Debatt

Jeg er grønn, derfor må jeg være rød

Jeg er først og fremst miljøaktivist, og derfor vil jeg aldri stemme på Miljøpartiet De Grønne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Min politiske oppvåkning og opplæring har skjedd gjennom miljøbevegelsen. Jeg har hatt sentrale verv og stillinger i ulike organisasjoner i miljøbevegelsen, og betaler ned en bot på 22.000 kroner for miljøaktivisme. Jeg er en ung, hvit kvinne sentralt bosatt i Oslo, jeg studerer samfunnsvitenskap, og bestemor har smittet meg med plantedilla. Jeg er sikkert MDG sin kjernevelger.

Grønn Ungdom kom tirsdag 8.august med berettiget kritikk mot AUF, om hvordan Arbeiderpartiet svikter ungdommen på blant annet klima. Likevel kunne jeg aldri tenke meg å stemme MDG. Partiet er nemlig ikke det jeg anser som best hverken for klima, miljø eller mennesker.

For meg handler miljøpolitikk og omstilling i stor grad også om mennesker. Jeg tror det er når man snakker med de menneskene det gjelder, og allierer seg med fagbevegelsen man får gjennomslag. Miljøpartiet De Grønne gir gang på gang inntrykk av at man må velge mellom miljøpolitikk og sosialpolitikk, og her faller jeg av. Et MDG-argument som at «Det hjelper ikke om ikke vi har en klode å leve på» er sant. Det de glemmer er at det heller ikke hjelper å ha en klode dersom en ikke har et samfunn. Undergraver vi sosial framgang arbeiderbevegelsen har kjempet frem de siste 100 årene, ender vi opp med å kaste barnet ut med det økologisk såpede badevannet.

Den viktigste årsaken til min skepsis til MDG er at de, slik jeg ser det, ikke anerkjenner årsakene til at vi har fått det overforbruket og produksjonsjaget vi kveles av i dag. Markedsliberalistisk økonomi, der profitt er målet. Partiet skal ha skryt for å ha holdt miljøfanen høyt over en fireårsperiode, men for meg vil et parti som holder døra åpen for høyresiden aldri kunne være et reelt grønt parti. Av samme grunn vil jeg avvise Venstre, det partiet som ligger nærmest ren kapitalisme og som har gitt oss Frp i regjering, som et reelt grønt parti.

Derfor er det også uforståelig at MDG ikke har tatt standpunkt til hverken EU eller EØS, hvis hovedoppgave er å få økonomier til å vokse gjennom større og billigere produksjon. Resultatet er mer «effektivt», miljøskadelig landbruk, race to the bottom på arbeidsmiljø og billigere, mindre holdbare produkter. Ikke minst fører unionens politikk til mye mer transport over lengre avstander.

En av våre viktigste miljøkamper de siste tiårene, kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja, har hver gang blitt vunnet med fiskerne i front. Det å snakke med, og alliere seg med berørte lokalsamfunn og samfunnsgrupper er den eneste måten å føre en legitim kamp på. Derfor skal man aldri ignorere eller heve seg over den personen som mister jobben i oljebransjen fordi det ikke finnes en faktisk politisk plan for bremsing av oljetempoet. Man skal stå sammen med dem. Slik jeg opplever det driver MDG altfor ofte politikk ovenfra og ned, og ikke gjennom demokratiske grasrotbevegelser.

Disse verdiene tok jeg med meg fra internasjonale miljøaktivister i de lange, trøttende klimaforhandlingene som ledet frem til Paris-avtalen i 2015. Da blir det svært synlig at MDG ikke er et parti rotfestet i miljøbevegelsen, og ikke har kommet som følge av miljøbevegelsens ønske om parlamentarisk makt. Selv om Arbeiderpartiet ikke lenger er et parti for arbeidere, oppsto partiet i det minste som et nytt verktøy i en bred bevegelses verktøykasse, den gang da. Det samme kan ikke sies om MDG.

Jeg studerer for øyeblikket i Oslo, men jeg er oppvokst i Distrikts-Telemark. Med den bakgrunnen blir det veldig synlig for meg at mye av MDGs politikk ikke oppleves relevant, gjennomførbar eller riktig på bygda. Miljøbevegelsen lærte meg mantraet «norsk mat på norske ressurser». Korn dyrket i lavlandet, men også sau fra beite i kupert terreng. Å bruke sin politiske kapital på veggis-kampanjer om kjøttfri mandag i byene i stedet for å utrettelig promotere grasbasert kjøttproduksjon på småbruk er for meg full skivebom. Det samme kan sies om MDGs bilpolitikk. Det må være lov å stille spørsmålstegn ved hvorvidt subsidiering av Tesla til øvre middelklasse er riktig bruk av offentlige midler.

Da det var tid for meg som miljøvelger å velge meg et parti i fjor, ble det klart at det måtte bli Rødt. De er klare på hva som gjør at vi har det overforbruket vi har i dag, og at jevnere fordeling vil være positivt for klimaet. De sier klart nei til import av dårlig høyrepolitikk fra Brussel, og ønsker folkeavstemning om EØS. De har planer for hvordan man kan bremse oljetempoet og samtidig hegne om velferden gjennom aktiv næringspolitikk og offentlige prosjekter. Rødt vil aldri samarbeide med høyresiden, og har en god politisk verktøykasse for grønne, levedyktige distrikter. Eksempler er differensiert drivstoffpris etter hvor urbant eller ruralt en bor, og øremerkede midler til kommunen til beitetilsyn for utmarksbeite. Dette er god, solidarisk miljøpolitikk.

Jeg fant ut at jeg er grønn, og derfor må jeg være rød. Fordi fellesskap fungerer.

Mer fra: Debatt