Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Julie Brodtkorb

Ja til pappaperm, nei til kvoter

Publisert 7 august 2013

Høyre vil likestille far og mors rettigheter som omsorgspersoner.

I stedet for dagens mødrepermisjon med fedrekvote vil vi gi far og mor rett til å fordele permisjonsukene selv. Arbeiderpartimann og trebarnsfar Kjetil Staalesen tolket nylig vår familiepolitikk for Dagsavisens lesere. Han presterer i sin kronikk å vri medienes interesse for Høyres familiepolitikk - vi har siden 2010 villet gi far og mor lik rett til permisjonsukene - til et fullstendig galt skremmebilde om at vi vil angripe fedres rett til foreldrepermisjon.

Høyre angriper ikke fars rett til pappaperm. Foreldrepermisjon skal gi far og mor tid til omsorg for barnet, mens likestilling handler om lik rett og like muligheter til frie valg. Det vi vil fjerne er sanksjonene mot familier som vil velge noe annet enn det regjeringen og Inga Marte Thorkildsen har valgt for dem. Hun mente nylig at SV og den rødgrønne regjeringen har lykkes i å endre norsk kultur og hevdet at «nesten ingen i dag tar til orde for den tradisjonelle familien».

I 2013 trenger ulike familier fleksible løsninger, ikke alle passer inn i dagens A4-modell som tres ned over alle norske familier. Når mor tjener bedre enn far, og han driver enkeltmannsforetak hvor du ikke kan skaffe vikar handler det ikke om far har lyst, men om familien får betalt regningene. Når retten til barnehageplass etter permisjonstiden bare gjelder hvis barnet er født før 1. september blir det ikke enklere for familiene.

Høyre vil gi fedre rett og mulighet til å ta ut flere permisjonsuker enn i dag. Vi tror norske fedre i 2013 ønsker å bruke tida medbarna sine også om det er familien selv som får fordele permisjonsukene. 9. september kan småbarnsforeldre velge selv - mellom valgfrihet og fortsatt rødgrønn detaljstyring.

Noen gikk foran

Publisert 17 januar 2013

I 1922 ble Høyres Karen Platou første faste kvinne på Stortinget, hvor hun jobbet for kvinner og barns kår og var med på å innføre morsdagen.

SVs tidligere stortingskvinne Torild Skard starter jubileumsåret for kvinnelig stemmerett med å kritisere statsministeren. Også Høyre får gjennomgå i hennes innlegg i Dagsavisen 14.01. Det er overraskende at Skard i den grad vil ta kvinnen og ikke ballen.

Anna Rogstad møtte som stortingskvinne som vararepresentant fra 1911. Hun fikk Høyre til å snu i saken om kvinners rett til selvstendig ligning og bidro til å flytte kvinnebevegelsen mot høyre ved å gå til valg på en fellesliste mellom Høyre og Frisinnede Venstre. Det er Høyre stolt over. I 1922 ble Høyres Karen Platou første faste kvinne på Stortinget, hvor hun jobbet for kvinner og barns kår og var med på å innføre morsdagen. Men Platou er også et forbilde som kvinnelig entreprenør og gründer. Hun var utdannet arkitekt, startet egen forlags- og agenturvirksomhet og engasjerte seg også i frivillig og sosialt arbeid.

Borgerlige feminister så økonomisk vekst som virkemiddel for å utjevne forskjeller, også mellom kvinner og menn. For dem var kapitalismens friheter og fravær av reguleringer redskaper for at flere kvinner kan utnytte evner og muligheter. De trodde på frihet fremfor formynderi, og positive insentiver og oppmuntring fremfor lovregulert tvang.

I 2013 er likestilling mer enn kjønn. Høyre vil ha likestilling for alle, uansett alder, funksjonsevne, etnisk tilhørighet, religion, seksuell legning eller kjønn. Det er synd at den rødgrønne regjeringen bevisst har redusert to store offentlige utredninger til 600 sider bare om kjønnslikestilling. Likestillingsarbeidet avgrenses og oppdeles slik at en helhetlig gjennomgang av nødvendige likestillingstiltak hindres.

