Kjenner du deg trøtt og sliten?

Ser du de første antydningene til rynker i speilet? Verker det i kroppen? Eller bare dårlig matlyst og lite overskudd? Hva hvis noen kom og fortalte at det bare var å spise en pille, så skulle alt bli som før?

De aller fleste ville selvsagt hånflirt og kastet kvakksalveren på dør. Men kommer det noen på døra og tilbyr et vidundermiddel i pulverform, som er innpakket i en pseudovitenskapelig sjargong og med løfter om dokumentert virkning, er det nesten ingen grenser for hvor mye vi er i stand til å punge ut. Selv om den virkelige årsaken til våre stadige bekymringer kan være noe så prosaisk som naturlige aldringstegn eller stress i hverdagen.

Etter Fedon, Atkinson og andre mirakelkurer for et sunnere og slankere liv, er det såkalt supermat som nå får ellers fornuftige folk til å åpne lommeboka i jakten på den perfekte kropp og helse. Det finnes selvsagt ingen presis beskrivelse av hva denne supermaten egentlig går ut på. Som all annen markedsføringsjippo er supermat et fenomen som unndrar seg enhver definisjon. Men grovt sett går det ut på at det finnes noen utvalgte planter og grønnsaker i naturen som angivelig skal inneholde mye mer næringsstoffer, antioksidanter og vitaminer enn andre. Og at disse supermat-ingrediensene i høykonsentrert form kan kurere en rekke helseplager, renske kroppen for avfallsstoffer og gi en opplevelse av økt energi og vitalitet. De påståtte helsebringende virkningene er selvsagt tilsynelatende solid underbygget med forskningsresultater og diverse undersøkelser, som regel finansiert av helsekostindustrien selv.

Altså et vidundermiddel som det er vanskelig at noen kan ta på alvor. Det hevdes at den globale omsetningen av såkalt supermat nærmer seg en halv billiard kroner i året. I Norge har trenden også nådd nye høyder, godt hjulpet av kjendiser som Bertine Zetlitz og Christer Falck som mer enn gjerne står fram som sannhetsvitner for supermatens fortreffeligheter. Samt diverse matbloggere og kokebokforfattere som utforsker oppskrifter og kommer med sine anbefalinger. Om smoothies tilsatt Chlorella-alger fra Indonesia, tørkede Goiji-bær fra Kina og knust tang fra Japan. Til en kilopris som om dette pulveret var verdt sin vekt i gullstøv.

Og det er det også, i hvert fall for produsentene. En av de norske aktørene, Supernature, solgt i fjor supermat for 44 millioner kroner. «Jeg vet ikke hvor mye det har å si for salget at kjendiser nevner oss i bloggene. Men det er selvfølgelig veldig hyggelig», uttalte direkten for firmaet til HegnarOnline. For hvem trenger vel å kaste bort penger på dyre markedsføringskampanjer når verden er full av nyttige idioter.

Men langt fra alle kjøper ideen om at veien til lykke går gjennom daglig inntak av høyaktivt spirulina og hvetegress. Tidligere i høst gikk den tidligere mesterkokken Eyvind Hellstrøm ut og raste i kjent stil mot det han omtalte som reinspikka bløff og lureri. Under innspillingen av den første episoden av «Hellstrøm rydder opp hjemme» møtte han en tidligere kreftsyk dame som bokstavelig talt livnærte seg på supermat og kosttilskudd, i håp om å holde den alvorlige sykdommen unna. Mens alt av normalt og sunt kosthold som kokte grønnsaker og stekt fisk var bannlyst i hjemmet.

Det er nesten så en skulle ønske at kvakksalverloven ble vekket til live igjen. EU har i det minste skjønt trusselen som supermat utgjør for folkehelsa, da de for noen år siden la ned forbud mot markedsføring av «supermat» som lover gull og grønne skoger, men som ikke har et fnugg av vitenskapelige bevis.

Men du trenger ikke lete lenge for å finne gode grunner til å ta supermaten med en stor klype salt. Som denne: Hvetegress skal ifølge supermattilhengerne være så sunt og rensende for kroppen fordi klorofyllet det inneholder ligner så veldig på hemoglobinet i vårt eget blod. En spenstig teori, rent bortsett fra at klorofyllet overhodet ikke kan tas opp av menneskekroppen. I så fall ville du blitt ganske grønn. Og er det vel ingen som vil være.

