Ligger det an til at Skottland forlater unionen? ­Storbritannia har eksistert siden 1707 og nå krangler London og ­Edinburgh om hvem som skal legge de rettslige føringene for en ­folkeavstemning om Skottlands fremtidige medlemskap i unionen.

Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) styrer det skotske parlamentet i Edinburgh. Partiets leder, førsteminister Alex Salmond, har lenge hatt skotsk uavhengighet øverst på sin politiske agenda, selv om partiet langt fra er et en-saks parti. Da makt ble desentralisert til tre av Storbritannias fire nasjoner(kalt «devolution»), Skottland, Wales og Nord-Irland, under tidligere Labour-statsminister Tony Blair på slutten 1990-tallet, ble valgsystemet til det skotske parlamentet laget slik at det nærmest var umulig for et parti å få flertall alene. Dette trosset SNP ved forrige valg i 2011, og styrer nå Skottland med en flertallsregjering for første gang siden parlamentet ble gjenopprettet i 1998. SNP gikk til valg i fjor på å få et mandat av den skotske opinionen om å avholde en folkeavstemning om Skottlands fremtid i unionen. Partiet ønsker en avstemning høsten 2014. Men foreløpig er det skotske folk lunken til en løsrivelse. De frykter at økonomien skal bli for spinkel, spesielt i dårlige tider som nå.

I Westminster sitter en britisk koalisjonsregjering med en konservativ statsminister, David Cameron, som er svorne tilhengere av unionen og som mener at både Skottland og Storbritannia er sterkere samlet enn splittet. Cameron har gjentatte ganger gitt sin fulle støtte til unionstanken, og det konservative partiet er historisk et unionsparti, som også på 90-tallet kjempet mot «devolution». De var den gang av den oppfatning at unionen var best tjent med at alt ble styrt fra London, og desentralisering av makt ville føre til, det vi nå ser, en søken etter selvstendighet. Selv om de tre største britiske partiene, Labour, de konservative og Liberaldemokratene er uenige om hvilke styringsprinsipper som best vil tjene unionens fremtid, er de alle tilhengere av unionen, og ønsker at Skottland skal forbi ved sin lest. Likevel må de anerkjenne SNPs ønske om folkeavstemning siden de ved valget i 2011 fikk flertall i det skotske parlamentet. Den demokratiske konsekvensen av det, er ifølge Cameron og de andre partiene, at skottene er berettiget til en folkeavstemning.

Men der stopper også enigheten mellom London og Edinburgh. For Salmond mener det er opp til skottene selv å bestemme når avstemningen skal være og hva slags spørsmål den skal inneholde. De ønsker naturlig nok at det skal være så ledende som mulig og har annonsert at de ønsker følgende formulering: «Ønsker du at Skottland skal bli et selvstendig land?» SNPs ideologiske overbevisning tilsier at skottene gikk inn i unionen frivillig i 1707, og da burde det være opp til skottene selv å bestemme en eventuell retrett på det spørsmålsgrunnlaget de mener er riktig. Med et enkelt flertall skulle den saken, ifølge SNP, være avklart.

For den britiske regjeringen er ikke spørsmålet så enkelt. Ifølge Cameron er det parlamentet i London, som er over det skotske i rang, som sitter med den juridiske og politiske råderetten i saker som angår konstitusjonen og unionen. Hvis Skottland skal ha den råderetten på egne hender, må parlamentet i London gi Edinburgh det mandatet. Og det er ikke London uten videre beredt til å gjøre. Det er fordi London og Edinburgh er uenige om hvordan og når avstemningen skal holdes, og at London mener det spørsmålet Salmond ønsker er for ledende. Her er det verdt å merke seg at uenighetene ikke dreier seg så mye om konstitusjonelle spørsmål, men om en politisk kamp verken Cameron eller Salmond har råd til å tape.

Salmond ønsker avstemningen så sent som mulig i dette parlamentet, høsten 2014, så partiet kan kjøpe seg tid for å få større oppslutning om selvstendighet i befolkningen. SNP vil også senke stemmerettsalderen til 16 for de vet at uavhengighetsønsket er større blant ungdommen. Men i de siste meningsmålingene gir bare pluss minus 30 % av befolkningen uttrykk for at de støtter løsrivelse, noe som er langt under den 50 %-grensa Salmond trenger. I samme avstemning vil SNP at skottene skal kunne stemme over om de ønsker maksimalt selvstyre, det som går under betegnelsen «devolution max». Denne ordningen vil sørge for at Skottland forblir i unionen, men de vil ha full økonomisk frihet. Salmond ønsker dette fordi han nok innser at det blir vanskelig å innkassere en full seier med løsrivelse fra unionen. «Devolution max» vil likevel være en solid delseier, noe som eventuelt vil føre til at Salmond står igjen som en seierherre uansett. Med en slik delseier, vil Salmond bli sett på som en skotsk helt som nok en gang utfordrer unionens makt­elite i London. Likevel har han ennå ikke svart på de store spørsmålene som berører Skottlands eventuelle uavhengighet; hvilken valuta vil Skottland ha - pund eller euro? Skal banker i dårlige tider bli betalt ut av Skottland selv eller unionen?

Den britiske regjeringen, på andre siden, ønsker en avstemning så fort som mulig. De øyner muligheten for en politisk seier for unionen siden det ennå er nokså klart mindretall for løsrivelse. Dessuten ønsker de ett enkelt spørsmål på stemmeseddelen i følgende ordedrag: «ønsker du å forbli i unionen eller forlate den». Cameron har kastet en brannfakkel nordover, og i nord ser mange skotter en britisk statsminister som prøver å diktere hva som skal skje i Edinburgh. Og en ting er at koalisjonsregjeringen vil være klare i dette spørsmålet, men det går en grense for hvor langt Cameron skal gå før det fører til en solid «backlash» og større oppslutning både for SNP og for løsrivelse. Samtidig håper Cameron at tiden som kommer vil avsløre svakheter i SNPs argumenter. Men Cameron må balansere sitt budskap nordover slik at det ikke blir han som sitter igjen med svarteper og indirekte blir skyld i at Skottland forlater unionen. Kampen om unionen er i gang, og spørsmålet er hvem som får viljen sin, London eller Edinburgh eller om de klarer å komme frem til et kompromiss. For folkeavstemningen kommer, men det er ennå uklart når og i hvilken fasong.

