I Dagsavisen (12/2) har Tone Dahl og Anne Cathrine Berger et kraftig utfall mot byrådets politikk mot overfallsvoldtekter. Arbeiderpartiets bystyrerepresentanter får det ut til å høres ut som om det ikke gjøres en innsats mot vold og utrygghet i Oslo, og at den eneste redningen er innføring av Trygghetsindeksen. Dette er en kraftig forenkling.

Oslo-politiet og kommunen jobber tett sammen på mange områder og mye av det arbeidet består av de samme elementene som man finner i den danske modellen. Den består av to elementer; politiets statistikk og analyse, som selvfølgelig også Oslo-politiet jobber med, men i tillegg lar man et utvalg av byens innbyggere bli spurt om deres opplevelse av trygghet, faktisk opplevd vold osv. Dette kan være nyttig, men utgjør ikke nødvendigvis alfa og omega. Høyre er positivt innstilt til å støtte innføringen av modellen i Oslo, men en mirakelkur kan vi ikke vente oss. Finanskomiteens tur til København og Stockholm for å studere politiets arbeid for en trygg by viste at det gjøres meget godt arbeid i Stockholm også, uten at de opererer med en dansk modell.

Byrådet tok raskt affære i 2011 da Oslo opplevde en markant økning i overfallsvoldtekter. I tråd med et bystyrevedtak opprettet byrådet en bredt sammensatt arbeidsgruppe for å analysere situasjonen og for å vurdere mulige tiltak. Arbeidsgruppen kom raskt frem til strakstiltak som så ble implementert. Gruppen foreslo også langsiktige tiltak, inkludert forslag om å innføre Trygghetsindeksen. Byrådet jobber godt sammen med politiet for å forebygge og bekjempe kriminalitet i Oslo. SaLTo-samarbeidet, som fokuserer på barne- og ungdomskriminalitet, ble etablert i 2006. Dette samarbeidet har mye til felles med hvordan dansk og svensk politi jobber sammen med de respektive kommunene; et tverrfaglig samarbeid mellom kommune, politi, helsevesen og frivillig sektor forankret helt til topps i organisasjonene, det vil si byrådslederen og politimesteren.

Resultatene er gode, statistikken for straffbare forhold blant ungdom har gått nedover de siste fire årene og er lavere enn i 2003 til tross for kraftig økning i antall ungdommer i alderen 12 til 23 år. Voldtektstallene for 2012 er ned fra 2011, Arbeiderpartiet har vært involvert i den tverrpolitiske innsatsen som bystyret tok initiativ til høsten 2011 og kan dele æren for de positive resultatene, men da får de holde seg for gode til å harselere over manglende innsats fra byrådet. Politiets tilstedeværelse er et av de mest effektive tiltak for å redusere kriminalitet. Økte ressurser til politiet i Oslo vil kunne forbedre folks følelse av trygghet ytterligere, men det er det den rødgrønne regjeringen som må sørge for, byrådet i Oslo har ikke ansvar for politibudsjettet.

Til slutt vil jeg bemerke at jeg finner Dahl og Bergers bemerkning at: «det ikke trenger å ha noen betydning for prioritering av saker som har med kvinner å gjøre at Oslo stort sett ledes av menn. Men det er lett å tenke det motsatte» for oppsiktsvekkende. At voldtektsproblematikken i Oslo skal være lavt prioritert av menn er en drøy påstand. Jeg synes Dahl og Berger bør reflektere over det faktum at alle unge kvinner som er utsatt for overfallsvoldtekter er en manns kone, kjæreste eller datter. Skulle vi da ikke bry oss?

...og bombing av jordmor klinikk

Er det virkelig verdt å intervenere militært i et slikt land? Offre våre soldater og kaste gode penger etter dårlige?? for å holde korrupte middelaldrende menn ved makten? Det er mange andre fattige land som kunne brukt de midlene bedre.

noe galt blir ikke riktig av å gjenta det til det kjedsommelige

Skatt på arbeidende kapital også kalt formueskatt.

Det gjentas til det kjedsommelige at fjerning av skatt på arbeidende kapital vil skape nullskatteytere. Det er ikke riktig. La oss ta et tenkt eksempel; to personer arver 1 million hver. Den ene er ansatt i et arbeidstaker forhold, den andre er investor. Den første personen setter 1 million i banken og betaler da 28% skatt på avkastningen av bankinnskuddet. I tillegg betaler han selvfølgelig skatt på sin inntekt. Den andre investerer sin million i et AS. AS går med overskudd og betaler 28% skatt av dette. Investoren trenger tross alt penger til å leve så han tar ut et styrehonorar og betaler skatt på dette, og skulle han trenge mer penger så tar han ut utbytte og betaler 28% skatt på dette(med et lite skjermingsfradrag). Går selskapet bra og han velger å selge AS betaler han 28% skatt på gevinsten.

