Jeanine Horntvedt
Viser innlegg | Se kommentarer (950)Jeg har all grunn til å tro dette, etter at min forrige fastlege endret sin erklæring om 100 % uføretrygd for meg fundamentalt - kun to dager etter at Nav hadde mottatt denne.
Et av problemene man faktisk kan støte på hva angår Nav når man kjemper for sine rettigheter og er svært syk, vil jeg presentere her:
Den fastlege jeg hadde fra desember 2011- februar 2012 – Dr. (…) v. (…) i Oslo, har evt. blitt instruert av Nav til å omgjøre legeerklæringen han sendte inn på meg til Nav Trygd 23.01.2012 der han erklærte meg 100 % ufør, samt konkluderte med at jeg dessverre aldri kom til å bli frisk.
BEGRUNNELSE FOR ALVORLIG PÅSTAND:
Legen sendte nemlig Nav en ny legeerklæring kun to dager senere – datert 25.01.2012 med totalt endret ordlyd på nytt skjema som forøvrig hadde likt oppsett hva angikk standardspørsmålene fra etaten.
Jeg siterer legen fra begge erklæringene etter at han grundig hadde gått gjennom hele 53 sider med tidligere legejournal samt uttallige operasjonsbeskrivelser:
23.01.2012 – ordrett utdrag fra legeerklæringen:
«Det synes ut ifra en totalvurdering riktig å erkjenne 100 % uføretrygd for denne pasienten(…) Hun vurderes som ikke lenger arbeidsfør (…) Hun er omfattedne utredet tidligere – noe hennes meget omfattende journal viser. Det er også søkt Nav om ulike tjenester fra andre leger tidligere (…)
(NAVSKJEMA: anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte).
Legen: «Dessverre antatt livslangt»
(NAVSKJEMA): Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor».
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte funksjonsevnen) Legen: «Som ovenfor»
Nav Trygd avslår søknaden 02.02.2012 – og deres hovedgrunn er:
«I legeerklæring av (merk datoen) – 25. januar 2012 anfører legen at varigheten av sykdom og funksjonsnedsettelse er usikkert, men at det kan være mye å hente ved å få til hyppigere ansvarsgruppemøter. På bakgrunn av sakens medisinske opplysninger kan NAV derfor ikke se at all tilgjengelig behandling er forsøkt. Behandlingsvilkårene i folketrygdlovens § 12-5 anses dermed ikke oppfylt».
Da jeg like etter sjokkert konfronterer legen med avslaget – fullstendig uvitende om at han hadde sendt Nav enda en – og denne gangen totalt motstridende erklæring og spør ham hva i all verden Nav Trygd mener med å fremsette en slik absurd påstand – og det attpåtil med «feil dato» i konklusjonen, stiller han seg fullstendig uforstående til dette, utelater essensiell informasjon overfor meg, LYVER glatt om egen vanvittig meningsløse agering – og projiserer hele fadesen over på Nav (kort oppsummert fra båndopptak):
«Nav hadde misforstått ham fullstendig og de hadde valgt å gjøre det med vilje, for han hadde kun purret på Ansvarsgruppemøter i sine senere forsendelser til etaten!»
25.01.2012 – Her er legen ordrett sitert fra sin andre legeerklæring som han sendte Nav kun to dager etter at han hadde sendt inn den første – fullstendig uten min viten.
(Jeg oppdaget dette enestående sviket først flere uker senere, da jeg hele seks ganger i mellomtiden hadde purret på å få utlevert min journal fordi jeg ante noe var galt – uten å bli hørt. Denne ble sendt meg først når jeg truet å gå inn med advokat):
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte)
Legen: «Usikkert, det er helt sikkert masse å hente på å få til en konstruktiv prosess for henne med hyppige ansvarsgruppemøter»
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor»
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte arbeidsevnen) Legen: «Som ovenfor»
Jeg har selvsagt byttet fastlege på grunn av dette enestående tillits- og lovbruddet og arbeider med å sende inn en alvorlig klage på ham til Pasientforeningen.
Legen vil med dette motta et pålegg om å forklare seg, og da vil fremkomme om han har agert helt på egen hånd, eller om han har blitt instruert av aktører i Nav som overhodet ikke ser seg komfortable med at legen presenterte den første «lette løsningen» hva min søknad angikk.
Når dette har blitt gjort mot meg – hvis saken forholder seg slik jeg har all grunn til å tro, er det rimelig grunn til å anta at slik form for praksis utøves mot flere mennesker som søker ytelser fra Nav.
Når selv hovedstadens Sosialbyråd sviker.
Årstalen 2006: Rettssikkerhet i forvaltningen – hvilke muligheter har du til å vinne frem (utdrag)
Advokatforeningens leder Anders Ryssdal
Tocquville: ”Jeg er fristet til å tro at det vi betegner som nødvendige institusjoner, ofte ikke er annet enn institusjoner vi har vent oss til og at grensene for hva som er mulig med hensyn til samfunnets forfatning, (constitution sociale) er langt videre enn det de mennesker som lever i samfunnet går ut fra”'
Nedbygging av rettssikkerhetsgarantier for de svakeste – eksempel sosialtjenesten.
Advokatforeningen er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer effektiv kontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse og vedtak.
Vi begynner i dag med forvaltningen av regelverket for de svakeste klientgrupper – sosialtjenesten.
Mye av den hjelp som gis etter sosialtjenesteloven, er hjemlet i svært skjønnsmessige kriterier og overprøvingen er tilsvarende vag.
Vage bestemmelser som overlater mye skjønn til forvaltningen, gjør det vanskelig for borgerne å forutberegne sin rettslige stilling.
På områder der loven overlater mye skjønn til forvaltningen og som har stor velferdsmessig betydning bør kontroll med forvaltningen ikke være undergitt begrensinger.
Det fører til forskjeller mellom kommuner og ulik behandling av borgerne.
Den rettslige overprøving av sosialtjenestens vedtak er imidlertid underlagt betydelige begrensinger.
Etter sosialtjenesteloven § 8-7 kan fylkesmannen bare overprøve det frie skjønn såfremt dette er åpenbart urimelig, mens hovedregelen etter forvaltningsloven er full overprøving av alle sider av saken.
Er det rimelig at sosialklienters rettssikkerhet nedprioriteres i forhold til andre borgere som klager?
I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har.
Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages.
Fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdereskjønnet.
Bakgrunnen for den manglende adgangen til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyret.
Den handlefriheten man gjennom denne bestemmelsen gir kommunene, er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlige klageinstans kunne anse som nødvendig.
Det er lite som taler for at kommunene skal ha en slik mulighet.
I praksis vil et slikt regelverk være tilnærmet umulig å overprøve.
Sosialsjef i Hvaler kommune, Ketil Solstad, uttalte til Fredrikstad Blad 12. oktober i år:
”Rettssikkerheten for sosialklientene er altfor dårlig. Et system som i så stor grad er basert på skjønn og gode intensjoner for lokalpolitikere og sosialsjefer, er veldig sårbart.”
Sosialsjefen uttalte også at antallet klager normalt burde vært langt flere, men at de færreste ser seg tjent med å klage.
Formelt sett kan klientene klage sosialkontorets vedtak inn for fylkesmannen. Men mange klienter klarer ikke dette selv, og må ha hjelp av sosialkontoret til å sette opp klagen.
Hvis klagen opprettholdes er sjansen for at fylkesmannen overprøver vedtaket omtrent lik null.
Fra et rettssikkerhetssynspunkt er dette svært betenkelig.
Det er de rettssvake som trenger sosialhjelp.
Regjeringen har uttalt at man vil prioritere kampen mot fattigdom, men er ikke en del av denne prioriteringen å gi de fattige rettssikkerhet og mulighet til å forfølge de rettigheter de er gitt av Stortinget?
Det er ingen gode grunner som tilsier at den sentrale rettssikkerhetsgaranti, som full overprøvningsadgang er, ikke skulle gjelde også i saker etter sosialtjenesteloven.
Etter plan- og bygningsloven, hvor det må sies å være mindre betenkelig å gi hensynet til det kommunale selvstyret gjennomslag, er det ikke en slik begrensing av overprøvelsesadgangen.
Forvaltningen gjør feil, og det er viktig at man har systemer som legger til rette for at slike feil kan rettes opp.
Betenkelighetene stanser ikke her.
Regjeringen har i Velferdsmeldingen foreslått at man skal innføre velferdskontrakter, hvor den enkelte sosialklient inngår gjensidig forpliktende kontrakter med sosialkontoret som gjør at man kan få tilleggsytelser.
Slike avtaler oppfyller ikke grunnvilkåret til avtaleinngåelse.
Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet, eller som et minimum at begge parter kan gå sin veihvis man ikke blir enige.
Forutsetningen er ikke oppfylt her.
Sosialetaten, og nå Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), er en langt sterkere part enn klienten og det skal lite fantasi til for å innse at en person i møte med denne, for dem uunnværlige etat, vil gjøre mye for ikke å motsette seg forslag denne etaten kommer med.
Omsorgsaspektet forsvinner når man forsøker å fremstille dette som avtaler.
Advokatforeningen er skeptisk til at man på denne måten kamuflerer vedtak som avtaler.
Vedtak om ressurstildeling er myndighetsutøvelse.
Private parter vet når de blir bestemt over, og det er derfor viktig å kalle en spade en spade.
Hvis man forlater vedtakssporet, undergraves rettssikkerheten (…)
Behovet for aktiv overvåking av forvaltningen
FNs generalforsamling vedtok i 1993 at alle stater bør ha en institusjon for overvåking og beskyttelse av menneskerettigheter. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipper for hvilke oppgaver disse nasjonale institusjonene skal ha og hvilke krav som skal stilles.
Disse prinsippene kalles ”Paris-prinsippene”.
Disse prinsippene består både av noen absolutte krav og noen anbefalinger.
Det er anbefalt at den nasjonale institusjonen skal ha kompetanse til å vurdere individuelle klager.
I Norge er det Norske senter for menneskerettigheter som er den nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men dette senteret har selv definert seg som en forskningsinstitusjon og senteret behandler ikke henvendelser fra enkeltpersoner.
Politi og påtalemyndighet har siden menneskerettighetsloven vært underlagt en stadig domstolsprøvelse.
Også forvaltningen bør i større grad være underlagt slik kontinuerlig kontroll.
Hovedvirkemiddelet i forvaltningsretten er klage og ikke domstolsprøvelse.
Domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak er, som vi skal komme tilbake til, for ressurskrevende for den enkelte borger, og tar for lang tid.
Dette har ført til at forvaltningen i mindre grad har fått sin praksis vurdert mot våre internasjonale forpliktelser.
Det er imidlertid lite sannsynlig at forvaltningen i større grad enn politi- og påtalemyndighet alltid overholder menneskerettighetene.
Sivilombudsmannen har, etter en endring av ombudsmannslovens formålsbestemmelse i 2004, et ansvar for å bidra til at menneskerettighetene respekteres.
Ved en gjennomgang av årsmeldingen til Sivilombudsmannen synes det imidlertid som om Sivilombudsmannen i praksis i begrenset grad fører kontroll med hvorvidt forvaltningen overholder menneskerettighetene.
Advokatforeningen inviterer og utfordrer Sivilombudsmannen til mer aktivt å vurdere de skranker menneskerettighetene setter for forvaltningen, både i klagesaker og av eget tiltak.
I Stortingsmelding nr. 21 (1999 – 2000) 16 blir det uttalt følgende:
St.meld nr. 9 Arbeid, velferd og inkludering side 178.
Principles relating to the status of national institutions – Competence and responsibilities (Paris-principles).
Prinsippene ble formulert på den første internasjonale workshopen for Nasjonale institusjoner som arbeider for fremme av og vern om menneskerettigheter.
Prinsippene forvaltes i dag av FNs Høykommisær for menneskerettigheter.
På internettsidene til Norsk senter for menneskerettigheter (http://www.humanrights.uio.no/omenheten/nasjonal/veiledning.html) står det følgende:
Norsk Senter for Menneskerettigheter har ikke mulighet til å gi individuell veiledning i menneskerettslige spørsmål.
http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/om/strategi.pdf
Vi anbefaler å søke juridisk hjelp dersom det kan være et spørsmål om krenkelse av enkeltpersoners menneskerettigheter.
Ved å søke gjennom Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 på menneskerett får man22 treff (…)
I samme Stortingsmelding ble det uttalt følgende om Sivilombudsmannens rolle i arbeidetmed å overvåke at forvaltningen overholder menneskerettighetene:
”Sivilombudsmannen har et mandat og en oppbygning som gjør ordningen særlig relevantfor overvåkning av menneskerettighetene. Virksomheten har grunnlag i lov av 22. juni1962 nr. 8.
Sivilombudsmannen har myndighet til å behandle alle forhold som vedrører den offentlige forvaltningen, og kan behandle både klagesaker og saker av eget initiativ.
De uttalelsene Sivilombudsmannen avgir, er ikke rettslig bindende, men de tillegges stor vekt.
Viktig er også Sivilombudsmannens arbeid for å informere både forvaltning og individer
”De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder.
På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.”
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)
6.5 Konsekvensene
Vi mener eksistensen av store motsetninger i styrkeforholdet mellom det offentlige og de private, er en trussel for rettsikkerheten.
Dersom det kun er bedrifter og de som har økonomisk bæreevne over gjennomsnittet som har en statistisk god mulighet til å vinne frem, utelukkes en stor del av borgerne fra rettsapparatet.
Domstolskontroll med forvaltningen bør ikke være et gode forbeholdt de bemidlede, det skal være et allment gode.
Til dette kommer at private parter gjennom reglene i skatte- og avgiftslovgivningen er pålagt vesentlige byrder når de fører saker mot det offentlige (…)
3. Rettshjelpslovgivningen har enkelte særregler som tar sikte på å avbøte ressursfattighet hos private parter.
Det er reglene om fri rettshjelp, og en særbestemmelse her gir nok en privat part anledningtil fri rettshjelp dersom Høyesterett har funnet en sak av prinsipiell interesse.
Problemstillingen er imidlertid at den frie rettshjelp honoreres etter statens satser pr. time, og at det på ingen måte ligger innenfor formålet å bevilge til slike ubegrensede forberedelser som det offentlige som motpart kan tillate seg.
4. Som spott til skade kommer så reglene om rettsgebyr, og særlig om merverdiavgift på advokattjenester.
Når en privat part går til sak mot det offentlige for å få overprøvet et forvaltningsvedtak rettslig, forutsetter vår lovgivning at det skal betales skatt av dette.
Det offentlige tar imot med begge hender.
Med den ene hånden kan de komme med påstand om saksomkostninger, og med den andre hånden krever de inn merverdiavgift og rettsgebyr (…)
6.6 Perspektiver
(…) Det er heller ikke gitt at den private part kun bør ha tilgang på fri rettshjelp etter tradisjonelle regler, når statens maktapparat utfordres i Høyesterett.
Ressursmessig er dette Davids kamp mot Goliat, og det bør være mulig å tenke nytt omkring offentlige subsidier til å få ført slike saker betryggende i hele sin bredde med noe større grad av likhet på ressurstilgangen.
Rettssaker vil ut fra det totale antall forvaltningssaker alltid være en dyr og lite samfunnseffektiv løsning.
Advokatforeningen mener derfor at man gitt denne situasjonen oss må tenke på andre løsninger enn vi har i dag.
Vi har tidligere foreslått – forgjeves – at merverdiavgift på advokattjenester må avskaffes, fordi det bryter med grunnleggende symmetribetraktninger i rettsstaten.
I forholdet mellom private og offentlige ved prøvelse av forvaltningsvedtak er dette særlig klart.
