Jeanine Horntvedt
Viser innlegg | Se kommentarer (1138)Klarer du å dokumentere dette er det jo snakk om ulovlig forvaltningsførsel og myndighetsmisbruk “big time”. Saksbehandlingen bærer jo også preg av tilfeldigheter, sjikane med mere.
Utdrag fra mailer han sendte meg 09.02 – 08.03 og 15.04.2010: Heisan Jeanine
Jeg har nå lastet over alle mailene til et word dokument, det ble på ca. 85 sider med tekst (…)
Har du bevis kan dette bli “sprengstoff” i pressen (…)
Siden jeg ikke representerer deg eller tar betalt blir dette en sak jeg må ta når tiden strekker til, men saken din virker meget interessant bare så det er sagt, så jeg skal lese dette å
komme med noen kommentarer (…)
Jeg har lest en del av det du har sendt, og jeg vet ikke helt hva man skal si, man blir jo rimelig paff av dette.
Det er jo veldig mye sjikane og trakassering du er blitt utsatt for i forvaltningen.
Klarer du å dokumentere dette er det jo snakk om ulovlig forvaltningsførsel og myndighetsmisbruk “big time”.
Saksbehandlingen bærer jo også preg av tilfeldigheter, sjikane med mere.
Men din utfordring er å bevise dette på en måte som blir godtatt.
Håper at advokaten som du kontakter hjelper deg i saken.
Og jeg tror at NAV ikke gir seg her med det første, bare etter et brev.
Sannsynligvis må du ta ut stevning og så havner dette i retten, om du orker å forfølge dette.
Kanskje kan Sivilombudsmannen være et alternativ, om han ser på saken vil du få en liten test på hvordan den står.
Her bør du rådføre deg med advokaten din, som du eventuelt har.
Har dessverre ikke noe mere å si enn at dette er rystende lesing, og lykke til med saken om du velger å forfølge den.
Mvh (…)
Fra Advokatens første mail til meg 09.02.2010:
Hei Jeanine, jeg lovet deg at jeg skulle lese bloggen din å komme med noen kommentarer. Her er noen.
Merk at dette er en kort gjennomgang av bloggen, har ikke hatt tid til å lese alt, særlig ikke de mange henvisninger og dokumentasjonsgrunnlag du viser til (…)
Vil allikevel si at din blogg gjorde et inntrykk.
Du skriver godt og har gjort grundige undersøkelser og betraktninger rundt dette.
Det er å håpe at denne saken ikke er representativt for NAVs saksbehandling. I så fall er dette svært betenkelig.
Jeg vil også presisere at jeg ikke har foretatt en selvstendig gjennomgang av faktum i saken.
Jeg bygger med andre ord på det faktum som du opplyser om. Så jeg må nødvendigvis være litt generell her.
1. Forholdet til vilkårlighet fra NAV.
Vilkårlighet i saksbehandlingen er et lovbrudd.
Den såkalte myndighetsmisbrukslæren setter forbud mot vilkårlighet.
Borgerne skal behandles likt i forhold til loven.
Unntak aksepteres ved forskjellsbehandling om det finnes saklige grunner for forskjellsbehandling.
Om det her kan føres bevis/grunnlag for vilkårlighet er dette i strid med loven.
2. Forholdet til straff og gjengjeldelse.
NAV kan selvsagt ikke nekte ytelser eller tilbaketrekke vedtatte ytelser på grunn av et ønske om å straffe bruker, gjengjeldelse og hevn mot bruker er ulovlig.
Alle borgere har rett til lovens ytelse om lovens vilkår for oppfyllelse av ytelsen foreligger.
Dersom NAV ikke fatter et vedtak om en konkret ytelse på bakgrunn av gjengjeldelse etc. er dette usaklige hensyn/utenforliggende hensyn som ikke er gyldige i forhold til rettsanvendelsen.
Grunnlaget for dette søkes også i den såkalte myndighetsmisbrukslæren.
3. Jeg regner med at du allerede vet dette, men jeg vil også nevne på et mer generelt grunnlag at forvaltningsloven har flere bestemmelser som gjelder NAVs plikt til å utrede saken tilstrekkelig, begrunne sine vedtak samt gi deg nødvendig informasjon og veilede bruker.
4. Forholdet til maktmisbruk og myndighetsmisbruk.
Også dette er selvsagt ulovlig og i strid med myndighetsmisbrukslæren i forvaltningsretten.
Det er for meg vanskelig å si noe mer fornuftig om dette nå.
Som nevnt har jeg bare hatt liten tid til å sette meg inn i bloggen.
Har lest 2-3 timer i bloggen.
Trenger mer tid om jeg skal gå igjennom alt som nevnt.
5. Forholdet til trakassering, falske forklaringer med mer.
Dette er et så vidt omfattende og bevismessig vanskelig tema som jeg ikke sier noe om her. Jeg håper at denne korte gjennomgangen var til noe til nytte. Vi holder dialogen videre. Jeg følger også med i NAV gruppen som du administrerer, her er det mye gode innspill og nyheter for oss som jobber med NAV saker.”
(NAVGRUPPA):
FB-gruppa NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned
Denne Advokaten mente at han ikke hadde den nødvendige ekspertise som måtte til i en sak som min, og representerte meg således ikke.
Ca. 28 andre Advokater nektet også etterhvert å ta saken på forespørsel fra meg.
Jeg gikk derfor til sak alene og tok ut stevning i Tingretten, men ble raskt stanset av dommeren som tok hensyn til motpartene i saken som hevdet at de ikke for sine bare liv klarte å forstå hva det var saken handlet om, og på det grunnlag krevde at jeg i fortsettelsen av denne måtte stille med prosessfullmektig – hvilket de alle var godt kjent med at jeg ikke hadde klart å oppdrive.
Regjeringsadvokaten 31.01.2011:
“Ingenting i disse dokumentene tilsier at saksøker har blitt trakassert.”
Motpartene ble blant mye annet bedt om å lese serien i 6 deler (linket til under), hvorfra jeg selvsagt også hadde trukket ut passasjer og redegjort for innholdet eksplisitt. Informasjonen ble naturligvis drøftet og knyttet opp mot et omfattende materiale av lov- og regelverk som var brutt med i henhold til saken!
Allikevel overså partene totalt hele bevisføringen, og anførte beleilig at de ikke begrep noe som helst!
27.01.2011 hadde jeg skriftlig opplyst dommeren om at bevis i saken i form av lydopptak av myndighetsmisbruket fortløpende ville bli oversendt Tingretten.
Samme dag som de fire første bevisopptakene forelå på dommer Ingmar Nestor Nilsens bord og han hadde hørt gjenom dem – hvilket var 07.02.12011, skriver han brevet der jeg ble pålagt å stille med prosessfullmektig innen 21.02.2011 for at saken ikke skulle avvises!
Jeg klarte altså ikke å oppdrive sådan , og rettssaken mot Nav ble stanset.
LES MER HER FRA BEVISFØRSELEN (Utdrag):
Nav – Utdrag fra “Rapporten” som saksbehandler og distriktsarbeidssjef skrev om meg, der de forøvrig benyttet seg av termen “konflikter” for å beskrive min personlighet hele 10 ganger:
“Søker spør om det menes at hun skal gå tilbake til overgriperen, Fagansvarlig sier at det er det tilbudet vi har”:
Våre erfaringer som ombudsmenn for innbyggerne har vist oss klart og tydelig at brukerne av tjenester er redde for å klage – man er redd for at situasjonen for deres sak skal bli enda verre. At saksbehandlerne skal ”hevne”seg.
Overnevnte sitat er fra ordførerkandidat for Nannestad FrP Tone J. Brekke:
http://www.nannestadfrp.no/omtone.html
I artikkelen “Sterk Nav-kritikk” av 04.01.2013, fremkommer at Fylkesmannen i fjor sommer fastslo at saksbehandlingen ved Nav-kontorene i både Drangedal og Siljan ikke var forsvarlig.
Til tross for at multiple lovbrudd ble avdekket, var responsen fra ledelsen denne:
“Sektorleder Hilde Molberg føler seg trygg på at Nav-brukerne får den hjelpen de skal ha, på tross av svakhetene som Fylkesmannen påpeker.”
Molberg er faktisk så respektløs og tankeblåst at hun i tillegg til overnevnte strategiske svada, gjør et særdeles idiotisk forsøk på å avlede fokus fra egne fataliteter:
“Det er en fattig trøst at svært mange av de andre kommunene i den landsomfattende tilsynsrunden hadde mange av de samme svakhetene i sine rutiner”.
En fattig trøst… Ja – så flott at så veldig mange flere borgere i dette landet har vært utsatt for massive avvik fra lovpålagt bistand, da! Bra for deg!
Øverste leder fremviser tilsynelatende et bemerkelsesverdig fravær av begavelse.
Men det er ikke å forvente at akkurat hun skal være en fjott, med fraværende kunnskap om lov- regelverk og gode rutiner.
Derfor blir det tydelig at hun rett og slett står og harselerer med sterkt forvaltningsrammede hjelpetrengende mennesker åpenlyst i kraft av sin myndighet – og det at journalisten ikke en gang velger å konfrontere henne med forhånelsen, er så himmelropende provoserende at ord bare ikke strekker til!
Molbergs alarmerende inkapable vinkling, indikerer mer enn godt nok at her har utvilsomt og for lengst blitt lagt premisser for hvordan de øvrige ansatte i forvaltningen har fått lov til å
behandle mennesker med behov for deres tjenester – helt uten at det gripes inn!
Da blir det rimelig å slutte at lovbruddene er utført bevisst, som så mange ganger før – og over det ganske land.
Men hun har kan hende avansert til maktens tinder på bakgrunn av Etatens høyst diskutable seleksjon av “personlige egenskaper” som de åpenbart mener at er nødvendige for søkerene å inneha for å kunne sjikanere befolkningen optimalt?
Utdrag fra artikkel av psykolog Rolf Lindgren:
NAV fortsatt på ville veier?
Sett i lys av Ukeavisen Ledelses nylige oppslag om hvordan man finner den rette kandidaten til jobben, sier denne historien sitt om at noe må gjøres for å øke respekten for å vite hva man gjør når man har med mennesker å gjøre.
Et NAV-kontor (jeg skal ikke si hvilket) skulle ha rådgivere til arbeidslivsenteret.
Seleksjonsmetoden var som følger: (…)
Kan vi ha slike ledere?
Kan de få lov til å sitte trygt i sine stillinger, når de attpåtil (som vist innledningsvis) i et ringe intervju som de har forberedt seg grundig til med backup fra kolleger og overordnede, allikevel ikke har forstand på annet enn oppvisning av formidabel uegnethet?
Ligger det ikke da i kortene hvor lovløst de med vitende, vilje og forsett opptrer overfor forsvarsløse innbyggere bak “lukkede dører”?
Skal disse allikevel få lov til å fortsette i sitt virke når de så skamløst velger å underminere de mange forbrytelser i offentlig tjeneste som borgere i behov av bistand systematisk utsettes
for?
Skal lovbryterene beskyttes av sin Fagforening, og ubemidlede mennesker som ingen beskyttelse har, utsettes for deres blinde herjing og største vilkårlighet – utført helt etter aktørenes dagsform og antipatier?:
LO, Arbeidstilsynet og NTL – Unnlatelser av hjelp mot overgrep fra Nav. Mail i saken.
Småkonger og maktposører svinger svøpen, og er hevet over loven!
Denne uhørte sinnsvake immuniteten, gjør det mulig for både ledelse, og ukritiske, mindre begavede lakeier og ustraffet herje med folk i stor skala.
Utdrag fra – Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten …Og bedre skal det bli! (2005-2015)
S. 37 – Forbedre ledelse og organisasjon
“Kvaliteten på de tjenester som leveres, er et sentralt lederansvar.
Det er også et ansvar for ledere å sikre gode kvalitetsutviklingsprosesser i organisasjonen.
Videre må hver enkelt leder bidra til å sikre et tjenestetilbud som oppleves som sammenhengende og helhetlig for brukerne.
Sosial- og helsetjenesten skal være sin egen kontrollør.
Internkontroll er et lovkrav (…)
S. 45 – TIL DEG SOM BRUKER
For at du som bruker skal motta gode, trygge og virksomme tjenester, presenterer direktoratet en overordnet strategi for sosial- og helsetjenesten.
En slik strategi skal bidra til å sikre at sosial- og helsetjenesten har et felles verdigrunnlag, at det er sammenheng i tjenestetilbudet og at brukeren er i sentrum (…)
http://bit.ly/N2bPzb
Åtte år gammel skrift på et papir – hverken mer eller mindre.
Der finnes ingen reell kvalitetssikring og rettssikkerhet som de forvaltningsrammede kan nyte godt av, og mot dumskap og fravær av både etikk, sunn fornuft og basale yrkeskunnskaper fra de mange aktører som med kalkulerende grov uforstand i tjenesten velger å ødelegger menneskeliv, har man intet sikkerhetsnett.
De sitter trygt og beskyttet i sine stillinger.
Og udugelighet vernes om.
For media blåser opp, med år- ukes og månedsvisse mellomrom at voldshandlinger på Navkontor har eskalert – uten å overhodet DRØFTE de åpenbare årsaker til dette, som serveres rett foran nesen på dem!:
“Antall rapporterte volds- og trusselhendelser mot Nav- ansatte har økt med 131 prosent i løpet av de siste tre årene.”
http://bit.ly/Tr8pJi
Og politikere jabber trøstesløst på:
“Normalen er i ferd med å bli at det er brukeren som må tilpasse seg systemet, ikke omvendt. Slik kan vi ikke ha det. Folks behov må alltid komme først, sier Venstres nestleder.”
Utdrag fra art. av 02.01.2013 – “Vil gjøre Nav mer brukervennlig”
I ferd med…
I FERD MED…
I. F.E.R.D M.E.D …
Er han etterbliven?!
Jeg har ikke TALL på alle de artikler som har kommet både fra denne og andre kanter – med ukes- og månedsvisse repriser de siste årene.
Er det Groundhog Day?!
http://bit.ly/Txyojz
Nå får politikerne slutte å svime rundt med ørkesløs trenering – provoserende tomfyll for massene – og gripe kraftig inn!
