ANNONSE
(2)

Bildet er en illustrasjon. Det er tatt på Hasle, der Arbeiderbladet hadde sitt kontor fra 1988 til 1997. «Johannes» jobbet ikke der.

Vis bildetekst
Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Jeg savner fortsatt Johannes. Jeg savner brikken som egentlig ikke passer inn.

Johannes kom alltid seint på jobb. Johannes røyka 60 Teddy om dagen, og forsvant sporløst til lunsj hver dag. I dag har alt blitt bedre. Dessverre.

Bilder fra gamle dager er alltid i svart-hvitt. Unga tror jo at vi ikke hadde farger før. Men det hadde vi. Det er vår tid som er i svart-hvitt.

Verden går framover. Vi har det bedre. Vi lever lenger. Men noe er tapt. Det er ikke lett å sette fingeren på hva, men noe er blitt borte på veien mot idealsamfunnet, mot effektiviteten og rasjonaliteten, mot perfeksjonen.

Det er nesten så jeg savner røyken. At det var noen som gjorde noe åpenbart vovet midt i trynet på oss alle. Vi lever på kanten, liksom. Jeg likte røykerne, de var en klikk litt tøffere enn oss andre. De ga et visst spenn til tilværelsen. De ble med loven i hånd rensket ut. Lukta var grei å bli kvitt, men jeg savner prinsippet om at ikke alle er som alle. Og apropos lukt, hvor ble det av de bakfyllaluktende kollegaene? De bare forsvant.

Jeg savner Schous Corner nederst på Grünerløkka som ble jevnet med jorda for drøyt ti år siden. Skjenkestedet hadde historie tilbake til 1820 og en lørdagskveld her var som om tida hadde stått stille. Streite folk, punkere, fylliker og studenter i skjønn og rørete samkvem. Horer og dop var det også. «Dette er en real pub uten glorete innpakning. Her lukter det øl og røyk og pissoar i skjønn forening», sa stamgjesten Geir til meg da jeg skrev en sak om at stedet var bestemt utradert. De lovet å bygge opp et nytt sted «i samme ånd som Schous Corner», hilsen milliardbutikken KLP Eiendom. I dag ligger det en dusinvarepizzasjappe der og en bar som serverer cocktails. Det lukter ikke piss. Men eiendomsfolka prata piss. Da også.

Det Schous Corner ga av profil og karakter til bybildet og kulturen vår ble høvla ned med mål om å tjene bedre penger. Det samme skjer i arbeidslivet. Se rundt deg på jobben din. Hvor mange av kollegaene dine kan defineres som karakterer eller originaler? Jeg vil tro et fåtall. Før var det plass til dem, og de ga ikke bare farge og humor, de var også en påminnelse om en bedrifts mangfoldighet og sosiale funksjon. Noen hadde ikke all verdens jobbevne, men de var på jobb. Og de ga oss som levde livet midt i veien innblikk i en annerledeshet. I dag blir de henvist en offentlig kø. Det er ikke plass til dem. I verdens rikeste land. Eller var det det fattigste.

Jeg husker Johannes. Alle elsket Johannes. Men Johannes kom alltid seint på jobb. Johannes røyka 60 Teddy om dagen, og forsvant sporløst til lunsj hver dag. Etter to tynne rugbrødskiver med ost, skumma kulturmelk, kaffe og en god time kom han tilbake. Så plukka han med seg røykpakka, tok Dagbladet under armen og forsvant ned på dass. Etter atter en time kom han tilbake. Denne rytmen gjentok seg hver dag. Uansett om sjappa var full av folk, om vi var to eller fire bak disken. Johannes var avdelingsleder. Til slutt limte butikksjefen opp et skilt på dass, i hodehøyde, 40 centimeter foran dass. Med sirlige, sinna bokstaver sto det: «Lange opphold i dette rom kan oppfattes som unnasluntring».

Ingen var i tvil om hvem han siktet til. Johannes’ rytme var sterkere enn sjefens vilje. Jeg savner fortsatt Johannes. Jeg savner brikken som egentlig ikke passer inn. Hadde det vært plass til Johannes i et moderne arbeidsliv? Jeg tror ikke det.

Det er vår tid som er i svart-hvitt. Du er innafor eller utafor i arbeidslivet. Og det er lite farge. Det er få spisse kanter. Hilsen en som savner røyken. Og lange, forbudte opphold i små avlukker.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!