Vi har ventet og ventet. Mange av oss hadde begynt å tro at den heller ikke ville komme i juni. I forrige uke ble klimameldingen likevel lagt frem, 4 år for sent.

Hva ventet vi på?

Vi har ventet og ventet. Mange av oss hadde begynt å tro at den heller ikke ville komme i juni. I forrige uke ble klimameldingen likevel lagt frem, 4 år for sent.

Regjeringen la onsdag - flere år etter planen - frem sitt forslag til klimamelding. Høyre har lenge advart om at det blir dyrere og mer krevende å nå målene i klimaforliket jo lenger regjeringen venter med å fremme klimameldingen. Det er også umulig å forstå hvorfor regjeringen har brukt så lang tid på å legge frem en melding med så få nye tiltak.

Nå er det bare åtte år igjen til 2020, og det er alt for kort tid til å omstille det norske samfunnet i en så miljøvennlig retning at vi kan nå målene i meldingen.

Høyre er positive til mange av tiltakene regjeringen foreslår, som for eksempel økt satsing på jernbane, kollektivtrafikk i byene, sykkelstier, energieffektivisering og klimateknologi. Dette har vi bedt om i fire år, og tiltakene kunne allerede vært satt i verk. At regjeringen skal legge frem en handlingsplan for utbygging av dobbeltspor på Østlandet er et eksempel på det.

Intercity-triangelet har stått på dagsorden i flere år allerede. Satsingen på jernbane er samferdselspolitiske tiltak som har vært planlagt siden slutten av 80-årene.I beste fall vil mer planlegging og flere utredninger holde på i ti år til, med påfølgende anleggsarbeid i mange år, slik at noen miljøeffekt innen 2020 er utelukket.

Budskapet om at to tredjedeler av klimakuttene skal tas i Norge, har Stoltenberg hele tiden vært i mot. Nå står det likevel i meldingen. CO2-utslippene er et globalt problem, og hvis man kutter 100 ganger så mye ved å bruke pengene utenfor Norges grenser, så burde vi vel gjøre det?

Positivt er opprettelsen av et klimafond. Et fokus på offentlig støtte til å utvikle og ta i bruk klimavennlige produksjonsmetoder og teknologi i industrien vil være fruktbart for norsk næringsliv. Et klimateknologifond er derfor spennende. Et slikt fond vil fremme kompetanseutvikling innen teknologi og gi norsk næringsliv mulighet til å konkurrere innen den eskalerende globale utviklingen som foregår innen fornybar energi og andre miljøvennlige teknologiske løsninger.

Det vi best husker fra fremleggelsen av meldingen forrige uke, var at alle syklet. Det ga sikkert noen inspirasjon å få se alt fra kronprinsessen til statsministeren sykle til jobb. Symboler skal ikke undervurderes, men vi trenger mer for å få resultater.

«Hvis man kutter 100 ganger så mye CO2 ved å bruke pengene utenfor Norges grenser, så burde vi vel gjøre det?»

Små forskjeller i samfunnet er en viktig norsk verdi.

Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling. Det er en verdi regjeringen tydeligvis har glemt viktigheten av. Når lommeboken bestemmer om du blir stående i helsekø eller ei, bryter det med grunnleggende prinsipper i vår samfunnsmodell.

Konservatismen har et innebygd sosialt engasjement. Derfor var det under Emil Stangs statsministertid at den første sosiale trygdeordningen ble vedtatt. Ni år før Arbeiderpartiet var representert på Stortinget. En del av den konservative forståelsen av samfunnet dreier seg om at vi ønsker å unngå et samfunn preget av opprivende konflikter.

Store forskjeller bidrar til større motsetninger og mindre forståelse for felles interesser. Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik.

Kristin Clemet dokumenterte at vi i Norge har en skole som reproduserer sosiale forskjeller. Skal vi endre på det må vi bort fra enhetsskolen, og få en skole tilpasset den enkelte elev. Det blir flere barnevernsbarn som ikke får den omsorgen og oppfølgingen de fortjener. Derfor har Høyre sagt at det skal være et viktigere prinsipp at de får god omsorg og oppfølging, enn å hindre noen å tjene penger på private barnevernsinstitusjoner. Det siste ser ut til å være et hovedpoeng for regjeringen.

