dette er en svært vanskelig debatt, hvor synspunktene går på tvers av partilinjene, men også internt i de store partiene. Enkle svar finnes ikke. Så jeg spør meg selv; når er nok nok ?

Jeg vet ikke hvor mange tiggere fra øst-Europa som er i Norge til en hver tid, men la oss si at det er 2000. La oss anta at det er lønnsomt å tigge i Norge, ellers ville de jo ikke være her. Hvis vi da lar de holde på og attpåtil tilbyr  dusj, toalett og kanskje legger til rette for midlertidig husvære, er det ikke da tenkelig at det kommer flere?

La oss si at det kommer 1000 til, hva med 2000, når er det ok, når er det for mange,? for de fleste vil vel være enig i at 10000 ville være for mange? Problemet er selvfølgelig at vi ikke har noe objektivt syn på hva som er et akseptabelt antall. Men jeg er ganske sikker på at hvis vi ikke legger hindringer i veien, så vil antallet overstige det som er akseptabelt for folk flest.

Det sies at vi må hjelpe de som har det vondt, ja selvfølgelig, men det er jo ganske urealistisk å ta på seg ansvaret for all verdens elendighet utenfor våre grenser hjemme hos oss. Det må jo være bedre å jobbe med problemet der hvor problemet oppstår.

Da dukker det et nytt problem opp, nemlig at myndighetene i de aktuelle landene ikke er særlig interessert i denne minioriteten. Trist men sant, men det kan ikke bli et argument for at vi skal ta på oss å løse problemet, her hjemme.

Med den elendigheten som er i enkelte deler av syd og øst Europa idag bør vi se på å kanalisere mer penger til å avhjelpe nøden i disse landene. Som et eksempel; Frelsesarmeen ser ut til å ha gode relasjoner og nettverk der nede. La oss gi de støtte til å jobbe lokalt.

legger vi sammen alle innbyggernes forventninger til kommunale tilbud så kommer kommunen til kort.

Idag var temaet kulturskolen. En annen dag var det enerom for eldre, så er det mer basseng, ishockey og fotballbaner. Hvert enkelt ønske fra befolkningen er legitimt og det ligger gode intensjoner bak. Problemet for kommunene er at alle sammen bruker allerede alle de pengene de har til rådighet. Det er ikke ekstra midler som bare ligger og venter på å bli brukt. Skal vi klare å gi mer til, f.eks, kulturskoler så må vi gi mindre til andre. Vi må altså prioritere hardere. Alternative finansieringsformer er flere; vi kan be om mer penger fra staten, som har mye på bok. Vi kan selge mer kommunal eiendom og kommersielle aktiviteter. Kutte kostnader i det kommunale byråkrati. Det siste er ikke så lett, oppsigelsesvern, tariffavtaler, arbeidsmilølov gjør at kommunen som arbeidsgiver ikke uten videre kan  ensidig starte et kostnadskutt og effektiviserings  program. Et sted å starte er kanskje en pensjonsreform og  beskjedne lønnsoppjør kombinert med ansettelses stopp i byråkratiet. Pengene spart i kommunal drift kommer innbyggerne til gode, f.eks ved et bredere og billigere kulturskole tilbud.

Det er mye snakk om behovet for et moderat lønnsoppgjør, av hensyn til eksport industrien, men det gjelder like mye kommunene.

Lønn og pensjon er de største postene i kommunenens driftsbudsjetter. Ifølge KS sliter hver femte kommune med underskudd. Oslo kommune må kutte i sine diverse velferd, kultur og samferdsels tilbud for å oppretholde budsjett balansen. For å finansiere drift og store investeringer må Oslo kommune øke gjelden dramatisk. Derfor tåler heller ikke kommunene et tarrifoppgjør som reflekterer oljeindustriens yte evne. I kommune sektoren står ikke kampen mellom arbeidstakere  og kapitalister, men mellom arbeidere og skattebetalerne/befolkningen. For å skrive om statsministerens retoriske poeng; en krone mer i lønn er en krone mindre til velferd. Det er selvfølgelig ikke et en til en forhold, men det er klart at et for høyt lønnsoppgjør vil tvinge kommunene til ytterligere kutt. Det som også er spesielt i kommune sektoren er at det sannsynligvis viser seg å være mye mer vanskelig å ta ut produktivitets og effektivitets gevinster enn i den private industrien, noe som tilsier lave lønnsøkninger. Så i soldaritet med både fastlands industrien og kommune sketoren trenger vi et moderat oppgjør.