Debatt

«Jeg var 13 år da Benjamin Hermansen ble drept for å se akkurat ut som min bror.»

Jeg er en queer, svart kvinne, og jeg må innrømme at jeg har funnet det stadig vanskeligere å finne ordene for å demokratisk debattere en ideologi som er forankret i min undertrykkelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da jeg våknet i morges hadde jeg skikkelig lyst til å slå en nazist.

Nazister, eller alt-right, eller hvit-makt-grupper, nasjonalister eller neo-fascister, eller hva de velger å kalle seg for tiden.

Jeg var 13 år da Benjamin Hermansen ble drept for å se akkurat ut som min bror.

Jeg var 14 år da jeg ble banket opp på en fest av en gruppe «sinte unge hvite menn» som sto over meg og diskuterte om de skulle knytte beina mine til en bil, og kjøre den nedover veien for å se hvor mye en nigger kunne tåle. Det fant de aldri ut. En nabo ringte politiet, en venn ringte broren sin. Jeg var full og husker ikke noe, det tok meg måneder å finne ut hva som virkelig hadde skjedd.

Jeg var 15 da jeg ble vant til å måtte henge på kjøkkenet hvis Vigrid-guttene var i stua, eller ute i bakgården hvis Vigrid-guttene var på kjøkkenet, fordi de også ble invitert til alle festene jeg ble invitert til. Da jeg prøvde å snakke med vennene mine om det, ble jeg fortalt at det ville bli for vanskelig fordi alle kjente alle, og hvorfor kunne vi ikke alle bare komme overens? Så lenge jeg ikke provoserte dem, kom det til å gå bra.

Jeg var 17 år da kjæresten min kastet meg bak en busk i fengselsparken på Grønland mens vi bygde snømenn, fordi en gruppe bootboys gikk forbi oss, og han ba meg om å holde meg nede så vi ikke skulle få problemer.

Jeg var 19 da jeg løp inn i en Gucci-butikk i Beograd for å søke tilflukt fordi skinheads marsjerte i gatene med politiets beskyttelse, og da de så meg, begynte de å jage meg. Og selv om det sikkert bare var en artig spøk for dem, tilbrakte jeg nesten tjue minutter i omkledningsrommet med hjertebank og tårer.

For litt over to uker siden marsjerte Den nordiske motstandsbevegelsen gjennom Kristiansand.

For elleve dager siden stormet tjue høyreekstremister Stockholm Pride Parade.

For fire dager siden ble en kvinne drept i USA mens hun protesterte mot nazister. Nazister, som i et intervju gitt dagen før, sa at de hentet inspirasjon fra Den nordiske motstandsbevegelsen, Nordfront. Ja, den samme Nordfront som akkurat hadde marsjert gjennom gatene i Kristiansand.

Jeg er en queer, svart kvinne, og jeg må innrømme at det er blitt stadig vanskeligere å finne ordene for å demokratisk debattere en ideologi som er forankret i min undertrykkelse. Jeg har spilt 186 forestillinger om dette. Jeg har sittet tålmodig og diskutert dette med både studenter og lærere.

Og i sommer har jeg vært så jævla sliten. Til beinet. Jeg hadde ikke en gang overskudd til å svare på spørsmålene til elevene som ønsket å holde samtalen gående.

Så jeg klappet meg på skulderen og bestemte meg for at jeg kanskje hadde gjort nok for denne gang.

At det ikke var mitt ansvar å overbevise folk om min verdi eller min menneskelighet lenger. La noen andre gjøre det. Bare det å lese nyhetene føltes som et følelsesmessig angrep. Jeg bestemte meg for å slutte.

Men da jeg våknet denne morgenen, hadde jeg skikkelig, skikkelig lyst til å slå en nazist.
Som i jeg ønsket å løpe ut i midt av gaten og rope:

«Ja, nazist, hvor er du? Jeg skal slå deg midt i trynet, så kom og ta meg, pappapulere!»

Jeg satte meg ned og jeg skrev denne teksten i stedet. Og så begynte jeg å skrive på en ny kunstsøknad. Og en til. Og jeg publiserer dette på Facebook fordi jeg kommer til å bli sliten igjen neste uke. Og redd. Jeg skriver dette for å minne meg selv om at jeg ikke gikk tom for ord. Og for å love meg selv at alt jeg gjør heretter, må være sterkere enn deres hat og deres vold. Og at hver tomme av alle rommene de vil utrydde oss fra skal jeg faen meg dekke i svart og brunt regnbueglitter.

Sommeren er offisielt over. Det bør din også være.

Dagsavisen har fått publisere Joofs facebook-tekst. Teksten er oversatt fra engelsk.

Mer fra: Debatt