Ligger det an til at Skottland forlater unionen?

Storbritannia har eksistert siden 1707, og nå krangler London og Edinburgh om hvem som skal legge de rettslige føringene for en folkeavstemning om Skottlands fremtidige medlemskap i unionen.

Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) styrer det skotske parlamentet i Edinburgh. Partiets leder, førsteminister Alex Salmond, har lenge hatt skotsk uavhengighet øverst på sin politiske agenda, selv om partiet langt fra er et énsaksparti. Da makt ble desentralisert til tre av Storbritannias fire nasjoner (kalt «devolution»), Skottland, Wales og Nord-Irland, under tidligere Labour-statsminister Tony Blair på slutten av 1990-tallet, ble valgsystemet til det skotske parlamentet laget slik at det nærmest var umulig for et parti å få flertall alene. Dette trosset SNP ved forrige valg i 2011 og styrer nå Skottland med en flertallsregjering for første gang siden parlamentet ble gjenopprettet i 1998. SNP gikk til valg i fjor på å få et mandat av den skotske opinionen om å avholde en folkeavstemning om Skottlands fremtid i unionen. Partiet ønsker en avstemning høsten 2014. Men foreløpig er det skotske folk lunkent til en løsrivelse. De frykter at økonomien skal bli for spinkel, spesielt i dårlige tider som nå.

I Westminster sitter en britisk koalisjonsregjering med en konservativ statsminister, David Cameron, som er svorne tilhengere av unionen og som mener at både Skottland og Storbritannia er sterkere samlet enn splittet. Cameron har gjentatte ganger gitt sin fulle støtte til unionstanken, og det konservative partiet er historisk et unionsparti, som også på 90-tallet kjempet mot «devolution». De var den gang av den oppfatning at unionen var best tjent med at alt ble styrt fra London, og desentralisering av makt ville føre til, det vi nå ser, en søken etter selvstendighet. Selv om de tre største britiske partiene, Labour, de konservative og Liberaldemokratene, er uenige om hvilke styringsprinsipper som best vil tjene unionens fremtid, er de alle tilhengere av unionen og ønsker at Skottland skal forbi ved sin lest. Likevel må de anerkjenne SNPs ønske om folkeavstemning siden de ved valget i 2011 fikk flertall i det skotske parlamentet. Den demokratiske konsekvensen av det er, ifølge Cameron og de andre partiene, at skottene er berettiget til en folkeavstemning.

Men der stopper også enigheten mellom London og Edinburgh. For Salmond mener det er opp til skottene selv å bestemme når avstemningen skal være og hva slags spørsmål den skal inneholde. De ønsker naturlig nok at det skal være så ledende som mulig og har annonsert at de ønsker følgende formulering: «Ønsker du at Skottland skal bli et selvstendig land?». SNPs ideologiske overbevisning tilsier at skottene gikk inn i unionen frivillig i 1707, og da burde det være opp til skottene selv å bestemme en eventuell retrett på det spørsmålsgrunnlaget de mener er riktig. Med et enkelt flertall skulle den saken, ifølge SNP, være avklart.

For den britiske regjeringen er ikke spørsmålet så enkelt. Ifølge Cameron er det parlamentet i London, som er over det skotske i rang, som sitter med den juridiske og politiske råderetten i saker som angår konstitusjonen og unionen. Hvis Skottland skal ha den råderetten på egne hender, må parlamentet i London gi Edinburgh det mandatet. Og det er ikke London uten videre beredt til å gjøre. Det er fordi London og Edinburgh er uenige om hvordan og når avstemningen skal holdes, og at London mener det spørsmålet Salmond ønsker er for ledende. Her er det verdt å merke seg at uenighetene ikke dreier seg så mye om konstitusjonelle spørsmål, men om en politisk kamp verken Cameron eller Salmond har råd til å tape.

Salmond ønsker avstemningen så sent som mulig i dette parlamentet, høsten 2014, så partiet kan kjøpe seg tid for å få større oppslutning om selvstendighet i befolkningen. SNP vil også senke stemmerettsalderen til 16 for de vet uavhengighetsønsket er større blant ungdommen. Men i de siste meningsmålingene gir bare pluss minus 30 prosent av befolkningen uttrykk for at de støtter løsrivelse, noe som er langt under den 50 prosent-grensa Salmond trenger. I samme avstemning vil SNP at skottene skal kunne stemme over om de ønsker maksimalt selvstyre, det som går under betegnelsen «devolution max». Denne ordningen vil sørge for at Skottland forblir i unionen, men de vil ha full økonomisk frihet. Salmond ønsker dette fordi han nok innser at det blir vanskelig å innkassere en full seier med løsrivelse fra unionen. «Devolution max» vil likevel være en solid delseier, noe som eventuelt vil føre til at Salmond står igjen som en seierherre uansett. Med en slik delseier vil Salmond bli sett på som en skotsk helt som nok en gang utfordrer unionens makt­elite i London. Likevel har han ennå ikke svart på de store spørsmålene som berører Skottlands eventuelle uavhengighet; hvilken valuta vil Skottland ha? - pund eller euro? Skal banker i dårlige tider bli betalt ut av Skottland selv eller unionen?