Helsekøen vokser både i omfang og ventetid. Resultatet er at de rikeste kjøper seg ut av den offentlige helsekøen, mens andre blir ventende på viktige operasjoner. Både for pasientene i helsekø, barn som venter på plass på barnevernsinstitusjon, og rusmisbrukere som trenger behandling er det akkurat det samme om hjelpen de får er privat eller offentlig. De vil bare ha et godt tilbud.

Regjeringens politikk har ført til et reelt klasseskille mellom de som er avhengige av offentlige tjenester, og mellom de som kan kjøpe seg ut av køer de ikke vil stå i. Med Høyre i regjering ville alle kunne benytte seg av de private tilbudene, uavhengig av lommebok. I vårt regime ville de med en gang de fikk en henvisning kunne benytte enhver institusjon som har fått en offentlig godkjennelse. Det ville gi likhet for alle, mindre køer, og en effektiv bruk av skattebetalernes penger.

Når Kristin Halvorsen og Kunnskapsdepartementet går inn for å sverte de samme menneskene som har reddet henne fra å måtte gå av, må det var lov å spørre om hun har tenkt å be dem om unnskyldning.

I forrige uke sto jeg på badet og hørte dagsnytt. «Private barnehager tar 600 millioner i profitt og tar i tillegg millioner i skjult utbytte» kunne jeg høre. Dette hørtes ikke bra ut. Fy til private barnehager!

Da jeg kom på jobb var vi flere som hadde hørt om det «skjulte utbyttet». Vi var nysgjerrige på hva et «skjult utbytte» er. Vi fikk derfor lastet ned rapporten fra Telemarksforskning. Da vi så nærmere på rapporten fant vi at Telemarksforskning har analysert regnskapene til 3.252 private barnehager, og resultatet er at disse barnehagene i 2010 hadde et samlet overskudd på 565 milioner kroner.

Profitt høres skummelt ut, men en bedrift må nå en gang gå med overskudd om den skal kunne drive i lengden. Et overskudd før skatt på kr 174.000 per barnehage er heller ikke mye. De skjulte utbyttene Telemarksforskning hadde funnet var i snitt kr 16.000 per barnehage. Etter å ha kikket bak NRKs tendensiøse heading på saken, fant vi altså at Kristin Halvorsen hadde lykkes med sitt mål med rapporten; å svekke de private barnehagenes anseelse.

Uten de private barnehagene hadde Kristin Halvorsen ikke oppnådd sitt fremste løfte fra valgkampen 2005; full barnehagedekning. Hun lovet i valgkampen at hun skulle gå av om hun ikke klarte det. Om lag halvparten av barnehageplassene i Norge er nå i privat regi. Uten private aktører hadde vi vært mange som sto uten plass. Brukerundersøkelser viser også at foreldre til barn som går i private barnehager, er mer fornøyde enn foreldre til barn som er i offentlige barnehager.

Private barnehager tilfører oss en valgfrihet og et mangfoldig tilbud. Barn er som kjent ulike, med ulike behov. Det er derfor trist at Kunnskapsdepartementet, ved en statlig betalt rapport, forsøker å svekke de samme ildsjelene som har gitt oss et større og bedre tilbud. Det er en positiv nyhet at private barnehager, som gir oss småbarnsfamilier så mye, i tillegg driver lønnsomt!

En unnskyldning fra Kristin Halvorsen til de private barnehagene hadde vært på sin plass.

Det er noe veldig galt med velferden vår når systemet heller bruker ressursene på å ha en mann sykmeldt, enn å bruke kr. 1.5000 på å få ham i jobb.