Vårt daglige juksebrød

Neste torsdag markeres Verdens brøddag, med stort brødtorg i Spikersuppa og brødbakekurs i den nyåpnede Mathallen på Grünerløkka. En dag som vi nordmenn har all grunn til å feire. 8 av 10 spiser fortsatt brød daglig, viste en undersøkelse som Statens institutt for forbruksforskning laget noen år tilbake. Det er oppsiktsvekkende mange, med tanke på lavkarbobølgens fokus på brød som kilde til fedme og diverse helseplager som glutenallergi og matintoleranse.

Noe av forklaringen kan vi lese oss fram til i den 267 sider lange rapporten fra SIFO. Selv om vi ikke spiser like mye som før, er vi fortsatt en nasjon av brødspisere. Bare 13 prosent av oss spiser loff en gang i uka, resten enda sjeldnere. Men grovbrødet vil vi fortsatt ha.

For mange av oss er det rent selvbedrag, viser det seg. Denne uka tok Forbrukerinspektørene på NRK for seg et knippe av de mest populære brødene vi får kjøpt i butikken og fikk innholdet analysert av ernæringsprofessor Wenche Frølich. Resultatet var nedslående for alle som fortsatt mener kostfiber er helsebringende. For matindustrien tar i bruk alle knepene i boka for å få brødene til å virke sunnere enn det er grunnlag for.

Halvparten av brødene som ble testet var tilsatt sirup eller malt. Ifølge produsentene er dette helt naturlige ingredienser som det finnes lange og stolte tradisjoner for i bakeryrket. Det kan godt være, men som regel i vørterkake og søt julebakst. Eller i havrebrød eller andre brødtyper som det kan være vanskelig å få til å heve skikkelig. I et vanlig brød er det ingen grunn til å tilsette verken malt eller sirup, med mindre du vil ha et brød som smaker søtt og som hever ekstra mye. Og som dessuten blir mørkere og til forveksling ser ut som et ekte grovbrød.

Brødene skal virke større, søtere og grovere. Ernæringsprofessor Frølich kaller det matsminke og amerikanske tilstander. Men det er ikke bare utseendet det tukles med, også innholdet. Altså en form for matdoping. Da hjelper det lite at produsentene er pålagt å merke emballasjen med den såkalte brødskalaen, som bransjen og myndighetene har gått sammen om.

Malt og sirup er ikke de eneste triksene brødindustrien har i ermet. Et annet er tilsetting av ekstra gluten i ren form. Gluten er proteiner som finnes naturlig i hvetemel, og som i kontakt med vann gjør deigen til en elastisk, tyggegummiaktig masse under elting og som gjør at den kan heve. Men gluten er også et stoff som et økende antall nordmenn er allergiske mot, og som kan utvikle seg til sykdommen cøliaki.

Å tilsette ekstra gluten er helt ufarlig, hevder industrien. Likevel vil brødgiganten Bakers utvikle nye brød til neste år som inneholder mindre gluten og andre tilsettingsstoffer. Et av dem er emulgator, et bindemiddel som gjør deigen smidigere. Så var det kanskje ikke helt sunt likevel?

Det er mulig produsentene har rett, at grovbrødet som selges i butikkene er sunnere enn i mange andre land og helt utmerket for å få i oss nok fiber i kosten. Selv har jeg forlatt det oppblåste dopingbrødet til fordel for mitt eget hjemmebakte grovbrød, med akkurat så mye sammalt mel, kli og frø at deigen likevel kan heve. Mel, gjær og vann. Tilsatt en stor porsjon eltekraft og litt kjærlig omtanke. Et brød som garantert er hevet over enhver mistanke.

«Malt og sirup er ikke de eneste triksene brød-
industrien har i ermet.»

Ifølge Tine er det smør. Eller «butter», som det også står på pakken.

Jeg vil likevel hevde at det er noe ganske annet. Det er et bilde på en markedsregulator og nesten-monopolist som viser en nærmest ubegripelig arroganse overfor kundene sine. Altså alle som spiser smør. Oss er det som kjent mange av, og vi spiser stadig mer.