Høyres mange dyktige kvinner og menn vil med stolthet feire jubileumsåret for kvinners stemmerett, vel vitende om at Høyre har gått foran i å slippe frem et mangfold av politikere. Første fast valgte stortingskvinne, Stortingets første kvinnelige komitéleder, første parlamentariske leder med jødisk bakgrunn, første åpne lesbiske stortingskvinne, første stortingskvinne med innvandrerbakgrunn og første åpne homofile i regjering. Alle fra Høyre.

Fakta og eventyr

Publisert 15 oktober 2012

Når en bedrift må betale formuesskatt på lagerverdier, det vil si varer de ikke har fått solgt, bør Micaelsen forstå at det svekker arbeidsplassene og dermed arbeidstagerne.

I et innlegg i Dagsavisen (2.10) skriver Torgeir Micaelsen at han mener de positive effektene av å fjerne formuesskatten er en eventyrfortelling. Det kan vitne om at Micaelsen bør lytte mer enn han snakker.

Micaelsen viser til at Høyre ved sitt ønske om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital vil gi høyinntektsgrupper mer å rutte med, mens den vanlige arbeider vil få mindre velferd. Det er fristende å spørre Micaelsen om han vet hva formuesskatt på arbeidende kapital er? Det er blant annet en skatt på lagerverdier, bygninger og andre aktiva som er del av bedriften. Når en bedrift må betale formuesskatt på lagerverdier, det vil si varer de ikke har fått solgt, bør Micaelsen forstå at det svekker arbeidsplassene og dermed arbeidstagerne. Jo mindre lønnsom bedriften er, jo mindre trygge kan arbeidstagerne føle seg.

Det er også fristende å spørre Micaelsen om han ikke har tenkt igjennom hvorfor det av alle de land det er naturlig å sammenligne Norge med, kun er Frankrike og Sveits som har formuesskatt. Frankrike har et bunnfradrag på 800.000 euro. De sveitsiske kantonene har ulike formuesskatteregler, men de har gjennomgående lavere formuesskattesatser enn Norge.

Bak andre lands beslutninger om enten å avvikle eller ikke å innføre formuesskatten ligger det vurderinger av ulemper ved denne skatten opp mot sårt tiltrengte inntekter til statskassen og fordelingshensyn. Denne type vurderinger vil være høyst relevante også for Norge, bortsett fra at den norske stat er i en helt annen finansiell situasjon enn de fleste andre land. Norges utfordring er snarere den helt motsatte. Norske husholdningers netto finansielle formue er av de svakeste i Europa.

Videre viser statistikken fra Oslo Børs at det er en langsiktig trend mot sterkere konsentrasjon av statlig eller utenlandsk eierskap blant selskapene på Oslo Børs. Det er det private, norske eierskap som reduserer sin andel. Hovedandelen av norske, private arbeidsplasser er eid av et mangfoldig, privat, lokalt eierskap. Formuesskatten svekker dette eierskapet kraftig.

Formuesskatten stimulerer til gjeldsoppbygging og straffer sparing. Den diskriminerer norsk, privat eierskap til fordel for utenlandsk eller statlig eierskap og gjør dermed arbeidsplassene mindre trygge, ved at bedriftene blir tappet for kapital også i enkeltår med underskudd. Den svekker norsk eierskap gjennom forskjellsbehandling av norske og utenlandske aksjonærer. Den svekker næringslivet, ved at de deler av næringslivet som er avhengig av tilgang på privat, norsk kapital får begrenset kapitaltilgang. Den svekker gründerskap, fordi formuesskatten må betales basert på fremtidig inntjening, uavhengig av vedvarende underskudd. Den tapper distriktene for kapital. Den vrir investeringene fra produktiv verdiskaping til skattefavoriserte plasseringer.

Skattelette for økt velferd

Publisert 24 september 2012

Uansett hvor mange ganger Ap gjentar at valget står mellom økt velferd på den ene siden og skattelette på den andre, blir ikke budskapet mer riktig.