Noe som ikke blir diskutert er hva de formuende vil gjøre med den sparte skatten. La oss tenke oss at det dreier seg om en skatteregning på 1 million. Disse midlene kan brukes på to måter, enten forbrukes eller investeres. I det første tilfellet vil store deler av summen likevel tilfalle staten pågrunn av MOMS og andre avgifter, som et eksempel vil store deler av beløpet tilfalle staten hvis personen kjøper en stor dyr bil, sannsynligvis over 50%. M.a.o bortfall av skatteproveny ved avskaffelse av formueskatt har ikke et 1 til 1 forhold.

Mer interessant er det at den formuende nå ikke trenger å ta ut utbytte for å betale skatten. I praksis betyr det at bedriften hans kan nå bestemme hva som er best for bedriften, det kan være investeringer, FOU og kanskje bonuser til de ansatte!! Det sikrer bedriften, lokalsamfunnet og de ansatte.

De aller fleste er enig i at det er vanskelig å skaffe penger til oppstartsbedrifter, det er mangel på private og offentlige penger til å finansiere gode ideer. Det er også mangel på penger til å beholde norsk eierskap til gode bedrifter. De aller fleste er enig i at staten eier for mye av norsk næringsliv og vi ser at også en rødgrønn regjering er nølende til å redde bedrifter. Da mener jeg at det måtte være bedre om norsk næringsliv og dets private eiere fikk beholde større del av opptjente verdier i bedriften slik at vi bygger et sterkt norsk privat eierskap, til glede for Norge. Moderniseringen av Norge og vekst utenfor oljenæringen er avhengig av at privat kapital er tilgjengelig til nye satsningsområder, det er en oppgave for privat risikokapital. Private risikotakere viser seg gang på gang å være bedre til å allokere kapital enn staten. Vellykkete bedrifter skaper vekst og deretter øket skatteinngang.

Arne Strands kommentar 20 november tar for seg dramaet om SAS fremtid på en merkverdig måte

Det skrives at det var forhandlinger etter Al Capone-metoden, noe som skal bety at det ble forhandlet kynisk og med en pistol til tinningen. Fargerikt beskrevet for å si at den nordiske arbeidsliv modellen ble grovt brutt av ledelsen. Situasjonen er vel heller at SAS sine ansatte i årevis ikke har vært villig til å innse at selskapet ikke har hatt en bærekraftig kostnadsstruktur. Noe lignende har vi sett i USA og Europa, med mange flyselskapkonkurser de seneste 20 årene. Eldre vestlige flyselskaper bygget seg opp til prestisjefyllte, men også høykost arbeidsplasser i de gode vekstårene på 50 og 60 tallet. Siden kom billigere og bedre konkurenter på banen, selskaper som Thai, Singapore Airlines, Virgin etc etc, i tillegg dukket etterhvert lavpris selskapene opp. De SAS ansatte har ikke villet innse realitetene og selskapet har gått fra streik til streik og fra skanse til skanse. Når så bankene sier stopp, hva er da alternativene? Kutt så det monner eller konkurs. SAS ansatte som alle andre må innse at banker og eiere ikke kan «subsidiere» driften over tid for å opprettholde arbeidsvilkårene.

 I slutten av kommentaren gir Strand sin partikollega Trond Giske ros. Det vil jeg også gjøre, men av en helt annen grunn. Det er noe uvirkelig ved Strands kommentar, se bare; «Det er først nå, med næringsminister Trond Giske, at den norske staten har kommet strekt og synlig på banen.» Ja det er korrekt, det er han som er Al Capone, det var han som ba ledelsen å sette pistolen til tinningen til fagforeningene, ved å si at staten ikke ville støtte selskapet uten at de ansatte ga fra seg pensjon, lønn og godtok oppsigelser. Som kjent pleier ikke mafiabosser å true selv, det bruker de sine håndlangere til, altså styre og ledelse i dette tilfellet. Så ja Giske skal ha ros han gjorde det eneste rette, og fortsatt vil regjeringen selge SAS, mens Strand skriver at nå må Giske gi SAS støtte. Nei den norske stat skal ikke eie et flyselskap, regjeringen har rett, andre kan drive bedre, det ser vi jo mange eksempler på. Vi må også innse at bransjen er ekstremt utsatt for globaliseringens effekter. SAS kan ikke klare å konkurere med lavkostland.

