Annonse
Annonse
Annons
Annonse

James Stove Lorentzen

Viser innlegg | Se kommentarer (43)

Oslos unge

Publisert 23 januar

Osloskolen har i en årrekke vært landets beste til å løfte fram barn og unge uavhengig av deres sosioøkonomiske bakgrunn.

Per Anders Langerød (Ap) fremsetter en rekke påstander i Dags­avisen (13.1) om det borgerlige Oslo-budsjettet og mener vi ikke prioriterer barn og unge. Tvert imot, i årets driftsbudsjett går 16,4 milliarder til skoler og barnehager. Dette innebærer at omtrent hver tredje krone i Oslo-budsjettet går til barn og unge. Skolebudsjettet alene øker reelt med 322 millioner kroner fra 2013 til 2014. Ved å bruke de store pengene på skoler og barnehager, får barn og unge mulighet til å realisere sine evner og talenter, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Der det er større utfordringer, setter vi inn økte ressurser.

Osloskolen har som mål at 90 prosent av elevene skal fullføre og bestå videregående opplæring innen 2015. Frafallet er lavere i Oslo enn på landsbasis og på vei ned. Langerød påstår også at andelen elever som scorer lavest holder seg på et urovekkende stabilt nivå, men når det for eksempel gjelder lesing, har andelen på nivå 1 på 5. trinn sunket fra 24,8 prosent i 2011 til 17,7 prosent i 2013. Oslo utmerker seg som det fylket med lavest andel elever på svakeste nivå. Dette viser igjen at utviklingen ikke er på gal kurs.

Som Langerød er inne på, øker gjeldsgraden til kommunen. Den høye investeringstakten grunnet høy befolkningsvekst innebærer at kommunens gjeldsgrad øker fra et nivå på 45 prosent i 2013 til cirka 75 prosent i 2017. Det han utelater å fremheve er at nettopp de store investeringene går til bygging og rehabilitering av skoler og barnehager. 40 prosent av investeringene våre i 2014 går til dette formålet. Over hele økonomiplanperioden skal vi investere nesten 11 milliarder til barnehager og skoler. Dette vil gi fremtidig avkastning.

Veksten i barnebefolkningen har vært stor de siste årene. Vi har de siste fire årene derfor økt antallet barnehageplasser med om lag 5.000. Per 15. 12. 2012 hadde om lag 44 prosent av ettåringene uten lovfestet rett, barnehageplass i Oslo. Ingen andre storbyer kan skilte med det samme. I 2014 vil Oslo etablere netto 1.250 barnehageplasser og vi akter å satse ytterligere. Videre tar han opp bemanningssituasjonen i barnehagene. Både bemanningstetthet, kompetansesatsing og flere tusen nyetablerte barnehageplasser de senere årene, gjør Oslo kommune til en god barnehageeier. Oslo har i dag 6,1 barn per ansatt, og vi har høyere voksentetthet enn både gjennomsnittet for landet og de andre store byene. På brukerundersøkelser scorer Oslobarnehagene godt, kommunale og private. Selvsagt er det fortsatt utfordringer, og vi er ydmyke for at det kan finnes enkelte eksempler på at barnehager er eller har vært for dårlig bemannet. Slike eksempler skal det tas tak i og rettes opp i.

Osloskolen har i en årrekke vært landets beste til å løfte fram barn og unge uavhengig av deres sosioøkonomiske bakgrunn. I årets og de fremtidige budsjettene fokuserer vi på å fortsette å utjevne forskjeller allerede i barnehagen. I en særskilt satsing på 50 millioner fortsetter vi å jobbe for å fremme sosial mobilitet. Dette gjør vi ved å utvikle barnas språkferdigheter, kartlegge behovene bedre slik at vi kan målrette tiltakene ytterligere og i tillegg sørge for kontinuerlig lederutvikling av de barnehageansatte.

Private vs. offentlige sykehjem

Publisert 25 september 2013

Det er ganske påfallende hvordan konkurranseutsetting av enkelte velferdsgoder skaper så stor uro i enkelte leire.

