tålmodighetsarbeid som kan lykkes om attføringsapparatet hele tiden er der med gode tilbud.  Jeg lurer forresten på om det er rett det som Arbeidsdepartementet påstår at ”bare” 3000 flere personer i arbeid og at de beholder jobben i mer enn fem år, vil utgjøre en fremtidig samfunnsgevinst på 3 milliarder kroner? Hva om vi da virkelig satser på gode arbeidsrettede tiltak for personer som sliter i ytterkanten av arbeidslivet istedenfor å kutte?  Dette er god politikk, og det er mye å spare for samfunnet. Tenk på det, Svein.  Dette må vi ta drøfte med Bjurstrøm.

En halvgammel OECD-rapport som bygger på enda eldre data brukes aktivt for å beskrive dagens virkelighet på attføringsfeltet. Hvor relevant er det å bruke denne forskningen som grunnlag for å meisle ut morgendagens politikk?

I følge Kunnskapsdepartementets nettsider drøfter OECD økonomiske, næringspolitiske og sosiale spørsmål som har virkning over landegrensene. OECDs statistikk regnes av mange som den beste i verden, heter det fra departementet. Jeg har derfor spisset ører når Arbeidsdepartementet med henvisning til OECD –rapporter gjentatte ganger har slått fast med skråsikkerhet at Norge i dag bruker mye penger på attføring sammenliknet med andre land uten at vi får så mye igjen for dette.

Dette er i beste fall upresist. I verste fall brukes dette for å ha argumenter for ikke å satse mer på arbeidsrettede tiltak og attføringsbransjen i årene fremover. Men det er jo uholdbart hvis rapportene man henviser til ikke er tilstrekkelig relevante. Jeg antar nemlig at den OECD-rapporten som brukes  er Activation Policies in Norway. Working paper nr. 78  (2009). Såvidt jeg forstår bygger denne OECD-rapporten i hovedsak på et doktorgradsarbeid fra Lars Westlie publisert I 2008. Doktorgraden bygger igjen på datamateriale om personer som startet i arbeidsmarkedstiltak i årene fra 1993 til 2004. Man bruker altså hauggamle registerdata for å forklare situasjonen på attføringsfeltet i dag.

Attføringsfeltet har nemlig hatt en enorm faglig utvikling de siste årene.  Min arbeidshypotese er økende samfunnsnytte av attføring de siste årene av mange årsaker. Jeg har ikke vitenskapelige belegg for å påstå dette, men begrenser meg til å ha det som hypotese ut i fra utviklingstrekk i bransjen og våre erfaringer og data. Kanskje det er på høy tid å undersøke fagligheten og leveringsdyktigheten i bransjen i dag for å lage en politikk for fremtiden?