Velferdspolitikken er en del av Høyres sjel. Nå som vi er store på meningsmålingene er Ap redd for at velgerne skal oppdage dette. En av hovedgrunnene til at et flertall nå vil ha Erna Solberg som statsminister er sannsynligvis at velgerne ikke tror på at det er et velferd eller skattelette. Derfor er nå statsministeren opptatt av å forsøke å så tvil om vår velferdspolitikk. Blant annet forsøker han å ta monopol på «den norske modellen», og advarer til stadighet mot at sentrale trekk som små forskjeller i samfunnet vil forsvinne hvis Høyre kommer i regjering. Angrepene er interessante med tanke på at mens Ap sitter i regjering, så har følgende skjedd: Det er blitt satt ny rekord i antall mennesker som kjøper private helseforsikringer, for å slippe den offentlige køen. Det er blitt satt ny rekord i antall mennesker som betaler for røntgenundersøkelser av egen lomme, for å slippe den offentlige køen. Det er blitt flere fattige barn. Paradokset er at den eneste gangen det er blitt mindre forskjeller under denne regjeringen var det ikke på grunn av Ap, men finanskrisen. Finanskrisen reduserte verdiene på børsen. Men arbeidsplassene ble mer usikre. På papiret ble altså forskjellene mindre. Sannsynligheten for at folk likevel opplevde større usikkerhet er stor.

En del av den konservative forståelsen av samfunnet dreier seg om at vi ønsker å unngå et samfunn preget av opprivende konflikter. Store forskjeller bidrar til større motsetninger og mindre forståelse for felles interesser. Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik. Derfor har Høyre en del standpunkter som det er verdt å minne om: Høyre mener at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. Høyre mener at helsevesenet skal være offentlig finansiert, og at god behandling ikke skal avhenge av lommeboken. Høyre mener at skolen skal være offentlig finansiert. Høyre mener at rusavhengige skal få mulighet til å bli rusfrie med offentlig støtte. Høyre mener at små forskjeller er et gode også av andre årsaker. Små forskjeller skaper større muligheter for at alle skal kunne løfte seg. Det betyr at vi aldri vil godta at omstendighetene rundt et barns fødsel blir en livstidsdom for sosial og materiell nød. I det samfunnet vi jobber for, er det dine anlegg, evner og interesser som avgjør din fremtid - ikke foreldre, hudfarge, etnisitet eller fødested.

Politikere verken kan eller skal regulere alt. Mange ganger vil reguleringer for å begrense rikdom, bare føre til at flere faller utenfor arbeidsmarkedet og blir fattige. Små forskjeller kan bare opprettholdes i Norge så lenge det store flertallet av nordmenn har en trygg jobb å gå til, som gir en anstendig lønn. For å forhindre en utvikling som i USA, med store lønnsforskjeller, må vi være konkurransedyktige i et internasjonalt marked der arbeidskraften er billig. Her ligger paradokset for den nordiske modellen. For å bevare små forskjeller trengs konkurransedyktige skattebetingelser for næringsliv og gründere. Da må formuesskatten fjernes.

Regjeringen vil gjerne fremstille formuesskatten som en skatt på penger Onkel Skrue har liggende i pengebingen. Sannheten er ganske annerledes. Ett eksempel er Albert Idsøe i Rogaland, eier av en slakterforretning som gikk med over 600.000 i underskudd. Fordi formuesskatten beregnes på bakgrunn av bygninger og varelager, måtte han betale en formuesskatt på rundt 148.000. Fordi han ikke har en velfylt pengebinge måtte han tappe selskapet for egenkapital. På utbytte må det betales skatt, så han måtte totalt bruke over 170.000 for å betale en skatt på 148.000. Dette er kapital bedriften trenger for å gjøre arbeidsplassene trygge.

Det finnes mange eksempler og mange tall som viser hvorfor fjerning av formuesskatten vil bety økt velferd, ikke mindre. Formuesskatt er rett og slett et angrep på norske arbeidsplasser, eid av nordmenn, bosatt i Norge. Fjerner vi den vil arbeidsplassene bli flere og tryggere. For de fleste av oss er en trygg lønn den viktigste velferden vi har.