Den britiske regjeringen, på den andre siden, ønsker en avstemning så fort som mulig. De øyner muligheten for en politisk seier for unionen siden det ennå er nokså klart mindretall for løsrivelse. Dessuten ønsker de ett enkelt spørsmål på stemmeseddelen i følgende ordelag: «Ønsker du å forbli i unionen eller forlate den». Cameron har kastet en brannfakkel nordover, og i nord ser mange skotter en britisk statsminister som prøver å diktere hva som skal skje i Edinburgh. Og én ting er at koalisjonsregjeringen vil være klare i dette spørsmålet, men det går en grense for hvor langt Cameron skal gå før det fører til en solid «backlash» og større oppslutning både for SNP og for løsrivelse. Samtidig håper Cameron at tiden som kommer vil avsløre svakheter i SNPs argumenter. Men Cameron må balansere sitt budskap nordover slik at det ikke blir han som sitter igjen med svarteper og indirekte blir skyld i at Skottland forlater unionen. Kampen om unionen er i gang, og spørsmålet er hvem som får viljen sin; London eller Edinburgh - eller om de klarer å komme frem til et kompromiss. For folkeavstemningen kommer, men det er ennå uklart når og i hvilken fasong.

«Foreløpig er det skotske folk lunkent til en løsrivelse.»

Ligger det an til at Skottland forlater unionen? Storbritannia har eksistert siden 1707 og nå krangler London og Edinburgh om hvem som skal legge de rettslige føringene for en folkeavstemning om Skottlands fremtidige medlemskap i unionen.

Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) styrer det skotske parlamentet i Edinburgh. Partiets leder, førsteminister Alex Salmond har lenge hatt skotsk uavhengighet øverst på sin politiske agenda, selv om partiet langt fra er et en-saks parti. Da makt ble desentralisert til tre av Storbritannias fire nasjoner(kalt ”devolution”), Skottland, Wales og Nord-Irland, under tidligere Labour-statsminister Tony Blair på slutten 1990-tallet, ble valgsystemet til det skotske parlamentet laget slik at det nærmest var umulig for et parti å få flertall alene. Dette trosset SNP ved forrige valg i 2011, og styrer nå Skottland med en flertallsregjering for første gang siden parlamentet ble gjenopprettet i 1998. SNP gikk til valg i fjor på å få et mandat av den skotske opinionen om å avholde en folkeavstemning om Skottlands fremtid i unionen. Partiet ønsker en avstemning høsten 2014.

I Westminster sitter en britisk koalisjonsregjering med en konservativ statsminister, David Cameron, som er svorne tilhengere av unionen og som mener at både Skottland og Storbritannia er sterkere samlet enn splittet. Cameron har gjentatte ganger gitt sin fulle støtte til unionstanken, og det konservative partiet er historisk et unionsparti, som også på 90-tallet kjempet mot ”devolution”. De var den gang av den oppfatning at unionen var best tjent med at alt ble styrt fra London, og desentralisering av makt ville føre til, det vi nå ser, en søken etter selvstendighet. Alle de tre største britiske partiene, Labour, de konservative og Liberaldemokratene, er tilhengere av unionen og ønsker at Skottland skal forbi ved sin lest. Likevel må de anerkjenne SNPs ønske om folkeavstemning siden de ved valget i 2011 fikk flertall i det skotske parlamentet. Den demokratiske konsekvensen av det, er i følge Cameron, at skottene er berettiget til en folkeavstemning.

Men der stopper også enigheten. For Salmond mener det er opp til skottene selv å bestemme når avstemningen skal være og hva slags spørsmål den skal inneholde. SNPs ideologiske overbevisning tilsier at skottene gikk inn i unionen frivillig i 1707, og da burde det være opp til skottene selv å bestemme en eventuell retrett. Med et enkelt flertall skulle den saken, i følge SNP, være avklart.

For den britiske regjeringen er ikke spørsmålet så enkelt. I følge Cameron er det parlamentet i London, som er over det skotske i rang, som sitter med den juridiske og politiske råderetten i saker som angår konstitusjonen og unionen. Hvis Skottland skal ha den råderetten på egne hender, må parlamentet i London gi Edinburgh det mandatet. Og det er ikke London uten videre beredt til å gjøre. Det er fordi London og Edinburgh er uenige om hvordan og når avstemningen skal holdes. Her er det verdt å merke seg at uenighetene ikke dreier seg så mye om konstitusjonelle spørsmål, men om en politisk kamp verken Cameron eller Salmond har råd til å tape.

Salmond ønsker avstemmingen så sent som mulig i dette parlamentet så partiet kan kjøpe seg litt tid for å få større oppslutning om selvstendighet i befolkningen. I de siste meningsmålingene gir bare pluss minus 30 % av befolkningen uttrykk for at de støtter løsrivelse, noe som er langt under den 50 %-grensa Salmond trenger. SNP har antydet at de ønsker avstemningen høsten 2014 slik at de naturlig nok kan drive sin politiske kamp så lenge som mulig. Videre ønsker SNP at skottene i samme avstemning skal kunne stemme over om de ønsker maksimalt selvstyre, det som går under betegnelsen ”devolution max”. Denne ordningen vil sørge for at Skottland forblir i unionen, men de vil ha full økonomisk frihet. Salmond ønsker dette fordi han nok innser at det blir vanskelig å innkassere en full seier med løsrivelse fra unionen. ”Devolution max” vil likevel være en solid delseier, noe som eventuelt vil føre at Salmond står igjen som en seierherre uansett. Med en slik delseier, vil Salmond bli sett på som en skotsk helt som nok en gang utfordrer unionens maktelite i London.