Det er jo også noe av kjernen av problemet, vil Tine hevde. Bare i første halvår i år økte forbruket med nesten 13 prosent, til 3.900 tonn på landsbasis. Skal vi tro ekspertene, er det lavkarbodietten som gjør rent bord og tømmer smørlagrene i raskere tempo enn det kuene klarer å levere. Fra å ha vært nærmest bannlyst av ernæringseksperter i generasjoner har animalsk fett blitt den reneste helsekost. Resultatet så vi for første gang i fjor høst, med panikkhamstring og tomme butikkhyller. Men smørfolket reiste seg i protest og fikk myndighetene til å gripe inn. Over natten var det igjen smør i hyllene, og julebaksten var reddet. Riktignok utenlandske merker som Tine og andre måtte importere, og som ikke smakte helt det samme. Men det var da smør.

Og vi som trodde Tine hadde fått seg en lærepenge. Vi vil jo så gjerne støtte opp om landbruket og forstår at det er nødvendig å regulere produksjon etter etterspørsel i et karrig og langstrakt land som vårt. Hvis vi fortsatt skal ha håp om å se lykkelige kuer beite fritt i utmarka.

Men så gjør de det igjen, opptrer som om kundene er dumme som ei ku. For smørkrisa er ikke avblåst og kommer ikke til å bli det i overkuelig framtid. Regnestykket går rett og slett ikke opp. Alle vil ha smør, men ingen vil ha melka som blir til overs. Så selv om bøndene får utdelt flere melkekvoter for å dekke behovet, vil det ikke bli balanse i regnskapet. Med mindre overskuddsmelka går rett i vasken. Det siste påfunnet nå er å avle fram kuer som gir fetere melk. Hva blir vel det neste, å fete opp kuene med kornet som lavkarbofolket ikke lenger vil ha?

Nei, det eneste som virkelig monner, er ekstra import fra utlandet. Derfor har også landbruksmyndighetene økt de tollfrie kvotene og satt ned den ordinære tollen på smør i høst. Og resultatet finner du nå i en butikk nær deg. Halvkilospakker merket med Smør (Butter), der ekte Meierismør skulle vært. Pakket inn i en emballasje som er så utdatert og traurig at en skulle tro det stammet fra et restlager fra 1970-tallet. Fra den gangen Tine het Norske Meierier og bare smør var smør.

Dette er altså det beste Tine har kommet opp med som erstatning til sine trofaste kunder. Smør fra en ukjent produsent i Frankrike som deretter er blitt frosset ned, av alle ting. Den eneste fordelen er at det er en god del billigere. Og laget på norsk oppskrift, hva nå det måtte innebære. Men det smaker like industrielt og billig som innpakningen gir inntrykk av. Det vil si så godt som ingenting. Tine hevder at innfrysingen er nødvendig for å øke holdbarheten og at det ikke spiller noen rolle for smaken. Tenk det, og vi som trodde at hele poenget med fersk mat var at det smaker bedre. Og at mat med høyt fettinnhold er det verste man kan finne på å fryse ned.

«Norske forbrukere var i fjor tydelige på at de foretrekker norsk smør, og Tine skal strekke seg langt for å innfri dette ønsket», uttalte Tines nye kommunikasjonssjef, Øystein Knoph, til Nationen tidligere i høst. Den forrige kommunikasjonssjefen måtte gå av etter fjorårets smørkrise. Men budskapet er det samme: Det er bare Tine som er Tine. Alt det andre skal dere ikke bry dere med.

Forbrukerrådet protesterer. Matvarekjedene frykter høyere priser. NHO advarer mot tap av arbeidsplasser.

Danmark og EU varsler handelskrig. Etter reaksjonene å dømme skulle en nesten tro den rødgrønne regjeringens dager er talte. Bare fordi det nå skal bli dyrere å importere ost til Norge.

Han må saktens begynne å lure, Jens Stoltenberg, på hva velgerne egentlig er laget av. Etter sykehusskandaler og manglende terrorberedskap har spørsmålet om ostetoll blitt regjeringens nye kattepine.