Det bør være mulig å få gjennom i alle fall en slik begrenset reform for rettssaker mot det offentlige (…)
Det er mulig at vi også må se på nye måter å engasjere det sivile samfunn i den rettssikkerhetsutfordring kontroll med forvaltningen er.
Det er i dag for tungt for den enkelte borger å trekke sin sak alene.
Kanskje det burde være en privat institusjon med betydelige ressurser til å bistå i saker motforvaltningen, men da oppstår spørsmålet om hvem som skal finansiere enslik institusjon.
Et alternativ er at frivillige interesseorganisasjoner i større grad kobles inn med innlegg i rettsprosesser for å støtte svake parter.
Slike system med amicus curia-innlegg er kjent fra andre land.
Samlet sett er vi ikke i tvil om at tiden er inne til å tenke nytt.
I dag har vi konsentrert oss om det vi vet om det kjente.
Vi håper at debatten heretter vil kunne ta fatt på nye og ukjente løsninger.
http://bit.ly/pNxYZ6
Legger ned Fri Rettshjelp
Publisert: 29.09.2008
“Den 24. september la FrP/Høyre-byrådet frem neste års budsjett for Oslo. Der ble det blant annet bestemt at Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp skal legges ned.”
12.10.2009: Osloborgernes rettssikkerhet truet!
Byrådet foreslår å kutte 226 000 kr i rettshjelpssektoren for 2010.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, advokatene ved Fri rettshjelp Oslo kommune, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.
Byrådet uttaler i sitt budsjettforsalg at et av hovedmålene deres er å ”bidra til å heve levevilkårene til dem som har det vanskeligst”.
Byrådet uttaler videre at ”det er viktig å forebygge at mennesker kommer inn i en fattigdomsfelle og bidra til at folk blir selvhjulpne”.
Kutt i rettshjelpssektoren er stikk i strid med disse hovedmålene (…)
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-truet/
Osloborgernes rettssikkerhet er truet!
“Byrådet i Oslo foreslår å kutte 450 000 kroner til rettshjelpssektoren for 2011.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, Leieboerforeningen, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.”
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-er-truet/
Ikke før har vi fått nytt Byråd:
09.11.2011 – Fare for at Fri Rettshjelp må legge ned
Fri Rettshjelp trues med nedleggelse.
Byrådet i Oslo vil stoppe sitt tilskudd til advokathjelpen.
Kan bruke Nav
Sosialbyråd Anniken Hauglie (H) sier at kommunen har spurt justisdepartementet om å ta over Fri Rettshjelp.
Vi må kutte over hele fjøla.
Alle virksomheter får mindre penger, sier hun, og legger til at det er en statlig oppgave å opprettholde Fri Rettshjelp.
Det er ikke moro å kutte, men alle må ta sin del, sier Hauglie.
Hun mener at brukerne har andre steder å henvende seg for juridisk rådgivning, og nevner Nav, helse- og sosialombudet og servicesentere i bydelene.
Jeg har inntrykk av at de fleste er godt kjent med de tilbudene som finnes, Nav er godt kjent, sier Hauglie.
Hva i alle dager er det hun vrøvler om?
Helse- og sosialombudet har overhodet ingen myndighet til å gripe inn og sanksjonere mot den ustoppelige vilkårlighet, de grove lov- og etikkbrudd samt uttallige krenkelser som århundrets største skandaleetat fortløpende effektuerer!
For å ta et eksempel: Les hva som skjedde da jeg kontaktet Ombudet etter at sosialkontoret nektet nødhjelp og utposjonerte meg som var og er svært syk 500 kroner over en periode på ni dager – AV MITT EGET FREMTIDIGE LIVSOPPHOLD:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
http://bit.ly/aD9pT9
Hauglies forsøk på å forsvare kuttet er direkte patetisk, og noe av det mest provoserende jeg i mitt lange liv har sett på trykk!
Med denne ubegripelig inkompetente – men allikevel utvilsomt overveide kunngjøringen, utviser hovedstadens sosialbyråd mer enn godt nok et monumentalt fravær av påkrevd stillingskompetanse og tilstrekkelig sunn vurderingsevne.
Fy skam!
Sosialbyråden bør avsettes på dagen.
For hun er utvilsomt kjent med det følgende, som ble debattert på møtet i Advokatforeningen 2006 og som denne posten innleder med (utdrag):
"På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)(sitat slutt)
Jeg fortsetter - Anniken Hauglie med sin oppsiktsvekkende unndragelse av å informere om de egentlige årsaker og sammenhenger som ligger til grunn for elendige samfunnsstrukturer der hun i stedet velger å gjøre iherdige forsøk på å prakke fullstendig uakseptable og virkningsløse tiltak på de borgere som hun har ansvaret for å ivareta hensynene til, får meg til å asossiere med mentaliteten til den nedrigste av sosionomene omtalt i avhandlingen jeg siterer fra her:
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
De som har overoppsyn med urett som begås mot landets ubemidlede og forvaltningsrammede kan rett og slett ikke opptre på dette oppsiktsvekkende integritetsløse vis.
Når Nav er den av vår tids største overgripere, er det mer enn direkte sinnsvakt og bagatellisere realitetene ved å i det hele tatt fremsette et slikt forslag som det Hauglie gjør.
Dette bør Hauglie av alle være klar over spesielt.
Hun er utvilsomt også kjent med det følgende:
31.10.2009: Mindre makt i denne sal?
I en kronikk i dagens utgave av Klassekampen tar Rothstein et knallhardt oppgjør med det han kaller «byråkratienes ideologiske kamp».
Sentralt i tesen hans står «den svenske modellens fall», og opprettelsen av en rekke nye ombudsmenn som Rothstein mener driver ideologisk kamp for ulike sektorinteresser (…)
Nylig foreslo partiet å opprette et nytt ombud som skulle ha ansvar for å følge opp Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).
Også Høyres leder Erna Solberg støttet ideen om et NAV-ombud.
Skei Grande er kritisk:
Jeg har fått hundrevis av henvendelser fra folk som har blitt tråkket på av NAV-systemet.
Mitt svar er at vi må gjøre noe med NAV.
Frp sitt svar er å sette et ombud på saken.
Det er klart at alle disse ombudene gjør det mer behagelig å være politiker.
Trusselen er at det kan bli så behagelig å være politiker at man undergraver hele demokratiet, sier hun (…)
Også Lægreid mener den økende bruken av ombud kan virke skadelig for den politiske diskusjonen i partiene.
Det kan kanskje virke forsterkende på forvitringen av partiorganene om disse organene overtar pådriverrollen i den politiske debatten, sier han.
Hvis problemstillingen er hvordan en skal revitalisere de politiske partiene, så vil svaret kanskje være å nedlegge ombudene og heller ta slike debatter i partiorganisasjonene, mener Lægreid.
Han ønsker en debatt om ombudene velkommen, og mener ombudene faller inn i en underlig mellomposisjon:
Problemet er at det er veldig uklart hvem ombudene er ansvarlig overfor.
Hvem handler de på vegne av?, spør professor Lægreid.
De er ikke underlagt departementene på samme måten som direktorat og lignende og det blir uklare ansvarslinjer.
Likevel har det vært en tendens til å opprette flere og flere slike ombud.
Det har en tendens til å balle på seg, sier han.
Det er de folkevalgte som skal utforme politikken, ikke byråkratene, fastslår han.
Anniken Hauglie har mer enn godt nok bevist sin uegnethet, og andre personer enn innavlet av uegnede aktører som ikke gir to øre for å svikte ansvaret i den store samfunnsoppgave de er gitt og som således berører veldig mange mennesker på negativt og mange ganger ødeleggende vis bør få nå få slippe til!
Flere fasitsvar rundt maktstrukturene som ligger til grunn for de velorganiserte ansvarsfraskrivelsene står å lese her:
Svar til Roar Flåthen
Menneskeverd – hva er det?
Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og sosialvesen i fortid og nåtid.
Av filosof Tore Frost, UiO (utdrag)
(…) De grunnleggende verdipremisser. Hvilke prinsipper dreier det seg om? (Utdrag):
De viktigste er uten tvil retten til informert samtykke, retten til selv å være beslutningstaker på et frivillig grunnlag, dvs. retten til autonomi og retten til å bli møtt med respekt for egen integritet, uavhengig av sykdom, funksjons- eller utviklingshemming.
Disse prinsippene representerer i dag helt ufravikelige krav som de gode hjelpere legger til grunn som etiske rammebetingelser for enhver tjenesteytelse.
Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng med hverandre og neppe bør løsrives fra hverandre.
Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige (…)
Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfanget av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere(…)
Hva er viktigst – lovgivning eller yrkesetikk?
Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdaterte og ajourførte yrkesetikker.
Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffuse punkter i yrkesetikkene.
Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offentlige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger (…)
Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offentlige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter.
Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funksjonshemmede og forøvrig brukere med særbehov for offentlig hjelp.
Disse refleksjonene vil være helt vesentlige i arbeidet videre med å utvikle gode og slagkraftige yrkesetikker, konkretisert gjennom menneskerettighetsinstrumentene, slik at vi motarbeider alle tendenser til en byråkratisering og ansvarsvegring innen de offentlige tjenester og servicetilbud (…)
Norsk helse- og sosialvesen lider åpenbart av to alvorlige mangeltilstander.
Den ene skyldes, ikke mangelfull økonomi, men en kronisk mangel på refleksjon fra de offentlig autoriserte hjelperes side over klare systemfeil innen helse- og sosialomsorgen, kommunikasjonssvikt mellom kommandolinjene, manglende vilje til å erkjenne at hver enkelt hjelpetrengende menneskeskjebne har en lovfestet rett til å møtt som en selvstendig beslutningstaker over eget liv og helse.
Kravene om reell brukermedvirkning, god tverrfaglighet og utviklingen av individuelle planer som utarbeides i samarbeid med den hjelpetrengende, underbygger dette.
Den annen mangeltilstand finner vi hos de hjelpetrengende.
Norsk helse- og sosialvesens største problem er at altfor mange brukere av de offentlige hjelpetjenester er altfor villige til å si ja til nær sagt hva som helst de blir tilbudt, særlig gjelder det mennesker med omfattende psykiske lidelser, de alvorlig syke og funksjons- og utviklingshemmede.
Mangeltilstanden kan best forklares med vanskelighetene spesielt disse brukergruppene har med å få kvalifisert hjelp.
Når man har stått i kø lenge nok, blir man tilsvarende ydmyk når hjelpen tilbys, særlig når den som regel blir ledsaget av tause, men talende, påminnelser om hvor lykkelig den
hjelpetrengende bør være over i det hele tatt å ha fått hjelp! (…)
Det lovfestede krav om anerkjennelse og respekt for de hjelpetrengendes verdighet og integritet nedfeller seg nå i et krav om ikke å krenke.
Dette er fint fanget inn av de gode hjelperes yrkesetiske kodeks (FO-etikken):Det er en nødvendig del av yrkesutøverens kompetanse å kunne utøve myndighet på en slik måte at den det gjelder ikke føler seg krenket (3.4)
Knut Fossestøl
Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning
En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering
NOTAT 2005:106
Prosjektnavn: Velferdsstatens klageinstanser
Prosjektleder: Hilde Lorentzen
Oppdragsgiver: Norges forskningsråd
Referat
Notatet er finansiert av NFR-prosjektet ”Velferdsstatens klageinstanser” (utdrag):
Oppdraget besto i å foreta ”en selvstendig studie av begrepet skjønn og skjønnsutøvelse slik dette behandles i faglitteraturen”.
Notatet fremstiller hovedtrekk i forvaltnings- og velferdsforskningens beskrivelse avvelferdsstatens politiserte og skjønnsbaserte forvaltningsmodell.
Det vises at denne forvaltningsmodellen i liten grad adresserer de utfordringene skjønnsutøvelsen innebærer for fagfolkene og for individenes rettssikkerhet.
Dette svekker troverdigheten til en forvaltningsmodell som vektlegger forvaltningen som redskap for politisk reform.
Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelsevarierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming, ogsom kommer i tillegg til at det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om forvaltningensrettsanvendelse, og at forvaltningsapparatet er så stort og uensartet.
For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.
I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.
Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.
Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
For det andre er det forhold ved beslutningstakeren, ikke minst utdanning som disponerer for ulike former for rettsanvendelse.
Tekniske og økonomiske utdannelser vil disponere for målrettede avgjørelser. De vil søke å ”innsnevre mer sammensatte mål til mer presise som kan etterstrebes på et trygt faglig grunnlag” (op.cit.168).
I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.
I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.).
I den grad beslutningstakerne er knyttet til en profesjonell behandlings- ideologi vil dette bidra til å motvirke en sterk ensretting og standardisering.
På den andre siden vil beslutningene når de er karakterisert av beslutningstvang, for eksempel gjennom konflikter eller stor saksmengde, disponere for en formalistisk beslutning.
I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)
Det sentrale i min sammenheng er imidlertid ikke bare at profesjonelle og ikke-profesjonelle rettsanvenderne på ulike måter standardiserer, innsnevrer og forenkler skjønnsutøvelsen, enten det skjer med grunnlag i mer eller mindre ensidiggjorte faglige målmiddeloverveielser eller mer personlige utviklede tommelfingerregler.
Det sentrale og symptomatiske for Eckhoffs rettsforståelse er at han i stor grad synes å akseptere dette forhold.
I hans rettskildelære gjør han forvaltningspraksis til en selvstendig rettskildefaktor, dvs at den faktiske måten forvaltningen anvender retten på blir et selvstendig moment i den rettslige vurderingen av hva som er gjeldende rett (…)
Eckhoff og Graver synes på denne måten å operere med en forståelse av individet som påen grunnleggende måte skiller seg både fra den klassiske beslutningsteoriens rasjonelleaktør som handler ut fra preferanser og forventinger om konsekvenser, og en mernaturrettslig inspirert forståelse.
I stedet synes de å operere med en forståelse hvor individet handler ut fra ”a logic of appropriateness ” (March og Olsen 1989:21-26, 160ff), hvor de roller og forventninger og situasjoner aktørene befinner seg i bestemmer deres beslutningsatferd.
Blant annet dreier det seg om å tilegne seg de regler og den kultur som eksisterer i en organisasjon (…)
3. Kritikken av redskapsbyråkratiets regelforståelse
Rent generelt kan rettsutviklingen internasjonalt så vel som i Norge, beskrives som engradvis utvidelse av borgernes rettigheter vis a vis staten.
Ifølge T.H. Marshall (Marshall 1950) kjennetegnes utviklingen av statsborgerskapet av at man i tillegg til borgernes sivile og politiske rettigheter, (og som sikret individet mot statlige overgrep og retten til å delta i styringen av samfunnet) gradvis åpner for det han kaller sosiale rettigheter og som sikrer borgerne et materielt sikkerhetsnett.
På en lignende måte beskriver for eksempel Jan Fridthjof Bernt (Bernt 1994) hvordan rettssikkerhet tradisjonelt har vært forbundet den klassiske liberalismens negative frihetsbegrep, dvs til borgernes rett til beskyttelse mot forvaltningsmessige inngrep overfor den enkelte (…)
I dette perspektivet er betydningen av enkeltindividenes rettigheter ikke bare å beskytteindividene mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side, dvs friheten fra inngrep ellertvang.
Forholdet er snarere det motsatte – at individets stilling som autonom borger trues av manglende støtte og inngrep fra det offentliges side.
Dette innebærer at myndighetene i velferds- og fordelingsstaten i en forstand overskrider den liberale rettsstatens frihet fra tvang, for å tilføre individet ”goder” som gjør at det kan fungere som autonomt individ, (eller for å internere individer som truer fellesskapet).
