I dag arrangeres lystog for papirløse i flere norske byer. Ett år etter arrestasjonen av Maria Amelie er situasjonen for papirløse fortsatt uavklart, trass i at stadig flere papirløse ­­enkeltskjebner er i ferd med å bli kjent i norsk offentlighet.

Den 3. januar ble den palestinske asylsøkeren Aaron Abu Arrah tvangsdeportert til Vestbredden. Abu Arrah fikk avslag på sin asylsøknad for seks måneder siden. Etter det har han oppholdt seg ulovlig i Norge og var i en periode talsmann for de palestinske flyktningene i Jakobskirken i Oslo. Abu Arrah flyktet til Norge etter å ha deltatt i en teaterforestilling som kritiserte selvstyremyndighetene på Vestbredden. Teatergruppen The Freedom Theater hadde satt opp George Orwells skuespill «Animal Farm», en skarp politisk satire over en korrupt politisk elite. Abu Arrah mottok trusler og bestemte seg for å flykte. I april i fjor ble teatrets grunnlegger, Juliano Mer-Khamis, drept utenfor teatret. Drapet er fremdeles ikke oppklart. I løpet av oppholdet i Norge har Abu Arrah rettet kraftig kritikk mot selvstyremyndighetene blant annet på et møte der den palestinske presidenten Mahmoud Abbas selv var til stede i Oslo.

Norge har i flere år vært tilbakeholdne med å tvangsreturnere palestinere, men i høst har Politiets utlendingsenhet på nytt startet utsending av palestinere til Vestbredden. Aaron Abu Arrah ble arrestert i desember og sendt til Politiets utlendingsinternat på Trandum for uttransportering. Kort tid etter arrestasjonen sluttet han å spise og drikke. Første juledag forsøkte han å begå selvmord ved å henge seg i sitt eget belte. Deler av tida var Abu Arrah plassert på en av Trandums sikkerhetsceller. Den 29. desember ble han sendt til akuttpsykiatrisk avdeling på Akershus universitetssykehus. Ifølge legejournalen led han blant annet av posttraumatisk stressyndrom. Abu Arrah ble aldri skrevet ut igjen. Den 2. januar ble han hentet av Politiets utlendingsenhet på sykehuset og på ny brakt til Trandum. Dagen etter ble han tvangsreturnert til Vestbredden.

Grunnen til at vi vet alt dette er at Aaron Abu Arrah har gitt sin advokat tillatelse til å gå ut med personlige opplysninger om hans asylhistorie og hans sykejournal til den norske offentligheten. I de fleste tilfeller der avviste asylsøkere tvangsdeporteres, får den norske offentligheten aldri vite noe. Dels fordi mange asylsøkere ikke har noe støttenettverk rundt seg, dels fordi de er for slitne og for redde for hva opplysninger på avveie kan føre til dersom de sendes tilbake til hjemlandet. Konsekvensen er at den norske offentlighet i liten grad får kjennskap til baksiden av norsk asylpolitikk. I forbindelse med boka «Illegal. Papirløs i Norge» besøkte jeg utlendingsinternatet på Trandum, der jeg blant annet fikk se sikkerhetscellen Aaron Abu Arrah ble plassert på. Sikkerhetscellen er et rom i betong på cirka fire kvadratmeter. I taket er et overvåkingskamera og en lampe. Et lite vindu høyt oppe på veggen slipper inn en strime med dagslys. Da jeg var der lå det en tykk madrass på gulvet, kledd i et gult plaststoff. Innerst i det ene hjørnet var det et åpent avløp som ble brukt som toalett. Den tunge ståldøra hadde et lite vindu der vakten hele tida kunne se den innsatte.

Tilsynsrapportene fra Trandum utlendingsinternat viser en klar økning i bruk av makt ved utlendingsinternatet. I 2010 ble sikkerhetscellen tatt i bruk 50 ganger. I forbindelse med arbeidet med «Illegal» kom jeg over et påtalevedtak fra Spesialenheten for politisaker der det går fram at ansatte ved helsesenteret som hadde tilsyn ved Trandum i perioden 2005–2007 ved flere tilfeller var blitt tilkalt av ansatte i Politiets utlendingsenhet (PU) i forbindelse med uttransporteringer. Ifølge rapporten var det ved flere anledninger satt «injeksjoner med beroligende preparat på internerte som ikke lot seg roe på andre måter».

Av påtalevedtaket framgår det også at helsesenteret ikke følte seg komfortabel med rollen de hadde med hensyn til uttransporteringene og ønsket å avslutte oppdraget for PU. Over hele EU-området er det dokumentert ulovlig maktbruk og tilfeller av neddoping ved uttransportering av asylsøkere. Med det politiske presset PU i dag har på å øke antallet tvangsreturer, er det all grunn til å følge nøye med også i Norge. I 2011 er Justisdepartementets måltall for tvangsreturer økt fra 4200 i 2010 til 4600. Det innebærer at PU var forpliktet til å tvangsreturnere ti prosent flere asylsøkere i 2011 enn i 2010. Forutsetningen for å få til dette er å ikke forholde seg til enkeltskjebner. Avviste asylsøkere bør ikke ha navn, de bør ikke ha ansikt og historier. De bør forbli anonyme «returnektere» som ingen spør etter eller forholder seg til.

Den 12. januar arrangeres det fakkeltog i flere norske byer i forbindelse med at det er ett år siden Maria Amelie ble arrestert. Selv om hennes sak ble løst uten at det direkte kom andre papirløse til gode, har hun spilt en viktig rolle i å synliggjøre de papirløse som enkeltmennesker med hver sine unike historier og skjebner. Denne høsten har vi nettopp sett stadig flere modige papirløse mennesker stå fram med sine historier. På Nationaltheatret fikk publikum møte åtte mennesker, under tittelen «Papirløse fortellinger». I lyset fra krystallkronene i publikumsrestauranten, fikk avviste asylsøkere en mulighet til å bli sett og hørt som enkeltmennesker. Den kvelden jeg var der, viste det seg at en av de papirløse hadde trukket seg. I stedet måtte skuespillerne ut på jakt blant publikum for å finne en annen historie som kunne belyse problematikken.

Det ble vanskelig. De fleste av oss snudde oss bort og jobbet hardt med å se en annen vei. Det ga en liten anelse om hvor voldsomt det er å legge livet sitt fram for en ukjent offentlighet. Likevel finnes det papirløse som gjør dette, til tross for ubehaget og til tross for risikoen det medfører. En av dem er Aaron Abu Arrah. Jeg har akkurat snakket med hans advokat. Situasjonen hans er nå svært alvorlig. Han har vært fengslet av palestinske myndigheter siden lørdag og ble i går fengslet for 15 nye dager. Det er ingen som vet hva slags tilstand han er i.

Kronikkforfatteren har sammen med Caroline Rugeldal skrevet boka «Illegal. Papirløs i Norge» (2011).