Ikke det at Arbeiderpartiet ikke skjønte hva de hadde i vente. Kravet om økte tollsatser kom på bordet i forkant av årets jordbruksforhandlinger, med unison støtte hos bondeorganisasjonene og regjeringskollegaene i Senterpartiet. Men Jens satte foten ned. For sykehus og terror er vanskelige og kompliserte saker. Mens en overpriset fransk Camembert som ligger og kaldsvetter i ostedisken, er noe alle kan forstå.

Til slutt ble det Senterpartiets nye matminister, Trygve Slagsvold Vedum, som satte hardt mot hardt: Importosten ut av Norge eller Senterpartiet ut av regjeringen.

Men også mattoll er komplekse saker, viser det seg. For å skille klinten fra hveten, eller mysen fra ostemassen som i dette tilfellet, må man se litt bak de store overskriftene. Det viser seg nemlig at det ikke er mangfoldet av utenlandske kvalitetsoster i butikken som regjeringen vil til livs. Derimot er det den økende importen av billig, masseprodusert hvitost som skaper bekymringer. Mer import av den slags gir norske melkebønder lavere priser hos matvareindustrien, noe som igjen gir dårligere rammevilkår for landbruket. Og det igjen fører til bondeprotester og høylytte krav om økte subsidier fra staten, som vi fikk se eksempel på under årets landbruksforhandlinger.

Og dessuten dårligere grobunn for norske gårdbrukere som er modige nok til å satse sparepengene på produksjon av egne kvalitetsprodukter.

Før vi slutter oss til hylekoret av illsinte forbrukere, er det flere paradokser ved det norske tollregimet som det kan være verdt å ta med seg. For det viser seg jo at importørene har en tollfri kvote for ost, som i år er blitt økt fra 4.500 til 7.200 tonn. Problemet er at størsteparten av denne kvoten blir brukt til å importere billige industrioster fra land som Tyskland og Danmark. Det er altså mer å tjene på å fylle den tollfrie kvoten med smakløs pizzaost enn å senke prisene på en Roquefort i butikken. I stedet for å klage sin nød over at tollsatsene øker, burde importørene først sørge for å feie for egen dør. Men de tenker vel som så, at kunder som foretrekker italiensk Gorgonzola framfor Royal Blue fra Tine, uansett er villige til å betale det hvite i øyet.

Forresten, verken Gorgonzola eller Roquefort har noe med saken å gjøre. For det er ikke blåmuggoster som blir omfattet av de økte tollsatsene, kun såkalte «faste hvitoster». En samlekategori som også tar med seg en mengde utenlandske kvalitetsoster i dragsuget, som Edamer, Gruyère og Emmentaler. Det er selvsagt et lykketreff for Tine, som kan tjene enda mer penger på Jarlsberg og Norvegia. Men neppe heldig for en regjering som vil unngå å bli gjenstand for hetskampanjer fra illsinte forbrukere.

Løsningen burde være enkel, å sørge for at ostetollen treffer der den skal. Og la oss andre ha osten vår i fred.

Hvilket arrangement samler ti ganger så mange deltakere som på en gjennomsnittlig hjemmekamp for Vålerenga, men får så godt som ingen omtale i Oslo-pressen?

Svaret fikk alle vi som tok turen innom Rådhusplassen og festivalen Matstreif sist helg. Ifølge arrangøren Innovasjon Norge var det ny rekord, med så mange som 170.000 besøkende i løpet av de to dagene arrangementet varte. Det flotte høstværet kan selvsagt ha gjort sitt til at folk gikk mann av huse, men det er langt fra hele forklaringen.

Årets Matstreif var så langt fra noen enkel tur i parken. Som sild i tønne sto vi der i hopetall og ventet på at køen skulle snirkle seg videre, i håp om at vi ville bli skviset fram til en av de over 100 bodene som bød fram sine godsaker. På Rådhusplassen denne helgen var hele det norske matfatet representert, Fra familieeide stølsysterier med bare en håndfull ansatte til prisbelønte kokker med siste nytt fra gourmetfronten. Noe for enhver smak, med andre ord, og smaksprøvene gikk da også unna som varmt hvetebrød.