Så hva er løsningen? Skill ut SAS Norge, sats på innenlands og direkteruter i Europa, kutt ut Kastrup og glem ambisjoner om direkte langdistanseruter. Kundenes behov for langdistanse kan tilfredstilles gjenom samarbeidsavtaler med Star Alliance partnere, dessuten kan kundene i mange tilfeller få bedre tilbud fra Finnair, KLM, Icelandair på enkelte ruter. Privatiser selskapet 100 %. Om det blir utenlandsk eiet skal vi ikke bekymre oss for, men hyggelig om norsk næringsliv stiller opp.

respekt for spilleregler

 Varaordfører fra AP sier i et intervju i Aftenposten at det er Lambdas arkitektoniske uttrykk som er problemet. Jeg siterer;" ja, en del av motstanden er knyttet til Lambda og hvordan det bygget ser ut". Altså ble plutselig ikke Tøyen så viktig, det er utseendet som teller! Dette reiser viktige prinsipielle og praktiske spørsmål.   Først det prinsipielle; når man først er blitt enig om en konkurranse og valgt en jury kan ikke politikerne i etterkant bestemme noe annet. Politikere er ikke fagmessig kompetente, leier vi inn fagfolk får vi lytte til dem.   Så det praktiske, la oss si at politikerne skulle la seg styre av egen personlig smak og folkemeningen(FRP's folk flest) så ville vi ende opp med et anarki, uten noen gang å få et flertall, dessuten er folk flest konservative i smak og byens utvikling ville stoppet opp, ville sett ut som folkekjære 1890 byggningene på Karl Johan og Frogner eller kanskje 1930 byggningene på Sagene. Verden vil fremover, nye stiluttrykk må til for å forynge og modernisere. noe folk flest ikke makter. Så kan man jo spørre seg hvem man skal lytte til, Rieber-Mohns smak eller Opera arkitekten som sier at Lambda passer bra, jeg bare spør???

På landsbasis har dekningsgraden sunket til 14 prosent, de store studentbyene ligger på 12-16 prosent.

Spesielt i de store byene som har et generelt høyt prisnivå på bolig, er det et problem for studentene å finne egnede boliger. Med så lav dekning tvinges det store flertallet ut i det kommersielle leiemarkedet. Dette blir av mange ansett som et stort problem, og forslagene om hvordan dette skal løses er mange.

Etter mitt skjønn er det mange dårlige forslag, og de har det til felles at de er urettferdige. La meg forklare. Studentleiligheter bygget av samskipnaden er subsidiert av staten gjennom tilskuddsordninger. Når da bare én av sju studenter får subsidiert bolig, betyr det at seks av sju ikke får det og dermed forskjellsbehandles. Det kan vel ikke være rettferdig at en mer eller mindre vilkårlig utvelgelse av heldige studenter skal få noe som de andre ikke får?

Noen har tatt til orde for at Oslo kommune skal gi tomt til samskipnaden. Det er et meget dårlig forslag. Det betyr at alle Oslos innbyggere er med på å opprettholde skjevheten som beskrevet over, men også forfordeler studenter i forhold til andre av Oslo kommunes brukere. Et gratis salg reduserer Oslo kommunes inntekter som skal fordeles i en demokratisk prosess mellom alle byens innbyggere. Det er ingen grunn til at Oslos barn og eldre skal være med å subsidiere studenter og indirekte subsidiere den meget velstående staten.

Så hva kan være løsningen på det som oppfattes som et problem?

* Studentsamskipnaden tilbyr studentboliger kun til førsteårsstudenter, med 100 prosent dekningsgrad.

* Staten øker studielån/stipend og graderer lånets størrelse med ekstrabeløp for studenter i presskommuner.

* Justere skattereglene for utbygger/utleier av studentleiligheter, slik at det blir bygget flere leiligheter i privat regi. (Det er i dag mindre lønnsomt å bygge leiligheter for utleie til studenter enn å bygge næringsbygg eller hotell.)

Da vil studentene få bedre betalingsevne og førsteårsstudenter trenger ikke bekymre seg for boligsituasjonen, men får god tid til å finne seg langsiktige løsninger i løpet av det første året. Private utbyggere vil relativt raskt kunne tilby studentleiligheter i det åpne markedet, med et økt antall vil det legge en demper på prisene.

dette er en svært vanskelig debatt, hvor synspunktene går på tvers av partilinjene, men også internt i de store partiene. Enkle svar finnes ikke. Så jeg spør meg selv; når er nok nok ?