Prioriteringer er ubehagelige

Publisert 27 august 2012

Politikere er nødt til å prioritere, selv om det er ubehagelig.

Når regjeringen lanserer store helsereformer skapes det store forventninger hos oss som brukere. Når forventningene ikke oppfylles, er fallhøyden stor. Systemet må få mindre fokus, og pasienten mer. Å prioritere er en politikers plikt. De som sitter nederst ved bordet må igjen løftes opp.

Under den rødgrønne regjeringen har det oppstått en forventningskrise i folks forhold til helsevesenet. Den handler om at folk forventer stadige forbedringer og bedre kvalitet i helsevesenet. Store løfter som kreftgarantien til Stoltenberg lanseres, men virkeligheten er en helt annen for pasienter og leger.

For å skape tillit må pasientene ha informasjon. Da må helsevesenet bli mer åpent om kvalitet. Hva er vitsen med fritt sykehusvalg om ikke pasientene har et sted der de kan finne kvaliteten på behandlingene bedømt etter objektive kriterier? Høyre vil måle kvalitet, kreve kvalitetssertifisering av sykehus og gjøre disse undersøkelsene lett offentlig tilgjengelige.

For å styre sykehusene smartere må de regionale helseforetakene legges ned. Først da vil problemene måtte håndteres av ansvarlige politikere, som i dag gjemmer seg bak ansiktsløse byråkrater. De overordnede føringene bør legges i en mer operativ nasjonal helse- og sykehusplan, behandlet og vedtatt i Stortinget. Det vil ansvarliggjøre politikerne og gi sykehusene mer frihet innenfor disse rammene.

I en verden der det meste kan behandles, må politikere prioritere. Dagens regjering er ikke villig til det. Regjeringen har avskaffet den såkalte «gylne regel», innført under Høyre, som sa at rus og psykisk helse skulle prioriteres - fordi dette er de svakeste pasientgruppene som er blitt hengende etter. Det er fristende for politikere å sette alle lidelser og behov hos pasientene som like viktige. Jeg mener eksempelvis at det er en merkelig prioritering av Ap å gå inn for eggdonasjon med offentlige penger, når det trengs så mye ressurser til pasientgrupper som lever med dødelige lidelser. Å være barnløs er fortvilt, men det er ingen sykdom. Å prioritere er en politikers plikt, selv om det er ubehagelig.

Lisa gikk til skolen

Publisert 30 juli 2012

Skal skolen bli et redskap for sosial mobilitet, må lærernes status og styrke i samfunnet økes.

Nå er det snart skolestart. I vår familie skal nummer to starte i første klasse. Forventningene er store til alt som skal læres. Noen vil få en lærer som evner å få det beste ut av hvert individ. Andre får en lærer som egentlig ikke ønsker seg et yrke bak kateteret, men ble lærer av mangel på noe annet å bli. Skal skolen bli et redskap for sosial mobilitet, må lærernes status og styrke i samfunnet økes.

Den viktigste faktoren for å heve nivået på norsk skole, er å heve læreryrkets status. Per i dag er det få kvalifiserte søkere til lærerutdanningen, svært høy avgang fra yrket og læreryrket har en lav status i det norske samfunnet. Kvaliteten på skolen blir ikke bedre enn kvaliteten på lærerne. Fremtiden for norsk skole avgjøres av hvem vi rekrutterer til lærerutdanningen og hvem vi ansetter som lærere.

Norsk og internasjonal forskning viser det samme: Gode lærere løfter alle, uavhengig av sosial bakgrunn. De barna som får minst drahjelp hjemmefra, taper desidert mest på dårlige lærere. Forskning ved Stanford-universitetet konkluderte med at med en god lærer fem år på rad, kan læringsutbyttet for barn fra familier med høy inntekt og barn fra familier med lav inntekt utlignes fullstendig.

Vi må jobbe mot at lærere rekrutteres blant de 25 prosent beste elevene fra videregående skole, at læreryrket blir blant de mest populære framtidsønsker for 15-åringer, og at lærere kan gjøre karriere i klasserommet og bli spesialister med økt ansvar og lønn.

