Å følge hvordan Midtøsten dekkes som tema i amerikansk valgkamp, nå den republikanske nominasjonsvalgkampen, er ofte absurd, og tidvis skremmende, men det er viktig å huske på at det handler om innenrikspolitikk.

Palestinahvem?
I starten av desember 2011 påstod Newt Gingrich at palestinerne var et oppfunnet folk. Bare noen uker før dette hadde hans konkurrent Ricky Santorum uttalt at det ikke bodde noen palestinere på Vestbredden, og at alle som bor der er israelere. Gingrich sin påstand er en klassisk, dog ekstrem, pro-israelsk påstand som baserer seg på det faktum at det aldri har eksistert en palestinsk stat siden området var underlagt det osmanske riket før britene opprettet mandatet. Påstanden er selvfølgelig søkt siden alle folk er oppfunnet hvis kriteriet for et ”ekte” folk er at staten til det gitte folket alltid skulle ha eksistert. USA er i så fall også høyst oppfunnet. Santorum sin påstand har derimot overhodet ingen rot i virkeligheten og den kan vanskelig argumenteres for. Påstanden er like sann som å si at det ikke finnes jøder i Israel. På tross av deres manglende sannhetsgestalt vekker altså disse påstandene støtte blant visse velgergrupper i USA.

Den islamistiske trussel   
Det at islamister, i flere former, blir sett på som en trussel for USA er selvsagt ingenting nytt. Enten det gjelder al-Qaeda eller Iran så er det bred enighet i amerikansk politikk om at dette er en av de fremste truslene mot USA. I løpet av januar har likevel dette trusselbildet fått noen absurde former. Rick Perry gikk nylig ut og uttalte at Tyrkia er styrt av islamske terrorister og bør derfor kastes ut av NATO. Ricky Santorum på sin side dro Chavez-kortet og påstod at Iran og Venezuela hadde en rekke jihadister i Latin Amerika som var klare til å angripe USA. Han ble ikke bedt om å framlegge bevis på denne påstanden.

Valgkamp er ikke makt
Både påstandene om palestinernes ikke-eksistens og disse om islamistene er gode eksempler på hvordan valgkamp skiller seg fra utenrikspolitikk. Hvis noen av disse kandidatene skulle vise seg å bli USAs neste president, noe som er høyst usannsynlig, vil ingen av disse uttalelsene ha noen reel effekt på amerikansk utenrikspolitikk. En eventuell president Perry vil ikke kaste Tyrkia ut av NATO, selv om forholdet mellom disse partene vil ha en heller ubehagelig start på grunn av uttalelsen. Likeledes vil en eventuell President Gingrich eller Santorum forholde seg til de palestinske selvstyremyndighetene. Ingen av dem vil fortelle president Mahmoud Abbas at han ikke finnes eller at han er oppfunnet.  

Jerusalem-saken
Jerusalem-spørsmåIet er det klareste eksempelet på at den midtøstenpolitikken som utformes i valgkamp ikke er den politikken som forfølges av den valgte presidenten. Helt siden president Bill Clinton har alle kandidater, inkludert Clinton selv, lovet at hvis de skulle bli valgt som president så ville de anerkjenne Jerusalem som Israels udelte hovedstad. De aller fleste har også lovet at idet de tar over makten i det hvite hus så vil de flytte USAs Israel-ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Ingen av dem har gjort noen av delene. Newt Gingrich har allerede kommet med dette løftet i denne valgkampen, og det er nesten garantert at de andre kandidatene kommer til å gjøre det samme. Men den personen som til slutt blir den valgte presidenten kommer ikke til å oppfylle dette valgløftet.

Dette paradokset kan enkelt forklares. Innenrikspolitisk er det svært stor støtte for at Israel skal ha Jerusalem som sin udelte hovedstad, så det er derfor mange stemmer å sanke på å avgi et slikt løfte. Utenrikspolitisk derimot ville dette vært en høyst uansvarlig handling. Det ville betyd slutten for enhver mulig fredsprosess og det vil vekke et enormt raseri i den arabiske verden, i både allierte og ikke-allierte stater. I valgkamp er slike løfter derfor politisk kostnadseffektive, men i maktposisjon snus den politiske kalkylen på hodet.