Kritikerne av privatdrevne sykehjem driver med bevisst feilinformasjon og unyansert retorikk. Sist ut er Tore Nyseter i Dagsavisen 18. september.

Han bruker vendinger som «profitt i skatteparadis», som tydelig skal gi inntrykk av at de private tilbyderne tjener store penger som det ikke betales skatt av og at pengene ender opp i skatteparadis. Det er rett og slett en feil påstand. La oss se på fakta. I Oslo er det fire private tilbydere av omsorgstjenester. Alle fire selskapene er selvfølgelig norske AS, to er eid av norske aksjonærer, to av svenske aksjonærer. De to svenskeide selskapene som driver sykehjem har siden 2008 betalt 18,5 millioner i skatt i Norge. Det største selskapet som også driver med andre relaterte aktiviteter har totalt betalt ca. 130 millioner i skatt i Norge. Det er betalt lite eller intet utbytte, og de enkelte selskapene har lav konserngjeld (som betyr at det ikke betales store rentebeløp til eier). I den grad det betales utbytte kommer dette til inntekt i Sverige, som ikke er et skatteparadis. Det kan så hende at eierne av det svenske selskapet er registrert i et slikt paradis, men før pengene kommer ditt, er det altså betalt mye skatt. De to norske selskapenes sykehjemsaktiviteter har betalt ca. 39 millioner i skatt i Norge. Null utbytte og liten eller ingen konserngjeld.

Videre påstås det at privatiseringen er en trussel. Nyseter må vite at det ikke er snakk om privatisering av norsk velferd. Sykehjemstilbudet er fortsatt et offentlig ansvar, det betyr ingen økonomisk forskjell for brukerne, det skaper altså ingen forskjellsbehandling mellom rike og fattige, alle får den samme offentlige støtten uansett hvem som utfører arbeidet.

Det er ganske påfallende hvordan konkurranseutsetting av enkelte velferdsgoder skaper så stor uro i enkelte leire. Det er mange offentlige tjenester som utføres av private; TT og syketransport, barnehager, fastleger er noen eksempler. Det er private «profitører» som selger medisiner, leier ut kontorer og selger en rekke tjenester til velferdsstaten uten at den er truet av den grunn.

Det er basert på Oslo kommunes «objektive kvalitetskriterier» ikke grunnlag for å påstå at de private tilbyderne driver dårligere enn ideelle og kommunale. Det ser heller ikke ut til at de ansatte er mindre fornøyd enn sine kollegaer i det offentlige. Profesjonelle kompetente selskaper som tilbyr velferdstjenester, er et viktig tilskudd til det offentlige tjenestetilbudet. De skal selvfølgelig ha anledning til å tjene penger for å få avkastning på sine investeringer. Konkurranse skjerper alle parter, noe ikke minst offentlige etater og foretak har godt av å bryne seg på.

IMF, boligpriser og marked

Publisert 6 september 2013

Noen varsler krakk, andre mener vi bygger for lite, her er det noe som ikke henger på greip.

Noen tar åpenbart feil, når IMF mener vi har en boble og markedet skal falle 40% og sosialistene mener at vi bygger for få boliger, så er det noe som ikke stemmer. En ting er i hvert fall sikkert; hvis markedet faller 40% blir det ikke bygget flere boliger. Skal IMF få rett så er det fordi det er for mange boliger allerede, og det er det vel ikke mange som tror på. Det kan jo tenkes at hvis vi bygget så mye som mange mener vi bør bygge, så får IMF rett.
Jeg mener at så lenge de store utbyggerne ikke bygger på spekulasjon, men venter til 50% er solgt, kombinert med at bankene er sitt ansvar bevist og gir lån basert på godt bank håndverk så er det ingen grunn til å tro at vi bygger for mye. At det er dyrt å kjøpe nytt er nok et resultat av høye kostnader og de faller nok ikke med det første.

 Dessuten er  brukt boliger uten for pressområdene ikke dyre, det er viktig i debatten om boligpolitikk å huske at ikke alle vil eller bør bo innenfor ring 3 i Oslo.

