Grunnlovsendringene av den 20. februar 2007 som kodifiserer parlamentarismen, bryter Grunnlovens § 112 på nesten samtlige punkter.

Norge blir gjerne karakterisert som et grunnlovskonservativt land. Foruten at Norge har verdens tredje eldste skrevne konstitusjon som fortsatt er i bruk (etter USA og San Marino), har 17. mai 1814 som nasjonalt begrep spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i folks nasjonale bevissthet. 17. mai-feiringen er et unikum uten sidestykke i verden, og det er en tradisjon jeg håper vil fortsette i mange år fremover. Problemet er at altfor få synes å reflektere skikkelig over hva som ligger i 17. mais virkelige innhold, som den klassiske liberalisten Onar Åm (Det Liberale Folkepartiet) uttrykte det på nasjonaldagen i 2009. DLF er sannsynligvis det mest grunnlovsvennlige parti i Norge, ettersom partiet anerkjenner og vil gjeninnføre dets mest sentrale prinsipp (gjeldende inntil endring av 20. februar 2007): maktfordelingsprinsippet.

Også Kystpartiet fremstår som et grunnlovskonservativt, selv om dette partiet ikke synes å ha samme ideologiske tyngde i en del forfatningsteoretiske spørsmål som Det Liberale Folkepartiet. Partiet er f.eks. alene i Norge om å ville verne om Grunnlovens § 2, og da den grunnlovsstridige EØS-avtalen var oppe i Stortinget i 2004, var det kun Kystpartiet som stemte for å si opp avtalen umiddelbart.

Det er essensielt at det snart blir valgt inn stortingsrepresentanter som verdsetter og respekerer landets konstitusjon i vesentlig større grad enn hva som er tilfelle i dag (og har vært det siden ca. 1884/1905). Nettopp konstitusjonen i form av Grunnloven er av stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer blitt brutt utallige ganger. I ganske lang tid når det gjelder spørsmål knyttet til eiendomsrett og næringsfrihet, i nyere tid først og fremst knyttet til nasjonal suverenitet.

Blant de verste eksemplene er ansøkning om EU-medlemskap på tidlig nittitall som Brundtland-regjeringen gikk inn for, og som kanskje ville gått gjennom i Stortinget i etterkant av et ja-flertall i folket. EØS-avtalen må også kunne sies å være i strid med § 49. Norge har en kraftig beskyttelse i Grunnloven mot suverenitetsavståelse i §§ 1, 49, (93) og 112 m.fl. EØS er riktignok ikke, som mange ja-folk vil ha det til, en husmannskontrakt der Norge må godta alt EU vedtar. Ca. 7 prosent av EUs lovgivning har Norge måttet innlemme de seneste fem år, mot nærmere 100 prosent i EUs medlemsland. Her er også gjennomsnittet av EU-lovenes andel av nasjonal lovgivning ca. 80 prosent. Hadde Norge blitt utsatt for dette, ville det vært klart i strid med Grunnloven og kvalifisert for riksrett for så vel regjerings- som stortingsrepresentanter.

Etter mitt syn var det også grunnlovsstridig å skrive parlamentarismen inn i Grunnloven i 2007, se f.eks. en interessant serie innlegg i Sunnmørsposten rundt 17. mai i 2009. (Krever muligens Retriever; her er et alternativ - jeg mener å kunne legge ut innleggene med god samvittighet ettersom de har vært fritt tilgjengelige på weben tidligere.)

At det eksisterer en konstitusjonell sedvanerett, kan betraktes som legitimt da det politiske element som Lagtingets venstremedlemmer representerte i riksrett i den aktuelle riksrettssaken mot ministeriet Selmer i 1884, pr. definisjon var legitimt. Å skrive den samme rett inn i Grunnloven, må derimot være i strid med Grunnlovens ånd og dreie seg om mer enn rene modifikasjoner (§ 112), og således må Høyesterett kjenne endringen i 2007 ugyldig. Alternativt må Norge få en forfatningsdomstol til hvilken borgerne kan innklage stortingsvedtak de anser i strid med konstitusjonen (slik f.eks. Lisboa-traktaten ble i Tyskland).

For øvrig: Parlamentarismen har vært konstitusjonell sedvanerett i Norge siden ca. 1905 (ikke 1884, som de fleste tror; Emil Stang ignorerte f.eks. to misilllitsvota på 1890-tallet), men ble først innskrevet i Grunnloven den 20. februar 2007. Med enstemmig flertall. Det betyr at alle representantene fra det parti som ble opprettet nettopp som en motvekt til Johan Sverdrups Venstre og riksrettsdommen i 1884 – Høyre – nå har tatt endelig farvel med sin historie som ekte konservative som verner om Grunnlovens viktigste prinsipp.