Dette betyr ikke at den amerikanske utenrikspolitikken er skrevet i stein, men det betyr at mange av de mest feilaktige eller mest ekstreme uttalelsene ikke vil ha noen reel betydning for utenrikspolitikken.

FrPs Per-Willy Amundsen er historieløs og generaliserende i sin fordømmelse av Islam.

Per-Willy Amundsen sin kronikk i Aftenposten den 16. desember, ”Derfor er jeg kritisk til islam”, kan kort oppsummeres som ”jeg dømmer ikke individer (muslimer), jeg skjærer alle over en kam (Islam).” Dette er selvfølgelig et noe merkelig utgangspunkt for en representant for FrP, et parti som betegner seg som liberalt. Innlegget er også fullstendig historieløst.

Vi fant fornuften

I følge Amundsen fant Vesten tilbake til fornuften etter middelalderen, mens Islam aldri utviklet seg på denne måten. Det Amundsen glemmer å si – eller kanskje vet han det ikke – er at mye av det historiske grunnlaget for den vestlige renessansen ligger nettopp i den islamske verden. Det var islamske lærde som tok vare på og utviklet tankene til Aristoteles. Det var den islamske verden som brakte oss tallet null – en forutsetning for moderne matematikk. Det var den islamske verden som brakte oss vesentlige al- og as-ord som algebra, astronomi, astrolaben og alkohol. Forutsetninger for navigasjon, legekunst og matematikk ankom Europa fra den islamske verden. Den første historiker, i moderne forstand, var muslim – Ibn Khaldun.

Generaliseringer

Det største problemet er selvsagt ikke Amundsens mangel på kunnskap om fortiden, men måten han dømmer folk i dag. Ingen ærlige mennesker kan hevde at det ikke finnes problemer blant muslimer eller i muslimske land, men å trekke den konklusjonen at det er Islam (i seg selv) som er problemet, det er et farlig tankegods. Det finnes et utall med forklaringer på hvorfor forskjellige land har blitt nepotistiske diktaturer. Det man vanligvis gjør er å prøve å forstå hvert tilfelle for seg. Luksusen Amundsen benytter seg av er den kunnskapsløse generaliseringens vei. Man kunne for eksempel sammenlignet Syria, Jordan og Iran. Syria er et sekulært nasjonal-sosialistisk diktatur, Iran er et islamistisk diktatur og Jordan er et monarki. Alle landene har til felles at de har en majoritetsbefolkning som er muslimer, men det er vanskelig å se at det er dette som har gitt dem de styresettene de har. For å forstå det må man undersøke hvert lands særegne historie. Er det for mye å be om?

La oss huske på at det er muslimer som i dag trosser frykten og reiser seg mot det sekulære diktaturet i Syria. La oss huske på at Saddam Hussein var en sekulær statsmann. Det sier ikke noe i seg selv om hvordan Midtøsten kommer til å utvikle seg, men det er uansett et positivt trekk at folk har reist seg mot diktaturer. At Amundsen dømmer over en milliard mennesker på grunn av deres tro derimot, er ikke verdig en folkevalgt politiker.

Den 31. oktober ble det vedtatt, med overveldende flertall, at Palestina blir ønsket velkommen som medlem av UNESCO. Nå straffes både Palestina og UNESCO hardt. Hvorfor dette sinnet?

Avstemning i Paris

UNESCO-avstemningen fant sted i Paris og var den første av det som kommer til å bli en lengre rekke medlemskapsavstemninger palestinerne vil stå ovenfor. Senere kommer blant annet WHO. Men først altså UNESCO. 107 land, deriblant Norge, stemte for et slikt medlemskap, mens kun 14, deriblant USA og Israel (og Sverige), stemte mot. UNESCO er FNs organ for kultur, utdanning og vitenskap. Organets kanskje mest kjente beskjeftigelse er å styre den såkalte verdensarvlisten. Dette høres uskyldig ut, men reaksjonene fra USA og Israel tyder på noe helt annet.