Her fremsettes de sedvanlige tafatte gjengangerfraser overfor etikkblåste noksagter som overhodet ikke er interessert i å utføre sitt arbeid med tilstrekkelig yrkesfaglig forsvarlighet og sunt skjønn.
Hvorfor?
Dette spillet for galleriet er mildt sagt meget betenkelig.
Utdrag fra “NAV-ansatte trues på livet – beskyttes av vakter”:
“Vil vaktmannskap og vektere bli et stadig vanligere syn på NAV i framtiden?
Det gjenstår å se, fastslår hun” ( fylkesdirektør i NAV Sør-Trøndelag, Bente Wold Wigum)
http://bit.ly/WffcEb
Les herunder posten:
Dumskapens Nav vant over nobelpristakere og samfunnslønn http://bit.ly/i2OkU8
“Gjenstår og se” meg midt i ryggen!
SELVSAGT vil volden eskalere ut fra den absolutte avmakt som borgerene opplever i møtet med et klovnejustisvelde med absolutt immunitet.
Det er kun et tidsspørsmål før liv går tapt.
Det pågår en hensynsløs ansvarsfraskrivelse i offentlig forvaltning, og har gjort det lenge.
Nær sagt ingen som begår overtramp, må stå til rette for grov uforstand i tjenesten. Et overveldende antall uegnede elementer sitter godt beskyttet i sine stillinger med en søplete “Hva
kan DU gjøre med det lizm”- mentalitet som vil gjelde som absolutter overfor brukere som har blitt rammet av lovbrudd i ulike former og velger å si fra.
Og forvalningsbermen vil absolutt benytte seg av sin innavlede internjustis for å eliminere borgere som fremmer klager. Dette slipper de konsekvent unna med.
Alt for lenge har mennesker lidd under farlig inkompetente aktører som – med frie tøyler under vanntett beskyttelse som bare kan sidestilles med diplomaters immunitet velger å “herske” og spre maktesløshet hos store deler av befolkningen uten at deres identitet blir avslørt i media.
Og de sitter sementert i sine stillinger på permanent basis, og er spent umulig å få byttet ut.
Maktapparatet legger slett ikke opp til adekvat og kvalitetssikret oppfølging til de som trenger det, eller besørger påkrevde og troverdige internkontroller av et mange ganger ondsinnet og ugjennomtrengelig “hjelpeapparat” der mange oppsiktsvekkende uegnede og regelrett dumme komponenter regjerer, som – via immunitet fordi de er hevet over loven, indirekte har brede fullmakter samt uoffisiell tillatelse til å nedverdige, ydmyke og undertrykke “bølingen” – landets borgere, på ubegrenset kreativt vis -helt ut fra dagsform og humør.
Det er realitetene.
Et hvert menneske som arbeider i vårt hjelpeapparat er både ansvarlig for, og pålagt og utføre sitt yrke med faglig forsvarlighet, etikk og moral.
Hvis disse – helt på egenhånd eller under “tvang” fra sine overordnede om å effektuere vilkårlighet og andre former for sanksjoner stilt overfor varsling eller innsigelser mot høyst urimelige vedtak, og når ansatte med vitende vilje og klart forsett velger å trakassere og sjikanere personer som befinner seg i en svært utsatt posisjon og ber om bistand og beskyttelse overfor diverse former for myndighetsmisbruk, må konsekvensene være at de som effektuerer lovbruddene erfarer reelle sanksjoner!
Ansatte som velger og ikke rette seg etter Norges Lover og etatens retningslinjer og overordnede føringer som de er ment og arbeide ut fra i et hvert henseende med uttrykkelig plikt til å ivareta styrkeforholdet mellom partene på best mulig måte, vil med vitende og vilje være med på – i ytterste konsekvens, og utføre forbrytelser i den offentlige tjeneste.
Jeg viser med dette til Straffeloven
Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)
Det følger av straffeloven 1902 § 123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.
Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning.
Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår
vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg (…)
Overnevnte er videre presisert i posten
Er etikken fraværende i offentlig forvaltning? Hvem kan bistå når tjenesteutøveren misbruker sin myndighet?
Vi er alle i stand til å foreta valg, og spesielt de som har ansvaret for å ta vel imot de av oss som har behov for bistand av ulike slag, bør være seg særdeles bevisste på at de til en
hver tid må forvalte sitt embete med sunt skjønn.
Men “brukere” og “klienter” som innbyggere i vårt ganske land så upersonlig og kalkulerende er redusert til, blir krenket som aldri før.
Honnørordene hagler tett i “det offentlige rom” fra nøkkelpersoner med høyt lønnede rådgivere som skriver deres manus, der hykleriet i ettertid kun debatteres ut i runddans og tåke av diverse
“godkjente meningsbærere” som mange ganger flyr i strupen på hverandre og slår alle poeng ihjel – med det resultat at ingenting endres.
Jeg krever at overordnede mydigheter endelig må avtvinge Nav-ansatte å rette seg etter loven, og utvise strenge sanksjoner overfor diverse beslutningsledd som har brukt opp tabbekvoten for lengst, men som allikevel av en eller annen grunn sitter trygt i sine stillinger og innehar vide fullmakter til å gjøre det de til en hver tid finner for godt for å ødelegge for en velfungerende samfunnsstruktur i dette landet.
De borgere som varsler om uakseptabel myndighetsutøvelse og som har skjellig grunn til å klage over diverse uregelsmessigheter må få muligheter til å nå frem!
Å sende varslingen til bukken som passer havresekken er en oppvisning i idioti, et spill for galleriet, og ikke minst klare brudd på menneskerettighetene!
Stortinget plikter å utarbeid faktiske konsekvenser overfor Etatens lavpannede vilkårlighet, “hjemmelagde regler” og betydelige unnlatelser av lovpålagt bistand med respons i form av en idiotisk form for nytale som ingen mening gir, overfor mennesker i nød.
Det er det eneste som kan redde stumpene:
Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)
Hver eneste tjenestemann som med vitende, vilje og forsett bryter lov- og regelverk, må heretter trekkes frem i lyset:
Statsminister Jens Stoltenberg var den sentrale aktør som i utgangspunktet ga ordren om gjenoppbygging av øya.
Del 1 av 4:
I artikkelen av 26.06.2012 - “AUF må bestemme Utøyas framtid” påstår Eskil Pedersen at det i AUF er overveldende flertall som mener at Utøya skal tas tilbake.
Og han fortsetter helt uten blygsel og påkrevde antenner:
“Det er vedtatt enstemmig både i sentralstyret og i landsstyret, og når alt kommer til alt mener jeg det er AUF som skal få lov til å avgjøre dette spørsmålet”.
Videre: "Før 22. juli hadde de fleste i Norge ikke hørt om Utøya. Derfor er det en stor kommunikasjonsutfordring å få fram hvor mye mer Utøya er for AUF enn hendelsene 22.
juli, og hvor utrolig mye det betyr for oss å kunne vende tilbake"
http://bit.ly/QvSIxz
Statsministeren, Raymond Johansen og flere av våre toppedere skjemmet seg heller aldri for den totale ignoranse som ble utvist det store antall pårørende som hadde mistet sine kjæreste på jord, godt gjemt under det tunge skydekket av mange tillitvekkende og empatiske taler som fulgte etter katastrofen.
- Hvilke følelser, meninger, standpunkt og vanskelige spørsmål mange av de etterlatte satt igjen med, var aldri av relevans for maktens eksklusive velbefinnende og egosentriske, respektløse planer.
Kyniske strategier der fremming av egen agenda var det overordnet mål, ble spikret fra dag en. Ingen skulle rokke ved maktapparatets beslutninger. Aller minst de hardest rammede.
Makthaverene var så skråsikre på egen uangripelighet etter å i lang tid ha blitt omfavnet av en ukritisk presse, at det ikke syntes som om de en gang hadde tenkt tanken på at spede røster etterhvert
ville kunne reise seg og bli kraftfulle fra de som så grundig og totalt var slått til jorden.
Da Advokat Meling nylig gikk ut offentlig som talsperson for disse, viste Makten sitt sanne ansikt. De angrep sine egne, og Raymond Johansen var budbringeren:
NRK Nett-TV - Aktuelt 12.09.2012
http://bit.ly/Qecu39
Tv2 Play:
http://bit.ly/TLT2gs
Johansen fungerte som en av de ivrigste pådriverene for den groteske beslutningen om å gjenoppbygge øya kun fire dager etter massakren, uten å ha drøftet agendaen med de pårørende og etterlatte
overhodet!:
26.07.2011 - Utøya skal gjenoppbygges på dugnad
Vi skal ta Utøya tilbake, sier AUF-lederen Eskil Pedersen.
"Etter et møte med Raymond Johansen, sto Eskil Pedersen fast på å ta den nå blodflekkede Utøya i Tyrifjorden tilbake."
http://t.co/8L9pT1Wb
07.09.2012 hadde Johansen sågar mage til å underskrive på det følgende i art - AUF vil klare denne balansen:
"Partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen tror AUF hatt en god nok dialog med de pårørende".
http://bit.ly/Q9nWKF
Dette, etter at flere pårørende og etterlatte hadde stått frem og sagt at de ingen dialog hadde hatt!
Mange eksempler er gitt i flere artikler og kronikker (et lite utdrag):
"Ikke for sent å snu" - skrevet av Bjørn Ihler - Utøyaoverlevende som formidlet synspunkter fra flere av de etterlatte:
"I mandagens Aftenposten reiste jeg spørsmål om det AUF ville gjøre i gjenreisningen av Utøya som politisk leirsted var riktig eller ikke. Svaret jeg har fått i den påfølgende debatten er tydelig.
De siste dagene har det strømmet inn meldinger for å støtte meg. Mange av dem kommer fra pårørende. De snakker om følelsen av å bli trampet på av støttegruppens ledelse som går ut, på vegne av alle
berørte, og unyansert proklamerer at de vil ha Utøya gjenreist, ikke som minnesmerke, men som politisk leirsted."
Jeg tar med tre av mange gode svar til kronikken, da det bedrives bred og vettløs propaganda i flere fora om at "gjerningsmannen har vunnet hvis ikke øya tas tilbake":
Anders Voll Kimestad: "Med all respekt, så ligger det ikke nødvendigvis mer fornuft enn følelser i holdninger om at "vi må gjøre X, ellers har terroristen vunnet." Breivik var, etter
alt å dømme, ikke ute etter å ramme Utøya-"institusjonen", men Arbeiderpartiet/AUF.
Utøya var bare tilfeldigvis hvor han mente han kunne gjøre mest skade mot partiet og få mest oppmerksomhet om seg og sin sak. Det siste lyktes han med etter alt å dømme.
For en ekstern observatør ser hverken AUF eller AP ut til å ha forandret seg nevneverdig, annet enn litt ny retorikk bygd på narrativet rundt 22.07.12.
ABB vil ha "vunnet" dersom hans politiske ideer blir iverksatt, ikke om man gjør Utøya og/eller regjeringskvartalet om til minnelund"
Tom: "Som du vet har det ikke vært ute en avstemning blandt de pårørende, men blandt "delegatene" i AUF ledelsen. Man kaller det demokrati i AUF og samme gjør man i LO, men
demokratisk er det nok ikke.Men vi ser tydelig hva som er viktigst for AUF. Det er ikke å ta hensyn til de pårørende, men å ta hensyn til oppbygging av det som kan fremstå som viktig for det
politiske AUF. Det politiske AUF blir for meg da usmakelig."
"Men dette var et politisk attentat. "
"Tull, det var ett angrep av en sinnssyk mann på hans eget fantasibilde av verden. Det hadde lite eller ingenting med AP eller AUF å gjøre.
http://bit.ly/O3EYaY
Utøya-mamma: - Eskil Pedersen må gå av
Trine Aamodt: "Ingen har snakket med meg."
http://bit.ly/NZ6Kvu
Utøya-mor Gunn Rusten: Man spiller ikke fotball på en grav
http://bit.ly/LO4FLd
"Politipatruljen som kom fram til ferjeleiet, var bevæpnet med maskinpistoltypen MP5, bekrefter Nordre Buskerud politidistrikt overfor Aftenposten"
I dag leste jeg en god leder av Helge Simonnes - Sjefsredaktør i Vårt Land:
Aps lange makt
- der han blant annet belyser at Stoltenberg varsler om hoderulling i Dagsavisen, men ikke sier ikke noe om at vennen Øystein Mæland som har beskyttet etaten og som nå får sterk kritikk av 22.
juli-kommisjonen, må gå:
http://bit.ly/N2LbUi
Dette fikk meg til å huske på kronikken fra Professor Ole Gjems-Onstad, der han tok for seg både Statsministerens gode venn og forlover politidirektør Øystein Mæland, politiets fatale svikt og massesuggesjonen - de oppleste og vedtatte "retningslinjer"som umiddelbart lyste mot oss overalt etter katastrofen 22. juli - kort sagt et påtvunget følelsestyrrani som mange følte seg støtt av, i sin kronikk "Prektige Norge møtte virkeligheten" av 12.01.2012 - Forbudet mot å bli sint (utdrag):
"En del av den norske ideologien som eksponeres gjennom Utøya, er frykten for å bli sint. Stadig roses det at få har krevet gjengjeldelse. Ønske om en form for hevn er fordømmelsesverdig
primitivt.
Men det er naturlig å ville at den som voldte så mye smerte, skal merke en reaksjon.
Var det en dag i nyere norsk historie det var adekvat å kjenne sin indre torden, var det 22. juli 2011.
Da det gjaldt, manglet politiet den maskuline aggressive pågåenhet som kunne endret situasjonen.
Først i ettertid er politiet blitt indignert - på dem som kritiserer deres unnfallenhet.
Rett etter 22. juli sa statsministeren og andre at det ikke skulle letes etter syndebukker. Dette retoriske forbudet mot å bli sint har sørget for at ingen er holdt til ansvar.
Hvem er redd for å lete etter syndebukker ved brudd på arbeidsmiljølov eller skattelovgivning?