En dag jeg satt med avisene og kaffekoppen ringte en engasjert velger. Han var frilansfotograf og hadde jobbet hardt for å få en kundeportefølje han kunne leve av. Han hadde vært uheldig og fått en skade i skulderen. På sykehuset hadde han fått beskjed om at han måtte operere skulderen, men at det var ventetid på godt over et halvt år. Han ble fortvilt og forklarte legen at han ikke kunne være borte fra jobb så lenge, da han ville miste kundene sine. Han ble da informert om at han kunne kontakte Aleris for å høre om de kunne gjøre operasjonen innen det offentlige budsjettet.

Da han kom på Aleris fikk han beskjed om at «de var tomme for skuldre for i år». «Tomme for skuldre for i år?» Sa velgeren. Det viste seg at Aleris hadde brukt opp det antallet operasjoner som det offentlige hadde kjøpt hos dem. Beskjeden var at Aleris kunne operere ham samme uke, men da måtte han betale av egen lommebok.

Er det dette som er regjeringens «velferd for alle»? I dag kan en som har god økonomi bli operert samme uke som operasjonen trengs. Andre må stille seg i kø, en kø som har økt med 70.000 siden regjeringsskiftet i 2005. Høyre vil snu opp ned på det offentlige systemet med anbudsrunder og innkjøpsavtaler.

Høyre vil at, så fremt en lidelse er godkjent for behandling, så skal du kunne velge å bli behandlet av ideelle og private institusjoner, ikke bare av offentlige sykehus eller institusjoner som har seiret i en anbudsrunde. Pasienten tar med seg pengene som behandlingen koster – f.eks. basert på en snittpris av hva ulike tilbydere anslår – og får behandlingen gjennomført der man ønsker det, gitt at institusjonen er godkjent for slik behandling.

Med Høyre i regjering ville også frilansfotografen med skulderskade blitt operert på Aleris, uten å betale selv. I vårt regime ville han med en gang han fikk en henvisning kunne benytte enhver helseinstitusjon som har fått en offentlig godkjennelse. Det ville gi likhet for alle, mindre køer, og en effektiv bruk av skattebetalernes penger.

Statsfinansiert velferd, som er lik for alle, med valgfrihet. Kinderegg!

Jeg er av dem som føler at jeg bør bake flere sorter julekaker for å sørge for en tradisjonell jul for familien. I år fikk jeg en god unnskyldning for å droppe det.

Smørkrisen viser oss at det er på tide å revidere og modernisere landets landbrukspolitikk. Norske forbrukere har i ukevis opplevd at butikkhyllene er tomme for smør. Jeg forsto hvor langt engasjementet for norsk landbrukspolitikk har gått, da jeg var på en jentemiddag der omsetningsloven av 1936 ble diskutert. En av deltakerne fortalte at hun var så lettet fordi hennes far skulle komme kjørende fra Ålesund med smør. Hennes julekaker var reddet! De hadde tydeligvis mer smør i Ålesund enn i Oslo. Temaet smør har vært sjeldent engasjerende i det siste.

Årsaken til smørmangelen er at Tine Råvare har undervurdert etterspørselen. Det er nemlig Tine Råvare som på vegne av staten har rollen som markedsregulator. Tine tar inn omsetningsavgift, og disse pengene skal brukes til å ha lagre for å sikre stabile leveranser til butikkene. Tine har vist til at hovedårsaken til smørmangelen er at norske kuer har produsert 20 millioner liter mindre melk enn på samme tid i fjor. Krisen kunne vært avverget ved økt import, men skyhøye tollsatser på rundt 400 % holder utenlandsk melk unna norske forbrukere.
 
Regjeringen la nettopp fram landbruksmeldingen, hvor både importvern og landbrukssamvirkets rolle som markedsregulator gjennom Tine, Nortura og Prior nevnes som viktige virkemidler i landbrukspolitikken. Et politisk flertall i Norge har ønsket dette systemet fordi vi har et mål om landbruk i hele landet, høy matvarekvalitet, matvaresikkerhet, distriktspolitikk, kortreist mat og selvberging. Skal dette systemet kunne fortsette, er det svært viktig at de som har fått rollen som markedsregulator klarer å balansere produsentens interesser og forbrukernes interesser. Høstens smørkrise har vist oss at dagens markedsreguleringsaktører tydeligvis kun har øye for produsentens forhold. Går man inn på Tines hjemmesider står det mye om rollen som markedsregulator og hvilke tiltak som kan settes i verk når produksjonen er for stor. Det står derimot ikke et eneste ord om hva som skal til når tilbudet er for lite i forhold til etterspørselen. Det vitner om at man ikke ivaretar forbrukernes interesser, men bare produsentens.
 