Men det er verken flatbrød fra Hemsedal, gjeddekaker fra Vansjø eller klippfiskboller fra Gastronomisk Institutt som er det vi vil huske best. Derimot synet av alle de matinteresserte som brukte fridagen sin på å stå i kø for en smaksopplevelse litt utenom det vanlige. Et bilde på en stille revolusjon som har pågått i mange år, men som først nå begynner å ta skikkelig av. Og et tegn på at vi nordmenn er i ferd med å etablere en matkultur som ikke lider av mindreverdighetskomplekser.

Fortsatt holder hovedvekten av norske småskalaprodusenter seg godt innenfor rammen av enkel og smaksrik bondekost, framfor å kaste bort tiden på forseggjorte delikatesser som tar seg pent ut i utstillingsmonteren. Hvis Matstreif gir et representativt bilde, så er konklusjonen at det er noe befriende ærlig og likefram ved den norske matsjela.

Selvsagt er har vi nisjeprodukter og delikatesser som vinner heder og ære, også i konkurranse med store, utenlandske navn. Som ostene fra Den Blinde Ku i Ås, eller den økologiske isprodusenten Isrosa fra Kvinnherad. Bare for å nevne et par eksempler i den store floraen av kvalitetsbevisste småskalaprodusenter som har vokst fram de siste årene.

I et land hvor tilgangen til urørt natur og frisk luft er nærmest ubegrenset, skulle en tro at dette er det store konkurransefortrinnet som kan gjøre norske delikatesser kjent også utenfor landets grenser. Helt tråd med manifestet for det nye, nordiske kjøkken: Renhet, enkelhet, friskhet og etisk bevissthet.

Denne uka varslet den rødgrønne regjeringen at de vil øke tollsatsene på ost og kjøtt for å beskytte norsk landbruk, noe det sikkert er mange gode grunner til. Men skal norske matprodusenter hjelpes til å stå på egne bein er det langt viktigere å skape grobunn for mat som tilfredsstiller ganen til stadig mer kresne forbrukere. I så måte er de 6 millioner kronene som Innovasjon Norge bruker på å arrangere Matstreif vel anvendte penger.

Selv fikk jeg med meg et stykke geitost fra Undredal til nesten 400 kroner kiloen. Og en tikilos melsekk til 250 kroner fra Holli Mølle i Spydeberg. Et lite stykke Norge i alt sitt mangfold.

Hvordan drive sin egen restaurant og samtidig ha til salt til maten?

Som en veiledning til alle som iblant sysler med tanken på å starte opp sin egen restaurant (og sånne som oss er det mange av), har Mattilsynet denne uka kastet menyen til side og heller konsentrert oss om regnskapene til noen av Oslos mest kjente spisesteder. I håp om å finne svaret alle lurer på: Hvordan drive sin egen restaurant og samtidig ha til salt til maten?

Først tar vi en titt på hvordan det ikke skal gjøres. I så måte kommer Restaurant Bagatelle helt på bunn. Den gamle stjernerestauranten til mesterkokken Eyvind Hellstrøm sliter tungt i motbakke, skriver Dagens Næringsliv denne uka. Etter at Hellstrøm røk i tottene på sin medeier Christen Sveaas og forlot skuta for tre år siden, har finansmannen Sveaas tapt nærmere 20 millioner kroner på sitt «nye» Bagatelle. Bare i fjor gikk gourmetrestauranten med over 10 millioner kroner i underskudd. Ifølge DN ble hver av de 2.000 gjestene som spiste på restauranten i fjor sponset med 5.200 kroner av Sveaas og hans selskap Kistefos AS. Det er tre ganger mer enn det staten bruker til sponse å én billett på Den Norske Opera. Å krangle med kokken er altså ingen oppskrift på suksess. Heller en sak for «Hellstrøm rydder opp».

Nei, skal vi følge pengesporet må vi se i en annen retning, til de største gutta i restaurantbransjen. For det er som kjent bare menn som eier og driver stort i denne bransjen. Den største av dem alle heter Bjørn Tore Furset, som står bak suksesser som Tjuvholmen Sjømagasin, Ekeberg­restauranten og to restauranter i operabygget i Bjørvika. Bare for å nevne noen. Og profesjonell stordrift kan være løsningen, viser det seg. De siste fem årene har Fursetgruppen omsatt for nesten 1 milliard kroner og gått med 43 millioner i overskudd. I samme periode ble det ta ut 17 millioner kroner i utbytte. Så får han heller leve med at fjoråret ble litt slunkent, med bare et ørlite pluss.

