En analyse av selskaper med virksomhet 
i Myanmar avdekker at de ikke engang har det mest grunnleggende på plass, som en menneskerettighetspolicy.

Innlegget er skrevet sammen med Heidi Finskas, KLP Kapitalforvaltning.

I dag kommer Aung San Suu Kyi til Norge for å motta fredsprisen hun ble tildelt i 1991. Etter å ha sittet i husarrest i nær 20 år, kommer hun til Norge som medlem av nasjonalforsamlingen i Myanmar. Mye positivt har skjedd i landet, men fortsatt bør norsk næringsliv trå varsomt.

«Jeg er en forsiktig optimist», har Aung San Suu Kyi uttalt på vegne av utviklingen i sitt eget land. Hun og president Thein Sein, som var en del av regimet som hold henne i husarrest, har fått et tillitsforhold. Men det er fremdeles de militære som avgjør.

Det politiske klimaet er imidlertid radikalt endret. Den seneste tid har det kommet den ene positive meldingen etter den andre. En sivil regjering med helt andre ambisjoner er på plass, en lovlig opposisjon har fått et handlingsrom, den lange borgerkrigen ble avsluttet med en fredsavtale tidligere i år og flere politiske fanger er løslatt - for å nevne noen eksempler på Myanmars skritt mot demokrati. Utviklingen har vært så positiv at norske myndigheter i januar fjernet oppfordringen til norske selskaper om og ikke handle med Myanmar. Norge er imidlertid fortsatt tilsluttet EUs sanksjoner som medfører forbud mot investeringer i utvalgte sektorer, som militær industri, tropisk tømmer og edelstener.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon ber på sin side de vestlige landene om å lette ytterligere på sanksjonene mot Myanmar for å vise støtte til reformene som er satt i verk i landet.

Selv om reformene går i riktig retning, og sanksjonene er opphevet, må selskaper som går inn og etablerer seg i landet, være varsomme for ikke å medvirke til menneskerettighetsbrudd eller korrupsjon. Hvordan skal norske bedrifter kunne bidra positivt og tjene penger, uten å undergrave menneskerettigheter, miljø eller bli implisert i korrupsjon? Dette er viktige spørsmål selskap må besvare før de velger å engasjere seg i Myanmar. Vi må ha øynene åpne for at landet, til tross for et åpent og demokratisk valg i april, fortsatt deler sisteplassen med Afghanistan og Nord-Korea som verdens mest korrupte. Studenter fra opprøret i 1988 sitter fortsatt i fengsel, miljøødeleggelser og ulovlig hogst og tvangsarbeid har fortsatt også etter valget.

En av utfordringene i Myanmar som norsk næringsliv må være oppmerksom på, er ifølge OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv, den ustabile sikkerhetssituasjonen som gjør at bedrifter må sikre investeringene sine gjennom militæret, politi eller private sikkerhetsselskaper. De færreste har menneskerettighetsopplæring. Hvis de som vokter norske interesser begår menneskerettighetsbrudd, kan norske selskaper bli medansvarlig.

En annen risiko som nevnes er å undergrave rettigheter; landrettigheter og urfolksrettigheter. Risiko for brudd på ILO-konvensjoner om arbeidsmiljø og barnearbeid er en annen.

For å kunne opptre ansvarlig, må næringslivet være klar over de risikoer i Myanmar, og ha planer for å håndtere dem. Hvis selskaper går inn i Myanmar naivt og uten gode risikoanalyser og planer for å håndtere risiko, kan bedriften få merkostnader til advokater, rettssaker og i verste fall straffes i Norge for korrupsjon, selv om den er utført av en anonym ansatt i utlandet.

I flere år har vi i KLP fulgt våre investeringer i selskaper som har virksomhet i Myanmar. Vi har søkt dialog med selskapene og stilt kritiske spørsmål om deres ansvar for å ivareta menneskerettigheter i et land styrt av en militærjunta. En analyse gjennomført av selskapene vi er investert i som har virksomhet i landet, avdekker at de fleste selskapene ikke engang har det mest grunnleggende på plass, som en menneskerettighetspolicy. Resultatet av analysen vil vi benytte i fortsettelsen av vårt engasjement og dialog med selskaper i Myanmar.

Nylig hadde vi en samtale med olje- og gasselskapet Total om deres virksomhet i Myanmar og hvordan de ser på utviklingen. Total har i mange år, og under hard kritikk, drevet olje- og gassutvinning i landet. De bekrefter de positive signalene og gir eksempler som gjør oss optimistiske. De forteller om folk i gatene som er mer åpne og som tør å gi uttrykk for meninger, om en økt synlighet for opposisjonspolitikere, om det økende antallet utenlandske selskaper som reiser inn for å se på forretningsmulighetene. Interessen går også omvendt. Totals myanmarske partner reiste tidligere ikke ut av landet, men er nå svært interessert i hva som skjer i utlandet - spesielt i europeiske selskaper som man hatt begrenset kontakt med under sanksjonstida.

Selv om mye gjenstår er det viktig å anerkjenne de positive skrittene som er tatt og derfor er det bra at oppfordringen om ikke å handle med Myanmar er fjernet. Landet trenger investeringer og handel for å sikre videre utvikling. Hvis man opptrer rettighetsbasert og ansvarlig, og i er stand til å tolke og håndtere risiko i nytt og ulendt terreng, kan norsk næringsliv tjene penger, og gi et betydningsfullt bidrag til et framvoksende demokrati og utvikling i Myanmar.