Slik sett bidrar disse positive rettighetene til at samfunnsmedlemmene kan fungere ogorientere seg innenfor det moderne differensierte samfunn, ja det er en forutsetning for atdet skal fungere (§26).
At sosial trygghet, helse, utdannelse er tilgjengelig for samfunnsindividene er, ifølge Doublet, en konstitutiv betingelse for at staten skal ha den nødvendige legitimitet i forhold til samfunnsmedlemmene.
Og sidene samfunnsmedlemmene står overfor staten som uorganiserte enkeltindivider, dvs er svake, og de rettigheter som staten tilkjenner sine borgerne ofte ikke blir realisert, for eksempel fordi kommunene prioriterer sine ressurser annerledes (Bernt 1994), må rettssikkerhetsproblematikken ifølge Doublet, også handle om de materielle og prosessuelle rettighetene som skal til for at disse rettighetene skal bli fungerende rett.
Slik handler ikke bare rettssikkerhet om formell rettssikkerhet, dvs at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.
I tillegg må det også omfatte de materielle rettslige vilkår forvaltningens avgjørelser må tilfredsstille og som sikrer borgerne en ”kvalitativ minstestandard”.
Kravet om rettssikkerhet handler om at rettssystemet i siste instans ikke bare stiller krav til seg selv, til den formelle rettsanvendelse, men også til samfunnet, og at retten har strukturer som gjør at disse verdiene kan bli knesatt i virkelighetens verden (…)
De fleste rettigheter i velferdslovgivningen (med unntak av trygdelovgivningen) erimidlertid ikke fullt ut regelstyrte på denne måten. I stedet skiller man gjerne mellomytelser som den enkelte har rettskrav på å få, og tilfeller hvor man må ”konkurrere omknappe ytelser” (Kjønstad 1986) eller bare har ”rett til rasjonerte ytelser” (Eskeland1986).
Rettigheter, eller det at borgerne har et rettskrav på velferdsytelser foreligger, når detoffentlige ikke kan avslå et rettighetskrav fordi de ikke har ressurser til å imøtekommedet, og når kriterier for tildeling og utmåling av ytelsene er regulert gjennom lov ellerforskrift (Kjønstad og Syse 2001) (…)
Ifølge (Kjønstad og Syse 2001) karakteriseres den eldre lovgivning (før 1990) av at den har blitt til under hastverk, at den er lite systematisk oppbygd, og er vanskelig å finne fram i.
De enkelte ord og uttrykk er ikke alltid valgt ut fra grundige overveielser.
Tilsvarende gjelder for forarbeidende som de karakteriserer som tynne og overfladiske.
I tillegg ble de fleste nye lover og lovendringer utarbeidet i departementene, og hvor jurister var i mindretall. Dette førte til at lovforarbeidene juridisk sett ble svake.
De spørsmål som ofres størst oppmerksomhet er finansiering og administrering av ordningene og andre mer politiske spørsmål.
Mads Andenæs (Andenæs 2003) er kanskje den som går lengst i sin kritikk av den rettslige statusen på sosial- og velferdsrettens område.
Han hevder at de alminnelige rettskildelærefaktorene, anvendt på sosialretten, gir rettsanvenderne, enten de er jurister eller ikke-jurister, liten veiledning.
Lovene har ofte karakter av rammelovgivning, noe som innebærer at befolkningens rettigheter og plikter i stor grad er presisert i forskrifter.
Dette gjør i realiteten forvaltningen til lovgivere, og hvor man risikerer en ensidig forvaltningsorientert bakgrunn for regleverket.
Når det gjelder lovforarbeider, mener han disse gjennomgående har en så lav kvalitet innenfor sosialretten, at de har beskjeden verdi som rettskildefaktor.
Rettspraksis – i form av domstolsprøving – hevder han spiller enhelt uvesentlig rolle som rettskildefaktor.
Dels fordi slikes saker sjelden kommer til doms, og når de gjør det hevder han at domstolene i liten grad fungerer som et korrektiv til forvaltningens avgjørelser.
En kan få inntrykk av at forvaltningens saksbehandling ”smitter” over på domstolene, og at domstolene på dette området ikke lever opp til det ideelle rettssikkerhetsideal de er satt til å vokte.
Forvaltningspraksis har kvalitative mangler som gjør de lite anbefalelsesverdig som rettskildefaktor.
Den er underlagt åpen politisk styring, og befolkes av ikke jurister uten innsikt i løsningen av juridiske problemer.
I forhold til personer med lavt utdanningsnivå kan det resultere i en for lite selvstendig holdning fra saksbehandlernes side overfor lovbestemmelsene som Stortinget har gitt (tro og ukritiske tjenere), og for søkere med lengre utdanninger kan det føre til at profesjonsideologier som avviker sterkt fra en rettssikkerhetstankegang, kunne få relativt fritt spillerom (…)
Det er vanskelig forstå Andenæs annerledes enn at han er grunnleggende kritisk til sosialrettens mulighet for å sikre borgernes rettigheter i vårt samfunn.
Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet.
Han hevder da også at ”rettssikkerheten er blitt svekket med den samfunnsmessige utviklingen” (Andenæs 2003:70) (…)
Det eksisterer stor skjønnsmessig frihet knyttet til tildeling av sosiale ytelser, selv om det etter hvert er innført veiledende normer for minsteytelser på området.
Klageadgangen er heller ikke tilfredsstillende og karakteriseres av Bernt som gir en sterkt begrenset prøvingsrett og som ”i beste fall gir muligheter for en helt grovmasket forsvarlighetskontroll”.
Bakgrunnen for denne mangelen hevdes å være at ”en mer effektiv klageordning ville føre til betydelige kommunale merutgifter”(op.cit. 81- 82) (…)
Hos Syse (Syse1997:61) heter det ”at det bør foreligge klare og sterke rettigheter for individene til dekning av basale livsbehov, og tjenestesøkerne bør kunne forutberegne den hjelpen som vedkommende har krav på”.
Fokuset på rettigheter er også foranlediget av en innsikt i alle de faktorene av ekstralegal karakter og som spesielt påvirker ikke-juristenes beslutninger og skjønnsutøvelse.
Ikke minst gjelder det i de tilfeller hvor rettighetene er svake og rommet for skjønnsutøvelse stort.
Det er funksjonærenes og det administrative beslutningstakernes skjønnsutøvelse som synes å representere den største utfordringen.
I den grad det skal uttøves skjønn sier Holgersen må det være av faglig art dvs foretas av ”forvaltningsorganer som forutsetningsvis sitter inne med en spesiell faglig kompetanse til å utøve nettopp en slik form for skjønn” (Holgersen 1992:433).
Hatland hevder at hvis det skal utøves skjønn og dette skal foretas av ikke-jurister, bør det være et kvalifisert eller profesjonelt skjønn, og ikke et skjønn uttøvet av administrative beslutningstakere av typen trygdefunksjonærer eller ansatte i arbeidsmarkedsetaten.
”Skal skjønnet ha legitimitet”, heter det, ”må det ledsages av en anerkjent profesjonell fagliggjøring” (Holgersen 1992:136; Hatland 1993) (…)
Bernt snakker også om en koalisjon mellom behandlere (som ikke vil akseptere at deres faglige skjønn bindes av regler) og fylkes- og kommunepolitikere (som ønsker kommunalt selvstyre, og å begrense økonomiske utgifter), og som begge og ut fra ulike motiver ønsker å begrense rettighetsfestingen.
I begge tilfeller er resultatet at en konsekvent og virkningsfull utvidelse av rettighetsperspektivet blir forhindret (…)
Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av.
I stedet trengs en mer autonom og normativ rettsvitenskap som stiller krav både til det materielle innholdet av beslutningene som fattes og til måten disse beslutningene fattes på.
Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset.
I valget mellom en regelforståelse som åpner for et vidt skjønn fra beslutningstakernes side, og rettighetsfesting er ”klare rettigheter fra en velferdsrettslig synsvinkel å foretrekke”,
hevdes det (Syse 1997:61) (…)
Kritikken av redskapsbyråkratiets målmiddelforståelse
S. 24: (…) På den ene siden er leveringssystemene ifølge Lipsky (Lipsky 1980) prinsipielt preget av begrensete eller knappe ressurser, dvs av at etterspørselen alltid overstiger ressursene (…)
Ifølge Lipsky handler dette om for det første om å utvikle rasjoneringsmekanismer som på ulike måter tar sikte på å begrense etterspørselen etter tjenester.
Dette kan dreie seg om påføring av ekstra kostnader i form av ventetid, åpningstider og køordninger; tilbakeholdelse av innformasjon; gjennom å henvise de mest brysomme klientene til andre institusjoner; og om ”creaming” dvs seleksjon av klienter man har størst mulighet til å lykkes med eller som er faglig mest givende.
For det andre handler det om modifikasjon av forståelsen av behandleroppgavengår ut på.
Endelig handler det om å modifisere egne oppfatninger av klientene gjennom sjablonmessige karakteristikker av egenskaper ved klientene og deres mottakelighet for hjelp; gjennom ansvarsoverføring til klientene ved å tilskrive dem et ansvar for at behandlingen ikke lykkes, for eksempel pga manglende motivasjon eller uredelighet.
Poenget er således at den antatt faglige og målmiddel orienterte skjønnsutøvelsen omdannes til en administrativ skjønnsutøvelse, og som ofte er vilkårlig fordi den bryter så vel med behandlingskulturens egne idealer som offentlig fastsatte målsettinger (…)
Yrkesutøvernes svar på den sosiologiske ambivalens de opplever, er i stor grad at de vanskelige og risikofylte vurderingene erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølgedenne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.
Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler.
Den profesjonelle skjønnsutøvelsen (logic of consequentiality) omdannes til en type administrativ og byråkratisk logikk, knyttet til en mer kollegialt forankret ”logic of appropriateness” (March and Olsen 1989) (…)
Det vil si de velger beslutninger som under gitte omstendigheter synes mest egnede og som best tjener yrkesutøverens handlingssfære, noen ganger også gjennom ulike former for ”deviant discretion”, og hvor skjønn utøves der det ikke skal utøves eller etter kriterier som ikke er aksepterte (…)
4.1Oppsummering
Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn.
Velferdsstatens målsettinger om å yte ”hjelp til selvhjelp” omdannes til rutiniserte og subsumerende tenkemåter, til en administrativ logikk, mer enn behandlingslogikk, og får følgelig karakter av å være symbolpolitikk eller rasjonelle myter, mer enn redskaper i løsningen av velferdsstatens problemer.
I tillegg er ofte velferdspolitikken selv ofte motstridende og bygget på urealistiske premisser og mål.
Istedet for at det er de formalistiske juristene som representerer den største trusselen for en radikal og reformorientert politikk, slik vi så i den redskapsorienterte forståelsen, er det i stedet de nye redskapene for en slik politikk, velferdsbyråkratiet og fagfolkene, som fremstår som den største trusselen.
Pga av de dilemmaene bakkebyråkratene opplever i ansikt-til-ansikt møtene med klientene, utvikles det ulike former for rasjoneringsmekanismer (mer enn fordelingsmekanismer) som har stor betydning for hvilke klienter som får og hvem som ikke får, og for utformingen av selve møtet med klientene.
Det skapes tilgjengelighetsterskler i velferdsforvaltningen og som tenderer til å belønne desom allerede har størst ressurser, og som evner å sette seg inn i reglene og som kjennervelferdsbyråkratiets tenkemåter.
Muligheten for å styre dette skjønnet fra overordnet hold er videre svært begrenset pga av den strukturelle makt bakkebyråkratene besitter i kraft av sin eksklusive horisontale relasjon til klientene (…)
På den ene siden ser vi således at redskapsbyråkratiet utfordres av den nye og utvidedegrenseflaten mellom forvaltningen og individet som er knyttet til fremveksten avvelferdsstaten.
Det handler ikke minst om forutsigbarhet i den enkeltes møte med velferdsstaten, men også om et møte som er mest mulig likestilt, dvs som sikrer den enkeltes autonomi, verdighet og medbestemmelse knyttet til møter som er av prekær betydning for den enkelte.
Den generelle forvaltningsretten syntes utilstrekkelig for å sikre disse hensynene, i tillegg til at svært mye av den velferdsstatlige tjenesteytingen var unndratt fra disse bestemmelsene.
Samtidig var den spesielle forvaltningsretten – velferdsretten, hvert fall i perioden frem til ca 1980, lite utviklet og egnet til å sikre denne forutsigbarheten.
Deler av den såkalte rettslig- og rettighetsgjøringen på velferdsområdet handler således om å gi borgerne et rettsvern på lik linje med det som gjelder andre møter med det offentlige (…)
http://www.nibr.no/filer/2005-106.pdf
FORVALTNINGSSKJØNN
Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)
* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.
Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».
Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.
Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.
Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.
Utdrag fra
Arbeids og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019
Dep.
0030 Oslo
Ref:
200706340-/MOM
Vår ref:
2008/1161Saksbeh.:
Sigrun Hoel
Dato: 13.03.2008
-
HØRINGSUTTALELSE OM NY MIDLERTIDIG FOLKETRYGDYTELSE (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) OG KOMMENTARER TIL DOKUMENTET ARBEIDSEVNEVURDERINGER I NAV
(…) Vurdering av arbeidsevnen
Det å foreta arbeidsevnevurderinger er komplisert og krever ulike typer faglig kompetanse.
Det kan synes som om utvalget forestiller seg at det kan utarbeides en teknikk/et mekanisk system på dette feltet, og at det lar seg gjøre å utvikle måleenheter på menneskers arbeidsevne.
Alle som arbeider med sosialfaglige spørsmål vet at mennesket er mer komplisert enn som så.
At det å vurdere arbeidsevne/inntektsevne er komplisert og trenger flerfaglige innspill har det lenge vært stor enighet om.
Det er ikke uten grunn at Trygderetten i alle år har hatt dommere som har vært jurister, leger og attføringskyndige (vanligvis psykologer).
I sluttrapportens punkt 3.6. tas spørsmål knyttet til rettsikkerhet og likebehandling opp.
Utvalget trekker inn forutsigbarhet og likebehandling som viktige elementer.
Men også spørsmål knyttet til etterprøvbarhet må tas opp.
Skal man kunne påklage en såkalt arbeidsevnevurdering eller profil for eksempel slik man kan påklage en karakterfastsetting i skolen?
Utvalget sier videre (under punkt 3.6.1. s. 18) at det kan være vanskelig for «brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes».
Dette er rettssikkerhetsmessig usedvanlig betenkelig og må undergis en mye grundigere drøftelse (…)
Med hilsen Dag Jenssen Marja Lundell
dekan avdelingsdirektør
-
Fra ord til handling
-
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
-
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02 (Utdrag):
-
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
-
Dette påkaller stort alvor.
-
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
-
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier
-
Det har vært gjort mye for fornyelse og omstilling i offentlig sektor, men det har vært skrevet og utredet enda mer.
-
Nå er det først og fremst behov for handling.
Det er imidlertid ikke nok å foreta seg noe – handlingen må være rettet inn mot grunnproblemene, og gjennomføringen må være fast og konsekvent.
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.
-
I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.
Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)
-
Visjonen forutsetter også en reflektert og gjennomført arbeidsdeling mellom stat og kommune der staten holder orden i eget hus og gir kommunene hensiktsmessige rammevilkår, og der det forøvrig på kommunesektorens ansvarsområde er lokale folkevalgte som har det avgjørende ord (…)
Brukerne skal gis økt valgfrihet, pengene skal i større grad følge brukerne, og brukerevaluering skal innføres som krav til statlige etater og tjenesteytere (…)
-
Selv om det er lokalt man har de beste faglige forutsetningene for å velge gode løsninger, vil ikke alle kommuner og tjenesteytende enheter føle at de har den nødvendige ledelses- og organisasjonskompetansen.