Jeg vet ikke hvor mange tiggere fra øst-Europa som er i Norge til en hver tid, men la oss si at det er 2000. La oss anta at det er lønnsomt å tigge i Norge, ellers ville de jo ikke være her. Hvis vi da lar de holde på og attpåtil tilbyr  dusj, toalett og kanskje legger til rette for midlertidig husvære, er det ikke da tenkelig at det kommer flere?

La oss si at det kommer 1000 til, hva med 2000, når er det ok, når er det for mange,? for de fleste vil vel være enig i at 10000 ville være for mange? Problemet er selvfølgelig at vi ikke har noe objektivt syn på hva som er et akseptabelt antall. Men jeg er ganske sikker på at hvis vi ikke legger hindringer i veien, så vil antallet overstige det som er akseptabelt for folk flest.

Det sies at vi må hjelpe de som har det vondt, ja selvfølgelig, men det er jo ganske urealistisk å ta på seg ansvaret for all verdens elendighet utenfor våre grenser hjemme hos oss. Det må jo være bedre å jobbe med problemet der hvor problemet oppstår.

Da dukker det et nytt problem opp, nemlig at myndighetene i de aktuelle landene ikke er særlig interessert i denne minioriteten. Trist men sant, men det kan ikke bli et argument for at vi skal ta på oss å løse problemet, her hjemme.

Med den elendigheten som er i enkelte deler av syd og øst Europa idag bør vi se på å kanalisere mer penger til å avhjelpe nøden i disse landene. Som et eksempel; Frelsesarmeen ser ut til å ha gode relasjoner og nettverk der nede. La oss gi de støtte til å jobbe lokalt.

 

legger vi sammen alle innbyggernes forventninger til kommunale tilbud så kommer kommunen til kort.

Idag var temaet kulturskolen. En annen dag var det enerom for eldre, så er det mer basseng, ishockey og fotballbaner. Hvert enkelt ønske fra befolkningen er legitimt og det ligger gode intensjoner bak. Problemet for kommunene er at alle sammen bruker allerede alle de pengene de har til rådighet. Det er ikke ekstra midler som bare ligger og venter på å bli brukt. Skal vi klare å gi mer til, f.eks, kulturskoler så må vi gi mindre til andre. Vi må altså prioritere hardere. Alternative finansieringsformer er flere; vi kan be om mer penger fra staten, som har mye på bok. Vi kan selge mer kommunal eiendom og kommersielle aktiviteter. Kutte kostnader i det kommunale byråkrati. Det siste er ikke så lett, oppsigelsesvern, tariffavtaler, arbeidsmilølov gjør at kommunen som arbeidsgiver ikke uten videre kan  ensidig starte et kostnadskutt og effektiviserings  program. Et sted å starte er kanskje en pensjonsreform og  beskjedne lønnsoppjør kombinert med ansettelses stopp i byråkratiet. Pengene spart i kommunal drift kommer innbyggerne til gode, f.eks ved et bredere og billigere kulturskole tilbud.

Det er mye snakk om behovet for et moderat lønnsoppgjør, av hensyn til eksport industrien, men det gjelder like mye kommunene.

Lønn og pensjon er de største postene i kommunenens driftsbudsjetter. Ifølge KS sliter hver femte kommune med underskudd. Oslo kommune må kutte i sine diverse velferd, kultur og samferdsels tilbud for å oppretholde budsjett balansen. For å finansiere drift og store investeringer må Oslo kommune øke gjelden dramatisk. Derfor tåler heller ikke kommunene et tarrifoppgjør som reflekterer oljeindustriens yte evne. I kommune sektoren står ikke kampen mellom arbeidstakere  og kapitalister, men mellom arbeidere og skattebetalerne/befolkningen. For å skrive om statsministerens retoriske poeng; en krone mer i lønn er en krone mindre til velferd. Det er selvfølgelig ikke et en til en forhold, men det er klart at et for høyt lønnsoppgjør vil tvinge kommunene til ytterligere kutt. Det som også er spesielt i kommune sektoren er at det sannsynligvis viser seg å være mye mer vanskelig å ta ut produktivitets og effektivitets gevinster enn i den private industrien, noe som tilsier lave lønnsøkninger. Så i soldaritet med både fastlands industrien og kommune sketoren trenger vi et moderat oppgjør.