På den måten vil læreryrket få den statusen det fortjener. For å få dette til må vi tilby topp utdanning, nye karriereveier og bedre lønn slik at jobben som lærer blir ungdommers førstevalg. Det må bli mulig å stige i gradene som lærer. Det skal bli mulig å bli spesialist med økt prestisje, økt lønn og økt status.

I Oslo-skolen er vi så heldige at vi både har engasjerte og flinke lærere. Men de må få bedre vilkår for å undervise. Vi må styrke innsatsen med etter- og videreutdanning av lærerne. Blant annet bør det innføres en ny modell med finansiering av etter- og videreutdanning der staten betaler 60 prosent, kommunene 20 prosent og den enkelte lærer 20 prosent.

Det er også viktig at prinsippet om at en lærer skal få være en lærer, holdes. Vi ønsker nye yrkesgrupper inn i skolen for å avlaste lærerne. Høyre vil at lærerne skal bruke mest mulig tid på å være lærer.

Hvilken lærer din datter eller sønn får ved skolestart, kan bestemme hans eller hennes mulighet for å nå sine drømmer om hva han eller hun vil bli. Vi må sørge for at alle får en lærer som kan utnytte potensialet i hvert enkelt barn, ikke at det bestemmes av tilfeldigheter og flaks.

System og enkeltmenneske

Publisert 2 juli 2012

På mange områder i samfunnet har forsvaret av systemet blitt viktigere for regjeringen enn hensynet til enkeltmenneskene.

System og enkeltmenneske

På mange områder i samfunnet har forsvaret av systemet blitt viktigere for regjeringen enn hensynet til enkeltmenneskene.

Vårt statlige system skal underbygge enkeltmenneskenes behov og gjøre hverdagen deres enklere. Det kan det se ut til at regjeringen har glemt.

Vi har en rekke utfordringer i det norske samfunnet. En av dem er den stadig voksende helsekøen. I dag opplever flere at de i måneder ikke kan jobbe fordi de har en skade som hindrer dem i å utføre sitt yrke. De kan stå måneder i helsekø samtidig som det er flere private aktører som på en ukes varsel kunne ha operert disse pasientene og fått dem ut i jobb igjen. Med Høyre i regjering ville enhver som har fått en henvisning på en operasjon kunne gå til en godkjent helseinstitusjon for å få operasjonen utført. Vi kaller det skattefinansiert velferd. Det gir lik velferd for alle, uavhengig av lommebok.

Vi har samme problemstilling i etterforskningene av kriminalsaker i Norge. Flere kriminalsaker nedprioriteres fordi det ikke kan fremskaffes DNA-profiler. Dette kommer av at Rettsmedisinsk institutt har fått monopol på å utarbeide DNA profiler til bruk for politiet i Norge. Av den grunn blir køene lange, og mange saker forblir uoppklarte. Samtidig finnes det en privat aktør som kunne levert disse analysene med bedre kvalitet og til billigere pris. Også her setter regjeringen systemet fremfor enkeltmennesket.

De eldre pleietrengende har i en årrekke vært et politisk tema. Hvordan skal utfordringen med at vi blir flere og flere eldre løses? I barnehagesektoren ble problemstillingen med ventelister og køer løst ved at de private barnehagene fikk lov til å etablere seg på en måte som økte det totale tilbudet av plasser. Hvorfor de rødgrønne til stadighet motarbeider at dette skal være mulig i eldreomsorgen, er for de fleste av oss uforståelig. Det ser ut til å være viktigere for de rødgrønne at tilbudet de eldre får skal være statlig enn at de faktisk får et tilbud.

I en helt annen sektor ser vi også regjeringens kamp for det statlige systemet, nemlig veisektoren. Vi vet at vi kan bygge dobbelt så mye vei på halvparten av tiden gjennom offentlig-privat samarbeid. Hvorfor gjøres det da ikke? Jo fordi regjeringen ikke ønsker å svekke den statlige kontrollen på norsk veibygging.