Staten må derfor påta seg et ansvar for veiledning og lederutvikling.
I tilknytning til moderniseringsarbeidet vil det bli utviklet særskilte lederutviklingsprogrammer for offentlig virksomhet.
Modernisering i offentlig sektor er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700.000 som jobber der er motivert for, og delaktige i, prosessen.
En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor er derfor en personalpolitikk som virker motiverende.
-
(Jeg legger til dette blogginnlegget som gir et godt innblikk i hvordan det hele gikk):
NAV: “Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen”.
-
(Forts): (…) De sektorområdene som vil bli prioritert er utdannelse, kommunal sektor og samordning og brukerretting innen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester.
På hvert av disse områdene tar regjeringen sikte på reformer som vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale enheter større frihet og ansvar, og bidra til økt effektivitet i bruken av ressursene.
-
Virkemidler, kulturendring og resultater
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor handler om organisatoriske endringer, om finansieringsordninger og andre rammevilkår, om nye typer lover og forskrifter, om personalpolitikk og ansettelsesvilkår.
Skal slike tiltak ha noen effekt, må det imidlertid være fordi de forandrer kulturer (…)
Istedenfor å pådytte enheter og ansatte bestemte løsninger, vil vi ansvarliggjøre de ansatte og de enhetene de jobber i.
Det i seg selv representerer en kulturendring.
Skal ansvarliggjøringslinjen virke, må imidlertid kulturen også forandres på andre måter.
For det første må det offentlige bli mindre innadvendt.
De lærte ingenting av "Vaksineeksperimentet"!
15.11.2009: Stærk lobbyisme bag WHO-beslutning om massevaccination
Utdrag: "Flere af WHO’s influenzarådgivere er betalt af medicinalindustrien. Dermed var industrien med til at påvirke beslutningen om, at influenza A er en pandemi – og at vaccine er nødvendig. Siden har de samme virksomheder fået vaccineordrer for op mod 55 milliarder kroner"
http://www.information.dk/215355
16.11.2009 - Håver inn milliarder på H1N1-vaksinering
Utdrag: "Flere av WHOs influensaeksperter har dessuten befunnet seg i dobbeltroller da de anbefalte bruk av vaksinen, og skal ha tjent på sine råd, ifølge avisens granskning (...)
Den danske avisen viser til at Verdens helseorganisasjon (WHO) på sin hjemmeside har endret definisjonen av hva en pandemi er, noe som har fått flere forskere til å reagere (…)
Frasen «et enormt antall døde og syke» har aldri vært i The Pandemic Preparedness Guidance, hevder WHO-talsmannen Gregory Härtl overfor Information (…)"
Sjef for vaksineseksjonen, Svein Rune Andersen ogavdelingsdirektør i Divisjon for smittevern ved Nasjonalt folkehelseinstituttPreben Aavitsland m.fl. har mest sannsynlig løyet, noe jeg slutter ut fra den omfattende viten de satt inne med i kraft av deres stillinger - og den del som attpåtil var unntatt offentlighet!
Om ikke den ganske almue visste det, så visste DE det!
Men Aavitsland sto frem på TV2-nyhetene i går og sa at han ikke visste...
15.02.2012 - Massevaksinasjon mot svineinfluensa var totalt unødvendig
"I Norge vaksinerte 45 prosent av befolkningen seg, mens ingen vaksinerte seg i Polen. Likevel var det flere som døde av svineinfluensa i Norge."
Et lite utdrag fra all informasjon som jeg samlet i blogginnlegg av 03.09.2009:
Vaksinen mot svineinfluensa, kan smitte deg med Guillian-Barre syndromet.
"Sjef for vaksineseksjonen, Svein Rune Andersen, mener norske spebarnsforeldre trygt kan la babyer under seks måneder delta i prøveprosjektet og få vaksinen mot svineinfluensa.
Ut fra de dataene GlaxoSmithKline har sendt inn om denne studien og som vi har vurdert, og ut fra det vi har sett av data fra vaksinerte barn som er eldre enn seks måneder, kan vi si at dette er
trygt. Det er klart, man vet aldri 100 prosent.
Men skal man prøve ut legemidler må man prøve dem ut på noen (…)"!
"Preben Aavitsland er avdelingsdirektør på Folkehelseinstituttet og sto sentralt i arbeidet da Norge fikk en forhåndsavtale med legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline (GSK). En bit av denne avtalen er en klausul om at GSK skal være fritatt for erstatningsansvar hvis vaksinen har bivirkninger,slik Aftenbladet skrev om i går"
http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1718755.ece
19.11.2009:
I forbindelse med overnevnte artikkel ønsker jeg og tilføye at Preben Aavitsland synes å ta lett på disse tilstandene, der han på Twitter ganske så sleivete etter det jeg oppfatter sett i lys av den alvorlige konteksten, uttaler; “GSK ble kritisert for at vaksinen ikke var testet nok. Nå blir firmaet kritisert for å teste vaksinen”.
Artikkelen han linker til, er til alt overmål;
Tester influensavaksinen på norske babyer!
Derfor svarer jeg og spør om han er SERIØS!?
Han spør hva jeg mener, og jeg svarer, “Vaksinen skal testes ut på SPEDBARN Det er ingen forskning kjent med hvordan dette kan slå ut! Den er stoppet i flere land”!
Respons; “Alle legemidler må testes først etter krav fra legemiddelmyndighetene, og det er flott at noen melder seg frivillig“.
Jeg tror nesten ikke det jeg leser og spør; “Skal disse risikere og ofre liv og helse i forsøket med en vaksine som flere land stanset, mener du at det er akseptabelt”?
Aavitsland svarer meg; “Det er firmaet GSK som prøver ut vaksinen på barn under 6 mnd. Nettopp for å skaffe forskningen som du etterlyser. Forsøket er godkjent av en uavhengig etisk komite og av Legemiddelverket. De anser det som trygt."
“Jeg synes det er fint“.
Overnevnte meningsutveksling var offentlig, for alle å se på Twitter.
USA: 23. oktober 2009tillot FDA bruk av den antivirale medisinen Peramivir til nødstilfeller der H1N1-syke pasienter ikke kunne bruke eller ville tjene på bruk av Tamiflu eller Relenza, og i november 2009 bestilte amerikanske helsemyndigheter 10.000 doser avPeramivir til sitt medisinske beredskapslager.
I bloggposten linker jeg til en rekke artikler som bekrefter at overnevnte medisin viste seg og være livreddende, og 20.11.2009 spør jeg Preben Aavitsland på Twitterom denne medisinen brukes her til lands, dajeg ikke hadde sett artikler med slik orientering.
Kunne liv ha vært reddet her til lands?
"Har Norge tilgang på denne medisinen for å kunne ta den i bruk i nødstilfeller?"
Men Aavitsland svarte 21.09.2009 at Peramivir ikke var godkjent for bruk i EU og Norge enda.
Jeg spurte om han derfor hadde muligheten til å søke om godkjennelse for bruk av Peramivir her i Norge også, og spurte samtidig om dette allerede var søkt om?
Svaret ble nei:
“Produsenten selv må søke godkjenning for Peramivir hos EMEA for hele EØS. Tviler på de vil gjøre det enda; må gjøre flere forsøk."
16.12.2009sendte jeg mail til universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe og ba henne lese den samlede informasjonen i min bloggpost, etter at jeg leste artikkelen
Vaksinerer 19- og 20-åringene først
www.uio.no
"Når Studenthelsetjenesten har vaksinert risikogruppene, står studentene som er 19 og 20 år for tur. Det er 3700 studenter i denne aldersgruppen på UiO."
http://www.uio.no/studier/aktuelt/vaksinering.html
Siden har blitt fjernet.
Jegunderbygget henvendelsen med atalle har krav på å ha full kjennskap til alle sider rundt denne vaksineringen med innholdsstoffer som er stanset i flere andre land, og listet deretter oppen rekke bivirkninger etter dødelige og livstruende hendelser.
Bjørneboe svarte meg samme dag, at min forspørsel var blitt sendt til Overlege Marit Eskeland ved Studenthelsetjenesten, og opplyser om at Universitetet i Oslo forøvrig følger helsemyndighetenes anbefalinger.
14.11.2009 - Folkehelseinstituttet og vaksineeksperimentet
"1988-91; 200.000 ungdommer og millitære rekrutter ble brukt som forsøkskaniner i norgeshistoriens største medisinske eksperiment (...)
Folkehelseinstituttet har ingen ærerik historie å vise til i vaksineforsøket.
De gikk ut med; “Det er usannsynlig at det skal oppstå alvorlige komplikasjoner“!"
Få år etter, gjentar de et liknende eksperiment - Men denne gangen har de "utvidet sitt repertoar" til å innbefatte gravide og spedbarn!
Det er ganske ufattelig grusomt, når de ansvarlige myndigheter ganske tidlig og utvilsomt måtte ha sittet inne med viten om det følgende (utdrag):
“This information was recommended by the CHMP on 24 September 2009. It has been sent to the European Commission for the adoption of a formal decision applicable in all European Union Menber States”
"There are currently no data available on the use of Pandemrix in pregnancy”
“There is very limited experience in children between 3 and 9 years of age and no experience in children less than 3 years of age or in children and adolescents between 10 and 17 years" !
Selv er jeg bl.a lett angrepet av blødersykdommenVan Willebrands sykdom som jeg ikke behøver å ta spesielle hensyn for bortsett fra hvis jeg skal opereres.
Da må jeg ta Octostim faktor 8 (innhaleres) som skal bidra til å forhindre eventuelle blødninger, samt behandling med antikoagulasjon i form avFragmin.
Disse to medikamentene går på to ulike blodplatesystem.
Her er hva fremkommer vedrørende sykdommen og vaksinasjonen, og informasjonen er ikke lett tilgjengelig.
Den kom jeg faktisk over ved en ren tilfeldighet:
Contents and Usage of GSK’s Pandemrix H1N1 Vaccine Pandremix should under no circumstances be administered intravascularly.
There are no data with Pandemix using the subcuntancous route.
Therefore, healthcareproviders need to assess the benefits and potential risks of administering the vaccine in individuals with TROMBOCYTOPENIA or any bleeding disorder that would contraindicate intramuscular injection unless the potential benefit outhweighs the risk of bleedings (…)!
Jeg kan ikke tro at hver enkelt som sto og ventet her ved dette "samlebåndet" ble spurt om de hadde overnevnte sykdom (eller ble stilt andre relevante spørsmål vedrørende f.eks allergier) før vaksinen ble satt:
KOLS-syk redd massevaksinasjon (…)
Kronisk syke gruer seg nå til å måtte stå i lange køer for å få svineinfluensavaksine. Fra onsdag skal Ålesund kommune massevaksinere folk i risikogruppene på Color Line stadion (…)
Dokumentarprogrammet “60 Minutes”, er den nyhetskilde jeg holder for aller mest etterrettelig og sannferdig
Det er høyst betenkelig at dette innslaget etter kun første gangs visning ble fjernet permanent, og ikke vist igjen i media før 20 år etter. Videoene kan ses her (men de ble plutselig fjernet igjen):
“CBS ” 60 MINUTES” documentary on the swine flu epidemics of 1976 in the US It went on air only once and was never shown again” http://dai.ly/dEltko
DEL 2 viste like alarmerende informasjon http://bit.ly/gt9tgw
Torsdag 06.01.2012 ble jeg fjernet fra Nordstrand sosialsenter av to vektere.
Lederen mente tydelig etterhvert at det ikke ville være nok med en vekter for å fjerne meg der jeg satt stille og rolig med et glass vann og håpet på at jeg ikke ville få et hjerneslag så
dårlig var jeg, mens jeg ventet.
Hun trakk straks inn på bakrommet for å konferere med den første vekteren som omsider dukket opp, og etter ca. ti minutter gikk de ut av Nav-kontoret sammen.
Begge ignorerte meg fullstendig da jeg sa hallo, hva skjer nå - hvor skal dere, da de gikk forbi.
Ca. syv minutter etterpå kommer de tilbake med en vekter til!
Lederen stiller seg med et glis ved veggen litt lenger bort, og de to vaktene kommer bort til meg.
Jeg sier mens jeg sitter "Så det måtte tilkalles to vakter for å fjerne en 50- år gammel syk kvinne"?
De stirrer bare på meg en stund, og så spør den ene bryskt hva det var jeg sa.
Jeg gjentar, og de er tause.
Så spør jeg om de kan være snille å hjelpe meg opp av stolen (da jeg ikke hadde lyst til å dra denne prosessen med store vansker å komme meg opp selv på grunn av smertene foran alle sammen).
Den ene griper meg resolutt i venstre håndledd og haler meg kraftig opp etter det.
Nå er det godt at jeg ikke lider av langt fremskreden benskjørhet, ellers kunne dette ha gått riktig ille.
Men det kunne jo uansett ikke han vite, og det er skremmende at de ansetter såpass ureflektert personell.
Bakgrunn:
Søknad om nødhjelp.
Dagen før hadde jeg søkt om dette, for første gang på 20 måneder.
Jeg hadde skrevet bred begrunnelse for søknaden, forklart bakgrunn og vektlagt hvor syk jeg var, og at jeg sto fullstendig uten mat og penger.
Før jeg går, spør jeg de som står i resepsjonen om det er noe jeg behøver å levere inn i tillegg til søknaden.
De er ikke riktig sikre, og sier at de skal gå og spørre noen andre.
De kommer ut igjen etter en tid, og sier at de trenger utskrift fra konto for desember måned for å kunne behandle søknaden, og attpåtil: "Hvis du hadde hatt med den i dag, kunne vi ha begynt på den
nå"!
Banken tilbyr seg å gjøre et unntakstilfelle og sende en fax til sosialen med det de har etterspurt på bakgrunn av min situasjon, noe de sier at vil gjøres umiddelbart.
Da er klokken 13:00.
Jeg minner om at dette er fredag, snart helg, og nøyaktig to timer før kontoret stenger.
Det går 35 minutter, og jeg ringer sosialen for å høre om de har mottatt faxen.
Resepsjonisten skal gå å sjekke, men kommer tilbake og påstår at de ikke har mottatt denne.
Jeg sier at det er tull, fordi jeg vet at vedkommende i banken har utført det hun har sagt hun skal gjøre - "den erfaringen har jeg IKKE med dere"!
Vedkommende sier at hun skal gå å sjekke "den andre faxen" og ringe meg tilbake.
Det går hele 30 minutter.
Samme person ringer og bekrefter "at de NÅ har fått den"...
Hun fortsetter å si med største selvfølgelighet i stemmebruken at jeg jo slett ikke har oppfylt deres krav...
Jeg spør hva i all verden hun snakker om, gjentar det jeg har fått beskjed av kontoret om å gjøre dagen før, og forklarer at dette er etterkommet.
Men nå er reglene endret.
Hun er ikke enig i det jeg sier, og pålegger meg å lese brevet jeg har fått fra dem!
"Hvilket brev"?!
Jeg blir forklart at der ble sendt ut et brev i går, hvor de etterlyser kvitteringer på hva jeg har brukt mine foregående penger til!
Javel.
Så aktørene ved sosialkontoret mener at jeg - som leverer inn en søknad om nødhjelp en torsdag ettermiddag like før de stenger kl. 15:00, skal ha mottatt brevet fra dem allerede dagen etter - fredag,
lenge før stengetid, og ha tid til å agere på det som står der for å motta livsnødvendig hjelp før helgen.