Furset er ikke bare en drivende dyktig forretningsmann, han er også utdannet kokk. Altså som skapt til å være restaurantgründer. Kan disse to kvalifikasjonene være svaret?

Akkurat som Nevzat Arikan, den norsk-kurdiske kokken som begynte på kjøkkenet på Lofoten fiskerestaurant og senere har bygd opp sitt eget imperium. Med blant annet Ylajali, Olympen, Arakataka og nye Schoushallen som sine største satsinger. Leser man avisene skulle man tro det gikk skikkelig dårlig med Olympen, som innehaveren nå truer med å stenge fordi han ikke lenger får servere øl på uterestauranten sent på kvelden. Men fra regnskapet går det fram at dette slett ikke er noen dårlig butikk, med over 15 millioner kroner i overskudd siden nyåpningen av gamle «Lompa» for fire år siden.

Hva med landets eneste restaurant med to stjerner i Michelin-guiden, Maaemo? Regnskapet viser at Oslos største kulinariske suksess noensinne gikk med nesten 1 million kroner i underskudd i fjor. Å lage gourmetmat på et høyt nivå krever mye arbeidsinnsats, og arbeidskraft er som kjent veldig dyrt i Norge.

Og svaret er? Verken finanskunnskaper eller en gullmedalje fra Bocuse d’Or. Men et lite ord på to bokstaver: Øl. Den som kan selge øl i bøtter og spann og ellers holder utgiftene nede går av gårde med den store gevinsten. Som den ærverdige gamle restauranten Lorry i Parkveien. Med en driftsmargin opp mot 15 prosent, ligger Lorry skyhøyt over det som ellers er vanlig lønnsomhet i bransjen. I fjor kunne eieren Karl-Otto Bauer dermed ta ut et utbytte på 14 millioner kroner. Fra det som akkurat nå må være byens mest lukrative vannhull.

Dette har vært uka for de store avsløringene av matbransjens bløffmakere.

Det står store summer på spill når matprodusentene kjemper om troverdighet overfor forbrukerne, og det meste av triks er tillatt. En liten forsmak fikk vi i forbrukerprogrammet TV 2 hjelper deg, som kunne avsløre at den einebærrøkte ørreten og laksen fra Matmester‘n aldri har vært i nærheten av einebær. Ett bilde har brent seg fast på netthinnen, av den ansatte på fiskefabrikken som sto klar med en sprayflaske i hånden mens fiskefiletene gled sakte forbi på samlebåndet. En liten dæsj fra sprayflaska med einebærlukt var alt som produsenten mente skulle til for å forsvare etiketten «Einebærrøkt ørret».

Et grelt eksempel på den enorme kløfta som har åpnet seg mellom sunnhetsbevisste forbrukere på den ene siden og profittbevisste matprodusenter med et tvilsomt sannhetsbegrep. Så simpelt og tilsynelatende primitivt foregår jukset, og til overmål vist fram helt uten blygsel for TV-teamet som var på besøk.

Men juksa har begynt å vise seg, og matsminkerne er tvunget på defensiven. Tidligere denne uka kom Forbrukerrådet med sin liste over matvarer gir seg ut for noe annet enn det egentlig er.

Eksemplene er mange, som mandelpudding uten mandel, vaniljeis uten vanilje, appelsinskinke uten appelsin. Eller var det uten skinke? En kan saktens lure på hva det er en får med seg hjem i handlekurven, når produsentene opererer med betegnelser som er helt uten dekning i virkeligheten. Eller kanskje bare «tøyer grensene», som vi nå har fått vite er godt innenfor lovverket.

Men er det bare å tøye grensene å selge «Ekte lammepølser» som inneholder mer kjøtt fra svin og storfe enn fra lam? Er det et tegn på oppfinnsomhet og kreativitet når vi slår til på tilbudet om kyllingkjøttdeig, og det viser seg at det også er masse kalkunkjøtt i pakken? Eller en boks med guacamole, som ikke inneholder mer enn noen få gram avokado, men som stort sett bare er ertepuré?