Når det offentlige selv svikter, krever norsk ideologi at indignasjonen holdes i sjakk (...)
http://bit.ly/SlMwIn
Om politiet - fra samme forfatter:
Den norske hybris-modellen (Utdrag):
"Som leder for Arbeiderpartiet er Stoltenberg i siste instans ansvarlig for at Utøya var fullstendig uten sikring. Han inviterte ungdom til det som for ham var et paradis. Stoltenbergs besøk bidro
til at det var et terrormål. Han hadde sikkerhetsvakter. Ingen slike passet på de unge.
Stoltenbergs stadige advarsler mot det farlige i å kritisere, beskytter ham selv mot en kritikk der han som statsminister og partileder kan bli adressat.
Hadde politiet fått avgårde en skarpskytter i et helikopter, skulle ordren vært: Drep ham! Få slutt på det - nå! I Norge skal den ordren gis av en pasifist.
Men Utøya viser at det var en feilvurdering av statsminister Stoltenberg å få sin personlige venn og forlover som er militærnekter, utnevnt til politidirektør.
Politidirektøren uttalte umiddelbart flere ganger at han var stolt over politiets innsats den fatale timen. Uttalelsene er uvirkelige, og er nå moderert, men de bidrar til å frata politiets interne
undersøkelser legitimitet.
Politiet bidrar lite til avklaring. Det siste er at de nekter innsyn i «Skyting pågår»-instruksen.
Utdrag må være tilstrekkelig for å se Utvika-stranden var stedet for det mest fatale regelbrudd i norsk politis historie.
Politidirektørens defensivitet gjør at politiet nå selv har ansvaret for at en del foreløpig konkluderer med at instruksbrudd kan ha ført til at ca. 40 ungdommer unødvendig ble myrdet (...)
http://bit.ly/R1Q5WN
Og vennskapet Statsministeren har med politidirektøren fortsetter (noe som i seg selv ikke er et nasjonalt anliggende), men grovt provoserende blir det når båndene viser seg å være så tette at selv
om kritikken mot Mæland både er berettiget og overveldende, så har han fremdeles Stoltenbergs tillit.
For dette er hva som lyser mot oss to dager etter Kommisjonens Rapport:
"I timene etter 22. juli-kommisjonens rapportfremlegging mandag slo både statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og politidirektør Øystein Mæland fast at de nå vil ta ansvar og sørge for at tiltak
iverksettes for å bedre beredskapen."
http://bit.ly/OXHlNX
Nå har det nylig blitt avslørt at Mæland feilinformerte om at politiet ikke hadde tilgang til GPS-informasjon om egne kjøretøy 22. juli:
14.08.2012 - Politidirektøren beklager feilinformasjon: - Jeg er lei meg
Ap-topp om Mælands feilinformasjon:
Høyrepolitiker: - Avslører grunnleggende systemsvikt
10.08.2011 - Politidirektør Øystein Mæland svarer på kritikk
http://bit.ly/PjYV0S
Men man må også huske at Mæland bidro til at de pårørende og etterlatte ble påført hjerteskjærende ekstrabelastninger da han feilinformerte rundt "skyting pågår- instruksen", godt
støttet av Assisterende politidirektør Vidar Refvik:
21.10.2011: Dette er instruksen politiet ikke fulgte
Politidirektør Øystein Mæland mener politiets «sktying pågår»-instruks ikke gjaldt på Utøya 22. juli.
(...) Det er et utdrag fra en den graderte delen av en større håndbok i politiet kalt Politiets beredskapssystem, og går under betegnelsen «skyting pågår».
Første punkt i retningslinjene slår klart fast hva politiet skal gøre dersom det skytes i et «tett beferdet område».
«Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen(-e) så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart
blir minst mulig skadelidende» (...)
Aftenposten skriver i dag at politidirektør Øystein Mæland i et brev til de pårørende har forklart hvorfor han mener skyteinstruksen ikke var dekkende for situasjonen på Utøya 22.
juli.
Brevet er ment som et svar på et brev de pårørende skrev til Mæland i august.
I dette brevet spør de pårørende blant annet om det er «i samsvar med retningslinjene for slike operasjoner at politiet skal unngå risiko, selv om det fører til at liv går tapt?»
I svarbrevet (av 04.10.2011) skriver Mæland blant annet at «hendelser av den alvorlighet og kompleksitet som det politiet sto overfor 22.7.2011, krever en annen tilnærming enn det som er
beskrevet i instruksen «skyting pågår» (...)
Les hele svarbrevet fra politidirektør Øystein Mæland her.
http://bit.ly/NAB0IW
Spesielt ille ble overnevnte påstand, når realitetene var som følger:
17.08.2011 - Første patrulje i Utvika var tungt bevæpnet
"Politipatruljen som kom fram til ferjeleiet, var bevæpnet med maskinpistoltypen MP5, bekrefter Nordre Buskerud politidistrikt overfor Aftenposten. Tohåndsvåpenet er langt mer treffsikkert enn de
vanlige pistolene politiet er utstyrt med.
Det har tidligere vært kjent at den første politipatruljen som ankom Utvika klokka 17.52, ble satt til å observere trafikken.
Samtidig hjalp politifolkene overlevende som kom til land, i påvente av beredskapstroppen som var på vei fra Oslo.
Dette står i kontrast til politiets egen «skyting pågår»-instruks. Den gjør det klart at første politipatrulje skal gå direkte inn ved situasjoner som den på Utøya der en mann skjøt mot
sivile personer.
I Nordre Buskerud politidistrikt er politibilene utstyrt med våpenskrin med pistol og MP5. (...)
http://bit.ly/OXWrmF
Jarl Robert Christensen som mistet sin datter Birgitte Smetbak på Utøya, var en av de pårørende som gikk ut offentlig og ba om svar:
"Han mener de etterlatte også burde fått en forklaring på hvorfor Buskerud-politiet valgte ikke å følge skyting pågår-instruksen, som sier at første patrulje skal rykke rett inn. Hvorfor bestemte
politiet seg for å vente på beredskapstroppen, spør Christensen seg."
Fra art:
25.09.2011 - «Jeg skulle ønske at jeg fikk en ærlig redegjørelse fra noen ansvarlige i politiet
Så skjedde dette:
22.10.2011 - Politiet snur - igjen: Instruksen gjaldt
Først sa politiet at «skyting pågår»-instruksen gjaldt på Utøya.
Så svarte de familien til en av de drepte at den ikke gjaldt.
I går snudde politiet igjen. –Instruksen gjaldt, sier fungerende politidirektør (...)
http://bit.ly/OigsW8
Mer om bakgrunn, samt kritikk av Mæland:
Psykisk helse nr. 3-2012: Etter oppryddingen
(Utdrag):«Kretsen rundt Jens»
Mæland tilhører vennegjengen til Jens Stoltenberg fra ungdomstiden. Han satt i sentralstyret i AUF da Jens Stoltenberg var leder. Da han var 28 år gammel, var Mæland politisk rådgiver
for Thorvald Stoltenberg i Utenriksdepartementet. Senere har han vært statssekretær i Justisdepartementet i flere perioder.
http://bit.ly/PmpELT
28.05.2011: Øystein Mæland: «Jeg kan stå helt og fullt for det vi har gjort»
"Her er mannen som skal lede landets kanskje mest macho arbeidsstyrke. Han er gift med en mann og har surrogatbarn.
Øystein Mæland, gratulerer!
- Tusen takk. Det er en høytidelig dag.
Jeg føler på den respekten det er å bli utnevnt av Kongen i statsråd.
- Justisminister Knut Storberget er «veldig lykkelig»?
- Ja, jeg hørte at han sa det (...)
Folk står i kø for å minne deg om at du mangler jurist- og politibakgrunn?
- Jeg tror erfaringen min som statssekretær kombinert med min ledererfaring er den viktigste delen av min kompetanse.
Forutsetningen for å bli en god leder for en organisasjon man ikke har inngående kjennskap til, er raskt å gjøre hva man kan for å sette seg inn i kjernevirksomheten.
Det finnes mye kompetanse og mange flinke mennesker jeg kan støtte meg til (...)
http://bit.ly/Sma27Q
15.06.2011 - Påtroppende homofil politidirektør hentet barn i USA: - Omgår norsk lov
29.06.2011 - Regjeringens lovskjending
(Utdrag): Utnevnelsen av Øystein Mæland til politidirektør har utløst et ras. Av to grunner: Mæland har allerede et barn kjøpt av surrogatmor i USA, og nummer to er i “produksjon”. Dette må
regjeringen ha visst da Mæland ble forespurt – han hadde etter sigende ikke søkt. Mæland er Jens Stoltenbergs personlige venn og var hans forlover. Dermed griper utnevnelsen av Mæland også inn i
debatten om nepotisme og innavl i Arbeiderpartiet og SV. Ett særtrekk ved denne kulturen er at det finnes ett sett av regler for vanlige folk, og et sett for nomenklaturen.
Surrogati er forbudt ved norsk lov (...)
http://bit.ly/MZxcEC
Vi kan lese at Mæland er lei seg for GPS skandalen, men slik han har opptrådt, tatt i betraktning hans standhaftige bortforklaringer og konsekvente forsøk på tilbakeholdelse og tåkelegging av flere
særdeles viktige anliggender underveis i prosessen, er det ingenting som tyder på at han er lei seg for annet enn at tjenesteovertrampet omsider ble avslørt.
Og de som ble rammet av dette og herunder ble påført store ekstrabelastninger underveis, er de pårørende og etterlatte!
Hva de også har måttet forholde seg til:
Minnemarkeringen 22. juli 2012
http://bit.ly/OTTl4P
"SKULLE VI HA SVØMT"?
Innsatsleder: "Båter fra brannvesenet kunne stått klare for Beredskapstroppen ved Utøya, men politiet ba aldri om hjelp":
Dagsrevyen NRK1 Lørdag 13.08.2011 kl. 19:00
Varabrannsjef Ringerike Terje Reginiussen viser frem båtene, og får spørsmål om disse tidligere har vært benyttet av politiet.
Han svarer bekreftende, de har vært benyttet opptil flere ganger tidligere i såkalte "skarpe oppdrag"!
"Politiet varslet aldri brannvesenet om aksjonen på Utøya, selv om det var et kritisk behov for båter".
Reginiussen: "Politiet har egen direktelinje til vår operasjonssentral, så det skal kunne gjøres på sekundet - Da hadde vi brukt en til to minutter på å ta ned båtene".
Reporter: "Dermed kunne brannvesenet hatt båter liggende klar på vannet her ved Storøya i god tid før Beredskapstroppen kom.
Brannvesenet kunne også bistått lokalt politi med båter slik de har gjort mange ganger tidligere.
Lokalt politi kom til Utvika 35 minutter før A.B.B ble pågrepet.
Reginiussen: "Fra Utvika til Utøya ville jo denne (båten) ha brukt kanskje 1 - ETT minutt!"
Reporter: "På spørsmål om hvorfor lokalt politi ventet på Beredskapstroppen og ikke selv tok seg over til Utøya, svarte innsatslederen i Nordre Buskerud politidistrikt til Aftenposten -
"SKULLE VI HA SVØMT"?!
Reginiussen: "Det skal jo være kjent at vi har den båten her, så vi ble litt overraska over at vi ikke ble brukt".
Reporter: "Politiet i Nordre Buskerud ønsker ikke å kommentere denne saken".
Så blir Knut Magnus Berge intervjuet.
Han ønsker selvsagt ikke å bekrefte den fundamentalt abnorme inkompetansen som her har blitt avdekket og som bidro til at ABB rakk å ta så mange liv som det han gjorde.
En åpenbar avledningsmanøver foretas i stedet:
Berge - "Det er viktig å legge til at politiet er ikke skurken i dette dramaet, det var politifolk som med fare for egne liv, gikk i land på Utøya og stoppa mannen med ansvaret for tragedien -
ABB"!
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/273707/
Politimester Sissel Hammer (som forøvrig har sett ut som hun skal svime av etter hver eneste setning hun har ytret på nyhetene) har således fart med regelrett løgn for å beskytte sine underordnede og
sin stilling:
11.08.2011 - Politiet avviser båtsted-kritikk
"Vi tilkalte alle tilgjengelige ressurser da meldingen kom, og jeg vet at våre mannskaper gjorde alt de kunne for å redde liv, sier Hammer."
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7746647
Les herunder kommentarene 966,67,68 samt 979 i "Kommandosoldatene" som bekrefter ytterligere spill av tid, og kommentarene 983, 986, 987, 988, 989, 995 og 996 m.fl. på neste side som kartlegger MS
Thorbjørns bevegelser:
http://bit.ly/Jpxjlh
Og Freddy Lie som mistet datteren Elisabeth (16) på Utøya, gikk ut med det følgende i art:
Mange ungdommer kunne vært reddet - (Utdrag):
"Politimester Sissel Hammer i Nordre Buskerud politidistrikt sa under pressekonferansen at hun sitter så lenge hun har tillit.
Det synes Lie er feigt.
Han mener både Hammer og politidirektør Øystein Mæland burde vært fjernet fra sine stillinger.
Hadde de hatt vanlige jobber hadde de fått sparken for lengst. De har ikke gjort jobben sin, og vi har sett fatale konsekvenser av dette.
Lie håper og tror at 22. juli-rapporten vil føre til en bedring for samfunnsikkerhet og terrorberedskap.
Denne rapporten er offentlig og flere millioner vaktbikkjer vil følge med at den ikke blir oversett, sier han."
http://bit.ly/RehPd0
Jeg er så enig, så enig!
22. juli- kommisjonen har mottatt serien jeg laget og viste uredigert i “Kommandosoldatene”:
Til de det måtte angå
Der har jeg luket ut det som er irrelevant, og starter med Del 4.
Jeg har også utelatt en del i andre kommentarer som ikke var nødvendig å ta med, og ellers foretatt korrigeringer.
Del 10-17 inneholdt derimot spesielt relevant informasjon vedrørende bl.a telefonsamtalene Pedersen og hans rådgivere hadde med Regjeringsapparatet mens de befant seg på MS Thorbjørn og
maktapparatets store unnlatelser av å holde fergen i beredskap for politiet når de ankom.