En ting er sikkert, politikerne kan ikke detaljstyre boligmarkedet, det er markedskreftene, (ikke noe stygt uhyre, det er bare møteplassen mellom tilbud og etterspørsel), som kan sørge for en balansert utvikling, hjulpet av kloke reguleringer og en trygg økonomisk styring av landets økonomi. Med bedre og raskere samferdselsløsninger rundt Oslo vil folk flytte ditt de har råd til å bo og markedet vil finne sin balanse. Storstilt subsidiert boligbygging som enkelte på venstre siden ønsker vil undergrave balansen og IMF vil få rett, 40% fall betyr økonomisk krise i landet vårt og det bør ingen ønske seg. For de som faller utenfor boligmarkedet, av ulike årsaker, har vi kommunale boliger og støtteordninger. For det store flertallet fungerer markedet utmerket.

En drøy påstand

Publisert 18 februar 2013

I Dagsavisen (12/2) har Tone Dahl og Anne Cathrine Berger et kraftig utfall mot byrådets politikk mot overfallsvoldtekter. Arbeiderpartiets bystyrerepresentanter får det ut til å høres ut som om det ikke gjøres en innsats mot vold og utrygghet i Oslo, og at den eneste redningen er innføring av Trygghetsindeksen. Dette er en kraftig forenkling.

Oslo-politiet og kommunen jobber tett sammen på mange områder og mye av det arbeidet består av de samme elementene som man finner i den danske modellen. Den består av to elementer; politiets statistikk og analyse, som selvfølgelig også Oslo-politiet jobber med, men i tillegg lar man et utvalg av byens innbyggere bli spurt om deres opplevelse av trygghet, faktisk opplevd vold osv. Dette kan være nyttig, men utgjør ikke nødvendigvis alfa og omega. Høyre er positivt innstilt til å støtte innføringen av modellen i Oslo, men en mirakelkur kan vi ikke vente oss. Finanskomiteens tur til København og Stockholm for å studere politiets arbeid for en trygg by viste at det gjøres meget godt arbeid i Stockholm også, uten at de opererer med en dansk modell.

Byrådet tok raskt affære i 2011 da Oslo opplevde en markant økning i overfallsvoldtekter. I tråd med et bystyrevedtak opprettet byrådet en bredt sammensatt arbeidsgruppe for å analysere situasjonen og for å vurdere mulige tiltak. Arbeidsgruppen kom raskt frem til strakstiltak som så ble implementert. Gruppen foreslo også langsiktige tiltak, inkludert forslag om å innføre Trygghetsindeksen. Byrådet jobber godt sammen med politiet for å forebygge og bekjempe kriminalitet i Oslo. SaLTo-samarbeidet, som fokuserer på barne- og ungdomskriminalitet, ble etablert i 2006. Dette samarbeidet har mye til felles med hvordan dansk og svensk politi jobber sammen med de respektive kommunene; et tverrfaglig samarbeid mellom kommune, politi, helsevesen og frivillig sektor forankret helt til topps i organisasjonene, det vil si byrådslederen og politimesteren.

Resultatene er gode, statistikken for straffbare forhold blant ungdom har gått nedover de siste fire årene og er lavere enn i 2003 til tross for kraftig økning i antall ungdommer i alderen 12 til 23 år. Voldtektstallene for 2012 er ned fra 2011, Arbeiderpartiet har vært involvert i den tverrpolitiske innsatsen som bystyret tok initiativ til høsten 2011 og kan dele æren for de positive resultatene, men da får de holde seg for gode til å harselere over manglende innsats fra byrådet. Politiets tilstedeværelse er et av de mest effektive tiltak for å redusere kriminalitet. Økte ressurser til politiet i Oslo vil kunne forbedre folks følelse av trygghet ytterligere, men det er det den rødgrønne regjeringen som må sørge for, byrådet i Oslo har ikke ansvar for politibudsjettet.

Til slutt vil jeg bemerke at jeg finner Dahl og Bergers bemerkning at: «det ikke trenger å ha noen betydning for prioritering av saker som har med kvinner å gjøre at Oslo stort sett ledes av menn. Men det er lett å tenke det motsatte» for oppsiktsvekkende. At voldtektsproblematikken i Oslo skal være lavt prioritert av menn er en drøy påstand. Jeg synes Dahl og Berger bør reflektere over det faktum at alle unge kvinner som er utsatt for overfallsvoldtekter er en manns kone, kjæreste eller datter. Skulle vi da ikke bry oss?