Les varedeklarasjonen på baksiden, der står alle ingredienser oppført korrekt, lyder oppfordringen fra matindustriens interesseorganisasjon, NHO Mat og Drikke. «100 prosent matbløff», svarer Forbrukerrådets direktør Randi Flesland, som mener man ikke kan kreve at forbrukerne skal måtte lese varedeklarasjonen med lupe for å vite hva som skjuler seg bak etiketten.

Forbrukerrådet har ikke bare lagt seg ut med noen av landets mektigste matvareprodusenter, men kravet om mer ærlighet i merkingen av mat har også avdekket en mulig interessekonflikt mellom oss som er forbrukere og det offentlige organet som er satt til å være vaktbikkje for matprodusentene. For i Norge er det Mattilsynet som skal sørge for at regelverket for matmerking overholdes. Men når det er regelverket som er for dårlig hjelper det dessverre lite.

For noen år siden satte norske myndigheter strengere krav til hva eksempelvis ulike kjøttprodukter måtte inneholde for å kunne omtales ved sitt rette navn. Men etter at regelverket ble myket opp har denne ukulturen fått bre om seg i bransjen, uten at noen har satt foten ned og krevd at en spade får kalles for en spade. Og juksemaker for en juksemaker.

Matpakka er kommet for å bli. Det må være oppsummeringen etter årets skolestart, og den sedvanlige diskusjonen om skolemat som følger i kjølvannet når en ny generasjon 6-åringer inntar skolebenken.

For selv om SV og andre pådrivere har forsøkt å kaste matpakka på historiens skraphaug, er den der like forbannet i dag som den var det da skolehelsetjenesten innførte obligatorisk matpakke en gang på 30-tallet i det forrige århundret.

Først en viktig presisering: ikke et vondt ord om matpakka som lunsjmat. Selv er jeg en svoren tilhenger, under devisen «du vet hva du har, men ikke hva du får». Blant annet et hjemmebakt brød med like mye fiberinnhold og næringsverdi som et fullgodt lunsjmåltid. Nå er det heller ikke matpakka som sådan som er blitt skyteskive. I seg selv er det ikke noe galt med matpakka, slik den inntas av hundretusener av skolebarn hver bidige dag. Det vil si tre-fire kneippbrødskiver med skinke, leverpostei og ost, skal vi tro statistikken. Sammen med melk og litt frukt er det slett ikke så ille som man skulle tro, ut fra et ernæringsmessig perspektiv.

Problemet er at det er langt fra alle som spiser den. Enten fordi foreldrene ikke har ork til å lage den, eller fordi den havner i søpla. Akkurat som den alltid har gjort. «Hva skal man gjøre når matpakken kommer halvspist hjem igjen», kunne kokebokforfatter Henriette Schønberg Erken rapportere for 75 år siden.

Én mulig løsning er å sprite den opp. Altså ikke bokstavelig, måtte gudene forby. Men ved å legge ned litt ekstra omtanke og arbeid i utførelsen for at husets unge pode skal forveksle innholdet med et gourmetmåltid på en bedre restaurant. At norske foreldre river seg i håret over den gørrkjedelige, men likevel så obligatoriske matpakka, er det ikke noe å si på. En kjensgjerning som Dagbladet-journalisten og småbarnsmor Susanne Kaluza har visst å utnytte til sin fordel. I den nye bestselger-boka «I boks» gir hun sine beste råd og tips på hvordan man kan style og variere matpakke til det ugjenkjennelige, med gulost formet som bokstaver og egg i hjerteform og alskens andre triks. Resultatet er både sunt og lekkert. Og komplett umulig å leve opp til for en småbarnsmor som har like mange munner å mette som hun har matpakker å smøre før hun må løpe av gårde på jobb. Eller småbarnsfar, bare så det er sagt.