Posten kommer uansett ikke her før tidligst kl. 14.00 og jeg satt heller ikke ved postkassen denne dagen og ventet på noe spesielt.
Uansett var ikke brevet der da jeg kom hjem denne ettermiddagen en gang.
Ingen mail var sendt meg, ingen telefon var tatt fra deres side tidlig denne dagen for å opplyse meg i tide om at jeg var blitt gitt utilstrekkelige opplysninger dagen før siden det
hastet fordi det ble helg og jeg mest sannsynlig ikke ville rekke å motta - langt mindre bli oppmerksom på brevet med nye retningslinjer fra dem i god tid før de stengte for helgen.
Resepsjonisten sier at hun vil få en leder til å ringe meg opp.
Nå venter jeg i ytterligere 35 minutter og ingen ringer (tapen har gått hele tiden)
Da ringer jeg dit, og får snakke med leder.
Hun overhører alt jeg forklarer, og nå settes enda et kriterie:
Hun krever att jeg leverer kvittering på at jeg har betalt siste måneds husleie før hun i det hele tatt kan begynne å vurdere min søknad, men understreker sterkt at det slett ikke er sikkert at
vurderingen vil gå i min favør før det!
Kvitteringen har jeg, og et lite kvarter før de stenger er jeg på vei bort med denne.
Da jeg leverer den i resepsjonen, gjør jeg de som står der oppmerksom på den utmattende herjing jeg nå har opplevd, og understreker at jeg ikke kommer til å gå fra kontoret før jeg har fått
nødhjelpen innvilget.
Hvis avslag, må de bare tilkalle politiet fordi jeg blir der.
Jeg skriver også et ark til med ytterligere forklaring på situasjonen.
Lederen kommer ut i resepsjonen og sier at hun vil vurdere søknaden og "ringe meg etterpå for å fortelle hva utfallet blir".
Jeg sier at det behøver hun ikke gjøre, fordi jeg vil sitte der helt til jeg får svaret på stedet, og gjentar hva jeg tidligere har sagt til personellet i resepsjonen.
Lederen svarer bare iskaldt at de overhodet ikke finner seg i "trusler", og at det som vil skje nå, er at deres sikkerhetspersonell vil ankomme for å få meg fjernet.
Det sier at jeg er helt greit, og setter meg ned for å vente.
Det går nesten en halv time før første vekter dukker opp, og klokken er ca. 15:30.
Lederen går og virrer litt ut og inn i resepsjonen underveis, og jeg spør på dette tidspunkt fra der jeg sitter om hun snart er ferdig og behandle søknaden.
Hun svarer uinteressert at denne får hun ikke behandlet, da hun så seg nødt til å tilkalle vaktpersonellet.
Alt er tapet, også den utilstrekkelige informasjonen jeg mottok dagen før.
Dette er den samme lederen som tidligere ga ordre til min daværende saksbehandler om at jeg måtte leve på 500 kroner i 9 dager, med alvorlig sykdomstilstand:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
Samme leder sendte meg også store omveier til postkontoret i 2010 for å løse ut en sjekk som posten sa at ikke hadde kunne blitt hevet der siden 1999, og slang på røret til meg da jeg konfronterte
henne med dette:
Nav (Nordstrand) Sosial – Herske- og utmattelsesteknikker kontra etiske regler for Oslo Kommune og vanlig anstendighet.
Hun var også med på å fatte påstanden om at de ikke hadde gjort noe galt, da sosialkontoret underslo hele 5 dagers livsopphold fra meg i 2010:
Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:
Jeg offentliggjør dette, fordi historiene bak de økende voldsepisodene på Nav som regel blir kringkastet fra den ene siden - Den sterkeste part.
Nå har ikke jeg vært voldelig - verken fysisk eller verbalt, men ut fra de ufattelige provokasjoner en blir møtt med som legger opp til stor frustrasjon og maktesløshet hos mange når man erfarer at
en ikke vil motta hjelp på tillitvekkende forsvarlig og forstandig vis i henhold til lover, reglement og overordnede retningslinjer - og at bistand for denne utbredte vilkårlighet, dette grove
misbruk av myndighet på det nærmeste er fraværende, bør det være naturlig å slutte at ulike typer voldsbruk vil kunne forekomme.
Og jeg beskrev det overnevnte ut fra egne erfaringer i et sammenlikningsprosjekt som jeg viste til på min blogg:
Navansatte og utskjelling – Slik skaper etaten uføretrygdede
http://bit.ly/eOMfax
Innlegget ble basert på første artikkel:
Nav-ansatte må tåle å bli skjelt ut
NAV-ansatte må tåle utbrudd fra klientene. Det fremgår av en dom som nylig er avsagt i Kristiansand tingrett.
http://www.aftenposten.no/jobb/article4062313.ece
04.07.2011 - Mann stormet NAV-kontor med balltre
"Han skal ha truet en kvinnelig saksbehandler med å smadre alle NAV-ansatte dersom han ikke mottok dagpenger.
Deretter møtte ham opp hos NAV Nordstrand med et balltre."
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/mann-stormet-navkontor-med-balltre-3531984.html
11.04.2011 - Truet med å knuse NAV-kontor med balltre
"En mann tiltalt for å ha truet med å knuse NAV-kontoret i Halden med balltre ble frikjent i Halden tingrett."
www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7589352
15.03.2009 - Bekymret for ansatte
Midtveis i oppbyggingen av Norges desidert største etat, er Nav-sjef Tor Saglie bekymret for de ansatte.
De er slitne og blir truet av sinte brukere.
Hva som verken drøftes eller tas hensyn til her, er de titusener av viktige analyser, innspill og ellers fokusering og debatt rundt blant annet uverdige samfunnsforhold som med dette snedige grepet har blitt destruert i “vår nye ytringsfrihets tid”.
Debatten jeg startet 17.03.2008 “Toppledelsen i Nav tier i hjel overgrepssak” befant seg inne på et heller smalt forum uten noen som helst fronting av "Mest lest" på noen synlig plass.
Allikevel gikk denne mot hele 300.000 treff like før debattforumet i Aftenposten ble nedlagt nå i 2011, selv etter at avisen sperret denne for både ut- og inngående kommentarer kun fire måneder etter oppstart og den deretter ikke lenger var “synlig på radaren” (via siste kommentarer).
I posten under kan imidlertid ordvekslingen leses som fulgte melom debattlederen og meg, som jeg hadde vært så forutseende og kopiert:
Varslere i fare. Bruker pressen oss som offerlam på vilkårlige premisser?
Aftenposten villedet sine lesere gjennom flere måneder med standardskrivet “Forumet er midlertidig stengt”.
Jeg klikket meg jevnlig inn på debattsentralen gjennom disse månedene for å se om det var startet opp igjen fordi jeg trengte materiale fra en del innlegg jeg hadde skrevet, og fikk samme beskjed
alle gangene.
Her ble altså ikke gitt bidragsyterene generelt en orientering om at hele forumet skulle slettes, og således en fair sjanse for alle til å kopiere opp viktig innhold i de diskusjoner de hadde startet
eller vært med å debattere.
Men på et tidlig tidspunkt skal plutselig avisen angivelig ha kommet opp med dette, noe som lyste meg midt i ansiktet da jeg gikk inn 22.11.2011
(Legg godt merke til datoen de har satt):
23.07.2011 – Debattsentralen avvikles
(…) Situasjonen for diskusjoner på nett er blitt betydelig endret.
De fleste av oss er aktive i sosiale medier; på Facebook og Twitter, på lokale nettsider eller fora for spesielle tema.
Dermed vil de aller fleste ha mange muligheter til å diskutere det som opptar dem, og vårt forum er ikke lenger så viktig.
Som mange av dere vet, valgte vi i Aftenposten å stenge Debattsentralen etter 22. juli.
Mange av dere har helt forståelig etterlyst informasjon om når det vil åpne igjen.
(Jeg tilføyer - Men hvorfor skulle man etterlyse dette hvis Aftenposten hadde kunngjort allerede 23.07.2011 at forumet skulle avvikles)?!
Forts: Når vi nå stenger er det ikke på grunn av terrorangrepene 22. juli, men en beslutning som var underveis før den tid (…)
http://www.aftenposten.no/meninger/article4181234.ece?GroupID=60&ThreadID=229713
Med denne beskjeden, følger ikke et åpent kommentarfelt.Dette har avisen klokelig utelatt.
For de setter først og fremst hårreisende gal dato på orienteringen om slettingen, og har videre mage til å påstå: “vårt forum er ikke lenger så viktig”!
Men hva som verken drøftes eller tas hensyn til her, er de titusener av viktige analyser, innspill og ellers fokusering og debatt rundt blant annet uverdige samfunnsforhold som med dette snedige grepet har blitt destruert i “vår nye ytringsfrihets tid”.
Hvis ageringen er så tilforlatelig som den tilstreber å være, ville Aftenposten om ikke annet ha latt alle innlegg forut for 22 juli være fortsatt synlige med all sin samfunnsnyttige informasjon, selv om debattforumet ble sperret.
Flere av mine bloggposter inneholder henvisninger til kommentarer i debattene.
Disse er nå borte.
Innholdet og de mange glitrende analysene som ble levert i den mest leste serien som har gått på Aftenposten Debatt gjennom tidene med kritisk blikk på Nav og fattigdom - som etter få måneder gikk mot en halv million treff, har også gått tapt for alltid:
“Politikere i Norge, gir blanke søren i de 530.000 mennesker som lever under EU sin fattigdomsgrense”
Det startet på FB tidlig i 2010 om ikke før.
Telleren på Navgruppa som jeg er med på å administrere ble stanset kontant, og gikk sakte men sikkert i revers etter at medlemsantallet frem til like før manipuleringen hadde hatt en markant økt oppsving med flere hundre og noen ganger over tusen i døgnet:
NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned
https://www.facebook.com/#!/group.php?gid=24884305086
“Links” var en viktig funksjon på gruppene generelt.
Her kunne man raskt bla seg bakover for å finne frem i en god rekke artikler og publiseringer om Nav ved hjelp av sidetallene som sto der.
Da gruppa hadde samlet over 2700 av disse, forsvant hele “Link”-funksjonen sammen med sidetallene - permanent.
Jeg mener dette skjedde tidlig i 2011.
Materialet står enda å lese, men da må hver enkelt sitte og lete nedover på hovedsiden og stadig trykke på “See More” i timevis for å finne frem til publiseringer fra måneder og år tilbake.
En heller oppsiktsvekkende tungvint og tidkrevende “løsning” som svært få orker å benytte seg av.
I oktober 2011 ble også oversiktsfeltet “Discussions” fjernet, og innholdet i flere hundre innlegg med dette.
Hva var vitsen med å utforme det slik?
“Brukervennlighet” har i alle fall ikke vært tanken bak grepene…
Men den 15 november 2011 bidro et medlem på gruppa til at diskusjonene ble funnet igjen.
Ikke spør meg hvordan han greide det, men enda en gang – Tusen takk!
De står her:
http://www.facebook.com/board.php?uid=24884305086
Hva med alle de andre gruppene som har opplevd tilsvarende meningsløse kutt og ikke har en datakyndig person som klarer å spore de slettede elementene?
Gruppa jeg er med på å administrere har ikke en gang fått tilbud om å bli overført til det “nye systemet” på FB.
Ikke for det, den utformingen som der er laget og som jeg fant et eksempel på består av et eneste kaos – uoversiktlig og rotete.
Men det er kanskje slik det er ment å være i fremtiden?
At allmennheten heretter som Aftenposten så tilforlatelig anførte kan kommentere på arenaer som Facebook og Twitter.
Et hav av informasjon som blir borte som dugg for solen og glemt i et mylder av nye opplysninger timen etter at de ble skrevet.
Nå har også serien jeg startet 07.09.2011 "Tenk alltid på hva folk vil si og ta den sterkestes parti" som opparbeidet seg hele 333212 treff og 655 kommentarer på drøye to måneder
blitt slettet av Øystein Helmikstøl her inne:
Hvordan blir Nyemeninger.no bedre?
http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1004/subcat1006/thread209230/
Det synes å være en systematikk i "opprydningen".
Dette er hva som tar plass i "vår nye ytringsfrihets tid"!
Hide and Seek
Jeg skriver nytt innlegg på blogg, og har lyst til å finne raskt frem til Erling Borgens
Valgkampens store skam
- for å oppdateres på materiale jeg ønsker å ha med.
Siden tråden hans er forsvunnet fra Mest kommentert og Mest lest, tar jeg som en selvfølge at han ligger under Mest likt - siden hele 115 personer har klikket "liker" på diskusjonen som derfor må trone aller øverst på listen.
Feil.
Det gjør den ikke!
Flere andre innlegg dukker opp - noen med EN "liker" ...
Men ingen Borgen.
Hvorfor det mon tro ... ?
Kvikksølv Dette er det farligste tungmetallet vi har. Det akkumuleres blant annet i næringskjeden, og det betyr at mennesker er mest eksponert for stoffet, fordi vi befinner oss på toppen av kjeden.
i
29.08.2011: Nå forsvinner 60 watts-pæren
Torsdag er 60 watts glødepære historie. Det er store kvalitets- og prisforskjeller på alternativene.
http://www.aftenposten.no/bolig/article4207154.ece
30.01.2011: Kan skade synet
LED-lys kan være skadelig for øynene
http://www.abcnyheter.no/node/124948
Det handler om alvorlige helseskader!
Kvikksølv
Dette er det farligste tungmetallet vi har. Det akkumuleres blant annet i næringskjeden, og det betyr at mennesker er mest eksponert for stoffet, fordi vi befinner oss på toppen av kjeden.
Farvel til gammeldagse lyspærer
http://www.abcnyheter.no/node/94510
Artikkelen innleder:
Dermed er storhetstiden til Thomas Edisons 130 år gamle oppfinnelse over, og nymoderne sparepærer må ta over for den lille miljøsinken, som faktisk bruker 80 prosent av energien sin på varme, og bare 20 prosent på lys (…)
Ingen kritisk journalistikk anes, ikke en gang mellom linjene, og artikkelen avslutter:
”Utfasingen av de gammeldagse lyspærene skal skje gradvis i løpet av de 15 kommende årene, men allerede fra 1. september i år blir det forbudt å selge matte og klare lyspærer med mer enn 80 watt. I 2016 innføres det totalforbud mot salg av alle klare lyspærer i energiklasse C.
Mange svensker har benyttet de siste månedene med gammeldagse lyspærer i salg til å hamstre pærer av den gamle typen. Mange er redde for at de nymoderne sparepærene ikke skal gi like fint lys som de gode gamle glødelampene.
MERK; ”Mange er redde for at de nymoderne sparepærene ikke skal gi like fint lys som de gode gamle glødelampene”.
Vel – da skulle vel alt være i sin skjønneste orden?
De verst tenkelige konsekvenser av dette mistenkelige totalforbudet som brått har blitt påtvunget oss helt ut av det blå, denne særdeles oppsiktsvekkende omkalfatringen vi nå står overfor vil altså være en dårligere lysgjengivelse?
En massiv unnlatelse av å formidle fakta!
Det gikk derfor kaldt nedover ryggen på meg når følgende kunngjøring plutselig og helt tilfeldig lyste mot meg fra en annen artikkel:
Sparepærer kan gi nerveskader
(…) I vanlig bruk representerer ikke kvikksølvet i sparepærene noe problem, fordi det er innkapslet. Det er når pæren knuses at kvikksølvet frigjøres.
Vi anbefaler at rommet forlates for én time, sier Helle. – Kvikksølv er en væske som allerede ved romtemperatur vil fordampe.