Både USA og Israel har lenge varslet at de er imot det de beskriver som palestinernes «unilateralisme» ved å gå til FN for å bli et medlemsland. Straffetiltak ble varslet, og slik sett kan man si at palestinerne fikk det som ventet dem. Men det er likevel noe med proporsjonene som ikke stemmer her.

Medlemskap ergo avsluttet medlemsavgift

USA var raskest ute med å reagere. Samme dag som avstemningen ble holdt ble det gjort klart fra USA sin side at de ikke lenger ville betale sine medlemsavgifter til UNESCO. USA står for 22 % av organets midler, så dette er høyst drastisk. I et merkverdig forsøk på politisk balansegang poengterte det amerikanske State Department sin talskvinne at USA fortsatt ønsker å være et aktivt medlem i organet som de ser på som viktig. Heri ligger en diplomatisk-historisk absurditet. President Obama, som altså profilerer seg som den forsonende presidenten, trekker midler fra et organ som forrige president, George W. Bush, fikk USA tilbake inn i etter at Reagan i sin tid hadde meldt USA ut. Men aktive medlemmer skal de fortsatt være. Bare ikke betalende medlemmer.

Dette steget ble så vurdert av Israel, men ingen bestemmelse har kommet på akkurat det punktet. Derimot har Israel gjort det klart at de skal utvide bosettinger med 2000 nye boliger, samt at de skal tilbakeholde de midlene (skatt på varer) de samler inn på vegne av de palestinske selvstyremyndighetene. Det er snakk om 100 millioner dollar i måneden. Dette for å legge press på palestinerne til å komme tilbake til forhandlingsbordet.

Politiske konsekvenser         

Dette synes som overdrevne reaksjoner. Litt parodisk kan man si at den eneste konsekvensen et UNESCO-medlemskap har er at fødselskirken i Betlehem endelig kan havne på verdensarvlisten. Men det er ikke derfor USA og Israel reagerer. I det amerikanske tilfellet må det nevnes at dette var en nærmest automatisk reaksjon basert på lover, fra 1990 og 1994, som sier at man skal avslutte betaling til FN-organer som innlemmer Palestina som medlem. Men det hadde vært mulig for Obama-administrasjonen å jobbe rundt disse lovene – hadde den vært villig til å ta en politisk kamp.

Forklaringen ligger i at Israel og USA misliker det palestinske FN-sporet så sterkt at de føler et behov for å reagere kraftig med en gang. Ved å sette foten ned ved UNESCO håper de at de kan sende et klart signal, både til palestinerne og til FNs andre medlemsland, om at prosessen stopper her.

Problemet for Israel og USA er at det palestinske lederskapet har investert altfor mye politisk kapital i FN-sporet til at de kan snu nå. Seieren i Paris, og ironisk nok, den israelske reaksjonen på denne, har vist at FN-sporet faktisk kan gi reelle politiske framskritt. Problemet for palestinerne, på den andre siden, er at dette i realiteten er symbolpolitikk. Medlemskap i UNESCO endrer ingen av realitetene på bakken. At fødselskirken blir verdensarv vil ikke endre det faktum at det er over 500.000 bosettere på den okkuperte Vestbredden.

Med et veto mot palestinsk FN-medlemskap vil USA måtte slite for å bygge opp igjen sin posisjon i Midtøsten.

Etter planen skal palestinernes president Mahmoud Abbas holde en tale i FNs generalforsamling den 23. september. Her vil han offisielt levere en søknad om FN-medlemskap for Palestina. Medlemskapssaker må opp i Sikkerhetsrådet, hvor USA har varslet at de vil legge ned veto. Palestina vil altså ikke få FN-medlemskap – såpass er klart. Men hva vil skje etter at USA har lagt ned veto? Og hvorfor går palestinerne til FN nå?