Smørmangelen vitner om en svakhet ved monopoler som forsterkes av en regjering som ikke ønsker konkurranse. Vi har et system der de største produsentene også er markedsregulatorer. La oss gripe smørkrisen som en mulighet til å få tatt et oppgjør med måten markedsregulatorene fungerer på.

Næringsminister Trond Giske deler hvert år ut en pris til «årets kvinnelige gründer». Grunnen må være at det fremdeles sees på som en sjeldenhet at kvinnelige gründere lykkes?

Rundt i hele Norge er det mange flinke kvinner som aktivt hindres av statsråden selv i å kunne skape sitt eget livsverk. Fordi regjeringen misliker konkurransen de kan skape.

Jeg har møtt mange sterke kvinner som ønsker å starte egne virksomheter. De ønsker å starte virksomheter innen et felt de er gode. Der de faktisk selv mener de er best, og der de ser at det er et udekket behov. Dette er ofte kvinner som i et halvt liv har jobbet innen helse- og omsorgssektoren. Der har de fått bred erfaring om hva som fungerer av offentlige tjenester, hva som ikke fungerer, og kanskje har de funnet ut at det bør startes et spesielt tilbud for en spesiell pasientgruppe. Problemet er at når denne gruppen kvinner henvender seg til Innovasjon Norge får de beskjed om at privat helseomsorg ikke regnes som kvinnelig gründerskap. Regjeringen har bestemt at kvinner som vil starte innen eksempelvis ingeniørtjenester eller landbruk fortjener støtte, mens en kvinne som vil starte innen helse og omsorg, får beskjed om at hun ikke får økonomisk oppstartstøtte. Begrunnelsen til regjeringen er at de ikke vil bruke Innovasjon Norges midler til å «privatisere Norge».

Dette resonnementet bygger på den merkelige forestilling at velferdssamfunnet er skapt av politikerne og staten. Velferdssamfunnet startet ikke med staten. Det norske velferdssamfunnet startet med alle de som bidro på eget initiativ. De første sykehusene ble etablert av kirken. I mer enn 114 år har sanitetskvinnene spilt en avgjørende rolle for å bekjempe tuberkulose, etablere helsestasjoner og opprette tilbud for syke og eldre. Det var Røde Kors som etablerte forløperen til hjelpemiddelsentralen. Slik må det fremdeles være. Enkeltmennesker skal fremdeles gjøre en forskjell. Når Kathrine Evensen fra Skien i 2009 startet Omsorgstjenesten AS, så ga hun samtidig Skien 70 nye arbeidsplasser. I et samfunn der stadig flere mennesker går på trygd, sørget Kathrine Evensen for at mennesker får en meningsfylt jobb å gå til. Det er mennesker som dette Trond Giske forsøker å hindre i å skape egne bedrifter. De er enkeltmennesker som ønsker å gjøre en ekstra innsats. Og de er kvinner.

Vi er enige om at det er et problem i helsesektoren at etterspørselen etter tjenester overstiger tilbudet. Det burde da være logisk at det er ønskelig at flere aktører etablerer seg i denne sektoren. At Innovasjon Norge ikke får lov til å satse tungt på denne sektoren, er uforståelig. Hvilke mekanismer gjør at Giske mener det er bedre for Norge med kvinnelige gründere i landbruket enn i helsesektoren? Hvorfor er kvinnelig gründerskap innenfor teknologi mer prisverdig enn gründerskap innen helse? Jeg vil svært gjerne at kvinner skaper bedrifter i alle sektorer. Men du får meg aldri til å mene at en bedrift innen service, helse- og omsorg er mindre viktig for Norge enn en tung teknologisk bedrift, eller en landbruksnisje.