Den britiske regjeringen, på andre siden, ønsker en avstemning så fort som mulig. De øyner muligheten for en politisk seier for unionen siden det enda er nokså klart mindretall for løsrivelse. Dessuten ønsker de ett enkelt spørsmål på stemmeseddelen; ’ja’ eller ’nei’ til uavhengighet. Cameron har kastet en brannfakkel nordover, og i nord ser mange skotter en britisk statsminister som prøver å diktere hva som skal skje i Edinburgh. Og en ting er at koalisjonsregjeringen vil være klare i dette spørsmålet, men det går en grense for hvor langt Cameron skal gå før det fører til en solid ”backlash” og større oppslutning både for SNP og for løsrivelse. Derfor må Cameron balansere sine budskap nordover slik at det ikke blir han som sitter igjen med svarteper og indirekte blir skyld i at Skottland forlater unionen. Kampen om unionen er i gang, og spørsmålet er hvem som får viljen sin, London eller Edinburgh eller om de klarer å komme frem til et kompromiss. For folkeavstemningen kommer, men det er enda uklart når og i hvilken fasong.

Det er kriminelle elementer som nå plyndrer, vandaliserer og driver hærverk på britiske byer. Men under overflaten er årsakene mer komplekse og mangfoldige.

Scenene som nå utspiller seg i London og andre britiske byer er kanskje ukjente for nordmenn. De er også ukjente for mange briter, og majoriteten av britene selv er forferdet over det synet som møter dem når de slår på TV-ene sine. Overraskelsen over at dette kunne spre seg så fort og bli så omfattende er relativt unison, og for briter er dette triste syn, et snaut år før Londons olympiske leker braker løs. Ved første øyekast er det overraskende at dette skjer så fort, og at et drap kan utløse sånne store negative krefter. Ved nærmere ettertanke er det kanskje likevel ikke så rart om kort vi analyserer bakteppet.

Drapet på 29-årige Mark Duggan forrige torsdag er hendelsen som motiverte en del av disse gjengene til å flytte sine politiske reaksjoner til gatenivå. Og det har ulmet lenge i mange fattige bydeler, særlig i London. Gjenger har drevet kriminell aktivitet i flere år, og drap og andre avstraffelsesmetoder har vært nokså vanlige. Normalt har disse kriminelle gjengene kjempet mot hverandre, mens de nå alle har vendt seg mot statens utstrakte arm, politiet. Det sinnet og den aggresjonen som er kommet til uttrykk de siste dagene vitner naturlig nok om at dette drapet var en utløsningsfaktor for å kunne ytre sin misnøye med først og fremst de sosiale forholdene i disse områdene. Det øyet ser er omfattende kriminalitet, det hjernen tenker om hvorfor dette skjer, i så stort omfang og så hurtig, er mer gjenstand for en refleksjon rundt britiske samfunnsforhold.

Mange grupper i disse bydelene føler seg marginaliserte og utstøtte av samfunnet. De føler de er frarøvet enhver form for mulighet til å delta i samfunnet, og derigjennom ha sjansene for å leve et anstendig liv. I vanskelige økonomiske tider, som nå, er det de nederste på den sosiale rangstigen som må bære byrdene, et ansvar de naturlig nok mener andre bør ta, siden de selv ikke i noen grad har vært med på å sette den britiske økonomien over styr. Stor arbeidsledighet gjør det enkelt for mange av disse kriminelle gjengene å rekruttere medlemmer i områder som er preget av falleferdige bygninger, forsøpling og andre elementer av sosialt forfall. Lignende reaksjoner som vi har sett de siste dagene og nettene i Storbritannia har vi også sett i andre europeiske land, som Frankrike og Hellas. Men det er heller ikke noe nytt fenomen i Storbritannia.

Det er naturlig å sammenligne situasjonen nå med situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet, da Margaret Thatcher gjennomførte store økonomiske kutt som rammet den samme sosiale klassen som nå. I tillegg er det likevel ett moment som skiller 80-tallet fra dagens situasjon som er viktig å poengtere. På tidlig 80-tall var opptøyene klart økonomisk motiverte, slik som nå, men i tillegg var de rasemotiverte. I 1981 innførte Thatcher en ny lov om britisk statsborgerskap som tredde i kraft 1. januar 1983, og denne loven rammet de etniske minoritetene særlig hardt. Mange i disse minoritetene som hadde britisk statsborgerskap fikk dette endret på kort tid, mange av dem uten forvarsel. Med den nye loven var det mange tilhørende disse gruppene som ikke kunne forlate landet, siden de da ville bli nektet innreisetillatelse ved retur til Storbritannia. Dagens opptøyer er ikke rasemotiverte, selv om det er mange fra de etniske minoritetene som tilhører de sosialt og økonomisk marginaliserte gruppene vi nå ser ødelegge for så mye.

De varslede økonomiske kuttene fra koalisjonsregjeringen har ennå ikke slått ut for fullt, men forestillingen om at de etter hvert vil det, og at kanskje situasjonen vil bli enda verre enn den er i dag, er grunn god nok til å uttrykke sin frustrasjon og sitt sinne. Statsminister David Cameron er kommet hjem fra ferie og torsdag må parlamentet også avslutte ferien. De er innkalt til krisemøte. Nå trengs det lederskap for å få bukt med disse problemene, men for britiske politikere er det like viktig å vise verden at de har kontroll på situasjonen ett år før OL.

I det økonomiske hardt prøvede Irland har en oppbrakt befolkning gått til urene. Velgerne har straffet den tidligere regjeringen hardt, men vil den nye få det noe lettere?

Resultatet fra det irske valget overasket ingen. De tidligere regjeringspartiene Fianna Fail og de grønne ble hardt straffet av den irske opinionen, og det er ingen tvil om at velgerne gir de to tidligere regjeringspartnerne skylden for den ekstreme finansielle krisen landet er i. Ikke bare unnlot regjeringen å gripe inn mot spekulantene og bankene, de klarte heller ikke å forhandle levedyktige betingelser på den enorme lånepakken fra EU og det Internasjonale pengefondet (IMF) Irland sårt trengte. Denne dobbeltstraffen fra velgerne fikk store konsekvenser, spesielt for maktpartiet fremfor noe  i Irland, Fianna Fail. Ved valget i 2007 fikk partiet en oppslutning på 42 %, mens de denne gangen gikk ned til 17, 5 % - en nedgang på antall representanter i parlamentet fra 77 i 2007 til 20 i 2011. Fianna Fail gjorde sitt dårligste valg på 85 år, og denne gangen blir Fine Gael for første gang i partiet historie parlamentets største.