Ikke førstevalget

Israel og USA er samstemte i sin kritikk av det palestinske FN-initiativet. De hevder begge at dette er en unilateral handling som undergraver fredsprosessen. Men FN-sporet var ikke Mahmoud Abbas sitt førstevalg. Det tok form som et resultat av at det ikke lenger fantes en fredsprosess å snakke om. Det diplomatiske forholdet mellom Israel og palestinerne har lenge vært dårlig, men det har gått fra vondt til verre under den nåværende høyredreide israelske regjering. Dennes insistering på å fortsette bosettingsutbyggingen, kombinert med president Barack Obamas manglende vilje til å legge press på sin nære allierte, førte i 2010 til at fredsprosessen kollapset fullstendig.

Mahmoud Abbas var presset inn i et hjørne og måtte vise til noen resultater for å kunne legitimere videre forhandlinger med Israel. Kravet hans var enkelt – bosettingsutbyggingen måtte fryses. Dette klarte ikke Obama å levere, så forhandlingene ble lagt på is.

Fayyad-pluss  

Parallelt med det diplomatiske sporet, og som svar på splittelsen mellom Fatah og Hamas, lanserte den teknokratiske statsministeren Salam Fayyad sin såkalte Fayyad-plan i 2009. Ifølge denne skulle det i praksis foreligge en palestinsk stat innen høsten 2011. Fokuset til Fayyad var å få de palestinske institusjonene i orden – et ambisiøst prosjekt i seg selv. Dette lyktes han godt med, og Verdensbanken signaliserte allerede i 2010 at de palestinske selvstyremyndighetene tilfredsstilte de nødvendige kravene for økonomisk styring. Også USA, og kvartetten (USA, EU, Russland og FN), støttet Fayyad. Obama uttalte til og med at han ønsket å se en palestinsk stat innen utgangen av 2011.

Men Fayyad var altså en teknokratisk statsminister som ikke var folkevalgt. Det var derfor ingen automatikk i at hans institusjonsprosjekt skulle oversettes til et politisk prosjekt. Da fredsprosessen kollapset fullstendig i 2010 var tiden kommet for å tenke kreativt.

Dette ble lettere i mai 2011 da Hamas og Fatah undertegnet en forsoningsavtale. Selv om detaljene i denne er uklare og implementeringen ikke har blitt fullbyrdet, så har den ikke raknet. Dette betydde at for første gang siden 2007 så var Palestina én politisk enhet. Det betydde også at da Mahmoud Abbas erklærte sin intensjon om å gå til FN så hadde han Hamas med på laget.

Gamle tankemønstre i ny verden 

Når nå president Abbas går til FN vil altså USA nedlegge veto i Sikkerhetsrådet. Saken kan deretter tas opp i FNs generalforsamling, hvor palestinerne nærmest er garantert et to-tredjedels flertall. Ved en slik avstemning kan Palestina bli tatt opp som en såkalt ikke-medlemsstat med observatørstatus – som Vatikanstaten er i dag. Herfra kan Palestina bli medlem i flere av FNs underorganer, eksempelvis straffedomstolen i Haag.

Mye er ennå uklart, men en av de viktigste politiske endringene dette FN-sporet kan føre til kan allerede ha skjedd. For første gang så er det palestinerne som ser ut til å styre det politiske spillet. Med seg har de en endret verden. Revolusjonene i den arabiske verden har gjort sitt for å sette det palestinske spørsmålet høyt på den utenrikspolitiske agendaen. Dette, kombinert med at Israel har mistet sine to viktigste regionale allierte – Egypt og Tyrkia – har gjort at Israel er mer isolert enn på lang tid samtidig som USA er svekket økonomisk og politisk.

Likevel kommer USA altså til å opptre som om ingenting har skjedd, nemlig ved å nedlegge veto. Det vil koste og USA vil måtte slite med å gjenoppbygge sin posisjon i regionen. Dette kan palestinerne senere bruke som et forhandlingskort.

Forsoningen mellom de palestinske fraksjonene åpner nye muligheter i konflikten med Israel, men Israel og USA nekter å gripe dem.