Det er vanskelig å forstå at politiske partier som består av folkevalgte representanter kan bli så systemtro, og så lite folketro. Vårt statlige system skal underbygge enkeltmenneskenes behov og gjøre hverdagen deres enklere. Det kan det se ut til at regjeringen har glemt. Å slippe alle gode krefter til, også de private, ville gi økt velferd på alle arenaer i vårt samfunn.

«Det er vanskelig å forstå at politiske partier som består av folkevalgte representanter kan bli så systemtro.»

Når prinsippene går foran ofrene

Publisert 4 juni 2012

I fjor sommer dominerte debatten om de mange voldtektene spaltene.

Når prinsippene går foran ofrene

I fjor sommer dominerte debatten om de mange voldtektene spaltene.

Regjeringen lovte både å få en fortgang i DNA-analyser i voldtektssaker og å følge opp Voldtektsutvalgets mange forslag til tiltak. Forrige helg varslet Oslo politiets tillitsvalgte at vi kan vente oss en ny bølge av voldtekter, for få tiltak er satt i verk. I tillegg er ventetidene på DNA-analyser fremdeles en flaskehals i etterforskningene i voldtektssaker. Hvor-dan kan en regjering sette politiske prinsipper foran mennesker som har opplevd grove overgrep?

Voldtekt er en forbrytelse av ekstremt krenkende karakter, og den vil som oftest gi offeret livsvarig skade. Mange voldtektsofre vegrer seg for å anmelde saken, i frykt for at møtet med politiet og rettsapparatet skal oppleves som et nytt overgrep. Undersøkelser viser at 8 av 10 anmeldelser blir henlagt av politiet. Også frifinnelsesprosenten er meget høy i voldtektssaker. Det er anslått at under 1 pst. av alle voldtektsmenn blir domfelt.

Det såkalte Voldtektsutvalget i 2008 overleverte NOU 2008: 4 «Fra ord til handling: Bekjempelse av voldtekt krever handling» til daværende justisminister Knut Storberget. Dokumentet inneholdt en rekke tiltak for å bekjempe voldtekter i Norge. Tiltakene er bare i mindre og svært varierende grad fulgt opp av departementet.

Ventetiden på DNA-analyser er fremdeles lang. Tenk hvordan det føles for en som er voldtatt å vite at det kunne tatt fem dager å analysere DNA-prøver for å finne en gjerningsmann. I stedet insisterer regjeringen at det skal ta måneder, fordi det er viktigere for dem at dette gjøres av en offentlig institusjon, rettsmedisinsk institutt, enn av private. Det private DNA-laboratoriet Gena i Stavanger har jobbet med å få lov til å gjøre DNA-analyser i slike saker siden 2005. Nå har det gått sju år uten at ventetidene er fjernet. Regjeringens motstand viser med all tydelighet at det er viktigere for regjeringen å ta hensyn til sin allergi mot private løsninger enn å faktisk få til løsninger. Hvordan er det mulig?

«Hvordan kan en regjering sette politiske prinsipper foran mennesker som har opplevd grove overgrep?»

Hva ventet vi på?

Publisert 30 april 2012

Vi har ventet og ventet. Mange av oss hadde begynt å tro at den heller ikke ville komme i juni. I forrige uke ble klimameldingen likevel lagt frem, 4 år for sent.

Hva ventet vi på?

Vi har ventet og ventet. Mange av oss hadde begynt å tro at den heller ikke ville komme i juni. I forrige uke ble klimameldingen likevel lagt frem, 4 år for sent.

Regjeringen la onsdag - flere år etter planen - frem sitt forslag til klimamelding. Høyre har lenge advart om at det blir dyrere og mer krevende å nå målene i klimaforliket jo lenger regjeringen venter med å fremme klimameldingen. Det er også umulig å forstå hvorfor regjeringen har brukt så lang tid på å legge frem en melding med så få nye tiltak.

Nå er det bare åtte år igjen til 2020, og det er alt for kort tid til å omstille det norske samfunnet i en så miljøvennlig retning at vi kan nå målene i meldingen.

Høyre er positive til mange av tiltakene regjeringen foreslår, som for eksempel økt satsing på jernbane, kollektivtrafikk i byene, sykkelstier, energieffektivisering og klimateknologi. Dette har vi bedt om i fire år, og tiltakene kunne allerede vært satt i verk. At regjeringen skal legge frem en handlingsplan for utbygging av dobbeltspor på Østlandet er et eksempel på det.