Det nye irske parlamentet skal møtes for første gang 9. mars, og den nye regjeringen blir en koalisjon mellom Fine Gael og Labour, et annet parti som denne gangen gjorde det svært godt. Frykten for den generelle politikerforakten var tilstede, men den slo heldigvis ikke til. En fremmøteprosent på over 70 % tilsier at den irske opinionen gir den nye koalisjonen en sjanse til å bedre utsiktene for det skakkjørte landet. Men det er en formidabel oppgave den nye regjeringen får på bordet. Første prioritet blir å forhandle bedre betingelser på lånepakken, og der har det allerede kommet signaler fra EU om det kan la seg gjøre, selv om den tyske forbundskansler Angela Merkel er lunken til dette. Det fordrer likevel tøffe kutt i den offentlige irske økonomien, en økonomi som allerede er så strupt at tusenvis av mennesker emigrerer fra landet fordi de ikke ser noen fremtid der.

De siste månedene er det stipulert en utvandring på om lag 1000 mennesker i uka. Dette er den unge generasjonen som i ren desperasjon drar til USA, Australia og Canada for å søke jobber som er relevante for deres utdannelse. Få av disse ønsker å forlate landet, men ser ingen andre muligheter siden jobbene i Irland nå er alt for få. Og det er jo nettopp denne kompetansen som disse unge menneskene besitter landet er avhengig av for å komme seg opp av den økonomiske hengemyra. Dermed skal det bli en tøff oppgave for den nye koalisjonen å skaffe nye jobber og muligheter for folk samtidig som de skal håndtere den daglige økonomiske krisen. Kanskje er likevel den viktigste oppgaven til koalisjonen å prøve og snu den negative stemningen som preger republikken for øyeblikket., for det må i alle fall til hvis situasjonen skal bli bedre. Landet har per dags dato en arbeidsledighet på nesten 15 %, og frykten er stor for at den skal stige.

Irland har lenge vært et land som har vært vant til høy arbeidsledighet, fattigdom og stor utvandring. De trodde de var kvitt alle disse problemene da de for et par tiår siden tok steget inn i den moderne verden. Landet kunne på begynnelsen av 90-tallet skilte med en vekst på over 10 % og irene dro til andre land i Europas utkant for å fortelle om investeringssuksessen og hvordan en skulle gå fra å være et jordbruksland i utkanten av EU til å bli en økonomisk stormakt. Landet fikk tilnavnet ”den keltiske tiger”, og ble foregangsland for mange andre.

Fra 2004, da mye av østeuropa åpent seg opp, var irene stolt over at mange ville komme å jobbe der. Plutselig var de et land folk kom til og ikke bare reiste fra. Mange fremmedarbeidere tok jobb i byggebransjen, én av bransjene som for noen få år siden skulle bli begynnelsen på slutten for det irske ”økonomiske mirakel”. Nye byggefelt spratt opp over hele Irland, og det ble bygd overdimensjonerte boligfelt og rett og slett langt flere boliger enn det var folk. Bankene lånte ut en masse penger til lav rente uten sikkerhet for å finansiere det hele, og ingen ansvarlige politikere grep inn for å stoppe galskapen. Optimismen og troen på vekst vedvarte helt til det smalt, prisene sank og bankene satt igjen med lån som ble misligholdt. Betalingsevnen forsvant fra dem som hadde satt det hele i sving.

I dag kan en kjøre gjennom store spøkelsesbyer med halvbygde hus og eiendommer som ingen har råd til verken å ferdigstille eller kjøpe. De har rett og slett mistet sin verdi. Og det er ikke bare i byene dette forekommer, men også på den irske landsbygda. Etter hvert som problemene tårnet seg opp for den irske regjeringen, forsvant også mange multinasjonale selskaper som hadde etablert seg med lav skatt i på 90-tallet.

Men irene gir ikke opp. Det bærer det høye fremmøte ved valget bud om. De har vært i vanskelige situasjoner før, og landet har en stor stolthet i klare seg gjennom kriser. Nå gir velgerne tillit til den nye Fine Gael – Labour koalisjonen som vil bli ledet av partilederen i Fine Gael Enda Kenny. Som statsminister vil Kenny om kort tid møte president Mary McAleese får å meisle ut en økonomiske politikk som landet kan leve med de neste årene. For håpet og selvrespekten er noe ingen kan ta fra irene. Da har en tatt fra dem selve livshåpet.

Det er ikke ofte det skrives for mye om britiske suppleringsvalg. Men valget i valgkretsen Oldham og Saddleworth var viktig for alle de tre store partiene i Storbritannia.

Mye sto på spill for de tre store partiene i Storbritannia i forbindelse med tordagens suppleringsvalg i Oldham og Saddleworth. Og hvorfor det, kan en spørre seg? Denne ene valgkretsen er én av 646 kretser det ble valgt parlamentsmedlem til i valget i mai i fjor. Men mai-valget i denne kretsen ble nylig annullert av en britisk rett fordi Labours kandidat brukte metoder som ikke retten aksepterte. Dermed ble det lyst ut suppleringsvalg som da ble avholdt torsdag. Og isolert sett, var ikke resultatet så overraskende. Dette er en krets hvor de konservative ikke kunne vinne. Den sto mellom Labour og Liberaldemokratene. Fra valget i mai hadde Labour et knapt flertall i kretsen; de vant med 103 stemmer til Liberaldemokratene i forrige runde. Denne gangen kunne det gå begge veier, men Labour dro i land en ganske komfertabel seier med et flertall på over 3500 stemmer.