I et innlegg hevder Janne L Håkonsen at jeg ikke kan min politiske historie. Hun hevder borgerlige feminister har hatt en svært lite sentral rolle i likestillingskampen, og at de radikale feministene aldri kjempet mot kapitalismen. Det siste skulle jeg ønske hun hadde rett i.

Håkonsen tilskriver en liten radikal guppe kvinner på 70-tallet æren for hva vi i Norge har oppnådd i likestillingen. Det er forunderlig at Håkonsen selv tror på denne fremstillingen. Hadde det vært tilfellet hadde vi neppe vært et så likestilt land som vi er, all den tid de mest radikale kreftene i dette landet aldri har hatt makt til å bestemme lover og regler, ei heller påvirke rammene kvinner har levd og lever under. Det har heldigvis eksistert feminister i de fleste politiske partier i alle tider. Noen av mitt partis viktigste forkjempere for kvinners likeverd med menn på 70-tallet, var blant annet Anne Lise Høegh, Ingeborg Moræus Hansen, og Else Bugge Fougner. De dannet en egen gruppe i Høyre som de kalte «feministgruppen».

Men kampen begynte lenge før 70-tallet. De første kvinner kom allerede inn i Høyres sentralstyre i1909. Det var Marianne Nærup og Elise Heyerdahl. I 1911 ble Elise Heyerdahl også valgt inn i programkomiteen. De to kvinnene i sentralstyret deltok aktivt i valgkampen i 1909 - side om side med en kvinnelig foredragsholder fra Frisinnede Venstre: Anna Backer. I 1912 foreslo Anna Holck, leder for «Høire og Frisinnede Venstre Kvinders klubb» i Hamar, at landsmøtet skulle få sende to, under forutsetning av at en var kvinne. Dette var ganske radikalt den gang, og viser at Høyre-kvinnene alltid har vært aktive i å fremme kvinners tilgang til makt og posisjoner.

Til Stortingsvalget i 1909 ble det laget en egen brosjyre til «Kvinder i Gamle Aker» for å få dem til å gi sin stemme til Anna Rogstad, som var stilt opp som vararepresentant for Bratlie, Høyres formann. Hun ble den første kvinne som møtte på Stortinget (1911). Det var kun Høyre som sendte kvinner til Stortinget før 1925.

Som det første parti tok Høyre allerede i 1924 inn denne programformuleringen: «Høire vil arbeide for at sikre kvinders retslige og økonomiske stilling». I 1936 hadde programposten fått et tillegg om å «verne om kvinnenes rett til arbeide i offentlige og private stillinger». De andre borgerlige partiene tok ikke inn lignende formuleringer før i 1933, Arbeiderpartiet tok det ikke inn i sitt program.

I 1928 vedtok Oslo bystyre at kommunene ikke skulle ansette gifte kvinner og at gifte kvinner skulle sies opp først ved enhver innskrenkning. Flere kvinneorganisasjoner protesterte, ikke Arbeiderpartiets. Først i 1933, da byen hadde Høyre-flertall, ble bestemmelsen opphevet, mot sosialistenes stemmer. Ikke før i 1936/37 opphevet LO og Arbeiderpartiet forbudet.

Noe av det viktige i den borgerlige feminismen er at vi ikke ser på menn som fiender, men som nødvendige samarbeidspartnere for å få til ønsket endring i begge kjønns rammer. Et eksempel på at det tidlig var menn i Høyre som forstod kvinnenes stilling, er et utsagn av Svenn Stray på Høyres Kvinnekonferanse i 1965, der han blant annet uttalte: «Kvinnenes stilling er i langt høyere grad enn mennenes bestemt av tradisjon eller gammel vane… Jeg tror også at man med trygghet kan si at spørsmålet om kvinnens stilling ikke er løst ved at man har fått bort de lover, bestemmelser og ordninger i samfunnet som ga mindre rettigheter til kvinnene enn til mennene. Det er en lang vei å gå før vi kommer dithen at kvinnen virkelig i ånd og sannhet er likeverdige med mennene på alle samfunnets områder».