Intercity-triangelet har stått på dagsorden i flere år allerede. Satsingen på jernbane er samferdselspolitiske tiltak som har vært planlagt siden slutten av 80-årene.I beste fall vil mer planlegging og flere utredninger holde på i ti år til, med påfølgende anleggsarbeid i mange år, slik at noen miljøeffekt innen 2020 er utelukket.

Budskapet om at to tredjedeler av klimakuttene skal tas i Norge, har Stoltenberg hele tiden vært i mot. Nå står det likevel i meldingen. CO2-utslippene er et globalt problem, og hvis man kutter 100 ganger så mye ved å bruke pengene utenfor Norges grenser, så burde vi vel gjøre det?

Positivt er opprettelsen av et klimafond. Et fokus på offentlig støtte til å utvikle og ta i bruk klimavennlige produksjonsmetoder og teknologi i industrien vil være fruktbart for norsk næringsliv. Et klimateknologifond er derfor spennende. Et slikt fond vil fremme kompetanseutvikling innen teknologi og gi norsk næringsliv mulighet til å konkurrere innen den eskalerende globale utviklingen som foregår innen fornybar energi og andre miljøvennlige teknologiske løsninger.

Det vi best husker fra fremleggelsen av meldingen forrige uke, var at alle syklet. Det ga sikkert noen inspirasjon å få se alt fra kronprinsessen til statsministeren sykle til jobb. Symboler skal ikke undervurderes, men vi trenger mer for å få resultater.

«Hvis man kutter 100 ganger så mye CO2 ved å bruke pengene utenfor Norges grenser, så burde vi vel gjøre det?»

Når velferd er viktigst

Publisert 26 mars 2012

Små forskjeller i samfunnet er en viktig norsk verdi.

Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling. Det er en verdi regjeringen tydeligvis har glemt viktigheten av. Når lommeboken bestemmer om du blir stående i helsekø eller ei, bryter det med grunnleggende prinsipper i vår samfunnsmodell.

Konservatismen har et innebygd sosialt engasjement. Derfor var det under Emil Stangs statsministertid at den første sosiale trygdeordningen ble vedtatt. Ni år før Arbeiderpartiet var representert på Stortinget. En del av den konservative forståelsen av samfunnet dreier seg om at vi ønsker å unngå et samfunn preget av opprivende konflikter.

Store forskjeller bidrar til større motsetninger og mindre forståelse for felles interesser. Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik.

Kristin Clemet dokumenterte at vi i Norge har en skole som reproduserer sosiale forskjeller. Skal vi endre på det må vi bort fra enhetsskolen, og få en skole tilpasset den enkelte elev. Det blir flere barnevernsbarn som ikke får den omsorgen og oppfølgingen de fortjener. Derfor har Høyre sagt at det skal være et viktigere prinsipp at de får god omsorg og oppfølging, enn å hindre noen å tjene penger på private barnevernsinstitusjoner. Det siste ser ut til å være et hovedpoeng for regjeringen.

Helsekøen vokser både i omfang og ventetid. Resultatet er at de rikeste kjøper seg ut av den offentlige helsekøen, mens andre blir ventende på viktige operasjoner. Både for pasientene i helsekø, barn som venter på plass på barnevernsinstitusjon, og rusmisbrukere som trenger behandling er det akkurat det samme om hjelpen de får er privat eller offentlig. De vil bare ha et godt tilbud.

Regjeringens politikk har ført til et reelt klasseskille mellom de som er avhengige av offentlige tjenester, og mellom de som kan kjøpe seg ut av køer de ikke vil stå i. Med Høyre i regjering ville alle kunne benytte seg av de private tilbudene, uavhengig av lommebok. I vårt regime ville de med en gang de fikk en henvisning kunne benytte enhver institusjon som har fått en offentlig godkjennelse. Det ville gi likhet for alle, mindre køer, og en effektiv bruk av skattebetalernes penger.