Da gjenstår bare en annen mulighet, å erstatte matpakka med noe helt annet. For eksempel et næringsrikt og varmt måltid, servert i skolens kantine og bekostet av det offentlige. Som også er en årviss debatt som dukker opp rundt disse skolestarttider. Men som virker som en enda fjernere drøm enn en supermamma som står og lager designmatpakker på løpende bånd.

Spørsmålet burde være såre enkelt: Er du villig til å betale 30 kroner dagen for at barnet ditt skal få et sunnere liv og bli smartere og flinkere på skolen? For det er prisen som svenske skolemyndigheter betaler for et varmt måltid til alle elever i grunnskolen, inkludert transport og servering. Men i verdens rikeste land har vi ikke råd til den slags utskeielser. Vi tviholder på matpakkeløsningen. Vi og Albania.

Publisert i Dagsavisen fredag 31. august.

Det er mange myter om biff. En av dem er at du ikke skal salte biffen før den legges i stekepanna. Gjør du det, blir den tørr og seig som en skosåle, er vi blitt fortalt.

Men nå har danske forskere tatt tyren ved hornene og undersøkt denne seiglivede myten helt ned på molekylærnivå. Og konklusjonen fra forskningssenteret med det tillitvekkende navnet Danish Meat Resarch Institute forteller at vi er blitt holdt for narr. For i motsetning til det vi lærte på skolekjøkkenet er det ingen grunn til å la saltbøssa vente til biffen er servert. Det renner ikke væske ut av kjøttstykket bare fordi det ligger en hinne av salt utenpå.

Som om ikke det var nok myteknusing for en dag: vil du gjøre biffen ekstra mør, bør du gni den inn med salt en god stund før den skal i ilden. Gjerne ett kvarter, eller enda litt lenger hvis du har tid. Det gjør bare biffen enda mørere og saftigere. Saltet har nemlig den egenskapen at det trekker til seg væske. Dessuten bryter det ned proteiner som gjør kjøttet tørrere.

Men det forskerne ikke kan gi noe godt svar på, er hvordan en myte som dette blir til en sannhet som alle tar for gitt. Bare fordi det er «noe alle vet». Hva blir det neste, at man heller ikke behøver å steke biffen på høy varme for å lukke porene?

Helt riktig. For ifølge de danske gastronomiforskerne har det overhodet ingen målbar effekt å skru stekeplata på 9 hvis man vil unngå at saftene renner ut. Det eneste måtte være om man foretrekker biffen sin med den karakteristiske stekesmaken av sukker, aminosyrer og proteiner i skjønn forening. Et resultat av Maillards reaksjon, på forskerspråket. Og det er jo ikke noe å si på, selv om kreftfaren skulle tilsi at man heller lot det være.

I det minste bør vi vel fortsette å ta av biffen i god tid og la den hvile litt for at saftene skal godgjøre seg? Men nei, heller ikke denne myten finnes det vitenskapelige holdepunkter for å fortsette med. Hviletid for kjøtt har absolutt ingen hensikt, annet enn at maten blir kald, selvsagt. Eller med mindre man vil bruke all den gode kjøttsaften som renner ut som kraft i sausen.

Siste spikeren i kista ville vært hvis molekylærgastronomien avslørte at det heller ikke er noen vits i å marinere kjøttet for å gjøre det mer mørt. Men også denne myten står for fall. Det er like vanskelig å mørne et kjøttstykke med marinade som det er å lage gull ut av gråstein. Hvis du synes kjøttet virker mørere enn det var før det ble druknet i en gjørme av worcestersaus, soyasaus og ketsjup, så er det en enkel forklaring også på det: kjøtt som ligger lenge, og helst i romtemperatur, mørner. Men i så fall er det ikke marinadens fortjeneste. Med mindre du tar sjansen på å la biffen ligge på kjøkkenbenken en dag eller to, blir marinaden bare liggende som en film utenpå kjøttet. Selv foretrekker jeg en enkel og god saus ved siden av, i stedet for en smaksforsterker som har svidd seg inn i biffen til det ugjenkjennelige.

Til slutt: Liker du biffen din godt stekt fordi tanken på en blodig biff får deg til å miste appetitten? Vel, det er like mye blod i en blodig biff som det er i en blodappelsin. Rødfargen i biffen kommer fra proteinet hemoglobin. Men det er jo noe alle vet.