Det feminister, både radikale og borgerlige, kan være enige om, er at Strays utsagn dessverre fremdeles er like aktuelt.

Vi hadde hatt flere og tryggere arbeidsplasser dersom norsk næringsliv hadde fått rammer så de kunne tenke muligheter, og ikke begrensninger.

«Jeg tror jeg blir konge, jeg», sa min sønn da han så kongefamilien på balkongen 17. mai. Barn har ingen grenser for egne ambisjoner. Barn har ingen grenser for å tillate seg å drømme. Hadde vi gitt norsk næringsliv rammer som gjorde at de også tillot seg å tenke muligheter, og ikke begrensninger, ville vi hatt flere og tryggere arbeidsplasser.

Høyres mål er et Norge hvor vi oppmuntrer til å drømme stort og ha ambisjoner. Høyres Norge begrenser ikke barns muligheter til å bli det de vil. Høyres Norge lærer barn at det er lov å lykkes. Vi gir dem tryggheten til å prøve, fordi de vet at om de snubler på veien får de nye sjanger og blir hjulpet tilbake.

De samme ambisjonene må vi ha for norsk næringsliv. Det skal være positivt å tenke nytt, og stort. Utfordre grenser. Næringslivet skal belønnes for å være nysgjerrige og nyskapende – som barn. De som lykkes skal hylles. De som ikke lykkes skal få beskjed om å reise seg og forsøke en gang til. Det er lov å feile. Og de fleste av heltene i norsk næringsliv har en eller annen gang mislyktes. Men de som har nådd toppen ga seg ikke.

Skal sønnen min drømme om å bli konge i næringslivet, framfor på en balkong, må det bli mer lønnsomt å jobbe. Det må bli mer lønnsomt å yte noen timer ekstra i arbeid, framfor å ta ut ekstra lønn i fritid. Det er det ikke i dag. Det må også bli like lønnsomt for norske kvinner og menn å investere i norsk næringsliv, som for utenlandske. I dag har vi et skatteregime som gjør det svært mye mer lønnsomt for utenlandske investorer å kjøpe opp norske bedrifter enn for norske. Sist Orkla solgte en større del av virksomheten, var det Elkem som gikk til kineserne. Norske investorer, bosatt i Norge, som kunne tenke seg å kjøpe Elkem, måtte legge til kostnader i sine kjøpsanalyser som kineserne slapp. En norsk investor, bosatt i Norge, måtte ta med i beregningene at han hvert eneste år skulle betale cirka 137 millioner kroner i formuesskatt. Med utbytteskatt og selskapsskatt som skal til for å betale formuesskatten, måtte norske investorer ha et resultat som lå 265 millioner høyere enn hva kineseren måtte ha for å forrente den samme kapitalen. Formuesskatt er rett og slett et angrep på norske arbeidsplasser, eid av nordmenn, bosatt i Norge.

Skattesystemet bør ikke lages ut fra øyeblikkets bekvemmeligheter, men dets langsiktige konsekvenser. Å sikre seg noen milliarder i året i formuesskatt er behagelig enkelt hvert år. Spørsmålet er hva det gjør med skattegrunnlaget over tid, og hva det gjør med norsk eierskap. For Høyre er standpunktet klart; vi vil aldri gå med på et skatteregime som diskriminerer norsk eierskap av norske arbeidsplasser. Vi vil at barn skal drømme om å bli konger og dronninger, men i norsk næringsliv.

Borgerlig feminisme tar utgangspunkt i at kvinner er sterke individer som ønsker å ta ansvar for seg selv og sitt liv.

Den 26. oktober skrev Dagsavisen på sin forside at høyresiden dominerer likestillingsdebatten i Norge. Grunnen til det er at vi har holdt oss til politiske saker, og gjort et grundig arbeid med å få frem hva borgerlig feminisme er.