Av og til er et suppleringsvalg ikke bare et suppleringsvalg. Denne gangen var det knyttet mer spenning enn vanlig til et slikt valg fordi det var det første suppleringsvalget etter at koalisjonen ble dannet etter valget i mai. I tillegg til det, var det første test for Labour etter at deres relativt ferske leder Ed Miliband tok over styringen av partiet i slutten av september. Så valget i Oldham og Saddleworth ville være en kommentar på folks tilfredshet, eventuelt det motsatt, med både Miliband som ny Labour-leder og koalisjonens arbeid så langt. Et tap for Labour ville bli sett på som en dårlig start for Miliband. En tilbakegang for Liberalemokratene ville kunne bli tolket som et klart signal til ledelsen i partiet på at de må fortest mulig komme seg ut av koalisjonen. For de konservative ville også resultatet gi en pekepinn på hvor fornøyde folk i denne valgkretsen var med regjeringens arbeid. Og ville de samme som stemte konservativt sist, stemme på partiet igjen?

For å bruke fotballanalogi; en vinner ikke ligaen ved å vinne en kamp. Men det å vinne kamper er viktig for alle lag. Det er viktig for motivasjon, samhold og for selvtillitt. Dette ene suppleringsvalget kan ses på samme måte. Det var en fjær i hatten for Labour å vinne. Miliband har hatt en treg start på sin karriere som ny leder av partiet. Labour har ikke klatret nevneverdig på målingene, og Miliband har vært relativt tamm i sin opposisjon i underhuset og stort sett, og snarere, kritsert koalisjonen enn kommet med nye politiske forslag selv. Han har enda til gode å formulere en klar politisk retning.

For visestatsminister Nick Clegg ville valget gi en indikasjon på hvor misfornøyde velgerne var med Liberaldemokratenes deltagelse i regjeringskoalisjonen. Partiet har de siste månedene rast på målingene, og to nylige målinger har plassert partiet rundt 10 %. Mange av partiets kjernevelgere er særs misfornøyd med partiets deltagelse i koalisjonen med Toriene, og misnøyen brer seg langt i partiets egne rekker. Liberaldemokratene er presset fra to kanter på én gang; fra sine egene velgere og fra deler av partiet samtidig som de er presset fra Toriene, siden alle vet at hvis Liberaldemokratene trekker seg fra regjeringssamarbeidet, faller regjeringen sammen og nytt valg må utstedes.

Det konservative partiet hadde minst å tape. Partiet står ikke sterkt i dette området i nord-vest England, og hadde ikke noe sjanse til å vinne valget. For Toriene handlet dette om hvor mange stemmer de fikk sammenlignet med valget i mai. Og akkurat der gikk det dårlig for statsminister David Cameron. Partiet tapte hele 7000 stemmer og endte dermed på en klar 3. plass, solid slått av de to andre partiene.

Det hele ble dermed en liten fjær i hatten til Labour og Ed Miliband. Selv om ikke seieren var et utrykk for en helhjertet støtte til Labour, men mer et utrykk for misnøye med koalisjonen, er det likevel et resultat Miliband bruker positivt. For det er slik valgsystemet i Storbritannia fungerer. Den enes død er den andres brød, og så videre. Liberaldemokratene holdt seg på samme nivå som sist, og det bør de være strålende fornøyd med selv om de ikke vant kretsen. Den store taperen i dette suppleringsvalget var de konservative, det største partiet i regjering. Og det er kanskje ikke så rart, for det er slik det pleier å være. Folk uttrykker sin misnøye i slike mellomvalg. I dette tilfellet er nok resultatet et utrykk for misnøye med sparepolitikken som regjeringen har innført. De store kuttene som ble varlset i etterkant av valget i mai, begynner å gi seg utslag. Det fører til vanskelige økonomiske tider og stor arbeidsløshet.

Om ikke lenge vil det bli avholdt et nytt suppleringsvalg i en annen krets. Er trenden den samme som den var torsdag, er dette et tegn på misnøye med regjeringens politikk. Denne misnøyen har forsåvidt vært varlset lenge, mest fordi den økonomiske situasjonen i landet har krevd handling. Men linjen regjeringen har lagt seg på, kan naturligvis føre til deres egen død. 2011 blir et år med prøvelser for koalisjonen, og året startet relativt dårlig for parhestene Cameron og Clegg.

Scenene som utspant seg i London forleden minner om uroen på begynnelsen av 80-tallet. Da hadde konservative Margaret Thatcher kuttet i offentlige utgifter. Denne gang er det kollega og nyvalgt statsminister David Cameron som får kjenne folks vrede.

Da uroen som utspant seg i Frankrike nylig var på sitt verste, satt stolte briter og slo seg på brystet og hevdet at slike scener aldri mer ville utspille seg på de britiske øyer. I Britannia var reaksjonene på kuttene dog mange og bitre, men der var likevel befolkningen mer siviliserte. Britene hadde øyensynlig gjort seg ferdig med streiker, lock-outs og dominerende fagforeninger på 70- og 80- tallet. Men det var helt til koalisjonsregjeringen annonserte at de ville tukle med den gruppen i samfunnet hvor kruttet sitter løsest, nemlig universitetene.

For da regjeringen foreslo å tredoble studieavgiften og samtidig kutte universitetsbudsjettene med opptil 40 % smalt det også i Storbritannia. Mange ytterliggående grupper hev seg ettersigende på demonstrasjonene og gjorde dem mer voldelige, men majoriteten av de nærmere 50 000 fremmøtte var studenter og universitetsansatte. Protestene mot regjeringens kutt gikk stille og rolig for seg helt til en gruppe angrep det konservative hovedkvarteret på Millbank i London. Politiet, som var dårlig forberedt, hadde lite å stille opp med og måtte rømme fra åstedet i stedet for å forhindre bråket når det spredte seg. Londons politidistrikt legger seg også flat for kritikken de har mottatt i ettertid, ettersom de selvsagt skulle vært mye bedre rustet til å møte demonstrantene. Det er naivt å tro at i underkant av 200 politifolk skulle klare å ri av en slik demonstrasjon, spesielt når de kjenner til omfanget av regjeringens kutt og når det gjelder studenters tradisjon for å markere sine synspunkter. Blir forslaget vedtatt, skal det iverksettes fra 2012, og studentene vil kunne sitte igjen med et potensielt studielån på nærmere en halv million kroner. Planen er også at studenter som kommer inn i jobb skal tilbakebetale lånet ut fra den inntekten de får. Lønnsposen vil også være målestokk for hvor fort lånet tilbakebetales.