Dette er omtrent tatt med i sin helhet.
Avslutning: Jeg ber om at overnevnte aspekter blir grundig drøftet i rapporten.
Hvis dette blir utelatt, må jeg få lov til å si at dette vil være meget urovekkende.
Journalist fra Dagens næringsliv kontaktet meg forøvrig nylig vedrørende debatten "Kommandosoldatene":
http://bit.ly/LrN3Z8
Flotte velskrevne ord om ufattelige tap og lidelser som de pårørende og etterlatte har erfart - fremført direkte til de som fysisk ikke var gitt anledning til å befinne seg foran taleren og høre på!
Pedersen: - Dere er beviset på terroristens nederlag
Jeg vet ikke - Da jeg hørte hele talen på NRK1 i dag, var en total absurditet i innlegget, det eneste som festet seg hos meg.
Den korte passasjen der Pedersen talte direkte til de hardest rammede av terroren.
Da han henvendte seg til de som AUF-ledelsen hadde nektet adgang til øya i tidsrommet 12-17.
Flotte velskrevne ord om ufattelige tap og lidelser som de pårørende og etterlatte har erfart - fremført direkte til de som fysisk ikke var gitt anledning til å befinne seg foran taleren
og høre på!
De som, etter at flere fortvilte og gjentatte henvendelser til media, organisasjonen og Statsministeren om å få ha denne dagen til bønn, ettertanke og fredelig samvær med andre berørte falt på
stengrunn, ufrivillig og maktesløse ble eskortert til landsiden slik at Maktapparatet med egne gode minner fra deres ungdoms øy kunne ta denne i bruk, mimre litt foran reportere, holde gjeve taler,
være pådrivere for fortsatt ungdomsleire på øya i fremtiden og høste enda mer beundring og anerkjennelse fra verdens ledere og forøvrig.
De som i flere timer ble ekskludert fra stedet de ønsket å være på og bli, i fred, sammen med minnene om sine aller umistelige kjæreste hele denne spesielle dagen, og som i flere timer under
"frivillig tvang" ble plassert på Sundvollen hotell og måtte betale ca. kr 250 per person for oppholdet inkludert bevertning!
Mon tro hva de gikk gjennom mens de satt der.
Ingen belysning av disse utenkelige krenkelser i dag.
Nå er klokken akkurat passert 17:00, og de pårørende har igjen blitt innvilget adgang til øya.
Men ikke en gang dette var en selvfølge.
De pårørende så seg nødt til noe så utenkelig som å "kjempe" for denne retten og gå ut offentlig i Media før de endelig vant gehør!
Talene omfavnes ukritisk
Alt er visstnok som det skal være
Og minnemarkeringen betraktes som verdig ...
Når passet det vel bedre å hedre "båtfolket" - landets ypperste helter med medaljen for edel dåd, enn akkurat dagen da Aung San Suu Kyi ankom Norge!
Hele 11 måneder gikk.
Nær et helt år.
Nær et helt år med skamløs ignorering av et folkekrav.
Men i dag av alle dager valgte de seg altså ut tidspunktet for å tildele medaljen for edel dåd i gull og sølv med offisielle utnevnelser fra Kongen i statsråd.
Medaljen for usedvanlig fremragende redningsdåd, der redningen har vært til fare for redningsmannens liv.
Den gledelige nyheten ble i VG kringkastet i en liten notis langt under overskrifter som "Denne PC-en har slukt en mobil" - "Her brennes 9 millioner akevitt" - "Derfor må du ha denne skoen i garderoben" og uttallige andre "viktige nyheter"!
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10050930
I Aftenposten dukket den opp under fotball, Nav og rettssaken.
I Dagbladet, under fotball, Aylar og Tone Damli Aaberges beretning om detaljer rundt drømmebryllupet.
Heltene reddet flere hundre liv!
De reddet livene til barn og unge som svømte for livet i det iskalde vannet vekk fra en gal massemorder, mens kulene suste rundt ørene på mange av dem!
En heroisk innsats av dimensjoner, som - på denne dagen da de endelig mottar den utmerkelse som så mange har gitt uttrykk for at de absolutt fortjener, forbigås i største velvalgte stillhet av mediene.
Jeg skjemmes stort over denne uverdige unnamanøvren.
Gjør ikke dere?
Og dere vet hvem dere er og bakgrunnen for at utmerkelsen var dømt til å forvises til en liten notis under hummer og kanari.
De pårørende har også blitt grovt sviktet, og utestengt av ledelsen i AUF gjennom et langt tidsrom midt på dagen for et års- markeringen av 22. juli 2011.
Statsminister Stoltenberg har gitt en god dag i deres mange fortvilte henvendelser, og Per Sture Helland Pedersen som mistet sin 16 år gamle datter, Åsta Sofie på Utøya gikk ut med det følgende i artikkelen
Vi føler oss ekskludert fra Utøya
"Eskil Pedersen bør ombestemme seg og invitere oss som er hardest ramma (...)
Det høres ut som om AUF vil være på Utøya, nesten for enhver pris. Det kan være at Utøya skal tas tilbake, men ikke 22. juli 2012. Da vil jeg ha ro og verdighet (...)
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8191007
Gratulerer så inderlig mye med velfortjent medalje til alle som reddet liv 22. juli 2011.
Dere både bør og skal gå inn i historien som våre ypperste helter.
Men jeg må få uttrykke at det er stor skam at dere måtte vente i nær et år for å motta høyeste utmerkelse for deres uvurderlige bistand og eksepsjonelle mot.
Og at dere på denne dagen ikke står på hedersplassen øverst i alle aviser.
Jeg har all grunn til å tro dette, etter at min forrige fastlege endret sin erklæring om 100 % uføretrygd for meg fundamentalt - kun to dager etter at Nav hadde mottatt denne.
Et av problemene man faktisk kan støte på hva angår Nav når man kjemper for sine rettigheter og er svært syk, vil jeg presentere her:
Den fastlege jeg hadde fra desember 2011- februar 2012 – Dr. (…) v. (…) i Oslo, har evt. blitt instruert av Nav til å omgjøre legeerklæringen han sendte inn på meg til Nav Trygd 23.01.2012 der han erklærte meg 100 % ufør, samt konkluderte med at jeg dessverre aldri kom til å bli frisk.
BEGRUNNELSE FOR ALVORLIG PÅSTAND:
Legen sendte nemlig Nav en ny legeerklæring kun to dager senere – datert 25.01.2012 med totalt endret ordlyd på nytt skjema som forøvrig hadde likt oppsett hva angikk standardspørsmålene fra etaten.
Jeg siterer legen fra begge erklæringene etter at han grundig hadde gått gjennom hele 53 sider med tidligere legejournal samt uttallige operasjonsbeskrivelser:
23.01.2012 – ordrett utdrag fra legeerklæringen:
«Det synes ut ifra en totalvurdering riktig å erkjenne 100 % uføretrygd for denne pasienten(…) Hun vurderes som ikke lenger arbeidsfør (…) Hun er omfattedne utredet tidligere – noe hennes meget omfattende journal viser. Det er også søkt Nav om ulike tjenester fra andre leger tidligere (…)
(NAVSKJEMA: anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte).
Legen: «Dessverre antatt livslangt»
(NAVSKJEMA): Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor».
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte funksjonsevnen) Legen: «Som ovenfor»
Nav Trygd avslår søknaden 02.02.2012 – og deres hovedgrunn er:
«I legeerklæring av (merk datoen) – 25. januar 2012 anfører legen at varigheten av sykdom og funksjonsnedsettelse er usikkert, men at det kan være mye å hente ved å få til hyppigere ansvarsgruppemøter. På bakgrunn av sakens medisinske opplysninger kan NAV derfor ikke se at all tilgjengelig behandling er forsøkt. Behandlingsvilkårene i folketrygdlovens § 12-5 anses dermed ikke oppfylt».
Da jeg like etter sjokkert konfronterer legen med avslaget – fullstendig uvitende om at han hadde sendt Nav enda en – og denne gangen totalt motstridende erklæring og spør ham hva i all verden Nav Trygd mener med å fremsette en slik absurd påstand – og det attpåtil med «feil dato» i konklusjonen, stiller han seg fullstendig uforstående til dette, utelater essensiell informasjon overfor meg, LYVER glatt om egen vanvittig meningsløse agering – og projiserer hele fadesen over på Nav (kort oppsummert fra båndopptak):
«Nav hadde misforstått ham fullstendig og de hadde valgt å gjøre det med vilje, for han hadde kun purret på Ansvarsgruppemøter i sine senere forsendelser til etaten!»
25.01.2012 – Her er legen ordrett sitert fra sin andre legeerklæring som han sendte Nav kun to dager etter at han hadde sendt inn den første – fullstendig uten min viten.
(Jeg oppdaget dette enestående sviket først flere uker senere, da jeg hele seks ganger i mellomtiden hadde purret på å få utlevert min journal fordi jeg ante noe var galt – uten å bli hørt. Denne ble sendt meg først når jeg truet å gå inn med advokat):
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av sykdom, skade (ev. lyte)
Legen: «Usikkert, det er helt sikkert masse å hente på å få til en konstruktiv prosess for henne med hyppige ansvarsgruppemøter»
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av funksjonsnedsettelsen) Legen: «Som ovenfor»
(NAVSKJEMA: Anslå varigheten av den nedsatte arbeidsevnen) Legen: «Som ovenfor»
Jeg har selvsagt byttet fastlege på grunn av dette enestående tillits- og lovbruddet og arbeider med å sende inn en alvorlig klage på ham til Pasientforeningen.
Legen vil med dette motta et pålegg om å forklare seg, og da vil fremkomme om han har agert helt på egen hånd, eller om han har blitt instruert av aktører i Nav som overhodet ikke ser seg komfortable med at legen presenterte den første «lette løsningen» hva min søknad angikk.
Når dette har blitt gjort mot meg – hvis saken forholder seg slik jeg har all grunn til å tro, er det rimelig grunn til å anta at slik form for praksis utøves mot flere mennesker som søker ytelser fra Nav.
Når selv hovedstadens Sosialbyråd sviker.
Årstalen 2006: Rettssikkerhet i forvaltningen – hvilke muligheter har du til å vinne frem (utdrag)
Advokatforeningens leder Anders Ryssdal
Tocquville: ”Jeg er fristet til å tro at det vi betegner som nødvendige institusjoner, ofte ikke er annet enn institusjoner vi har vent oss til og at grensene for hva som er mulig med hensyn til samfunnets forfatning, (constitution sociale) er langt videre enn det de mennesker som lever i samfunnet går ut fra”'
Nedbygging av rettssikkerhetsgarantier for de svakeste – eksempel sosialtjenesten.
Advokatforeningen er opptatt av at vi har gode systemer som sikrer effektiv kontroll med forvaltningens myndighetsutøvelse og vedtak.
Vi begynner i dag med forvaltningen av regelverket for de svakeste klientgrupper – sosialtjenesten.
Mye av den hjelp som gis etter sosialtjenesteloven, er hjemlet i svært skjønnsmessige kriterier og overprøvingen er tilsvarende vag.
Vage bestemmelser som overlater mye skjønn til forvaltningen, gjør det vanskelig for borgerne å forutberegne sin rettslige stilling.
På områder der loven overlater mye skjønn til forvaltningen og som har stor velferdsmessig betydning bør kontroll med forvaltningen ikke være undergitt begrensinger.
Det fører til forskjeller mellom kommuner og ulik behandling av borgerne.
Den rettslige overprøving av sosialtjenestens vedtak er imidlertid underlagt betydelige begrensinger.
Etter sosialtjenesteloven § 8-7 kan fylkesmannen bare overprøve det frie skjønn såfremt dette er åpenbart urimelig, mens hovedregelen etter forvaltningsloven er full overprøving av alle sider av saken.
Er det rimelig at sosialklienters rettssikkerhet nedprioriteres i forhold til andre borgere som klager?
I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har.
Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages.
Fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdereskjønnet.
Bakgrunnen for den manglende adgangen til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyret.
Den handlefriheten man gjennom denne bestemmelsen gir kommunene, er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlige klageinstans kunne anse som nødvendig.
Det er lite som taler for at kommunene skal ha en slik mulighet.
I praksis vil et slikt regelverk være tilnærmet umulig å overprøve.
Sosialsjef i Hvaler kommune, Ketil Solstad, uttalte til Fredrikstad Blad 12. oktober i år:
”Rettssikkerheten for sosialklientene er altfor dårlig. Et system som i så stor grad er basert på skjønn og gode intensjoner for lokalpolitikere og sosialsjefer, er veldig sårbart.”
Sosialsjefen uttalte også at antallet klager normalt burde vært langt flere, men at de færreste ser seg tjent med å klage.
Formelt sett kan klientene klage sosialkontorets vedtak inn for fylkesmannen. Men mange klienter klarer ikke dette selv, og må ha hjelp av sosialkontoret til å sette opp klagen.
Hvis klagen opprettholdes er sjansen for at fylkesmannen overprøver vedtaket omtrent lik null.
Fra et rettssikkerhetssynspunkt er dette svært betenkelig.
Det er de rettssvake som trenger sosialhjelp.
Regjeringen har uttalt at man vil prioritere kampen mot fattigdom, men er ikke en del av denne prioriteringen å gi de fattige rettssikkerhet og mulighet til å forfølge de rettigheter de er gitt av Stortinget?
Det er ingen gode grunner som tilsier at den sentrale rettssikkerhetsgaranti, som full overprøvningsadgang er, ikke skulle gjelde også i saker etter sosialtjenesteloven.
Etter plan- og bygningsloven, hvor det må sies å være mindre betenkelig å gi hensynet til det kommunale selvstyret gjennomslag, er det ikke en slik begrensing av overprøvelsesadgangen.
Forvaltningen gjør feil, og det er viktig at man har systemer som legger til rette for at slike feil kan rettes opp.
Betenkelighetene stanser ikke her.
Regjeringen har i Velferdsmeldingen foreslått at man skal innføre velferdskontrakter, hvor den enkelte sosialklient inngår gjensidig forpliktende kontrakter med sosialkontoret som gjør at man kan få tilleggsytelser.