Siden tidlig på 2000-tallet har det ikke vært reelle fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne. Siden 2006, og fram til nylig, har det heller ikke vært noen form for reell politisk dialog på palestinsk side. Den politiske situasjonen i Palestina var derfor mer håpløs enn på lenge da den palestinske statsministeren Salam Fayyad i 2009 lanserte sin såkalte Fayyad-plan.

Ifølge denne skal det foreligge en palestinsk stat innen utgangen av 2011. I september skal dette tas opp i FN. Tidsfristen for statserklæringen nærmer seg altså med stormskritt. Mens palestinske selvstyremyndigheter jobber hardt for å få bygd opp de nødvendige institusjonene og samle den nødvendige støtten internasjonalt, jobber israelske myndigheter og diplomater med å undergrave denne prosessen. Deres ankepunkt er at et slikt sololøp vil undergrave fredsprosessen. Men per i dag finnes det ingen fredsprosess.

Det har lenge foregått tre parallelle prosesser på bakken i Palestina. På Gaza bygde Hamas opp sitt styresett, mens statsminister Fayyad gradvis begynte å bygge den palestinske staten på Vestbredden, hvor Israel samtidig fortsatte sin bosetningsutbygging. Situasjonen har vært preget av mangel på dialog mellom partene.

Så lenge det fantes en politisk splittelse på palestinsk side har forhandlinger i realiteten vært meningsløse. Man kunne sett for seg et scenario hvor PLO og Israel klarte å bli enige om en fredsavtale. En slik avtale ville deretter måtte bli forankret hos befolkningen på begge sider. Hvis avtalen ikke hadde folkelig støtte, ville den heller ikke vært en reell fred. Det er her Hamas kommer inn i bildet; en bevegelse som har stor støtte på palestinsk side, og som besitter tilstrekkelig med makt til å kunne avspore enhver fredsprosess. Det var blant annet dette som skjedde med Oslo-prosessen.

Da de palestinske fraksjonene Fatah og Hamas i april 2011 undertegnet en forsoningsavtale, fikk Israel og USA en glimrende anledning til å restarte forhandlinger. Samtidig bringer forsoningen med seg store utfordringer. På den ene siden er en palestinsk samling en nødvendig forutsetning for å få til en fredsavtale som kan forankres blant palestinerne. Hvis Hamas, for eksempel, holdes utenfor en avtale risikerer man at de blir en såkalt «spoilerbevegelse», slik de ble i etterkant av Oslo-avtalen. På den andre siden er Hamas langt mindre pragmatiske enn Fatah eller Fayyad. Forhandlingene i seg selv vil dermed bli mye vanskeligere. Det er altså ingen tvil om at Hamas er en vanskeligere forhandlingspart enn Fatah, men å avskrive bevegelsen som en umulig part er å avskrive fredsprosessen i sin helhet.
Istedenfor å forholde seg konstruktivt til dette dilemmaet har Israel og USA valgt å kjøre samme linje som da Hamas vant valget i 2006 – totalt avvisende. Netanyahu var tidlig ute med å gi klar beskjed til Mahmoud Abbas: «Du kan ikke ha fred med både Israel og Hamas. Velg fred med Israel.» Det samme poenget ble delvis fulgt opp av USAs president Barack Obama i hans såkalte Kairo II-tale: «Annonseringen av en avtale mellom Fatah og Hamas reiser dype og legitime spørsmål for Israel – hvordan kan man forhandle med en part som har vist seg selv uvillig til å anerkjenne din rett til å eksistere.»

Det er ikke noe direkte feil i det Obama sier – det vil være vanskelig å forhandle med Hamas – men å ikke gjøre det vil være å avskrive reelle forhandlinger. Hvis Netanyahu og den israelske regjeringen ønsker en reell fredsprosess, må de være villig til å holde forhandlinger med en palestinsk regjering som inneholder Hamas, og de må være villig til å inngå reelle kompromisser. Det samme gjelder på palestinsk side. Uten slike innrømmelser fra de involverte partene er Fayyad-planen om en unilateral statserklæring det beste man kan håpe på. Å motarbeide både denne og fredsforhandlinger kan ikke ha noe positivt utfall.