Det er også viktig at rommet luftes godt ut.
I følge den danske Miljøstyrelsen anbefales det ikke å bruke støvsuger eller kost på glassrestene, fordi det kan medføre at kvikksølvet virvles opp og spres til andre rom.
Glasset bør heller plukkes opp med gummihansker og forsegles i en beholder sammen med hanskene og de andre restene av pæren.
Ingen merking
Ser man på pakningen til en sparepære er det ingen ting som avslører at den inneholder helsefarlige stoffer. Det som fremheves er hvor energigunstig pæren er.
“Det er korrekt at våre sparerpærer per dato ikke er merket, sier mediekontakt i Osram Norge, Embret Arne Mellesmo.
Men så er det heller intet krav fra myndighetenes sin side at det skal merkes, og i følge Mellesmo har ikke Osram ansett at kvikksølvmerking har vært viktig nok i forhold til forbrukerne”.
http://www.klikk.no/bolig/article494932.ece
"Trail of Toxin - The Long And Shocking Recycling Route Of ESLs":
“In my last post, I wrote about some German politicians who have woken up to the fact that energy saving lights are highly toxic, and dangerous to use in households” (…)
Jeg håper at den frenetiske hamstringen av lyspærer som første artikkel primært refererer til som ”redsel for dårligere lys” i realiteten handler om at disse menneskene – via andre kanaler, allerede har blitt gjort oppmerksom på den store faren med de nye lyskildene.
Ikke minst; Hva vet vi egentlig om langtidsvirkningene av å bruke disse sparepærene som står og varmes opp med kvikksølv i?
Da jeg pratet med to ekspeditører i nærbutikken i går, kom vi naturlig nok inn på lyspærer siden jeg tømte en 5-års beholdning på samlebåndet.
De ble sjokkerte når jeg fortalte dem hva jeg hadde lest – om hva som ville skje hvis disse pærene knuste, og fortalte meg at de nettopp hadde hatt en kunde der som sa at hun hadde blitt svært irritert da hun hadde knust to av disse etter hverandre når hun forsøkte å sette dem inn.
Det vil være umulig å finne denne kunden igjen og advare henne, da hun åpenbart ikke kjente til de alvorlige helsefarene hun har blitt utsatt for:
12.01.2008 - Knuser en sparepære, forlat rommet i et kvarter
(...) ”Kvikksølvdamp er farlig å puste inn og kan gi skader på lunger, nervesystemet, lever og nyrer, samt gi mentale forstyrrelser”.
”Grunnstoffet overføres også fra mor til barn og kan gi fosterskader”.
En mild kvikksølvforgiftning kan føre til blant annet migrene og svimmelhet. Det kan også forverre enkelte hudsykdommer.
”Blir mengden værende i et lite rom, uten at noe forsvinner (…) kan det være risiko for påvirkning av personer som oppholder seg i et slikt rom over måneder, år”.
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/11/523602.html
Tenk også hvis barn får tak i disse?
Foreldre som ikke er klar over den store faren de og barna befinner seg i hvis sparepærer knuses?
Barn leker overalt, under senger, bak gardiner og kommoder, kort sagt på skjulesteder der det ikke er naturlig å lete og oppdage faren umiddelbart hvis en pære skulle knuses på et slikt sted.
Jeg kunne bare fortsette, men tror at dette vil være nok opplysninger til å sterkt oppfordre alle som leser denne særdeles viktige informasjonen å spre denne videre.
Nå kan det stå om liv.
Bokstavelig talt!
Råd for håndtering av sparepærer
-
Brukte sparepærer og lysstoffrør skal destrueres forsvarlig. Elbutikker har plikt til å ta i mot brukte pærer og rør.
-
Hvis en sparepære eller et lysstoffrør går i stykker bør man gjøre følgende:
-
Åpne vinduer for utluftning, og lukk dørene for å unngå at dampen sprer seg til andre rom.
-
Forlat rommet mens det luftes ut, og sørg for at mennesker og dyr ikke har adgang til rommet i minst 30 minutter.
-
Ikke bruk støvsuger eller kost, det får kvikksølvet til å spres i rommet.
-
Bruk tykke gummihansker for å plukke opp restene.(Vanlige oppvaskhansker er IKKE tilstrekkelig)!
-
Små rester fra pæren kan samles opp ved bruk av mindre stykker papir eller ved bruk av tape.
-
Tørk området etterpå med en våt klut eller tørkerull.
-
Putt glassrester m.m. i en glassbeholder (f.eks syltetøyglass) og sett på lokket.
-
Tepper eller møbler med kvikksølvrester fra sparepærer tas så vidt mulig ut av huset til rensing og utlufting.
-
Hvis det ikke er mulig, luft ekstra godt ut.Utluftingen fortsetter 20-30 minutter etter rengjøringen (…)
http://www.klikk.no/bolig/article494932.ece
Kjenner til problemstillingen
(...) Det norske miljødepartementet har på nåværende tidspunkt ingen planer om å kjøre en liknende opplysningskampanje.
Vi er fullt klar over at enkelte typer sparepærer, spesielt de produsert i Asia, inneholder en liten mengde kvikksølv, sier kommunikasjonsrådgiver Gard Nybro Nielsen i Miljøverndepartementet til Dagbladet.no.
Det er blant annet derfor vi per i dag ikke har innført noen regler på å bytte ut vanlige pærer med sparepærer (…)
Tidligere miljøvernminister Helen Bjørnøy ønsket i fjor å forby alle produkter som inneholder kvikksølv (…)
08.09.2009: Tvinger frem økt forbruk av kvikksølv
Jeg lurer på hvor smart ideen om sparepærer egentlig er, spør professor i arbeidsmedisin.
(...) I følge Statens forurensingstilsyn (SFT) er kvikksølv en av de farligste miljøgiftene som finnes, og utgjør en trussel for miljøet og menneskers helse.
Til tross for dette skal de tradisjonelle glødepærene nå erstattes av sparepærer.
Disse pærene er på grunn av kvikksølvinnholdet klassifisert som farlig avfall, og skal ikke kastes i søpla (...)
Bellona har tidligere advart mot at sparepærer og lysrør fortsatt skal få lov til inneholde kvikksølv. De er også i mot å forby den vanlige lyspæren, som regjeringen nå vurderer.
- Det er litt schizofrent når man på den ene siden forbyr bruk av kvikksølv i noen produkter, mens man på den andre siden tvinger frem økt forbruk av produkter med kvikksølv, sier Marius
Dalen, som er fagansvarlig for miljøgifter til ABC Nyheter (...)
http://www.abcnyheter.no/node/95290
MEN – OBS; HVA SKJER HER?
“Ikke forbudt likevel”
Men les hele artikkelen nøye! ;
http://www.nrk.no/programmer/tv/fbi/1.6763685
Her kan leses mer om den omfattende påtvingelsen av kvikksølv som vi ser ut til å bli utsatt for nå, ikke bare med lyspærer, men også i vaksine;
Vaksinen mot svineinfluensa, kan smitte deg med Guillian Barre-syndromet
"Kulturen må stagge menneskene med sine oppbud av metoder, hvor en av dem er idealbudet om å elske sin neste som seg selv, som igjen er et motsetningsforhold til menneskets opprinnelige natur "
31.08.2011 - Politisert nestekjærlighet
Sara Azmeh Rasmussen
(Utdrag): "Den enes kjærlighet kveler ikke den andres hat. Det har fornuftige argumenter langt større potensial til å klare (...)
Alle kan ikke elske alle.
Selv ikke i Kristelig Folkepartis rekker, en etisk og politisk avgrenset sone, klarer man å leve opp til egne svulstige prekener om nestekjærlighet (...)
Men mer interessant er likevel det faktum at kjærlighet gjør blind, delvis blind.
Man skal lete veldig lenge i dette vesle landet etter organisasjoner og individer som vedgår at de ikke er tilhengere av liberalt demokrati og forsvarere av menneskerettigheter.
Vi er alle demokrater, humanister og antirasister.
Men når disse fine attributtene, som vi smykker oss med, tar en konkret form, og blir til prinsipp- og arbeidsprogrammer, ulike uttalelser, støtteerklæringer og fordømmelser, prosjekter og fokusområder, får vi øye på den politiserte nestekjærligheten, den selektive humanismen og den enøyde antirasismen (...)
Tea time, kampanjen mot rasisme og hets, fulgte nøye de klare politiske linjene til denne politisk uavhengige organisasjonen.
Gode møter med norske muslimer over en kopp te ble lansert som en kur mot fordommene til etniske nordmenn.
Prosjektet fikk et stort finansielt bidrag av Regjeringen og en tung moralsk støtte fra kongelig hold.
Jeg har selv bidratt i et seminar under kampanjen, og fått min varme tekopp i Litteraturhuset.
Samtidig har jeg observert, enda en gang, at kjærlighet ikke er vis, bare begeistret.
Den brer ikke sine vinger over alle, men omfavner «sine små».
Logikken er at de «små» trenger beskyttelse.
Når vi er «store» og «små», ikke individer som er like fordomsfulle, slemme, fornuftige og snille, blir det neppe gode møter og genuint bekjentskap på tvers av samfunnsgrupper (...)
Melder meg ut
Med fare for å bli oppfattet som kald og kynisk, melder jeg meg herved ut av de store kjærlighetsprosjektene.
Det vi ikke har godt av er forskjellige, men like selektive ideologiske konstellasjoner med kjærlighet som både middel og mål.
De er egnet til å tåkelegge følsomme spørsmål og generere mer konflikt og hissigere tone.
Jeg slutter meg heller til realisten Amos Oz’ oppfordring om å la kjærlighet bli der den hører hjemme, i det private rommet og de snevre sosiale kretser.
I et moderne, heterogent og mangfoldig samfunn er det ikke snakk om å praktisere kjærlighet mellom borgere og organisasjoner.
Klarer vi å forsvare den pressede ytringsfriheten, selv når den tillater ytringer som er fulle av hat og fordommer, har vi vunnet enda et slag for demokratiet.
Det er i den saklige, rasjonelle og opplyste debatten at hatideologier og -tendenser kan bli avkledd og bekjempet.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4213452.ece
Allerede da jeg leste overskriften tenkte jeg at her er det en som har satt ord på fakta av nødvendighet, og før jeg leste innholdet, forbant jeg det med elementer fra semesteroppgaven jeg skrev på Universitetet våren 2007 (selvsagt ikke i den forstand at her er kopiert).
Rasmussens innlegg slutter jeg meg helhjertet til!
Her viser jeg et utdrag fra oppgaven:
”Redegjør kort for Nietzsches kritikk av moralen i Moralens genealogi. I hvilken grad er denne kritikken også en kritikk av det moderne prosjekt? Ta utgangspunkt i minst et av de øvrige
originalverkene og drøft om elementer av Nietzsches kritikk kan gjenfinnes i disse”
Vurdering av ”godt” og ”ondt”
"(...) Et av idealkravene som finnes i samfunnet, er at man skal elske sin neste som seg selv.
Freud spør hvorfor i all verden skal vi det?
Hvordan skal vi klare det?
Et fremmed menneske vi overhodet ikke kjenner, kan være vanskelig å elske.
Kjærligheten er forbeholdt våre nærmeste.
I følge Freud burde man rent ut være fiendtlig innstilt til den fremmede, og til og med hate ham.
Freud hevder at etiketten i samfunnet, klassifiserer menneskene som ”gode” og ”onde”, i ulikheter i forholdene dem i mellom.
Videre hevder han, at aggresjonen er med i menneskenes driftsanlegg (Freud 1999: 56ff).
”Mennesket er en ulv mot menneskene (1999: 59)”.
Aggresjonen venter som regel på en provokasjon.
Denne aggresjonstrangen som vi både finner i oss selv og må forutsette at andre også innehar, forstyrrer det forholdet vi har til andre, og dette tvinger kulturen til et kraftoppbud.
De driftsbestemte lidenskaper, seirer over de fornuftige interessene.
Derfor må kulturen stagge menneskene med sine oppbud av metoder, hvor en av dem er idealbudet om å elske sin neste som seg selv, som igjen er et motsetningsforhold til menneskets opprinnelige natur (1999: 60) (...)".
Det var moraliseringen som lærte mennesket å skamme seg over alle sine instinkter (Nietzsche 1993: 68f).
Det eldste og mest opprinnelige person- forhold i verden, var det mellom kjøper og selger, kreditor og skyldner.
Her fastsatte man priser, og utmålte verdier.
Det psykologiske tilbehøret, er eldre enn noen samfunnsmessig organisasjonsform.
Man sammenlignet, beregnet, og målte også makt mot makt.
Etter hvert ble det allmenngyldig at alt kunne betales for. Hver ting fikk sin pris.
For Nietzsche, var dette den eldste og mest naive moralregel for rettferdighet, og starten på all god vilje og objektivitet (1993: 73).
Han hevder at rettferdighetens første fase, er den gode vilje mellom like mektige mennesker som godtar hverandre og ”kommer til forståelse” gjennom en utligning, og tvinger ”allmuen”
til en innbyrdes utligning (1993: 74).
Nietzsche hevdet at uegoistiske handlinger som ble sett på som nyttige, ble fornemmet under ett, som gode. Det vil si at de ble sett på som gode i seg selv.
Men for hvem var de gode og nyttige?
Det har man glemt.
De har blitt en vane.
Nietzsche ser på ”de gode” selv, som de mektige og høyerestående, som verdsatte seg selv og sine gjøremål høyest, og betraktet de som gode.
De distanserte seg fra ”pøbelen” og ”de laverestående” som en høyere herskende art.
Dette så Nietzsche på som opprinnelsen til motsetningen ”god” og ”ond” (Nietzsche 1993:27).
Ordet ”god” ut fra denne opprinnelsen, knytter seg ikke til ”uegoistiske” handlinger.
Nietzsche hevdet at dette må knyttes til tilbakegangen for aristokratiets verdidommer.
Motsetningene egoistisk- uegoistisk og moral, ble benyttet som maktbegreper av allmuen (1993: 28).
Moralkritikken som kritikk av det moderne prosjekt
For å kunne drøfte Nietzsches moralkritikk som kritikk av det moderne prosjekt, vil jeg ta utgangspunkt i Schaaning (...)
Hva er så det moderne prosjekt?
I følge Schaaning er det grunnlaget for sannheten som man finner fram til ved hjelp av metoden.
Således fastholder moderniteten troen på siste- instanser, som er sansene eller fornuften.
Hos førstnevnte kan blant annet Hume og Locke plasseres, mens Kant hører til sistnevnte.
Når det gjelder moralen, har denne gjerne en form for konsekvensetikk, der handlingen tilfredsstiller empiriske kriterier og blir således sett på og bedømt som riktig.
Her blir fornuften også vurdert som en sinnelagsetikk.
Dette betyr at det ikke er konsekvensene for den gode handlingen som skal ligge til grunn for denne, men den handlingen som blir utført med rett intensjon.
Denne igjen, er ikke empirisk målbar, da den kommer ”innenfra”.
Nietzsche har en absolutt tro på det moderne prosjektet. Her ønsker han å skille den ekte viljen til makt fra den perverterte, og likeledes mellom den passive og aktive nihilismen (Schaanning 2000:224).
Det ”moderne”, ligger i det å ville opplyse og ”oppdra”.
Nietzsche var altså for den aktive nihilismen som gikk ut på en omvurdering av verdiene.
Den gir rom for at man setter nye normer, og skaper nye verdier.
Viljen til makt, så Nietzsche på som individets behov for å kontrollere, og for kun å være redskaper i maktens ærend.
Det er ingen mal på moral, og menneskene tar i sin streben etter makt, lite stilling til om det de gjør er rett eller galt, ondt eller godt.