Slike avtaler oppfyller ikke grunnvilkåret til avtaleinngåelse.
Avtalefrihet forutsetter jevnbyrdighet, eller som et minimum at begge parter kan gå sin veihvis man ikke blir enige.
Forutsetningen er ikke oppfylt her.
Sosialetaten, og nå Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), er en langt sterkere part enn klienten og det skal lite fantasi til for å innse at en person i møte med denne, for dem uunnværlige etat, vil gjøre mye for ikke å motsette seg forslag denne etaten kommer med.
Omsorgsaspektet forsvinner når man forsøker å fremstille dette som avtaler.
Advokatforeningen er skeptisk til at man på denne måten kamuflerer vedtak som avtaler.
Vedtak om ressurstildeling er myndighetsutøvelse.
Private parter vet når de blir bestemt over, og det er derfor viktig å kalle en spade en spade.
Hvis man forlater vedtakssporet, undergraves rettssikkerheten (…)
Behovet for aktiv overvåking av forvaltningen
FNs generalforsamling vedtok i 1993 at alle stater bør ha en institusjon for overvåking og beskyttelse av menneskerettigheter. Det ble samtidig vedtatt noen prinsipper for hvilke oppgaver disse nasjonale institusjonene skal ha og hvilke krav som skal stilles.
Disse prinsippene kalles ”Paris-prinsippene”.
Disse prinsippene består både av noen absolutte krav og noen anbefalinger.
Det er anbefalt at den nasjonale institusjonen skal ha kompetanse til å vurdere individuelle klager.
I Norge er det Norske senter for menneskerettigheter som er den nasjonale institusjon for menneskerettigheter, men dette senteret har selv definert seg som en forskningsinstitusjon og senteret behandler ikke henvendelser fra enkeltpersoner.
Politi og påtalemyndighet har siden menneskerettighetsloven vært underlagt en stadig domstolsprøvelse.
Også forvaltningen bør i større grad være underlagt slik kontinuerlig kontroll.
Hovedvirkemiddelet i forvaltningsretten er klage og ikke domstolsprøvelse.
Domstolsprøvelse av forvaltningsvedtak er, som vi skal komme tilbake til, for ressurskrevende for den enkelte borger, og tar for lang tid.
Dette har ført til at forvaltningen i mindre grad har fått sin praksis vurdert mot våre internasjonale forpliktelser.
Det er imidlertid lite sannsynlig at forvaltningen i større grad enn politi- og påtalemyndighet alltid overholder menneskerettighetene.
Sivilombudsmannen har, etter en endring av ombudsmannslovens formålsbestemmelse i 2004, et ansvar for å bidra til at menneskerettighetene respekteres.
Ved en gjennomgang av årsmeldingen til Sivilombudsmannen synes det imidlertid som om Sivilombudsmannen i praksis i begrenset grad fører kontroll med hvorvidt forvaltningen overholder menneskerettighetene.
Advokatforeningen inviterer og utfordrer Sivilombudsmannen til mer aktivt å vurdere de skranker menneskerettighetene setter for forvaltningen, både i klagesaker og av eget tiltak.
I Stortingsmelding nr. 21 (1999 – 2000) 16 blir det uttalt følgende:
St.meld nr. 9 Arbeid, velferd og inkludering side 178.
Principles relating to the status of national institutions – Competence and responsibilities (Paris-principles).
Prinsippene ble formulert på den første internasjonale workshopen for Nasjonale institusjoner som arbeider for fremme av og vern om menneskerettigheter.
Prinsippene forvaltes i dag av FNs Høykommisær for menneskerettigheter.
På internettsidene til Norsk senter for menneskerettigheter (http://www.humanrights.uio.no/omenheten/nasjonal/veiledning.html) står det følgende:
Norsk Senter for Menneskerettigheter har ikke mulighet til å gi individuell veiledning i menneskerettslige spørsmål.
http://www.jus.uio.no/smr/om/nasjonal-institusjon/om/strategi.pdf
Vi anbefaler å søke juridisk hjelp dersom det kan være et spørsmål om krenkelse av enkeltpersoners menneskerettigheter.
Ved å søke gjennom Sivilombudsmannens årsmelding fra 2005 på menneskerett får man22 treff (…)
I samme Stortingsmelding ble det uttalt følgende om Sivilombudsmannens rolle i arbeidetmed å overvåke at forvaltningen overholder menneskerettighetene:
”Sivilombudsmannen har et mandat og en oppbygning som gjør ordningen særlig relevantfor overvåkning av menneskerettighetene. Virksomheten har grunnlag i lov av 22. juni1962 nr. 8.
Sivilombudsmannen har myndighet til å behandle alle forhold som vedrører den offentlige forvaltningen, og kan behandle både klagesaker og saker av eget initiativ.
De uttalelsene Sivilombudsmannen avgir, er ikke rettslig bindende, men de tillegges stor vekt.
Viktig er også Sivilombudsmannens arbeid for å informere både forvaltning og individer
”De internasjonale menneskerettighetene er minimumsstandarder.
På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.”
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)
6.5 Konsekvensene
Vi mener eksistensen av store motsetninger i styrkeforholdet mellom det offentlige og de private, er en trussel for rettsikkerheten.
Dersom det kun er bedrifter og de som har økonomisk bæreevne over gjennomsnittet som har en statistisk god mulighet til å vinne frem, utelukkes en stor del av borgerne fra rettsapparatet.
Domstolskontroll med forvaltningen bør ikke være et gode forbeholdt de bemidlede, det skal være et allment gode.
Til dette kommer at private parter gjennom reglene i skatte- og avgiftslovgivningen er pålagt vesentlige byrder når de fører saker mot det offentlige (…)
3. Rettshjelpslovgivningen har enkelte særregler som tar sikte på å avbøte ressursfattighet hos private parter.
Det er reglene om fri rettshjelp, og en særbestemmelse her gir nok en privat part anledningtil fri rettshjelp dersom Høyesterett har funnet en sak av prinsipiell interesse.
Problemstillingen er imidlertid at den frie rettshjelp honoreres etter statens satser pr. time, og at det på ingen måte ligger innenfor formålet å bevilge til slike ubegrensede forberedelser som det offentlige som motpart kan tillate seg.
4. Som spott til skade kommer så reglene om rettsgebyr, og særlig om merverdiavgift på advokattjenester.
Når en privat part går til sak mot det offentlige for å få overprøvet et forvaltningsvedtak rettslig, forutsetter vår lovgivning at det skal betales skatt av dette.
Det offentlige tar imot med begge hender.
Med den ene hånden kan de komme med påstand om saksomkostninger, og med den andre hånden krever de inn merverdiavgift og rettsgebyr (…)
6.6 Perspektiver
(…) Det er heller ikke gitt at den private part kun bør ha tilgang på fri rettshjelp etter tradisjonelle regler, når statens maktapparat utfordres i Høyesterett.
Ressursmessig er dette Davids kamp mot Goliat, og det bør være mulig å tenke nytt omkring offentlige subsidier til å få ført slike saker betryggende i hele sin bredde med noe større grad av likhet på ressurstilgangen.
Rettssaker vil ut fra det totale antall forvaltningssaker alltid være en dyr og lite samfunnseffektiv løsning.
Advokatforeningen mener derfor at man gitt denne situasjonen oss må tenke på andre løsninger enn vi har i dag.
Vi har tidligere foreslått – forgjeves – at merverdiavgift på advokattjenester må avskaffes, fordi det bryter med grunnleggende symmetribetraktninger i rettsstaten.
I forholdet mellom private og offentlige ved prøvelse av forvaltningsvedtak er dette særlig klart.
Det bør være mulig å få gjennom i alle fall en slik begrenset reform for rettssaker mot det offentlige (…)
Det er mulig at vi også må se på nye måter å engasjere det sivile samfunn i den rettssikkerhetsutfordring kontroll med forvaltningen er.
Det er i dag for tungt for den enkelte borger å trekke sin sak alene.
Kanskje det burde være en privat institusjon med betydelige ressurser til å bistå i saker motforvaltningen, men da oppstår spørsmålet om hvem som skal finansiere enslik institusjon.
Et alternativ er at frivillige interesseorganisasjoner i større grad kobles inn med innlegg i rettsprosesser for å støtte svake parter.
Slike system med amicus curia-innlegg er kjent fra andre land.
Samlet sett er vi ikke i tvil om at tiden er inne til å tenke nytt.
I dag har vi konsentrert oss om det vi vet om det kjente.
Vi håper at debatten heretter vil kunne ta fatt på nye og ukjente løsninger.
http://bit.ly/pNxYZ6
Legger ned Fri Rettshjelp
Publisert: 29.09.2008
“Den 24. september la FrP/Høyre-byrådet frem neste års budsjett for Oslo. Der ble det blant annet bestemt at Oslo kommunes kontor for fri rettshjelp skal legges ned.”
12.10.2009: Osloborgernes rettssikkerhet truet!
Byrådet foreslår å kutte 226 000 kr i rettshjelpssektoren for 2010.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, advokatene ved Fri rettshjelp Oslo kommune, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.
Byrådet uttaler i sitt budsjettforsalg at et av hovedmålene deres er å ”bidra til å heve levevilkårene til dem som har det vanskeligst”.
Byrådet uttaler videre at ”det er viktig å forebygge at mennesker kommer inn i en fattigdomsfelle og bidra til at folk blir selvhjulpne”.
Kutt i rettshjelpssektoren er stikk i strid med disse hovedmålene (…)
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-truet/
Osloborgernes rettssikkerhet er truet!
“Byrådet i Oslo foreslår å kutte 450 000 kroner til rettshjelpssektoren for 2011.
Advokatforeningen, Norges Juristforbund, Leieboerforeningen, JURK, Gatejuristen og Juss-Buss mener dette får dramatiske konsekvenser for de mest ressurssvake osloborgerne.”
http://www.advokatforeningen.no/Aktuelt/Nyheter/Osloborgernes-rettssikkerhet-er-truet/
Ikke før har vi fått nytt Byråd:
09.11.2011 – Fare for at Fri Rettshjelp må legge ned
Fri Rettshjelp trues med nedleggelse.
Byrådet i Oslo vil stoppe sitt tilskudd til advokathjelpen.
Kan bruke Nav
Sosialbyråd Anniken Hauglie (H) sier at kommunen har spurt justisdepartementet om å ta over Fri Rettshjelp.
Vi må kutte over hele fjøla.
Alle virksomheter får mindre penger, sier hun, og legger til at det er en statlig oppgave å opprettholde Fri Rettshjelp.
Det er ikke moro å kutte, men alle må ta sin del, sier Hauglie.
Hun mener at brukerne har andre steder å henvende seg for juridisk rådgivning, og nevner Nav, helse- og sosialombudet og servicesentere i bydelene.
Jeg har inntrykk av at de fleste er godt kjent med de tilbudene som finnes, Nav er godt kjent, sier Hauglie.
Hva i alle dager er det hun vrøvler om?
Helse- og sosialombudet har overhodet ingen myndighet til å gripe inn og sanksjonere mot den ustoppelige vilkårlighet, de grove lov- og etikkbrudd samt uttallige krenkelser som århundrets største skandaleetat fortløpende effektuerer!
For å ta et eksempel: Les hva som skjedde da jeg kontaktet Ombudet etter at sosialkontoret nektet nødhjelp og utposjonerte meg som var og er svært syk 500 kroner over en periode på ni dager – AV MITT EGET FREMTIDIGE LIVSOPPHOLD:
NAV Nordstrand Sosial: Informasjon om grovt maktmisbruk – fortsettelse av serien i 6 deler.
http://bit.ly/aD9pT9
Hauglies forsøk på å forsvare kuttet er direkte patetisk, og noe av det mest provoserende jeg i mitt lange liv har sett på trykk!
Med denne ubegripelig inkompetente – men allikevel utvilsomt overveide kunngjøringen, utviser hovedstadens sosialbyråd mer enn godt nok et monumentalt fravær av påkrevd stillingskompetanse og tilstrekkelig sunn vurderingsevne.
Fy skam!
Sosialbyråden bør avsettes på dagen.
For hun er utvilsomt kjent med det følgende, som ble debattert på møtet i Advokatforeningen 2006 og som denne posten innleder med (utdrag):
"På mange områder der individers interesser står mot myndighetenes, mener Regjeringen at man ikke bør nøye seg med å legge seg så tett som mulig opp mot minstekravene.
Norges internasjonale rolle tilsier at myndighetene på mange områder yter mer på det nasjonale planet enn det som umiddelbart følger av de internasjonale bestemmelsene.
Dette er en offensiv holdning som Advokatforeningen støtter.
Denne holdningen gjør imidlertid at Norge burde opprette en nasjonal institusjon som har til oppgave å ta imot og behandle individklager for å oppfylle alle prinsippene som er nedfelt av FNs generalforsamling.
Advokatforeningen er av den oppfatning at Sivilombudsmannen har en posisjon, mandat og kompetanse som gjør det naturlig at han får denne oppgaven.
Hvis Sivilombudsmannen skal pålegges denne oppgaven, må dette følges opp gjennom bevilgninger fra Stortinget slik at kontrollen med forvaltningen også på dette punkt kan bli effektiv og reell.
Antagelig blir det også nødvendig med visse endringer i Sivilombudsmannens apparat, og med et utvalg av satsingsområder der menneskerettighetene har svake kår eller er svært viktige.
Institusjoner som utøver tvangsbruk og overvåking peker seg ut som kandidater for særlig nærgående oppsyn (…)(sitat slutt)
Jeg fortsetter - Anniken Hauglie med sin oppsiktsvekkende unndragelse av å informere om de egentlige årsaker og sammenhenger som ligger til grunn for elendige samfunnsstrukturer der hun i stedet velger å gjøre iherdige forsøk på å prakke fullstendig uakseptable og virkningsløse tiltak på de borgere som hun har ansvaret for å ivareta hensynene til, får meg til å asossiere med mentaliteten til den nedrigste av sosionomene omtalt i avhandlingen jeg siterer fra her:
Sosialarbeideres holdninger: ”Vi vet hvordan du har det og det er greit for oss”
De som har overoppsyn med urett som begås mot landets ubemidlede og forvaltningsrammede kan rett og slett ikke opptre på dette oppsiktsvekkende integritetsløse vis.