Selv om statsminister Cameron ikke ville sammenligne scenene fra London med de demonstrasjonene som fant sted i mange britiske byer på begynnelsen av 80-tallet, er det åpenbare likheter. Også den gang tok de konservative over for Labour, og også den gang hevdet Thatcher at de måtte rydde opp etter at Labour hadde vannstyrt økonomien. 70-tallet bar preg av mye kaos med streiker, hissige fagforeninger, økende arbeidsløshet og svake regjeringer. Da Thatcher overtok i 1979, introduserte jernladyen fort økonomiske reformer for å rulle staten tilbake og frigjøre den for økonomiske forpliktelser overfor befolkningen. I tillegg ga hun nådestøtet til deler av den tradisjonelle industrien som på det tidspunktet tapte penger i den internasjonale handelskonkurransen. Ulønnsomhet var ikke noe Thatcher kunne leve med, men det førte til at mange arbeidstakere og samfunn, som var flasket opp med driften av slik industri, ikke fikk noe å leve av. Arbeidsløsheten eksploderte, og folk tok til gatene i de indre bydelene av Storbritannias største byer for å protestere mot Thatchers hensynsløse reformer. Det er alltid en vrien sak å sammenligne hendelser, og denne gangen er kanskje ikke bakgrunnen for uroen lik den vi så på 70-tallet. Likevel har dagens situasjon åpenbare likheter med sin historiske parallell. Cameron og hans koalisjonsregjering beskylder Labour for dårlig økonomisk håndsverk, og at de igjen må rydde opp etter Labour. Kuttene er i følge regjeringen nødvendig for å få britene ut av uføret og tilbake på rett spor. Da må det hard kost til, og universitetene må bidra med sitt.

Men studentene mener åpenbart at dette er i meste laget, noe de har helt rett i. Det er urimelig å gjøre så store innhugg i den offentlige støtten til universitetene, og flytte byrden fra staten til studentene og deres familier. Britiske universiteter er allerede i dag avhengig av å ta inn mange betalingssterke utenlandske studenter for å spe på finansieringen av driften. Asiatere, afrikanere og andre utenfor EU-området betaler høye avgifter for å få en prestisjetung utdannelse fra kjente universiteter. Med det foreslåtte kuttet vil antagelig denne delen av studentmassen øke på bekostning av britiske studenter som da muligens ikke vil ha råd til å ta en høyere utdannelse. Labour, som har vært i mot mange av koalisjonsregjeringens kutt, mener også dette forslaget er mer politisk motivert enn økonomisk. Å kutte i slike utgifter er historisk i tråd med konservativ politisk ideologi: at de som vil ta en høyere utdannelse gjerne må gjøre det så lenge de selv betaler mesteparten.

Med en slik tilnærming, som vi også ser på andre områder i offentlig sektor, vil de sosiale forskjellene øke, mangelen på like muligheter forsvinne og det allerede klassedelte Storbritannia vil slipe sine skarpe klassekanter. Og en mulig nedgang av britiske studenter vil på sikt ha store konsekvenser for landets konkurranseevne internasjonalt. Mange kritikere av en slik reform stiller spørsmål om dette er gjennomtenkt, og mener regjeringen skyter seg selv i foten. Og én ting er at de konservative foreslår dette, men at Liberaldemokratene, torienes regjeringspartner, er med på laget, synes for mange å være vanskelig å forstå. I valgkampen før valget i mai, var partiets leder Nick Clegg klar på at studieavgiften ikke skulle økes. Tvert i mot, de drev blant annet valgkamp på at avgiften skulle fases ut over seks år. Mange av parlamentsmedlemmene fra Liberaldemokratene vil ganske sikkert stemme mot dette forslaget i underhuset, når endringsforslaget blir fremlagt. Men det blir likevel ikke nok motstand til å stoppe forslaget fra å få flertall.

Dermed kan altså dette forslaget bli en realitet fra 2012. Selv om ikke detaljer enda er offentliggjort, er nok kommet ut til å konkludere med at dette er et elitepreget forslag som vil gjøre mye skade både i høyere utdanning og i det britiske samfunnet. Demonstrasjonene vi nylig så i London er nok bare begynnelsen på en lang rekke protester mot universitetsreformen og de andre annonserte kuttene. Det er ventet at opp mot 500 000 vil miste jobben i offentlig sektor, noe regjeringen håper kan balanseres med mer verdiskapning i privat sektor. Hvor stor arbeidsledigheten vil bli, er vanskelig å anslå, men at den kan nærme seg den negative høyden på begynnelsen av 80-tallet da nærmere 3, 5 millioner mennesker var uten jobb. Med slike prognoser, er det mye som tyder på at de tilstandene britene til nå bare har sett på tv fra Hellas, Frankrike og Italia, fort kan realiteter i deres eget land. Dermed er det ikke sikkert det bare en ”Winter of Discontent”, men et år med misnøye for allerede hard prøvede briter.

Ed Miliband holdt i går sin første tale til Labours landsmøte, mens hans bror David kanskje holdt sin siste tale til et landsmøte, i alle fall på en god stund. Talene tyder på at Labour har valgt feil bror til å velge partiet.



