Er vi nordmenn et folk av dagdrømmere med et altfor stort selvbilde, som er i ferd med å våkne opp fra dvalen og ikke helt liker det vi ser?

Norge er en fredsnasjon, ja faktisk så er vi den aller mest fredselskende av alle nasjoner. Vårt mål er ingenting annet enn global fred. Vi kjemper en hvileløs kamp for å spre det gode budskap om fred og fordragelighet mellom nasjoner, folk og kulturer ute i den store verden gjennom vårt monumentale bistandsarbeid og fredsmeglingsroller. Vi er kort og godt en humanitær supermakt.

Minst like fremtredende og engasjert er vi på miljøfronten, der er vi helt i frontlinjen i striden mot klimagassene og global oppvarming. Folk fra hele verden kommer hit opp til vårt sunne og rene land for å lære hvordan de kan forbedre sine egne nasjoners miljøpolitikk.

I disse to viktige sakene i vår verden i dag er det lille Norge som gjør seg sterkest gjeldende og som setter et solid eksempel til etterlevelse for alle de andre dinosaurene på verdensarenaen.

Men det stopper ikke der, for ikke bare er vi den store lille fredsnasjonen med det veldige miljøengasjementet, nei vi er også en nasjon av sunne og friske mennesker som dyrker en tilværelse i nær kontakt med naturen (som jo er den flotteste i verden). Og skulle vi bli syke, så er vi så heldige å bo i det landet som har det beste og mest utviklede velferdssystemet på kloden. Her tar staten godt vare på oss og viser genuin omsorg for sine innbyggere. Det er trygt å bo i Norge.

Kort og godt: Norge er verdens beste land på nær sagt alle måter. Ikke bare er det godt å være norsk, det er også ”typisk norsk å være god”, som vår første kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland formulerte det så treffende.

Vi er i sannhet heldige, eller skal man si: vi er i sannhet heldige som har dette oppblåste selvbildet. For selv om det slik det her er formulert er satt litt på spissen, så er det nokså illustrerende for hvordan svært mange av oss, ja kanskje flesteparten, ser på oss selv som nasjon og folk. Vi liker å tro at vi er svært betydningsfulle på disse områdene, samtidig som vi gjerne rakker litt ned på andre land for deres ”middelalderske” metoder.

Hvis vi går oss selv litt nærmere etter i sømmene så er det en ganske annen virkelighet som dukker opp, en virkelighet som kan bidra til å justere vårt selvbilde betraktelig.

Kanskje har vi noe å lære.

Etter hvert som verden har blitt mindre og Norge inntar sin plass i det vi kaller globaliseringens tidsalder, merker vi at nettopp denne verdenen ikke helt har den samme oppfatningen av oss som det vi selv til tider har.

Nylige undersøkelser har vist at om man spør folk der ute om Norges betydning i de nevnte saker som konfliktløsning, humanitært arbeid og klimakamp, så er det et forsvinnende lite antall som fremhever dette som noe særtrekk. Faktisk er det gjerne stikk motsatt. Blant de mange som arbeider innen disse områdene er det nesten ingen som vektlegger Norge som i noen grad betydelig. Det er tvert imot vanlig at Norges innsats blir sett på som å gjøre mer skade enn gagn.

Blant de mange som kommer fra områder i verden der Norge har hatt en ledende, eller i det minste nevneverdig rolle, som fredsmegler eller konfliktøser, har de aller fleste et negativt syn på Norge, som de mener har bidratt til å forverre deres situasjon.

I miljøsaken er det på samme måte. Vårt bilde av oss selv som et foregangsland i kampen mot avskoging og redusering av CO2-utslipp knuses ettertrykkelig når oljefondets investeringer i selskaper som topper listen av miljøverstinger fremheves.

Norge fremstår for mange der ute som et land med et Janus ansikt. Vi snakker høyt om fredsengasjement og klimakampen, men investerer og selger allikevel våpen og miljøgifter i stor skala bak lukkede dører.

Her hjemme er det dog bare den ene siden av Janus-ansiktet vi ser. Eller kanskje er det kun dette ansiktet vi ønsker å se?

Hvordan har det seg slik at det bildet vi har av oss selv til tider er så radikalt annerledes enn hva virkeligheten er? Der det fremstår som noe av et eventyr fra en svunnen nasjonalromantisk tid. Hvordan dannet dette bildet seg?

Etter flere hundre år under fremmed styre, vokste behovet for å skape en ny nasjonal identitet. En sterkt nasjonalromantisk følelse basert på gamle norrøne heltesagaer om den ukorrupte, sunne nordiske mann ble til i en tid da vi ville vise verden at også vi kunne være selvstendige og danne vår egen stat. Vi ville bli fri og vi ville bli sett og hørt. Pompøse nasjonale symboler slik som 17. mai-feiringen er et godt eksempel på det. Men er vi nå så synlige som vi tror?

Svært mange utlendinger som kommer i kontakt med oss nordmenn beskriver et innesluttet, mistenksomt, ja litt kjedelig folk, som egentlig ikke har så mye markant å komme med.

Vi viser en solid dose skepsis til utenverdenen og alt som har med den å gjøre.

Når denne verdenen nå i de senere tiår har kommet så mye nærmere innpå oss,  tvunget oss til å ta stilling til den, har det bidratt til å radikalt rokke ved det selvbildet vi har brukt så lang tid på å bygge opp. Vi blir stadig fetere av en økende amerikanisering i matvegen, vi møter en global kriminalitetskultur som setter spørsmålstegn ved troen på et trygt samfunn og ikke minst, vi merker gjennom møtet med innvandrere og flyktninger at vi kanskje ikke var så inkluderende og åpne som det vi trodde vi var. Skepsisen til det nye og fremmede har preget vår nyere historie i merkbar grad.

Er vi da ikke annet enn et folk av dagdrømmere med et altfor stort selvbilde, som nettopp nå er i ferd med å våkne opp fra dvalen og ikke helt liker det vi ser?

Fullt så galt er det ikke. Det bildet vi har hatt av oss selv til nå har bidratt i positiv grad til å forme oss som et selvstendig og uavhengig folk med en genuin tro på at vi har noe å bidra med. For det har vi så absolutt. Møtet mellom dette bildet og den nye virkeligheten i en global verden vil kunne endre det i positiv grad, og kanskje styrke vår mulighet til å gjøre en forskjell på nettopp de områder vi så gjerne vil være fremtredende

Om det så ikke er typisk norsk å være god, så er det i vertfall typisk norsk å gjøre et godt forsøk.