Når Nav er den av vår tids største overgripere, er det mer enn direkte sinnsvakt og bagatellisere realitetene ved å i det hele tatt fremsette et slikt forslag som det Hauglie gjør.
Dette bør Hauglie av alle være klar over spesielt.
Hun er utvilsomt også kjent med det følgende:
31.10.2009: Mindre makt i denne sal?
I en kronikk i dagens utgave av Klassekampen tar Rothstein et knallhardt oppgjør med det han kaller «byråkratienes ideologiske kamp».
Sentralt i tesen hans står «den svenske modellens fall», og opprettelsen av en rekke nye ombudsmenn som Rothstein mener driver ideologisk kamp for ulike sektorinteresser (…)
Nylig foreslo partiet å opprette et nytt ombud som skulle ha ansvar for å følge opp Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV).
Også Høyres leder Erna Solberg støttet ideen om et NAV-ombud.
Skei Grande er kritisk:
Jeg har fått hundrevis av henvendelser fra folk som har blitt tråkket på av NAV-systemet.
Mitt svar er at vi må gjøre noe med NAV.
Frp sitt svar er å sette et ombud på saken.
Det er klart at alle disse ombudene gjør det mer behagelig å være politiker.
Trusselen er at det kan bli så behagelig å være politiker at man undergraver hele demokratiet, sier hun (…)
Også Lægreid mener den økende bruken av ombud kan virke skadelig for den politiske diskusjonen i partiene.
Det kan kanskje virke forsterkende på forvitringen av partiorganene om disse organene overtar pådriverrollen i den politiske debatten, sier han.
Hvis problemstillingen er hvordan en skal revitalisere de politiske partiene, så vil svaret kanskje være å nedlegge ombudene og heller ta slike debatter i partiorganisasjonene, mener Lægreid.
Han ønsker en debatt om ombudene velkommen, og mener ombudene faller inn i en underlig mellomposisjon:
Problemet er at det er veldig uklart hvem ombudene er ansvarlig overfor.
Hvem handler de på vegne av?, spør professor Lægreid.
De er ikke underlagt departementene på samme måten som direktorat og lignende og det blir uklare ansvarslinjer.
Likevel har det vært en tendens til å opprette flere og flere slike ombud.
Det har en tendens til å balle på seg, sier han.
Det er de folkevalgte som skal utforme politikken, ikke byråkratene, fastslår han.
Anniken Hauglie har mer enn godt nok bevist sin uegnethet, og andre personer enn innavlet av uegnede aktører som ikke gir to øre for å svikte ansvaret i den store samfunnsoppgave de er gitt og som således berører veldig mange mennesker på negativt og mange ganger ødeleggende vis bør få nå få slippe til!
Flere fasitsvar rundt maktstrukturene som ligger til grunn for de velorganiserte ansvarsfraskrivelsene står å lese her:
Svar til Roar Flåthen
Menneskeverd – hva er det?
Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og sosialvesen i fortid og nåtid.
Av filosof Tore Frost, UiO (utdrag)
(…) De grunnleggende verdipremisser. Hvilke prinsipper dreier det seg om? (Utdrag):
De viktigste er uten tvil retten til informert samtykke, retten til selv å være beslutningstaker på et frivillig grunnlag, dvs. retten til autonomi og retten til å bli møtt med respekt for egen integritet, uavhengig av sykdom, funksjons- eller utviklingshemming.
Disse prinsippene representerer i dag helt ufravikelige krav som de gode hjelpere legger til grunn som etiske rammebetingelser for enhver tjenesteytelse.
Det er helt klart at de tre nevnte prinsipper står i en indre sammenheng med hverandre og neppe bør løsrives fra hverandre.
Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig å vise respekt for ett av prinsippene uten samtidig å vise respekt for de øvrige (…)
Disse rettighetsprinsippene har således bidratt til å bevisstgjøre de offentlige profesjonene om omfanget av de krenkelser som brukerne kan utsettes for, som følge av manglende kompetanse hos utøverne av de offentlige tjenester i kunsten å informere og kommunisere(…)
Hva er viktigst – lovgivning eller yrkesetikk?
Det er disse lovfestede rettighetskrav de offentlige yrkesmiljøene (statlige såvel som kommunale) nå må møte i form av oppdaterte og ajourførte yrkesetikker.
Hvis så ikke skjer, vil det oppstå et politisk behov for å beskytte brukerne i forhold til alle uklare og diffuse punkter i yrkesetikkene.
Konsekvensen vil bli et samfunn hvor lovgiverne detaljregulerer de offentlige tjenester gjennom et stadig mer rigid lovverk, som går på bekostning av den enkelte yrkesutøvers frihet og handlingskraft i vanskelige situasjoner hvor det blir nødvendig å finne individuelle løsninger (…)
Vi skal huske at kravet på like rettigheter for alle brukere av offentlige tjenester ikke nødvendigvis betyr at alle har de samme rettigheter.
Denne distinksjonen kan ikke sterkt nok understrekes, da den er helt avgjørende innen arbeidet blant etniske minoriteter, blant funksjonshemmede og forøvrig brukere med særbehov for offentlig hjelp.
Disse refleksjonene vil være helt vesentlige i arbeidet videre med å utvikle gode og slagkraftige yrkesetikker, konkretisert gjennom menneskerettighetsinstrumentene, slik at vi motarbeider alle tendenser til en byråkratisering og ansvarsvegring innen de offentlige tjenester og servicetilbud (…)
Norsk helse- og sosialvesen lider åpenbart av to alvorlige mangeltilstander.
Den ene skyldes, ikke mangelfull økonomi, men en kronisk mangel på refleksjon fra de offentlig autoriserte hjelperes side over klare systemfeil innen helse- og sosialomsorgen, kommunikasjonssvikt mellom kommandolinjene, manglende vilje til å erkjenne at hver enkelt hjelpetrengende menneskeskjebne har en lovfestet rett til å møtt som en selvstendig beslutningstaker over eget liv og helse.
Kravene om reell brukermedvirkning, god tverrfaglighet og utviklingen av individuelle planer som utarbeides i samarbeid med den hjelpetrengende, underbygger dette.
Den annen mangeltilstand finner vi hos de hjelpetrengende.
Norsk helse- og sosialvesens største problem er at altfor mange brukere av de offentlige hjelpetjenester er altfor villige til å si ja til nær sagt hva som helst de blir tilbudt, særlig gjelder det mennesker med omfattende psykiske lidelser, de alvorlig syke og funksjons- og utviklingshemmede.
Mangeltilstanden kan best forklares med vanskelighetene spesielt disse brukergruppene har med å få kvalifisert hjelp.
Når man har stått i kø lenge nok, blir man tilsvarende ydmyk når hjelpen tilbys, særlig når den som regel blir ledsaget av tause, men talende, påminnelser om hvor lykkelig den
hjelpetrengende bør være over i det hele tatt å ha fått hjelp! (…)
Det lovfestede krav om anerkjennelse og respekt for de hjelpetrengendes verdighet og integritet nedfeller seg nå i et krav om ikke å krenke.
Dette er fint fanget inn av de gode hjelperes yrkesetiske kodeks (FO-etikken):Det er en nødvendig del av yrkesutøverens kompetanse å kunne utøve myndighet på en slik måte at den det gjelder ikke føler seg krenket (3.4)
Knut Fossestøl
Regler og skjønn i norsk forvaltnings- og velferdsforskning
En kritisk analyse med særlig fokus på velferdsstatens rettighetsorientering
NOTAT 2005:106
Prosjektnavn: Velferdsstatens klageinstanser
Prosjektleder: Hilde Lorentzen
Oppdragsgiver: Norges forskningsråd
Referat
Notatet er finansiert av NFR-prosjektet ”Velferdsstatens klageinstanser” (utdrag):
Oppdraget besto i å foreta ”en selvstendig studie av begrepet skjønn og skjønnsutøvelse slik dette behandles i faglitteraturen”.
Notatet fremstiller hovedtrekk i forvaltnings- og velferdsforskningens beskrivelse avvelferdsstatens politiserte og skjønnsbaserte forvaltningsmodell.
Det vises at denne forvaltningsmodellen i liten grad adresserer de utfordringene skjønnsutøvelsen innebærer for fagfolkene og for individenes rettssikkerhet.
Dette svekker troverdigheten til en forvaltningsmodell som vektlegger forvaltningen som redskap for politisk reform.
Ifølge Eckhoff og Graver er det flere forhold som gjør at forvaltningens rettsanvendelsevarierer fra område til område, og atskiller seg fra domstolenes avveiende tilnærming, ogsom kommer i tillegg til at det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om forvaltningensrettsanvendelse, og at forvaltningsapparatet er så stort og uensartet.
For det første forholder de som treffer avgjørelser lokalt seg sjelden til lovtekster, forarbeider og rettspraksis.
I stedet forholder de seg til rundskriv, instrukser, edb-systemer eller særskilte veiledningshefter som overordnede har utarbeidet.
Dette skaper en rettsanvendelse som er mer primitiv og enklere enn den som vi finner i rettssaker.
Dette dreier seg i stor grad om hvordan lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
For det andre er det forhold ved beslutningstakeren, ikke minst utdanning som disponerer for ulike former for rettsanvendelse.
Tekniske og økonomiske utdannelser vil disponere for målrettede avgjørelser. De vil søke å ”innsnevre mer sammensatte mål til mer presise som kan etterstrebes på et trygt faglig grunnlag” (op.cit.168).
I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.
I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.).
I den grad beslutningstakerne er knyttet til en profesjonell behandlings- ideologi vil dette bidra til å motvirke en sterk ensretting og standardisering.
På den andre siden vil beslutningene når de er karakterisert av beslutningstvang, for eksempel gjennom konflikter eller stor saksmengde, disponere for en formalistisk beslutning.
I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)
Det sentrale i min sammenheng er imidlertid ikke bare at profesjonelle og ikke-profesjonelle rettsanvenderne på ulike måter standardiserer, innsnevrer og forenkler skjønnsutøvelsen, enten det skjer med grunnlag i mer eller mindre ensidiggjorte faglige målmiddeloverveielser eller mer personlige utviklede tommelfingerregler.
Det sentrale og symptomatiske for Eckhoffs rettsforståelse er at han i stor grad synes å akseptere dette forhold.
I hans rettskildelære gjør han forvaltningspraksis til en selvstendig rettskildefaktor, dvs at den faktiske måten forvaltningen anvender retten på blir et selvstendig moment i den rettslige vurderingen av hva som er gjeldende rett (…)
Eckhoff og Graver synes på denne måten å operere med en forståelse av individet som påen grunnleggende måte skiller seg både fra den klassiske beslutningsteoriens rasjonelleaktør som handler ut fra preferanser og forventinger om konsekvenser, og en mernaturrettslig inspirert forståelse.
I stedet synes de å operere med en forståelse hvor individet handler ut fra ”a logic of appropriateness ” (March og Olsen 1989:21-26, 160ff), hvor de roller og forventninger og situasjoner aktørene befinner seg i bestemmer deres beslutningsatferd.
Blant annet dreier det seg om å tilegne seg de regler og den kultur som eksisterer i en organisasjon (…)
3. Kritikken av redskapsbyråkratiets regelforståelse
Rent generelt kan rettsutviklingen internasjonalt så vel som i Norge, beskrives som engradvis utvidelse av borgernes rettigheter vis a vis staten.
Ifølge T.H. Marshall (Marshall 1950) kjennetegnes utviklingen av statsborgerskapet av at man i tillegg til borgernes sivile og politiske rettigheter, (og som sikret individet mot statlige overgrep og retten til å delta i styringen av samfunnet) gradvis åpner for det han kaller sosiale rettigheter og som sikrer borgerne et materielt sikkerhetsnett.
På en lignende måte beskriver for eksempel Jan Fridthjof Bernt (Bernt 1994) hvordan rettssikkerhet tradisjonelt har vært forbundet den klassiske liberalismens negative frihetsbegrep, dvs til borgernes rett til beskyttelse mot forvaltningsmessige inngrep overfor den enkelte (…)
I dette perspektivet er betydningen av enkeltindividenes rettigheter ikke bare å beskytteindividene mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side, dvs friheten fra inngrep ellertvang.
Forholdet er snarere det motsatte – at individets stilling som autonom borger trues av manglende støtte og inngrep fra det offentliges side.
Dette innebærer at myndighetene i velferds- og fordelingsstaten i en forstand overskrider den liberale rettsstatens frihet fra tvang, for å tilføre individet ”goder” som gjør at det kan fungere som autonomt individ, (eller for å internere individer som truer fellesskapet).
Slik sett bidrar disse positive rettighetene til at samfunnsmedlemmene kan fungere ogorientere seg innenfor det moderne differensierte samfunn, ja det er en forutsetning for atdet skal fungere (§26).
At sosial trygghet, helse, utdannelse er tilgjengelig for samfunnsindividene er, ifølge Doublet, en konstitutiv betingelse for at staten skal ha den nødvendige legitimitet i forhold til samfunnsmedlemmene.
Og sidene samfunnsmedlemmene står overfor staten som uorganiserte enkeltindivider, dvs er svake, og de rettigheter som staten tilkjenner sine borgerne ofte ikke blir realisert, for eksempel fordi kommunene prioriterer sine ressurser annerledes (Bernt 1994), må rettssikkerhetsproblematikken ifølge Doublet, også handle om de materielle og prosessuelle rettighetene som skal til for at disse rettighetene skal bli fungerende rett.
Slik handler ikke bare rettssikkerhet om formell rettssikkerhet, dvs at enkeltindividet skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side.
I tillegg må det også omfatte de materielle rettslige vilkår forvaltningens avgjørelser må tilfredsstille og som sikrer borgerne en ”kvalitativ minstestandard”.