Borgerlig feminisme tar utgangspunkt i at kvinner er sterke individer som ønsker å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Det har appellert til moderne kvinner, også utenfor vårt parti.

Tradisjonelt har man delt kvinnebevegelsen inn i en borgerlig og en revolusjonær retning. De borgerlige feministene mente det var mulig å fremme likestillingen innenfor kapitalismen, en oppfatning de revolusjonære tok avstand fra. De borgerlige feministene så kapitalismens friheter og avstand fra reguleringer, som et redskap til å bli kvitt hindre som eksisterte for kvinner mot å kunne bruke sine evner og muligheter. De så reguleringer og formynderi som noen av de største hindringene for at kvinner og menn ble behandlet ut fra hvem de var, ikke ut fra kjønn.

Den andre store forskjellen mellom borgerlige- og de radikale feministene er at vi borgerlige har tro på gulrot fremfor pisk, på frihet fremfor formynderi. En grunnbjelke i den borgerlige feminismen er også at målet er at alle individer, menn som kvinner, tar frie valg, uten å få tvangstrøyer ut fra sitt kjønn.

I mange tilfeller fremstilles ofte kvinnen i feminismedebatter som et offer for et patriarkat som bestemmer spillereglene. Hun er et offer for omstendigheter som hun aldri kan rå over. Hun er et offer innestengt i sitt kjønn og dermed i forlengelsen ikke lenger et individ. Hun inngår i stedet automatisk i en gruppe som ikke selv har styrke til å ta beslutninger, eksempelvis for egen familie. For om hun bestemmer seg for noe som ikke passer inn i de radikale feministers ideer, så er forklaringen at hun handler ut fra segmenterte kjønnsrollemønstre. Ikke at hun har gjort et eget fritt valg.

Den borgerlige feminismen tar derimot utgangspunkt i at kvinnen er en ressurs. En feminisme som innser at norske menn ikke automatisk er kvinneundertrykkere. Men som ikke underkjenner at det finnes undertrykkere også blant menn. Eller at det finnes en diskriminering som ikke kan forklares ut fra annet enn gamle kjønnsrollemønstre. Kvinner generelt er ikke ofre, tvert om. Kvinner er kraftfulle, kompetente, kreative og ressurssterke. Kvinner er overrepresentert på norske universiteter, og preger i større grad viktige samfunnsarenaer. Ikke så mye offermentalitet, men ganske så sterke. Det er bare når man også våger å se kvinner som individer og ikke bare som en homogen gruppe, at likestillingsarbeidet vil bli tatt på alvor. En annen viktig erkjennelse som den borgerlige feminismen fremmer er at menn er en del av løsningen og må involveres for å løse likestillingsutfordringene, både her hjemme, men ikke minst internasjonalt.

Borgerlige feminister er også opptatt av at likestillingen ikke går utover likeverdet. Dettradisjonelle mannlige livsløpet skal ikke være idealet i likestillingspolitikken. Alle skal ikke underlegges et statlig ideal om hva som er den perfekte mann, kvinne og familie. En kvinne som har valgt å være hjemme med barn, er ikke undertrykt. Ofte kan det virke som det er en del av logikken i debatten: Hvis du som kvinne ikke velger å bli toppdirektør, og gå etter en ledelsesstilling, så er det fordi du er undertrykt av noen strukturer i samfunnet. Denne logikken gjør at likestilling går på bekostning av likeverd, og respekt for individenes valg.For borgerlige feminister er det ikke et politisk mål at like mange kvinner som menn skal gjøre topplederkarriere, men det er et klart mål at de kvinner og de menn som ønsker det, skal gjøre det på like vilkår.

Med denne grunnfilosofien som rettesnor, har Høyres kvinneform gått igjennom alle politiske felt, fra kultur- til finanspolitikk. Vi har laget oss et eget politisk program. Det gir oss et godt grunnlag for å drive likestillingsarbeidet i vår retning, både i eget parti og i samfunnsdebatten.