Afghanistan og korrupsjon

Publisert 29 november 2012

...og bombing av jordmor klinikk

Er det virkelig verdt å intervenere militært i et slikt land? Offre våre soldater og kaste gode penger etter dårlige?? for å holde korrupte middelaldrende menn ved makten? Det er mange andre fattige land som kunne brukt de midlene bedre.

skatt på arbeidende kapital

Publisert 23 november 2012

noe galt blir ikke riktig av å gjenta det til det kjedsommelige

Skatt på arbeidende kapital også kalt formueskatt.

Det gjentas til det kjedsommelige at fjerning av skatt på arbeidende kapital vil skape nullskatteytere. Det er ikke riktig. La oss ta et tenkt eksempel; to personer arver 1 million hver. Den ene er ansatt i et arbeidstaker forhold, den andre er investor. Den første personen setter 1 million i banken og betaler da 28% skatt på avkastningen av bankinnskuddet. I tillegg betaler han selvfølgelig skatt på sin inntekt. Den andre investerer sin million i et AS. AS går med overskudd og betaler 28% skatt av dette. Investoren trenger tross alt penger til å leve så han tar ut et styrehonorar og betaler skatt på dette, og skulle han trenge mer penger så tar han ut utbytte og betaler 28% skatt på dette(med et lite skjermingsfradrag). Går selskapet bra og han velger å selge AS betaler han 28% skatt på gevinsten.

Noe som ikke blir diskutert er hva de formuende vil gjøre med den sparte skatten. La oss tenke oss at det dreier seg om en skatteregning på 1 million. Disse midlene kan brukes på to måter, enten forbrukes eller investeres. I det første tilfellet vil store deler av summen likevel tilfalle staten pågrunn av MOMS og andre avgifter, som et eksempel vil store deler av beløpet tilfalle staten hvis personen kjøper en stor dyr bil, sannsynligvis over 50%. M.a.o bortfall av skatteproveny ved avskaffelse av formueskatt har ikke et 1 til 1 forhold.

Mer interessant er det at den formuende nå ikke trenger å ta ut utbytte for å betale skatten. I praksis betyr det at bedriften hans kan nå bestemme hva som er best for bedriften, det kan være investeringer, FOU og kanskje bonuser til de ansatte!! Det sikrer bedriften, lokalsamfunnet og de ansatte.

De aller fleste er enig i at det er vanskelig å skaffe penger til oppstartsbedrifter, det er mangel på private og offentlige penger til å finansiere gode ideer. Det er også mangel på penger til å beholde norsk eierskap til gode bedrifter. De aller fleste er enig i at staten eier for mye av norsk næringsliv og vi ser at også en rødgrønn regjering er nølende til å redde bedrifter. Da mener jeg at det måtte være bedre om norsk næringsliv og dets private eiere fikk beholde større del av opptjente verdier i bedriften slik at vi bygger et sterkt norsk privat eierskap, til glede for Norge. Moderniseringen av Norge og vekst utenfor oljenæringen er avhengig av at privat kapital er tilgjengelig til nye satsningsområder, det er en oppgave for privat risikokapital. Private risikotakere viser seg gang på gang å være bedre til å allokere kapital enn staten. Vellykkete bedrifter skaper vekst og deretter øket skatteinngang.

SAS, AP og Strand

Publisert 21 november 2012

Arne Strands kommentar 20 november tar for seg dramaet om SAS fremtid på en merkverdig måte