Kravet om rettssikkerhet handler om at rettssystemet i siste instans ikke bare stiller krav til seg selv, til den formelle rettsanvendelse, men også til samfunnet, og at retten har strukturer som gjør at disse verdiene kan bli knesatt i virkelighetens verden (…)
De fleste rettigheter i velferdslovgivningen (med unntak av trygdelovgivningen) erimidlertid ikke fullt ut regelstyrte på denne måten. I stedet skiller man gjerne mellomytelser som den enkelte har rettskrav på å få, og tilfeller hvor man må ”konkurrere omknappe ytelser” (Kjønstad 1986) eller bare har ”rett til rasjonerte ytelser” (Eskeland1986).
Rettigheter, eller det at borgerne har et rettskrav på velferdsytelser foreligger, når detoffentlige ikke kan avslå et rettighetskrav fordi de ikke har ressurser til å imøtekommedet, og når kriterier for tildeling og utmåling av ytelsene er regulert gjennom lov ellerforskrift (Kjønstad og Syse 2001) (…)
Ifølge (Kjønstad og Syse 2001) karakteriseres den eldre lovgivning (før 1990) av at den har blitt til under hastverk, at den er lite systematisk oppbygd, og er vanskelig å finne fram i.
De enkelte ord og uttrykk er ikke alltid valgt ut fra grundige overveielser.
Tilsvarende gjelder for forarbeidende som de karakteriserer som tynne og overfladiske.
I tillegg ble de fleste nye lover og lovendringer utarbeidet i departementene, og hvor jurister var i mindretall. Dette førte til at lovforarbeidene juridisk sett ble svake.
De spørsmål som ofres størst oppmerksomhet er finansiering og administrering av ordningene og andre mer politiske spørsmål.
Mads Andenæs (Andenæs 2003) er kanskje den som går lengst i sin kritikk av den rettslige statusen på sosial- og velferdsrettens område.
Han hevder at de alminnelige rettskildelærefaktorene, anvendt på sosialretten, gir rettsanvenderne, enten de er jurister eller ikke-jurister, liten veiledning.
Lovene har ofte karakter av rammelovgivning, noe som innebærer at befolkningens rettigheter og plikter i stor grad er presisert i forskrifter.
Dette gjør i realiteten forvaltningen til lovgivere, og hvor man risikerer en ensidig forvaltningsorientert bakgrunn for regleverket.
Når det gjelder lovforarbeider, mener han disse gjennomgående har en så lav kvalitet innenfor sosialretten, at de har beskjeden verdi som rettskildefaktor.
Rettspraksis – i form av domstolsprøving – hevder han spiller enhelt uvesentlig rolle som rettskildefaktor.
Dels fordi slikes saker sjelden kommer til doms, og når de gjør det hevder han at domstolene i liten grad fungerer som et korrektiv til forvaltningens avgjørelser.
En kan få inntrykk av at forvaltningens saksbehandling ”smitter” over på domstolene, og at domstolene på dette området ikke lever opp til det ideelle rettssikkerhetsideal de er satt til å vokte.
Forvaltningspraksis har kvalitative mangler som gjør de lite anbefalelsesverdig som rettskildefaktor.
Den er underlagt åpen politisk styring, og befolkes av ikke jurister uten innsikt i løsningen av juridiske problemer.
I forhold til personer med lavt utdanningsnivå kan det resultere i en for lite selvstendig holdning fra saksbehandlernes side overfor lovbestemmelsene som Stortinget har gitt (tro og ukritiske tjenere), og for søkere med lengre utdanninger kan det føre til at profesjonsideologier som avviker sterkt fra en rettssikkerhetstankegang, kunne få relativt fritt spillerom (…)
Det er vanskelig forstå Andenæs annerledes enn at han er grunnleggende kritisk til sosialrettens mulighet for å sikre borgernes rettigheter i vårt samfunn.
Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet.
Han hevder da også at ”rettssikkerheten er blitt svekket med den samfunnsmessige utviklingen” (Andenæs 2003:70) (…)
Det eksisterer stor skjønnsmessig frihet knyttet til tildeling av sosiale ytelser, selv om det etter hvert er innført veiledende normer for minsteytelser på området.
Klageadgangen er heller ikke tilfredsstillende og karakteriseres av Bernt som gir en sterkt begrenset prøvingsrett og som ”i beste fall gir muligheter for en helt grovmasket forsvarlighetskontroll”.
Bakgrunnen for denne mangelen hevdes å være at ”en mer effektiv klageordning ville føre til betydelige kommunale merutgifter”(op.cit. 81- 82) (…)
Hos Syse (Syse1997:61) heter det ”at det bør foreligge klare og sterke rettigheter for individene til dekning av basale livsbehov, og tjenestesøkerne bør kunne forutberegne den hjelpen som vedkommende har krav på”.
Fokuset på rettigheter er også foranlediget av en innsikt i alle de faktorene av ekstralegal karakter og som spesielt påvirker ikke-juristenes beslutninger og skjønnsutøvelse.
Ikke minst gjelder det i de tilfeller hvor rettighetene er svake og rommet for skjønnsutøvelse stort.
Det er funksjonærenes og det administrative beslutningstakernes skjønnsutøvelse som synes å representere den største utfordringen.
I den grad det skal uttøves skjønn sier Holgersen må det være av faglig art dvs foretas av ”forvaltningsorganer som forutsetningsvis sitter inne med en spesiell faglig kompetanse til å utøve nettopp en slik form for skjønn” (Holgersen 1992:433).
Hatland hevder at hvis det skal utøves skjønn og dette skal foretas av ikke-jurister, bør det være et kvalifisert eller profesjonelt skjønn, og ikke et skjønn uttøvet av administrative beslutningstakere av typen trygdefunksjonærer eller ansatte i arbeidsmarkedsetaten.
”Skal skjønnet ha legitimitet”, heter det, ”må det ledsages av en anerkjent profesjonell fagliggjøring” (Holgersen 1992:136; Hatland 1993) (…)
Bernt snakker også om en koalisjon mellom behandlere (som ikke vil akseptere at deres faglige skjønn bindes av regler) og fylkes- og kommunepolitikere (som ønsker kommunalt selvstyre, og å begrense økonomiske utgifter), og som begge og ut fra ulike motiver ønsker å begrense rettighetsfestingen.
I begge tilfeller er resultatet at en konsekvent og virkningsfull utvidelse av rettighetsperspektivet blir forhindret (…)
Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av.
I stedet trengs en mer autonom og normativ rettsvitenskap som stiller krav både til det materielle innholdet av beslutningene som fattes og til måten disse beslutningene fattes på.
Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset.
I valget mellom en regelforståelse som åpner for et vidt skjønn fra beslutningstakernes side, og rettighetsfesting er ”klare rettigheter fra en velferdsrettslig synsvinkel å foretrekke”,
hevdes det (Syse 1997:61) (…)
Kritikken av redskapsbyråkratiets målmiddelforståelse
S. 24: (…) På den ene siden er leveringssystemene ifølge Lipsky (Lipsky 1980) prinsipielt preget av begrensete eller knappe ressurser, dvs av at etterspørselen alltid overstiger ressursene (…)
Ifølge Lipsky handler dette om for det første om å utvikle rasjoneringsmekanismer som på ulike måter tar sikte på å begrense etterspørselen etter tjenester.
Dette kan dreie seg om påføring av ekstra kostnader i form av ventetid, åpningstider og køordninger; tilbakeholdelse av innformasjon; gjennom å henvise de mest brysomme klientene til andre institusjoner; og om ”creaming” dvs seleksjon av klienter man har størst mulighet til å lykkes med eller som er faglig mest givende.
For det andre handler det om modifikasjon av forståelsen av behandleroppgavengår ut på.
Endelig handler det om å modifisere egne oppfatninger av klientene gjennom sjablonmessige karakteristikker av egenskaper ved klientene og deres mottakelighet for hjelp; gjennom ansvarsoverføring til klientene ved å tilskrive dem et ansvar for at behandlingen ikke lykkes, for eksempel pga manglende motivasjon eller uredelighet.
Poenget er således at den antatt faglige og målmiddel orienterte skjønnsutøvelsen omdannes til en administrativ skjønnsutøvelse, og som ofte er vilkårlig fordi den bryter så vel med behandlingskulturens egne idealer som offentlig fastsatte målsettinger (…)
Yrkesutøvernes svar på den sosiologiske ambivalens de opplever, er i stor grad at de vanskelige og risikofylte vurderingene erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler.
Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølgedenne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.
Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler.
Den profesjonelle skjønnsutøvelsen (logic of consequentiality) omdannes til en type administrativ og byråkratisk logikk, knyttet til en mer kollegialt forankret ”logic of appropriateness” (March and Olsen 1989) (…)
Det vil si de velger beslutninger som under gitte omstendigheter synes mest egnede og som best tjener yrkesutøverens handlingssfære, noen ganger også gjennom ulike former for ”deviant discretion”, og hvor skjønn utøves der det ikke skal utøves eller etter kriterier som ikke er aksepterte (…)
4.1Oppsummering
Det faglige skjønnet standardiseres på ulike måter, og erstattes av et mer eller mindre vilkårlig administrativt skjønn.
Velferdsstatens målsettinger om å yte ”hjelp til selvhjelp” omdannes til rutiniserte og subsumerende tenkemåter, til en administrativ logikk, mer enn behandlingslogikk, og får følgelig karakter av å være symbolpolitikk eller rasjonelle myter, mer enn redskaper i løsningen av velferdsstatens problemer.
I tillegg er ofte velferdspolitikken selv ofte motstridende og bygget på urealistiske premisser og mål.
Istedet for at det er de formalistiske juristene som representerer den største trusselen for en radikal og reformorientert politikk, slik vi så i den redskapsorienterte forståelsen, er det i stedet de nye redskapene for en slik politikk, velferdsbyråkratiet og fagfolkene, som fremstår som den største trusselen.
Pga av de dilemmaene bakkebyråkratene opplever i ansikt-til-ansikt møtene med klientene, utvikles det ulike former for rasjoneringsmekanismer (mer enn fordelingsmekanismer) som har stor betydning for hvilke klienter som får og hvem som ikke får, og for utformingen av selve møtet med klientene.
Det skapes tilgjengelighetsterskler i velferdsforvaltningen og som tenderer til å belønne desom allerede har størst ressurser, og som evner å sette seg inn i reglene og som kjennervelferdsbyråkratiets tenkemåter.
Muligheten for å styre dette skjønnet fra overordnet hold er videre svært begrenset pga av den strukturelle makt bakkebyråkratene besitter i kraft av sin eksklusive horisontale relasjon til klientene (…)
På den ene siden ser vi således at redskapsbyråkratiet utfordres av den nye og utvidedegrenseflaten mellom forvaltningen og individet som er knyttet til fremveksten avvelferdsstaten.
Det handler ikke minst om forutsigbarhet i den enkeltes møte med velferdsstaten, men også om et møte som er mest mulig likestilt, dvs som sikrer den enkeltes autonomi, verdighet og medbestemmelse knyttet til møter som er av prekær betydning for den enkelte.
Den generelle forvaltningsretten syntes utilstrekkelig for å sikre disse hensynene, i tillegg til at svært mye av den velferdsstatlige tjenesteytingen var unndratt fra disse bestemmelsene.
Samtidig var den spesielle forvaltningsretten – velferdsretten, hvert fall i perioden frem til ca 1980, lite utviklet og egnet til å sikre denne forutsigbarheten.
Deler av den såkalte rettslig- og rettighetsgjøringen på velferdsområdet handler således om å gi borgerne et rettsvern på lik linje med det som gjelder andre møter med det offentlige (…)
http://www.nibr.no/filer/2005-106.pdf
FORVALTNINGSSKJØNN
Det er tre ulike hovedtyper forvaltningskjønn (…)
* Det tredje tilfellet er det mest problematiske, og foreligger der bestemmelsen inneholder vilkår som lovgiver har ment at forvaltningen selv skal bestemme innholdet av.
Dersom et vilkår er svært vagt taler det for forvaltningskjønn, som f. eks. uttrykket «særlige grunner».
Grunnen til dette er at slike vilkår er lite egnede for rettlig overprøving, noe som igjen belyser at Stortingets mening ikke var å gi vilkåret en slik funksjon.
Holdepunkter kan også fremgå av forarbeidene.
Dersom formålet med vilkåret er politiske hensyn eller angår et faglig vanskelig område, vil det forøvrig peke i retning av at vilkåret er underlagt forvaltningskjønn.
Utdrag fra
Arbeids og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019
Dep.
0030 Oslo
Ref:
200706340-/MOM
Vår ref:
2008/1161Saksbeh.:
Sigrun Hoel
Dato: 13.03.2008
-
HØRINGSUTTALELSE OM NY MIDLERTIDIG FOLKETRYGDYTELSE (ARBEIDSAVKLARINGSPENGER) OG KOMMENTARER TIL DOKUMENTET ARBEIDSEVNEVURDERINGER I NAV
(…) Vurdering av arbeidsevnen
Det å foreta arbeidsevnevurderinger er komplisert og krever ulike typer faglig kompetanse.
Det kan synes som om utvalget forestiller seg at det kan utarbeides en teknikk/et mekanisk system på dette feltet, og at det lar seg gjøre å utvikle måleenheter på menneskers arbeidsevne.
Alle som arbeider med sosialfaglige spørsmål vet at mennesket er mer komplisert enn som så.
At det å vurdere arbeidsevne/inntektsevne er komplisert og trenger flerfaglige innspill har det lenge vært stor enighet om.
Det er ikke uten grunn at Trygderetten i alle år har hatt dommere som har vært jurister, leger og attføringskyndige (vanligvis psykologer).
I sluttrapportens punkt 3.6. tas spørsmål knyttet til rettsikkerhet og likebehandling opp.
Utvalget trekker inn forutsigbarhet og likebehandling som viktige elementer.
Men også spørsmål knyttet til etterprøvbarhet må tas opp.
Skal man kunne påklage en såkalt arbeidsevnevurdering eller profil for eksempel slik man kan påklage en karakterfastsetting i skolen?
Utvalget sier videre (under punkt 3.6.1. s. 18) at det kan være vanskelig for «brukere å se hvilke rettigheter de har eller å forstå begrunnelsene for de vedtak som fattes».