Alt man foretar seg i livet er tillært, og således kan man ikke underlegge livet i moralske målestokker.
Moralen er menneskeskapt, og metoden er for Nietzsche et redskap for å fremme sin vilje til makt.
Det moderne prosjekts grunnlag, er i følge Schaanning å eliminere den falske bevisstheten, vantenkningen og fordommene.
Moderniteten står altså i avsløringens tegn.
Nietzsche og også Freud, dissekerer fornuftens autonomi.
Selv om de vil avsløre det bedragerske skinn, er de nødt til å gå ut fra siste- instanser.
Hos Nietzsche er denne ”viljen til makt”, og hos Freud gjelder ”driftene” (Schaaning 2000: 10ff).
Sivilisasjonen legger bånd på friheten og spontaniteten.
I følge Liedman, viser historien at menneskene tenkte og reagerte annerledes for 500- 1000 år siden enn det de gjør i dag.
Man har fått større kunnskap om arv, miljø og samfunn.
Problemene oppstår i følge Liedman når den moderne utviklingen forstås som en frigjøringsprosess.
Hvem er det som skal frigjøre, og hvem er det som skal bli frigjort? (Liedman 1997: 180ff).
Hvem er ”frigjørerne”, og hva er deres mål?
Nietzsche så på den jødiske prestekasten, deres funksjoner og sedvaner som usunne.
Han mente de var herskesyke, med alle deres vurderingsmåter, påbud og forbud av diverse innhold overfor menneskene (Nietzsche 1993: 32f).
Han så på de jødiske prestene som de ondeste av fiender fordi de var maktesløse, og av avmakt vokser hatet.
Nietzsche hevder at slaveoppstandelsen i moralen, begynte med jødene.
Historien deres er to tusen år gammel og ikke synlig, fordi den har seiret i løpet av denne tiden.
Det jødiske hatet, oppfattet Nietzsche som det mest sublime og dypeste, fordi det omformer verdiene og skaper idealer.
Samtidig vokste det mest sublime og dypeste av all kjærlighet fram, ut fra hatet som en triumf over det, men ikke som en motsetning.
Målet var det samme.
Det var forførende, og søkte seier og bytte.
Det ble legemliggjort av Jesus fra Nazareth (1993: 36).
Nietzsche vikler dette inn i en teori om et intrikat storpolitisk renkespill, hvor Jesus ble omveien som førte til fremmelsen av de jødiske verdiene, og endringene i idealene.
Han så på Jesus og hans agenda for kun å være en tilsynelatende motstander og oppløser av Israel, men som i realiteten var lokkeduen deres synlige vrede ble rettet mot, for å skjule deres egentlige intensjoner som hevn og en omvurdering av de gjeldende verdiene, og deres seier over alle mer fornemme idealer.
Nietzsche kom da frem til at dette folket som han ser ned på, altså ”pøbelen” eller ”slavene” har seiret, og de har seiret gjennom jødenes misjon.
Tilbake står den gemene hop (slavene), med sin oppfatning av moral (Nietzsche 1993: 37).
Det store sublime selvbedrageri, er for Nietzsche å se på svakhet som frihet.
Det undertrykte ressentiment- menneske som mener at ”de andre” er onde, bestemmer seg for å være ”gode”.
I den betydning at de ikke skal såre noen, ikke utøve vold, ikke angripe noen, og overlate hevnen til Gud (Nietzsche 1993: 48).
Det ble en ”god” ting å ikke gjøre noe.
De svake anvendte blant annet tilforlatelige fraser, og maskerte det at de ikke kunne hevne seg, til å stå fram som det at de ikke ville hevne seg.
De hadde en tålmodighet som kaltes dyd.
De holdt tålmodig ut her på jorden med tro håp og kjærlighet, i vissheten om at de ville bli belønnet i sitt neste liv.
Dette kaller Nietzsche for fabrikkerte idealer.
De kaller ikke sine fiender for fiender, men håper på at rettferdigheten skal seire når dommedag kommer (Nietzsche 1993: 50).
Nietzsche hevder at en hver stat på jorden, er bygget av herskere som bare tok makten.
Disse var de fødte organisatorer, og viste ikke hva det å ta hensyn betydde. Disse gikk framover med en aktiv kraft, hvor heslig den enn var.
For hva kunne vokst frem og blitt beundret som skjønnhet hvis man ikke visste hva heslighet var (1993: 91ff).
I følge Nietzsche, står det aktive og aggressive mennesket rettferdigheten langt nærmere enn det reaktive mennesket (slavene) gjør (1993:78).
Alle instinkter som man ikke får gitt utløp for, vender seg innover i mennesket selv.
Nietzsche kaller dette for menneskets inderliggjørelse, som vokser fram og etter hvert blir kalt for sjel.
Alle grusomheter, lyst til å forfølge, overfalle og ødelegge, vendte seg innover i mennesket, og det er opphavet til den dårlige samvittigheten som Nietzsche hevder at ble oppfunnet av det
reaktive ressentiment- mennesket (1993: 82ff) (...)
Mekanismene bak maktstrategiene
Foucaults forfatterskap er delt i tre perioder. I den andre perioden som strakte seg fra ca. 1970, lå Foucaults konsentrasjon hovedsakelig på det genealogiske perspektivet.
Her viser han strategiene som er bakenforliggende for hvordan maktstukturene blir dannet fra 1600- tallet og frem til i dag, og hvordan de transformeres gjennom stadige nye forbindelser som dannes og forkastes (Schaaning 2000: 102f).
Dette er noe av det samme Nietzsche gjør, i ”Moralens opprinnelse”.
Foucault omtalte disiplinerings- og overvåkningsstrategier som fundamentet for individualiteten.
Han studerte eksamineringer i ulike former.
Dette kunne være en lærers utspørring av en elev til eksamen, som en ”asymmetrisk relasjon” mellom en som representerer makten, og en som ikke gjør det (Gregersen & Køppe Bind 2, 1994: 134).
”Disiplinens individer” blir alltid sett, og på den måten kan de alltid holdes kontroll på hos utøverne av den disiplinære makt.
Individene underkues til å være prinsipielt synlige.
På denne måten blir øvrighetens maktperkjennelse osisjon sikret.
Undersåttene blir objektivisert og mønstret i denne usynlige disiplinære maktutøvelsen.
Focault hevder at innføringen av blant annet dokumenterte opplysninger og registrering, var av avgjørende betydning for at den erkjennelsesteoretiske forvandlingen av vitenskapene om individet ble muliggjort på slutten av 1700- tallet.
Registrerings og – eksamineringsmetodene dannet en ny makt over mennesket, da det ble en del av det vitenskapelige språket (Gregersen & Køppe Bind 2, 1994: 137 ff)
(...)".
Aldri lyves det så meget som før et valg, under en krig og etter en jakt. Otto von Bismarck
En sann diplomat er en mann som tenker seg om to ganger før han ikke sier noen ting. Winston Churchill
Utdrag fra Lars Fr. H. Svendsens kronikk i Aftenposten lørdag 3. januar 2004
Å erkjenne seg selv:
Den norske filosofen Jon Elster har beskrevet en rekke tilfeller der en aktørs motivasjon forandrer seg underveis.
Man begynner med en bevisst løgn, der man hyklersk hevder å ha for eksempel et altruistisk motiv, når det i realiteten bare er ren egoisme som ligger til grunn.
Men så begynner vi å tro på våre egne løgner, og oppfatter virkelig oss selv som om vi handler ut fera aktverdige motiver.
Fra dette punktet, der man lyver både overfor seg selv og andre, er det bare et kort skritt til å bli et anstendig menneske.
Løgnen blir til sannhet, fordi man faktisk er blitt til et menneske som beveges til å handle av moralsk gode grunner fordi det er et slikt menneske man betrakter seg selv som.
Der ligger da ikke lenger egoisme til grunn for handlingene – den er forsvunnet gjennom selvbedraget (sitat slutt)
30.03.2009: Slik tapte fondet 70 milliarder kroner mer enn markedet generelt.
"Hadde forvalterne holdt seg innenfor reglene, ville det spart oss for 35-40 milliarder kroner i tap. Forvalterne har enkelt sagt gjort en dårligere jobb i snitt enn hvis vi hadde latt 100 apekatter velge aksjer og obligasjoner ved å kaste piler på en børskursliste (…)
"Fra Skandalen «alle» vil glemme:
Oljefondets tap på 70 milliarder kroner på ulovlig spekulasjon er skandalen «alle» vil glemme.
Bolig i Oslo/tjenestebolig.
Stortinget eier 147 møblerte leiligheter i varierende størrelse som stilles vederlagsfritt til disposisjon for representanter som bor mer enn 40 km i kjøreavstand fra Stortinget.
Stortingsrepresentantenes godtgjørelser, utgiftsdekning og serviceordninger” – Stortingets budsjett 2009 Representantene: Godtgjørelse og diett
Beløp: 161 217 000 - ETTHUNDREOGSEKSTIENMILLIONERTOHUNDREOGSYTTENTUSEN KRONER!
Event: Fattigdomshøringen 2009.Yongstorget, Oslo 28. august
“The little girl who stopped Norway for 10 minutes with this speech against poverty in Norway.
In the panel stands three ministers and five party leaders. On the stand: Johanna Engen, Fattighuset"
Og legg godt merke til i videoen hvordan politikerne krymper seg...
10.11.2009: Vi gjorde rett!
"Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er storfornøyd med Oljefondets resultater. De viser at fondet ble forvaltet rett i 2008, til tross for blodrøde tall den gangen, mener han.
Norge og de fleste andre land har siden høsten 2008 satt i verk omfattende tiltak for å begrense de økonomiske skadevirkningene av finanskrisen. Mange stater er blitt sterkt forgjeldet, mens Norge har forsynt seg langt mer av Oljefondet i 2009 enn den såkalte handlingsregelen forutsetter.
Nå må budsjettpolitikken snart strammes inn for å sikre at staten har nok midler til å løse de påtrengende oppgavene som vi kommer til å stå overfor i årene som kommer (…)
Når regjeringen i kommende fireårsperiode vil bringe den årlige bruken av oljepenger tilbake til ca. 4 % av Oljefondet og når den samtidig vil opprettholde det nåværende skattenivået, blir det helt avgjørende at den lykkes med å få til en mer effektiv offentlig sektor og en langt strengere prioritering av hvilke oppgaver som får statlig finansiering.
Rammen for gjennomføringen av Soria Moria II må være en bærekraftig offentlig økonomi (…)
http://www.dagsavisen.no/utenriks/article451176.ece
På vei inn i et uføre
At folk som har det trangt fra før, skal få enda mindre provoserer mange.
Trykket i LO Aktuelt nr. 6 2010
«Det er lettest å ta fra dem som har minst, de rike (Stein Erik Hagen og co) skaper for mye rabalder.»
«La politikerne leve på uføretrygd et år selv, og komme tilbake til saken etterpå».
«Hva med å kutte i politikernes lønn i stedet?».
Utsagnene kommer fra folk i Facebook-gruppen «Nei til kutt i uførepensjonen- den er allerede for lav.»
Den canadiske økonomen John K. Galbraith (1908-2006) sa: «Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir
fattigere».
Folk ønsker ikke å bli ufør, og det krever ikke mye kjennskap til NAV for å vite at det ikke er lett å bli det heller.
Når folk lager rabalder mot de varslede kuttene i uføretrygden, slik vi ser både på nettsamfunn og gjennom aksjonen «Forsvar dagens uføretrygd», er det ut fra en ryggmarksrefleks for solidaritet og
rettferdighet.
Det er verdt å minne om at det er et politisk valg om man vil spare penger ved å ta fra de som har lite fra før (...)
Standardgapet mellom offentlig og privat sektor økte hvert eneste år i regjeringsperioden 2001–2005. Høyre-samfunnets Janus-ansikt ble synlig for mange.
Den blå lavskattpolitikken skaper en stadig videre kløft mellom privat rikdom og offentlig fattigdom.
Den skaper et Norge med skinnende nye callsentre og nedlagte eldresentre.
Vi drukner i biler, men har ikke penger til å bygge et tidsmessig veinett – vi har ikke engang råd til å holde ved like de veiene vi har (…)
Etter å ha stått fram – ikke bare som motstander av skattekutt, men som tilhenger av økt skatt – gikk Norman til angrep på Siv Jensens velkjente teori om at «staten ikke mangler penger»:
Det er ingen land som mangler penger så lenge de har en seddelpresse (...)
Soria Moria lovte å avskaffe fattigdom.
Men antallet under den såkalte fattigdomsgrensa synker ikke.
Det øker.
Bjarne Håkon Hanssen forsøker å avskaffe fattigdom ved å be sosialklienter «stå opp om morran».
Soria Moria I lovte både «sterk satsing på sosial boligpolitikk» og, mer konkret, «et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger».
Ingen ser noe til verken sterk satsing eller omfattende program.
Det finnes knapt noen boligpolitikk, alt er overlatt til markedet. Leieprisene i Oslo stiger med 16,4 prosent i 2007 (Dagbladet 30. mai 2008).
Selv om Kristin Halvorsen har lansert en hårete visjon for Norge som «verdens fremste kunnskapsnasjon», blir det SVs kunnskapsminister som må kunngjøre et kutt på 300 millioner kroner innen forsking
og høyere utdanning (...)
Vantro ser kommunepolitikere i hele landet hvordan regjeringens gjerrige budsjetter driver dem tilbake til kuttismen som herjet under Erna Solberg.
Etterslepet i offentlig vedlikehold i den rike oljestaten Norge er nå over 40 milliarder kroner.
Mange spør seg: Hvorfor vi ikke lenger kan ta vare på det vi har bygd opp? Hvordan kan regjeringen la dette skje?
Og hvor ble det av den rødgrønne glansen fra Soria Moria?
Akkurat den kan ha gått tapt allerede under valgkampen i 2005 (...)
Under de rødgrønnes første regjeringsperiode har en av tre kommuner måttet innstille planlagte byggeprosjekter fordi det ikke kom inn ett eneste anbud.
I grunnskolen gikk faktisk lærertettheten innen ordinær undervisning (som omfatter 96 prosent av elevtimene) ned i årene etter at de rødgrønne tok over.
Og for 2008 rapporterte 39 prosent av kommunene at de ville redusere antall lærere.
Moralen er: Det hjelper lite at Kristin Halvorsen roper «Utdanning, utdanning, utdanning», når Jens Stoltenberg kan låse det offentlige Norge fast til Høyres skattenivå fra 2004.
Skattestoppet setter mye av norsk politikk på autopilot. Den rødgrønne regjeringen klarer å bremse hastigheten i vår ferd vekk fra «den nordiske modellen», men ikke retningen.
Jens Stoltenberg og hans høyreorienterte fløy i Arbeiderpartiet gjør norsk politikk til en øvelse i enveiskjøring.
Den politiske enveiskjøringen skaper frustrasjon over tilsynelatende uløselige ressursproblemer i velferdsnorge.
«Hva er det politikerne driver med,» spør folk og rister på hodet når de ser privat luksus bre om seg og Eivind Reiten sprade omkring med kjempeopsjon, mens våre eldre og syke stues vekk
på lagerrom og korridorer.
Norsk venstreside – og Norge – lider nå under regjeringen Stoltenbergs selvpålagte begrensninger.
Når det realøkonomiske rommet for offentlig sektor er for trangt, må regjeringen velge mellom barnehager og forskning.
Lokal velferdspolitikk må bli det sure valget mellom å kutte eldreomsorg og å kutte vedlikehold av skolen.