Det skrives at det var forhandlinger etter Al Capone-metoden, noe som skal bety at det ble forhandlet kynisk og med en pistol til tinningen. Fargerikt beskrevet for å si at den nordiske arbeidsliv modellen ble grovt brutt av ledelsen. Situasjonen er vel heller at SAS sine ansatte i årevis ikke har vært villig til å innse at selskapet ikke har hatt en bærekraftig kostnadsstruktur. Noe lignende har vi sett i USA og Europa, med mange flyselskapkonkurser de seneste 20 årene. Eldre vestlige flyselskaper bygget seg opp til prestisjefyllte, men også høykost arbeidsplasser i de gode vekstårene på 50 og 60 tallet. Siden kom billigere og bedre konkurenter på banen, selskaper som Thai, Singapore Airlines, Virgin etc etc, i tillegg dukket etterhvert lavpris selskapene opp. De SAS ansatte har ikke villet innse realitetene og selskapet har gått fra streik til streik og fra skanse til skanse. Når så bankene sier stopp, hva er da alternativene? Kutt så det monner eller konkurs. SAS ansatte som alle andre må innse at banker og eiere ikke kan «subsidiere» driften over tid for å opprettholde arbeidsvilkårene.

 I slutten av kommentaren gir Strand sin partikollega Trond Giske ros. Det vil jeg også gjøre, men av en helt annen grunn. Det er noe uvirkelig ved Strands kommentar, se bare; «Det er først nå, med næringsminister Trond Giske, at den norske staten har kommet strekt og synlig på banen.» Ja det er korrekt, det er han som er Al Capone, det var han som ba ledelsen å sette pistolen til tinningen til fagforeningene, ved å si at staten ikke ville støtte selskapet uten at de ansatte ga fra seg pensjon, lønn og godtok oppsigelser. Som kjent pleier ikke mafiabosser å true selv, det bruker de sine håndlangere til, altså styre og ledelse i dette tilfellet. Så ja Giske skal ha ros han gjorde det eneste rette, og fortsatt vil regjeringen selge SAS, mens Strand skriver at nå må Giske gi SAS støtte. Nei den norske stat skal ikke eie et flyselskap, regjeringen har rett, andre kan drive bedre, det ser vi jo mange eksempler på. Vi må også innse at bransjen er ekstremt utsatt for globaliseringens effekter. SAS kan ikke klare å konkurere med lavkostland.

Så hva er løsningen? Skill ut SAS Norge, sats på innenlands og direkteruter i Europa, kutt ut Kastrup og glem ambisjoner om direkte langdistanseruter. Kundenes behov for langdistanse kan tilfredstilles gjenom samarbeidsavtaler med Star Alliance partnere, dessuten kan kundene i mange tilfeller få bedre tilbud fra Finnair, KLM, Icelandair på enkelte ruter. Privatiser selskapet 100 %. Om det blir utenlandsk eiet skal vi ikke bekymre oss for, men hyggelig om norsk næringsliv stiller opp.

Munch en gang til

Publisert 5 november 2012

respekt for spilleregler

 Varaordfører fra AP sier i et intervju i Aftenposten at det er Lambdas arkitektoniske uttrykk som er problemet. Jeg siterer;" ja, en del av motstanden er knyttet til Lambda og hvordan det bygget ser ut". Altså ble plutselig ikke Tøyen så viktig, det er utseendet som teller! Dette reiser viktige prinsipielle og praktiske spørsmål.   Først det prinsipielle; når man først er blitt enig om en konkurranse og valgt en jury kan ikke politikerne i etterkant bestemme noe annet. Politikere er ikke fagmessig kompetente, leier vi inn fagfolk får vi lytte til dem.   Så det praktiske, la oss si at politikerne skulle la seg styre av egen personlig smak og folkemeningen(FRP's folk flest) så ville vi ende opp med et anarki, uten noen gang å få et flertall, dessuten er folk flest konservative i smak og byens utvikling ville stoppet opp, ville sett ut som folkekjære 1890 byggningene på Karl Johan og Frogner eller kanskje 1930 byggningene på Sagene. Verden vil fremover, nye stiluttrykk må til for å forynge og modernisere. noe folk flest ikke makter. Så kan man jo spørre seg hvem man skal lytte til, Rieber-Mohns smak eller Opera arkitekten som sier at Lambda passer bra, jeg bare spør???

Studentboliger er urettferdig

Publisert 19 oktober 2012

På landsbasis har dekningsgraden sunket til 14 prosent, de store studentbyene ligger på 12-16 prosent.