Dette er rettssikkerhetsmessig usedvanlig betenkelig og må undergis en mye grundigere drøftelse (…)
Med hilsen Dag Jenssen Marja Lundell
dekan avdelingsdirektør
-
Fra ord til handling
-
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor
-
Redegjørelse for Stortinget 24.01.02 (Utdrag):
-
Stat og kommune har påtatt seg ansvaret for noen av de viktigste oppgavene i det norske samfunn – ansvar for helse og trygghet, for omsorg og utdannelse, for miljø og sikkerhet, for arbeid og sosial rettferdighet.
-
Dette påkaller stort alvor.
-
Klarer vi å løse oppgavene, betyr det en god og trygg hverdag for den enkelte.
-
Klarer vi det ikke, stiller vi i beste fall den enkelte i forlegenhet – og i verste fall forårsaker vi personlige tragedier
-
Det har vært gjort mye for fornyelse og omstilling i offentlig sektor, men det har vært skrevet og utredet enda mer.
-
Nå er det først og fremst behov for handling.
Det er imidlertid ikke nok å foreta seg noe – handlingen må være rettet inn mot grunnproblemene, og gjennomføringen må være fast og konsekvent.
Vi må bygge videre på de strukturgrep tidligere regjeringer har tatt initiativet til, og vi må unngå symbolpolitikk og ad hoc grep.
-
I denne redegjørelsen varsles de grunnleggende grepene vi vil ta.
Hovedgrepet er å utløse handling i alle de enkeltsektorer, etater, kommuner og tjenesteproduserende enheter som i sum utgjør den offentlige sektor.
Det er i disse enhetene jobben skal gjøres, og det er bare ved å legge til rette slik at hver av dem vil og kan gjøre en bedre jobb, at vi kan få resultater og ikke bare skrift i sand.
Samarbeidsregjeringens visjon er en offentlig sektor der borgerne deltar på demokratiske arenaer, kjenner sine rettigheter og sitt ansvar, og føler seg trygge på at myndighetene opptrer ryddig i sine ulike roller, brukerne får likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine individuelle behov (…)
-
Visjonen forutsetter også en reflektert og gjennomført arbeidsdeling mellom stat og kommune der staten holder orden i eget hus og gir kommunene hensiktsmessige rammevilkår, og der det forøvrig på kommunesektorens ansvarsområde er lokale folkevalgte som har det avgjørende ord (…)
Brukerne skal gis økt valgfrihet, pengene skal i større grad følge brukerne, og brukerevaluering skal innføres som krav til statlige etater og tjenesteytere (…)
-
Selv om det er lokalt man har de beste faglige forutsetningene for å velge gode løsninger, vil ikke alle kommuner og tjenesteytende enheter føle at de har den nødvendige ledelses- og organisasjonskompetansen.
Staten må derfor påta seg et ansvar for veiledning og lederutvikling.
I tilknytning til moderniseringsarbeidet vil det bli utviklet særskilte lederutviklingsprogrammer for offentlig virksomhet.
Modernisering i offentlig sektor er umulig hvis ikke hovedtyngden av de over 700.000 som jobber der er motivert for, og delaktige i, prosessen.
En avgjørende forutsetning for en bedre offentlig sektor er derfor en personalpolitikk som virker motiverende.
-
(Jeg legger til dette blogginnlegget som gir et godt innblikk i hvordan det hele gikk):
NAV: “Ingen ønsker å stå fram grunnet frykt for represalier fra ledelsen”.
-
(Forts): (…) De sektorområdene som vil bli prioritert er utdannelse, kommunal sektor og samordning og brukerretting innen områdene arbeid, trygd og sosiale tjenester.
På hvert av disse områdene tar regjeringen sikte på reformer som vil styrke kvaliteten og brukernes interesser, gi lokale enheter større frihet og ansvar, og bidra til økt effektivitet i bruken av ressursene.
-
Virkemidler, kulturendring og resultater
Modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor handler om organisatoriske endringer, om finansieringsordninger og andre rammevilkår, om nye typer lover og forskrifter, om personalpolitikk og ansettelsesvilkår.
Skal slike tiltak ha noen effekt, må det imidlertid være fordi de forandrer kulturer (…)
Istedenfor å pådytte enheter og ansatte bestemte løsninger, vil vi ansvarliggjøre de ansatte og de enhetene de jobber i.
Det i seg selv representerer en kulturendring.
Skal ansvarliggjøringslinjen virke, må imidlertid kulturen også forandres på andre måter.
For det første må det offentlige bli mindre innadvendt.
De lærte ingenting av "Vaksineeksperimentet"!
15.11.2009: Stærk lobbyisme bag WHO-beslutning om massevaccination
Utdrag: "Flere af WHO’s influenzarådgivere er betalt af medicinalindustrien. Dermed var industrien med til at påvirke beslutningen om, at influenza A er en pandemi – og at vaccine er nødvendig. Siden har de samme virksomheder fået vaccineordrer for op mod 55 milliarder kroner"
http://www.information.dk/215355
16.11.2009 - Håver inn milliarder på H1N1-vaksinering
Utdrag: "Flere av WHOs influensaeksperter har dessuten befunnet seg i dobbeltroller da de anbefalte bruk av vaksinen, og skal ha tjent på sine råd, ifølge avisens granskning (...)
Den danske avisen viser til at Verdens helseorganisasjon (WHO) på sin hjemmeside har endret definisjonen av hva en pandemi er, noe som har fått flere forskere til å reagere (…)
Frasen «et enormt antall døde og syke» har aldri vært i The Pandemic Preparedness Guidance, hevder WHO-talsmannen Gregory Härtl overfor Information (…)"
Sjef for vaksineseksjonen, Svein Rune Andersen ogavdelingsdirektør i Divisjon for smittevern ved Nasjonalt folkehelseinstituttPreben Aavitsland m.fl. har mest sannsynlig løyet, noe jeg slutter ut fra den omfattende viten de satt inne med i kraft av deres stillinger - og den del som attpåtil var unntatt offentlighet!
Om ikke den ganske almue visste det, så visste DE det!
Men Aavitsland sto frem på TV2-nyhetene i går og sa at han ikke visste...
15.02.2012 - Massevaksinasjon mot svineinfluensa var totalt unødvendig
"I Norge vaksinerte 45 prosent av befolkningen seg, mens ingen vaksinerte seg i Polen. Likevel var det flere som døde av svineinfluensa i Norge."
Et lite utdrag fra all informasjon som jeg samlet i blogginnlegg av 03.09.2009:
Vaksinen mot svineinfluensa, kan smitte deg med Guillian-Barre syndromet.
"Sjef for vaksineseksjonen, Svein Rune Andersen, mener norske spebarnsforeldre trygt kan la babyer under seks måneder delta i prøveprosjektet og få vaksinen mot svineinfluensa.
Ut fra de dataene GlaxoSmithKline har sendt inn om denne studien og som vi har vurdert, og ut fra det vi har sett av data fra vaksinerte barn som er eldre enn seks måneder, kan vi si at dette er
trygt. Det er klart, man vet aldri 100 prosent.
Men skal man prøve ut legemidler må man prøve dem ut på noen (…)"!
"Preben Aavitsland er avdelingsdirektør på Folkehelseinstituttet og sto sentralt i arbeidet da Norge fikk en forhåndsavtale med legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline (GSK). En bit av denne avtalen er en klausul om at GSK skal være fritatt for erstatningsansvar hvis vaksinen har bivirkninger,slik Aftenbladet skrev om i går"
http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article1718755.ece
19.11.2009:
I forbindelse med overnevnte artikkel ønsker jeg og tilføye at Preben Aavitsland synes å ta lett på disse tilstandene, der han på Twitter ganske så sleivete etter det jeg oppfatter sett i lys av den alvorlige konteksten, uttaler; “GSK ble kritisert for at vaksinen ikke var testet nok. Nå blir firmaet kritisert for å teste vaksinen”.
Artikkelen han linker til, er til alt overmål;
Tester influensavaksinen på norske babyer!
Derfor svarer jeg og spør om han er SERIØS!?
Han spør hva jeg mener, og jeg svarer, “Vaksinen skal testes ut på SPEDBARN Det er ingen forskning kjent med hvordan dette kan slå ut! Den er stoppet i flere land”!
Respons; “Alle legemidler må testes først etter krav fra legemiddelmyndighetene, og det er flott at noen melder seg frivillig“.
Jeg tror nesten ikke det jeg leser og spør; “Skal disse risikere og ofre liv og helse i forsøket med en vaksine som flere land stanset, mener du at det er akseptabelt”?
Aavitsland svarer meg; “Det er firmaet GSK som prøver ut vaksinen på barn under 6 mnd. Nettopp for å skaffe forskningen som du etterlyser. Forsøket er godkjent av en uavhengig etisk komite og av Legemiddelverket. De anser det som trygt."
“Jeg synes det er fint“.
Overnevnte meningsutveksling var offentlig, for alle å se på Twitter.
USA: 23. oktober 2009tillot FDA bruk av den antivirale medisinen Peramivir til nødstilfeller der H1N1-syke pasienter ikke kunne bruke eller ville tjene på bruk av Tamiflu eller Relenza, og i november 2009 bestilte amerikanske helsemyndigheter 10.000 doser avPeramivir til sitt medisinske beredskapslager.
I bloggposten linker jeg til en rekke artikler som bekrefter at overnevnte medisin viste seg og være livreddende, og 20.11.2009 spør jeg Preben Aavitsland på Twitterom denne medisinen brukes her til lands, dajeg ikke hadde sett artikler med slik orientering.
Kunne liv ha vært reddet her til lands?
"Har Norge tilgang på denne medisinen for å kunne ta den i bruk i nødstilfeller?"
Men Aavitsland svarte 21.09.2009 at Peramivir ikke var godkjent for bruk i EU og Norge enda.
Jeg spurte om han derfor hadde muligheten til å søke om godkjennelse for bruk av Peramivir her i Norge også, og spurte samtidig om dette allerede var søkt om?
Svaret ble nei:
“Produsenten selv må søke godkjenning for Peramivir hos EMEA for hele EØS. Tviler på de vil gjøre det enda; må gjøre flere forsøk."
16.12.2009sendte jeg mail til universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe og ba henne lese den samlede informasjonen i min bloggpost, etter at jeg leste artikkelen
Vaksinerer 19- og 20-åringene først
www.uio.no
"Når Studenthelsetjenesten har vaksinert risikogruppene, står studentene som er 19 og 20 år for tur. Det er 3700 studenter i denne aldersgruppen på UiO."
http://www.uio.no/studier/aktuelt/vaksinering.html
Siden har blitt fjernet.
Jegunderbygget henvendelsen med atalle har krav på å ha full kjennskap til alle sider rundt denne vaksineringen med innholdsstoffer som er stanset i flere andre land, og listet deretter oppen rekke bivirkninger etter dødelige og livstruende hendelser.
Bjørneboe svarte meg samme dag, at min forspørsel var blitt sendt til Overlege Marit Eskeland ved Studenthelsetjenesten, og opplyser om at Universitetet i Oslo forøvrig følger helsemyndighetenes anbefalinger.
14.11.2009 - Folkehelseinstituttet og vaksineeksperimentet
"1988-91; 200.000 ungdommer og millitære rekrutter ble brukt som forsøkskaniner i norgeshistoriens største medisinske eksperiment (...)
Folkehelseinstituttet har ingen ærerik historie å vise til i vaksineforsøket.
De gikk ut med; “Det er usannsynlig at det skal oppstå alvorlige komplikasjoner“!"
Få år etter, gjentar de et liknende eksperiment - Men denne gangen har de "utvidet sitt repertoar" til å innbefatte gravide og spedbarn!
Det er ganske ufattelig grusomt, når de ansvarlige myndigheter ganske tidlig og utvilsomt måtte ha sittet inne med viten om det følgende (utdrag):
“This information was recommended by the CHMP on 24 September 2009. It has been sent to the European Commission for the adoption of a formal decision applicable in all European Union Menber States”
"There are currently no data available on the use of Pandemrix in pregnancy”
“There is very limited experience in children between 3 and 9 years of age and no experience in children less than 3 years of age or in children and adolescents between 10 and 17 years" !
Selv er jeg bl.a lett angrepet av blødersykdommenVan Willebrands sykdom som jeg ikke behøver å ta spesielle hensyn for bortsett fra hvis jeg skal opereres.
Da må jeg ta Octostim faktor 8 (innhaleres) som skal bidra til å forhindre eventuelle blødninger, samt behandling med antikoagulasjon i form avFragmin.
Disse to medikamentene går på to ulike blodplatesystem.
Her er hva fremkommer vedrørende sykdommen og vaksinasjonen, og informasjonen er ikke lett tilgjengelig.
Den kom jeg faktisk over ved en ren tilfeldighet:
Contents and Usage of GSK’s Pandemrix H1N1 Vaccine Pandremix should under no circumstances be administered intravascularly.
There are no data with Pandemix using the subcuntancous route.
Therefore, healthcareproviders need to assess the benefits and potential risks of administering the vaccine in individuals with TROMBOCYTOPENIA or any bleeding disorder that would contraindicate intramuscular injection unless the potential benefit outhweighs the risk of bleedings (…)!
Jeg kan ikke tro at hver enkelt som sto og ventet her ved dette "samlebåndet" ble spurt om de hadde overnevnte sykdom (eller ble stilt andre relevante spørsmål vedrørende f.eks allergier) før vaksinen ble satt:
KOLS-syk redd massevaksinasjon (…)
Kronisk syke gruer seg nå til å måtte stå i lange køer for å få svineinfluensavaksine. Fra onsdag skal Ålesund kommune massevaksinere folk i risikogruppene på Color Line stadion (…)
Dokumentarprogrammet “60 Minutes”, er den nyhetskilde jeg holder for aller mest etterrettelig og sannferdig
Det er høyst betenkelig at dette innslaget etter kun første gangs visning ble fjernet permanent, og ikke vist igjen i media før 20 år etter. Videoene kan ses her (men de ble plutselig fjernet igjen):
“CBS ” 60 MINUTES” documentary on the swine flu epidemics of 1976 in the US It went on air only once and was never shown again” http://dai.ly/dEltko
DEL 2 viste like alarmerende informasjon http://bit.ly/gt9tgw