Som mange andre politikere er Høyres Nikolai Astrup rammet av en urealistisk forelskelse i ny teknologi som klimaløsning.

I fjor skrev jeg innlegget «Norge trenger en ny tverrpolitisk klimavisjon». I siste utgave av magasinet Klima fra Cicero (nr 4/2012) leser jeg artikkelen «Kreml mangler klimavisjon» . I samme utgave er det et intervju med Høyres Nikolai Astrup om klimapolitikk .

Flere med meg har vurdert at et mulig regjeringsskifte til neste høst kan være positivt for norsk klimapolitikk. Tanken har vært at kanskje kan nye krefter innebære nye tanker, mer fokus på resultater osv. Når jeg leser intervjuet med Astrup blir jeg noe usikker på dette.

EU, FN og USA

Foruten helt korrekt å vise til at det er EU som er sterkeste pådriver og at FN-sporet er urealistisk, så trekker Astrup like korrekt frem det faktum at USA på kort tid har kuttet enorme utslipp (tilsvarende ni ganger Norges utslipp) takket være skifergassen som erstatter kull og olje. Det er selvsagt positivt og viser jo bare at det er først når markedene kommer i sving at de store tingene skjer.

Her kunne han også ha nevnt Kina og India som i dag planlegger investeringer i fornybar energiutbygging langt større enn det norske oljefond.

«FoU viktigste tiltak»

Mitt problem og grunnen til denne artikkelen, er når Astrup peker på det han mener er det viktigste tiltaket i klimapolitikken, nemlig forskning og utvikling (FoU) og teknologiutvikling.

Politikere både fra Høyre og mange andre partier har etter min mening en urealistisk teknologiforelskelse når det er snakk om klima.

Man snakker mye om at FoU og ny teknologi kan redde oss fra klimakrisen. Og Finansdepartementet plusser uten å kny hundretalls millioner på Forskningsrådets bevilgninger, siden man da fortsatt har kontrollen over statsbudsjettet til neste år.

Det synes å være en manglende forståelse i dette landet for at klimateknologien allerede finnes. Det handler mer om å ta dette i bruk enn å utvikle nye teknologier. Man må kunne krabbe før man kan gå. «Ikke gå over bekken etter vann», kan man også si.

Jeg er langt fra motstander av å utvikle ny teknologi. Jeg har selv deltatt og deltar i forskningsprosjekter, og det skal vi fortsatt stimulere.

Men det blir litt meningsløst når vi ikke lager en politikk som stimulerer markedet til å ta i bruk teknologien som allerede finnes.

Det er først når markedet kommer i sving og det blir lønnsomt å bygge en fornybarindustri, at flere aktører samt investeringskapital kommer på banen. FoU-miljøene får da større og mer kompetent kapital til forskning som har anvendelse i industrien. Forskere, oppfinnere og gründere kan bli stimulert av suksesshistorier fra andre som lykkes. Først da blir dette en positiv spiral.

Men fornybarmarkedene må skapes. Hvis ikke, så må vi vente til det går tomt for olje og kull eller de fossile ressursene blir så kostbare at de blir utkonkurrert av fornybar energi. Vi nærmer oss denne situasjonen og kanskje kommer den raskere enn mange her hjemme tror. Men tør vi vente til dette skjer «av seg selv»?

Se til Danmark og Tyskland

Hvorfor har Danmark en av verdens største vindmølleindustrier? Fordi politikerne bestemte seg for å skape et marked for dette for 30 år siden gjennom effektive feed-in-systemer som sikret langsiktig stabil inntekt for utbyggere, som igjen sikret finansiering og mange nye aktører som ville satse i markedet. Og på grunn av at markedet ble skapt, oppsto volum, og prisene ble drevet ned, og enda flere vindmøller ble bygget. Siden den gang har det skjedd enormt mye FoU, men mest i privat regi som en konsekvens av at det ble en lønnsom industri, ikke på grunn av offentlig finansiert FoU.

I dag er vindmøllene kanskje 10-20 ganger mer effektive som følge av denne utviklingen.

Hvorfor er Tyskland ledende på fornybar energi i dagens Europa? Av samme årsak som i Danmark. Men tyskerne hadde også en drivkraft vi «dessverre» ikke har i Norge – de trengte arbeidsplasser. Satsingen på fornybar industri ble like mye næringspolitikk som miljø- og klimapolitikk.

Astrup sier i intervjuet at «Verden trenger teknologiske kvantesprang» og at «et av Norges viktigste globale bidrag til å løse klimautfordringen er teknologiutvikling».

Så peker Astrup ut karbonfangst og -lagring (CCS) som den teknologien han mener vi skal satse mer på. Jeg tror det er uheldig for politikere å peke ut vinnerteknologier. De må skape gode rammebetingelser for ulike teknologier, fordi det er vanskelig selv for politikere å kjenne fremtidens vinnere.

Jeg håper jeg har misforstått Astrup og Høyre. Men slik jeg leser ledende Høyre-politikere for tiden, er jeg redd det ikke blir de store forandringene innen norsk klima- og energipolitikk etter valget neste høst. Og vi har ennå til gode å se en klar, tydelig og bredt forankret klimavisjon både for Kreml, Norge og Høyre.

Bærum planlegger å droppe kildesortering av matavfall. Hvis dette vedtas tror jeg kommunen gjør seg selv og miljøet en bjørnetjeneste.

Kari Aalerud (Ap) sier i Budstikka 31. juli at det i Oslo ikke fungerer så godt med kildesortering, og hun sier «store kommuner har erfart hvor vanskelig det er å få husstandene til å sortere riktig». Dette er nok ikke riktig.

Ifølge Avfall Norge så er det land i Sør- og Øst-Europa som henger etter på avfallsfronten, som dropper kildesortering. De som har vært på ferie i Spania og Italia hvor søppelet av og til flyter i gatene, kan forstå dette. Men i Bærum? Asker, Drammen, Oslo, Bergen og Stavanger er bare noen eksempler på store kommuner som nå har kildesortering og som enten har eller planlegger egne biogassanlegg. 

Det er viktig at innbyggerne får et forhold til eget matavfall – de fleste blir overrasket over mengdene man kaster. Erfaringen fra Asker etter ett års drift er svært god (jeg bor selv i Asker).

I Asker ønsket cirka 80 prosent av innbyggerne kildesortering av matavfall – er Bærums innbyggere så veldig annerledes? 

Vi bør som samfunn ha fokus på å kaste minst mulig mat – men samtidig se på matavfallet som oppstår som en verdifull ressurs (et bananskall kan drive en bil 96 meter!)

Ved ikke å kildesortere eget matavfall mister man muligheten til senere å kunne etablere et eget lokalt biogassanlegg, gjerne i samarbeid med Asker. Asker sender allerede matavfall til Sverige, hvor det går inn i et svensk biogassanlegg fordi det ikke finnes et lokalt anlegg som kan ta det imot enda.

Asker og Bærum kunne altså gått sammen og bygd et eget biogassanlegg f.eks. på Isi eller Yggeset. Ved ikke å legge opp til kildesortering i Bærum mister man den muligheten.