Spesielt i de store byene som har et generelt høyt prisnivå på bolig, er det et problem for studentene å finne egnede boliger. Med så lav dekning tvinges det store flertallet ut i det kommersielle leiemarkedet. Dette blir av mange ansett som et stort problem, og forslagene om hvordan dette skal løses er mange.

Etter mitt skjønn er det mange dårlige forslag, og de har det til felles at de er urettferdige. La meg forklare. Studentleiligheter bygget av samskipnaden er subsidiert av staten gjennom tilskuddsordninger. Når da bare én av sju studenter får subsidiert bolig, betyr det at seks av sju ikke får det og dermed forskjellsbehandles. Det kan vel ikke være rettferdig at en mer eller mindre vilkårlig utvelgelse av heldige studenter skal få noe som de andre ikke får?

Noen har tatt til orde for at Oslo kommune skal gi tomt til samskipnaden. Det er et meget dårlig forslag. Det betyr at alle Oslos innbyggere er med på å opprettholde skjevheten som beskrevet over, men også forfordeler studenter i forhold til andre av Oslo kommunes brukere. Et gratis salg reduserer Oslo kommunes inntekter som skal fordeles i en demokratisk prosess mellom alle byens innbyggere. Det er ingen grunn til at Oslos barn og eldre skal være med å subsidiere studenter og indirekte subsidiere den meget velstående staten.

Så hva kan være løsningen på det som oppfattes som et problem?

* Studentsamskipnaden tilbyr studentboliger kun til førsteårsstudenter, med 100 prosent dekningsgrad.

* Staten øker studielån/stipend og graderer lånets størrelse med ekstrabeløp for studenter i presskommuner.

* Justere skattereglene for utbygger/utleier av studentleiligheter, slik at det blir bygget flere leiligheter i privat regi. (Det er i dag mindre lønnsomt å bygge leiligheter for utleie til studenter enn å bygge næringsbygg eller hotell.)

Da vil studentene få bedre betalingsevne og førsteårsstudenter trenger ikke bekymre seg for boligsituasjonen, men får god tid til å finne seg langsiktige løsninger i løpet av det første året. Private utbyggere vil relativt raskt kunne tilby studentleiligheter i det åpne markedet, med et økt antall vil det legge en demper på prisene.

tigger debatten

Publisert 10 mai 2012

dette er en svært vanskelig debatt, hvor synspunktene går på tvers av partilinjene, men også internt i de store partiene. Enkle svar finnes ikke. Så jeg spør meg selv; når er nok nok ?

Jeg vet ikke hvor mange tiggere fra øst-Europa som er i Norge til en hver tid, men la oss si at det er 2000. La oss anta at det er lønnsomt å tigge i Norge, ellers ville de jo ikke være her. Hvis vi da lar de holde på og attpåtil tilbyr  dusj, toalett og kanskje legger til rette for midlertidig husvære, er det ikke da tenkelig at det kommer flere?

La oss si at det kommer 1000 til, hva med 2000, når er det ok, når er det for mange,? for de fleste vil vel være enig i at 10000 ville være for mange? Problemet er selvfølgelig at vi ikke har noe objektivt syn på hva som er et akseptabelt antall. Men jeg er ganske sikker på at hvis vi ikke legger hindringer i veien, så vil antallet overstige det som er akseptabelt for folk flest.

Det sies at vi må hjelpe de som har det vondt, ja selvfølgelig, men det er jo ganske urealistisk å ta på seg ansvaret for all verdens elendighet utenfor våre grenser hjemme hos oss. Det må jo være bedre å jobbe med problemet der hvor problemet oppstår.

Da dukker det et nytt problem opp, nemlig at myndighetene i de aktuelle landene ikke er særlig interessert i denne minioriteten. Trist men sant, men det kan ikke bli et argument for at vi skal ta på oss å løse problemet, her hjemme.

Med den elendigheten som er i enkelte deler av syd og øst Europa idag bør vi se på å kanalisere mer penger til å avhjelpe nøden i disse landene. Som et eksempel; Frelsesarmeen ser ut til å ha gode relasjoner og nettverk der nede. La oss gi de støtte til å jobbe lokalt.