Mye har vært sagt og skrevet om det psykososiale dramaet, om såpeoperaen og om hvor høyt brødrene Miliband elsker og respekterer hverandre. Nå skal den personlige siden av forholdet mellom David og Ed få hvile, men den politiske spenningen i dette forholdet er viktig for både Labour og for Storbritannia. Derfor blir den siste rapporten fra Manchester viet spørsmålet som mer og mer svirrer rundt her på landsmøtet, og ikke bare i media; har Labour valgt feil bror til å lede partiet?

Begivenhetene har stått i kø på dette landsmøtet. Det begynte med annonseringen av ny partileder på lørdag med den innebygde dramaturgien og spenningen det medbrakte. Det fortsatte mandag med Davids tale, som egentlig ikke skulle være en tale til landsmøte, men skulle være del av partiets presentasjon av utenrikspolitikk og en spørsmål-svar sesjon. Men på grunn av den spesielle situasjonen, bar Davids tale preg av at det var en ny leders tale, som det aldri ble noe mer av siden han hadde tapt lederkampen. Så kom altså klimakset i går, da Ed gjorde sin entre og holdt sin jomfrutale til et noe avventende, men like fullt, forventningspreget landsmøte. Selv om Eds tale ikke skulle måles opp mot brorens, var det Eds uunngåelige skjebne at alt han sa, ble vurdert ut fra brorens prestasjon dagen før.

Når skal det legges til at de to talene var forskjellige både i format og innhold. Davids ble også holdt uten særlig press, og det var lett å gi David sympati under de rådende omstendighetene. Det var en tale i en kontekst, som var innebygget i gitte rammer. Selv om Eds også var det, var den talen landsmøtets viktigste begivenhet, og det ville den ha vært uansett hvem som hadde vunnet lederstriden. Men selv om alle til stede på landsmøtet var kjent med de forskjellige gitte premissene, både i format og kontekst, ble det umulig å ikke sammenligne de to.

Davids tale om utenrikspolitikk minnet om en statsmann som fortalte og instruerte utenriksminister William Hague om hvordan det skulle drives utenrikspolitikk. På en glitrende måte gikk David noe tilbake fra talerstolen, og sto fritt på gulvet slik at alle kunne se hele kroppen hans. Hans fremtoning og ordvalg bar preg av en selvsikker politiker som kjente feltet han forrettet om, og som ga publikum inntrykk av at fra denne karen vil vi høre mer. Men så kan det være at vi bare får denne smakebiten, for i løpet av dagen vil antagelig David bestemme seg om han vil fortsette i brorens skyggeregjering eller om han skal trekke seg tilbake til de bakre benker i underhuset, og dermed forsvinne ut av frontlinjen. Og hvis han velger det siste, gjør han det for å gi sin lillebror mer plass uten hans forstyrrelser eller gjør han det for å slikke sine sår?

Da gårsdagen kom, var ikke bare scenen satt for Ed, tonen var også satt av David. Ed, som har hoppet etter broren hele sitt liv, skulle gjøre sitt viktigste hopp i karrieren, å levere en tale som kunne berolige landsmøte og gjøre delegatene trygge på at de hadde valgt rett da de plasserte han det lille prosentpoenget foran David. Da Ed hadde avsluttet sin tale med de bevingede ord: ”we are the optimists and together we will change Britain”, var det en kontrollert og avventende respons i salen. Ikke det at folk ikke klappet og ropte, det gjør alltid et landsmøte for sin partileder, om vedkommende er gammel eller ny i gamet. Nei, folk så ut til å være i en vent-og se-modus, de var ikke for optimistiske, men de var heller ikke direkte negative til det de hørte.

For talen var etter tradisjonell oppskrift, med en del kritikk av koalisjonsregjeringen, en liten generell sveip innom noen få politikkområder og mye takking i øst og vest. ”Den nye generasjonen” ble nevnt jevnt og trutt og ønske om at denne generasjonen, som han selv representerer, skal endre britisk politikk var gjennomgangsmelodien i de drøye 45 minuttene talen varte. Men det som ble sagt var også en indikasjon på hva som ikke ble sagt, med andre ord det som folk kanskje forventet og håpte skulle komme. Det var lite eller ingenting om hva opinionen kunne forvente seg av Labour på landets utsatte økonomi, samt at det var lite konkret på andre politikkområder som kunne gi både partiet og opinionen noe ide om hvor partiet har tenkt å plassere seg. At han fleipet med røde-Ed og gjentok at han ikke ville flytte partiet mer til venstre så ikke ut til å berolige landsmøtet siden han heller ikke avslørte noen konkrete planer om det motsatte. Det er alltid lett å si hva en ikke er, det er mye vanskeligere å si hvor en skal og, ikke minst, hvordan en skal komme dit. For hvis Ed skal på vegne av Labour nå ut i opinionen, er det en fordel at han klarer å nå lenger enn ut av trappa av landsmøtesalen i Manchester.

Men det kan være lenge til Ed trenger å nå ut til opinionen. Klarer koalisjonen å holde sammen, er det ikke parlamentsvalg før i 2015. I løpet av de kommende årene kan han derfor bygge opp sin egen identitet som leder, han kan samle partiet bak seg og han har muligheten til å vise partimaskinen at det var den rette broren som ble valgt til leder. Likevel har Ed brutt broderskapets lover, den førstefødtes overlegenhet. Hvordan vil det påvirke Davids avgjørelse på spørsmålet om videre deltagelse i toppolitikken? For når det gjelder problemstillingen om hvem som kom best ut av tvekampen på dette landsmøtet, ligger det vel i denne teksts innebygde argumentasjon at det var David. Men Ed får garantert flere sjanser, og det gjør kanskje ikke David. Det hele minner om Chris Mullins politiske triller «A Very British Coup», selv om innholdet denne gangen kanskje heller burde vært skrevet av den konservative Jeffrey Archer, for dette dramaet ser sannelig ut til å være like mye basert på hans roman First Among Equals. Og hadde William Shakespeare vært i live, hadde nok dette vært et godt plott til «The Story of David and Ed», et drama i tre akter.