I den ideologiske kampen står høyrefolk i kø innenfor motstanderens 16-meter og fyrer løs ved hver anledning (...)
I forkant av budsjettarbeidet for 2011, er alt man hører fra det rødgrønne kollegiet «Innstramming, innstramming innstramming».
Den stadige repetisjonen av budskapet skaper følelsen av at det ikke finnes noe alternativ.
Eller som Margaret Thatcher sa: «There is no alternative.»
Som Victor Norman har påpekt, er dette ikke riktig.
http://manifestanalyse.no/-/page/show/4893_pa-vei-inn-i-et-ufore
24.09.2008: Svikter morgendagens velferd
De rødgrønne partiene svikter morgendagens velferd, sier finanspolitisk talsmann i Høyre, Jan Tore Sanner“.
I 2001 sa Stortinget at oljeinntektene skulle brukes på samferdsel, skattelettelser og utdanning.
I den perioden som Stoltenberg-regjeringen har sittet, har man brukt 30 milliarder kroner mindre enn det som handlingsregelen skulle tilsi at man brukte innenfor disse tre viktige områdene, sier Finn Bergesen jr, adm. dir. i NHO.
Jensen sier at Arbeiderpartiet har latt Norge forfalle med viten og vilje, og hun mener
Regjeringens varslede budsjettkutt vil forsterke dette.
Hva skal våre barne- og oldebarn sitte igjen med?
Et nedslitt samfunn og milliarder på bok, eller et velholdt Norge med velfungerende infrastruktur som gjør at alle landets pendlere kommer seg på jobben i tide fordi togene går?
Hvor skal man hente pengene fra?
Jensen svarer at vi har nesten tre tusen milliarder på bok. Vi mangler ikke penger, men viljen til og investere dem for og ruste opp vårt eget land.
Alle andre land i Europa har gjort dette – bare ikke Norge!
10.03.2010: Bruker pengene helt feil
** Har 2640 oljemilliarder på bok
** Bruker 24 milliarder på vei og bane
Forfallet i norsk infrastruktur henger ikke på greip, så lenge Norge flyter over av oljepenger.
Det mener både NHO-direktør Petter Brubakk og finanspolitiker for Frp, Ulf Leirstein.
Vi bruker definitivt ikke oljepengene våre riktig, sier Leirstein. Han mener flere av problemene med den norske infrastrukturen som beskrives i dagens VG kunne vært løst ved å bruke mer oljepenger.
Norge renner nemlig over av oljepenger.
Fjoråret var oljefondets mest lukrative år noensinne, med en avkastning på hele 613 milliarder kroner. Ved årsskiftet sto det hele 2640 oljemilliarder på bok.
Vil koste å sikre en god
infrastruktur i Norge de neste ti årene (…) Tidligere statsråd og økonomiprofessor Victor Norman ved Norges Handelshøyskole er ikke i tvil om hva han ville gjort: Mer av oljepengene bør brukes i
Norge.
I en kronikk i VG sist lørdag skriver han vi «i frykt for å bruke penger» har «sultefôret universitetene, vanskjøttet forskningen, latt jernbanene forfalle og unnlatt å bygge veier.
Det blir ikke fremtidig næringsliv av slikt.» Han mener styresmaktene snarest bør sørge for at Norge AS får bedre karakterer enn de to foregående sidene viser: Vi har ikke råd til å la være, sier Norman i en kort kommentar til VG.
Det er et paradoks at vi på den ene siden er et så rikt land med så mange ressurser, og samtidig har disse store utfordringene.
Vi bruker ikke pengene smart nok, sier NHO-direktør Brubakk (…)
07.03.2011: Det er frekt av Regjeringen.
De holder folk for narr.
Opposisjonen på Stortinget reagerer kraftig på at Regjeringen nok en gang ikke klarer å bruke pengene som er satt av til vei og jernbane. http://bit.ly/iagbgT 
100/08: Det kongelig rike Norge:
Pengemakt
“Det var nyttig å oppleve Norge sett fra utsiden.
I gårsdagens Le Monde fikk jeg også en anelse av hvordan verden opplever Norge.
Det foregår en omfordeling av penger og makt i verdensøkonomien.
Den økende etterspørselen etter energi favoriserer energirike land. Kina, India og Brasil er stigende stjerner.
Alle tre har også betydelige oljeressurser.
Gjennom pensjonsfondet bygger Norge opp en enestående økonomisk makt – på linje med land som Saudi-Arabia, Kuweit, Singapore og De Forente Arabiske Emirater.
Sammen med Norge opptrer disse autoritære statene som gigantiske investorer – uten et haleheng av hissige aksjonærer.
De står fritt til å ta politiske – og ikke bare økonomiske – hensyn når de flytter sine milliarder på det globale sjakkbrettet.
På Le Mondes liste over de viktigste “suverene” fondene står Pensjonsfondet som nummer to:1. ADIA (De Forente Arabiske Emirater): 875 milliarder dollar2. Statens pensjonsfond (Norge): 341 (…)”
Utdrag fra Tv2 Nyhetene, artikkelen: “Vil gi makt til folket” av Ola Borten Moe: 28.02.2010:
Velgerne bør få større innflytelse over hvilke representanter som kommer inn på Stortinget.
“Det er over 100 år siden den forrige store valgreformen i Norge.
Senterpartiets medlem i kontroll- og konstitusjonskomiteen mener mye har endret seg siden den gang, og at partiene har fått for mye makt.
Sett fra et perspektiv der du er på toppen er det selvsagt alltid bekvemt å ha kontroll, men spørsmålet her må i større grad være hvordan vi kan få et system som fungerer så godt som mulig, hvordan vi kanskje kan få et system som fungerer bedre, hvordan vi trekke folk inn i politikken og da er det andre hensyn som bør veie tyngre enn folks behov for makt, sier Borten Moe.
Han mener partimakt betyr at lojaliteten til politikerne går feil vei. 
Det er en iboende dynamikk at lojaliteten går innover i partiet og oppover i partiet, enn utover til distriktet og velgerne di representerer.
Hadde du hatt tydeligere bånd der ville du hatt et sterkere mandat, tydeligere representanter og etter mitt skjønn et bedre demokrati.
I dag er det partiene som bestemmer hvem som blir valgt.
Over halvparten av velgerne må gjøre endringer på listene for at folk skal få innflytelse på personvalget ved stortingsvalg.
Folk bør i mye større grad ha mulighet til også å stemme på person, sier Borten Moe.
I en kronikk i tidsskriftet Minerva foreslår han at den norske valgordningen bør bli mer lik den svenske og finske, der velgerne i langt større grad er med på å bestemme hvem som blir valgt.
Både i Sverige og Finland har velgerne langt større innflytelse enn i Norge, uten at det er negativt for demokratiet, sier han.
"Stoltenberg har nesten vært som en far" "En Guds gave til det norske folk" - bare et par sitater blant mange.
Forstå meg rett - Dette blir for mye.
Ikke for og bagatellisere noe som helst overfor en mann som selv er sterkt og personlig rammet av grusomhetene og på lik linje med alle andre som har opplevd ufattelige tap har min dypeste medfølelse, men for meg står det som at et hvert menneske som hadde innehatt denne posisjonen når tragedien var et faktum, ville utført den med tilsvarende klokskap, medmenneskelighet og varme.
Det vil være rimelig og kunne slutte i kontekst av såpass ufattelige realiteter.
Men hyllesten har etter min mening tatt av til nesten uanstendige dimensjoner, og går langt på vei mot blind helgendyrkelse, noe Statsministeren selvsagt ikke kan lastes for.
Borgerne som hjalp til akutt - mange med livet som innsats uten tanke for egen sikkerhet, kastet seg ut i det og reddet flere liv da de oppfattet hva som foregikk og forsto at hjelpen var langt unna.
For dette skal de ha - og har mottatt vår største honnør og inderligste takknemlighet. Det samme til hjelpemannskapene som gjorde det tunge arbeidet etter udåden.
Jeg kan bare låne fra Geelmuydens innlegg "Statsmann Stoltenberg" der han så bra oppsummerer det som nok alle kan slutte seg til med tårer i øynene etter tragedien:
"La meg samtidig minne om at en stat er avhengig av et fungerende sivilsamfunn for å håndtere en slik krise. Det var ikke staten som var først på plass for å hjelpe sårede ved regjeringskvartalet. Det var frivillige privatpersoner.
Det var ikke staten som kom i båter og reddet over 250 ungdommer på flukt fra Utøya. Det var ansvarsfulle borgere.
Og i ukene og månedene som kommer er det enkeltmennesker som kommer til å støtte ofre og pårørende over hele landet.
Det kan være en viktig påminnelse for en regjering som oppleves som svært statstro i de fleste sammenhenger."
Slik ble en fortvilt far møtt etter kontakt med barnet sitt som desperat ba ham ringe etter hjelp, fra en operatør på politiets nødtelefon.
Og jeg fryser på ryggen av de likhetstrekk det er mellom den hjernedøde responsen i denne forferdelige saken og fra AMK vedrørende opprigningen med bønn om øyeblikkelig hjelp fordi Døndu Tulum holdt på å dø på Tøyen i fjor.
Har vi da ingenting lært?:
Ble ikke trodd da han varslet om skyting på Utøya (utdrag)
"Følelsen han satt med, var at han rett og slett ikke ble trodd. Mot slutten av samtalen, som han selv anslår å ha vart i 2-3 minutter, innrømmer han at frustrasjonen tok taket.
Jeg tror jeg sa noe som «Det var ikke mye hjelp å få hos dag, jævla kjerring».
Da fikk jeg til tilsvar at jeg ikke skulle kalle henne ei kjerring.
Og jeg skjønte at det ikke var hjelp å få her, sier han"
"Hvor er kommandosoldatene? Det skulle jo vært helikopter her for lenge siden"
- Overskriften er et utsagn jeg har hentet fra Morten Djupdal, nestleder i Oppdal AUF der han ble intervjuet av Dagbladet
Og han fortsetter: "Men jeg tenkte også at det tok tid på grunn av det som hadde skjedd i Oslo".
Men helikopteret dukket slett ikke opp som forventet i de første kritiske minuttene - det dukket ikke opp på noe tidspunkt under skytingen som gjerningsmannens advokat siterte ham på at hadde kunnet ta plass uforstyrret i en og en halv time.
Det glimret heller ikke med sitt fravær på bakgrunn av det Djupesdal så tillitsfullt konkluderte med.
Da sikter jeg til helikopteret med antiterrorgruppen.
Nyhetshelikopteret fra pressen derimot, kom uforvarende over øya midt i dramaet og en fotograf filmet drapene, angivelig uten å begripe hva det var han var vitne til:
NRK-fotograf skjønte ikke at han fanget drapsmannen på film:
Associated Press - Raphael Satter i London, Alan Clendenning i Madrid og Ian MacDougall i Oslo, fremhever professor Mads Andenæs uttalelser om at politiet kunne ha stanset gjerningsmannen langt tidligere og vært på øya i løpet av 15 minutter.
De gjengir også tidligere politimester Finn Abrahamsens konklusjon - den samme som jeg har hatt fra første stund, at et politihelikopter lett kunne ha tatt seg ut til øya umiddelbart med en skarpskytter ombord.
Men ingen piloter var tilgjengelige på grunn av sommerferie.
Artikkelen bør leses i sin helhet:
"Norway police slammed for slow response to rampage"
Jeg har en synkende følelse av at det vil være uinteressant for overordnede myndigheter og både debattere og kritisere den sterkt påkrevde men akk så fraværende akutte kriseberedskapen offentlig.
Her vil i alle fall etter alle solemerker ikke bli gitt ved dørene. Innrømmelser.
Det vil ta glansen vekk fra bildet som på det nærmeste er hugget i stein av "faderen" og "Guds gave til det norske folk" - og det er slett ikke sikkert at majoriteten av folket ønsker denne form for belysning heller, gitt den samlende autoritet og styrke Statsministeren har utvist og som mange har lent og lener seg trøstet og beroliget på.
Men en person har allikevel rettet et krast søkelys på debatten de fleste kvier seg for å ta.
Fra Onar Åms lillablogg:
Terrormassakren kunne vært unngått
(...) Allerede nå kan vi si med stor grad av sikkerhet at terrormassakren helt eller delvis kunne vært unngått (...)
Hvorfor brukte politiet en hel time på å komme seg dit?
De kjørte bil!
I tillegg tapte de 10 verdifulle minutter på vei over til Utøya fordi båten fikk motorstopp.
Hvorfor brukte de ikke helikopter?
Det første svaret fra politiet var at “helikopteret egner seg ikke til transport, kun til observasjon.” (...)
Utøya ligger faktisk bare 25 km i luftlinje fra Oslo sentrum.
Dersom Oslo politi hadde hatt ordentlig helikopterberedskap med skyttere kunne politiet vært på Utøya på under 15 minutter:
5 minutter for å få folk inn og ut av helikopteret og under 10 minutter på å komme seg dit (25 km i 250 km/t kan reises på 6 minutter) (...)
Vi vet altså med 100% sikkerhet at dersom Norge hadde hatt ordentlig politiberedskap ville terroristen hatt tre kvarter mindre tid på sin udåd på Utøya (...).
"Det tar tid å rekvirere helikopter, sier Sponheim om årsaken til at det ble brukt bil."
Politihelikopter var ikke mulig å bruke
Mens Anders Behring Breivik skjøt ned AUF-ungdommer, sto politiets helikopter på bakken på grunn av innsparinger og fellesferie (...)
Etter at politiet fikk bemannet helikopteret, er det blitt brukt i flere faser av politiaksjonen.
Så går jeg over til informasjonen - eller helst fraværet av den til vår Kongefamilie, i timen etter det første angrepet.
"Stoltenberg ført rett i bunker 4 minutter etter bombingen"
Her ser kronprins Haakon på vannski - en halv time etter terrorbomben
"Tjomlid tok bilde av kronprinsen klokken 15.53, ifølge bildeinformasjonen i den digitale bildefilen, skriver Dagens Næringsliv.
28 minutter tidligere, klokken 15.25 smalt bomben i Regjeringskvartalet, og statsminister Jens Stoltenberg ble evakuert til en bunker under statsministerboligen i Oslo.
Ringte kongen
En av de første telefonsamtalene statsministeren skal ha tatt, var ifølge Dagbladet til kong Harald.
Kronprinsen ga ikke uttrykk for at han kjente til nyheten.
Jeg synes det var litt merkelig at Norges tronarving sto så ubeskyttet samtidig som statsministeren var evakuert. Jeg hadde faktisk trodd at sikkerheten rundt ham skulle være bedre."
Javel. Ut fra denne redegjøringen blir det naturlig og slutte at Kongen ikke synes det var viktig og ringe sine barn for å beskytte dem og sin familie når Norge ble bombet.
Det faller selvsagt sterkt på egen urimelighet, og jeg har ikke andre tanker i hodet enn at Statsministeren umulig kan ha orientert Kongen om terroren før urimelig lang tid etterpå, når man tar i betraktning at hvert sekund talte!
Hva er Stoltenbergs forklaring på dette?
For gi meg en plausibel forklaring på at kronprinsen med mobilen i lomma og sikkerhetsvakter på få armlengders avstand med siste nytt i kommunikasjonsteknologi rett på øret - at ingen av dem mottok en eneste telefon om terroranslaget - og da spesielt fra Kong Harald!
Det er IKKE og anta at de sto og lyttet til musikk på IPODen!
Jeg avslutter med min FB-status terrordagen der jeg linket til Regjeringens egne sider - "Informasjon fra Regjeringen og Departementene"
"Det får en si! Nå er klokken 18:25 og ikke et kvidder om terroranslaget!"