Statsminister Erna Solberg (H), finansminister Siv Jensen (Frp) og de andre statsrådene smilte bredt ved starten på ukas budsjettkonferanse. De smilte neppe like mye da konferansen var over. Jeg har vært med på flere slike konferanser. De er som en kalddusj på ivrige statsråder med lange ønskelister.
Finansministeren er ingen julenisse som tar vennlig imot statsrådenes mange ønsker om penger til gode formål. Sjefen for pengene ber statsrådene kutte i listene. Jeg har sett statsråder gråte over tapte saker.
Denne gangen slapp nok samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) lettere unna enn de andre. Statsministeren har nemlig lovet velgerne at samferdsel og forsvar skal ha høyeste prioritet på neste års statsbudsjettet og på budsjettene for årene som kommer.
I to tiår framover skal det brukes 2.000 milliarder – 2 billioner – på vei og våpen. Det må settes av 83 milliarder til samferdselstiltak og 50 milliarder til Forsvaret på statsbudsjettet hvert år. Da er det ikke mye igjen til nye satsinger for de andre statsrådene.
Finansminister Siv Jensen kan ikke løpe til Oljefondet og forsyne seg grovt av pengebingen slik hun har gjort i fire år. Det kommer inn mindre penger til fondet enn det regjeringen henter ut. Siv Jensen, som i opposisjon var imot handlingsregelen da den var på 4 prosent, blir den første finansministeren som strammer til oljepengebruken og senker handlingsregelen til 3 prosent. Det er sant som det er sagt at Finansdepartementet er landets beste skole for ansvarliggjøring av politikere.
Handlingsrommet for å si ja til statsrådenes ulike ønskelister blir også mindre fordi Høyre og Frp holder fast ved at det skal gis skattelettelser til bedrifter, folk med store formuer og lønnstakere med vanlige inntekter.
For å få statsbudsjettet i balanse, må finansministeren fram med sparekniven og kutte utgifter. Hvor kuttene kommer, får ikke velgerne vite før etter valget. Men det vi vet allerede nå, er at neste års statsbudsjett ikke vil ese ut på samme måte som de siste årene. Vi skal ikke tilbake til striskjorta og havrelefsa, men vi vil få merke at de gylne oljeårene er over.
Finansministeren må ha lov til å smile når Statistisk sentralbyrå og Norges Bank forteller at veksten vil ta seg litt opp og at det er tegn til bedring på arbeidsmarkedet. Prisstigningen vil være 2 prosent og renta blir lav lenge. En fortsatt svak kronekurs vil sørge for at eksportindustrien tjener gode penger. Årets lønnsoppgjør er i boks med en moderat ramme på 2,4 prosent. Det er akkurat nok til å sikre at lønnstakerne får en liten reallønnsøkning etter nedturen i fjor.
For regjeringen er det selvfølgelig hyggeligere å starte valgkampen med en økonomi i framgang enn med en økonomi i nedgang. Men det er ikke sikkert at det hjelper regjeringspartiene på valgdagen.
I de fleste land og i USA spesielt, der begrepet «pocketbook voting» ble oppfunnet, er det en klar sammenheng mellom landets økonomi og skjebnen til sittende regjeringer. Velgerne straffer regjeringer i økonomiske nedgangstider og belønner dem i oppgangstider. Statsviterne Johannes Berg og Anders Todal Jensen har påvist at Norge er et «annerledesland». Vi har få lommebokvelgere.
Forskerne finner ingen tydelig sammenheng mellom valgresultatene i etterkrigstida og utviklingen i norsk økonomi. Ved valget i 2013 mente 92 prosent at landets økonomi var «god» eller «svært god». Likevel gikk Stoltenberg-regjeringen på et solid nederlag.
Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen kommer i valgkampen til å snakke med begeistring om at nå går alt så mye bedre. Men de har ingen garanti for at de får flere velgere av den grunn. Økonomi er likevel ikke uten betydning. Velgere som ville at Stoltenberg skulle bruke mer oljepenger, sviktet de rødgrønne. Det blir interessant å se hva velgerne gjør nå som Siv Jensen stenger oljefondet.